Under følger en seleksjon av de mest oppsiktsvekkende platene fra januar og februar, i alle fall i følge Metallurgis stolte redaksjon. God lesning!
Januar
Sovereign – Altered Realities
Plateselskap: Dark Descent Records Undersjanger: Death/thrash
Utdrag fra vår omtale: «Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende.»
Beste låter: «Nebular Waves», «The Enigma of Intelligence»
Plateselskap: Prophecy Productions Undersjanger: Atmosfærisk/post-black metal
Utdrag fra vår omtale: «Utenom den litt vel skrale produksjonen er […] ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.»
Beste låter: «Der Guder Dør», «True North Beckoning»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Brutal death metal
Utdrag fra vår omtale: «‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. […]‘Nonagon’ (er) nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.»
Beste låter: «Seeking to Pierce», «Tempest Sculptor», «Every Silent Plea»
Plateselskap: Dark Essence Records Undersjanger: Progressiv metal
Utdrag fra vår omtale: «Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.»
Beste låter: «Coming from the Dark», «Master Tongue», «The Head That Wears the Crown»
Utdrag fra vår omtale: «Det er […] ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.»
Utdrag fra vår omtale: «‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. […] man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.»
Beste låter: «Ginnungagap», «þorn Af Akri», «De Dødes Hær»
Plateselskap: Mnemosyne Productions/ Candlelight Records Undersjanger: Progressiv metal
Utdrag fra vår omtale: ‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt.
Beste låter: «TWICE BORN», «BLOOD TRAILS TO LOVE», «HUBRIS AND BLUE DEVILS»
Plateselskap: Century Media Records Undersjanger: Progressiv metal/black metal
Utdrag fra vår omtale: «Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, […] ‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med .
Beste låter: «Summits», «Nordic Anthem», «Northward»
Plateselskap: Svart Records (eget selskap) Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. […] ‘Helvete’ er […] en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut.
Beste låter: «Gravlagt i Sorger (Glemt av Gud)», «Oppstandelse», «Vrede»
Mye har blitt skrevet om Blood Red Thrones rolle som konsistente leverandører av dødsmetall; spesielt i et norsk sjangerlandskap som ikke vier særlig mye oppmerksomhet til stilarten i utgangspunktet. Over nå 26 år har bandet levert skiver som kombinerer oldtidens sjangerfundamentaler med nyere oppfinnelser, hvor spesielt de siste tjue åra har blitt viet til et brutal og groove-fiksert, dødsmetallisk variant. Bandets 11. skive, ‘Nonagon’, byr ikke på nevneverdig med overraskelser i forhold til dette, men kan likevel sies å være en betydningsfull skive i lys av prosjektets utgivelseshistorikk.
‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. Den kraftfulle, mektige lydproduksjonen fremhever bandets rytmiske brutalitet og knusende grooves på ypperlig vis, og er polert nok til å understreke Blood Red Thrones posisjon som internasjonale, dødsmetalliske utøvere av rang. I tillegg er bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen, en enda mer dynamisk vokalist enn sin forgjenger Yngve «Bolt» Christiansen, hvor spesielt mannens dype register gir en ytterligere tyngde-dimensjon til en skive som allerede er nesten komisk brutal.
Til tross for at Blood Red Throne virker interesserte i lite annet enn rytmisk brutalitet og massive grooves, tar de seg likevel tiden til å gi ‘Nonagon’ en passende dramatisk åpning. «Epitaph Inscribed» åpner med et stemningsfullt, molltonalt landskap, før et brutalt, luskende Cannibal Corpse-riff klubber oss over hodet med gjentatte, nådeløse hugg. Effekten er litt som å bevitne albumcoverets kosmiske storm legge hele planeter i ruiner på avstand, før biter av de nevnte planetene begynner å pepre vår egen klode i stykker, dette til allmenn misnøye.
Og fra dette punktet er intet nytt under den blodrøde solen, selv om vi finner enkelte øyeblikk og låter som utmerker seg – mest som følge av kvalitetsnivå enn noe annet. «Ode to the Obscene» bruker hyppige vekslinger i tekstur for å skape en følelse av kaos og fremdrift; singelen «Seeking to Pierce» har en åpning som virkelig oser av klassisk Death, og «Every Silent Plea» – utgitt som «Latrodectus» i februar i fjor – demonstrerer at bandets ukompliserte låtskriving fremdeles er substansiell nok til å vokse godt på deg over tid. Mest oppsiktsvekkende er kanskje låta «Split Tongue Sermon», som blander idiotiske huleboer-grooves og breakdowns med noen tvistende riff som virker innspirert av dødsmetall, og topper det hele med ravgale, radioaktive ledegitarer og et Will Ramos-aktig gnomevræl.
Utenom låtene nevnt ovenfor, er materialet på ‘Nonagon’ til forveksling likt tidligere utgivelser vi har fått fra Blood Red Throne. Det er aldri snakk om noe annet enn effektiv, modernisert dødsmetall, men plateopplevelsen oppleves mer og mer statisk jo lenger inn i andre halvdel man kommer. Dette skyldes dog ikke bare låtskrivingen, men også produksjonen. Blood Red Throne har definitivt aldri lått mektigere eller mer destruktivt enn på sin nye skive, men de komprimerte verdiene gjør også at opplevelsen fremstår som udynamisk og øredøvende fra start til slutt. Det er dog ingen tvil om at ‘Nonagon’ er en sterk dødsmetallplate, og om jeg virker i overkant kritisk i denne omtalen så er det fordi Blood Red Throne selv har satt en høy standard det blir naturlig å måle dem opp i mot. Sånn sett er ‘Nonagon’ nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Vemod – The Deepening
Ute nå via Prophecy Productions
‘The Deepening’ er den andre plata til Namsos-bandet Vemod, og for øvrig det første de har sluppet siden debutplata ‘Venter På Stormene’ kom for hele tolv år siden. Sistnevnte må kunne ses på som interessant i norsk sammenheng både nå og da, da Vemod her, i stedet for å sverge full troskap til våre hjemlige svartmetalltradisjoner, kunne ligne en del på de franske og amerikanske svartmetallvariantene som ble kjent under merkelappen «post-black metal». Komposisjonene var langstrukne og atmosfæriske, stemningene mer melankolske og meditative enn utpreget mørke, mystiske og krigerske, og elementer fra sjangre som shoegaze og post-rock var ofte tydelige.
Om noe, kan ‘The Deepening’ sies å befeste Vemods posisjon som et viktig norsk referansepunkt innenfor for en slik tilnærming til svartmetallen. Det betyr riktignok ikke at musikken er utpreget frankofil og amerikanisert, for å si det sånn; melodiske tendenser og atmosfærer som minner om vestlandske band som Windir dukker stadig opp, og ikke minst sender mange av låtskrivingsgrepene i de lange låtene tankene i retning Djevel. Det sistnevnte er heller ikke så rart, da et av medlemmene her også er å finne i nettopp Djevel. Utover dette vil jeg imidlertid i stor grad assossiere Vemod med mange av de atmosfæriske grepene til Alcest, deriblant den silkemyke korvokalen i «Der Guder Dør» og på tittellåta, og det melankolske tonespråket til Agalloch. Fans av for eksempel Wolves in the Throne Room vil utvilsomt ha glede av det som foregår på denne skiva.
‘The Deepening’ er uansett stort sett en fengslende og sterk plateopplevelse. Inklusivt et preludium og en kort interlude består plata av seks låter, der hovedinnslagene ligger på mellom seks og hele 17 minutter. Best går det på platas a-side, der den 13 minutter lange «Der guder dør» sparker svartmetallballet i gang svært godt gjennom en todelt komposisjon. Sterke, melodiske akkordrekker skaper en stormende og flott førstehalvdel før lydbildet åpner seg mer gjennom luftigere post-rock-nikk de siste minuttene. Noe av det samme skjer på «True North Beckons», men her går det i mine ører faktisk enda litt bedre, da jeg opplever låtkonstruksjonen som hakket mer kreativ, variert og dynamisk.
Det upåklagelige og vakre intermezzoet ‘Fra drømmenes bok I» følger, der herlige, romklangbefengte stemmer legger seg oppå hverandre lag for lag. Resten av b-siden, «Inn i lysande natt» og tittellåta, byr deretter på noen av platas største enkelthøydepunkter. Like fullt eksponerer de imidlertid platas største svakheter.
Førstnevnte imponerer meg ved å fremstå som en slags forhekset post-punk-instrumental, og den skiller seg sånn sett også ut gjennom sitt kontinuerlige, fengende og standhaftige driv. Produksjonen kommer imidlertid til kort her. Stort sett kan jeg tilgi at produksjonen på ‘The Deepening’ er i overkant spinkel, men på denne låta synes jeg det blir tydelig at dette er et problem, og at det står i veien for at de gode låtidéene når sitt fulle potensiale; det fremstår noe skissemessig.
Så har vi den litt over 16 minutter lange tittellåta, som i og for seg spiller på mange av de samme styrkene som a-sidens giganter. I tillegg er det kult at clean-vokalen får spille en såpass stor og mer aktiv rolle i noen av verstemaene her. Når de går inn i sin vante, silkemyke modus mot slutten er det også flott, men dette varer alt for lenge. Når ‘The Deepening’ er over sitter jeg dermed igjen med et inntrykk av at Vemod kunne disiplinert seg noe på låtskrivingsfronten, noe som er litt synd når så mye annet tross alt fungerer så godt her. Utenom den litt vel skrale produksjonen er nemlig ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Sovereign – Altered Realities
Ute nå cia Dark Descent Records
Kjennere av riffdrevet, tradisjons-befestet dødsthrash har lenge holdt et øye med spirene i norske Sovereign. Siden sin innkomst i 2018 har bandet kun sluppet en liten håndfull singler, som på hendig vis ble samlet på EPen ‘Neurotic’ i 2020. Innholdet i disse singlene var dog såpass oppsiktsvekkende – fylt til randen av sjeldne riffkunster og glemte låtskriverferdigheter som de var – at det gikk varmt for fans av nisjeuttrykket verden over. I en æra preget av enkle løsninger, stilistisk mimelek og lavterskel-utgivelser gjør man klokt i å bite seg merke i genuin lidenskap og vilje til å pushe håndverket sitt til et nytt nivå, og Sovereign fra start liten tvil rundt hvorvidt de var seriøse i sitt musikalske virke.
Til tross for bandets kruttsterke utgangspunkt, forutså nok de færreste i hvilken grad Sovereign kom til å feie samtiden av banen på debutskiva ‘Altered Realities’. ‘Altered Realities’ er en type skive vi ikke lenger får i hopetall for tiden – i alle fall ikke i Norge! – nemlig en riffdrevet ekstremmetall-plate som er tydelig forankret i det sene 80-tallets stolte tradisjoner, men som bruker musikernes særegne ferdigheter og ambisjoner for å skyve kunstformen til nye høyder. Dette er definitivt store ord å brase ut av portene med, men en rask skumming gjennom de innviklede, destruktive og sofistikerte maskinkretsene til ‘Altered Realities’ burde være nok til å overbevise samtlige med en viss interesse for klassisk dødsthrash.
Jeg skal likevel innrømme at de aller første øyeblikkene mine med debutskiva til Sovereign gav meg noe hodebry, spesielt hva gjaldt produksjonen. Det er ingen tvil om at bandet har ønsket å skru klokka tilbake til en høyst spesifikk, ekstremmetallisk epoke med miksen på ‘Altered Realities’, men til å begynne med syntes jeg gitarene låt noe livløse og blasse. Ikke et godt utgangspunkt for en skive som tar sikte på å være århundrets riff-fest! Det skal likevel sies at produksjonen har vokst på meg over tid, og nå for tiden synes jeg denne litt kjølige distansen gir et desto mer maskin-aktig, hensynsløst og umenneskelig preg som komplementerer platas sci-fi-estetikk på nydelig vis.
Når det kommer til selve komposisjonene, er det lite annet å gjøre enn å bøye seg i støvet. Sovereigns låter kan sammenliknes med ruvende, biomekaniske beist som fremdeles drypper av den slibrige væsken som fyller albumcoverets futuristiske oppbevaringstanker. Dette vil si at de er labyrintiske, kompliserte konstruksjoner preget av halsbrekkende tekniske manøvrer, som med sine hyppige rytmeskifter i tillegg kan være overraskende vanskelig å få grep på. Motpolen til denne flinkis-tendensen er en aldeles nådeløs aggressivitet, hvilket er nok til å piske lytteren gjennom de første par gjennomlyttingene til låtformene begynner å feste seg. Dette punktet demonstreres best på det tidlige høydepunktet «Nebular Waves», som etter åpningens destruktive hugg legger ut på en thrashende riff-odyssé definert av nesten latterlige nivåer av fremdrift.
I tillegg gjenspeiles coverets sci-fi-estetikk i en bruk av synth som sender tankene i retning band som Nocturnus og Pestilence, samt via noen sjokkerende vokal-effekter i platas andre halvdel. Denne tendensen gjør sitt inntog for alvor på låta «The Enigma of Intelligence», men videreutvikles helt frem til den monumentale avslutningslåta «Absence of Unity». På dette punktet har jeg uten unntak latt meg rive med av Sovereigns maniske tunnelsyn, og de tårnende riffene og katastrofale panoramaene til «Absence of Unity» byr dermed på en desto mektigere avslutning i kraft av sitt noe langsommere tempo.
Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende. Ingen dårlig prestasjon for en skive utgitt i januar!.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Nattmann – Et Jordsmonn av Døde
Selv-utgitt
Nattmann er en svartmetall-duo fra Stavanger, som over et knippe EP-utgivelser har utforsket dystre historier fra Norges periode under Dansk styre. EPene ‘Udaad’ og ‘I Uvigslet Mark’ ble begge tatt vel imot her på bloggen, om så spede spilletider og manglende egenart ble hentet frem som forbedringspunkter for gruppen. Denne kritikken blir kanskje ikke fullstendig besvart på bandets tredje EP, men ‘Et Jordsmonn av Døde’ utgjør likevel nok et skritt i riktig retning for det lovende prosjektet.
Stilistisk sett henter Nattmann brorparten av sin inspirasjon fra den norske andrebølgens fundamentale reisverker. Bandets svartmetall låter kjølig, værbitt og forblåst, med melodiske remser som blafrer i en strøm av mollakkorder og stormende blastbeats. Intensiteten til de mer turbulente partiene balanseres dog med stampende og valsende riff i middels tempo, samt orkestrale elementer som kaster et slør av teatralsk dramatikk over det hele.
En av Nattmanns største styrker for øyeblikket, er at samtlige aspekter ved prosjektet fremstår veldig gjennomført. Alt fra logoen (i alle fall den med hoder på stake som bandet brukte på ‘I Uvigslet Mark’) til det faktum at flere av tekstene er skrevet på dansk men fremført på norsk, bidrar til å underbygge det tematiske fokuset på grusomheter begått under unionstiden med Danmark. Et annet styrkende element er vokalen til «Raate», som i all sin beskhet og fortellerske intensitet sender tankene i retning store sjangerskikkelser som Sigurd Wongraven og Morks Thomas Eriksen.
Med sine 18 minutter er ‘Et Jordsmonn av Døde’ en hakket mer substansiell EP enn sine forgjengere, men jeg ønsker meg fremdeles et mer ambisiøst verk fra duoen i nær fremtid. I tillegg skulle jeg ønske at musikken var like distinkt i sin utforming som det tekstlige, og ikke så tydelig innrammet av eksisterende svartmetalltradisjoner som den er. Høydepunktet «Skafottsalme» er sånn sett et skritt i riktig retning. «Skafottsalme» er preget av en melodisk rikdom som visstnok slekter tungt på Vestlandets stolte tradisjoner, men som er inspirert nok til at jeg minnes de sterkeste øyeblikkene på skivene til band som Mork og Nattverd fra senere tid. Om Nattmann klarer å være mer dristige i sine musikalske valg, samt å videreføre styrkene som er bakt inn i låttekstene og låter som «Skafottsalme», har jeg ingen tvil om at prosjektet er i stand til å levere en debutplate som markerer seg i kontekst av den norske svartmetallscenen.
Det er ikke mer enn noen måneder siden Blood Red Throne feiret sitt 25-års jubileum med slippet av singelen «Latrodectus», og de er allerede i full sving med slippet av sin ellevte skive ‘Nonagon’. Bandet er kjent for å være konsistente leverandører av en type dødsmetall som blander sjangerens brutale utvikling på det sene 90-tall/tidlige 2000-tall med oppdaterte elementer fra sjangerens yngre dager, og singelen «Blade Eulogy» varsler på ingen måte om voldsomme endringer på dette formularet.
Jeg får likevel inntrykket av at ‘Nonagon’ kommer til å utgjøre en skive utover det vanlige for Blood Red Throne. Det virker litt som at planetene har stått litt på rekke i forbindelse med utgivelsen, ettersom både produksjonsjobben og bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen fra Deception, passer den brutale men teknisk kyndige dødsmetallen deres som hånd i hanske. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om bandets musikk på «Blade Eulogy» som ikke har blitt sagt før, annet enn at den nå tydeligere enn noensinne før viser seg å kunne konkurrere med brutal, modernisert dødsmetall fra verden over. «Blade Eulogy» er et beundringsverdig destruktivt skudd fra Blood Red Thrones dødsmetalliske børse, og jeg ser virkelig frem til å bli ytterligere maltraktert av det øvrige låtmaterialet på ‘Nonagon’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Chaos Machine»
Selv-utgitt
Nok en uke, nok en ny singel fra den veritable låtfabrikken Dark Delirium. «Chaos Machine» er den femte låta bandet har gitt ut så langt i år, og føyer seg temmelig greit inn i rekken med tidligere singler rent uttrykks- og strukturmessig. Det er snakk om tung, mektig og majestetisk melodeath med metalcore-tendenser, toppet med cinematiske lydeffekter og den alltid lidenskapelige skrikingen til bandets vokalist Simeon Ekse. Det er én ting «Chaos Machine» gjør annerledes fra det andre materialet bandet har levert over årenes løp, og der å lene seg lengre over i dødsmetallen, hvilket kommer til uttrykk gjennom mørke growls og overraskende teknisk gitarriffing. Jeg synes dette fungerer temmelig godt, og jeg håper bandet fortsetter å utforske denne siden av musikken deres i fremtiden. For øvrig synes jeg vel fremdeles at produksjonen blir i overkant massiv, og at gitartonene og basstrommene med fordel kan roes ned. Ellers som vanlig solid håndverk fra Rogalendingene i Dark Delirium!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kingseeker – «…and I Explode»
Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)
Kingseeker er straks aktuelle med ny skive, og akkurat som i tidsrommet mellom debutskiva og den kruttsterke EP-en ‘Grief’ fra i fjor virker det som at tiden i etterkant av EP-en har blitt brukt til å raffinere bandets tunge men melodiske metalcore ytterligere. Første singel ut er ‘…and I Explode’, en låt som på tydeligvis kommuniserer at bandets ambisjonsnivåer er høyere enn noensinne.
Disse ambisjonene er ikke nødvendigvis knyttet til noen voldsom innovering, men dreier seg heller om hvor mange mennesker Kingseeker kan treffe med musikken sin. «…and I Explode» er dermed en temmelig kommersiell sak, hvilket kler bandet rimelig godt. Låta er elegant utformet, og balanserer godt mellom metalcore-befestet tyngde og post-hardcorens emosjonelle utladninger og nostalgiske melodikk. Det eneste jeg egentlig har å komme med av kritikk er at renvokalen fremdeles mangler det siste lille overskuddet som kreves for å overbevise, samt at overgangen fra screams til rensang ved låtas fremstår litt usmidig. Jeg er uansett svært glad for å se at Kingseeker fortsetter å utvikle seg fra utgivelse til utgivelse – og det i høyt tempo – og jeg ser ikke bort i fra at den kommende skiva ‘Passing Moments Caught Forever’ kan vise seg å bli et aldri så lite gjennombrudd for bandet. «…and I Explode» tyder i alle fall på dette.
Norge har aldri vært noen storprodusent av slam/death metal, hvilket egentlig er litt pussig med tanke på at et av undersjangerens pioneer-band var nettopp norske. Kraanium er med sine drøyt tjue år som band som levende legender å regne, selv om den muligens største legenden blant dem – vokalist Martin Funderud – gikk bort på tragisk vis i 2017. Bandet har i senere tid eksistert som en slags hyllest til mannen og musikken han og de tidlige besetningene var med på å skape, selv om dette ikke hindrer dem fra å skrive slam i verdensklasse på egne premisser.
Den nå internasjonale institusjonen (bandet har medlemmer fra Norge, Finland, Danmark, Sveits og England) ble nylig plukket opp av spesialistene i Unique Leader Records, og skal etter sigende slippe hele tre plater på det venerable plateselskapet. Låta «Braindead Skullfucking» er hentet fra den første av disse skivene, og rettferdiggjør Kraaniums plass på Unique Leader ved å være noe av det tyngste materialet gruppen har gitt ut til nå – hvilket virkelig burde si en hel del.
«Braindead Skullfucking» når nesten Devourment-aktige nivåer av gjørmete, grunnvolls-rystende brutalitet. Gitarene låter som selvstyrte, blodtørstige anleggsmaskiner, vokalisten låter som et surklende toalett, og skarptrommen låter som en pose popcorn i en mikrobølgeovn som kjøres på full guffe. Den voldsomme og nesten karikerte volden som utspiller seg i teksten vil selvfølgelig være et steg i overkant for de aller fleste – spesielt med tanke på slam-sjangerens nesten patologiske fiksering på voldshandlinger rettet mot kvinner. Dette er et element som også jeg personlig synes blir usmakelig til tider, selv om jeg selvfølgelig er klar over at slam-sjangeren alltid har drevet et slags sjokkfaktor-orientert våpenkappløp. Den nyeste singelen til Kraanium viser uansett at bandet er en ledende kraft i det internasjonale slam-miljøet, og at ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ trolig blir en av de tyngste skivene som treffer kloden i år.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eluvian – «Hot Summer Keelhaul Surfin'»
Selv-utgitt
Eluvian er en kvartett fra Ålesund som blander nerdete humor med tung og fargerik melodisk dødsmetall. Denne kombinasjonen av lav-terskel-moro og kreativ låtskriving landet bandets EP ‘Tales of Ymaarenth’ en plass på fjorårets liste over årets beste EP-er her på bloggen; en bragd de trolig vil forsøke å gjenta med deres foreløpig utitulerte andreskive.
Første låta fra denne skiva er «Hot Summer Keelhaul Surfin'», som per tittelen selvfølgelig handler om en liten, surfende gnom med utpregede voldstendenser. Musikalsk sett dreier det seg om en kollisjon mellom surf-rock og bandets patenterte ekstremmetall, hvilket er en kombinasjon som overraskende nok låter temmelig naturlig for bandet. Eluvians form for manglende selvhøytidelighet eksisterer ikke i overflod på den norske scenen, og låtas musikalsk-tekstlige absurdismer gjør at det beste sammenlikningsobjektet for «Hot Summer Keelhaul Surfin'» muligens er Trollfests maniske ‘Flamingo Overlord’ fra i fjor. Det gjenstår å se om bandets varslede «pirat-dødsmetalliske» andreskive svarer til forventningene, men basert på «Hot Summer Keelhaul Surfin'» har trolig fans av band som Trollfest og Powerdong mye å se frem til.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Strange New Dawn – «Fortune Bringer»
Ute nå via Svart Records
Strange New Dawn er en kvintett fra Kristiansand med medlemmer kjent fra blant annet Green Carnation og In the Woods…. Denne høsten er den klar med sin tredje fullengder siden oppstarten i 2013; den skal gå under navnet ‘New Nights of Euphoria’, og første singel derfra går under navnet «Fortune Bringer».
Strange New Dawn har generelt sett ligget i et skjæringspunkt mellom progressiv rock og metall og doom metal. «Fortune Bringer» innevarsler ikke nødvendigvis noe stort stilskifte for bandets del, men ligger nærmere ballade-formatet enn mye av det bandet har gjort tidligere – særlig innledningsvis før låta tar en litt tyngre og mer traskende form. Dessverre kan jeg ikke si meg veldig imponert, da jeg synes låta blir vel lang og generisk. Oppbygningen er ålreit, og Strange New Dawn kommer bedre ut av den andre halvdelen enn den første, men her hjelper heller ikke en litt haltende vokalprestasjon og noen merkelige, atonale valg i enkelte akkordskifter.
Skrevet av Alexander Lange
Stray – «Decay»
Selvutgitt
Stray er et band fra Trondheim som spesialiserer seg i hypermoderne, komprimert og blytung metall. Det første de slapp var låta «Monochrome» i fjor, og nå har altså «Decay» landa, som vel egentlig kan beskrives ganske enkelt som fire minutter med nesten konstante breakdowns.
Dermed kan det kanskje bli nokså utålelige saker for folk som ikke er glad i sjangre som deathcore og mer brutale djent-påfunn. Og det er heller ikke mulig å snakke om særlig originale takes her i så måte der velkjente virkemidler brukes for det de er verdt, og mer til. Likevel er det også snakk om en låt man kan sette pris på om man legger godvilja til, rett og slett fordi det voldsomme breakdown-trykket blir såpass brutalt og hemningsløst at det også blir ganske underholdende.
Skrevet av Alexander Lange
Malum – «In Agony II»
Selv-utgitt
Malum er et nytt svartmetallprosjekt fra Oslo som oppsto fra askene til et tidligere prosjekt. Hvilket prosjekt dette var – og hvilke musikere som er involvert i det hele tatt – vet jeg ikke, ettersom Malum opererer under anonyme aliaser for øyeblikket. Det eneste jeg vet er at bloggen gikk glipp av den strålende EP-en deres ‘Ad Mortem’ fra i fjor, samt at debutskiva som slippes i oktober, ‘In Nauseam’, ser ut til å utbrodere dette strålende utgangspunktet på godt vis.
Singelen «In Agony II» er en direkte oppfølger til åpningssporet på fjorårets EP. Malums uttrykk har unektelige røtter i bølgen av mørk, melodisk og eksistensielt tynget svartmetall som skylte over det internasjonale metallmiljøet tidlig på 2010-tallet, hvilket i størst grad ble ledet an av polske Mgla. Arvestoff etter dette legendariske bandet er ikke bare å spore i bandets mørkt rockende rytmikk og ulmende atmosfære, men også i den eksistensielle håpløsheten som gjennomsyrer teksten til gjestevokalist «E.T.S.». Det oppleves sånn sett som at Malum for øyeblikket litt plantet i skyggen av tidligere grupper, men dette klarer ikke å sverte den fantastiske lytteropplevelsen som er «In Agony II» nevneverdig for undertegnede. Malum har nemlig såpass stålkontroll over låtskriving, atmosfærisk slørlegging og sitt alvorstyngede, melodiske gitarvev at deres nyeste singel ikke kan omtales som noe annet enn en liten triumf – i alle fall for folk som ikke kan få nok av de sjels-rettede dolkestikkene til plater som ‘Exercises in Futility’.
Vorgfang og Unholy Craft er begge to enmanns-band som kombinerer produksjonsverdiene til rå svartmetall med et musikalsk håndverk som slekter mer på tradisjonell svartmetall. Plateselskapet Purity through Fire virker å ha teft for å snuse ut artister som balanserer langs nettopp denne linjen, og dermed gir det absolutt mening at den nye splitten til Vorgfang og Unholy Craft kalt ‘Ulf’s Keptr’ gis ut av det tyske selskapet.
‘Ulf’s Keptr’ er på mange måter en perfekt utnyttelse av split-formatet. Vorgfang og Unholy Craft viser seg å være en utmerket match; dette ettersom de har flust av delte musikalske egenskaper, men også står tydelig adskilt som følge av sine respektive særegenheter. Disse særegenhetene dreier seg i Vorgfangs tilfelle om et velkalibrert, atmosfærisk aspekt – i tillegg til en Eternality-aktig, episk bravur -, og i Unholy Craft sitt tilfelle om kvelende intensitet – men også større variasjon og distinktivitet i idé-departementet.
Vorgfang har fått æren av å starte showet, og er med sin norrøne tematikk og kjølig stormende svartmetall kanskje den av de to artistene som oppnår best samspill med splittens coverkunst. ‘Ulf’s Keptr’ er norrønt for «ulvens munn», og er et stjernetegn som kan knyttes til de to ulvene på coveret, som i følge norrøn mytologi jager solen og månen over himmelhvelvingen. Den rå, melodiske og smått episke svartmetallen til Vorgfang oppleves litt som en voldsom snøstorm som de gamle norrøne skikkelsene og gudene kan ri inn på, deriblant de to nevnte rovdyrene som er avbildet på coveret.
Der Vorgfangs side av splitten er atmosfærisk og uttrykksmessig utmerket, men kanskje noe blottet for virkelig enestående ideer, snur Unholy Craft opp-ned på denne ratioen. Musikken til «Peregrinus» er som vanlig innhyllet i en nådeløst støyende, digital miks, men leverer til gjengjeld de største musikalske høydepunktene på splitten. Faktisk kan ‘Ulf’s Keptr’ sies å inneholde Unholy Crafts beste materiale til nå, der spesielt «I Evighetens Skygge» tårner som en mektig tind i splittens andre halvdel. «Hans Rike, til Flammene» innehar også en viktig rolle for splittens struktur, ettersom det hensynsløse drivet som oppstår på låtas bro gjenspeiler coverkunstens flukt på klimaktisk vis. Dersom det sydende, støyende flammehavet som sluker låta mot slutten er et hint, så virker det som at ulvene «Skoll» og «Hati» for en gangs skyld har prestert å innhente sitt bytte.
Den avsluttende låta «Tyranny of Winter Storms» dermed litt overflødig i etterkant, om så den Sólstafir-aktige kaukingen og de ruvende gitarveggene for så vidt også utstyrer splitten med en verdig avslutning. Oppsummert synes jeg Vorgfang kan ta mesteparten av æren for utgivelsens innbydende, norrøne landskap, men at Unholy Craft har reist de største tindene i dette landskapet. Dermed er ‘Ulf’s Keptr’ et sant håndtrykk mellom de to artistene, og en av få splitt-utgivelser som fremstår som et inspirert og enhetlig verk heller enn en promoteringsstrategi. Anbefales svartmetallfans som har toleranse for den rå Bandcamp-scenenes flisete produksjonsverdier.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lonely Pedro – I’m Angry Again
Ute nå via Trop Loop Twelve
Lonely Pedro fra Fredrikstad er enmannsprosjektet til en Morten Nicolaysen som ellers spiller i power metal-bandet Eldkling. Det er også et prosjekt som vi i Metallurgi faktisk har utgjort et liten forskjell for da vi fant ut av at akronymet i sjangerbeskrivelsen bare var ett ord unna å være PAPPA-metall – da dette ble oppdaget, ble den selvsagt endret til «Passive Aggressive Power Pop Ambient Metal».
Om dette er veldig beskrivende for musikken, kan diskuteres. Noen ting stemmer; at Nicolaysen spiller i et power metal-band fremstår ikke så rart, og noen ting er såpass catchy at pop-merkelappen lar seg rettferdiggjøre. I tillegg er det klare prog-hint her som munner ut i flere Dream Theater-referanser. Det voldsomme sprellet i gitarsegmentet gjør det nok imidlertid mest riktig å karakterisere det som melodisk death metal – dog med clean-vokal.
Og mye på ‘I’m Angry Again’ er habilt. Et singlene, «Educate», sparker i gang ballet for alvor etter åpningen «Different», og baner veien for et solid midtparti på plata som blant annet styrkes av et sterkt refreng i «Egocentric» som hinter til neo-klassiske tendenser og strålende melodiske partier i «I Never Knew». Også «Such Is Life» er et høydepunkt med sine sterke melodier.
Det er dette midtsegmentet som utpreger seg best og mest på ‘I’m Angry Again’, selv om det riktignok også etterpå kommer sterke øyeblikk blant annet i «My Decay». Og når det gjelder dette melodiske aspektet kommer Lonely Pedro svært godt ut i den grad at det sender assossiasjoner til storheter som In Flames. Selv om jeg skulle ønsket meg litt mer variasjon mellom låtene, vil jeg dermed si at ‘I’m Angry Again’ har overrasket meg positivt, og at det er en plate jeg anbefaler på tross av at den i liten grad skiller seg ut stilistisk sett.
Skrevet av Alexander Lange
Bærzerk – Misanthropic Descent
Selv-utgitt. CDer via Cold Northern Breeze Records, kasetter via BlodBuse Tæip & Trøkk.
Bærzerk er et nytt svartmetallband fra Horten bestående av tre tenåringer som har latt seg forføre av den norske andrebølgens mer eventyrlige og natur-dyrkende faksjoner. Debut-utgivelsen deres ‘Misanthropic Descent’ er preget av det svingende uttrykksmessige fokuset som er vanlig hos unge band, men vi finner likevel en overvekt av musikalske elementer som virker inspirert av tidlig, Vestlandsk mystikk over EP-ens fire låter.
Nærmere sagt hører jeg mye tidlig Enslaved i musikken til Bærzerk. Den støvete keyboard-introen som åpner plata sender visstnok tankene i retning andre band, men innen vi har nådd de jagende versene på «Slaktetid» kan jeg allerede se Hordalands ruvende klipper i det fjerne. Denne forbindelsen blir enda sterkere på låta «Strid», som foruten en noe over-forenklet bro imponerer med sin svingende rytmikk og hedenske renvokal. Sist men ikke minst har vi innslagene av mystikk som tilføres via de lavmælte mellomspillene, som f.eks broen på «Slaktetid» og avslutningssporet «Draug (Outro).
Som tidligere nevnt er dog ‘Misanthropic Descent’ ikke fullstendig fri for uttrykksmessig slingring, hvilket er mest tydelig på «Vortex of Sorrow» og «Blod, Kald, Død». Førstnevnte er sammen med «Slaktetid» faktisk en av skivas høydepunkter som følge av sine sterke musikalske ideer, men jeg kan ikke unnvære å poengtere at disse ideene har mer å gjøre med moderne, melodisk svartmetall/blackgaze og black’n’roll enn tradisjonell svartmetall. På samme vis er «Blod, Kald, Død» en heseblesende tidsreise tilbake til førstebølgens svertede fartsmetall og punk. Låtene er definitivt solide i seg selv, men ‘Misanthropic Descent’ oppleves som noe fragmentert i uttrykket som følge av disse stilmessige utsvingene.
Men dette er å forvente – og kanskje til og med ønskelig – fra unge band. Det krever tid og møysommelig arbeid for å lære seg et musikalsk språk til den graden at det blir som et morsmål nummer to, og etter min mening er det definitivt å foretrekke at unge musikere bruker de tidlige årene sine på å teste ut ulike uttrykk fremfor å få tunnelsyn på et enkelt ideal-sound. Bærzerk har masse tid på å finne frem til sin egen vinkling på tradisjons-befestet svartmetall, så for øyeblikket får de nøye seg med å være en lovende ung enhet med gode tekniske ferdigheter og låtskriveregenskaper. Fans av klassisk norsk svartmetall, spesielt av Vestlandsk herkomst, kan med fordel ta seg en tur innom Bærzerks debut-EP ‘Misanthropic Descent’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Abba Slamma – The Slam Resort
Selv-utgitt.
Abba Slamma er en slam-duo som angriper undersjangeren fra et ståsted preget av et gjennomgripende mangel på alvor og seriøsitet. I min singelomtale beskrev jeg bandet som en slags slam-utgave av de norske rampegutta i Beaten to Death og Tottal Tömming, dette som følge av deres absurde tekster og komplett utøylede tilnærming til låtskriving. Denne sammenlikningen er fremdeles treffende på deres debut-EP ‘The Slam Resort’, en konsept-utgivelse som trakterer tematiske landskaper som ikke ofte dukke opp i metall (eller i noen andre sjangere, når det er sagt).
Som følge av mesteparten av teksten leveres via guttural grynting og annen stemmebåndsmisbruk kan jeg ikke med sikkerhet gjengi EP-ens fulle plott. Basert på bruddstykkene jeg har klart å tyde virker det dog som at historiens protagonist har booket seg inn på det titulære feriestedet, hvor han deretter blir viklet inn i et surrealistisk skrekkfilmplott som involverer rottemenn, en bok om suppe og en dassportal til et metafysisk sumplandskap. Med fare for å spoile skiva kan jeg avsløre at det hele ender i en episk konfrontasjon mellom utgivelsens hovedperson og rottemennene; en konfrontasjon som avgjøres av en gitartevling som rivaliserer duellen mellom Ralph Macchio og Steve Vai i filmen Crossroads.
Denne storslagne beretningen fortelles via en form for slam som er like labil og surrealistisk som plottet det understøtter. EP-ens slamseksjoner er muligens ikke like ignorante og hardtslående som f.eks Organectomy, men inkluderer likevel nok chugs og brutale blasts til å tilfredsstille utsultede norske slam-lyttere. Låtene er naturligvis ikke noen mesterverker av kompositorisk eleganse – gitt EP-ens køddete natur – men låter som singelen «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book» og «Marsh Portal» holder definitivt et høyere nivå på låtskrivingen enn det en parodisk utgivelse som ‘The Slam Resort’ strengt tatt krever.
Men det er nok likevel kaoset og uvissheten om hva som venter rundt neste hjørne som er den største styrken til Abba Slammas debut-utgivelse. Gutta har åpenbart skrevet utgivelsen på lættis, og den lave terskelen preger det aller meste; fra produksjon til låtskriving, cover og uttrykk. ‘The Slam Resort’ er likevel en underholdende EP som er lett å sette på anlegget grunnet sin korte spilletid og hektiske strøm av ideer, og anbefales fans av uhøytidelig shitposting og ålreit slam-riffing.
Sludge/post-metal-sekstetten Dwaal har vært gjennom litt av hvert siden slippet av debutskiva ‘Gospel of the Vile’ i 2020. Foruten pandemi-relaterte kanselleringer av turneer og konserter nevner bandet at både problematikk i forhold til øvingslokale, samlivsbrudd, sykehusinnleggelser og nær døden-opplevelser har vært ingredienser i den frådende cocktailen av levd dramatikk som har ledet frem til oppfølgeren ‘Never Enough’. Første singel fra skiva ble nylig sluppet i form av den tolv minutter-lange låtmammuten «Repentance of a Bastard»; en låt som er tydelig preget av turbulensen bandet har opplevd i senere tid.
Låtas knusende akkorder og tektoniske ganglag etablerer i utgangspunktet en forbindelse med Electric Wizard–og Ufomammutsk stoner/doom, før de bitende growlsene avslører aner fra sludge-metallens slektstre. Den bakenforliggende og orgellikende synthen kaster et aldri så lite prog-slør over tilstelningen, og det samme gjør den kalde synthen som glimrer som en kjølig solstråle gjennom broens åpne terreng. Det hele leder frem til et klimaks som virker fullstendig gjennomsyret av anger – et øyeblikk som virkelig griper tak i deg og tvinger deg til å føle. Dwaals nyeste singel utmerker seg som en begivenhet i det norske metalllandskapet nå på sensommeren, og varsler om at ‘Never Enough’ kommer til å bli en storslått, emosjonelt ladet oppfølger til debuten.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Masheena – «Remember the Rain»
Ute nå via Descamisado AS
Bergensbandet Masheena ble først kjent for meg da de slapp låta «Under The Same Sun» tidligere i år, der de overrasket meg positivt med en spenstig miks av stoner metal og grunge-elementer. I forbindelse med at bandet snart slipper debutskiva ‘West Coast Hard Rock’ har de nå sluppet nok en singel ved navn «Remember the Rain».
Her har Masheena disket opp noe som nok i større grad enn «Under The Same Sun» utpreger seg som en mer stilren stoner-låt. Noen hint av Soundgarden-aktig grunge ligger fortsatt latent i vokalen, men det er først og fremst feite gitarriff som dominerer og gir mersmak. Derfor blir det også en noe mindre interessant affære enn forrige singel, selv om det definitivt er snakk om en solid låt.
Skrevet av Alexander Lange
Hjemsøkt – «Dans i den Visnende Skogen»
Ute nå via Purity Through Fire
Hjemsøkt er et anonymt prosjekt som per i år kun har én låt på sin egen bandprofil på Bandcamp. Denne låta var tydeligvis sterk nok til å få plateselskapet Purity Through Fire på kroken, og bandets nye mini-plate ‘Mystikk & Mørke’ slippes etter sigende på selskapet rundt overgangen til oktober.
Singelen «Dans i den Visnende Skogen» gir en appetittvekkende men ufullstendig forsmak på hva vi har i vente på prosjektets debututgivelse. Klassisk, romantisk andrebølges-gitar utgjør fasaden av bandets prektige musikalske borg; understøttet av trommene og bassens robuste grunnvoll. Det støyende vokalfilteret gir låta et preg av den rå svartmetallens digitale kunstighet, men ellers låter det hele temmelig likt et visst organisk ideal fra Vestlandets hedenske svartmetalltradisjoner mot slutten av 90-tallet. Hjemsøkt går definitivt frem med riktig fot på sin nye singel, men det er fortsatt vanskelig å si nøyaktig hva vi går i møte med på ‘Mystikk & Mørke’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Darktrail – «Salvation»
Selv-utgitt
Darktrail er en splitter ny sekstett som per sin egen bio spiller «rock med påvirkning fra både metall og goth». «Salvation» – bandets første singel siden debutsingelen «Hulder» fra 2022 – har definitivt stor nok tetthet av ledegitarer og huggende riff til å kvalifisere seg til en omtale her på bloggen, og bør falle i smak for fans av både tidlig progmetall, 80-tallets stadion-band og muskuløs kraftmetall. Tankene mine går umiddelbart i retning en mindre symfonisk utgave av norske Nergard, som føge av både den tette låtskrivingen og den solide vokalprestasjonen til bandets sangerinne. Presentasjonen kan kanskje jobbes litt med – både cover og musikkvideo er temmelig tacky selv til hjemmesnekringer og være – men bandets musikalske meritter kan jeg varmt anbefale basert på hva jeg har hørt til nå. En fengende og vel-arrangert liten perle av en singel.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Abba Slamma – «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book»
Selv-utgitt
Hør hør! Ikke lenger er Norges beskjedne bidrag til moderne slam begrenset til utgivelsene produsert av to, ringe band. Nei, veteranene i Kraanium og nykomlingene i Goreclaw har altså endelig mottatt forsterkninger, og disse kommer i form av den ravgale, uhøytidelige duoen Abba Slamma.
De tre låtene Abba Slamma har utgitt i 2023 utviser alle en slags Beaten to Death/Tottal Tömming-beslektet forakt for alt som heter stramme tøyler og seriøsitet. Både scatting og komiske nivåer av vokale forvrengninger er å forvente på bandets materiale, selv om bandets nyeste singel toner ned denne galskapen et knepp. «Reading the Putrid Sciptures…» er nemlig et brutalt nummer preget av stopp-start-rytmikk, dødsgrindens sinnssyke fremdrift, samt en moderne kant som peker i retning band som Blood Red Throne og Celestial Scourge. Vi er dog alle her for slammen, og den leverer duoen i form av en kreativ, rytmisk antastelse ved låtas ende. Abba Slamma leverer strengt tatt bedre musikk enn deres lavterskel-tilnærming til komposisjon burde tilsi, og jeg gleder meg til å se hva bandet steller i stand i tiden som kommer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – «Upon the winds my breath left»
Ute nå via Purity Through Fire
Solus Grief er et av de mange svartmetallprosjektene til Peregrinus, som ellers er å finne i Kvad, Unholy Craft, Praefuro og Darkest Bethlehem. Grunnet den sterke debuten som kom i fjor, ‘With a Last Exhale’, synes jeg nok Solus Grief per i dag er mannens beste prosjekt. Derfor er det naturligvis gledelig at neste skive ikke er langt unna; den skal gå under navnet ‘What if this is everything’, og kommer 22. september.
Låta som skal åpne denne skiva, «Upon the winds my breath left», er første og kanskje også eneste smakebit fra plata før slippet. Den langstrukne, atmosfæriske svartmetallen fra debutskiva lever videre i denne ni og et halvt minutt lange låta, og Solus Grief gjør også noen interessante melodiske grep som sender assossiasjonene i retning band som Agalloch. Den voldsomme skrikevokalen som tidligere har vært særdeles potent blant annet på Kvads siste skive gjør seg også svært godt her, og jeg har også mye sans for den plutselige oppskaleringen av tempoet helt på slutten av låta. Ellers bærer låta også preg av å ha noen litt vel langstrukne partier, så blir det spennende å se hvordan dette fungerer i platesammenheng og om det vokser litt på meg. Det gjorde det i alle fall ved sist anledning.
This Means War er et moderne, dødsmetallisk studioprosjekt bestående av Oslo-borgerne Birger Steneby, Børre Jul-Larsen og Bjørnar Kristiansen. Blant de tre musikerne er det kanskje Dwaal-vokalist Bjørnar Kristiansen som vil være best kjent for folk flest, selv om jeg har fått inntrykket av at det er Steneby og Jul-Larsen som er de viktigste kreative drivkreftene for nettopp dette prosjektet. Dette inntrykket sitter jeg igjen med som følge av gitarenes viktige rolle som strukturelle bærebjelker på debutskiva ‘Omnivore Doctrine’; en debut som utgjør en lovende men noe uforløst begynnelse for This Means War.
Om man ønsker et enkelt pitch, kan musikken som This Means War spiller oppsummeres noe reduktivt som moderne dødsthrash. Dermed er det ikke den frenetiske og lynraske riffingen til Morbid Angels ‘Altars of Madness’ vi finner på ‘Omnivore Doctrine’, men den noe mekaniske og mer brutale varianten som vi i Norge finner hos band som Decipher. Selv om denne betegnelsen gir oss en pekepinn når det kommer til å lokalisere This Means War på det metalliske uttrykks-kartet, er dødsthrash langt ifra det eneste uttrykket som kjemper om plassen på skivas drøye halvtimes spilletid. I tillegg finner vi oppdatert, brutal dødsmetall etter Blood Red Thrones instruksjonsmanual, små utstikkere av progressiv dødsmetall, samt enkelte høymoderne komponenter som er litt vanskeligere å plassere.
Dette gjør ‘Omnivore Doctrine’ til en underholdende men noe ufokusert skive. Det føles generelt sett ikke ut som at This Means War har peilet seg inn på et presist sound, men at de tester ut en rekke ulike drakter i håp om å tilfeldigvis komme over den perfekte. Gløtter vi derimot vekk fra bandets uttrykk og over på deres rytmiske språk; ja da får pipa en annen lyd. Låter som «Outcast», «Chaos & Sickness» og «Crawlspace Necropolis» imponerer alle med sine rytmiske finurligheter, krappe krumspring og uforutsigbare veinett, selv om de også – kanskje med unntak av høydepunktet «Chaos & Sickness» – mangler kohesjon og retning i låtstrukturen. Dette er dog en utfordring de fleste av låtene på ‘Omnivore Doctrine’ deler, ettersom samtlige av dem inneholder sterke ideer som ikke gir fullstendig uttelling i sin nåværende kontekst.
Ironisk nok – med tanke på all klaginga mi over skivas manglende kohesjon – er det den største uttrykks-messige avstikkeren på skiva som gjør størst inntrykk på meg. «She Is in the Water» er med sin Fear Factory-aktige åpning og den futuristiske strømmen av atmosfærisk men rytmisk gitarspill som avslutter låta en temmelig distinkt affære, og satt i kombinasjon med den største låtskrivermessige triumfen på skiva, «Chaos & Sickness», utgjør den en minneverdig topp på skivas B-side. Foruten disse må jeg dra frem det trestemte gitarkoret mot slutten av tittelsporet som en nydelig genistrek, selv om denne låta i likheten med mange andre sliter med å sette ideene sine i meningsfylt system.
Dersom du har fått inntrykket av at ‘Omnivore Doctrine’ er en svak plateutgivelse, så er ikke dette poenget med omtalen min. Debutskiva til This Means War er nemlig en åpenbart inspirert og kompetent moderne dødsmetall-utgivelse, som lett vil kunne lande sin mekaniske stump i platesamlingen til fans av sjangeren. For min del er det dog umulig å ignorere det større potensialet som hviler i bandets rytmisk lekne og semi-tekniske metall, dersom de kun klarer å organisere ideene sine til en mer strømlinjeformet helhet. Sånn sett er ‘Omnivore Doctrine’ en noe udefinert og ufokusert førsteutgivelse, som likevel byr på flust med lytterglede og spillbarhet i kraft av sine kreative krumspring og sin mekaniske tyngde.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Stormfront – Der Død og Kjød Forenes
Usignerte, ute nå på bandets Bandcamp
De færreste – meg selv inkludert – er nok klare over at Lillehammers Stormfront var aktive på den norske svartmetall-scenen på andre halvdel av 90-tallet. Dette er nok en naturlig følge av at bandet kun slapp en demo og en splitt i sin originale form, om så de delte plass med det mindre kjente, Gaahl-frontede prosjektet Gaahlskagg på nevnte splitt. I moderne tid virker det som at Stormfront består som et enmanns-prosjekt, ledet an av Vegard Evensen, også kalt «Skarpretteren» på svartmetallisk munne.
Musikken vi finner på prosjektets andreskive, ‘Der Død og Kjød Forenes’, kan nok best sammenliknes med mengdene av rå og depressiv svartmetall som finnes på Bandcamps mørke beite. Riffstilen på skiva kan oppsummeres som en enda mer primitiv utgave av det allerede primitive gitarspillet på Mayhems ‘Deathcrush’, kombinert med de strie akkordstrømmene som renner gjennom Darkthrones ‘A Blaze in the Northern Sky’. Helhetsinntrykket minner dog ikke det minste om noen av disse skivene, ettersom trommespillet på ‘Der Død og Kjød Forenes’ er så ekstremt ensporet og simplifisert at det blir vanskelig å fokusere på noe annet.
Til tross for sin reduktive tilnærming til både riff og trommespill, låter Stormfront tydeligere forankret i den legendariske andrebølgen enn det gjennomsnittlige bandet som befolker det rå svartmetall-miljøet. Dette skyldes at Evensen unnlater å drukne musikken sin i digitale støyeffekter, men heller lar innspillingsprosessens begrensninger være kilden til auditiv forråtnelse. Dette gjør skiva hakket lettere å svelge enn enkelte andre skiver innenfor paradigmet, selv om de færreste vil finne glede i å vasse gjennom det landemerkesløse myrlandskapet som Stormfront presenterer på sin andreskive. Det holder nemlig ikke at andrebølgens ånd er enkel å spore blant ‘Der Død og Kjød Forenes’ sine 7 låter; låtmaterialet og idégrunnlaget må i seg selv være sterkt nok til å oppmuntre til gjentatt lytting. Denne biten av regnestykket mangler foreløpig for Stormfront, og dermed består ‘Der Død og Kjød Forenes’ mest som et interessant kuriosa for musikkhistorikere med interesse for den norske andrebølgen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Camelio – #Åjævli
Usignerte, ute på div. strømmetjenester
Har du lest singelposter på Metallurgi i det siste, er sjansen – for å si det sånn – stor for at du har lest om Camelio. Hver fredag i hele seks uker (tror jeg) rulla dette bandet ut singler til sin nye plate ‘#Åjævli’, noe som skapte litt bekymringer i vår tomannsredaksjon rundt om vi belønte kvantitet litt for mye med ukentlige omtaler (sannsynligvis burde vi samla opp noen låtanmeldelser) og undring på når dette i det hele tatt kom til å ta slutt. Vel: Nå er plata her, som i forlengelse av singelslippstrategien kun har én låt vi ikke har hørt fra før. Og fett, det er det.
I singelomtalene har jeg blant annet skrevet litt om den stilistiske variasjonen jeg synes Camelio har klart å oppdrive gjennom slippene. I forlengelsen var jeg også litt spent på hvor sammenhengende plata kom til å føles. Når ‘#Åjævli’ omsider er her, innser jeg at begge disse betraktningene nok har vært noe overdrevne fra min side. Det betyr ikke at Camelio ikke varierer godt og mye på denne skiva; snarere handler det nettopp om at de gjør det på en disiplinert måte. Grunnuttrykket er umiskjennelig stoner rock/metal, men bandet evner også å svinge en slags pendel mellom et rocke-aktig og tidvis nesten grunge-aktig preg og svartmetallelementer.
Åpningslåta er en passende oppvisning i dette. «Sønner av Satan – Døtre av Døden», som den heter, åpner med et riff som minner mest om Alice in Chains, før vi får et regelrett Kvelertak-aktig refreng med ytterligere svartmetallkrydder. Og det funker ganske bra.
‘#Åjævli’ fungerer imidlertid aller best på sitt mest melankolske og svartmetallske, med forbehold om at det for undertegnede er snakk om øvrig smak og behag. «Pyramide med Fengtenner» er med disse elementene for eksempel platas desidert største høydepunkt for min del med sitt ganske så nydelige refreng og catchy hovedriff. Videre er «Heroin i Desember» et sterkt ledd mot slutten av noen av de samme grunnene.
På sitt mest rocka synes jeg Camelio snarere beveger seg i et litt farlig grenseland mellom fete riff og partier som føles litt vel…tullete, i mangel på et bedre ord. «Dovendyr» eksemplifiserer dette; rytmehoppene i versriffet får meg ikke på kroken, men når det eksploderer til en ny grunge-referanse i refrenget blir det skikkelig, skikkelig kult. Refrenget i «Dødsralling» må også nevnes i så måte, som utmerker seg som et av de beste enkeltdelene på skiva.
Så må vi jo snakke om «Psykiatriens vals», som er den eneste låta jeg ikke har omtalt skikkelig her på Metallurgi. Her får vi rett og slett servert noen av platas mest brutale riff, men noen litt vel tullete tendenser sniker seg også inn her gjennom et – ja, du gjetta riktig! – vals-tema som først og fremst føles litt forstyrrende når det dukker opp. Likevel er dette en kul avslutning som bærer preg av et band som åpenbart har det moro, som jeg definitivt kan sette pris på og som har resultert i en plate som ikke bare sprer god stemning, men også har noen kule stilistiske grep underveis. Originalitet og ordentlig sterke låtskrivingsidéer mangler her, og det hele blir nok også en smule simpelt til tider. Men ‘#Åjævli’ anbefales for alle med sansen for lettbeint, norskspråklig metall med en interessant edge.
Så må jeg bare si: Dette er første gang jeg har vært borti en slik singelslippstrategi i Metallurgi-sammenheng, og jeg er usikker på hvor lurt det er å gjøre for et band som vel også vil holde seg interessant en stund etter et plateslipp. Men som en som har skrevet om absolutt alt, føler jeg jo også at jeg har vært med på en aldri så liten reise de siste syv ukene. Nå skal jeg nok høre på litt andre ting enn Camelio framover, men takk for følget!
Skrevet av Alexander Lange
Vorgfang – Viser fra ildens enger
Ute nå via Nithstang/Altare
Vorgfang er et enmannsprosjekt i regi av en skikkelse som kaller seg intet mindre enn Ggatzshriiegk. Prosjektet slapp sin første plate, ‘Skammens stein’, i fjor, som fanget oppmerksomheten min gjennom simpelthen å være nokså solid og basal andrebølges svartmetall, uten at det – sannsynligvis av samme grunn – ikke fikk meg helt på kroken når det gjaldt å være minneverdig. Andreplata som kom nå i mars, ‘Viser fra ildens enger’, følger i debutens fotspor i så måte, samtidig som det nok også er et lite steg opp kvalitetsmessig.
Svartmetallen Vorgfang spiller har et sterkt utgangspunkt som setter prosjektet i dialog med en del sterke, lignende norske prosjekter som har sett dagens lys de siste par årene. Først og fremst tenker jeg nok på Blutumhang, som har en del likheter i forlengelsen av den kompromissløsheten som ofte står støtt i Vorgfangs musikk. Dette kommer godt til uttrykk i førstelåta «Mørkets Kjærtegn», som preges av stormende gitarer som går hånd i hånd med kaoset blast-beatsene maner frem sammen med den habile vokalen. Stilmessig er det sterkt; her er det snakk om et prosjekt som effektivt blander sammen en mystikk lik den man finner på tidlige Emperor-plater og Gorgorothsk brutalitet.
Og det er denne grunnoppskriften Vorgfang tyner på ‘Viser fra ildens enger’. Det er også noe som i og for seg fungerer, og det er også kult når Ggatzshriiegk videreutvikler det et lite hakk eksempelvis gjennom de nærmest folketonale melodiene på «Vordet i et hav av flammer», som er et av utgivelsen desidert sterkeste låter. Den største utstikkeren er nok likevel «Vanskapt i all sin prakt», som er en hakket mer brutal låt med sine glefsende gitarriff som er nære på å sende direkte assossiasjoner til black’n’roll. Også de åpnere, melodiske strekkene på slutten av «Syv jærtegn» får meg til å sperre opp øynene.
Jeg skulle nok ønske det var flere slike øyeblikk som skilte seg litt ut. ‘Viser fra ildens enger’ sliter litt når det gjelder variasjon, og mange av låtene høres påfallende like ut. Vorgfang viser jo også utvilsomt at Ggatzshriiegk har potensiale til å sprenge grunnuttrykkets grenser til tider. Uansett er ‘Viser fra ildens enger’ en solid svartmetallutgivelse.
Det legendariske norske dødsmetallbandet Blood Red Throne feirer i år sitt 25.(!) år på den norske musikkscenen, og av den grunn slapp de nettopp en kruttsterk seiersrunde av en singel kalt «Latrodectus». «Latrodectus» er lett gjenkjennelig som en Blood Red Throne-låt, og demonstrerer samtlige av styrkene som har gjort bandet til et såpass pålitelig, truende og mektig dødsmetallisk beist over årenes løp.
Som alltid, dreier det seg om en tilgjengelig kombinasjon av 2000-tallets brutale nyvinninger og den tekniske presisjonen til dødsmetallens nyere garde. Sånn sett byr ikke «Latrodectus» på noen betydelige overraskelser, selv om broens effekt-belagte gitarer og smakfulle bass-solo gir tilstelningene et forbipasserende hint av progressiv dødsmetall. Jeg tror likevel ikke poenget med «Latrodectus» var å overraske eller innovere, men heller å feire Blood Red Throne sin standhaftige rolle i det beskjedne, norske dødsmetall-universet – og kanskje knuse noen kjever og sprenge noen trommehinner i samme slengen. Sånn sett utfører «Latrodectus» sitt oppdrag med enkelhet, i kraft av å være en dødsmetallisk klasebombe som etterlater et gapende hull i gulvet der høyttalerne pleide å stå. Gratulerer med jubileet til Blood Red Throne!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Beyond the Barricade – «A Late Night in September feat. Stian Bodi»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Beyond the Barricade er et relativt nytt metalcore-band, som så langt har sluppet en EP og en debutplate ved navn ‘Where Do We Go When There Is Nothing Left’ fra 2021. Metallurgi-redaksjonen fikk dessverre ikke nyss om denne skiva før i år, hvilket betyr at vi ikke fikk dekket den da den var aktuell. Nå har vi dog fått festet øynene godt på den lovende metalcore-banden, og vi har ingen planer om å slippe dem ut av syne med det første.
Bandets nyeste singel, «A Late Night in September», er en så sjelden ting som rendyrket andrebølges-metalcore fra et norsk band. Det intense møtet mellom hardcore og melodisk dødsmetall som førte til band som All That Remains, Killswitch Engage, Shadows Fall og fl. ved årtusenskiftet er en musikkhistorisk hendelse som ikke har blitt i overkant utforsket av norske band. Derfor er det en glede å se et kompetent band som Beyond the Barricade plukke opp stafettpinnen og løpe av gårde med den. Med seg på laget er Stian Bodi fra Blurry Face, som etter sigende har blitt et permanent medlem av bandet.
«A Late Night in September» er en effektiv og ukomplisert dose tradisjonell metalcore. Det mest særegne våpenet i arsenalet til Beyond the Barricade er trolig renvokalen til Bodi, som til tross for å bringe særpreg fremdeles trenger litt utvikling for å skli naturlig inn i bandets uttrykk. Utover dette kan det bemerkes at bandet har god kontroll over både de strukturelle og stilistiske elementene til sin utvalgte sjanger, hvilket resulterer i en dynamisk og engasjerende låt. Produksjonen hadde nok trengt litt finjustering for å tilby kruttet og definisjonen som virkelig kunne løftet musikken til nye høyder, men alt i alt er dette meget lovende saker. Anbefales for fans av tradisjonell metalcore, samt norske band som Kingseeker og Once Awake.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Luteøks – «Sekken»
Ute nå via Nordic Mission
Etter å ha kommet fra ingensteds og imponert undertegnede nevneverdig med to svartmetallske kruttønner av noen singler, har Luteøks nå lansert en tredje låt fra sin kommende fullengder ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Denne går under navnet «Sekken», og spiller i og for seg på mange av de samme styrkene som de to foregående, «Skjegg» og «Shaved Vengeance», og fortsetter å bygge forventningene til denne fullengderen i en positiv retning.
Så revet med som jeg ble av «Shaved Vengeance», blir jeg kanskje ikke av «Sekken». Dette er en habil og nokså proff svartmetallproduksjon, men blir kanskje en noe anonym affære rent musikalsk sett. Like fullt mestrer Luteøks håndverket godt med noen solide riff og melodier, og de tilføyer ikke minst egenart gjennom det humoristiske og parodiske preget på det hele. Jeg tror ikke du får hørt svartmetall om skittentøy noe annet sted, i alle fall, så blir det spennende å se hvordan dette preget tilføyer kvalitet til plateopplevelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Camelio – «Dødsralling» / «Sønner av Satan – Døtre av Døden»
Usignert, ute på strømmetjenester
Energiske Camelio har sluppet materiale for første gang siden 2020, da i form av den tosidede singelen «Dødsralling». Hovedattraksjonen her er en både oppstemt og rifftung fireminutter, som særlig imponerer med et flott og ganske storslått refreng. Det er imidlertid først og fremst gitarene som tilføyer dette preget, og jeg tror bandet kunne fått enda mer trøkk og energi ut av materiale dersom trommene trådte litt mer fram. Her ligger de noe spinkelt og lavmælt til i miksen.
Så er det nesten slik at b-siden «Sønner av Satan – Døtre av Døden» imponerer meg enda mer. Låta er en interessant mikstur, der Camelio åpner med et metallisk Alice in Chains-aktig riff før lytteren blir utsatt for en herlig og Kvelertak-aktig svartmetalleksplosjon i refrenget. Kombinasjonen fungerer overraskende godt, og sørger for en variert affære over bare noen få minutter. Og med det er det snakk om en ganske solid singelbunt fra Camelio i denne omgang.
Skrevet av Alexander Lange
Nadir – «Tenebrae»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Fjoråret så Norges musikkindustri bli tatt på senga av den heseblesende intensiteten og rå scene-presensen til Oslo-bandet Blodkvalt. Bandet ble kreditert (av undertegnede, ikke minst) som skapere av en smått nyskapende sjangerblanding av andrebølges-svartmetall og hardcore, som i alle fall virket uten presedens i den norske musikkscenen. Nå som Nadir har gjort seg til kjenne gjennom slippet av sin nye singel «Tenebrae», kan det dog være på tide å stille spørsmål rundt hvorvidt Oslo-kvartetten faktisk var først ute med denne kombinasjonen.
Nadir kombinerte nemlig disse to musikalske stilartene allerede på EP-en ‘The Great Dying’ fra 2020. Jo, bandet er ikke like rendyrket i sin sammensmelting som Blodkvalt, men om du tar en kjapp tur innom låta «Thrishul» fra nevnte EP vil du finne slående likheter mellom måten de to bandene angriper uttrykket på. Nadir er dog et mer flerhodet beist enn sine kumpaner fra Oslo, og rører i tillegg inn mengder av punkete dødsmetall i sitt allerede eksplosive black/core-oppkok.
Produksjonen på bandets nyeste singel er en stor oppgradering fra ‘The Great Dying’. Der EP-en låt skåldende het men rensket for bassfrekvenser, er «Tenebrae» het fra topp til bunn. Gitarene låter aldeles massive, med en smuldrende, sprakende og fet tone som fremhever bandets dødsmetalliske kredens. Den Martin Van Drunen-aktige brølingen til bandets vokalist hjelper definitivt også på denne fronten, i tillegg til at de fungerer utmerket over broens dødstette crossover/thrash-riff. Innslag av kimende toner og avslutningens rituelle glød tilfører låta til og med et skjær av okkult svartmetall, så det råder ingen tvil om at bandets kommende debut ‘Extinction Rituals’ kommer til å bli en høyst interessant hendelse i norsk musikkliv. «Tenebrae» bevitner et band med et særegent perspektiv på norsk undergrunnsmetall, og skaper høye forventninger til Nadirs kommende debutskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Astralplane – «Burning Time»
Usignert, ute på strømmetjenester
Jeg kom tilfeldigvis over Astralplane da jeg så en Facebook-annonse for deres konsert på Brewgata i Oslo på lørdag, og fikk spenningen pirret av at de nylig hadde sluppet en ni minutters kjempe ved navn «Burning Time». Dette er rett og slett en ganske så herlig låt, der finfølelsen i denne brødretrioens samspill bidrar til en svært behagelig lytteropplevelse.
At Astralplane ikke har kommet Metallurgi for øret gjennom vår vanlige kilde Encyclopedia Metallum er nok ikke så rart, da dette bandet nok ligger langt tettere opp mot litt tyngre rockeuttrykk enn umiskjennelig metall. De tunge og grovkornede elementene i musikken synes jeg likevel gjør «Burning Time» til et naturlig emne for en metallblogg. Her blir god, gammeldags stoner-rock behandla med en tålmodighet a la Earth, og Astralplane har såpass god pacing og tak på riffhåndverket at det aldri blir kjedelig på tross av seigheten i denne låta. Så får også noen helt herlige og nærmest aggressive gitarleads tre inn midt i låta. Men dette er først og fremst en skikkelig deilig låt.
Moonscape er det storstilte power/prog-prosjektet til multi-instrumentalist og komponist Håvard Lunde. Over to skiver har musikeren levert ambisiøs og konseptuelt gjennomarbeidet progmetall, godt hjulpet av et utvidet musiker-apparat bestående av instrumentalister fra rundt omkring i verden. På sin nye skive ‘The Continuum Synergy’ går Lunde vekk fra «franchisen» som han bygde over sine første to full-lengdere, kalt ‘Entity’ 1 og 2. I stedet får vi en gjennomskrevet konseptplate som virker å dreier seg om menneskenes jakt på en ny beboelig planet, et oppdrag som byr på flust med eksistensielle utfordringer for skivas rollebesetning.
Ja, ‘The Continuum Synergy’ har en fullstendig utformet rollebesetning, bestående av syv karakterer spilt av ulike sangere. Sånn sett er det naturlig å sammenlikne Moonscape med andre norske powermetal-beslektede prosjekter som Nergard og Marius Danielsen, uten at det nødvendigvis eksisterer noen tydelige uttrykksmessige forbindelser mellom dem. Moonscape skiller jeg ut fra de to nevnte prosjektene først og fremst via sine utbroderte og storskalerte låtstrukturer, i tillegg til at de ikke skyr ekstremmetalliske virkemidler når plottet trenger det.
Det elektroniske lydlandskapet som fyller «Galileo’s Quest» er en overraskende forfriskende måte å sparke i gang en konseptuell power/prog-skive på. I stedet for å røske lytteren inn i skivas univers ved hjelp av storslåtte fanfarer og symfoniske gester, geleider Lunde oss heller inn via lavmælt og mystisk, elektronisk lyddesign. Når komponisten så endelig åpner de metalliske flomslusene på «Rude Awakening» – ja da åpner han dem for fullt. «Rude Awakening» er en seriøs utbetaling for tålmodigheten lytteren har vist på introduksjonssporet, en 11-minutters reise gjennom et eksplosivt og dynamisk progmetall-univers.
Håvard Lunde skal ha skryt for måten han har strukturert den nyeste skiva til Moonscape. ‘The Continuum Synergy’ flyter usedvanlig godt fra låt til låt, og balanserer kontrasterende uttrykk og partier på en måte som legger beslag på lytterens fokus med enkelhet. De to singlene «A Rendezvous in Time?» og «If Heaven Knows My Name» er strategisk plassert rundt skivas midtseksjon, hvilket byr på to mer konsise og umiddelbare gleder i forkant av skivas episke konklusjon. Denne kommer i form av «A Visionary’s Fate» og «Beyond the Periphery», to gjennomkomponerte mammutlåter som til sammen varer i over tjue minutter.
Det er lite å si på instrumentalprestasjonene, storstrukturen og produksjonen på Moonscapes nyeste skive. Jeg savner kanskje de riktig distinkte motivene og store melodiene som kunne hevet skiva opp i power-sjangerens øvrige sjikter, men generelt sett er ‘The Continuum Synergy’ et imponerende stykke konseptuell power/prog. Dessverre er det fortsatt slik at Lundes vokal-team sliter med å kapitalisere på prosjektets sterke musikalske utgangspunkt. Power/prog krever virkelig sin mann/dame for å fylle den krevende vokalistrollen, og både fabrikkert vibrato og begrenset stemmespenn hindrer ‘The Continuum Synergy’ i å nå de store høydene som ligger latent i musikken. Dermed blir jeg nok en gang nødt til å anbefale Moonscape til fans av tung power/prog i første omgang, selv om jeg gjerne skulle ha strukket ut anbefalingen til en bredere andel av de metall-lyttende skarer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blodtørst – Dalmunr
Usignert, ute på strømmetjenester
‘Dalmunr’ følger opp Blodtørsts debutskive ‘Ferd’ fra 2021, der bandet imponerte med sin melodiske moderne death metal som også hadde sine innslag av black metal-elementer. I bunn og grunn er det lite som har endret seg i bandets musikalske uttrykk siden den gang; om noe sitter death metal-elementene litt tryggere i førersetet denne gangen, på tross av at presentasjonen setter plata i øyeblikkelig dialog med svartmetallens norrøne tendenser. Likevel fremstår ‘Dalmunr’ på mange måter som mer ambisiøs utgivelse med en tydeligere retning. Det er ikke bare fordi produksjonskvaliteten har fått en klar overhaling, men også fordi Blodtørst formidler et tema og en historiefortelling tydelig og effektivt på denne plata både visuelt og tekstlig.
I forlengelsen av det er ‘Dalmunr’ også en plate som henger godt sammen. Det kommer eksempelvis til uttrykk i åpningsstrekket, der «Seidskog» tar stafettpinnen fra åpningslåta «Dal» i en lydvegg av gitarer og underlige naturlyder som klarer å holde på intensiteten og momentumet Blodtørst da har bygget opp. Det kruttsterke åpningsriffet i «Rite» bidrar med noe tilsvarende etter platas intense midtpunkt «Hausta», og som en liten, velkjent prikk over i’en, lar også bandet lydeffektene som åpner «Dal» runde av den korte, rolige og flotte avslutningssnutten «Ved Dalens Ende». Slike detaljer gjør at ‘Dalmunr’ føles som en sammenhengende og gjennomtenkt opplevelse.
Men mellom disse flotte detaljene og overgangene ligger det først og fremst nokså brutal ekstremmetall i bånd der Blodtørst, som på debuten, evner å gi det hele en melodisk og endog fengende finish. «Dal» er en sterk åpning med sine gallopperende, melodiske gitarnedganger og utilgivelige growle-vokal, og de to påfølgende låtene er kanskje platas beste. Rent stilmessig er «Berar» sannsynligvis den mest interessante av de syv sporene på ‘Dalmunr’, der den varter opp med et sterkt hovedtema som med sine nikk til det folketonale utfordrer grensene mellom melodisk death metal og black metal.
«Seidskog» er på sin side låta der Blodtørst mestrer sitt death metal-håndverk best, og ender opp som min personlige favoritt fra plata nesten utelukkende på grunn av sitt dynamiske og regelrett dundrende refreng. Vokalist Mathias Jamtli Rye må få mye av æren for denne låtas appell i så måte. Dette gjelder også de brutalt leverte frasene på «Rite», som blir et kraftig og godt ledd i platas andre halvdel før «Dalsreia» byr på et flott, melodisk refreng.
Men selv om presentasjonen og produksjonen bærer bud om et band som viser en beundringsverdig fremgang, er jeg mer usikker på om de rent komposisjonsmessige ideene på ‘Dalmunr’ stiller sterkere enn de på ‘Ferd’. Akkurat på dette punktet savner jeg faktisk litt av den dristigheten og eventyrlysten som nok i større grad var til stede på debuten, og om litt mer innslag av field recordings og ambient er mulig å peke på, er dette såpass sjeldne elementer at de ikke kan sies å veie så tungt. I forlengelsen av dette føler jeg også for å påpeke at ‘Dalmunr’ med sine 29 minutter er en ganske kort plate som nok føles mer som en EP, og når tematikken og presentasjonen er såpass gjennomført, tror jeg Blodtørst med fordel kunne forsøkt å tyne litt mer ut av dette. Med det er ‘Dalmunr’ en forholdsvis sterk utgivelse for et band som like fullt synes å være i en utvikling som utvilsomt er svært spennende, men der det på noen punkter ligger et klart forbedringspotensiale.
Skrevet av Alexander Lange
Celestial Scourge – Dimensions Unfurled
Ute nå via Time to Kill Records
Celestial Scourge er et prosjekt som nesten virker skreddersydd for Metallurgi. Over de siste par åra har jeg sutra og mast over Norges labre produksjon av dødsmetall, samtidig som jeg har kastet meg over de få skivene av kvalitet som finnes med uslukkelig appetitt. Det kan dog virke som at vi går lysere tider i møte hva gjelder norsk dødsmetall. I det siste har det nemlig dukket opp en rekke nye band som virker å ha fått sjangeren inn med morsmelken, basert på hvor presist de klarer å emulere dødsmetallens forråtnede språk samtidig som de utvikler sitt eget. Blant disse finner vi band som Filthdigger, Ruun, Horrifier, Abhorration, Nithe og flere, hvoriblant de to første er representert på debut-EPen til Celestial Scourge i form av vokalist Eirik Waadeland.
Som at ikke dette var nok, fylles bandets rekker opp med medlemmer fra Metallurgi-favoritter som Deception, Blood Red Throne (Metallurgi har fått beskjed om at gitaristene fra Deception har blitt med som en del av live-besetningen etter innspillingen var ferdig. Det er Sanjay Kumar fra Wormhole og Equipoise som har spilt inn gitarene på EP-en). Sammen begir denne stjernespekkede gjengen seg ut i et sjangerlandskap som er grådig underrepresentert i den norske metall-floraen; en form for teknisk, brutal dødsmetall rammet inn i kosmisk tematikk. Debut-EPen ‘Dimensions Unfurled’ befinner seg i gravitasjonsfeltet mellom teknisk kompleksitet på den ene siden og ignorant, slam-beslektet tyngde på den andre; en kombinasjon som utstyrer utgivelsen med både umiddelbar gjennomslagskraft og varig verdi.
‘Dimensions Unfurled’ er til tider nesten latterlig brutal, en kvalitet som åpenbarer seg allerede på førstesporet «The Vast Profound». Åpningens ravgale trommespill åpner en portal til universets skjulte elendigheter midt i lytterens stue, en portal som består som et gapende, blødende kosmisk sår gjennom EP-ens 20 minutter. Ut av portalen ramler en serie låter som kombinerer 2000-tallets videreutvikling av Suffocations brutalitet med en teknisk finesse som lener seg i retning Defeated Sanity. Celestial Scourge når aldri ‘The Sanguinary Impetus’-nivåer av instrumentell galskap, men krydrer til gjengjeld musikken med nok idiotiske breakdowns og utenomjordiske ledegitarer til at underholdningsnivået når faretruende høyder.
Samtlige av EP-ens fem låter kombinerer frenetisk hyperdrive-tromming og planet-knusende riffing til dødelig effekt. Den første ordentlige riff-bomben får vi dog rundt midten av «Moon Dweller», før et utpreget hjernedødt breakdown (obs: dette er et kompliment) bryter ned tid-rom-kontinuumet ved låtas slutt. «Elliptical Orbit» utvider bandets sound i form av et Immolation-aktig solobrekk, men kontrasterer selvfølgelig denne finessen med en slam-seksjon som induserer øyeblikkelig celledød i anmelders hjerne. EP-en topper seg rundt slutten av tittelsporet, hvor en rekke med stadig nedsakkende riff oppleves som å bli slått i filler av asteroider idet du krysser hendelseshorisonten til et sort hull.
‘Dimensions Unfurled’ kommer innpakket i en kraftig og høy-oppløst miks som gir samtlige medlemmer rom til å utøve sin stumpe vold på lytteren. Bassen til Stian Gundersen plasker og spreller som en enorm, intergalaktisk laks; Kristoffer Lunden trommer som om han forsøker å etterlikne en meteorstorm, og vokalist Eirik Waadeland imiterer universets ytre guder via monstrøs gurgling, hvesende skrik og «Corpsegrinder»-aktige brøl. Dersom du liker teknisk, brutal dødsmetall er det lite å utsette på ‘Dimensions Unfurled’, en EP som forhåpentligvis kun er én av mange i den foreløpig uskrevne historien til Celestial Scourge.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrvandrer – Salt
Usignert, ute på strømmetjenester
Myrvandrer er et enmannsprosjekt med røtter fra landets nordligere trakter. I sine to første utgivelser, utgitt i henholdsvis 2020 (‘Myrvandrer’) og 2021 (‘Lenge Leve Livet’), kunne prosjektet by på lett og luftig post-rock-musikk med noen få forsiktige og melankolske innslag av metal-elementer. ‘Salt’ er imidlertid en plate som drar uttrykket vesentlig dypere ned i metallens avgrunner, riktignok uten at Myrvandrer gir slipp på elementene som har kommet til uttrykk tidligere.
Stort sett ligger et eller annet fellestrekk med prosjektets tidligere påfunn der hele tiden. Det er kanskje særlig fordi Myrvandrer tross sin korte fartstid allerede har etablert en ganske presis, gjenkjennelig og stilig visuell presentasjon; som sin forgjenger kles nemlig ‘Salt’ i en hvit, lyseblå og lekker finish på platecoveret, noe som står godt i stil med den tydelige, men langt fra overveldende melankolien som ligger gjennomgående innbakt i musikken. Post-rock-stilen Myrvandrer stort sett har syslet med tidligere rendyrkes også på ‘Salt’.
Det første gjensynet kommer nok i de nydelige versene på «Kunsten Å Forsvinne». Senere kommer den lette og stemningsfulle ambient-flørten «Taiga», som særlig imponerer med en strålende andre halvdel som anføres av en subtil beat og flott saksofonspill. Det tydeligste nikket til fortidens eskapader er kanskje likevel låta «Dugg», som føles som en aldri så liten, vellykket Sólstafir-hyllest som fungerer som en fin og nett nedkjøling før seks-minutteren «Tidevannets Profet» runder av plata med kraftigere virkemidler.
Plata starter også i et mer aggressivt hjørne. Åpningslåta «Dypet» må kunne kalles en nokså rendyrka post-black metal-låt, og byr på skjærende akkordrekker, blast-beats og skrikevokal. Sammen med vers-grooven sender det sistnevnte også noen herlige assossiasjoner til Agalloch. Den brå overgangen til clean-gitarene som åpner «Kunsten Å Forsvinne», en roligere og langt mer Alcest-aktig affære, er herlig kontrasterende og effektiv, og de to første låtene utgjør en svært sterk start på ‘Salt’.
En viktig årsak til dette er at jeg synes Myrvandrer fletter sammen ganske mange forskjellige elementer uten at en klar sammenheng kommer ute av syne. Det lykkes imidlertid ikke like godt på resten av plata, og særlig den påfølgende låta «Tapets Generasjon» synes ikke jeg kommer så godt ut. Mye handler nok om at jeg rett og slett synes den sannsynligvis er platas svakeste ledd uansett, der jeg særlig synes den dypere clean-vokalen kommer litt uheldig ut og hovedriffet fremstår nokså vaklende og spinkelt. Men om de heftige akkordrekkene og saksofon-entréen på slutten trekker låta opp, blir disse tingene også et tegn på at denne låta er i overkant sprikende og rotete med alt den skal presentere i løpet av under fire minutter.
På sett og vis blir dette også et slags bilde på et problem med plata som helhet. ‘Salt’ sjarmerer og imponerer ofte med sin spennvidde og variasjon, og er i all hovedsak tegn på sunne, om enn litt vel dristige, ambisjoner. Men hoppene mellom saksofon-ambient, post-rock og aggressiv svartmetall blir tidvis for lite delikate – for å sette det litt på spissen. På «Morgendag», et av platas beste enkeltstående spor, sender Myrvandrer til og med assossiasjonene i retning 2000-talls alternativmetall. Det blir litt for mange ting som skal med på en relativt kort plate.
Sannsynligvis er det på «Kunsten Å Forsvinne», «Under Nye Skyer» og «Tidevannets Profet» Myrvandrer evner aller best å fange opp uttrykket sitt på sitt mest konsise. Her inkluderes både melankolske stemninger, nikk til svartmetallen, nærmest catchy hooks og lekre ambient-effekter på en behersket og overbevisende måte. Men om den er litt vel sprikende, er ‘Dypet’ uansett en plate som leverer interessante og sterke øyeblikk hele veien gjennom. Sånn sett anbefales den på det sterkeste, om Myrvandrer så har en liten jobb å gjøre på enkelte punkter til neste gang – som jeg må si at jeg gleder meg stort til.
Skrevet av Alexander Lange
Gloombound – Astral Exhalation
Usignert, ute på strømmetjenester
Det er noe ekstra deilig med å høre ny og skikkelig god funeral doom metal. Særlig her til lands er det i det hele tatt sjelden at ferske band prøver seg på sjangeren, noe som ikke slår meg som spesielt merkelig all den tid de urtrege og lange komposisjonene, som nærmest er obligatoriske innenfor sjangeren, nok kan fremstå både ufordøyelige for lyttere og vanskelige å mestre for musikere. Men når terskelen er høy for at noen hopper uti utfordringen og får det til å låte ordentlig mektig, mørkt og fint, føles også resultatet ekstra dyrebart for meg selv, i alle fall. Jeg ender gjerne opp med simpelthen å la meg fascinere av et og annet voldsomt, svært og tungt riff eller gufne, atmosfæriske strekk som transporterer sinnet til de dypeste katakomber.
Slik er det blitt med meg og Gloombounds nyeste, og første, demo ‘Astral Exhalation’. Bandet og dets medlemmer er for meg helt ukjent fra før av, noe som ikke fremstår så merkelig gitt den unge alderen på medlemmene som pressebildene ser ut til å avsløre. Den eneste linken til det øvrige metal-Norge jeg klarer å koble er til det unge talentet Simen Jakobsen Harstad fra Golden Core, som ser ut til å stå bak mikse- og mastringsjobben. Med det kan Gloombound formodentlig sies å være i et uhyre spennende ungt norsk metal-miljø; både produksjonsmessig og komposisjonsmessig stråler nemlig denne debututgivelsen.
‘Astral Exhalation’ består av en kort intro og to låter på mellom åtte og ni minutter hver, der de sistnevnte byr på hvert sitt sett med styrker ut fra et solid og konsist grunnuttrykk. Av storhetene innenfor funeral doom-sjangeren, minner Gloombound på denne demoen meg mest om australske Mournful Congregation, noe som handler mye om det betydelige innslaget av urguffent orgel og clean-vokal. Men i bunn er det først og fremst riffarbeidet som styrker komposisjonene; med andre ord bør fans av band som Evoken og Esoteric også finne sitt daglige brød på denne demoen.
Særlig er hovedriffet i låta «Pulled Towards Sepulchre Slumber» et stort høydepunkt på denne utgivelsen, der den bærer låta fjellstøtt fremover som en eneste stor koloss. Et ganske så upåklagelig hovedtema finnes også i den påfølgende tittellåta, men her er det heller vokalarbeidet som imponerer meg. Gloombound lykkes stort med samspillet mellom ulike typer vokal, og produksjonen gjør videre at jeg frykter at stemmene vil hjemsøke diverse mareritt fremover. Bandet klarer med andre ord å kombinere et hardt doom-trøkk med særs mørk og effektiv atmosfære.
Det eneste negative jeg har å si om ‘Astral Exhalation’, er nok at introsporet er såpass kort og forglemmelig at jeg ikke helt forstår hvorfor den ikke bare ble sammenflettet med «Pulled…». Så er det nesten litt irriterende at disse låtene ikke er inne på en mer ambsiøs og lang utgivelse. Men det får vi håpe dukker opp etter hvert. For Gloombound overbeviser meg om at de kan få til store ting i fremtiden, og de har laget en demo du bare må høre. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Meisk – Meisk DEMO
Usignert, ute på Bandcamp
Meisk er et enmannsprosjekt fra Nord-Norge som med fjorårets demo ‘Nassari Eterni’ begynte å rulle ut klassisk, lavoppløselig Bandcamp-svartmetall. Nå har en ny, selvtitulert demo landa, der prosjektet viderefører sine melodiske svartmetalltendenser.
Og noen steder får Meisk til nokså velfungerende grep. Introlåta «Tyngdekraft» har en akkordrekke og et vokalarbeid som overbeviser, og andrelåta «Svartkveita» har en melodi som treffer blink og får meg til å komme tilbake til låta stadig vekk. På sitt beste er denne demoen svært god, og den peker mot at Meisk kan nå ganske langt med sitt stilmessige fundament.
Også de to påfølgende låtene, «Verden faller» og «Sauen skal daue», har sterke øyeblikk i så måte. Men her kommer det jeg ser på som Meisks største svakhet til uttrykk. Dette er clean-vokalen, som jeg synes overbeviser lite og kommer uheldig ut både når det gjelder pitch og plassering i lydbildet.
Sånn sett leverer Meisk en noe blandet opplevelse, men på sitt beste hever det seg over det aller meste av enmannsprosjekter på Bandcamp innenfor svartmetall. Den ukjente utøveren fra nord får fram noen særdeles sterke melodiske øyeblikk, og det gjør at det blir spennende å følge prosjektet videre.
Metallurgi 