Høstsol – Länge Leve Döden
En av årets første virkelig store plateopplevelser kommer i form av det skandinaviske samarbeidsprosjektet Høstsol sin debutskive «Länge Leve Döden». Kvartetten huser en rekke erfarne musikere fra den norske, finske og svenske undergrunnsscenen, som kollektivt kan skilte med medlemskap i fantastiske band som Shining, Ajattara, Barathrum, Manes og Syning. Ettersom bandet ble stiftet i 2020 kan det godt tenkes at det var pandemiens isolasjon som drev musikerne til å ta kontakt med hverandre, selv om det ikke er helt usannsynlig at dette prosjektet hadde sett dagens lys før eller siden uansett. På ‘Länge Leve Döden’ fremstår Høstsol nemlig så fullstendig samstemte i sin musikalske visjon at skiva like så godt kunne blitt utgitt av et band med 20 års, uavbrutt fartstid.
Flakkende, eteriske stemmer lokker oss inn i åpningssporet «As Seen through the Eyes of the Prophet», før et skybrudd av melankolsk, hedensk svartmetall åpner seg over lytteren. Høstsols tilnærming til svartmetall er en sann sammensveising av sentrale strømninger fra Nordens sagnomsuste 90-tall, der tradisjonelle, melodiske og hedenske tråder fra samtlige av bandmedlemmenes hjemland veves inn i den musikalske flyten. Dersom jeg i bloggens ånd skulle hentet frem noen norske referanser, ville jeg sagt at Høstsol er som en blanding av Kampfars stormende bevegelser og dramatikk, Djevels nattlige atmosfære og Nattverds melodiske teft.
Men disse referansene hentes kun frem for å sette de rette lytterne på sporet; Høstsol føles i stor grad som sin egen entitet på ‘Länge Leve Döden’. Det er svært vanskelig å ta innover seg den kraftige stormen som herjer gjennom høydepunktet «Det som en gång var (det kommer aldri igen)», uten å erkjenne at bandets musikk utgjør noe større enn sine bestanddeler. Heller en å vifte med alskens referanser er ‘Länge Leve Döden’ en skive som innbyr til bruk av metaforer, dette for å skildre de veldige naturkreftene som kommer til uttrykk gjennom bandets musikk.
Ta for eksempel det nevnte høydepunktet «Det som en gång var(…)». Å lytte til denne låta er som å være strandet på en skjør og skrøpelig bark midt ute på havet i en fryktelig storm. Synth-brekket mot slutten av låta oppleves som et vindstille orkanøye, der båtens herjede mannskap i en stakket stund får undre seg over den klare og stjernespekkede nattehimmelen, før de atter en gang blir kastet ut i kamp mot de overlegne naturkreftene. En liknende behandling kunne jeg gitt samtlige av låtas fem låter, men aller helst vil jeg at folk skal oppleve skivas bildefremkallende kvaliteter på egenhånd.
Høstsol har selv uttalt at ‘Länge Leve Döden’ er en slags hyllest til døden (hvilket egentlig ikke burde komme som noe sjokk, ref. albumtittelen), et aspekt ved skiva som best kommuniseres via Niklas Kvarforths formidable vokalprestasjon. Mannen hveser, brøler og jamrer som om han er strandet i helvetes niende sirkel, og bringer en intensitet til musikken som kun kan matches av vokalister på høyde med «Doedsadmiral» og Celebratums «Romul» innlands. Eneste kritikken jeg har å komme med er at «Parallellt Dubbelliv» – til tross for å være svært innholdsrik – ikke klarer å avslutte skiva på noe definitivt vis. Utenom dette er det lite å si på kvaliteten på Høstsols ‘Länge Leve Döden’, en bekmørk og oppslukende utgivelse fra noen av Nordens fremste svartmetall-musikere.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 