In the Woods… – Diversum
In the Woods… har alltid vært vanskelige å klassifisere. På 90-tallet var dette en naturlig følge av at bandet endret fremgangsmåte så og si fullstendig mellom hver skive; hvor spesielt karrieretoppen ‘Omnio’ bød på en av tiårets største taksonomiske nøtter å knekke. Siden bandets tilbakekomst i 2016 etter en 15 års pause fra scenen har de virket å stabilisere seg noe uttrykksmessig, selv om det fortsatt er en del spørsmål som melder seg i møte med musikken deres. Blant dem er et spørsmål om hvorfor det fortsatt føles naturlig å omtale bandet som «progressive», selv om både låtformer, innhold og uttrykk i stor grad mangler den uforutsigbarheten sjangerbegrepet fordrer.
Kanskje er det forventningene knyttet til bandets tidligere utgivelser som farger deres nåtidige plateproduksjon i overdreven grad. Det er nemlig lite ved den nye skiva ‘Diversum’ som hinter til deres eventyrlystne, progressive fortid – utenom kanskje noen beskjedne nikk i retning David Gilmours gitarspill og en løs forbindelse til Enslaveds mindre utsvevende tendenser. I stedet bevitner vi et In the Woods… som virker meget komfortable i sitt eget skinn, hvilket i 2022 kan sies å være en storskalert form for melodisk døds/doom myntet på de større festivalscenene.
Når ‘Diversum’ fungerer på sitt beste, er det heller ingenting som tyder på at In the Woods… har tapt betydelig på å tøyle inn soundet sitt. Massive lydbilder og store melodier synes å ligge svært tilgjengelig for bandet, og i Bernt Fjellestad har de funnet den kraftige og dynamiske stemmen som kreves for å bære materialet. Vokalistens melodiske tekke og fengslende tilstedeværelse gjør versene på skiva til like store trekkplastre som refrengene, i tillegg til å fremheve det dødelige alvoret i låtenes tematikk. Disse nyvunnede styrkene gjør låter som «Moments», «The Malevolent God» og «Master of None» til soleklare høydepunkter ikke bare på skiva, men i bandets senere karriere.
Dessverre er det også slik at noen av låtene sliter med å oppfylle potensialet som ligger i materialet, og dette skyldes i stor grad én enkelt faktor. Det er nemlig slik at gitarstemmene ofte lar være å forholde seg til låtenes underliggende tonalitet, hvilket gjør at det oppstår gnisninger og skjæringer som til tider er ganske betydelige. Dette skjer allerede i platas åpningssekunder, i det de kimende gitarpartiene dissonerer åpenlyst med det første akkordskiftet. Andre eksempler på uheldige gnisninger er refrenget på «We Sinful Converge», og gitarsoloen på «The Malevolent God» – som ender opp med å legge en demper på en ellers fremragende låt ved å bomme fullstendig på partiets harmoniske grunnlag.
Når resten av skivas elementer – produksjonen, låtskrivingen og uttrykket – er av såpass høy kvalitet som de er, kan ikke denne typen feilsteg unngå å utøve en stor påvirkning på helhetsinntrykket. Den soleklare triumfen som ‘Diversum’ kunne ha vært, blir dermed redusert til en imponerende men ujevn prestasjon. Det må likevel fremheves at ‘Diversum’ inneholder noen av In the Woods… sine sterkeste låter i senere tid, og at bandet definitivt virker å være inne i en kreativt drevet periode. Får de has på disse ujevnhetene, er det ingen tvil om at en definerende skive befinner seg innen rekkevidde for In the Woods…
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 