Sjelden har jeg det så gøy på konsert som det jeg hadde da jeg så Slegest varme opp for Kampfar på John Dee i Oslo for et par uker siden. Dette er et band jeg ikke hadde mye kjennskap til før de begynte å slippe singlene fra plata det her er snakk om, men umiddelbart fikk jeg inntrykk av at dette er et band som gjør noe nokså unikt i den norske metall-scenen. Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Denne blandinga ble god mat for en live-opplevelse som var energisk og morsom som fy, og ikke minst gjør den seg også godt i plateopplevelsen ‘Avstand’ byr på.
Jeg ble ikke helt fanga av den første singelen fra denne plata, «Innsikt», som også åpner ballet på ‘Avstand’. Etter hvert har imidlertid denne vokst på meg, særlig etter at andresingelen «Forløysning Og Rus» imponerte meg umiddelbart og nok kommuniserte Slegests appell noe bedre på første lytt. Sistnevnte står igjen som en de aller største høydepunktene på ‘Avstand’ med sin fengende groove og sitt effektive riff-håndverk, og det gjør for så vidt også «Innsikt». Den er en strålende introduksjon til det man har i vente på denne plata, og Slegest tilføyer ikke minst også det lille ekstra gjennom den antemiske og minneverdige frasen «kraftens sentrum…kan ein ikkje forklara» som vokalist Stig Ese gjentar uanfektet over den ustoppelige grooven.
Eses vokal er noe av det jeg synes bidrar mest til svartmetallpreget på ‘Avstand’. Det er ikke bare fordi den er såpass grov i kantene, men også fordi den er så mørk, sint og lavmælt at den rett og slett gir musikken et litt ondt preg. Ellers synes jeg Slegest – om det så er intensjonelt eller uintensjonelt – kommuniserer slektskapet mellom svartmetall og gammeldags tungmetall særdeles godt. Det gjelder særlig når bandet skrur ned tempoet litt og forlater de mest fartsfylte groovesene, og finner en finfølelse som jeg synes setter dem i dialog med mye av gitararbeidet Darkthrone har bydd på gjennom sitt lange virke.
Det beste eksempelet på dette er kanskje midtpartiet i låta «Gåte», som i det hele tatt også er et høydepunkt på plata gjennom sin relativt lange og dynamiske form. Her ruller Slegest ut noen flotte, doom-metallske 70-tallsreferanser før et herlig riff får medvirke som en slags epilog.
Og de fleste av de andre låtene på ‘Avstand’ treffer også godt; «Vinterkristus» er et sterkt og kort midtpunkt, «Er Det Deg Livet?» og «Til Det Største Som Fins» overrasker positivt mot slutten av plata med noen langt mer ekspansive lydbilder enn det som presenteres tidligere, og coveret av Status Quo-låta «Oh Baby» er et smakfullt og passende frynsegode helt på tampen av plateopplevelsen.
Men når denne låta er over er det altså slutt, og med en spilletid på 31 minutter og en avslutningslåt som tross alt føles som en slags bonus, synes jeg det blir en forholdsvis kort fullengder. Det blir kanskje også et bilde på at Slegest nok har litt å gå på når det gjelder variasjon, selv om de klarer seg greit over akkurat denne halvtimen. Særlig «Evigheit Etter Evigheit» blir et uttrykk for dette, der den blir som en litt blek hale på «Innsikt» med sin ganske så identiske groove.
Men dette er pirk. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.
Norske musikere har de siste årene levert noen virkelig sterke utgivelser innenfor instrumental musikk i skjæringspunktet mellom rock og metall. Band som Addiktio, Kanaan og Astrosaur har stått for noen sanne årshøydepunkter av noen plater i starten av dette tiåret, og har nok bidratt til at jeg hadde visse forhåpninger allerede før jeg satte på Natts selvtitulerte debutskive. Og i all hovedsak ble også disse forhåpningene innfridd. ‘Natt’ er nemlig et sterkt og profesjonelt stykke håndverk, der jeg først og fremst bare vil ha mer av en del av elementene dette bandet byr på.
Besetningen i Natt kan nok også i seg selv gi høye forhåpninger til det en lytter har i vente på denne plata. Låtskriverne har bakgrunn fra blant annet Krakow og Lindy Fay-Hella, og lenger ned på utøverlista finner man for øvrig også trommeslageren i Enslaved. Sammen tar de lytteren med på tre svære, atmosfæriske turer på henholdsvis tolv, elleve og 20(!) minutter, der bandet spiller omhyggelig og organisk rundt noen flotte og enkle hovedmotiver. Magien ligger i lydeffektene og detaljene bandet pynter disse motivene med, og Natt klarer i ekte post-rock-ånd også å bygge opp komposisjonene på svært effektivt og intenst vis. Med vissheten om at det bygger seg mer og mer opp får man stadig inntrykk av at låtene ligger i et gedigent høyspenn, noe som er så kult når det samtidig føles så seigt og uanstrengt der Natt, som du sikkert har skjønt, også tar seg god tid.
Det ville ikke vært feil å omtale ‘Natt’ som en ren rockeplate. Utenom de buldrende, Earth-aktige dronegitarene som runder av siste låt, «Etterslått», er det få åpenbare metal-elementer som viser seg i løpet av albumets gang. Stort sett er det ganske lette gitarer, groovy, rocka trommerytmer og en underlig ansamling effekter av det elektroniske slaget som driver låtene fremover. Men både det metallske og det grensesprengende kommer til uttrykk på mer subtile måter; atmosfærene er for eksempel tidvis mystiske og mørke, og de utrettelige, suggererende rytmene i bunn gjør musikken usedvanlig tung til tider. Videre finnes tydelige referanser til tidlig 2000-talls post-metal. For eksempel sender platas kanskje sterkeste låt for min del, «Appell», meg øyeblikkelige assossiasjoner til ISIS-klassikere som «In Fiction», «Weight» og «The Beginning and the End».
Men nok sjangerpirk – ‘Natt’ er først og fremst et sterkt stykke musikk. Natt starter like godt plata med et høydepunkt, der voldsomme og nydelige gitarakkorder får male lydbildet sammen med noen nette synther. De neste tjue minuttene er en sann fryd å høre gjennom, der Natt byr på det ene flotte jam-temaet etter det andre og gjør en utmerket jobb med å bygge intensitet. De herlige og uforutsigbare elektroniske effektene er også et lekkert tillegg til det hele, og kommer kun til kort fordi det rett og slett er litt få av dem i forhold til det jeg gjerne skulle ønsket meg. De fremstår som Natts kanskje fremste særtrekk på denne plata, og derfor skulle jeg gjerne fått inntrykk av enda litt mer eventyrlyst.
Navnet på både bandet og plata gjenspeiles i de første minuttene på den 20 minutter lange giganten som runder av plata, der en avgrunnsdyp ambient-drone etter hvert får selskap av en guffen ringe-effekt, en minimalistisk trommebeat og den noir-aktige melodien som etter hvert blir låtas episenter. Denne låta er også god, særlig når det knusende klimakset melder seg, men kommer ikke like sterkt ut som de to foregående. Dette handler både om at jeg ikke synes melodien er sterk nok til å holde oppe en så svær komposisjon, og at jeg ikke synes Natt klarer å rettferdiggjøre lengden helt heller. Det mangler med andre ord en hel del pacing her.
Likevel reddes den ganske godt inn av den fengslende atmosfæren Natt klarer å konstruere, og det blir en ambisiøs og kolossal avslutning på en plate jeg vil omtale som både unik og beundringsverdig. ‘Natt’ er en virkelig sterk debutskive der en høy grad av profesjonalitet skinner gjennom. Det er sannelig snakk om tre svære kvarter her.
En av årets første virkelig store plateopplevelser kommer i form av det skandinaviske samarbeidsprosjektet Høstsol sin debutskive «Länge Leve Döden». Kvartetten huser en rekke erfarne musikere fra den norske, finske og svenske undergrunnsscenen, som kollektivt kan skilte med medlemskap i fantastiske band som Shining, Ajattara, Barathrum, Manes og Syning. Ettersom bandet ble stiftet i 2020 kan det godt tenkes at det var pandemiens isolasjon som drev musikerne til å ta kontakt med hverandre, selv om det ikke er helt usannsynlig at dette prosjektet hadde sett dagens lys før eller siden uansett. På ‘Länge Leve Döden’ fremstår Høstsol nemlig så fullstendig samstemte i sin musikalske visjon at skiva like så godt kunne blitt utgitt av et band med 20 års, uavbrutt fartstid.
Flakkende, eteriske stemmer lokker oss inn i åpningssporet «As Seen through the Eyes of the Prophet», før et skybrudd av melankolsk, hedensk svartmetall åpner seg over lytteren. Høstsols tilnærming til svartmetall er en sann sammensveising av sentrale strømninger fra Nordens sagnomsuste 90-tall, der tradisjonelle, melodiske og hedenske tråder fra samtlige av bandmedlemmenes hjemland veves inn i den musikalske flyten. Dersom jeg i bloggens ånd skulle hentet frem noen norske referanser, ville jeg sagt at Høstsol er som en blanding av Kampfars stormende bevegelser og dramatikk, Djevels nattlige atmosfære og Nattverds melodiske teft.
Men disse referansene hentes kun frem for å sette de rette lytterne på sporet; Høstsol føles i stor grad som sin egen entitet på ‘Länge Leve Döden’. Det er svært vanskelig å ta innover seg den kraftige stormen som herjer gjennom høydepunktet «Det som en gång var (det kommer aldri igen)», uten å erkjenne at bandets musikk utgjør noe større enn sine bestanddeler. Heller en å vifte med alskens referanser er ‘Länge Leve Döden’ en skive som innbyr til bruk av metaforer, dette for å skildre de veldige naturkreftene som kommer til uttrykk gjennom bandets musikk.
Ta for eksempel det nevnte høydepunktet «Det som en gång var(…)». Å lytte til denne låta er som å være strandet på en skjør og skrøpelig bark midt ute på havet i en fryktelig storm. Synth-brekket mot slutten av låta oppleves som et vindstille orkanøye, der båtens herjede mannskap i en stakket stund får undre seg over den klare og stjernespekkede nattehimmelen, før de atter en gang blir kastet ut i kamp mot de overlegne naturkreftene. En liknende behandling kunne jeg gitt samtlige av låtas fem låter, men aller helst vil jeg at folk skal oppleve skivas bildefremkallende kvaliteter på egenhånd.
Høstsol har selv uttalt at ‘Länge Leve Döden’ er en slags hyllest til døden (hvilket egentlig ikke burde komme som noe sjokk, ref. albumtittelen), et aspekt ved skiva som best kommuniseres via Niklas Kvarforths formidable vokalprestasjon. Mannen hveser, brøler og jamrer som om han er strandet i helvetes niende sirkel, og bringer en intensitet til musikken som kun kan matches av vokalister på høyde med «Doedsadmiral» og Celebratums «Romul» innlands. Eneste kritikken jeg har å komme med er at «Parallellt Dubbelliv» – til tross for å være svært innholdsrik – ikke klarer å avslutte skiva på noe definitivt vis. Utenom dette er det lite å si på kvaliteten på Høstsols ‘Länge Leve Döden’, en bekmørk og oppslukende utgivelse fra noen av Nordens fremste svartmetall-musikere.
Siden det ikke kom favorittpost sist uke kombinerer vi forrige og denne ukas favoritt i én post.
Askeregn – Brennende Åkres Grøde
Ute nå via Terratur Possessions
Da bloggen Metallurgi var nyopprettet, brukte jeg til stadighet hele avsnitt på å sutre over fraværet av en rød tråd i den norske metallscenen. I sine glansdager på 90-tallet var den norske scenen åpenbart samlet bak flaggskipet som var svartmetallen, og senest for ti år siden virket en ny, distinkt bølge av ekstremmetall å skylle over det norske landskap i form av band som Execration, Obliteration, Nekromantheon og Diskord. Det jeg ikke var klar over da vi startet bloggen i 2020, er at Norge slettes ikke er foruten bemerkelsesverdige regionale scener i skrivende stund. Plateselskapet Terratur Possessions har nemlig over årenes løp klart å samle noen av de dyktigste proponentene av okkult svartmetall vi har til lands, og har generelt sett vært en sentral kraft i videreformidlingen av lokalfenomenet «Nidarosisk» svartmetall.
Askeregn er slettes ikke fra Nidaros, men det er ingen tvil om at det er hos Terratur Possessions de hører hjemme. Med sitt tidvis dissonante tonespråk har bandet nemlig mye til felles med band som Issolei og Misotheist, men distanserer seg på samme tid fra disse ved å ha en mye større påvirkning fra punk-preget svartmetall på lydbildet sitt. Felles for så og si samtlige av bandene hos Terratur er et tekstlig fokus på okkultisme og satanisme, og der stiller ikke Askeregn svakere enn øvrigheten. Andreskiva ‘Brennende Åkres Grøde’ presenterer nemlig en dramatisk og profetisk dommedagsvisjon, og det fortalt via et symbolsk språk ladet med referanser til bibelens falne engel.
Åpningssporet «Under Dødens Måne, Under Djevelens Sol» kaster oss rett inn i Askeregns støyende og dissonante virvelvind av svertet punk og sydende svartmetall. Produksjonen har fått en kraftig oppgradering siden sist, men uten å legge bak seg den konfronterende og øredøvende kvaliteten som gjennomsyret debutskiva ‘Monumenter’. Bandets auditive ødeleggelse beveger seg i bølger gjennom låtas spilletid, og får sitt klimaks i sluttstrekkets ledegitarer, som ligger og ulmer som glødende askeflak i lufta.
Platas midtparti består av en rekke korte, skarpe stikk som alle bidrar til å bygge momentum i retning platas avsluttende låtkolosser. Spesielt verdt å nevne er kvasi-tittelsporet «I Røyken fra Brennende Åkre», som via skingrende interferens mellom orgel og gitar oppnår en langt mer illevarslende effekt enn foregående låter. «Inn mot Natten» skaper et aldri så lite oppbrudd i form av hedenske, svermende gitarer i åpningsstrekket, før bandet atter en gang gir rovdyrinstinktene fritt spillerom på broens destruktive vignetter.
Hovedattraksjonen på ‘Brennende Åkres Grøde’ er likevel de to avsluttende låtmammutene «Mitt Hjerte er en Navnløs Grav» og «Når Ilden har Sluknet». På førstnevnte vektlegger Askeregn sine ‘Paracletus’-aktige, dissonante tendenser, og strekker seg paradoksalt nok i retning et eget, særegent tonespråk i samme slengen. «Når Ilden har Sluknet» fullbyrder omsider dommedagsscenarioet som bandet har brukt den siste halvtimen på å bygge opp, og gjør dette via syklisk, transe-induserende repetisjon av enkle motiver. Det er viktig for meg å understreke hvor organisk svartmetallen til Askeregn fortoner og utvikler seg, og å høre på dette avslutningssporet er som å bevitne et flammehav som fraktes med vinden og fortærer hele hektar med dyrkbar mark.
Til slutt må jeg nesten fremheve vokalprestasjonen til E. Rustad, som er lidenskapelig, glefsende og omskiftelig på en måte som minner om Kampfars «Dolk». Pussig nok stopper ikke forbindelsen der for min del, ettersom jeg av en eller annen grunn føler at ‘Brennende Åkres Grøde’ utgjør et motstykke til Fredrikstad-bandets ‘Til Klovers Takt’ fra i år. For der ‘Til Klovers Takt’ var en vill og florerende ode til norsk natur, så virker ‘Brennende Åkres Grøde’ å skildre det samme landskapet etter at et katastrofalt og altomfattende inferno har slukt alt som lever og gror. Askeregn har med sin andreskive levert en av årets mer evokative og uttrykksfulle svartmetallutgivelser, og gjør med enkelhet krav på tittelen Ukas Favoritt hos Metallurgi.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ritual Death – Ritual Death
Ute nå via Shadow Records
Passende nok er det trondheimsbandet Ritual Death som endte opp med å dele årets siste, doble favorittspalte her på Metallurgi sammen med Askeregn. I likhet med bandet over, passer det nok ikke helt å plassere Ritual Death i båsen nidarosisk svartmetall, både fordi det er snakk om tyngre og mer death metal-aktig svartmetall og denne selvtitulerte debutskiva er gitt ut på svenske Shadow Records. Men med medlemmer som blant annet er å finne i Beyond Man og en fortid på det sagnomsuste Terratur Possessions, er det nok likevel riktig å løfte fram Ritual Death som en av mange størrelser som på en eller annen måte, og fra landets midtre trakter sprøyter nytt, spennende liv inn i norsk svartmetall.
Da jeg først leste om Ritual Death i forbindelse med singelslippene til denne plata, kom det på som en liten overraskelse at dette bandet, som før nå altså ikke en gang har sluppet en fullengder, blant annet kan vise til en split-utgivelse med de franske undergrunnslegendene i Aosoth. Akkurat hvordan dette samarbeidet kom i stand vet jeg lite om, men én ting er klart for meg, og det er at Ritual Death nok har mer til felles med dette bandet stilistisk sett enn noen andre norske band jeg har vært borti. Misforstå meg rett: Ritual Death skiller seg delvis også markant fra dette bandet blant annet med sine vesentlig kortere låter. Men mange likheter ligger i musikkens klare slektskap til death metal og til og med sludge metal, der dyp growlevokal og skitne, feite gitarriff får prege uttrykket sammen med okkulte vibber og jevnlige innslag av svartmetallelementer.
Likheter med industriell metall finnes også på ‘Ritual Death’, noe som særlig aksentueres av det nærmest mekaniske preget trommene får i produksjonen. Det minner vel så mye om Godfleshs trommemaskinmetall som Blut Aus Nords syntetiske take på moderne svartmetall, og er noe av det som gir Ritual Death mest egenart. Ikke minst går det i forening med det jeg oppfatter som en slags minimalisme på denne plata. Både komposisjonene og produksjonen fremstår ukomplisert og enkelt skrudd sammen, noe som tilføyer en forfriskende skitten brutalitet til uttrykket.
Det kanskje tydeligste eksempelet på dette er de febrilske slagene med bare hi-hat og skarptromme som sammen med ukompliserte riff og brutal growling særlig setter preg på den første delen av plata. Her får vi blant annet servert et sterkt høydepunkt i det knusende refrenget på slutten av «Vermin», der Ritual Death viser hvor hardtslående de har evne til å være. Slike tendenser følges passende nok opp av «Black Metal Terror», som også innleder en mer groovy fase av plata som høydepunktet «Morbid veils of Kharon» tar videre på strålende vis videre.
Et annet høydepunkt finnes i den litt lengre «The pale king», som livnærer seg av en hypnotisk, suggererende og sakte blast beat før et av platas mer vellykkede orgel-innslag smyger seg inn mot slutten. Deretter avslutter Ritual Death det hele på utsøkt vis med et av de mer utpregede svartmetallåtene på plata, «Nothingness without emptiness within», som i og for seg samler elementene fra plata på vellykket vis der både illsinte blastbeats, primale riff og trommerytmer og atmosfærisk orgel får runde av dansen.
I all sin merkelighet og enkelhet er det for så vidt mye som ikke fungerer så bra på ‘Ritual Death’. Det gjelder imidlertid i større grad isolerte deler enn aspekter som brer seg over plata; for eksempel er gitarmelodien som åpner «Lunae» nokså patetisk. Men i alt er dette en unik og interessant plate som biter innmari godt fra seg når det gjelder å levere brutal og primal svartmetall, og det med ganske kule hint til andre grener av ekstremmetallen.
In the Woods… har alltid vært vanskelige å klassifisere. På 90-tallet var dette en naturlig følge av at bandet endret fremgangsmåte så og si fullstendig mellom hver skive; hvor spesielt karrieretoppen ‘Omnio’ bød på en av tiårets største taksonomiske nøtter å knekke. Siden bandets tilbakekomst i 2016 etter en 15 års pause fra scenen har de virket å stabilisere seg noe uttrykksmessig, selv om det fortsatt er en del spørsmål som melder seg i møte med musikken deres. Blant dem er et spørsmål om hvorfor det fortsatt føles naturlig å omtale bandet som «progressive», selv om både låtformer, innhold og uttrykk i stor grad mangler den uforutsigbarheten sjangerbegrepet fordrer.
Kanskje er det forventningene knyttet til bandets tidligere utgivelser som farger deres nåtidige plateproduksjon i overdreven grad. Det er nemlig lite ved den nye skiva ‘Diversum’ som hinter til deres eventyrlystne, progressive fortid – utenom kanskje noen beskjedne nikk i retning David Gilmours gitarspill og en løs forbindelse til Enslaveds mindre utsvevende tendenser. I stedet bevitner vi et In the Woods… som virker meget komfortable i sitt eget skinn, hvilket i 2022 kan sies å være en storskalert form for melodisk døds/doom myntet på de større festivalscenene.
Når ‘Diversum’ fungerer på sitt beste, er det heller ingenting som tyder på at In the Woods… har tapt betydelig på å tøyle inn soundet sitt. Massive lydbilder og store melodier synes å ligge svært tilgjengelig for bandet, og i Bernt Fjellestad har de funnet den kraftige og dynamiske stemmen som kreves for å bære materialet. Vokalistens melodiske tekke og fengslende tilstedeværelse gjør versene på skiva til like store trekkplastre som refrengene, i tillegg til å fremheve det dødelige alvoret i låtenes tematikk. Disse nyvunnede styrkene gjør låter som «Moments», «The Malevolent God» og «Master of None» til soleklare høydepunkter ikke bare på skiva, men i bandets senere karriere.
Dessverre er det også slik at noen av låtene sliter med å oppfylle potensialet som ligger i materialet, og dette skyldes i stor grad én enkelt faktor. Det er nemlig slik at gitarstemmene ofte lar være å forholde seg til låtenes underliggende tonalitet, hvilket gjør at det oppstår gnisninger og skjæringer som til tider er ganske betydelige. Dette skjer allerede i platas åpningssekunder, i det de kimende gitarpartiene dissonerer åpenlyst med det første akkordskiftet. Andre eksempler på uheldige gnisninger er refrenget på «We Sinful Converge», og gitarsoloen på «The Malevolent God» – som ender opp med å legge en demper på en ellers fremragende låt ved å bomme fullstendig på partiets harmoniske grunnlag.
Når resten av skivas elementer – produksjonen, låtskrivingen og uttrykket – er av såpass høy kvalitet som de er, kan ikke denne typen feilsteg unngå å utøve en stor påvirkning på helhetsinntrykket. Den soleklare triumfen som ‘Diversum’ kunne ha vært, blir dermed redusert til en imponerende men ujevn prestasjon. Det må likevel fremheves at ‘Diversum’ inneholder noen av In the Woods… sinesterkeste låter i senere tid, og at bandet definitivt virker å være inne i en kreativt drevet periode. Får de has på disse ujevnhetene, er det ingen tvil om at en definerende skive befinner seg innen rekkevidde for In the Woods…
Djevels forrige plate ‘Tanker Som Rir Natten’ var et av fjorårets store høydepunkter innenfor norsk svartmetall. Den stakk av med intet mindre enn en Spellemannspris i kategorien «Metall», og her endte den opp på en 13. plass på vår liste over fjorårets beste norske metallplater. Med sin dunkle, langstrukne og atmosfæriske svartmetall, sin poetiske presentasjon og noen enorme høydepunkter særlig i første ledd av skiva, sto Djevel i mine ører her for en prisverdig revitalisering av mange av den norske svartmetallens grunntrekk. For å si det sånn: ‘Tanker Som Rir Natten’ er for preget av den norske svartmetallens fremskritt på snart tretti år, både når det gjelder låtskriving og produksjon, til at den kunne blitt gitt ut på 1990-tallet. Men uten å la entusiasmen ta helt overhånd, frister det likevel litt å si noe sånt som at mye av materialet som fantes her føles som mat for svartmetallklassikeren vi aldri fikk – om plata ikke bare bør kalles en moderne norsk svartmetallklassiker, naturligvis.
Bare halvannet år etterpå sitter vi altså nå med ‘Naa skrider natten sort’, som i ordets rette forstand kan kalles en oppfølger da denne plata tydeligvis er andre del av en såkalt Natt-trilogi. Med det er det heller ingen stor overraskelse at den også ligner mye på ‘Tanker Som Rir Natten’. Det gjelder både den visuelle og tekstlige presentasjonen og lyduttrykket, der de eneste tydelige forskjellene er et bandlogo-skifte, litt kortere låttitler (om det er et poeng…) og en produksjon som fremstår hakket romsligere og rundere i kantene enn den vi fikk i forrige omgang. Så utgår en kort, akustisk interlude til fordel for mer variasjon i lengden på låtene.
I den forstand kan man sikkert raskt tenke seg til at ‘Naa skrider natten sort’ i all hovedsak forbedrer og raffinerer. Det er noe som i mine øyne også utvilsomt stemmer, selv om jeg synes at høydepunkter så store som for eksempel «Maanen skal være mine øine, den skinnende stierne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid», som vel er å regne som et slags magnum opus for Djevel, mangler. Kvaliteten er imidlertid jevnere enn den var på ‘Tanker Som Rir Natten’, og noe av det jeg er aller mest imponert over her er hvordan Djevel klarer å utnytte en hel time med spilletid såpass godt. ‘Naa skrider natten sort’ fremstår like disiplinert som den er ekspansiv og dristig i formen. Selv om jeg synes Djevel nesten mister grepet mot slutten med «Afgrundsferd», som jeg synes har et ganske uinspirert og nærmest irriterende hovedtema i andre halvdel, henter bandet seg voldsomt godt inn igjen med den eksplosive avslutningslåta «Her Visner Hver En Krans».
‘Naa skrider natten sort’ er med andre ord en svært god helhetsopplevelse, og det virker som at Djevel også har lagt inn en ganske aktiv arbeidsinnsats for å sørge for at det nettopp blir slik. Best demonstreres dette kanskje i platas åpningsstrekk. Dette sparker Djevel uanfektet i gang med den storslåtte og hele 13 minutter lange, traskende og melankolske «Naar Taaken Tetner», før lytteren kompenseres for tålmodigheten med den forrykende fem-minutteren «Kronet Av En Væpnet Haand», som med imponerende trommespill og strålende melodier blir som et gufs tilbake til 90-tallets aggresjon i moderne drakt.
Tittellåta drar deretter ned tempoene noen hakk og leverer et nærmest Burzumsk håndverk når det gjelder atmosfære, og deretter kommer det jeg synes ender opp som platas store, overraskende høydepunkt: «Mitt Tempel Av Stierner Og Brennende Maaner». For mens gitarist Ciekals’ mørke, forheksende clean-vokal ellers stort sett spiller annenfiolin bak bassist Kvitrims skrikevokal på komposisjonene, skyves den i forgrunnen her og står for en svært minneverdig prestasjon. Det virker simpelthen som lytteren plutselig har funnet et gudsforlatt kappell i Djevels store skogslandskap, og at et prestegjenferd står og synger gråtende på en falleferdig prekestol. Det minner mye om tilsvarende grep polske Batushka har gjort i sin musikk, og er med et svært sterkt hovedtema i bunn et herlig friskt pust i produksjonen på ‘Naa skrider natten sort’.
Når jeg da også vet at Djevel er i stand til å levere slike friske pust, kunne jeg ønsket meg litt flere av dem. Et annet eksempel finner man i de krystallklare og nesten perkussive akustiske gitarene som ligger over tåken av vrenggitarer i refrenget på «Daudens dimme natt» (som for øvrig står for et helt vidunderlig angrep av Grieg-aktig melodihåndverk til å begynne med). Men ellers holder Djevel seg ganske trygt innenfor et ganske klart definert uttrykk som ligner mye på det vi har hørt tidligere. Det fungerer, som du sikkert har skjønt, i utgangspunktet usedvanlig godt, men jeg tror bandet kunne skrudd opp eventyrlysten et hakk med stor suksess.
Så kan vi heldigvis også i stor grad nøye oss med det vi har fått, og vel så det. Jeg tror uansett man knapt kunne bedt om mer fra Djevel på dette punktet i bandets karriere, og denne plata er et virkelig, virkelig sterkt og effektivt stykke atmosfærisk stykke svartmetall. Kvaliteten på riffene og melodiene er gjennomgående høye, musikerprestasjonene er på topp, og Djevel sørger i det hele tatt for en time som holder seg svært interessant hele veien. Så kan vi glede oss stort til siste del av trilogien denne plata er en del av.
Med over ti års fartstid og et knippe utgivelser under deres kollektive belter, kan man ikke med rette påstå at Istårn er nykomlinger til den norske metallscenen. Likevel er jeg overbevist om at bandets nylig utgitte andreskive ‘Eschatology’ vil bli første møte med Vestlands-ensemblet for de aller fleste, hvilket definitivt funker i bandets favør. Dette er ikke fordi de to utgivelsene Istårn gav ut på begynnelsen av 10-tallet er av lav kvalitet – de er definitivt solide utgivelser til å være utgitt av et ungt band – men fordi ‘Eschatology’ er et såpass stort steg frem på alle fronter at den etterlater bandets tidligere utgivelseshistorikk i støvet.
Uttrykksmessig sett er Istårn tydelig inspirert av musikalske strømninger fra sine egne hjemtrakter. Fra sitt utgangspunkt i moderne svartmetall strekker bandet seg i en tydelig progressiv retning, hvilket gjør det naturlig å sammenlikne dem med legendariske entiteter som Enslaved og Borknagar. I tillegg bærer musikken tydelig preg av Dimmu Borgirs teatralske dramatikk, i form av fremtredende og gjennomgående symfoniske elementer. Kombinert med romslige, høy-moderne produksjonsverdier danner dette et massivt og innhyllende rammeverk rundt skivas kosmiske endetids-tematikk.
Det instrumentale introduksjonssporet «Void» etablerer skivas dystre atmosfæriske kvaliteter på effektivt vis, før «Withering World» smeller til med en vegg av storstilt, symfonisk svartmetall. Låta er en god introduksjon til Istårns sofistikerte låtskriving, der den bygger sin flerlags-konstruksjon over et fundament bestående av en Enslaved-aktig progressiv svartmetall-groove. Låta introduserer også bandets eventyrlystne tilnærming til harmonikk, som gjennom skiva markerer seg som bandets mest potente våpen – samtidig som den byr på enkelte utfordringer.
Disse utfordringene gjør seg dog ikke til kjenne før i skivas andre halvdel. Første halvdel bruker bandet på å forføre lytteren stadig lenger inn skivas innhyllende lydunivers, via «Devouring Chains» sine ‘Blackwater Park’-aktige ledegitarer, «Cosmic Scar» sine triumferende melodier og den mer direkte og stormende svarmetall på singelen «Visions». Skivas B-side starter også sterkt, med det nydelige og innholdsrike mellomspillet «Awakening» og den komplekse, tårnende komposisjonen «The Giant». Disse to låtene utvider ‘Eschatology’ sitt uttrykksmessige arsenal ytterligere, ved å introdusere post-svartmetallisk sentimentalitet til det allerede rikholdige, progressive terrenget.
Dessverre treffer skiva på en aldri så liten fartsdump i det vi nærmer oss slutten. Singelen «Beyond the Starless Sky» er i utgangspunktet en sterk konstruksjon, men avspores kraftig av bandets uenigheter rundt den underliggende harmonikken – på refrenget spesielt. Litt teknisk forklart, skyldes dette en konflikt mellom det flotte melodiske temaet i dur, og rytmegitarenes underliggende mollakkorder. Denne typen feiltrinn er langt ifra uvanlig innenfor metall, ettersom teoretiske kunnskaper er unntaket heller en regelen, til tross for at det er en av populærmusikkens mest komplekse sjangere. Denne typen feil blir dog ekstra vanskelig å godta i kontekster som ‘Eschatology’, hvor alt annet fra tekst og tematikk til sound og låtskriving er på et gjennomgående skyhøyt nivå.
Men selv denne utfordringen løser Istårn som oftest på en god måte; både «Devouring Chains» og «The Gaint» svinger innom svært utsvevende og komplekse harmoniske landskaper uten å trå feil en eneste gang. Dessuten klarer ikke det uforløste potensialet til «Beyond the Starless sky» å legge skjul på at ‘Eschatology’ er en av de rikeste og mest imponerende progressive svartmetallskivene Norge har hatt å by på i 2022. Istårn har lagt inn en tydelig innsats i arbeidet med sin andre skive, og dette gir uttelling i form av en utgivelse som tårner over bandets øvrige plateproduksjon. ‘Eschatology’ burde skaffe bandet mengder av nye lyttere både i innland og utland, og burde også være med i diskusjonen når det norske metall-året skal oppsummeres i desember. Anbefales!
‘Til Klovers Takt’ er Kampfars niende album, og kommer ut nesten tretti år etter at Per-Joar «Dolk» Spydevold startet opp dette bandet på egen hånd i Fredrikstad. Albumet beskrives av bandet selv som en slags kulminasjon av alt de har gjort tidligere, og kan nok i så måte kanskje også beskrives som en demonstrasjon av tilstanden og potensialet til den typen svartmetall Kampfar har rullet ut i litt ulike former i løpet av sitt virke. Om bandet så ikke er blant de umiddelbart mest profilerte svartmetallbandene fra Norge, har det like fullt spilt en viktig rolle i utviklingen av den hedenske og folkemusikkinspirerte svartmetallen som band som Helheim og Taake også er blitt kjent for å raffinere og spre utover Norges grenser. På ‘Til Klovers Takt’ fornyes riktignok ikke dette uttrykket Kampfar har arbeidet rundt; snarere finslipes det til en voldsom og høyst imponerende oppvisning det oser selvsikkerhet og ambisjoner av.
Presentasjonen og produksjonen som dette albumet er pakket inn i levner i alle fall ingen tvil om dette. Med en tematikk i bunn som tar inspirasjon fra folketradisjoner og naturen i Hemsedal og Hallingdal, lar Kampfar det både dunkle og fargesprakende Bürkel-maleriet «Village fire at night» levere et effektivt visuelt inntrykk på coveret, og allerede fra første stund gir bandet full gass når det gjelder å demonstrere platas storslåtte lyduttrykk. Etter noen få takters rolig gitarspill, velter nemlig verset i «Lausdans under stjernene» ut av høytalerne med voldsom kraft, og det gir et dekkende bilde av samspillet mellom storslagenhet, klarhet og råskap i denne platas produksjon. På ‘Til Klovers Takt’ har Kampfar tatt kontroll over de ulike leddene i produksjonen selv, og alt tyder på at det har gitt et strålende resultat.
Det er i alle fall en viktig komponent i noe av det jeg synes Kampfar får til aller best på ‘Til Klovers Takt’. De seks låtene på denne plata føles nemlig som rene virvelvinder der låtstrukturene og komposisjonene stadig får store mengder drahjelp av kaotisk atmosfære. Kampfar evner å sette låtene sine i et nærmest overveldende høyspenn nesten kontinuerlig, og det samtidig som at de 5-8 minutter lange komposisjonene føles velkalkulerte og balanserte. Det i seg selv gjør denne plata til en aldri så liten svartmetallprestasjon, og tilføyer et atmosfærisk element som fremstår både effektivt og beundringsverdig i at det er så vanskelig å mestre.
Kampfar løser også dette på mange måter. ‘Til Klovers Takt’ er kanskje i aller størst grad en oppvisning i glødende mid-tempo-metall, men bandet gjør også bruk av kompromissløse blast-beat-utblåsninger der gitarene gjerne supplerer med melodisk håndverk av høy rang. Variasjonen i vokalsegmentet er også prisverdig, der blant annet mørk, spoken word-aktig clean-vokal supplerer Dolks skrikevokal – noe den gjør på utsøkt vis for eksempel i den voldsomme crescendoen i begynnelsen av kruttønna «Flammen fra Nord».
Platas største høydepunkt er kanskje likevel låta «Urkraft», der en hardtslående, krigersk groove sparker i gang en mektig komposisjon som ender i et enormt, allsangvennlig klimaks. De folketonale elementene som særlig kommer ut av skallet sitt i «Rekviem» imponerer også stort, og på avslutningen «Dødens aperitiff» drar bandet lytteren omhyggelig gjennom tålmodige grooves og roligere mellompartier før de lar musikken eksplodere i en helt nydelig avslutning som virkelig presser ut det siste som må være av energi i denne kraftpakka av en plate.
Det er lite negativt å si om ‘Til Klovers Takt’, og det handler rett og slett om at dette er et av årets virkelig beste norske metallplater. Om den ikke står for mange nyvinninger i Kampfars sjangerlandskap, høres bandet her utvilsomt ut som den beste utgaven av seg selv, og plata blir sånn sett en verdig stadfestelse av nesten tre tiårs beundringsverdig virke. Nå må du gå og lytte på den.
Siden vi ikke publiserte ukas favoritt i forrige uke har vi to favoritter denne gangen.
Darkthrone – Astral Fortress
Ute nå via Peaceville Records
Etter å ha lekt seg blant annet med crust punk-tendenser over flere utgivelser på det tidlige 2000-tall, har Darkthrone fra og med 2013s ‘The Underground Resistance’ i større grad beveget seg i krysningspunkter mellom sin klassiske svartmetall, tradisjonelle metall-uttrykk og endog litt doom metal. Sistnevnte tendens var nok aller tydeligst på fjorårets ‘Eternal Hails……’, der tidløs metallriffing ble svøpt inn i mørke, mystikk og en produksjon preget av bandets første inntreden i et tradisjonelt studio på flere år.
‘Astral Fortress’ tar stafettpinnen videre på naturlig vis i denne utviklingen, da særlig med tanke på det atmosfæriske elementet som blant annet ble introdusert gjennom synther. Forstå meg rett: Darkthrones hovedingrediens er fortsatt umiskjennelig metallriffing, enten av det mer traskende eller mer raske og thrashende slaget. Det er også låter på ‘Astral Fortress’ der man sånn sett også får servert Darkthrone på sitt mest basale, rendyrkede og «In the Shadow of the Horns»-aktige, nærmere bestemt på «Impeccable Caverns of Satan» og «Kevorkian Times».
Men som på fjorårets skive drister duoen seg også ut i mer stemningsfulle partier og strekk. Et eksempel kommer med en gang, der hovedtemaet i «Caravan of Broken Ghosts» gjør noe så sjeldent som å demonstrere et melankolsk Darkthrone før dette går i en velfungerende forening med både black og death metal-aktige partier. Denne låta peker seg ut som platas store høydepunkt sammen med ti-minutteren «The Sea Beneath the Seas of the Sea», som kanskje i enda større grad er en velbalansert demonstrasjon av alle verktøyene Darkthrone har til rådighet på ‘Astral Fortress’. Underlige, effektbelagte clean-gitarer åpner ballet før bandet ruller ut noen av platas sterkeste riff, og en smygende, guffen synth får stå i sentrum for en strålende oppbygning i låtas andre halvdel.
Og det er nok litt mer av dette jeg skulle ønsket meg på ‘Astral Fortress’. Det er ingen tvil om at Darkthrone treffer en nerve med hver gang de kjører ut et unektelig tøft og klassisk metallriff, men på ‘Astral Fortress’ er de på sitt aller beste når de balanserer dette med mer atmosfæriske påfunn i produksjonen. Det er riktignok flere høydepunkter i så måte på denne plata; de hylende synthene på «Stalagmite Necklace» er nok det mest nærliggende eksempelet. Men i stedet for å få ut sitt fulle potensiale virker Darkthrone litt nølende i møte med egen verktøykasse.
Litt nølende er også avslutningen på ‘Astral Fortress’. Etter den litt korte og uforløste, men like fullt interessante, interluden «Kolbotn, West of the Vast Forests», tyder mye på at avslutningssporet «Eon 2» («Eon (1)» er å finne på Darkthrones debutskive ‘The Soulside Journey’ fra 1991), skal stå for en virkelig sterk finale. Låta sparkes i gang på strålende vis og ledsager lytteren videre med noen utsøkte trad-melodier og -riff. Men så virker det nesten som om låta avslutter midt i seg selv når det plutselig er over etter fire og et halvt minutt.
Det blir som et bilde på at noe av det mest spennende som skjer på ‘Astral Fortress’ nok ender opp litt uforløst i det store og det hele. Jeg tror denne plata kunne blitt enda bedre dersom ambisjons- og dristighetsnivået ble skrudd opp noen hakk. At det sånn sett vitner om at Darkthrone demonstrerer et nytt og spennende potensiale på sin tjuende(!) fullengder, sier imidlertid sitt om verdien ‘Astral Fortress’ har som bidrag til den norske metallscenen i 2022. For dette er i all hovedsak en sterk plate fra et band som utvilsomt fortsatt er i utvikling.
Skrevet av Alexander Lange
Funeral Harvest – Redemptio
Ute nå via Signal Rex
Funeral Harvest er et okkult svartmetallband bestående av et knippe musikere som er svært aktive i den trønderske metallscenen. Basert på hvor overbevisende prosjektets debutskive ‘Redemptio’ er, skulle man tro det var snakk om sjangerveteraner fra f.eks miljøet rundt selskapet Terratur Possessions som sto bak, men dette er altså ikke tilfellet. I stedet er det musikere fra band som Plog, Nathr, Keiser og Beyond Man som står bak dette bekmørke plateritualet, hvor kun Enstad fra sistnevnte kan sies å operere innenfor et tilsvarende uttrykk.
Derfor er det svært imponerende hvor naturlig denne formen for tradisjons-befestet svartmetall virker å komme til den sammensatte musikerbanden. Funeral Harvest harkommet et langt stykke på vei siden de gav ut den selvtitulerte EP-en deres i 2020, faktisk så langt at det er vanskelig å spore datidens mer atmosfæriske og sakteflytende uttrykk i dagens vare. På ‘Redemptio’ er nemlig Funeral Harvest et ganske annet beist; et brutalt svartmetallband som kombinerer hypnotisk repetisjon og nådeløs aggresjon på slående vis.
‘Redemptio’ har en størrelsesdimensjon som avgir en følelse av religiøs apokalypse; som en vegg av sort røyk som sluker hele horisonten. Denne følelsen fremmanes allerede på introduksjonssporet «Opus Cælestis», som setter stemningen via filmatiske droner og messende vokal. Singelen «Fire Sermon» åpenbarer dog Funeral Harvest sitt foretrukne angrepsmodus på ‘Redemptio’, en tilnærming preget av stormende blastbeats og svermende svartmetalliske gitarer. «Lord Nathas» utgjør en overbevisende seremoniell leder, og kauker over dommedagsvindende med en lidenskap vi finner igjen hos artister som «Luctus» fra Beyond Man og «Doedsadmiral» fra Nordjevel.
‘Redemptio’ er med sine tredve minutter en svært konsis affære. Likevel presterer bandet å skape både struktur og variasjon på plata; førstnevnte via de latinsk-titulerte mellomspillene, og sistnevnte via låter som andresingelen «Principum et Finis» og «The Crimson Night Tide». «Principum et Finis» baker black/death-sjangerens virvlende sot og røyk inn i bandets basale svartmetall-sound, og fronter en av «Lord Nathas» sine mest utøylede vokalprestasjoner på hele skiva. «The Crimson Night Tide» er for min egen del platas ubestridte høydepunkt, ettersom de instrumentale ideene endelig klarer å matche mesterligheten i bandets uttrykk.
Og det er kanskje på denne fronten at Funeral Harvest har mest å vinne dersom de velger å spinne videre på prosjektets svarte nøste. ‘Redemptio’ står nemlig ikke ut blant årets norske metallproduksjon i kraft av minneverdige instrumental-motiver, men på grunn av sin tøylesløse aggresjon og røyktunge, katastrofale atmosfære. Til å være en debut er ‘Redemptio’ dog et aldri så lite mørkt mirakel; en besk og primitiv svartmetallskive innhyllet i okkult symbolikk og rituell glød.
Decipher er en ekstremmetallisk kvartett fra Mysen som per Encyclopaedia Metallum oppsto tidlig på 2000-tallet. Fra tidligere har gruppen kun en demo fra 2006 til sitt navn, og basert på de 15 årene med inaktivitet som fulgte kan det virke som at prosjektet opprinnelig ble lagt på hylla for godt. Hele 20 år siden de først samlet seg under Decipher-banneret har gjengen bestemt seg for å gi prosjektet et nytt forsøk; om dette valget skyldes nostalgi eller en følelse av ufullendthet skal jeg ikke spekulere i. Det eneste du trenger å vite, kjære leser, er at Decipher med debuten ‘Breed of an Obsolete Kind’ har levert en usedvanlig slagkraftig death/thrash-utgivelse, og en av årets sterkere norske metallskiver.
Visuelt kaller utgivelsen tilbake til epoken bandet opprinnelig opererte i, nemlig en periode av 2000-tallet hvor ekstremmetall-utgivelser rutinemessig ble utstyrt med digitale platecovere som i dag virker fryktelig daterte. Lyttere i dag vil nok forvente noe temmelig moderne og mekanisk i møte med coveret til ‘Breed of an Obsolete Kind’, men på 2000-tallet kunne en cover-illustrasjon av denne sorten skjule alt fra modernister som Fear Factory til organiske undergrunns-utgivelser innenfor svart- og dødsmetall. Decipher er tilsvarende ingen robotisk og over-striglet enhet, om så de angriper sin foretrukne sjanger med brutalitet og maskin-aktig presisjon.
Tematisk sett oser ‘Breed of an Obsolete Kind’ dog av mekanisk jævelskap og dystopisk futurisme, hvilket fremheves av de skrekkinngytende lyd-effektene som innleder åpningssporet «View through Dead Eyes». Det første minuttet etter bandets entré tilbyr fans av dødsthrash alt av informasjon de trenger for å avgjøre om Decipher er ekte vare eller ei. Brutale, dødsmetalliske blasts gir vei for thrashmetalliske byks, det hele toppet med en nådeløs syklon av dødelig potente riff. Allerede på åpningslåta blir det klart at bandet føler seg fullstendig hjemme i eget sound, og samtlige av låtene på skiva leverer dødsthrash av et nivå som er sjeldent å spore i den norske scenen.
Decipher skaper variasjon på skiva ved å smykke det basale soundet sitt med diverse låneobjekter fra andre stilarter. «Green Mass Suggestion» kontrasterer versets hektiske spurt med store, stampende grooves; tittelsporet introduserer svermende, dissonante akkorder i Hate Angelsk stil; og «Double Standards» tar en hvilepause fra den ustanselige riff-festen for å leke seg med en atmosfærisk gitartekstur mot låtas slutt. Nå skal det sies at Decipher skriver dødsthrash såpass godt at det strengt tatt ikke er behov for så mye ekstra, hvilket eksemplifiseres på de to høydepunktene «Beyond Comprehension» og «Necessary Evil». Førstnevnte skaper heseblesende driv via klassisk mitraljøse-riffing og fremragende trommeprestasjoner, og sistnevnte truer med å fullstendig kuppe showet ved hjelp av brutal, rytmisk lekenhet og et verdenserobrende versriff.
Når det kommer til kritikk har jeg rett å slett ikke så mye å komme med. Noen av låtene treffer klart hardere enn andre, men Decipher har øynene såpass godt festet på dødsthrash-ballen over skivas korte spilletid at dødpunkter ikke er å spore. Musikerprestasjonene er teknisk kompetente og presise men fortsatt fulle av ild og iver; og produksjonen er gjennomsiktig men punchy nok til at samtlige riff og trommeslag treffer solar plexus med maksimal kraft. ‘Breed of an Obsolete Kind’ er en kruttsterk undergrunns-utgivelse, og en kaotisk – dog gledelig – , forstyrrende faktor i det påbegynte arbeidet med å oppsummere det norske metallåret. Høy anbefaling!
Metallurgi 