Tradmetallerne i Sinsid har fulgt opp sin stilsikre singel «Sarcophagus» med låta «Time is Ticking», og signaliserer med det at et nytt album nok er på vei. Ingen store overraskelser dukker opp her, og som «Sarcophagus» er dette en tre minutter lang metallåt av den gamle skolen som høster godt av en no-bullshit-tilnærming. Sinsid kommer dermed nokså godt ut av dette, særlig gjennom noen av gitarsolosegmentene, uten at «Time is Ticking» stikker seg ut helt nevneverdig. Dette er helt ålreit 80-tallsmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – «A Thousand Light-years Unfold»
Selvutgitt
Antallet låter som har blitt sluppet fra Mortemias prosjekt ‘The Covid Aftermath Sessions’ er nå åtte, og med tanke på at vi fikk servert hele tolv stykker gjennom ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er det grunn til å tro at det ikke stopper riktig ennå. «A Thousand Light-years Unfold» er uansett navnet på det nyeste innslaget, og mannen bak Mortemia, Morten Veland, har denne gangen fått med seg Alteriums Nicoletta Rosselini på vokal.
Låta åpner lite blygt og temmelig usjarmerende med noen ordentlig masete synther, men heldigvis klarer Veland og Rosselini å redde det godt igjen. Hovedtemaet driver godt litt utover i låta, og refrenget er blant de bedre Mortemia har mønstret i dette prosjektet. Habilt power metal-snacks i disse Eurovision-dager, altså, selv om låta rundes av litt rart og snaut med et pianoparti som får lite tid til å utfolde seg.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Into Cold Winternight»
Ute nå via Purity through Fire
I slutten av februar ga den über-flittige undergrunnsmusikeren «Peregrinus» oss den første forsmaken på sin kommende tredjeskive under banneret Unholy Craft, dette via demo-utgaver av låter fra ‘Saa Mørkt, Saa mektig’. Nå har vi endelig mottatt litt ytterligere informasjon rundt plata, som vil bli sluppet 21. juni via plateselskapet Purity through Fire.
Selv om vi allerede har fått høre tre av låtene fra skiva, er «Into Cold Winternight» den første låta vi hører med fiks ferdig produksjon. Denne produksjonen er selvfølgelig fremdeles lav-oppløst og ruskete – noe annet hadde vært sjokkerende gitt prosjektets opphavsmann – men på en måte som gagner musikken heller enn å spenne bein på den. Låtmessig er «Into Cold Winternight» temmelig ordinær kost for Unholy Craft, med stormende, smuldrende svartmetall ala førsteskiva ‘Naar All Tid er Omme’, som visstnok vokser seg majestetisk mot slutten som følge av noen tårnende tilleggsgitarer. «Into Cold Winternight» er ikke det mest oppsiktsvekkende materialet jeg har hørt fra dette hold, men er like fullt et solid tillegg til Unholy Crafts hurtig voksende låtbibliotek.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – «Mass of Stolen Fires»
Ute nå via Purity through Fire
Det at vi i Metallurgi blir nødt til å skrive om ikke bare én men TO låter skrevet av «Peregrinus» i denne ukas singelpost, burde si det meste om karens forrykende arbeidstempo. For folk som ikke kjenner musikeren er Solus Grief hans atmosfæriske svartmetallprosjekt, og vi kan også røpe at det er det av karens prosjekter som har gitt mest gjenlyd i hjertene til bloggens skribenter; dette som følge av den fremragende skiva ‘With a Last Exhale’ fra 2022.
Nå er det duket for nok en Solus Grief-utgivelse, og i denne omgang er det snakk om en split med Altertum, hvilket er et av de mange prosjektene til den ditto arbeidsomme musikeren som kaller seg «Ggatzshrieegk» (Infernal Wind, Moonshrine, Vorgfang. Førstesingelen «Mass of Stolen Fires» er en langt mer turbulent sak en vi er vant til å høre fra Solus Grief, og veksler mellom voldsomme black/death-partier, atmosfæriske lommer i middels tempo, samt noen stemningsfulle post-svartmetalliske avbrekk. Disse avbrekkene er spesielt effektive sett i lys av det ellers krevende terrenget, og gir følelsen av å stå i stormens øye og titte opp på nattehimmelen gjennom et slør av dis og iskrystaller. Som alltid krever det litt tålmodighet å komme seg gjennom en Solus Grief-låt, og jeg må nok innrømme at jeg aldri har satt spesielt stor pris på de støyete vokalfiltrene som «Peregrinus» svøper stemmen sin i. Likevel er «Mass of Stolen Fires» en effektiv dose turbulent men atmosfærisk svartmetall, hvilket for øyeblikket er nok til å holde den gryende mettheten for «Peregrinus»-prosjekter på armlengdes avstand.
Khold har med tiden vist seg å være en av de mer stabile og konsistente leverandørene av groove-tung svartmetall på norsk jord. Bandets kombinasjon av drivende black’n’roll, hamrende riff og grufullt poetiske tekster er fullstendig ulikt alt annet som produseres her til lands, og fortsetter å gi avkastning til tross for at kvartetten har levert et aldri så lite vognlass av plater med nært sagt identisk innhold. Subtile forskjeller er dermed av stor betydning i Kholds univers, og på ‘Du Dømmes til Død’ inneholder akkurat nok av disse til at skiva ikke oppleves som overflødig gitt bandets lange utgivelseshistorikk.
I tillegg har ‘Du Dømmes til Død’ en tematisk ramme som bidrar ytterligere med å skille den fra mengden av Khold-utgivelser. Bandets tekstforfatter, Hilde Nymoen, har på ‘Du Dømmes til Død’ undersøkt bruken av dødsdom og henrettelser opp gjennom Norges historie, og filtrert råstoffet gjennom sin sedvanlige dystre, rå poesi. I andres hender kunne ‘Du Dømmes til Død’ brått blitt en ensformig, blodig parade av halshugging og heksebrann, men Nymoen finner stadig nye perspektiver å anskue skyggesidene av norsk rettspraksis fra. Derav får vi låttekster om skarpretterskap som går i arv («Lædel»), hemmelige fødsler – hvilket ble straffet med døden i Norge frem til 1842 – («Dølgsmål»), og ja, en hel drøss med låter om halshugging og heksebrann.
‘Du Dømmes til Død’ tar ikke nødvendigvis lytteren på en reise fra A til B, men består av en rekke grusomme stillbilder hentet fra en mørk, norsk fortid. Dette passer egentlig Khold fint, ettersom bandet stort sett skriver enkle men effektive låter med temmelig tradisjonelle låtformer. Det bør likevel nevnes at «Myrdynk» utgjør en usedvanlig seig, dunkel og avmålt åpning på en plate, og at det ikke er før singelen «Vanviddfaren» og det dramatiske, skingrende tittelsporet at Khold virkelig begynner å sparke fra seg. Fra dette punktet får vi servert Khold i all sin umiskjennelige form, hvor kun subtile forskjeller skiller låt fra låt – om de så alle sammen er temmelig solide.
Som vanlig finner vi flust av drivende black’n’roll og hamrende riff på ‘Du Dømmes til Død’, men Khold har som nevnt injisert låtene sine med noen halv-nye elementer i denne omgang. Dunkel, atmosfærisk gitarklimpring utgjør for eksempel en effektiv kontrast til den ellers drivende tyngden på flere av platas låter. I tillegg får vi passende nok et par riff som strekker seg i retning dødsmetallisk tyngde på låter som tittelsporet og singelen «Galgeberg og Retterbakke», i tillegg til et par eksplosive svartpønk-partier. Disse elementene klarer nok ikke å bryte opp Kholds formular fullstendig, og allerede på «Trolldomsdømt» kjenner jeg personlig at de utallige drivende trommegroovene har begynt å gjøre meg noe fartsblind.
Totalt sett er ‘Du Dømmes til Død’ atter en bunnsolid Khold-plate, og en god oppfølger til den stilfulle kraftpakken ‘Svartsyn’ fra 2022. For lyttere som har sett seg lei gruppens grunnleggende metodikk vil plata utvilsomt oppleves som «nok en Khold-plate», og foruten skivas tematiske rammeverk er det nok lite som skiller ‘Du Dømmes til Død’ fra gruppas øvrige diskografi. Personlig koser jeg meg fortsatt med Kholds umiskjennelige og unike tagning på svartmetall, det til tross for at skiva er relativt blottet for overraskelser og ny innsikt for dedikerte følgere av bandets produksjon til nå.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deception – Daenacteh
Ute nå via Mighty Music
Metallurgi fikk i 2021 bakoversveis av rogalandsbandet Deceptions plate ‘The Mire’, og plasserte den like godt på førsteplass over årets beste norske metallplater. Dette er en symfonisk og progressiv death metal-plate med en vanvittig kvalitet i låtskriversegmentet, der brutalitet møter rent fengende partier og mestring av progressive låtstrukturer. ‘Daenacteh’ er sånn sett ikke en hvilken som helst oppfølger, og jeg kan si med en gang at bakoversveisen ikke er like markant denne gangen; like fullt er det snakk om en solid prestasjon fra det som definitivt er blant Norges beste death metal-band.
«If it ain’t broken, don’t fix it» får en slags ressonnans på denne plata, da ‘Daenacteh’ både stilistisk og strukturmessig ligger nærme ‘The Mire’. Deception går umiddelbart hardt ut med en kort kraftplugg denne gangen også med «Sulphur Clouds», som gir et utmerket førsteinntrykk med sin intensitet, sine overganger og sitt forbilledlige refreng som får bandet til å høres ut som en slags dødsmetallisk Dream Theater. Låta glir sømløst over i «King of Salvation», som blant bekrefter Deceptions evne til å fange lytteren gjennom minneverdige enkeltmelodier og -riff.
Likevel kommer den litt til kort ved å demonstrere det jeg mener blir en svakhet på ‘Daenacteh’, nemlig at plata er hakket overprodusert og overstimulerende. Jeg tviler ikke på at fans av sjangeren ikke har noe problem med de noen ganger overdådige symfoniske elementene og kompleksiteten i overgangene og strukturene her, men for meg har Deceptions styrke ofte ligget i bandets evne til å balansere dette med tilgjengelighet. Når jeg hører på ‘Daenacteh’ spør jeg meg noen ganger for eksempel om de symfoniske elementene, som for øvrig ligger litt nølende til i produksjonen, egentlig er nødvendige – selv om de noen ganger, som i hovedpartiet til «Monophobic», definitivt er det.
Dette står imidlertid ikke i veien for å konstatere at Deception mønstrer noen upåklagelige høydepunkter på ‘Daenacteh’. Det beste kommer i platas andre tolåtsbunt. «Iblis’ Mistress» er regelrett fantastisk med sitt seige og dramatiske hovedtema, sitt revnende refreng, sine illevarslende ride-bjeller og sin totalt skamløse djent-flørt, og «Assailants» topper det deretter. Her serverer Deception et råtøft og nesten stoner-aktig riff som blir basis for et blytungt og tøft refreng; dessuten treffer bandet blink i produksjonen her med en fantastisk vokal i bakgrunnen når hovedtemaet er på sitt mest intense.
«Assailants» samsvarer også best med platas merkelige, mytologiske ørkentema, som for øvrig vitner om at lanseringstidspunktet helt, helt, helt sikkert er godt koordinert med Warner Bros., Denis Villeneuve og resten av teamet bak Dune: Part Two, som ble offer for mitt popcorntyggende tryne hele to ganger mellom de mange gjennomlyttingene av denne plata. Tematikken er dessverre ellers ikke så overbevisende, og mister litt sjarmen gjennom den noe sjelløse og (delvis) AI-genererte(?) visuelle presentasjonen.
Forutenom «Dhariyan», som for meg fremstår som en mer uinspirert versjon av «Assailants», serverer imidlertid Deception stort sett fra øverste hylle når det gjelder låtskriving. «Monophobic» er et strålende midtpunkt med sitt storslåtte refreng, og avslutninga på plata er sterk. De galloperende ledegitarene på «Be Headed on Your Way» er en herlig kuriositet før ti-minutteren «Daughters of the Desert» runder av det hele. Denne låta når ikke opp til bandets tilsvarende gigant «Asphyxia», men imponerer like fullt med en svært god oppbygging og en voldsom, symfonisk avslutning.
‘Daenacteh’ har noen svakheter, men det er mest i lys av en viss forgjenger av skyhøy kvalitet. Det er nemlig først og fremst en sterk, underholdende og fengslende dødsmetallplate som ikke levner noen tvil om Deceptions intensjon om å kapre flere metallhjerter. Jeg håper nok på noen flere nyskapende sprell i neste omgang, men nøyer meg likevel med å slå fast at ‘Daenacteh’ er verdt din oppmerksomhet – om den så falmer litt i skyggen av ‘The Mire’.
Skrevet av Alexander Lange
Coffin Storm – Arcana Rising
Ute nå via Peaceville Records
Jeg vet ikke om mange supergrupper fra Kolbotn, men det splitter nye prosjektet Coffin Storm er i alle fall det. Her har Darkthrones Gylve «Fenriz» Nagell slått seg sammen med Aura Noirs Ole Jørgen «Apollyon» Moe og Olav «Bestial Tormentor» Knutsen, som på sin side er kjent fra for eksempel Infernö. Sistnevnte står bak strengeinstrumentene på prosjektets debut ‘Arcana Rising’, mens Apollyon bidrar med slagverkskunst og miksejobb. Fenriz leverer på sin side ravgale vokalprestasjoner som kan minne om det han har mønstret på enmannsprosjektet Isengard, og som ifølge han selv er inspirert av bandet Agent Steels teatralske sprell – så vel som en hel del annet.
‘Arcana Rising’ føles i det hele tatt som en eneste stor hyllest til 70- og 80-tallets tungmetall, og er på ingen måte en innovativ prestasjon. Samtidig føles materialet friskt og inspirert, noe som både skyldes høy kvalitet på selve musikken, en åpenbar professoral kunnskap om inspirasjonsmaterialet blant utøverne og en overbevisende produksjon og presentasjon. Det nydelige albumcoveret setter tonen for en okkult lytteropplevelse som først og fremst er en råtøff riffest av den gamle skolen der tradisjonell tungmetall, doom metal og et ørlite dryss thrash metal går sammen i en sterk enhet. På den måten minner det litt om Darkthrones to siste plater; andre har beskrevet det som noe nærliggende Mercyful Fate, noe som nok er en mer presis sammenligning.
Åpningslåta «Over Frozen Moors» var den eneste smakebiten vi fikk fra ‘Arcana Rising’ i forkant av slippet, og er en forholdsvis dekkende demonstrasjon av grunnelementene på plata – uten at Coffin Storm ruller ut sin fullstendige virkemiddelmatrise. Et bunnsolid hovedriff og noen medhjelpere er drivkreftene mellom de grøssende refrengene, og som platas korteste låt klokker den inn på intet mindre enn seks minutter. Låtene ellers er bittelitt lenger, mer ett noe utstrakt tilfelle på ti minutter, og låtlengdene indikerer en viktig karakteristikk ved ‘Arcana Rising’. Coffin Storm tar seg nemlig god tid med den taktfaste riffinga. Fordi riffene stort sett er innmari bra blir plata dermed som marinade for metallører, og det er aldri slik at bandet drar det for langt ut, og de balanserer stort sett godt mellom driv og seighet.
Denne balansen demonsteres for eksempel godt på tittellåta, der et blytungt og nokså melodisk refreng bryter opp riffinga på strålende vis. Rent progressive tendenser dyrkes på sin side i den nevnte timinutteren «Open the Gallows», som er platas desidert beste låt. Hektisk riffing baner innledningsvis vei for noen herlige ledegitarer, og deretter følger blant annet platas feteste hovedtema og et refreng som treffer en perfekt balanse mellom det teatralske og storslåtte.
Platas B-side er ikke fullt så god som A-siden, mest på grunn av at jeg synes «Eighty-Five and Seven Miles» har et litt vel gnagende hovedriff. Coffin Storm redder seg imidlertid godt inn igjen med nok et herlig refreng og gitarsolo på «Ceaseless Abandon», og avslutninga «Clockwork Cult» er en strålende oppsummering med sitt seige doom-riff og blendende avslutning. ‘Arcana Rising’ er med det på alle måter en sterk prestasjon, og er et verdig pek tilbake på metallens hjørnesteinsbedrifter. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
The Fallen Divine – Atlas
Selv-utgitt
The Fallen Divine er en progressiv, melodisk dødsmetall-kvartett fra Oslo som ble opprettet i 2009. Bandet var aktive i musikkmiljøer som tilgrenset mitt eget rundt tiårs-skiftet, og jeg husker godt hvor massivt det føltes ut at debutskiva deres ‘The Binding Cycle’ ble sluppet på selveste Indie Recordings. Det føltes definitivt ut på den tiden som at større ting var i vente for den relativt unge gjengen, men foruten EPen ‘The Event Horizon’ fra 2018 har det vært temmelig stille i etterkant av debuten. Dette endrer seg i år, ettersom den hardt tilkjempede andreskiva ‘Atlas’ endelig treffer markedet, dette for bandets egen maskin.
Stilistisk sett er det snakk om progressiv, melodisk dødsmetall skrevet av en gjeng som trolig har vokst opp med mye av den samme musikken som meg selv. Dette vil si at teknikker, grooves og teksturer fra band som Lamb of God, Gojira, Mastodon og spesielt Opeth gjør seg til kjenne i bandets musikk, selv om dette trolig skyldes motorisk minne heller enn et nøye kalkulert forsøk på sjangerblanding. Om man skal bruke norske grupper som referanse, er det egentlig ingen band jeg kan komme på som gjør nøyaktig det samme som The Fallen Divine gjør på ‘Atlas’. Enkelte thrash-elementer, samt lange, innviklede og tekniske låtkonstruksjoner gjør det mulig å peke til band som Vorbid og 66crusher, men sammenlikning med disse vil heller ikke være helt treffende for atmosfæren og det sammensatte uttrykket som er presentert på ‘Atlas’.
Det var tydelig allerede på ‘The Binding Cycle’ at The Fallen Divine var opptatt av menneskeheten som sett gjennom en videst mulig linse, og tematikk sentrert rundt sivilisasjoners fall og oppstandelse, indre konflikter og livets store spørsmål virker å stå sentralt i bandets låttekster nå som da. På ‘Atlas’ synes jeg å skimte en tematisk rød tråd som strekker seg fra start til slutt; et overhengende narrativ som for min egen del minner om Dantes berømte ‘Gudommelige Komedie’. Misnøye med både egen og samfunnets tilstand leder til en reise ned i sjelens dypeste avgrunn, som deretter leder til en tur opp til tilsvarende svimlende høyder. I løpet av reisen oppnår protagonisten både innsikt og aksept for tingenes tilstand, og det blir gjort tydelig at dissonansen mellom alt som er godt og alt som er vondt er en essensiell og uunngåelig del av tilværelsen.
Om skivas tematiske bakteppe virker litt kryptisk og innviklet, så vil nok musikken også oppleves som utfordrende. Åpningssporet «Pilgrimage» er sånn sett en passende litmus-test, ettersom den ti minutter-lange låta er fylt til randen av et intrikat vev av motiver, rytmiske krumspring og strukturelle finurligheter. Heldigvis fletter The Fallen Divine også inn en del melodier, hvor spesielt den minneverdige melodien sunget av Crecendeds Maria Løschbrandt Kvist fungerer som et viktig musikalsk landemerke på «Pilgrimage».
Og dersom åpningsduoen bestående av «Pilgrimage» og «Ashen Snowfall» oppleves som noe overveldende, så setter The Fallen Divine en marsjfart som er noe enklere å følge på singelen «Run, Run Away», «The Impossible» og «Phantom Fears». I tillegg finnes det en del umiddelbare gleder å erfare over ‘Atlas’ timelange spilletid, deriblant fengende folkemetalliske melodier, jazzy, akustiske Opeth-broer og flotte, episke akkordrekker. Kombiner dette med bandets skyhøye tekniske ferdigheter og en miks som skaper rom for både klarhet og slagkraft, så vil utfordringene som ‘Atlas’ byr på raskt overskygges av dens mange kvaliteter.
Gitt mylderet av ideer og detaljer som fyller ‘Atlas’ til randen, er det nær sagt umulig å avlegge noen endelig dom før jeg har plata på anlegget i noen måneder. Det er uansett liten tvil om at The Fallen Divines andreskive er en imponerende musikalsk bragd som tilbyr et særegent perspektiv på progressiv metall her til lands, og det virker på alle måter som at all tiden bandet har viet til skrivingen av plata har gitt avkastning. Personlig synes jeg at hakket mer variasjon i vokalen hadde vært på sin plass (mer renvokal, muligens?), og vokalistens -core-aktige sound og kadens vil nok jage vekk mer tradisjonelle prog-dødsmetalliske lyttere. ‘Atlas’ er en storartet, ambisiøs musikalsk odyssé, og en av de større severdighetene innenfor norsk, progressiv metall i senere tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
UDÅD – UDÅD
Ute nå via Peaceville Records
UDÅD er det nye sideprosjektet til Thomas Eriksen som kjent fra Mork, hvor målet etter sigende har vært å finne tilbake til den lavoppløste, rå sjarmen til sistnevntes debutplate ‘Isebakke’. Ord som «rått», «primitivt» og «ekte» blir slengt rundt i beskrivelsen av prosjektets selvtitulerte debutskive på Bandcamp, hvor også den norske andrebølges-svartmetallen fra det tidlige 90-tallet trekkes frem som en kreativ ledestjerne.
Og ‘UDÅD’ låter stort sett pistrete og rå, med sprakende gitarlyd og trommer som hamrer ut statiske beats i bakgrunnen av lydbildet. Sånn sett er både målet om å gjenfinne noe av ‘Isebakke’s magi, samt å redusere ambisjonsnivået og kompleksiteten som vi finner i Morks senere musikk oppnådd. Jeg vil likevel ikke påstå at ‘UDÅD’ har spesielt mye til felles med svartmetallens fundamentale dokumenter fra 90-tallet utenom en noe mer frynsete produksjon. Til det er både harmoniene og melodiene for oppdaterte, og ‘UDÅD’ låter nok mest som Eriksens lett gjenkjennelige låtskriversignaturer gitt en noe enklere og mer dempet karakter.
Platas første halvdel har et tålmodig, moderat ganglag og en skogslig atmosfære som minner meg om Gjendøds flotte ‘I Utakt med Verden’ fra 2022. Denne referansen blir desto mer gjeldende når man tar i betraktning basspillet på ‘UDÅD’, som tilfører en mengde ulike fargefasetter som følge av sin rastløse, aktive drodling. Dette kan spesielt merkes på singelen og det tidlige høydepunktet ‘Avgudsdyrker’, som også kan skilte med noen av skivas nydeligste, stauteste melodier. Stormende, aggressive øyeblikk er det lite av til å begynne med, og det er ikke før «Den Virkelige Apokryf» at vi får en vaskeekte, svartmetallisk blast beat på skiva.
‘UDÅD’ er en skive som virkelig skinner dersom den spilles sammenhengende fra start til slutt. En av Eriksens største styrker som låtskriver er hans evne til å fylle platene sine med både variasjon og meningsfylte, minneverdige hendelser, og ‘UDÅD’ er en sann reise i så forstand. Platas innhyllende kvaliteter gjør stort sett opp for at den mangler noen av Morks mer umiddelbare, punchy aspekter, og dersom du i tillegg tar i betraktning de lange strekkene med hypnotiske repetisjoner vi finner i låter som «Blodnatten» og den besatte, gnagende avslutningslåta «Antropofagens Hunger», blir det tydelig at ‘UDÅD’ er en skive laget for konsentrert lenestols-lytting og gåturer i mørklagte skogholt. ‘UDÅD’ er dermed nok en suksess for Eriksen, om så den ikke er like enestående som fjorårets ‘Dypet’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Náttligr – Midvinternatt
Selv-utgitt
Náttligr er en kvintett fra Trondheim som debuterte med en rufsete og overfylt – om ikke helt merittløs – skive i fjor ved navn ‘Ravatal’. Min egen omtale avslører at min tid med plata var relativt krevende, men at jeg på sikt lot meg fascinere av spesielt de tydelige nikkene i retning svartmetallens førstebølge, dette i form av krokete Celtic Frost-riff og Root-aktige, eksentriske vokalbidrag. Det virker nå som at Náttligr har lagt mye av førstebølge-elementene bak seg, og de to låtene fra bandets kommende andreskive – her samlet som en to-låters EP ved navn ‘Midvinternatt – har en langt tydeligere eim av den norske andrebølgen i all sin primitive beskhet.
Den enkle, klassiske formen musikken til Náttligr har tatt på ‘Midvinternatt’ oser kraftig av Darkthrone, hvor plater som ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og kanskje spesielt ‘Transilvanian Hunger’ virker å ha fungert som ledestjerner for bandet. Dette blir tydelig allerede i løpet av de sprakende, vinterlige og golde åpningsøyeblikkene til «Régi Sír» («gammel grav» på ungarsk), og forsterkes når isvindene pisker for fullt på «Helvete Kaller». Vokalen er like hemningsløs og eksentrisk som på ‘Ravatal’, men i denne omgang minner det mer om den brølte galskapen til «Nocturno Culto» på de nevnte skivene Darkthrone-skivene, og dette fungerer bedre for meg personlig enn på forgjengeren.
Det meste ved ‘Midvinternatt’ fungerer strengt tatt bedre for meg enn materialet på debutskiva til Náttligr. Bandet har kanskje ristet av seg noe av egenarten sin med overgangen til mer tradisjonell andrebølges-svartmetall, men både låtskriving, vokal og produksjon er kraftig forbedret fra den amatørmessige ‘Ravatal’. Ja, enkelte skavanker er det fremdeles å finne i bandets musikk – som det skranglete solospillet og den rotete outroen på «Helvete Kaller» -, men dette gir også musikken et visst element av punk-rockens «gi faen»-mentalitet. Kombiner det med et nydelig maleri produsert av én av bandets egne medlemmer, og forventningene til bandets kommende skive er vesentlig høyere enn det de hadde vært om vi kun hadde ‘Ravatal’ å gå etter.
Mye har blitt sagt om svartmetallprosjektet Witch Club Satan. Denne trioen ble etablert i 2021, og da med en slags Sex Pistols-aktig tilnærming i det at i alle fall ikke alle bandmedlemmene hadde noe særlig erfaring med instrumentet sitt før de kastet seg ut i prosjektet. De tre kvinnene hadde i stedet erfaring med skuespill og skriving, og så et potensiale i å kombinere scenekunsten og rå svartmetall i en feministisk forpakning. De ble raskt booket til flere store festivaler, og jeg selv har vanskelig med å komme på et nytt svartmetallprosjekt som har vært en såpass stor snakkis i Norge de siste par årene – i alle fall utenfor metallens egne kretser.
Mottakelsen av prosjektet var noe blandet, og var blant annet preget av en noe beryktet konsertanmeldelse av GAFFA oppi mange lovord ellers. Trioen skal imidlertid ha følt seg velkommen i metallsjangeren, noe som muligens kan skyldes drahjelpen fra storheter som Mayhems Jørn «Necrobutcher» Stubberud og Cadaver og Orders Anders «Neddo» Odden. Jeg selv har imidlertid ikke opplevd interessen som spesielt stor i miljøet, og selv var jeg også noe likegyldig i den lange singelopptakten til den selvtitulerte debutskiva til bandet. Musikken traff meg ikke så godt selv om jeg syntes presentasjonen var aldri så interessant.
Dette inntrykket har blitt ganske forandret i forbindelse med lanseringen av ‘Witch Club Satan’. Én ting er at singlene nok har vokst på meg litt; det har de. Men jeg setter mer pris på og er mer overbevist om den fulle pakka Witch Club Satan leverer både på og utenfor musikken på denne plata. Jeg har ikke fått sett bandet spille konsert, men vi i Metallurgi var såpass heldige at vi fikk en invitasjon til en slags førlanseringsmarkering i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo, der jeg deltok. Deltakerne fikk se Witch Club Satan spille av denne plata i samarbeid med et kor og kunstneren Kim Holm (eller «den unge herr Holm», som han heter på folkemunne), som malte med deltakernes blod på et lerret underveis. Seansen var en fantastisk interessant sak som vitnet om hvor gjennomført prosjektetWitch Club Satan er; de selv vil gi verken musikken eller presentasjonen mest vekt, og arbeidet som åpenbart legges i spetakkelet av blod, feminitet og nakenhet rundt det rent musikalske yter en slik beskrivelse rettferdighet.
Så er det også viktig å nevne det tekstlige og politiske rundt Witch Club Satan. Feminismen er tekstenes drivkraft og et hovedelement i bandets musikk, og da i en blodsprutende, skrikende, skruppelløs og fryktløs form som overbeviser stort. Om en eller annen antifeministisk størrelse i ekstremmetallmiljøet gnisser tenner i møte med dette, demonstrerer dette det svartmetallske paradokset der sjangerens konservativisme krasjer med dens fundamentalt opprørske sjel. Witch Club Satan finner en plass til feministisk sinne i svartmetallen som virker uhyre naturlig; det er med det ikke bare et interessant svartmetallprosjekt, men også et interessant feministisk prosjekt.
Rent musikalsk fungerer også mye bra på ‘Witch Club Satan’. Det er heller ikke utelukkende snakk om en svartmetallplate. Særlig punkens overlapp med sjangeren får en forløsning til tider, noe som gjør at jeg får assossiasjoner til blant annet Blodkvalts tagning på sjangeren for et par år siden – selv om det aldri velter ut i grindcore, da. «Reverse This Fuck» er ett eksempel på dette, og punken ligger i det hele tatt litt i lufta hele tida i det Witch Club Satan gjennomgående på plata tar tilbake noe av det mest primitive og fandenivoldske i svartmetallen som kanskje har forsvunnet litt med årene.
Ellers kan også goth rock-fans ha glede av noen av låtene her; «Steilneset» og «Hex» er et eksempler på dette i form av å være noen av platas aller beste låter. Særlig i sistnevnte sendes assossiasjonene rett til første fjerdedel av Chelsea Wolfe-klassikeren ‘Apokalypsis’, og Witch Club Satan bygger også denne låta opp til en herlig avslutning.
Ambient- og singer/songwriter-tendenser får på sin side plass i midtpunktet «Mother Sea», men her går det i mine ører ikke like bra. ‘Witch Club Satan’ består nemlig først og fremst av voldsom svartmetall, og kontrasten blir rett og slett for stor når denne låta, som også er platas desidert lengste med sine seks og et halvt minutt, dukker opp alt for brått.
Witch Club Satan klarer seg dessuten bra på sitt sinteste. Åpningsstrekket bestående av «Birth» og «Fresh Blood, Fresh Pussy» er for eksempel helt strålende svartmetallhåndverk. På «I Was Made By Fire» synes jeg også bandet klarer å balansere godt med et fengslende og rolig korparti innledningsvis før platas kanskje beste svartmetallriff etter hvert introduseres etter ca. to minutter. Det er verdt å nevne at vokalen er ordentlig besk, ekkel og strålende gjennomført; det bidrar til assossiasjonene til gamle svartmetallklassikere som Mayhems ‘Deathcrush’, Darkthrones uhellige trilogi og Gorgoroths ‘Pentagram’.
Så går det heller ikke alltid like bra. Den nevnte «I Was Made By Fire» synes jeg rett og slett er en ganske rotete låt på tross av gode enkeltpartier, «Wild Whores» føles ikke helt substansiell, og i «Salvation» glir det primitive over i det rent irriterende før en personlig favoritt – den pønka rulletekstlåta «Mother» – redder inn avslutninga. Sammen med punkteringen «Mother Sea» bidrar disse øyeblikkene til at plateopplevelsen i seg selv ikke når helt opp. Likevel synes jeg det først og fremst har vært skikkelig kult å høre på; dette er et prosjekt som fremstår uhyre gjennomført og som bidrar med noe verdifullt inn i den norske ekstremmetallscenen.
Skrevet av Alexander Lange
Vicinity – VIII
Ute nå via Uprising Records
Blant de mange undersjangrene som har florert på den norske metallscenen siden TNT slapp sine første skiver på det tidlige 80-tall, kan ikke klassisk progmetall sies å ha vært blant de mest representerte. Selvfølgelig har vi av-arter av progmetallen som har oppnåd ulike grader av gjennomslag – kanskje spesielt den svartmetalliske – men det sier vel sitt at den eneste (relativt) tradisjonelle progmetallskiva som har landa på Metallurgis toppliste for året var Terra Odiums ‘Ne Plus Ultra’ i 2021.
Derfor var det en positiv overraskelse å bli gjort klar over eksistensen til trønderske Vicinity i år. Kvintetten har røtter helt tilbake til 2006, og har over én EP og to skiver levert progmetall som henter tydelig inspirasjon fra undersjangerens blåkopier. Bandet tar seg usedvanlig god tid med å skrive musikk, og før slippet av årets tredjeplate ‘VIII’ var det hele syv år siden sist vi hørte fra gjengen. Dette gjør ‘VIII’ til en ikke så rent lite betydelig hendelse i lys av norsk progmetall, og forventningene er dermed skrudd relativt høyt.
Førsteinntrykket av ‘VIII’ var således temmelig fantastisk. Det er åpenbart at det dreier seg om en gjeng som kjenner progmetallens språk og teknikker usedvanlig godt, og både det instrumentaltekniske, produksjonsmessige og låtskriver-messige holder et høyt, profesjonelt nivå over platas åtte spor. Rent stilistisk legger bandet seg visstnok temmelig kloss opp mot åndsverket til spesielt Dream Theater; bevisene finner du i keyboardistens Jordan Rudess-aktige lydvalg, de skeive taktartene og de lange, innviklede og detaljrike låtkonstruksjonene. Litt distanse mellom Vicinity og prog-legendene blir heldigvis skapt av bandets vokalist Erling Malm, som med sin klokkeklare og robuste røst sender tankene i retning mer moderne band som f.eks danskene i Anubis Gate.
Det lange åpningssporet «Promised Paradise» byr på et temmelig utfyllende mikrokosmos av Vicinitys stilistiske bredde og kompositoriske stil. Det er snakk om bombastisk og synth-kledt prog fra perioden mellom Dream Theaters ‘Images and Words’ og ‘Systematic Chaos’, som tidvis brytes opp av tyngre syvstrengsriffing. Overraskelser er det lite av, – paradoksalt nok, gitt sjangeren det er snakk om – der kun øyeblikk som den Tool-aktige broen i åpningslåta, den bredbeinte Bon Jovi-introen til singelen «Distance», samt et sjokkerende In Flames-riff på avslutningssporet må nevnes i så henseende.
Og det er på dette punktet i anmeldelsen at jeg dessverre må medgi at det fabelaktige førsteinntrykket som ‘VIII’ gav meg, ikke vedvarte i lengden. Jeg bemerket i mine singelomtaler at de urokkelige veggene av synth, de mange gitarsporene og de noe hyperaktive trommene som kjennetegnet begge låtene gjorde opplevelsen av dem temmelig overveldende, og ‘VIII’ er som en helhet tynget av et temmelig konstant overforbruk av instrumentlag. Og på samme tid som jeg må applaudere Malms robuste vokalprestasjoner over platas åtte låter, må jeg også medgi at jeg ønsket meg større variasjon i vokalteknikker, samt noe mer minneverdige melodier enn de vi har blitt gitt på ‘VIII’.
Til tross for at Vicinitys tredjeskive trolig ikke blir noen listetopper ved årets ende, er det likevel viktig å understreke at det er snakk om en bunnsolid progmetallskive som burde gjøre seg bemerket både i innland og utland. Det er en sjeldenhet å høre nettopp denne typen progmetall skrevet og fremført på dette skyhøye nivået her til lands, og fans av uttrykket vil trolig bite seg merkere i ‘VIII’ som en av de sterkeste norske bidragene i senere tid. ‘VIII’ er dermed varmt anbefalt av Metallurgis skrivende redaksjon, om så den med sin timeslange spilletid og urokkelige kjerneuttrykk vil teste tålmodigheten til enkelte lyttere – både i og utenfor progmetallens lytterbase.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Jordsjuk – Råtner på Rot
Ute nå via Indie Recordings
Jordsjuk har pisket opp den norske svartmetallen denne våren med noen singler fra EP’en ‘Råtner på Rot’, og det i en slags supergruppestil. Bandet frontes av ingen ringere enn Mannevond, aller best kjent fra Koldbrann, og med seg har han medlemmer fra blant annet Nattverd, Trollfest og live-bandet til Nordjevel – for ikke å snakke om eks-tilhørighetene besetningen kan vise til. Låtene «Siste skanse» og «Viva la apocalypse» har vi fått høre før EP-slippet; nå har vi to til, og sammen munner de fire låtene ut i en nett liten EP på drøye elleve minutter.
Jordsjuk spiller kortfattet, moderne, men også tradisjonstro svartmetall som lener seg mye på mid-tempoet. De mest nærliggende sammenligningene blir dermed enkelt band som Khold og Satyricon. ‘Råtner på Rot’ er også en godt produsert utgivelse, som vitner om stålkontroll på håndverket.
Aller best synes jeg det går i de to endene. Åpningslåta «Stein Til Byrden» er en forbilledlig sak som kombinerer riffdriv med ondt moll-håndverk, og «Viva La Apocalypse» har blitt en gjenganger på øret til undertegnede på grunn av et økt innslag av turbo og et strålende refreng. «Siste Skanse» og tittellåta gjør imidlertid også susen med det vante riffhåndverket og Mannevonds strålende, artikulerte vokal.
‘Råtner på Rot’ er imidlertid en kort utgivelse, og det meste tyder på at det er en smak på det vi har i vente; på oppvarmingsdagen til Inferno på SALT røpte i alle fall Mannevond at en plate var på vei før vi fikk høre noen smakebiter. Bra var det også. Til da kan jeg anbefale ‘Råtner på Rot’ til de som vil høre riffbasert, rask og aggressiv svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Skrymir – Scarab Soul
Selv-utgitt
Skrymir er det titulære soloprosjektet til den unge musikeren Skrymir Skogheim, som skapte både hodebry og forundring hos Metallurgis redaksjon med debutskiva si ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)» i 2021. ‘Spell Night…’ var en utett, fragmentert og lavprodusert utgivelse, men klarte til tross for dette å skape en opplevelse som var såpass unik at den festet seg over tid. Nå er altså andreskiva ‘Scarab Soul’ ute, som i følge Spotify-bioen til Skrymir muligens blir prosjektets siste.
Det første man vil legge merke til ved ‘Scarab Soul’, er at den er fullstendig ulik sin forgjenger. Borte er følelsen av at Skrymir er et svartmetallband, og i stedet sitter vi igjen med et slags soundtrack-prosjekt som baker inn svartmetalliske elementer som skrikevokal og vrengte gitarer fra tid til annen. Rent spesifikt får jeg assosiasjoner til enkle online-RPGer som f.eks Runescape, hvor spesielt de kvekkende MIDI-trompetene til låter som «Sand of Dune» har skyld i dette. Om man skulle forsøkt å relatere Skrymirs nye skive til eksisterende svartmetalltradisjoner ville det nok vært mest naturlig å putte den i bås med enten den rå svartmetallen eller fangehulls-synth, eller kanskje til og med prosjekter som norske Syndexioi når den er på sitt mest metalliske.
Skrymirs nye sound gagner prosjektet av flere grunner. For det første setter ikke soundtrack-sjangeren like store krav til tekniske ferdigheter som svartmetallen, hvilket gjør at rytmene er mindre vaklevorne på ‘Scarab Soul’ enn på ‘Spell Night…’. For det andre passer vignett-strukturen til spill-soundtracks ypperlig til Skrymirs kompositoriske stil, som låt litt for kaotisk og oppstykket i en ren svartmetallisk setting. Når det kommer til kritikk bør jeg nevne at Skrymirs bruk av tonalitet fremdeles er rotete på andreskiva, og samtlige låter inneholder øyeblikk hvor ulike instrumentspor tråkker hverandre på føttene eller dissonerer kraftig.
Det er likevel liten tvil om at særegenhetene ved Skrymirs musikalske univers fremdeles er bevart på ‘Scarab Soul’. Nok en gang har jeg vansker for å anbefale plata til andre enn kun de mest herdede Bandcamp-arkeologer, til tross for at jeg gradvis har latt meg forhekse av den sære atmosfæren som plata maner frem. Om du selv etter dette utsagnet fremdeles har lyst til å sjekke ut skiva, anbefaler jeg låter som nevnte «Sand of Dune» (med reprisen), det «Silvester Anfang»-aktige, dansbare tittelsporet, eller «Blue Lotus (Painted Walls», som med sine kosmiske synther og svartmetalliske motiver har en potent atmosfære. Så er det bare å takke Skrymir for hans arbeid under metallsjangerens banner, dersom ‘Scarab Soul’ virkelig skulle vise seg å være hans siste skive (under navnet Skrymir i det minste).
«Stonerpunk»-trioen Bokassa har lenge vært et forfriskende uhøytidelig innslag på både konsertscenen og på plate. Bandets energiske kombinasjon av feite stoner-riff og jagende metallpunk fenget allmennheten nok til å gi dem gjeve muligheter som å gjeste store utendørsfestivaler, turnere med Metallica og å turnere mellomstore scener innlands, og det så virkelig ut som at et større gjennombrudd var på vei etter slippet av ‘Crimson Riders’ i 2019.
Vi vet dog alle mann hva året 2020 har hatt å si for både band og spillesteder. Det er liten tvil om at 2020 er året som har stanset flest gryende musikkarrierer etter årtusenskiftet – om ikke også i tiårene som kom forut – og heller ikke Bokassa har sluppet unna de negative følgene av å være et oppadstormende band i forkant av pandemien. Bandet har i intervjuer nevnt at tiden i etterkant har vært krevende, og at deres tidligere aspirasjoner om verdensherredømme har blitt redusert til et ønske om å holde hjulene i gang så lenge det lar seg gjøre.
Og det er vanskelig å ikke føle på at pessimismen har sneket seg inn i Bokassas musikk på deres nye skive, ‘All Out of Dreams’ (jeg mener, tittelen taler vel egentlig for seg selv). Der forgjengeren ‘Molotov Rocktail’ var som et eksperiment i å tøye uhøytideligheten som allerede lå i bandets musikk til nye ekstremer, føles det litt ut som at bandet tviholder på feststemtheten til knokene hvitner på ‘All Out of Dreams’. Uttrykksmessig er det lite som har endret seg – Bokassa er fremdeles mestere i å kombinere tunge riff, fengende melodier og punkens fremdrift til forrykende effekt – men der forgjengeren var som et stillbilde av festens absolutte klimaks, oppleves ‘All Out of Dreams’ litt som et nach fylt av folk som egentlig begynner å bli gira på å dra hjem.
Det betyr likevel ikke at det finnes flust av gode grunner til å digge Bokassas nye skive. Åpningsduoen «The Ending Starts Today» og «Garden of Heathen» sparker inn døra til nachspielet med iver og entusiasme, hvor spesielt den lavmælte, alternative 90-tallsvokalen på refrenget til førstnevnte er en liten genistrek. Tittelsporet er også en temmelig treffsikker skuddsalve av en låt, hvor elementer som retro-spillmusikk, et ‘svært The Hunter’-aktig riff og dunkle gitar-digresjoner veves sammen til en hendelsesrik men kompakt låtkonstruksjon. Det er generelt sett grunn til å applaudere Bokassa for låtarrangementene de har stabla sammen på sin nye skive, ettersom de er gjennomgående detalj- og innholdsrike uten at det går ut over deres brede og umiddelbare appell.
Dessverre oppfatter jeg ofte ‘All Out of Dreams’ som litt platt. Dette skyldes delvis en produksjonsjobb som jeg mener er altfor velpolert og strigla til å gjenspeile bandets appell i en live-arena, men også det at skiva er fylt til randen av koringer og ad libs som fremstår grusomt halvhjerta. I likhet med på ‘Molotov Rocktail’ sliter jeg også litt med å falle for Bokassas kødne lynne på ‘All Out of Dreams’. Etter min mening perfeksjonerte ‘Divide & Conquer’ og ‘Crimson Riders’ allerede kombinasjonen av musikalsk tyngde og uhøytidelighet, og platene vi har fått servert etter pandemien har blåst opp både låttittel-puns og fotballkoringer til et nivå som virker anstrengt. Sånn sett byr ‘All Out of Dreams’ på de samme utfordringene for min egen del som ‘Molotov Rocktail’ gjorde i 2021, men det er ingen tvil om at Bokassa er et band som fortjener å fortsette å turnere i både innland og utland av den grunn – de er virkelig gode på det de gjør. Fans av fengende metallpunk med tunge riff og rockefot bør uansett finne mye å like på ‘All Out of Dreams’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Golden Core – Kosmos Brenner
Ute nå via Helvetes Indre Kretser
Ti år er gått siden Johannes Thor Sandal og Simen Jakobsen Harstad dannet Golden Core, bare ni og elleve år gamle. De er riktignok langt fra de eneste som begynte å pusle med røffe riff og hardtslående trommebrekk på et lite øvingsrom i den alderen, men få andre kan nok vise til en tilsvarende merittliste ti år senere. Før lanseringen av ‘Kosmos Brenner’ kunne duoen allerede vise til to fullengdere og et nokså sterkt knippe med singler.
Den lange og intense opptakten til denne tredjeskiva, som fikk en slags totalforløsning på en jubileums- og lanseringskonsert på Parkteatret i Oslo sist lørdag, bærer selv nok bud om bandets posisjon i den norske metallscenen. De fleste med en viss oversikt har nok hørt om dem, og de er blitt en helt sentral del av en bølge av unge band som ellers består av for eksempel Nagirčalmmiid og Gloombound.
‘Kosmos Brenner’ er et ambisiøst og gjennomtenkt prosjekt, der oversettelser av tekst fra norrøn mytologi anfører temaet: Livskraftens fødsel og eksistens i kaoset som dannes av evige motsetninger av ild og is, lys og mørke og varme og kulde. Flittig bruk av velkjente norrøne gloser i flere av låttitlene og et heftig platecover bidrar til en umiddelbar og effektiv tematisk legering. ‘Kosmos Brenner’ tar sånn sett også stafettpinnen videre fra bandets forrige plate, ‘Fimbultýr’, der norrøn tematikk og tekster på islandsk også var å finne.
Rent stilistisk er det også snakk om en viss videreføring av gamle takter. På ‘Kosmos Brenner’ er imidlertid Golden Cores musikkdristigere, mer dynamisk, mer variert og rett og slett mer interessant enn før. Kombinasjonen av mye erfaring og ung alder kan antas å ligge bak den spenstige musikalske smeltedigelen bandet tar i bruk, der de ut fra sitt kjente grunnlag i progressiv stoner-metall stadig skyter inn elementer av både svartmetall, post-rock/metall og hardcore.
Sandals ravgale vokal og Harstads kreative og røffe riffhåndverk utgjør grunnfjellet på ‘Kosmos Brenner’, og platas hovedinnslag består gjerne av en kjerne der tunge riff, dynamisk gaulevokal og spenstige taktskifter dominerer. Rundt dette tar imidlertid Golden Core seg altså mange friheter. Etter det lavmælte preludiet “Ár var alda” åpner for eksempel ti-minutteren “Ginnungagap” med en herlig, drømmende og lett svartmetallbris som kombinerer Enslaveds progressive tagning på sjangeren med lydbilder man ellers finner i musikken til band som Krallice og Botanist. De åpne refrengene mellom de grovkornede stoner-versene og den eksplosive avslutningen sender videre lytteren langt opp i Alcestosfæren uten at Golden Core mister grepet om en egenartet og fortsatt noe grovkornet finish.
På den andre siden av skalaen har vi femminutteren “De Dødes Hær”, som byr på det mest trykkende og drivende på ‘Kosmos Brenner’. Her sendes assossiasjonene til band som Mastodon og Converge, selv når blast-beats antenner det hele på annet vis og flørter med svartmetallen de siste par minuttene. Post-metallske takter dukker igjen opp på giganten “Tåkeheimen”, der traskende vers preget av gitarchugging bygger opp til nok et klimaks, som på tross av at jeg synes oppbyggingen blir litt vel tørr produksjonsmessig, låter helt strålende på tampen av plata.
Tittellåta var det første vi hørte fra ‘Kosmos Brenner’, og denne utgjør et flott midtpunkt på plata. Blandingen av skjærende og lyse akkorder, blytunge grooves og en særs god gjesteopptreden fra Ruuns, UMAs og Celestial Scourges Erik Waadeland gjør introduksjonen her upåklagelig. At disse elementene forlates såpass brått bare et par minutter uti er dermed nesten litt synd, og også litt rart, all den tid resten av låta er en interessant ferd med mange kule vendinger og et minneverdig refreng.
‘Kosmos Brenner’ er nemlig for all del omskiftelig, selv om de lengste og oppbyggende strekkene i de to ti-minutterne til en viss grad motvirker et slikt inntrykk. Dette inntrykket styrkes på en annen side av preludiet, postludiet og de to interludene, der post-rock- og ambient-hint sniker seg inn i ulik drakt. Disse steller ‘Kosmos Brenner’ til tider i fare for å bli litt vel omskiftelig og sprikende. Idéene i seg selv er imidlertid gode, og særlig “Þorn af akri” imponerer stort med herlig bruk av vokal og tangenter og lekre hint til folkemusikalsk inspirasjon.
‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. Uttrykksmessig er det duoen pusler med her svært interessant, og oppå det hele kommer en kruttsterk produksjonsdrakt og en lidenskapsfølelse som smitter. Og man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.
Skrevet av Alexander Lange
Hjemlengsel – Nimmermeer
Ute nå via Duplicate Records
‘Nimmermeer’ er den første fullengderen til bandet Hjemlengsel, noe som kan fremstå litt merkelig med tanke på at forrige og eneste utgivelse – en selvtitulert EP – kom ut så tidlig som i 2010. Plata kan uansett ses på som et spennende innslag i norsk metall, da det her er snakk om langdryg, tung og atmosfærisk doom metal; en sjanger som ellers ikke blir utforsket så mye her til lands, og som i norsk sammenheng er nokså dominert av band som Funeral og Abyssic.
Det er uansett snakk om umiskjennelig doom metal her, der Hjemlengsel på seks låter fordelt på en time geleider lytteren gjennom velprodusert og sorgtung blytyngde og melankoli. Hovedelementet er utvilsomt gitarene, som veksler mellom mørke, tunge riff, gråtende melodier og forsiktige, atmosfæriske innslag av clean-gitar.
Jeg synes det gir mening å dele ‘Nimmermeer’ i tre deler: En introduksjon bestående av de to første låtene på mellom seks og åtte minutter, en midtdel som fylles av den hele 23 minutter lange «Eit Glimt Inn I Framtida Skimta Gjennom Nostalgiens Mystiske Slør», og et avslutningsstrekk bestående av tre låter som i mine ører lener seg tydelig mot den roligere og snillere siden av Hjemlengsels musikk.
Om noe bidrar det til en variert plateopplevelse som flyter nokså godt, og alle de tre delene har noe spesielt og prisverdig ved seg. Det desidert mest interessante synes jeg imidlertid kommer i den første. Hjemlengsel har over det hele det jeg synes er en ganske spesiell tagning på doom metal, der de tunge stemningene på sitt beste fremstår majestetiske samtidig som at det ligger en merkelig ro i atmosfæren. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom de underlige gitarmelodiene og -harmoniene i introduksjonsstrekket. Det låter virkelig fengslende til tider, og noe av tonespråket minner meg – av alle ting – en hel del om det franske svartmetallbandet Blut Aus Nord. Så krydres altså dette med noen blytunge riff som særlig i «Das Meer Und Die Sonne Nimmermehr» når et toppnivå.
Mange av grepene videreføres på godt vis i den nevnte 23-minutteren, og jeg synes særlig den Ahab-aktige riffinga de første minuttene fungerer utmerket. Hjemlengsel evner også å sirkle denne giganten rundt en melodisk kjerne som fungerer greit, men det er ikke å legge skjul på at denne låta tidvis blir det kanskje tydeligste uttrykket på at låtstrukturene på denne skiva kan bli noe retningsløse uten at de fengslende stemningene veier helt opp for det.
De tre siste låtene klarer heller aldri å imponere meg like mye som de tre første, og det mest oppsiktsvekkende her er den merkverdig oppstemte andrehalvdelen av «Fjøreplytt» og de flotte strykerne på avslutningslåta «Mezzo Legato, Sognando». På sistnevnte synes jeg også Hjemlengsel koker opp noen sterke melodier på slutten. Ellers synes jeg disse tre låtene blir i overkant anonyme, og de står for et litt vel langdrygt og, ja, retningsløst avslutningsstrekk på ‘Nimmermeer’.
‘Nimmermeer’ kan nok ende opp som en litt utfordrende lytteropplevelse for mange; melodiene og tonalitetene er ofte merkelige, strukturene på låtene likeså, og det hjelper selvsagt ikke med en 23 minutter lang doom metal-låt i midten. For meg er det også dette som gjør ‘Nimmermeer’ til en interessant lytteropplevelse, og all den tid det er snakk om et tveegget sverd her, synes jeg Hjemlengsel koker opp noe kult og ganske unikt når de får det til å klaffe. Noen av atmosfærene her er nemlig upåklagelige.
Skrevet av Alexander Lange
Nachash – Promo 2023
Selv-utgitt
Nachash er en ondskapsfullt, 80-talls-påvirket black/death-enhet fra Oslo som siden 2011 har gjestet den norske scenen med sitt nærvær med (u)jevne mellomrom. Både debut-EPen ‘Conjuring the Red Death Eclipse’ og førsteskiva ‘Phantasmal Triunity’ mottok strålende tilbakemeldinger fra kyndig personell i sin tid, og nytt materiale fra denne gjengen burde utgjøre strålende nyheter for fans av ekstremmetall som skaper nye underverker ut av gamle tradisjoner.
Nachash trekker frem band som Funereal Presence, Faustcoven og Malokarpatan på sin Bandcamp-side, hvilket for kjennere burde signalisere utbroderte låststrukturer og en viss besk fremtoning inspirert av 80-tallets ondskapsfulle speed metal, samt svartmetallens førstebølge. Dette er definitivt passende referanser for musikken vi finner på bandets nyeste promo, som for øvrig er hentet fra den kommende andreskiva ‘Eschaton Magicks’. Dette betyr dog ikke at ‘Promo 2023’ er like fartsmetallisk forankret som Malokarpatans ‘Nordkarpatenland’ eller like strukturelt utsvevende som Funereal Presences ‘Achatius’. Det jeg egentlig vil frem til, er at Nachash har et like solid instinkt for sammensmelting av gamle metalliske stilarter og spennende låtskriving som de nevnte gruppene, hvilket er en sjeldenhet i kontekst av norsk undergrunnsmetall.
Utover dette er det ikke så fryktelig mye å si om ‘Promo 2023’, annet enn at det er en utrolig lovende første titt på bandets kommende skive. Fans av riffdrevet, klassisk ekstremmetall med ondskapsfull atmosfære og punk-beslektet fremdrift bør allerede ha fått ferten av dette, og kastet seg over utgivelsen som en utsultet ulveflokk. Jeg mener at Nachash på enkelte måter kan sidestilles med band som Sepulcher, Inculter og Reptilian, ikke nødvendigvis fordi de likner i uttrykket, men fordi de alle er noe oversette i forhold til kvaliteten på musikken de leverer. Det er dermed god grunn til å ha høye forventninger til Nachash sin kommende andreskive ‘Eschaton Magicks’; de blir mest sannsynlig besvart.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Unholy Craft – Saa Mørkt, Saa Mektig (Demo ’24)
Ute nå via Sonorous Night (eget selskap)
Enmannsprosjektet Unholy Craft gav nylig ut det som virker å være tidlige skisser av låter til en kommende tredjeskive. Unholy Craft har i senere tid blitt det av de mange prosjektene til den mystiske undergrunnsfiguren «Peregrinus» som holder høyest aktivitetsnivå, og dette har sammenfalt med en utviklingskurve som har vært temmelig betydelig, uten at dette nødvendigvis har gått utover prosjektets grunnleggende sound. Demoen ‘Saa Mørkt’, Saa Mektig’ spinner videre på trenden som har vært definerende for Unholy Craft til nå, som er en gradvis utvikling fra enklere låtstrukturer med spuriøse forbindelser til sann svartmetall, til langt mer hektiske og involverte låtkonstruksjoner med tydelige nikk i retning den norske andrebølgen. Det er generelt sett litt mye som foregår på demoens tre låter, og jeg har vansker med å trekke noen ytterligere slutninger enn at prosjektets tredjeskive kan vise seg å være den mest sammensatte, varierte og utbroderte utgivelsen «Peregrinus» har utgitt under banneret til nå. Vi venter i spenning på fortsettelsen, og lar oss for øyeblikket fascinere av den atypiske, rå svartmetallen til en av den norske undergrunnens mest aktive komponister.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Belfalas – Cries of the Coming Wind
Selv-utgitt
Dersom du likte skiva til den instrumentale ekstremmetallduoen Koersive som vi skrev om tidligere denne måneden, men skulle ønske den hadde et mer episk snitt, så kan du med fordel sjekke ut debutdemoen til enmannsprosjektet Belfalas. Prosjektets bakmann, Karelius «Ihlang» Johansen, skriver melodisk dødsmetall av en type som er storslått nok til å rettferdiggjøre bandnavnet, som er hentet fra en region i Tolkiens omfattende og fabelaktige fantasy-univers. Utstrakt bruk av ledegitarer og symfoniske elementer avslører Johansens forbindelser til band som Askheimr og Eldamar, hvilket forsterkes av at førstnevntes Erlend Andersen (også fra Sjakal) gjester med en solo på demoens fjerde låt. Johansen hinter til at en utgave med vokal muligens vil dukke opp på et senere tidspunkt, og dette støtter jeg helhjertet, ettersom de episke låtkonstruksjonene virker å skrike etter et fantasy-narrativ som kan fullbyrde uttrykket. Foreløpig er Belfalas et prosjekt forbeholdt de spesielt interesserte, men det er ikke vanskelig å spore potensialet som ligger gjemt i musikkens prangende, melodiske landskaper
Per Vallas Vredehammer har sluppet en ny låt fra deres kommende album. Låta heter «God Slayer» og følger prosjektets kjente, mørke og drivende svartmetallformler. Med det kommer låta også godt ut, der den introduseres med noen sterke og sinte hovedtemaer før mer luftige temaer a la Enslaveds ‘Vertebrae’ preger bropartiet. Som førstesingelen «The Joker» innevarsler den dermed en solid fullengder.
Skrevet av Alexander Lange
Khold – «Vanviddfaren»
Ute nå via Soulseller Records
Er det én ting man har lært seg å forvente som metallskribent i Norge, så er det at enten Tulus eller Khold kommer til å gi ut en skive i løpet av et gitt år. I fjor var det Tulus som slo til – med den maleriske og flotte ‘Fandens Kall’ – og derfor er det nok få som ble overrasket av den nylige annonseringen av ‘Du Dømmes til Død’, Kholds 8. plate.
Det er nok heller ikke mange som vil bli overrasket over innholdet i platas første singel, ‘Vanviddfaren’. Det er nok en gang snakk om hamrende black’n’roll som henter mesteparten av sitt stilistiske DNA fra Satyricons ‘Now, Diabolical’, filtrert gjennom de poetiske observasjonene til bandets tekstforfatter Hilde Nymoen. Som vanlig er det snakk om punchy og umiddelbar musikk, som i større grad er myntet på live-arenaen enn på lenestols-lytting. Med et så stort utgivelsestrykk som disse gutta opprettholder er det lett å begynne å blande sammen låter, og jeg synes nok at «Vanviddfaren» hadde trengt det lille ekstra for å utmerke seg. Avslutningens call-and-response mellom bass og fullt band er en fin detalj, men alt i alt forsvinner Kholds nyeste singel litt i havet av singler de har utgitt tidligere.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vicinity – «Purpose»
Ute nå via Uprising! Records
Vicinity er en progressiv metal-kvintett fra Trondheim som debuterte med EP-en ‘Diffusion of Innovation’ i 2011. De har siden vært en stødig tilstedeværelse på den Trønderske metallscenen, om så det har tatt litt tid mellom hver gang vi har hørt fra gjengen. Det tok nemlig fire år fra debuten ‘Awakening’ til oppfølgeren ‘Recurrence’ traff markedet, og siden den gang har vi hatt hele syv år med radio-stillhet fra dette hold.
Nå er dog katta ute av sekken: Vicinity har en ny skive på vei, og den bærer tittelen ‘VIII’. Første smakebit er singelen «Purpose», hvilket trolig vil være en gledelig overraskelse for progfans som ikke er kjent med bandet fra tidligere. Singelen formelig oser av produksjons- og instrumentteknisk kyndighet, i tillegg til at den er prydet med en stødig og kraftfull vokalfremførelse av bandets vokalist, Erling Malm. Uttrykksmessig hører jeg mye tidlig Dream Theater i Vicinitys musikk – tenk perioden rundt ‘Images & Words’ og ‘Awake – foruten et noe tyngre riff på låtas bro som retter kikkerten mot ‘Train of Thought’ og omegn. Det hele er badet i en voldsom, nesten musikal-teatralsk dramatikk, i tillegg til en tidvis oppløftende affekt som slekter på power/proggens merkevare.
Av kritikk, har jeg et par punkter å komme med. Først og fremst synes jeg låta fremstår noe overblåst, med en mangelfull dynamikk som fremstår som en evig krusende bølge uten bølgedaler. I tillegg til dette synes jeg trommisen har en tendens til å overspille til tider. Foruten disse punktene synes jeg Vicinity kommer godt ut på ‘Purpose’, en flott singel som visstnok vinner flere poeng på dramatikken og instrumentkunstene enn stilistisk originalitet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vardok Nalt – «Himmelblå»
Selv-utgitt
Vardok Nalt – en gammel kjenning hos Metallurgi – returnerte nylig til musikkscenen med den nye låta si «Himmelblå». Prosjektet overrasket Metallurgi-redaksjonen tidlig ved å skrive musikk som var utpreget amatørmessig og lav-oppløst, men som likevel traff godt i kraft sin enkle men affekterende melodikk og rå tekster om håpløshet og mental lidelse.
På «Himmelblå» virker Vardok Nalt å være et litt annet band enn det vi kjenner fra tidligere. Den rå, nesten sandpapir-aktige kvaliteten til gitarenes hvinende vreng er fremdeles tilstede, men tonespråket har beveget seg i retning et nesten bluesrock-aktig retning. Jeg får nok inntrykket av at Vardok Nalt foreløpig ikke har funnet seg helt til rette i sitt nye sound. Produksjonsmessig skiller instrumentene seg litt som olje og vann i miksen, og jeg savner den dronende, insisterende måten de enkle melodiske linjene boret seg inn i hjernebarken på på tidligere utgivelser. Jeg vet likevel av erfaring at prosjektets bakmann er i stand til å levere musikk som overbeviser til tross for beskjedne midler, så jeg er nysgjerrig på hvordan Vardok Nalts andre fase kommer til å utvikle seg.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Haust – «Left to Die»
Ute nå via Fysisk Format
En ny utgivelse fra bandet Haust må virkelig ses på som en aldri så liten begivenhet for Norges undergrunn av vill og ekstrem musikk. Plata deres ‘Ride the Relapse’ var den første som noensinne ble lansert via det nå så anerkjente plateselskapet Fysisk Format, og var – i alle fall i norsk sammenheng – et viktig og tidlig bidrag til den svartmetallske punk-cocktailen opp til flere band har tatt i bruk siden.
Snart står den første plata på ni år for tur, og «Left to Die» er andresingelen derfra. Kvartettens energi lever i beste velgående her, og får sterk drahjelp av en god blanding av drivende, pønka temaer og tregere og tyngre pusterom, gritty gitarlyd og ikke minst en dritstygg vokal jeg har stor sans for. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Invisible Hands»
Ute nå via Indie Recordings
Kvartetten Oberst skal følge opp debutplata ‘Paradise’ med skiva ‘Tails’ senere i pr. Et par singler derfra ble sluppet allerede i fjor, og nå er også nummer tre på plass i form av «Invisible Hands». Bandets Converge-aktige post-hardcore får her et effektivt melodisk element gjennom et strålende, melankolsk hovedtema, og Mastodonske metallelementer trer etter hvert også frem. Mye tyder derfor fortsatt på at Norges post-hardcore-undergrunn har en energisk og solid plate i vente.
Perioden fra det sene 80-tall til slutten av 90-tallet/det tidlige 2000-tall kan beskrives som et stadig opptrappende våpenkappløp hva angår ekstremmetallen. Fra thrashens stadig raskere tempi og mer brutale produksjonsverdier fikk vi dødsmetallen, som i løpet av 90-tallet gikk fra å etablere seg selv som en egen, differensiert sjanger til å søke stadig større ekstremer av både brutalitet og tekniskhet. Dette førte på en side til den utøylede kompleksiteten til den tekniske dødsmetallen, og på den andre siden til etableringen av det nitidige fokuset på brutal rytmikk som kjennetegner «brutal dødsmetall».
Men i årene etter 1991, da Suffocation så og si skapte sistnevnte sjanger med skiva ‘Effigy of the Forgotten’, har også den brutale dødsmetallen delt seg i flere strømmer. Den mer tekniske tilnærmingen kan sies å ha nådd sitt toppunkt med grupper som tyske Defeated Sanity; et band som kan sies å utgjøre en polar motsetning til bandet som jeg skal legge under lupen i denne omtalen. Norske Kraanium var nemlig blant de aller tidligste bandene som spilte slam/death metal i årene etter at Devourment populariserte sjangeren med skiva ‘Molesting the Decapitated’ i 1991, og er fremdeles et godt eksempel på sjangeren i sin pureste og mest konsentrerte form.
Som i alle andre omtaler av band som spiller nevnte sjanger, er det hensiktsmessig å begynne med en kjapp advarsel: Om du ikke liker slam, kommer du ikke til å like ‘Scriptures of Vicennial Defilement’. Slam er utvilsomt en av de mest simplistiske sjangrene metallen har å by på, hvilket blir spesielt tydelig når man hører på en sjangertro skive som Kraaniums nyeste. Gitaristene Mats Funderud og Jason Varlamos veksler stort sett mellom tremulerte strofer og rytmiske hugg (såkalte «slams»), og vokalisten Jack Christensen begrenser seg til mørke, gutturale growls som låter som et tett og illsint kloakkrør. Det hele røres sammen til en uoversiktlig suppe av riff og blastende trommer, hvilket gjør at ‘Scriptures…’ fortoner seg som en mer eller mindre sammenhengende strøm av ensartet materiale.
Likevel er det nå en gang slik at slam ikke trenger kompleksitet eller distinkte ideer for å funke. For de aller fleste lyttere holder det at slam-seksjonene er brutale nok, samt at produksjonsverdiene er boosta nok til at bass-droppene får det til å single i vinduene til alle høybygg i et par kvartalers omkrets. Dette er Kraanium selvfølgelig klare over, og ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ mesker seg følgelig med en miks som strekker seg i retning den eksepsjonelle tyngden til Devourments ‘Obscene Majesty’ fra 2019; en moderne milepæl innenfor slam/brutal dødsmetall.
Et aspekt ved slam-sjangeren som gir mange potensielle lyttere avsmak (meg selv inkludert), er det evinnelige fokuset på vold og overgrep av kvinner som gjennomsyrer låttekster, låttitler og coverkunst. Kraaniums nye skive er selvfølgelig ikke fullstendig foruten denne typen innhold, men bandet vinner noe godvilje på at musikkvideoen til singelen «Massive Piles of Festering Remains» snur rollene fullstendig på hodet. Oppsummeringsvis må jeg nok innrømme at ‘Scriptures…’ fortoner seg som skrekkelig endimensjonal dersom man lytter gjennom fra ende til annen. Jeg er dog ingen stor slam-fan, og det er ingen tvil om at bandet har et grep rundt slam-relatert låtskriving og rytmikk som vil tilfredsstille fans av sjangerens klassiske utgivelser. Med andre ord kan norske slam-fans med fordel sjekke ut ‘Scriptures of Vicennial Defilement’, mens slam-agnostikere og andre nysgjerrige lyttere bør dyppe en tentativ tå i låtmaterialet før de gir seg i kast med den fulle plateopplevelsen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ild – Kvern
Ute nå via Likskue Productions
Ild er et svartmetallprosjekt fra Telemark som i starten var et utløp for den musikalske visjonen til én enkelt skikkelse, på den tid kalt Horgmo. Prosjektet demonstrerte fra tidlig av tydelige særpreg ved sin tolkning av norske svartmetalltradisjoner, der et høyst atmosfærisk lydbilde utgjorde bakteppet for en utforskning av vårt gamle fedreland som fremsto nesten mytisk i sin fremtoning. Denne evnen til å transportere lytteren var den største styrken til debutskiva ‘Fandens Lykteskjær’, hvorpå andre åpenbare skavanker ble oversett til fordel for den veldig spesifikke atmosfæren Horgmo mante frem.
I senere tid har én blitt til to, og ankomsten til «X» – karen bak Livløst – på trommer og keyboard markerer trolig starten på en slags andrefase for Ild. «X» og «H» (Horgmo) deler tilsynelatende en del synspunkter når det kommer til svartmetallen og dens filosofi, ettersom duoen har stiftet et selskap kalt Likskue Productions for å distribuere sine ulike prosjekter, om det så er snakk om duo- eller soloformat. Ilds nye skive ‘Kvern’ kan dermed sies å være et slags flaggskip for selskapet, ettersom det meg bekjent er den første utgivelsen de to undergrunnsmusikerne har samarbeidet om å skape.
Til tross for sitt nylig utvidede mannskap er Ilds originale visjon godt bevart på ‘Kvern’. Likevel sørger produksjonsmessige og musikalske avgjørelser for at skiva ikke på noen måte kan forveksles med sin forgjenger. Borte er førstskivas sprakende gitarer og konfronterende lydvegg, hvilke har blitt erstattet med en disig men velorganisert miks som av alle ting gir meg assosiasjoner til visse forgreininger innenfor post-punk. Aller mest skyld i dette har nok gitarene, som har et rødglødende og høyfrekvent men likeså fullt spinkelt og twangy sound. Når «X» så velger å støtte opp under disse gitarene med tikkende, nesten dansbare strømmer av hi-hats; ja da fremstår nikket i retning post-punk i stor grad som en bevisst gest fra duoens hold.
«Den Sorte Kunst» transporterer oss umiddelbart tilbake til Ilds idiosynkratiske avbildning av det landlige Norge, dette ved hjelp av en knitrende, oppløftende og smått magisk ambient-introduksjon. Det påfølgende svartmetallpartiet retter umiddelbart fokuset mot både styrkene og svakhetene ved skivas produksjonsjobb, ettersom gitarenes evne til å bære minneverdig musikalsk materiale ofres til fordel for en desto mer tåkete og innhyllende atmosfære. Sånn sett kan å lytte til ‘Kvern’ ofte sammenliknes med å gripe etter et gammelt minne, bare for å se det falme og forsvinne som røyk mellom fingrene på deg.
‘Kvern’ er også en langt mer hypnotisk og sakteflytende affære enn sin forgjenger, som i større grad benyttet seg av turbulente strekk og tydelige, folketonale melodier for å reise tydelige landemerker i et ellers tåkete og tilslørt musikalsk landskap. Dette gjør låter som «Opp i Røyk» og «Over Flammehavet» utfordrende å sitte gjennom, ettersom brorparten av deres henholdsvis ti og åtte minutter består av diffuse, flyktige akkordprogresjoner over et enkelt, stavrende trommebeat. For den tålmodige lytter vil begge låtene gi avkastning i form av et svært virkningsfullt lydbad eller to i løpet av sine spilletider, men jeg er ikke sikker på at låtlengdene rettferdiggjøres via musikalske hendelser som er meningsfulle nok for min del.
Dermed er det en aldri så liten lettelse at tåka letner noe på de to høydepunktene «Det Trekker Så Kaldt» og «Og Nå Skal Du Dø». Førstnevnte kaller tilbake på de betydelige innslagene av folketonal melodikk som kjennetegnet debutskiva, og sistnevnte bruker markante skifter mellom seksjoner for å skape en langt tydeligere dramaturgi enn noen av sine omkransende låtkumpaner. Sleng med en minneverdig basslinje og et vaskeekte refreng, og låta står som en voldsom kontrast til det drivende og diffuse låtmaterialet man finner ellers på skiva. Med det i bakhodet har jeg nok vanskelig for å anse ‘Kvern’ for å være en større suksess enn debutskiva. Den indre lysbildefremviseren settes fremdeles i fullt arbeid av Ilds bakoverskuende svartmetall, men i denne omgang er de musikalske holdepunktene noe ofret til fordel for atmosfærisk potens. Håpet er at «H» og «X» klarer å kombinere den atmosfæriske oppgraderingen med mer minneverdig musikalsk materiale; i så fall har jeg ingen tvil om at duoens musikk vil kunne fengsle som aldri før.
Skrevet av Fredrik Schjerve
JAGGU – SLUGGU
Selv-utgitt
Den norsk/britiske krafttrioen JAGGU har sett sitt snitt til å foreta en liten seiersrunde i kjølvannet av slippet av andreskiva ‘Rites for the Damned’. ‘Rites…’ huskes fremdeles som en minneverdig platehendelse i det tidlige norske utgivelsesåret, og skivas mangefasetterte men tilgjengelige sound ble tatt godt i mot av både kritikere og fans. Nevnte seiersrunde har tatt form av en lavterskel-EP ved navn ‘SLUGGU’, som til tross for sin lettbeinte natur treffer vel så bra som plata den følger opp.
Grunnen til at jeg sier at ‘SLUGGU’ virker temmelig lavterskel, er at det halvhjertede tematiske fokuset på snegler, samt det faktum at vokalisten til Shaving the Werewolf gjester på to av de fire låtene får prosjektet til å fremstå som et påskudd for å tilbringe tid i studio med gode kompiser. Dette hadde kun bydd på problemer dersom nivået på låtskrivingen var skrantent, men tvert i mot er låtene på ‘SLUGGU’ noen av de skarpere komposisjonene til JAGGU så langt. Jo, trioen sjonglerer fremdeles en drøss med elementer fra forskjellige uttrykk på utgivelsen – bl.a. High on Fires Motörhead-påvirkede stoner/sludge, fengende hardcore-utrop og psykedeliske digresjoner – men disse danner stort sett sammenhengende bilder som rivaliserer selv materialet på ‘Rites…’ i både presisjon og idémessig kvalitet.
«Lord Gastropod» hiver oss rett inn i kjøttkverna med sin «Overkill»-aktige dobbelbass, før det destruktive – men fengende – refrenget gir oss en følelse av hvordan High on Fire hadde lått dersom de lente seg lengre i retning hardcore. Det er dog EP-ens midtseksjon som treffer blinken med størst ødeleggende kraft for undertegnede. «Whoreslug» sørger for å markere seg fra start med et knusende doom-riff og tidlig Mastodonsk rytmelek, og «Satan’s Little Trotters» returnerer til «Earth Murder»s skjeggete sludgepunk-landskap og kroner det hele med et kommanderende og dødstøft refreng. High on Fire-coveret «Rumors of Woe» fra ‘Death is This Communion’ er en fin bonus, men det er ingen tvil om at det er originallåtene som kommer til å lokke meg tilbake til ‘SLUGGU’ i ukene som kommer.
Sånn sett er ‘SLUGGU’ en ganske perfekt ganerenser mellom ‘Rites for the Damned’ og hva enn som venter oss på JAGGUs eventuelle tredjeskive. EP-en er avslappet, ledig og underholdende, men viser fremdeles tydelige tegn på at trioen er opptatt med å videreutvikle bandets sound og egne låtskriverferdigheter. Dermed er ‘SLUGGU’ en fin utgivelse å starte med dersom du ikke er kjent med JAGGUs omstreifende men slagkraftige stoner/sludge/rock/(jeg vetta faen, finn ut av det sjæl), hvor spesielt «Satan’s Little Trotters» er varmt anbefalt av eders ærede anmelder. Solide greier!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Audrvin – Krypt
Selv-utgitt
Audrvin er et soloprosjekt som ble startet opp av Audun «Audrvin» Ween helt tilbake i 2011. Det er rimelig å anta at det dreier seg om et hobbyprosjekt først og fremst, ettersom de første demoene ikke så dagens lys før i 2019. Takket være hjelpen til de innleide musikerne Fabio Grimdrap og Magnus Andersen har karen nå fått stablet på plass en debutskive; den personlige og mangefasetterte, «kontemporære» svartmetallutgivelsen ‘Krypt’.
De åtte låtene som til sammen utgjør ‘Krypt’ har mest sannsynlig blitt til over et flerårig tidsrom. Dette er i alle fall teorien som dannes i hodet mitt i møte med musikken, ettersom både uttrykk og produksjon varierer noe helt enorm over platas spilletid. Etter den mystiske og spenningsskapende (om noe langdryge) introduksjonen «Krypt» bærer det ut i et sjangerlandskap som best kan beskrives som et melodisk, Vestlandsk svartmetallklima, men badet i den rå svartmetallens tilslørende, produksjonsmessige estetikk. Bildet klarner så noe på «Torden», som med sine robuste riff og regale gitarmelodier er skivas høydepunkt for min egen del.
Fra dette punktet og ut beveger Audrvin seg stadig lenger vekk fra sitt svartmetalliske utgangspunkt, hvilket varsles allerede på den post-metalliske åpningen til «Med Renker og Pisk». Det er kanskje rytmikken som først og fremst markerer et tydelig brudd med med sjangerlandskapet vi begynte i, men generelt sett beveger skivas B-side seg stadig lenger inn i et post-metallisk landskap – en transformasjon som fullbyrdes på det massive avslutningssporet «Endelikt». Denne er så utpreget post-metallisk i både produksjon og uttrykk at å sidestille den med låter som «Tvil» gjør det vanskelig å begripe at de kan ha blitt skrevet og fremført av samme band, hvilket understreker det svingende uttrykket som utgjør Audrvins største synd på deres debututgivelse.
Det elementet som i størst grad vinner meg tilbake som lytter, er de personlige, poetiske og tematisk fokuserte tekstene til prosjektets bakmann. Weens funderinger gjør generelt sett inntrykk over skivas spilletid, men er kanskje aller mest effektive på åpnings- og avslutningsseksjonene til «Fortapelse». Mannens pennføring er i blant såpass flott at den fullstendig maler over tydelige skavanker i det musikalske materialet, og min tid med ‘Krypt’ var aller mest givende i de øyeblikkene jeg henga meg til de tankefulle refleksjonene som ligger som en melankolsk dis over skivas åtte låter. ‘Krypt’ er dermed en temmelig upolert og sprikende plateopplevelse, men en opplevelse som henter seg godt inn som følge av sin personlige og ektefølte utforsking av den menneskelige natur.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bazooka Troopaz – Bombs, Babes and Bazookas
Selv-utgitt
Bazooka Troopaz er en gjeng med muskuløse og testosteron-begavede leiesoldater som har gått i eksil i Trondheimsundergrunnen, det etter en uheldig seanse på jobben som involverte en tre-dagers fyllekule og den totale ødeleggelsen av et helt land. Ettersom det viste seg at landet som ble bombet i stykker var feil land i forhold til ordrene som ble gitt, ble trioen stilt for retten i den militære domstolen. Dette er i alle fall plottet som blir introdusert på «Booze Alley Brutal», åpningssporet på debut-skiva til Bazooka Troopaz, ‘Bombs, Babes and Bazookas’.
Bazooka Troopaz spiller crossover-thrash fullstendig blottet for overraskelser, men som er uhyre effektiv i all sin enkelhet. Både riffkunster, låtskriving og trommisens arsenal av rytmiske skuddsalver vitner om en intim kjennskap til sjangeren, hvilket enkelt kan forklares ved at hele mannskapet (i alle fall meg bekjent) er hentet fra rekkene til det eminente crossover-bandet Ghetto Ghouls. Sånn sett er ‘Bombs, Babes and Bazookas’ en skive som er lett å anbefale for fans av nevnte band, om så en toleranse for skyhøye nivåer av skitsnakk og kødd er en viktig forutsetning.
Jeg ser generelt sett liten grunn til å foreta noen dyptgripende analyse av debutskiva til Bazooka Troopaz. Plata består av ni spor og en introduksjon, hvorav samtlige spor er fylt til randen av energisk riffing, fengende gjengvokal og joggende thrash-partier. Med andre ord er pizza-thrash ala Municipal Waste en passende referanse for det aller meste som skjer på ‘Bombs, Babes and Bazookas’, og kun enkelte elementer som de Bobby Ellsworth-aktige skrikene på «Bazooka Troopaz» og «Painkiller»-hylene på «Sons of Steel» sender tankene til andre sjangertrakter – og dette kun i et øyeblikk eller to.
Når det kommer til favoitter, kan jeg nevne at åpningsstrekket med «Bazooka Troopaz» og singelen «Hard Ticket to Hawaii» treffer som et skudd fra en avsagd hagle på meeeeget kloss hold. «Ax & Smash» er som følge av broens utsøkte chugging en solid kandidat, men Bazooka-gutta roter dessverre til chuggen ved å gjøre andre ting enn å chugge (fy skam!!). Så kan det nevnes at «Suburban Commando» runder av den korte og eksplosive plata med en ekstra hyperaktiv skuddsalve; et verdig punktum på en ukomplisert men dødsunderholdende debutskive. Bazooka Troopaz utmerker seg dermed som nye kretsmestere i festglad pizza-thrash, hvilket thrash-fans landet over gjør godt i å bite seg merke i.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Raumer – Starten paa Helvete…
Selv-utgitt
Raumer er et svartmetallband fra Romerike (sannsynligvis) som ble opprettet av undergrunns-skikkelsene «Savarak» og «Odin» i 2020. På bandets debut-EP ‘World Ablaze’ fra tidligere i år demonstrerte bandet et solid grep rundt den norske andrebølgens fundamentale byggeklosser, men til tross for et innrammende tematisk fokus på den lokale «Raumer»-stammen fremsto musikken fortsatt litt spredt i uttrykket. Til tross for et noe ufokusert sound lot jeg meg begeistre av EP-ens krokete riff og mer intense, semi-melodiske strekk, og lurte på om vi ikke hadde større ting i vente fra dette hold.
Dette potensialet forløses endog ikke på Raumers nyeste utgivelse, ettersom denne består en oppsamling av bandets tidligste innspillinger. Dermed er den konsise og klare lydproduksjonen fra ‘World Ablaze’ bare å glemme, og vi blir kastet rett tilbake til et kakofonisk helvete av lavoppløsthet, varierende volumnivåer og skåldende støy. Dette er jo selvfølgelig å forvente av et splitter nytt svartmetallband i demo-stadiet, så jobben min blir heller å spore opp tegn på bandets fremtidige styrker enn å evaluere ‘Starten paa Helvete…’ som noe definitivt verk.
Åpningsstrekket på «The Curse of Rech’arth» viser dog at mye av det basale håndverket som bandet utviste på debut-EPen allerede lå latent hos gruppen. Da sikter jeg først og fremst på de Mayhemske, illevarslende akkordene som ringer ut ved låtas introduksjon, samt den beske – om noe gneldrende – vokalen til «Savarak». Disse lyspunktene blir dog noe underminert av trommespillet, som er temmelig utett og ute av sync med resten av bandet både på denne og senere låter. «Eimen av Drit..» skrur så intensiteten (og på samme tid volumet) på maks, før «Vi er Raumere» senker volumet tilbake til utgangspunktet og leverer noen solide og svært etterlengtede riff over en stødig beat.
For min egen del byr ‘Starten paa Helvete…’ først og fremst på et interessant innblikk i Raumers tidlige utviklingsfase. Utover dette gjør utgivelsen svært lite for meg personlig, ettersom samtlige av låtene fremstår som uferdige skisser uten noe særdeles fengslende tematisk fokus. Et og annet robust riff finner man dog godt gjemt i utgivelsens kaotiske inventar, for ikke å si et tidlig forvarsel på den langt mer interessante tematikken til den kommende EP-en, dette på låta «Vi er Raumere». ‘Starten paa Helvete…’ er dermed en utgivelse for de aller mest uhelbredelig svartmetall-interesserte av oss; øvrigheten bør nok helt vente på det neste definitive kapittelet i Raumers så-vidt påbegynte, svartmetalliske saga.
Nattsvermer er et band fra Rogaland som først ble dannet i form av Liquid Mojo i 2016, men som etter en gjenforening fikk dagens navn for tre år siden. Bandet har sluppet en rekke singler opp gjennom årenes løp, men først nå har de sluppet en fullengder. Den bærer bandets navn og er sluppet via Rob Mules Records.
Stilistisk synes jeg dette bandet enkelt kan plasseres i det nokså godt utforskede skjæringspunktet mellom alternativmetall og groove metal. Jeg får mange assossiasjoner til mange kommersielle suksesser fra det tidlige 2000-tallet, og både riffene og vokalen gir også en smak av 1990-tallets grunge.
Jeg synes også Nattsvermer ved flere anledninger på denne skiva utviser en god kontroll på materialet. Dette gjelder særlig begynnelsen på skiva; etter et effektivt, guffent preludium sørger «The Devil’s Den» for en representativ og solid åpning, og deretter står «Controlled» for platas desiderte høydepunkt for min del med noen kriminelt fengende temaer.
Også «The Voice Inside» er et godkjent innslag, særlig med tanke på de skikkelig skitne gitarene som brutaliserer midtpartiet. Deretter tar ‘Nattsvermer’ imidlertid en skikkelig dupp. «Polaris» liker jeg rett og slett ikke i det hele tatt, noe som er et resultat av at jeg synes det til tider høres temmelig atonalt ut. I tillegg synes jeg Nattsvermer drar det hele alt for langt ut. Den påfølgende interluden «Rash» byr heldigvis på et fett riff, men føles også som et litt merkelig stykke musikk der riffet simpelthen fader inn og ut og jeg føler det kunne blitt utnyttet bedre.
Etter dette nokså skuffende midtpartiet synes jeg heldigvis det tar seg opp, selv om det nok aldri når helt opp til nivået på starten av skiva. En lekker detalj i produksjonen på «Lost in Life» frisker det imidlertid skikkelig opp, og «Bad Knee» krydrer til med noen massive lydbilder og en stilig gitarsolo. Etter en litt rotete komposisjon i form av «Breathe», som riktignok byr på en flott avslutning, redder også bandet seg inn med et friskt pust med «Nattsvermer», der de slår skikkelig fra seg i god pønk-ånd. Det avslutter en plateopplevelse jeg har et litt ambivalent forhold til grunnet noen merkelige valg særlig i midtpartiet, men som like fullt har gode høydepunkter man kan bygge mye på.
Skrevet av Alexander Lange
Malum – In Nauseam
Selv-utgitt
Malum er en anonym svartmetallduo som har oppstått fra asken til et foreløpig ukjent, tidligere prosjekt. Bandet spiller en type svartmetall som kombinerer ulmende råskap med en altoppslukende, nedslått atmosfære, det hele kronet av store grooves, bittersøt melodikk og beske skrik. Malumsbasale uttrykk ble først introdusert på en to-låters EP fra 2022 som bar navnet ‘Ad Mortem’, og gruppens Mgla-beslektede svartmetall fremsto temmelig velutviklet og komplett allerede da. På debutskiva ‘In Nauseam’ broderer duoen ut dette utgangspunktet ytterligere, og fremhever spesielt det atmosfæriske elementet med en miks som siver ut av anlegget som en ugjennomtrengelig, sort sky.
Den voldsomme oppgraderingen på produksjonsfronten blir veldig tydelig om du hopper fra debut-EPen og rett over i «Into the Vast Horizons», åpningssporet på bandets nye skive. Malums atmosfæriske kvaliteter var definitivt tilstede og synlige på ‘Ad Mortem’, men den første drønnende akkorden på «Into the Vast Horizons» annonserer ettertrykkelig at ‘In Nauseam’ er et ganske annet beist enn sin forgjenger. Basstrommene lander som velrettede knyttnever i mellomgulvet, og gitarenes ruver som katedralske fasader rundt lytteren. Det hele danner en atmosfærisk tetthet som er nærmest kvelende, og i midten av denne lydtåken finner vi bandet anonyme vokalist, som presenterer sine filosofiske avhandlinger rundt nytteløshet og eksistens via beske skrik og hese utrop.
Samlet sett, er dette modusen som ligger til grunne for samtlige av ‘In Nauseam’s seks låter. Malum virker langt mer opptatt av å opprettholde en spesifikk stemning enn å tilby voldsomme mengder variasjon, selv om det heldigvis også er litt av sistnevnte å vise til på debutskiva. Det er kanskje ikke fryktelig mye som skiller de tre låtene som åpner ‘In Nauseam’ fra hverandre foruten riffene og melodienes eksakte konturer, men på «Emptiness» innfører Malum et ekstra giftig knivstikk i form av fandenivoldske triller og en – om mulig – enda mørkere tonalitet. «To Live is to Suffer» er dog en enda viktigere bidragsyter når det kommer til å holde liv i skivas andre halvdel, ettersom detaljer som de kantete Deathspell-gitarene, trommisens aksentuerende cymbalspill og noen ekstra lidenskapelige hyl fra bandets vokalist hever låta et lite hakk over sine omkransende kumpaner. Det er kanskje ikke snakk om de riktig store greiene, men på en såpass ensrettet skive som ‘In Nauseam’ kan små forskjeller skape en stor effekt på lytteropplevelsen.
Er det én ting som hindrer ‘In Nauseam’ fra å hevde seg som en utmerket svartmetallskive i lys av det norske plateåret, så er det at Malums musikk slekter temmelig tungt på undegrunns-favorittene i Mgla. De dystre men store trommegroovene, den eksistensielle tematikken og gitarmelodienes falmede storslåtthet; alle de uttrykksmessige kompassnålene virker å peke i retning det nihilistiske, polske bandet. Det er ingen tvil om at Malum har levert en kruttsterk og beundringsverdig skive med ‘In Nauseam’, men om de ønsker å tre ordentlig ut fra skyggen til sine likesinnede forgjengere har de fremdeles en jobb å gjøre.
Til slutt kan det være verdt å nevne at ‘In Nauseam’ er en temmelig upåklagelig debutskive, til tross for kritikken jeg har rettet mot den. Bandet har tatt utgangspunkt i en temmelig spesifikk, uttrykksmessig slagplan, og den mesterlige utførelsen av denne gir bandet en strålende grobunn for videreutvikling og raffinering. ‘In Nauseam’ er også i seg selv en strålende, innhyllende og effektiv plateopplevelse, og bør sjekkes ut av samtlige fans av intens men mørk, melodisk og atmosfærisk svartmetall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Morax – Rites and Curses
Ute nå via High Roller Records
Morax er et enmanns-prosjekt stiftet av Remi Andrè Nygård, som for de fleste nok er kjent via sitt medlemskap i det fremragende black/thrash-bandet Inculter. Inculter kan sies å stå i stormens øye når det kommer til en aldri så liten oppblussing av høykvalitets-ekstremmetall på Vestlandet; hvilket jo kanskje ikke er så rart med tanke på at besetningene til Reptilian og Sepulcher – samt Inculter selv –overlapper temmelig grovt. Nå virker det som at Remi har funnet ut at det ikke er nok å levere skive på skive med vital, eksplosiv klassisisme, men at enda eldre, metalliske frekvenser må få sitt utløp.
Resultatet er Morax, en tradmetallisk enhet som skuer tilbake til 80-tallets mørke, historiefortellende tradisjoner. Sånn sett er det en viss eim av Mercyful Fate/King Diamond å spore i det forheksede universet som manes frem på debut-EPen ‘Rites and Curses’, men også andre, mer spesifikke referanser melder seg over utgivelsens spilletid. «Face the Reaper» brenner med høyintensitet og demonstrerer en rødglødende riffkunst på linje med legendariske band som britiske Satan, og «Yours Now» har et avslappet men struttende ganglag som minner om norske Flight. Som følge av sin okkulte tematikk minner sistnevnte også litt om The Devil’s Blood, hvilket aldri er en dum ting i min bok.
‘Rites and Curses’ er en debututgivelse som både demonstrerer Remis intime kjennskap til tradmetallens fundamentaler, samt byr på enorm variasjon i både modus og atmosfære fra låt til låt. «Face the Reaper» utviser som nevnt et tradmetallisk lynne som grenser til ondskapsfull speedmetall; «Be My Guillotine» har et nydelig, doom-påvirket refreng, og «Yours Now» sniker seg som nevnt langt nærmere det okkulte hardrock-landskapet enn sine forgjengere. Selve kronen på verket må nok sies å være den syv minutter lange «The Curse», som etter det akustiske mellomspillet «Adoration» reiser seg som et tradmetallisk fjell ved EP-ens ende.
Og det er vel for så vidt i denne ambisiøse låta at prosjektets potensial blir tydeligst. Remi sjonglerer en drøss med ideer over låtas syv minutter, og fletter det sammen til et integrert reisverk som når tårnende høyder på det fabelaktige, melodiske refrenget. Alt i alt har jeg vanskelig for å erklære ‘Rites and Curses’ for å være noe annet enn en innertier, hvis eneste skavank kan sies å være noen flisete toner i vokalens høyere register. Morax sin debut-EP demonstrerer tydelig at Remi har flere talenter enn å skrive heseblesende thrashriff i Inculter, og for min egen del er jeg spent som faen på hva karen kan finne på å gjøre på en fullengder. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – What If This Was Everything
Ute nå via Sonorous Night
Av personligheten Peregrinus’ mange prosjekter, er Solus Grief det av dem der han først og fremst dyrker den atmosfæriske svartmetallen. Prosjektets første skive kom i fjor i form av ‘With a Last Exhale’, som snek seg inn på vår toppliste over årets beste plater på grunn av de sterke, stemningsfulle og mørke strekkene av svartmetall som ble manet frem. Med det tror jeg vi også kan slå fast at Solus Grief er Peregrinus’ sterkeste prosjekt, selv om han særlig gjennom Kvad har sluppet noen svært sterke låter; med det var det knyttet stor spenning til prosjektets nye plate ‘What If This Was Everything’.
Dette er en skive der jeg synes Solus Grief demonstrerer godt hvordan atmosfærisk svartmetall kan lene seg på mange ulike virkemidler innenfor svartmetallsjangeren uten å miste sin mørke, atmosfæriske kjerne. På ‘What If This Was Everything’ gjør Peregrinus bruk av både stampende grooves, hypnotiske gitarer, klassiske metallriff og mere til samtidig som at det alltid er atmosfærisk og suggererende, noe som i utgangspunktet gjør det til en svært prisverdig prestasjon innenfor denne under-undersjangeren.
Dette kommer blant annet sterkt til uttrykk i åpningslåta «Upon the Winds My Breath Left», som først blander virkelig deprimerende svartmetallakkorder med taktfaste grooves. Solus Grief bygger også opp denne låta svært godt, der trommene bidrar til å åpne det opp mot slutten med noen mer opplysende gitarleads som etter hvert eksploderer i pur aggresjon og skikkelig røffe riff.
Videre synes jeg Solus Grief maler flotte lydbilder i den påfølgende «Within the Fires», der middelaldersk atmosfære a la Yellow Eyes får prege stemningene. Avslutningen er også helt nydelig. Det er imidlertid ikke å stikke under en stol at det nok blir litt langvarig, og det gjelder nok særlig tittellåta som kommer etterpå, som i mine ører definitivt er platas svakeste låt der temaene også sliter med å overbevise.
Problemene forsvinner ikke helt i avslutningslåta «Of the Earth Cold». Her kompenserer imidlertid Solus Grief ved å levere noen av de feteste riffene på plata, som sender øyeblikkelige assossiasjoner til Darkthrones spenstige innveving av tradisjonelt-metallsk riffhåndverk. Oppi dette er det synd at vokalen over det hele gjør meg noe mindre entusiastisk; prestasjonene er isolert sett gode, men blir for ensformige der lange, jamrende skrik tas nesten konstant i bruk. Ellers er ‘What If This Was Everything’ en sterk plate jeg anbefaler; særlig i det instrumentale er sjangerforståelsen fremoverlent, interessant og imponerende.
Skrevet av Alexander Lange
Soulless Exhaustion – The Art in Atrocities
Selv-utgitt
Soulless Exhaustion er en (tidligere?) duo fra Norge og Finland som skriver rå svartmetall med tydelige elementer av DSBM-ens estetikk (depressiv, suicidal svartmetall). Gruppa slapp debutskiva ‘Tales of Terror and Fear’ helt på tampen av 2022, en skive som demonstrerte bandets nitriste, apokalyptiske tematikk og lav-oppløste, hjemmesnekrede hjemme-innspillinger. Nå har bandet altså sluppet andreskiva, en tilsvarende dyster og ugjennomtrengelig sak ved navn ‘The Art in Atrocities’.
Per bandets Bandcamp kan det dog virke som at besetningen har endret seg siden slippet av debuten i 2022. Encyclopaedie Metallum lister fremdeles opp de to medlemmene som sto bak ‘Tales of Terror and Fear’ som bandets nåværende besetning, men i Bandcamp-bioen står det at Soulless Exhaustion nå kun består av den anonyme musikeren «Sjelløs». Dette betyr trolig at vi har fått enda et aktivt enmanns-svartmetallband i vårt lange land; atter et symptom på en sjangerfremvekst som nesten er som en musikalsk epidemi å regne.
«Sjelløs» har uttalt at bandet ønsker å «fange en enda sterkere følelse av frykt, sorg og mørke» på sin nye skive. Dette registreres ikke i særlig grad når jeg hører på ‘The Art in Atrocities’, ettersom tematikken låtene utforsker er temmelig lik den vi fant på debuten. Dermed finner vi nok en gang en låt om atomkrig tidlig i låtlista, mangt et endetidsscenario og rikholdige mengder åndelig og fortapelse over skivas ni låter. Også musikken holder seg til lydbilder og effekter vi kjenner fra ‘Tales of Terror and Fear’, med lange utbroderte, støyende låter ala Vadatajs som balanseres med mer yndige ambient-strekk.
Og det er vel muligens ambient-partiene som overbeviser aller mest i denne omgang. Skivas første par ordentlige låter – «Nuclear Fear» og «Astroid» – presenterer prosjektets basale uttrykk på greit vis, hvilket består av et ugjennomtrengelig svartmetall-sound som hjemsøkes av mørke melodier og den «Peregrinus»-aktige (Solus Grief, Kvad, Unholy Craft) vokalen til «Sjelløs» selv. Det fremstår likevel litt som en åpenbaring når det åpner seg et nydelig synth-landskap et par minutter ut i låt-mammuten «An Familiar Dread». Det er nesten litt sjokkerende å finne et parti som gjør et såpass sterkt inntrykk midt i en skive som strever med å utmerke seg, men det er altså det som skjer på nettopp denne låta.
Også skivas andre høydepunkt har tilleggs-instrumenteringen å takke for sin suksess. «Broken Dreams» starter egentlig helt greit som følge av en svingende groove og en noenlunde episk tilnærming til atmosfæriske svartmetall, men det er ikke før broens 90-talls romantikk entrer bildet at låta begynner å heve seg over øvrigheten. Det er muligens et enkelt trekk å bygge et ruvende, stormende klimaks rundt en simpel piano-frase, men i Soulless Exhaustions tilfelle skaper dette et øyeblikks fokus i en ellers omflakkende skive.
Det er kanskje ikke fryktelig mye som har endret seg siden ‘Tales of Terror and Fear’, men «An Familiar Dread» og «Broken Dreams» bør likevel trekkes frem som ubestridte favoritter i Soulless Exhaustions låthistorikk til nå. Kritikken jeg har å komme med er mer eller mindre det samme som sist: skiva er fryktelig lang, produksjonen er lo-fi på en litt kjip, digital måte, og tematikken fremstår mer edgy enn den fremstår virkelig mørk og skremmende. Det er dog ingen tvil om at «Sjelløs» har låtskriveregenskaper som hever seg over normen innenfor rå svartmetall – for ikke å si en temmelig utmerket sans for virkningsfull ambient – så fans av Bandcamp-svart og DSBM kan med fordel undersøke karens siste skive, ‘The Art in Atrocities’.
Vorgfang og Unholy Craft er begge to enmanns-band som kombinerer produksjonsverdiene til rå svartmetall med et musikalsk håndverk som slekter mer på tradisjonell svartmetall. Plateselskapet Purity through Fire virker å ha teft for å snuse ut artister som balanserer langs nettopp denne linjen, og dermed gir det absolutt mening at den nye splitten til Vorgfang og Unholy Craft kalt ‘Ulf’s Keptr’ gis ut av det tyske selskapet.
‘Ulf’s Keptr’ er på mange måter en perfekt utnyttelse av split-formatet. Vorgfang og Unholy Craft viser seg å være en utmerket match; dette ettersom de har flust av delte musikalske egenskaper, men også står tydelig adskilt som følge av sine respektive særegenheter. Disse særegenhetene dreier seg i Vorgfangs tilfelle om et velkalibrert, atmosfærisk aspekt – i tillegg til en Eternality-aktig, episk bravur -, og i Unholy Craft sitt tilfelle om kvelende intensitet – men også større variasjon og distinktivitet i idé-departementet.
Vorgfang har fått æren av å starte showet, og er med sin norrøne tematikk og kjølig stormende svartmetall kanskje den av de to artistene som oppnår best samspill med splittens coverkunst. ‘Ulf’s Keptr’ er norrønt for «ulvens munn», og er et stjernetegn som kan knyttes til de to ulvene på coveret, som i følge norrøn mytologi jager solen og månen over himmelhvelvingen. Den rå, melodiske og smått episke svartmetallen til Vorgfang oppleves litt som en voldsom snøstorm som de gamle norrøne skikkelsene og gudene kan ri inn på, deriblant de to nevnte rovdyrene som er avbildet på coveret.
Der Vorgfangs side av splitten er atmosfærisk og uttrykksmessig utmerket, men kanskje noe blottet for virkelig enestående ideer, snur Unholy Craft opp-ned på denne ratioen. Musikken til «Peregrinus» er som vanlig innhyllet i en nådeløst støyende, digital miks, men leverer til gjengjeld de største musikalske høydepunktene på splitten. Faktisk kan ‘Ulf’s Keptr’ sies å inneholde Unholy Crafts beste materiale til nå, der spesielt «I Evighetens Skygge» tårner som en mektig tind i splittens andre halvdel. «Hans Rike, til Flammene» innehar også en viktig rolle for splittens struktur, ettersom det hensynsløse drivet som oppstår på låtas bro gjenspeiler coverkunstens flukt på klimaktisk vis. Dersom det sydende, støyende flammehavet som sluker låta mot slutten er et hint, så virker det som at ulvene «Skoll» og «Hati» for en gangs skyld har prestert å innhente sitt bytte.
Den avsluttende låta «Tyranny of Winter Storms» dermed litt overflødig i etterkant, om så den Sólstafir-aktige kaukingen og de ruvende gitarveggene for så vidt også utstyrer splitten med en verdig avslutning. Oppsummert synes jeg Vorgfang kan ta mesteparten av æren for utgivelsens innbydende, norrøne landskap, men at Unholy Craft har reist de største tindene i dette landskapet. Dermed er ‘Ulf’s Keptr’ et sant håndtrykk mellom de to artistene, og en av få splitt-utgivelser som fremstår som et inspirert og enhetlig verk heller enn en promoteringsstrategi. Anbefales svartmetallfans som har toleranse for den rå Bandcamp-scenenes flisete produksjonsverdier.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lonely Pedro – I’m Angry Again
Ute nå via Trop Loop Twelve
Lonely Pedro fra Fredrikstad er enmannsprosjektet til en Morten Nicolaysen som ellers spiller i power metal-bandet Eldkling. Det er også et prosjekt som vi i Metallurgi faktisk har utgjort et liten forskjell for da vi fant ut av at akronymet i sjangerbeskrivelsen bare var ett ord unna å være PAPPA-metall – da dette ble oppdaget, ble den selvsagt endret til «Passive Aggressive Power Pop Ambient Metal».
Om dette er veldig beskrivende for musikken, kan diskuteres. Noen ting stemmer; at Nicolaysen spiller i et power metal-band fremstår ikke så rart, og noen ting er såpass catchy at pop-merkelappen lar seg rettferdiggjøre. I tillegg er det klare prog-hint her som munner ut i flere Dream Theater-referanser. Det voldsomme sprellet i gitarsegmentet gjør det nok imidlertid mest riktig å karakterisere det som melodisk death metal – dog med clean-vokal.
Og mye på ‘I’m Angry Again’ er habilt. Et singlene, «Educate», sparker i gang ballet for alvor etter åpningen «Different», og baner veien for et solid midtparti på plata som blant annet styrkes av et sterkt refreng i «Egocentric» som hinter til neo-klassiske tendenser og strålende melodiske partier i «I Never Knew». Også «Such Is Life» er et høydepunkt med sine sterke melodier.
Det er dette midtsegmentet som utpreger seg best og mest på ‘I’m Angry Again’, selv om det riktignok også etterpå kommer sterke øyeblikk blant annet i «My Decay». Og når det gjelder dette melodiske aspektet kommer Lonely Pedro svært godt ut i den grad at det sender assossiasjoner til storheter som In Flames. Selv om jeg skulle ønsket meg litt mer variasjon mellom låtene, vil jeg dermed si at ‘I’m Angry Again’ har overrasket meg positivt, og at det er en plate jeg anbefaler på tross av at den i liten grad skiller seg ut stilistisk sett.
Skrevet av Alexander Lange
Bærzerk – Misanthropic Descent
Selv-utgitt. CDer via Cold Northern Breeze Records, kasetter via BlodBuse Tæip & Trøkk.
Bærzerk er et nytt svartmetallband fra Horten bestående av tre tenåringer som har latt seg forføre av den norske andrebølgens mer eventyrlige og natur-dyrkende faksjoner. Debut-utgivelsen deres ‘Misanthropic Descent’ er preget av det svingende uttrykksmessige fokuset som er vanlig hos unge band, men vi finner likevel en overvekt av musikalske elementer som virker inspirert av tidlig, Vestlandsk mystikk over EP-ens fire låter.
Nærmere sagt hører jeg mye tidlig Enslaved i musikken til Bærzerk. Den støvete keyboard-introen som åpner plata sender visstnok tankene i retning andre band, men innen vi har nådd de jagende versene på «Slaktetid» kan jeg allerede se Hordalands ruvende klipper i det fjerne. Denne forbindelsen blir enda sterkere på låta «Strid», som foruten en noe over-forenklet bro imponerer med sin svingende rytmikk og hedenske renvokal. Sist men ikke minst har vi innslagene av mystikk som tilføres via de lavmælte mellomspillene, som f.eks broen på «Slaktetid» og avslutningssporet «Draug (Outro).
Som tidligere nevnt er dog ‘Misanthropic Descent’ ikke fullstendig fri for uttrykksmessig slingring, hvilket er mest tydelig på «Vortex of Sorrow» og «Blod, Kald, Død». Førstnevnte er sammen med «Slaktetid» faktisk en av skivas høydepunkter som følge av sine sterke musikalske ideer, men jeg kan ikke unnvære å poengtere at disse ideene har mer å gjøre med moderne, melodisk svartmetall/blackgaze og black’n’roll enn tradisjonell svartmetall. På samme vis er «Blod, Kald, Død» en heseblesende tidsreise tilbake til førstebølgens svertede fartsmetall og punk. Låtene er definitivt solide i seg selv, men ‘Misanthropic Descent’ oppleves som noe fragmentert i uttrykket som følge av disse stilmessige utsvingene.
Men dette er å forvente – og kanskje til og med ønskelig – fra unge band. Det krever tid og møysommelig arbeid for å lære seg et musikalsk språk til den graden at det blir som et morsmål nummer to, og etter min mening er det definitivt å foretrekke at unge musikere bruker de tidlige årene sine på å teste ut ulike uttrykk fremfor å få tunnelsyn på et enkelt ideal-sound. Bærzerk har masse tid på å finne frem til sin egen vinkling på tradisjons-befestet svartmetall, så for øyeblikket får de nøye seg med å være en lovende ung enhet med gode tekniske ferdigheter og låtskriveregenskaper. Fans av klassisk norsk svartmetall, spesielt av Vestlandsk herkomst, kan med fordel ta seg en tur innom Bærzerks debut-EP ‘Misanthropic Descent’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Abba Slamma – The Slam Resort
Selv-utgitt.
Abba Slamma er en slam-duo som angriper undersjangeren fra et ståsted preget av et gjennomgripende mangel på alvor og seriøsitet. I min singelomtale beskrev jeg bandet som en slags slam-utgave av de norske rampegutta i Beaten to Death og Tottal Tömming, dette som følge av deres absurde tekster og komplett utøylede tilnærming til låtskriving. Denne sammenlikningen er fremdeles treffende på deres debut-EP ‘The Slam Resort’, en konsept-utgivelse som trakterer tematiske landskaper som ikke ofte dukke opp i metall (eller i noen andre sjangere, når det er sagt).
Som følge av mesteparten av teksten leveres via guttural grynting og annen stemmebåndsmisbruk kan jeg ikke med sikkerhet gjengi EP-ens fulle plott. Basert på bruddstykkene jeg har klart å tyde virker det dog som at historiens protagonist har booket seg inn på det titulære feriestedet, hvor han deretter blir viklet inn i et surrealistisk skrekkfilmplott som involverer rottemenn, en bok om suppe og en dassportal til et metafysisk sumplandskap. Med fare for å spoile skiva kan jeg avsløre at det hele ender i en episk konfrontasjon mellom utgivelsens hovedperson og rottemennene; en konfrontasjon som avgjøres av en gitartevling som rivaliserer duellen mellom Ralph Macchio og Steve Vai i filmen Crossroads.
Denne storslagne beretningen fortelles via en form for slam som er like labil og surrealistisk som plottet det understøtter. EP-ens slamseksjoner er muligens ikke like ignorante og hardtslående som f.eks Organectomy, men inkluderer likevel nok chugs og brutale blasts til å tilfredsstille utsultede norske slam-lyttere. Låtene er naturligvis ikke noen mesterverker av kompositorisk eleganse – gitt EP-ens køddete natur – men låter som singelen «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book» og «Marsh Portal» holder definitivt et høyere nivå på låtskrivingen enn det en parodisk utgivelse som ‘The Slam Resort’ strengt tatt krever.
Men det er nok likevel kaoset og uvissheten om hva som venter rundt neste hjørne som er den største styrken til Abba Slammas debut-utgivelse. Gutta har åpenbart skrevet utgivelsen på lættis, og den lave terskelen preger det aller meste; fra produksjon til låtskriving, cover og uttrykk. ‘The Slam Resort’ er likevel en underholdende EP som er lett å sette på anlegget grunnet sin korte spilletid og hektiske strøm av ideer, og anbefales fans av uhøytidelig shitposting og ålreit slam-riffing.
Det norske, progressive metallbandet Course of Fate annonserte nylig slippet av andreskiva ‘Somnium’, og i den anledning har de gitt ut singelen «Blindside». «Blindside» viser et band som har det kommersielle, progressive låtskriver-håndverket på plass, men som kanskje mangler et definerende element som skiller dem fra andre grupper innenfor samme metalliske nisje.
Course of Fate viser også et anlegg for balansekunst på sin nye singel, ettersom «Blindside» balanserer instrumentell tyngde og stratosfærisk melodikk på godt vis. Uttrykksmessig kan bandet sies å slekte på bølgen av tyngre prog som dukket opp i kjølvannet av Dream Theaters middelperiode, men uten de massive, instrumentale eskapadene vi finner på utgivelser som ‘Train of Thought’ – i alle fall på singelen som diskuteres. Låta er i det store og det hele solid skrevet, utført og innspilt, men låter også påfallende likt andre singler innenfor det progressive metall-landskapet. Bandet fremstår dog som et kyndig et, så jeg er spent på å se hva de disker opp med på ‘Somnium’, som slippes 25. august.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Temic – «Count Your Losses»
Ute nå via Season of Mist
Gjengen i det nye, progressive metallprosjektet Temic er ingen hvem som helst. Det begynte å ta form da to av medlemmene, Diego Tejeida og Eric Gillette, turnerte som en del av den tidligere Dream Theater-trommeslageren Mike Portnoys band Shattered Fortress. Disse to er også kjente fra blant annet Devin Townsends backingband, Haken og The Neal Morse Band, og da de etter hvert fikk med seg nordmennene Simen Sandnes (som har spilt i blant annet Shining) og Fredrik Klemp (Maraton) var bandbesetningen komplett.
«Count Your Losses» er Temics første låt, og her viser bandet seg som et nokså kompetetent og typisk moderne progressivt metallband. Bandet blander Meshuggah– og Tesseract-aktig djent-lek med nesten power metal-aktige melodier, og resultatet er en habil metallåt med noen stilige crescendoer, melodier og detaljer. Likevel synes jeg det blir litt vel generisk, og av en såpass proff gjeng hadde jeg ønsket meg mer originalitet.
Skrevet av Alexander Lange
Eunomia – «The Story Goes On»
Ute nå via Rockshots Records
Sist gang vi hørte noe ny musikk fra moldenserne i Eunomia var helt tilbake i 2018 da de slapp sin første plate: ‘The Chronicles of Eunomia Part I’. Nå er de snart klare med del to, og som første smakebit har de sluppet låta «The Story Goes On». Her levnes det ingen tvil om hva bandet prøver på i verken musikken eller presentasjonen, der Eunomia skamløst ruller ut overdådige takter i det mange kanskje vil tenke er en smør-på-flesk-sjanger, nemlig symfonisk power metal.
Og mye fungerer og sjarmerer her. Eunomia når ikke helt opp til nasjonalskatter som Marius Danielsen og Mantric Momentum her, men slår til på en måte som gjør at de minner om et band som Eldkling. Det voldsomme refrenget er en skikkelig godbit, og det eneste som irriterer meg er hvor langt framme trommene er i miksen her. Det er neppe mye her for dem som ikke liker power metal spesielt godt fra før, men Eunomia er definitivt inne på noe tross noen skavanker.
Skrevet av Alexander Lange
Vorgfang – «A Raven in the Night»/ Unholy Craft – «Med Øks & Hammer»
Ute nå via Purity through Fire
Det tyske plateselskapet Purity through Fire annonserte nylig en split-utgivelse med de norske svartmetallbandene Vorgfang og Unholy Craft. ‘Ulf’s Keptr’ har foreløpig slippdato 25. august, og inneholder fire låter fra hver av de to prosjektene.
Vorgfang og Unholy Craft utgjør en høyst passende duo, dette som følge av at de begge er enmanns-prosjekter som jobber i skjæringspunktet mellom både tradisjonelle og rå former for svartmetall. Likevel er de ikke foruten særegenheter som gjør det naturlig å skille mellom dem. Låta til Vorgfang, «A Raven in the Night», er skrevet i et melodisk, iskaldt og gufsende modus som minner om norske Blutumhang, men innehar også et stolt, nesten tradisjonelt heavy metal-snitt som gir låta en tidvis episk størrelse. Unholy Craft er på sin side like forblåst og støyende som alltid, og befinner seg i tettere dialog med Bandcamps rå svartmetall-paradigme. «Med Øks & Hammer» kan sies å være en sammensmelting av den glødende intensiteten til materialet på debutskiva ‘Naar All Tid er Omme’ og variasjonen til låtene på oppfølgeren ‘A Blaze of Tridents’. Jeg savner kanskje de helt store øyeblikkene når det kommer til de to singlene, men som forsmak på deres kommende utgivelse fungerer de temmelig godt.
Nagirčalmmiid er et av bandene som ble skapt som følge av kjedsomheten vi alle led under mens Covid 19-pandemien herjet. Det er også et band som på relativt få år har skapt et aldri så lite navn for seg selv, sannsynligvis mye på det høye potensialet duoen utviser tross sin unge alder, så vel som et uttrykk som bryter med konvensjoner og også tar direkte inspirasjon fra det jeg antar er bandmedlemmenes samiske opphav. ‘Down to the Bone’ er imidlertid den første skiva bandet har sluppet, og på relativt kort tid bretter Nagirčalmmiid her ut potensialet og uttrykket sitt ytterligere.
Den siste singelen som ble sluppet herfra, som også er tittellåta på denne skiva, imponerte meg enormt da den ble sluppet tidligere i år. Her får lytteren slengt en slags cocktail av stoner-riff og grindcore-aggresjon a la Napalm Death i fleisen, og klimakset er blant de aller mest knusende jeg har hørt fra noe norsk band i år.
Dette var imidlertid en singel-edit, og den egentlige låta er mer en dobbelt så lang. Om det er en tilvenningssak eller ikke vet jeg ikke, men den direkte og utålmodige tilnærmingen som prega singelen synes jeg kler låta bedre, og låta blir her en smule langtekkelig etter min smak. Og det er nok symptomatisk på det som kanskje er det største problemet ved ‘Down to the Bone’ – nemlig at plata stilistisk sett og låtskrivermessig mangler litt disiplin og tydelig retning.
Men selv om jeg synes det er litt surt at tittellåta ikke er noe kortere, er egentlig dette noe jeg ikke plages så mye av – særlig når bandmedlemmenes unge alder tas i betraktning. ‘Down to the Bone’ er utrolig interessant, og peker stilistisk sett i en uvanlig kombinasjon av spennende retninger.
Og misforstå meg rett: Ofte fungerer komposisjonene og flyten på ‘Down to the Bone’ svært godt, og inntrykket mitt bærer preg av å være ambivalent. Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på.
Andre halvdel av plata er noe mer fokusert. Høydepunktet her er sannsynligvis «Arba», som blant annet livnærer seg gjennom noen vanvittig feite og rare gitarakkorder i det blytunge hovedtemaet. Avslutningen «Holes» innehar ikke like sterke høydepunkter, men gjør en solid jobb med å runde av med noen sterke riff og en særlig god growleprestasjon – som i det hele tatt er usedvanlig god også på resten av plata og fungerer godt ved siden av den spinklere og mer sårbare clean-vokalen.
De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band, som blant annet også befolkes av stoner-duoen Golden Core. Vi gleder oss til fortsettelsen, og anbefaler denne skiva på det sterkeste.
Skrevet av Alexander Lange
Ene – Et Alter av Forakt
Ute nå via Hellstain Productions
Enes debutskive ‘Lang Kald Natt’ fra 2021 var en av de uheldige utgivelsene som falt utenfor vår sagnomsuste topp 50-liste med kun en hårsbredd. Solomusikerens andrebølge-inspirerte og meditative – om enn lav-oppløste og sviende! – svartmetall forundret i kraft av sin evne til å sette den indre lysbildefremviseren i gang, og var generelt sett en omhyllende og engasjerende plateopplevelse. Nå er den mystiske natur-guiden tilbake med nok en full-lengder, og med det en skive som dykker enda dypere ned i sinnelaget til den ensomme skogsvandrer.
Enes stilistiske sammensetning er langt på nær den samme på ‘Et Alter av Forakt’ som på debuten fra 2021. Dette vil si at vi får servert svartmetall med røtter i den norske andrebølgen, men som har blitt utvidet av moderne, melodiske signaturer av en bredere Skandinavisk sort. Produksjonen har også fått seg et stort løft, hvor debutens spinkle og frynsete lav-oppløsthet har blitt erstattet av en romsligere og mer storslått miks. Dette står i god stil med skivas melodiske tinder, som ruver langt høyere enn de stolte åsene på ‘Lang Kald Natt’.
Introduksjonssporet «Alvelys» leder oss atter en gang ut i Enes musikalske villmark; denne gangen ved hjelp av skjær av både Windirsk og middelaldersk, Eternality-aktig tonalitet. På det tidlige høydepunktet «Sangen var Mørket» er vi dog tilbake i velkjente trakter, hvor låtas mektige og melankolske melodikk fremstår som en videreutvikling av «Satans Sorte Spor», det sterkeste sporet fra debuten. Platas A-side rundes av med en introspektiv og langstrakt marsj mellom «De Sorte Kolonner», og det brusende, melodiske elveløpet mot sluttende av «Som Røtter ut av Jordens Dyp».
A-siden er definitivt sterk, men det er skivas andre halvdel som presenterer dypet av artistens eksistensielle funderinger. Den dramatiske åpningen på «Evighetens Nådeløse Eksistens» er et skjellsettende øyeblikk i platas reise, og utgjør på mange måter startskuddet for en «sjelens mørke natt» som setter sitt preg på resten av låtene. Det hele når sitt naturlige klimaks på tittelsporet, som ender med at protagonisten tilsynelatende slår seg til ro med nihilismens løfte om intethetens tragiske uunngåelighet. Dette er dog ingen enkel pille å svelge, og stemningen er definitivt trykket idet «Stillheten» avslutter skiva med en betenkt fotnote.
Der ‘Lang Kald Natt’ ivaretok den tidlige svartmetallens tendens til romantisering av natur, fremstår ‘Et Alter av Forakt’ mer som en dragkamp mellom romantiske og nihilistiske ideer. Vandreren fra ‘Lang Kald Natt’ er fremdeles omkranset av storslått og vakker natur, men virker distrahert fra sin naturmeditasjon av stadige tanker rundt meningsløshet og eksistens. Det kan hende dette er feiltolkning fra min side, men den opplevde tematikken har i alle fall gitt meg nye lag å beundre ved den mektige, melankolske musikken som fyller ‘Et Alter av Forakt’ fra ende til annen. Enes andreskive er unektelig et steg frem for det unge enmanns-bandet, og en opplevelse som burde gi mersmak for fans av andrebølgens mer eventyriske og Kittelsen-tilbedende kretser.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Proselytism – Strange God Rising(EP 2023)
Selvutgitt
Årets kanskje skitneste og mest fandenivoldske thrash-plate kom da Proselytism lanserte ‘The Desecration Of Sacred Bones’ i slutten av mars. Som om det ikke var nok, har bandet sluppet nok en utgivelse denne sommeren ved navn ‘Strange God Rising’, som pøser ut tolv minutter til med voldsom og svartmetallsk thrashmetall av den fartsfylte sorten.
Om dette er en slags rest fra låtskrivingsprosessen før plata vet jeg ikke, men jeg tror det kan argumenteres for at dette er låter som bandet har tenkt at ikke passet like godt på plata stilistisk sett som resten. Uansett, så er ‘Strange God Rising’ en mer utpreget blackthrash-utgivelse enn skiva, som først og fremst inviterte et svartmetallpreg i noe av den visuelle estetikken.
Det er riktignok mye rendyrka thrash på ‘Strange God Horizon’. Siste halvdel av andrelåta «Gaping Death Head Awaits» og noen av riffene på tittellåta gir tilsvarende Nekromantheon-assossiasjoner som ‘The Desecration of Ancient Bones’. Skrikevokalen er imidlertid noe tydeligere her, og særlig åpningslåta gir noen skikkelige svartmetallvibber med riffarbeid som gir assossiasjoner til et slags hyperaktivt Darkthrone.
Men først og fremst leverer Proselytism nok en bunnsolid utgivelse med ‘Strange God Horizon’, og en fet bonus for de av oss som har hatt mye glede av skiva. Det må også sies at produksjonen her er bedre, der den leverer mer klarhet uten å gi slipp på den flotte råskapen bandet rendyrket sist. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Sombre Seigneur du Pandemonium – Le Temple du Chaos de la Vierge
Selvutgitt
Sombre Seigneur du Pandemonium er et nytt, anonymt Bandcamp-prosjekt som angivelig er basert i Oslo. Bruken av fransk i både bandnavn, demo-tittel og låttitler gjør det nærliggende å tro at det er snakk om en innflytter fra Frankrike, Canada eller andre nasjoner med fransktalende innbyggere, men det er ikke uvanlig at anonyme prosjekter fra utlandet påstår å være fra Norge for å sanke litt gratis oppmerksomhet eller kredibilitet. For øyeblikket får vi anta at det førstnevnte som er tilfelle, og dermed vie litt spalteplass til prosjektets første utgivelse, demoen ‘Le Temple du Chaos de la Vierge’.
Blant tagsene på prosjektets Bandcamp-side finner vi referanser som «DSBM», «Trve Black Metal» og «Raw Black Metal», men ingen av disse gir egentlig et heldekkende inntrykk av musikken vi finner på ‘Le Temple du Chaos…’. Ja, musikken er gjennomsyret av den rå svartmetallens kornete og lav-oppløste estetikk, og vokalen er akkurat passe frynsete og desperat nok til at tag-en «DSBM» blir et naturlig tillegg. Likevel er debut-demoen til Sombre Seigneur… såpass sprikende i sitt stilistiske innhold at selv dets status som rendyrket svartmetall-prosjekt må utfordres av undertegnede.
Det starter for så vidt bra med «La fin des temps», hvis åpning mimrer tilbake til fangehulls-gitarene som introduserte Misotheists formidable ‘For the Glory of Your Redeemer’ i 2021. Demoens første overraskelse kommer allerede ved resten av instrumentenes inntog, da de harmoniserende gitarene mest av alt minner om en tapt Dissection-demo fra det tidlige 90-tallet. På dette tidspunktet fremsto demoen som en lovende utgivelse, om noe lite substansiell, gitt sin seks minutters spilletid. Den industrielle tromme-grooven som deretter introduseres oppløser dog illusjonen om at ‘Le Temple…’ kommer til å være en klassisistisk svartmetall-utgivelse; en tvilsom manøver som eskaleres til et digitalt tromme-helvete på den påfølgende «Le rituel de la lune».
Fra dette tidspunktet er det nær sagt umulig å ignorere at ‘Le Temple…’ er en uferdig utgivelse selv til demo å være. Låtstrukturene er sporadiske, gitar- og bass-stemmene kommer stadig i clinch med hverandre, og den annonserte «trve svartmetallen» er i all realitet kraftig korrumpert av trommeteknikker fra fjerne sjangerlandskaper som metalcore og industriell metall. Når prosjektets bakmann i tillegg krever 115 kroner for en uferdig demo på seks minutter – og det som digital nedlasting! – ja da er det god grunn til å være skeptisk. Det finnes definitivt sider ved musikken til Sombre Seigneur du Pandemonium som er verdt å utforske videre, men som utgivelse er ‘Le Temple du Chaos de la Vierge’ en svært mangelfull affære.
Metallurgi 