Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Whoredom Rife – Winds of Wrath

Ute nå via Terratur Possessions

På sitt beste fremstår Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ som årets stolteste beretning om tilstanden til byggverket «true norwegian black metal». Det er sjelden en plate i så stor grad inviterer til slike refleksjoner hos undertegnede om det nåværende stadiet til sjangerlandskapet den skulle befinne seg i, og ekstra spennende er det kanskje med den norske svartmetallen, som stadig har latt seg forfølge av en beviselig konservativisme og underliggende krav til en viss autentisitet vis-a-vis sjangerens eldste byggesteiner.

Opp mot et slikt problemkompleks evner Whoredom Rife på sin nyeste fullengder å løse noe som kan virke som en gordisk knute. Dette tomannsprosjektet, der V. Einride står for alt instrumentspill og låtskriving mens Bloodthorns Krell (her K.R.) leverer vokalen, fremstår nemlig her høyst tradisjonstro, relevant og moderne på en gang. Det er som om det primale, rå og metalliske mørket fra Darkthrones klassiske 90-tallstrilogi møter Gorgoroths fryktinngytende storslagenhet på ‘Ad Majorem Sathanas Gloriam’ og Taakes ondskapsfulle melodiske teft – da med et enda litt mer frenetisk preg og en enda litt mer moderne produksjonsdrakt. For dette er nettopp sann norsk svartmetall i begrepets sanne forstand, og det samtidig som det nok egentlig ikke kunne sett dagens lys så lenge før i år.

K.R. sin kontante utbrytning av låttittelen i åpningsnummeret «Curse of the Moon» etter denne låtas forholdsvis rolige, men likevel ganske spente, melodiske åpning, føles for eksempel som et kaldt og tilfredsstillende gufs fra ‘A Blaze in the Northern Sky’. Med dette kastes også lytteren i det regelrette flammehavet om Helvetes porter som ‘Winds of Wrath’ er, der svartmetallriffene med sine klassiske fortegn males inn i et fantastisk massivt og majestetisk lydbilde som på alle måter reflekteres i det utsøkte albumcoveret.

Man kan nok trygt si at det er dette flammehavet lytteren må manøvrere båten over de neste 40 minuttene, og det er nok heller aldri så spennende som det er mens «Cursed of the Moon» herjer. Åtteminutteren er en helt upåklagelig åpning, og gjør blant annet uhyre effektiv bruk av den forheksende åpningsmelodien som etter å ha følt seg fram i introduksjonen returnerer med full kraft over doble basstrommer og febrilsk akkordspill i låtas andre halvdel. Også den påfølgende «A thousand Graves Endured» er et høydepunkt, der Whoredom Rife drister seg til bruk av stratosfæriske gitarleads over noen strålende og mer definerte riffmotiver. På «Gospel of Hate» leveres platas sannsynligvis sterkeste refreng, og platas første norskspråklige kuriositet, «Hav av Sykdoms Blod», skyver noen subtile folketonale elementer som minner segmenter fra Satyricons tidligere materiale i forgrunnen fra start – det før noen av de mest atmosfæriske og Emperor-aktige strekkene på ‘Winds of Wrath’ leveres senere.

Så er det nok også de to sistnevnte låtene noe av det som forhindrer Whoredom Rife i å nå sitt fulle potensiale på ‘Winds of Wrath’. Begge låtene bidrar også mye til helheten blant annet med noen sterke mid-tempo-partier i midten, men får i mine ører noen problemer når repetisjoner og modulasjoner dras i det lengste lenger ut i låtene. Også den ni minutter lange avslutningslåta «Einride» ypper litt med grensene i så måte, men reddes litt ut av gråsonen gjennom sitt virkelig massive uttrykk der den ligger som låtas siste, traskende gigant – ikke helt ulikt Gorgoroth-slageren «The Sign of an Open Eye» og godt hjulpet av en svært sterk andre halvdel som slipper mer melodi inn over den suggererende grooven.

«Einride» føles for så vidt også som en liten belønning og gir et riktig inntrykk av at flammehavets malstrømmer blir mindre når lytterens seiltur tross alt er rett ved veis ende – selv om det gynger som aldri før. Den siste dosen av febrilsk svartmetall injiseres nemlig med den foregående tittellåta, som høres ut som om det hypnotiske hovedtemaet i Leviathan-klassikeren «In This Slaveship» skulle fått en produksjonsmessig oppgradering ispedd en ytterligere brutalitet, høyere tempo, flere seksjoner og et melankolsk – men like fullt djevelsk – refreng. Den imponerer kanskje ikke fullt så mye som platas uovertrufne åpningsstrekk, men er blant utgivelsens mørkeste hjørner, og leverer med det noen av platas mest effektive atmosfærer.

På tross av noen små skavanker som lar seg pirkes er ‘Winds of Wrath’ i sin helhet dermed et slags vitnesbyrd om den norske svartmetallens fortsatte relevans innenfor dens tradisjonelle rammer. Det betyr ikke nødvendigvis at det er den beste norske svartmetallplata på år og dag, men er snarere en konstatering av platas soliditet og hvor beundringsverdig den er i konteksten av sjangerens tilstand og bestanddeler. Om jeg kan være så dristig å slå fast at landets mest spennende svartmetallscene i dag er den som befinner seg i Trondheimsområdet og Whoredom Rife er en del av, er det i alle fall ingen tvil om at bandet med denne plata styrker sin posisjon som en viktig aktør innenfor samtidens norske svartmetall.

‘Winds of Wrath’ runder nemlig på sett og vis av et usannsynlig godt år for plateselskapet Terratur Possessions, der Whoredom Rife, blant flere prosjekter som (med stort hell) heller nok har latt seg inspirere av særlig den franske svartmetallen, fortoner seg som en slags primær ambassadør for svartmetall av den norske skolen. ‘Winds of Wrath’ viser at en tradisjonstro tilnærming til en konservativ sjanger ikke må innebære en slags reaksjonær bakstreverskhet, men at det like fullt kan munne ut i en demonstrasjon av sjangerens slitestyrke og evne til smidig modernisering. Medaljens bakside vil naturligvis alltid være at det neppe vil omvende mange som fra før av ikke har så mye til overs for sjangeren, og jeg kommer aldri til å påstå at denne plata gjør noen nevneverdige og beundringsverdige forsøk på å innovere eller eksperimentere. Når det gjelder å gjøre bruk av redskapene i en viss verktøykasse, består imidlertid ‘Winds of Wrath’, og vel så det – om ikke med glans, så i alle fall med en høy stjerne hos undertegnede.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Messerschmitt – Oh Death

Ute nå via Siste Reis Records

Fire trommeslag og et hvesende, for-sludget QOTSA-riff er alt som skal til for at ‘Oh Death’, den nye skiva til stoner/sludge-bandet Messerschmitt når cruisefart. Med en bak-historie som rommer et opphold på åtte år, samt nærhet til en tragisk hendelse som på urettferdig vis truet med å overskygge aspektene ved bandet som faktisk er meningsbærende, er det en glede å se den kritikerroste gruppen returnere til studioet og plateformatet. En enda større glede er det at returen ‘Oh Death’ er så sterk som den er, en blytung og spastisk stoner/sludge-plate med mengder av farge og karakter. 

For de mest kresne av metallfansen der ute vil nok ikke de første par låtene på ‘Oh Death’ nødvendigvis treffe så godt. Førstesingelen «Gummo Ain’t for Nothing» er en svingende og snerten sammensmelting av stoner og støyrock toppet med melodisk vokal, og «If You See Me, Weep» har en døsig og svansende groove som leder inn i et fengende og alternativ-farget refreng. Dersom du klarer å karre deg over bruddlinjen mellom sistnevnte låt og «Ave Satani (Blood, We Want Blood)» vil derimot mye være gjort. Riffet som åpner låta er nemlig blytung og knusende stoner/doom av beste sort, ledsaget av hemningsløse og brølende vokaler (fremført av Morks Thomas Eriksen) som skyver oss i retning deilig ekstreme undergrunnshjørner. 

Fra dette punktet beveger ‘Oh Death’ seg bare lengre inn i sin egen støyrock/stoner/sludge-verden. Tittelsporet har et krokete og skeivt åpningsriff toppet av de skingrende, støyende gitarene til Årabrots Kjetil Nernes, samt et kolossalt avslutningparti hvor et smertelig grovt gitarriff underbygger eskalerende, messende hyllester til døden. Den sludgy dommedagsmetallen når nye høyder på den Sabbathske «No Tomorrow», hvor vokalen har sterke likhetstrekk med gode gamle Ozzy i både sound og fraseutforming. På dette tidspunktet begynner plata virkelig å bygge seg opp en dystopisk og apokalyptisk atmosfære – som om kloden ble styrt av en satanistisk og kult-aktig verdensorden utstyrt med den type nådeløshet som preger Sabbaths «War Pigs». 

Sabbaths krigsherjede univers er ikke en mindre passende sammenlikning på avslutningssporet «Kill from Above», som ruller fremover som en sort, tung, ødeleggende sky langs horisonten. Drodlende gitarer slanger seg rundt hverandre som kondensstripene til kryssende bombefly, før bombene slippes i form av hektiske gitarløp og buldrende trommer. ‘Oh Death’ er spilt inn med ikke bare ett, men to trommesett, og dette merkes godt på de kraftige sjokkbølgene som utløses av hvert eneste av skivas hardtslående beats. ‘Oh Death’ er en skive som starter litt underveldende (om aldri så fengende), for så å ekspandere som en soppsky over de siste fire låtene. Plata er verdt å høre for sine kolossale riff og dystopiske atmosfære alene, men for fans av stoner, sludge som tåler litt støyrock-lenende elementer vil dybden av lytteropplevelsen neppe stoppe der. Messerschmitt gjør opp for flere års stillhet med suveren tyngde på ‘Oh Death’.  

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Helheim – WoduridaR

Woduridar - Limited Edition
Ute nå via Dark Essence Records

På ‘WoduridaR’ treffer Helheim, som startet opp så tidlig som i 1992, stadig imponerende balanser mellom råskap og storslagenhet, mellom tilgjengelighet og dybde og mellom nostalgisk og nymotens svartmetall. I det ligger en usedvanlig forfriskende lytteropplevelse av den folkemusikk- og hedenskinspirerte svartmetallskolen, der jeg med blikk på en norsk sammenheng får vel så mange assossiasjoner til tidlig Ulver og Windir som til de moderne og proffe produksjonene til band som Borknagar og Enslaved. En bukett også av andre impulser melder seg imidlertid også underveis, og gir sitt bidrag til at ‘WoduridaR’ ender opp som et unikt og relevant tillegg til scenen i 2021.

Det starter for eksempel i Helheims mest frenetiske, kaotiske og franske hjørne, der det uhyre heseblesende introduksjonsverset flørter med dissonans og med en gang minner om Deathspell Omega og Blut Aus Nords eksperimentelle vendinger. Det tar imidlertid ikke lang tid før Helheim havner på sporet der de stort sett kommer til å befinne seg på resten av ‘WoduridaR’, der strålende gitarmelodier, eksemplariske og flotte clean-vokal-refrenger og fangende melankoli maler lydbildene.

Det er imidlertid først og fremst det velbalanserte drivet på denne plata som har imponert meg mest i gjennomlyttingene mine – i hvert fall når det gjelder platas første halvdel. De metalliske introgitarene i låt nummer to, «Forrang for fiende», er et flott, kort avbrekk før de komplementeres eksplosivt av hektisk trommespill og tåkete kompgitarer i det som må være et av platas vakreste og mest melankolske partier – det før clean-vokal nok en gang lyser opp lydbildet på strålende vis. Den påfølgende tittellåta etterspør mer tålmodighet enn denne raske og korte treminutteren, og finner – sakte, men sikkert etter et kraftig hovedtema anført av hylende, Drudkh-aktige tremolo-gitarer – en storslått og behagelig flyt i sine langstrakte repetisjoner av det nydelige, Moonsorrowske clean-vokal-refrenget som til slutt står støtt som låtas fundament.

«Åndsfilosofen» og «Ni s solu sot» tar stafettpinnen sterkt videre. Førstnevnte føles som en etterlengtet innsprøyting av ondskap, der den sammen med «Vilje av stål» fremstår som et av de mest rendyrkede svartmetallåtene på ‘WoduridaR’ – godt hjulpet blant annet av det seige, Enslaved-aktige verset som ligger i låtas sentrum. Etter flere litt tyngre og mid-tempo-befengte partier drar «Ni s solu sot» opp tempoet igjen med platas desidert mest catchy hovedriff, og på sine nesten syv minutter er også dette en velbalansert affære der mer langstrakte og saktegående atmosfæriske partier får bre seg ut i midten.

I den eksemplariske flyten og variasjonen Helheim oppnår og opprettholder på ‘WoduridaR’, fremstår den påfølgende rendyrkede svartmetallåta «Litil vis maðr» – som i seg selv er en mer enn habil nok låt, særlig i gitarsegmentet – muligens som det mest isolerte sporet på låtlista. En ny vending kommer imidlertid med unikumet «Tankesmeden», som byr på platas mest melankolske strekk, noe som særlig skyldes de post-metallske gitarene og de strålende bakgrunnskoringene i versene som legger mørke skygger over lydbildet. Låta gir et riktig inntrykk av at vi nærmer oss slutten, som deretter kommer i form av kjempen «Det kommer i bølger» på hele tolv minutter. Det vil si: Helt ferdig er man riktignok ikke heller etter dette, der et cover av Richard Marx’ «Hazard» ligger som en kuriositet helt på slutten av utgivelsen.

Om «Det kommer i bølger» er det største dyret på ‘WoduridaR’, er det også det snilleste. Tempoet går aldri over sine bredder, for å si det sånn, og låta anføres av sørgmodig, sympatisk og vestlandsk clean-vokal. Låta minner mye om materialet til amerikanske Agalloch, og i gitarsegmentet bys det blant annet på et fantastisk hovedtema og luftige harmonics. Så er nok også låta på en annen side av det som kanskje kan kalles Helheims lille svakhet, nemlig at låtstrukturene til tider kan fremstå litt udisiplinerte – langdryge partier i de lengste låtene på ‘WoduridaR’ kan nok sies å fremkalle noen ønsker om oppstrammere. Det skygger imidlertid ikke for de sterke partiene Helheim aldri går tom for på denne plata, den forfriskende og rå produksjonen og de storslåtte høydepunktene som stadig melder seg. ‘WoduridaR’ er en sann prestasjon innenfor norsk svartmetall i 2021, og etablerer en ny standard for Helheim etter snart 30 års virke.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Hex A.D. – Funeral Tango for Gods and Men

Hex A.D. - Funeral Tango for Gods & Men
Ute nå via Fresh Tea Records

Vestfoldsbandet Hex A.D. kan nok beskrives best som et progressivt stoner/doom-band, og utviser på sin nyeste skive ‘Funeral Tango for Gods and Men’ – som på tidligere utgivelser – en tilsynelatende høy respekt for dette sjangerlandskapets gamle røtter. Denne plata føles ofte som en aldri så liten hyllest til pionérarbeidet innenfor progressiv og psykedelisk rock, og i stedet for at det ender opp som et slags bakstreversk pek mot 70-tallet, evner bandet å nærme seg materialet med en lekenhet og en rekke impulser som gjør det til en smakfull, variert og nokså unik lytteropplevelse.

Det starter med at det spøker litt i den to minutter lange prelyden «Naadegave», der iskalde og krystallklare orgeltoner komplementeres av sterke gitarleads og sender øyeblikkelige assossiasjoner til Ghost. En virkelig smak på albumets uttrykk kommer nok imidlertid først med «Seven Blades», der vi med en gang får servert et drivende riff i spedd solskinnsakkorder før et stratosfærisk, blytungt og knusende refreng. Det spares heller ikke på kruttet når hammond-orgelet skyves i forgrunnen mot slutten av låta med en fet og uhyre grovkornet tekstur.

Den lille reisen på fem minutter fungerer strålende som en oppvarming til de to gigantene som følger, «Got the Devil by the Tail» og «One Day of Wrath, Another of Gesture», som begge ligger godt over åtteminuttersmerket. Førstnevnte åpner med saftige stoner-riff og byr også på dette underveis, men baserer seg i all hovedsak på en deilig groove som kanskje er svaret på hvordan Pink Floyds ‘Animals’ hadde hørtes ut dersom et stoner-band hadde stått bak. Etter at Hex A.D. avslutter med å la jammen spilles av videre via en kasettspiller(?) – en ganske så kul og spenstig vending – slår de lytteren i bakken med platas desidert kuleste og største hovedriff på «One Day…». Denne låta utvikler seg også i en spennende retning, der gamle og nye prog-elementer blandes fint når Opeth-aktig gitarspill og keyboard-toner som kan høres ut som kommer ut av Jordan Rudess’ oppsett får bre seg over retro-soundet.

‘Funeral Tango for Gods and Men’ henter mye av sin styrke i den helt ypperlige produksjonen, der lydbildene føles velbalanserte og romslige og særlig gitarene låter fantastisk bra i sine stadige dialoger med orgelet. Vokalen fortjener også mye skryt, særlig med tanke på variasjonen; balansen mellom ulike former for clean-vokal og ren stoner-gauling håndteres godt, og kommer godt med variasjonen i selve låtmaterialet. Hardere takter kommer i de fengende og hardtslående «Painting With Panic» og «All the Rage», og en ekte ballade kommer med «Hell Hath No Fury». Sistnevnte er i utgangspunktet et velkomment tilskudd, men er nok dessverre også platas svakeste ledd. Hex A.D. runder av låta med en strålende gitarsolo, men opptakten til dette kjeder jeg meg rett og slett litt gjennom.

Mer saktegående og melodramatiske elementer gjør seg langt bedre i avslutningen «Positively Draconian», som vel best kan beskrives som en strålende åtteminutters power-ballade. Ensomme pianotangenter suppleres etter hvert med en klar og nesten litt Bruce Dickinson-aktig røst og tunge gitarer, før det hele kulminerer i et fantastisk svært og dundrende driv mot slutten som ingen ringere enn Ronni Le Tekrø leker seg over. Det ender opp som en kruttsterk avslutning på en sann psykedelisk prog-odyssé som bør glede både nye og gamle metallhoder – ‘Funeral Tango for Gods and Men’ anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt




Doedsvangr – Serpents ov Old

Ute nå via Debemur Morti Productions

Doedsvangrs besetning er så stjernespekket fra et undergrunns-perspektiv at det er tilnærmet umulig å ikke ha skyhøye forventninger til materialet de gir ut. «Doedsadmiral» (Nordjevel), «Shatraug» (SargeistHorna), «BST» (The Order of Apollyon, eks-Aosoth) og «AntiChristian» (Beaten to Death, eks-Tsjuder) har gitt ut så mye ekstremmusikk av rang at man egentlig ikke har rett til å kreve så mye mer av gjengen, men selvfølgelig vil det være umulig for en iherdig svartmetall-fan å forvente noe annet enn svart gull når disse musikerne samles under ett og samme studiotak. På sin andre plate som Doedsvangr svarer veteranene i stor grad på forventningene, selv om det skal nevnes at ‘Serpents ov Old’ ikke er i nærheten av å true firkløverens sterkeste plateutgivelser.

I det øyeblikket man spiller av åpningssporet «Serpents ov Old» vil Doedsvangrs sterkeste kort allerede være avslørt. Gruppens svartmetall er av en støymettet, mektig og kvelende sort – sammenliknbart med sort og svovelholdig røyk som velter opp fra dype flenger i jordskorpen. Ruvende mollakkorder og ulmende leads fyller røyken med aktivitet og bevegelse, og produksjonen forener røykskyens ugjennomtrengelighet og de skarpere detaljer på ypperlig vis. Disse elementene rekonfigureres og varieres subtilt over platas ni låter, og helhetsinntrykket er at ‘Serpents ov Old’ er en usedvanlig konsistent og enhetlig plate med et auditivt fotavtrykk som er sitt eget. 

Noe av skivas distinkte personlighet stammer uten tvil fra komposisjonsprosessen, som besto av at «AntiChristian» skrev seg frem til noen basale trommespor som resten av bandet deretter reiste låtenes strukturer oppå. Trommenes sentrale rolle gjør seg bemerket i noen av skivas sterkeste øyeblikk, som for eksempel den nonchalante og groovy beaten som åpner «As the Rivers Bleed their Blessings», eller den metriske modulasjonen som snur «Black Dragon Phoenix»s svingende tretakt på hodet. «AntiChristian» er jo selvfølgelig ikke den eneste musikeren i flokken som er utslagsgivende for plata; «Shatraug» og «BST»s respektive streng-signaturer er lett gjenkjennelig i ‘Serpents ov Old’s rike gitarteksturer, og «Doedsadmiral» er uforglemmelig i sin rolle som teatralsk blasfemiker – en vokalprestasjon som kan fremkalle spørsmål rundt hvorvidt mannen er besatt av en eller annen ugudelig åndeskapning. 

Tidvis virker det som at Doedsvangr i sin leting etter et komplett og innhyllende lydbilde har nedprioritert materialets egenverdi noe. Flere av skivas partier er preget av rikholdige men anonyme transportetapper, spesielt på de lengre låtene som «White Finger» og «Poisonous Tides». Dette sverter ikke lytteropplevelsen nevneverdig, men det er ingen tvil om at de skarpe og fremtredende riffene på låter som «Black Dragon Phoenix» og «Carrier of Heads» utgjør klare høydepunkter på ‘Serpents ov Old’. Til tross for disse skavankene er ‘Serpents ov Old’ en av årets sterkere norske undergrunns-utgivelser, og en klar anbefaling går ut til de av dere som interesserer dere for mørk, okkult og symboltung svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Blood Red Throne – Imperial Congregation

BLOOD RED THRONE - Imperial Congregation LP (GOLD) (PREORDER) – Katakomben
Ute nå via Nuclear Blast

Kristiansand-bandet Blood Red Throne kan nok med rimelighet omtales som Norges death metal-band, og ‘Imperial Congregation’ har nå landet som dette velrennomerte bandets tiende plate siden oppstarten for hele 23 år siden. Mer rendyrket og raffinert death metal skal man nok se langt etter her til lands, og mens andre band som Deception og Diskord i år har pushet sjangeren i fremoverlente og interessante retninger, holder Blood Red Throne stort sett fast ved grunnformlene – og det med stålkontroll og en fingerspitzgefühl som gjerne også ellers kun mestres av de mest erfarne innenfor gamet. Produksjonsdrakten er moderne, og ikke minst nokså upåklagelig, men det som driver disse låtene fremover er stort sett et velfungerende groove-element, klassisk death metal-growling, beinharde riff og tidvis lekre tekniske detaljer fra samtlige instrumentalister.

Jeg nevner groove-elementet først fordi det nok er denne siden ved materialet på ‘Imperial Congregation’ jeg får aller mest ut av. Det er i og for seg også det første Blood Red Throne kaster i retning lytteren, der hovedriffet på åpnings- og tittellåta med en gang etablerer det uimotståelige rytmiske teftet dette bandet stadig demonstrerer også utover de neste tre kvarterene. Førstesingelen «Itika» drar dette elementet videre etter å ha åpnet med eksplosivt skarptrommespill – alt mens mørke, enkle gitartriplets over doble basstrommer ellers driver låta fremover, flott lead-gitar- og bass-spill åpner opp lydbildet litt i midten og et helt fantastisk avslutningsriff får opp appetitten mot slutten.

Og sådan går gjerne Blood Red Throne-toget på ‘Imperial Congregation’. Litt rytmisk lek i versene på «Conquered Malevolence» kontrasteres flott mot det vidåpne, knusende refrenget og noen fantastiske riff ellers. «Transparent Existence» tar imidlertid tempoet enda noen hakk ned i form av å være platas sannsynligvis tyngste og seigeste låt.

Slik variasjon er helt klart velkommen, og denne låta er også blant albumets desidert sterkeste. Annet krydder finner man blant annet i det nydelige, melodiske og også litt svartmetallaktige refrenget på «Inferior Elegance», og ikke minst i den syv minutter lange avslutningslåta «Zarathustra», der en litt mer kompleks låtstruktur, et ganske så vakkert – men like fullt tøft – hovedtema og dempede gitarer i versene fremstår som en litt mer spenstig og progressiv sak enn det øvrige materialet på ‘Imperial Congregation’.

Og kanskje kunne man ønsket seg flere sidesprang. I fullstendige gjennomlyttinger av plata får man til tider litt deja vu av andre halvdel – kanskje med unntak av «6: 7», som rett og slett byr på så gode riff at det bare lander som min favorittlåt. Men det har altså lite med enkeltlåters kvalitet å gjøre. Materialet på ‘Imperial Congregation’ er nemlig så sterkt at Blood Red Throne nok kommer svært godt ut i det veldig gode selskapet som norsk death metal forener i år.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: She Said Destroy – Succession

She Said Destroy - Succession
Ute nå via Mas-Kina Recordings

She Said Destroys ‘Succession’ kan til tider føles litt som en kollasj. Med andre ord er det hørbart at albumet er bandets første utgivelse siden den over 26 minutter lange låta og EP’en ‘Bleeding Fiction’ så dagens lys i 2012, og at materialet skal være skrevet over så lenge som tolv år. Da jeg først hørte introduksjonslåta og singelen «To Us the World Entire» – for de to foregående singlene gikk meg hus forbi – tenkte jeg at denne måtte være en forholdsvis dekkende representasjon av hva jeg hadde i vente på plata. Helt feil tok jeg riktignok ikke, da She Said Destroy her på sett og vis etablerer grunnmuren i sitt uttrykk på ‘Succession’: En nokså postmetallsk post-hardcore-variant som får et virkelig rendyrket uttrykk litt utover i denne låta, der melankolske, bittersøte og smått triumferende vibber får leke seg under Rosetta– og ISIS-aktig vokal og en nokså frustrert, apokalyptisk og fandenivoldsk låttekst. Men det er først noen minutter etter math metal a la Dillinger Escape Plan har fått litt scenetid, og før vi får servert noen titalls minutter med flere overraskende og smakfulle varierte musikalske vendinger – all den tid She Said Destroy stort sett klarer å holde uttrykket sitt nokså fokusert om noen grunnleggende post-metallske formler.

Ganske andre takter får vi nemlig for eksempel servert så fort som i låt nummer to, «Eyes Go Pale». Her er flørten med moderne svartmetall åpenbar og høyst vellykket, der dissonante – ja, nesten litt Deathspell Omega-aktige! – gitarer og en helt fantastisk screamo-vokal maler stemninga svart, håpløs og styggvakker. Noen små lysninger som gjør det hele hakket mer post-hardcore-aktig kommer i noen vakre akkordskifter i refrenget(?), og det får en virkelig fin forløsning mot slutten – dette bidrar til å løfte låta til å bli et av albumets største høydepunkter.

Det er i grunnen leken med dissonans i gitarsegmentet som fremstår som et av de mest kontinuerlige elementene på ‘Succession’. «Our Will Be Done» tar i så måte stafettpinnen videre fra «Eyes Go Pale», der elementet ligger fast mens svartmetallpreget erstattes av et tydeligere groove- og death metal-preg, og tilsvarende takter er å finne på den påfølgende kruttønna «You Will End». At sistnevnte faller mer i smak enn førstnevnte hos undertegnede henger nok sammen med at «Our Will Be Done» eksponerer et litt gjennomgående problem på ‘Succession’ – nemlig at de dissonante gitar-melodiene til tider kan bli såpass lange og vandrende at det hele blir litt statisk og monotont. Den i utgangspunktet uimotståelige grooven som ligger i bunn på akkurat denne låta får ikke helt forløst sprengkraften sin, og alt blir veldig mye kulere på «You Will End», der gjørmete gitarer, et gjennomgående forrykende tempo og en helt, helt strålende opptakt til det flotte, triumferende refrenget gjør låta fortjent til et favorittstempel.

Litt langdryge og ensformige gitarpartier skaper noen problemer også for «At the King’s Horses» og «Collapse», all den tid mange kule – og ikke minst rytmiske – detaljer ligger innimellom og sistnevnte får en svært god forløsning mot slutten med et flott, progga riff.

Det er mulig at She Said Destroy her er på sitt beste når bandet rendyrker sitt utgangspunkt i post-hardcorens velkjente landskap. Da tenker jeg spesielt på «Not Only Bridges», som treffer fullstendig blink med låtteksten og det nydelige refrenget som stadig fremkaller tilfredsstillende doser dopamin. Mye av det samme kan sies om en annen svartmetallsk juvel på plata, «Sharpening the Blade», som muligens er min favorittlåt, som for øvrig får Deafheavens slektskap med post-hardcore-scenen på den amerikanske vestkysten til å gi mye mening. Her møtes det beste fra to verdener, og særlig den enkle, men dødelig effektive refrengmelodien og de urimelig flotte clean-gitarene i midtpartiet får meg til å bøye meg i støvet.

Så flørter altså She Said Destroy med andre sider av ekstremmetallen også på ‘Succession’, og death- og groove-metallen avlegges visitter også i «Greed Witches» og «Ruin». Førstnevnte henter nok mest styrke i å tilføye variasjon snarere enn å være en death metal-låt fra øverste hylle – til det er produksjonsdrakten på ‘Succession’ ikke helt egnet på denne komposisjonen, og variasjonens medalje får sånn sett en bakside. Men «Ruin» byr på noen fine, dissonante støy-effekter, albumets sinteste bass og – i forlengelse av det – et helt knusende avslutningsparti.

En veldig nerdete og kanskje litt urettferdig innvending mot ‘Succession’ er imidlertid en annen bakside ved variasjonen på plata – nemlig at en stor og fin bukett av ulike elementer brukes uten at den helhetlige egenarten blir helt åpenbar. Om utgivelsen i seg selv er et unikum, kan variasjonen i uttrykkets grunnvoller muligens har blitt litt ofret på veien. I mine øyne ville imidlertid den over åtte minutter lange avslutnings- og tittellåta (de andre låtene ligger stort sett rundt fire-fem-minuttersmerket) vært et modig og kult svar på en slik innvending.

(Låta) «Succession» synes jeg var en merkelig, langdryg og litt ubegripelig sak til å begynne med, men på en eller annen gjennomlytting sa det klikk. Her løfter She Said Destroy frem synthene som har ligget litt i bakgrunnen tidligere på plata frem på en utmerket måte i hver ende av låta, og i midten tyner bandet lytteren med et dødstungt, men melodisk tema som veksler tålmodig, men effektivt mellom to moduser. Det hele blir en mektig og fin avslutning på en fargerik og interessant plate som må lande som en av Norges sterkere metal-utgivelser i år – selv om det er mulig å peke ut noen klare skavanker. Det er i alle fall ikke minst et spennende tillegg i et undersjangerlandskap som egentlig ikke utforskes så mye her til lands.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: ILLT – Urhat

ILLT - Urhat - Metal Epidemic
Ute nå via Indie Recordings

Debutplata til ILLT, ‘Urhat’, henter mye av sin styrke i det at den fremstår genuint lidenskapelig. Mannen bak, Roy Westad, har, med spillehjelp fra musikere med erfaring blant annet fra Megadeth og Nile, ikke kokt opp noe som i spesielt nevneverdig grad bidrar med så mye nytt innenfor ekstremmetallens rammer. Men med et bredt repertoar av virkemidler fra en stor bukett av undersjangre, en utrettelig energi og flere blinkskudd kan han med ‘Urhat’ virkelig skryte på seg å ha skapt et solid metallhåndverk. Det er den typen plate der artisten lykkes svært godt med det vedkommende med all sannsynlighet prøver på både låtskriver- og produksjonsmessig. Det gjør ikke ‘Urhat’ til en perfekt plate, men snarere til noe som er en høyst prisverdig og underholdende affære å pløye seg gjennom.

‘Urhat’ kunne sikkert vært en slags eksamensoppgave for moderne ekstremmetallnerder gjennom at man stadig får inntrykk av at man kan fundere over inspirasjonskilder for musikken i ethvert lille bruddstykke av den. ILLTs uttrykk kan nok generelt sies å være en slags thrashmetallsk pendel som svinger mellom et preg av svartmetall med moderne produksjonsdrakt og melodiske og svenske innslag av death metal – da i en nokså progressiv form og med visse metalcore-elementer, særlig i vokalsegmentet. På tross av enkelte pusterom går det meste i en rasende fart, noe som gjør at særlig svartmetalldelene sender assossiasjoner til noe sånt som Anaal Nathraakh mens substansen kanskje ligger nærmere et Dimmu Borgir uten symfonisk staffasje eller Behemoths argeste påfunn.

Man kastes sånn sett ganske rett ut i det også med de to låtene «Milennial Judas» og «Sons of the Northern Lights», der man etter en lumsk, smått dissonant og likevel ganske storslått svartmetallintro i førstnevnte ganske raskt får et inntrykk av bredden i ILLTs musikk. På syv minutter kommer ILLT seg gjennom voldsomt mange riff og vendinger i et nærmest kontinuerlig tråkk på gasspedalen før «Sons of the Northern Lights» etterpå – i ganske tilsvarende stil – sper på med noen av albumets sterkeste melodier.

Selv om mesteparten av albumet består av enorm fart og spenning synes jeg ILLT kommer aller best ut av mid-tempo-delene Westad har klart å rydde plass til. Smaken på disse kommer allerede i åpningen, men får nok utfolde seg mest i «Scythian King» der versriffet er som noen av Dimmu Borgirs feteste og i mine øyne bidrar mye til at dette sannsynligvis er albumets sterkeste låt. Så skal det sies at albumets mest heseblesende partier tilføyer mye av den energien som gjør ‘Urhat’ så appellerende, men at ILLT nok også leker litt med ilden når dette er så dominerende i de egentlig ganske så progressive låtstrukturene som kunne hatt vel så mye godt av litt tålmodighet. Det synes jeg imidlertid ILLT er mer inne på i siste låt ut som passende nok er kalt «The End of All Things», som også blir en ganske atmosfærisk annerledeslåt med sine litt Behemothske gitarmelodier. Den mer Metallica-aktige thrash-metallen som får sitt utløp på «Every Tree a Gallow» er også et friskt pust i så måte etter den voldsomme «Blood of the Unbeliever».

Så er jeg nok litt mett på musikken når plata er ferdig etter bare 36 minutter. Man kan nok også innvende at produksjonen er litt vel finslipt og komprimert og at de lengste låtstrukturene blir i overkant fullstappede. Men ‘Urhat’ er først og fremst en svært underholdende og vellaget ekstremmetallplate, og den holder et høyt, profesjonelt nivå mens musikkens voldsomme energi ikke etterlater noen tvil om at det ligger mye iver og lidenskap bak.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt(er): Issolei – Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures / Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent / Cilicium

Ute nå via Terratur Possessions

Denne utgaven av vår favorittspalte føles litt som en slags oppstemt feature-artikkel om en bortgjemt juvel i den norske svartmetallfloraen. For bandet Issolei har egentlig holdt på en ganske god stund og ruget på materialet i ‘Devouring Current, Pt. 1 – Crystalline Fractures’, ‘Devouring Current, Pt. 2 – Treacherous Ascent’ og ‘Cilicium’ lenge. De to førstnevnte EP’ene utgjør sammen det som egentlig skulle være bandets debutalbum og ble spilt inn så tidlig som i 2014, mens ‘Cilicium’ ble spilt inn i 2017. Takket være Terratur Possessions, som i år blant annet også har gitt ut Synings strålende selvtitulerte debutalbum og Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’, er disse utgivelsene nå endelig ute for allmennheten. Til sammen inneholder de nesten to timer med musikk, og med det har Issolei nok også servert noe av den beste norske svartmetallen som er lansert i år.

Særlig norsk virker svartmetallen riktignok ikke. Gjennomgående er det tydelig at materiale fra franske Deathspell Omega må ha befunnet seg på bandmedlemmenes spillelister (slik plateselskapet nok også vedgår i sitt skriv om utgivelsene), og det gjelder nok særlig de to EP’ene. Her er assossiasjonene til Krallices ‘Ygg Huur’ også raskt ute med å melde seg. Musikken er avansert og teknisk, og dissonansen som frembringes av de fantastisk spinkle og metalliske gitarene er det som i all hovedsak driver de svært detaljrike komposisjonene fremover. Her kan man bare glemme alt som minner om konvensjonelle låtstrukturer, og lytteren blir som oftest en kasteball mellom underlige skalanedganger, sporadiske og voldsomme tammebrekk og det ene uventede taktskiftet etter det andre.

For å si det sånn: Samtlige låter føles litt som fryktinngytende, utenomjordiske skapninger som vandrer rundt på hva enn slags verden som skildres i de umåtelig flotte, surrealistiske covrene – eventuelt som virvelvindene som gjør det så ugjestmildt å være der. Det samspillet mellom coverne og musikken jeg har klart å forestille meg selv utgjør for meg en stor kunstnerisk verdi ved disse utgivelsene, og tilføyer det ganske ugjennomtrengelige uttrykket noe ganske meningsfullt utover de imponerende musikerprestasjonene og de mange kule og overraskende vendingene i musikken.

Det må imidlertid sies at Issolei også evner å spille på litt andre typer uttrykk – enten det er snakk om litt luftigere og roligere partier der clean-gitarer får utfolde seg noe mer forsiktig, spennende anvendelse av synther, eller storslåtte klimaks. På sitt beste klarer Issolei å balansere ulike elementer og få låtene til å innta en virkelig progressiv form, slik som på mastodonten «Tenebrous Portent». Så er det også en styrke at bandet frembringer særdeles effektive kontraster ved å kreve en del av lytteren i de virkelig lange og tunge låtene. At «Artisan of Embers» og «The Mantle of Incumbency» avsluttes så melankolsk og vakkert som de gjør føles nærmest som belønninger etter man har kvernet seg gjennom de komplekse og intrikate komposisjonene.

Så er nok også en rimelig innvending at Issoleis musikk til tider kan være i overkant tungt fordøyelig på disse to EP’ene. Mange av de sterkeste øyeblikkene her kommer definitivt i deres mest avanserte hjørner – blant annet i åpningssegmentet på «The Edifice Undone», for ikke å snakke om flere av partiene og effektene på «Evocation of the Chosen» – men til tider kan det også være vanskelig å få helt taket på formen og retningen på musikken. Det er hovedsvakheten ved de to ellers kruttsterke EP’ene, i tillegg til at man også kan påpeke at den ganske særegne gitarlyden står i veien for noe av det produksjonsmessige potensialet særlig i de virkelig storslåtte og melodiske partiene.

Det er på ‘Cilicium’ jeg føler at Issolei virkelig er på sitt beste. Det er i grunnen et ganske annet dyr enn ‘Devouring Current’, og detaljrikdommen og det ganske åpne og nakne lyduttrykket er tonet ned til fordel for en røffere og mer direkte tilnærming til musikken. Mens inspirasjonen fra Deathspell Omega er litt vel åpenbar på EP’ene, er Issolei nærmere noe mer egenartet på plata. Første låt ut, «Destroyer», er en regelrett majestetisk demonstrasjon av svartmetallsk intensitet og en helt fantastisk komposisjon. Et nærmest hypnotisk midtparti flankeres av utrettelige, blendende og hektiske svartmetallpartier, og i tillegg til at Deathspell-vibbene definitivt er der, føles låta nesten mer som et slags usannsynlig avkom av Immortals metallteft og de okkulte undertonene i Blut Aus Nords musikk – for å nevne noe.

«The Awakening» er med all sannsynlighet Issoleis mest konvensjonelle komposisjon, og gjør jobben slik et friskt pust skal gjøre blant annet ved å la to variasjoner av et beintøft og ganske enkelt riff legge låtas grunnmur i det som nesten må være et refreng. På relativt korte seks minutter evner også Issolei å bygge opp til en flott finale. Slik beredes grunnen for «Ascension», som sammen med den Burzum– og Wolves in the Throne Room-aktige avslutningen «Convergence» fortoner seg som platas – og Issoleis – mest tålmodige og postmetallske låter. Begge – og kanskje spesielt sistnevnte, som blir fullstendig gripende i forlengelsen av de lange akkordrekkene og de nærmest mekaniske blast-beatene – er helt utsøkte saker. De overrasker litt ved å spille på en type tilnærming til komposisjon som Issolei er ganske langt unna på ‘Devouring Current’.

Jeg har lite vondt å si om ‘Cilicium’, annet enn at «Delusional Thought» og «King Apophis» gjør noe så utilgivelig som ikke å imponere meg like mye som de andre låtene på plata. Sammen med de to ‘Devouring Current’-EP’ene utgjør den et aldri så lite stykke interessant norsk svartmetallhistorie, og er sannsynligvis et av årets sterkeste norske svartmetallutgivelser.

Skrevet av Alexander Lange