Stoner metal-bandet Kal-El fra Stavanger har gitt ut nytt materiale for første gang siden plata ‘Dark Majesty’ ble lansert i 2021, da i form av låta «Moon People». Denne ble belønnet med så mye som en Spellemann-nominasjon, noe som nok i seg selv indikerer hvilken kontroll denne kvartetten har på stoner-håndverket.
«Moon People» avviker heller ikke stilistisk sett fra det Kal-El har gjort tidligere, i alle fall ikke på et overordnet plan. Låta åpner også i mine ører noe anonymt med ganske typiske stoner-riff. Det blir imidlertid veldig mye bedre etter hvert. Refrenget er ganske så nydelig, og litt på samme måte som Masheena blander Kal-El inn noen stilige grunge-tendenser her. Videre får denne syv-minutteren en høyst verdig avslutning gjennom noen ekspansive lydbilder og flotte gitarsoloer. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Atena – «Hard Day»
Ute nå via Indie Recordings
Metalcore-kvartetten Atena har i en lang opptakt til sitt kommende album ‘Subway Anthem’ nå sluppet hele fem singler. Det er grunn til å tro at det blir med det; nå er det nemlig bare noen uker til plata omsider slippes, og den nyeste singelen «Hard Day» blir som kronen på verket på en usedvanlig sterk singelbunt.
«Hard Day» er nok ikke den beste av dem, noe som for min del handler mye om min svakhet for melodiene i låter som «Slip Away» og «Poison Pure». Likevel slår Atena svært godt fra seg her der de ruller ut den sannsynligvis mest direkte og aggressive låta vi har hørt fra ‘Subway Anthem’. Tunge riff, breakdowns og et refreng med en Bring Me The Horizon-aktig intensitet setter nemlig sitt preg på låta. Den kan anbefales, og vi gleder oss innmari til plata slippes nå i slutten av september.
Skrevet av Alexander Lange
Dark Delirium – «Flesh of the Masses»
Selvutgitt
Rogalendingene i Dark Delirium opprettholder fremdeles sitt beryktede utgivelsestrykk, og «Flesh of the Masses» er altså den fjerde singelen vi har fått av kollektivet så langt i 2023. Så langt har ingen skive blitt annonsert, men Metallurgi venter stadig i spenning på gruppens fjerde plate-offensiv – når enn den måtte dukke opp.
«Flesh of the Masses» er en av bandets sterkere singler. Låta veksler mellom en melo-death-forankret, tung og mørk riffing og en mer opprømt, arena-metallisk fremdrift som topper seg på låtas antatte refreng. Gutta bringer til og med noen av de gotiske og post-metalliske tendensene sine fra tidligere låter, og låtas bro står dermed ut som noe relativt eget i Dark Deliriums senere låthistorikk. Jeg synes kanskje at bunnfrekvensene blir litt vel voldsomme i produksjons-øyemed, og spesielt gitartonen er så svær at den truer med å sluke øvrige instrumenter. «Flesh of the Masses» er uansett en av Dark Deliriums sterkere låtprestasjoner til dags dato, og hinter til at gjengen fremdeles er opptatt med å utbedre sine låtskiver-egenskaper i kjølvannet av sin trolig kommende fjerdeskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eunomia – «My Heart»
Ute nå via Rockshots Records
«My Heart» er singel nummer to fra power metal-bandet Eunomias kommende andreskive ‘The Chronicles of Eunomia Part II’. Førstesingelen «The Story Goes On», som brøt stillheten etter at det var gått hele fem år siden debutskiva ble sluppet, vitnet om at vi nok kom til å ha en nokså solid power metal-utgivelse i vente med melodiske og bombastiske refrenger i rollen som spydspisser i uttrykket.
«My Heart» imponerer meg riktignok ikke like mye som «The Story Goes On», da mest med tanke på refrenget i sistnevnte som var et klart høydepunkt. Låtskrivingsmessig er likevel denne låta god med en rekke sterke melodier og gitarsoloer, og som i forrige omgang er det nok mest i produksjonssegmentet det ligger et forbedringspotensiale. Balansene i miksen fremstår nemlig ikke alltid like gode.
Skrevet av Alexander Lange
Tessia – «Voidwalker»
Selvutgitt
Da Tessia slapp låta «The Fall Of Divinity» i juni, rundt to år etter slippet av det siste albumet ‘Shadows and Dust’, var det i mine ører snakk om et betydelig steg frem for bandet. For det første var låtskrivinga simpelthen noe mer solid enn sist; videre var det imidlertid først og fremst snakk om at musikken bar mye preg av at vokalist Julie Berthelsen hadde utviklet repertoaret sitt på imponerende vis slik at skrike- og growlevokal fant flere veier inn i låtmaterialet.
«Voidwalker», som ble sluppet for noen uker siden, følger sånn sett opp dette ytterligere. På tross av at en litt merkelig oppbygging rundt ett-minuttsmerket kan fremstå litt tilgjort, er vokalprestasjonen her også svært god, og ellers er det særlig refrenget som utmerker seg med noen herlige, stratosfæriske gitarer. Fortsatt er Tessia først og fremst for fans av metalcore, men også «Voidwalker» vitner om et fremoverlent band i så måte.
Skrevet av Alexander Lange
Astronautist – «Nábrók»
Selv-utgitt
De bergenske stoner metall-nykomlingene i Astronautist kommer til Oslo i helgen for å legge Vaterland i ruiner sammen med de lokale heltene i The Big Rip, og med seg i påsan har de en splitter ny singel ved navn «Nábrók». «Nábrók» er islandsk for «nekrobukser», hvilket i følge Wikipedia er bukser laget av menneskehud med magiske evner å tiltrekke seg enorm rikdom. Denne tematikken er fullstendig i tråd med Astronautists køddete lynne, og det samme er beslutningen om å fortelle denne skrønen over knusende stoner-metalliske riff som kunne fått Matt Pike til å rødme.
Den hylende feedbacken og Sleep-riffet som åpner showet er en effektiv måte å aktivere endorfin-utskillelse på – selv om grooven som entrer like etter strengt tatt er double-time i forhold til tempoet jeg satt og drømte om ved første gjennomlytt. Rytmiske hugg bryter opp riffenes evinnelige during og bunntråling, og «Cowboy Bob»s Goat the Head-aktige gurglevokal låter som Åge Aleksandersen etter århundrets bygdefest (dette er selvfølgelig skryt av høyeste kaliber). Jeg synes kanskje at låta mangler en ordentlig bro – litt fikling med stereo-kanalene holder ikke, til tross for at det er skøy – og den stampende grooven blir ensformig i lengden, akkurat som på forgjengeren. Likevel har jeg sansen for stoner metal som får gulvbordene til å knake, og nettopp dette er det ingen tvil om at «Nábrók» får til.
PS: Dra på Vaterland på lørdag dersom du ønsker å få øregangene filleristet av lovende nykomlinger innenfor stoner rock og -metall – hvilket du selvfølgelig vil.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Høvding – «Berserk»
Selv-utgitt
Gjallarhorns mektige toner runger utover de norske dalstrøk i åpningssekundene til Høvdings debutsingel «Berserk». Det unge bandets robuste ekstremmetall er preget av både tematiske og musikalske trekk vi forbinder med vestlandets vikingmetall, men kombinerer dette i tillegg med en groovy og fengende dødsmetallisk brodd som minner om nyere Gojira. Sånn sett kan man foreslå at «Berserk» låter som en viking-tematisert versjon av franskmennenes ‘Fortitude’ fra 2021, selv om dette selvfølgelig er i overkant reduktivt.
Dette gjelder uansett kun frem til låtas fem minutters-merke, hvor iskalde synther hentet ut av tidlig norsk svartmetall plutselig skyller ut over marken. Høvding viser forbindelsene sine til vestlandets majestetiske metall-tradisjoner tydeligst i dette avsluttende strekket; et strekk som ikke hadde vært malplassert som bakteppe for det skjødesløse partykaoset som utspiller seg mellom Valhalls fire vegger. «Berserk» er en tettvevd og innholdsrik singel som trolig fungerer vel så bra i konserthallen som på anlegg, og er dermed et temmelig respektabelt første steg for den unge kvintetten Høvding.
Corroder er et av undergrunnsbandene som jeg virkelig har blitt investert i å følge siden bloggens oppstart i 2020. Personlig har jeg en dyptgripende interesse for musikk som bygger på utviklingen som ekstremmetallen gikk gjennom fra midten av 80-tallet til midten/slutten av 90-tallet, hvilket er en musikkhistorisk arv som ikke utforskes i stor nok grad av norske band etter min mening. Moderne ekstremmetall virker å være langt mer inspirert av andre- og tredjegenerasjons-band fremfor oldtidens legender – norske som internasjonale. Dette er forståelig nok, med tanke på at yngre generasjoner har en tendens til å utforske sine egne lokale scener i tid og rom før de gyver løs på støvete blåtegninger og annaler fra tidligere tiår. Likevel mener jeg at den beste ekstremmetallen skrives av folk som står på skuldrene til bølgens tidlige kjemper, og at effektiv regelbrytning og viderebygging fordrer en viss oversikt over sjangrenes utviklingshistorikk.
Case in point: trønderske Corroder. Over sine til nå tre utgivelser har bandet mer eller mindre reprodusert dødsmetallens opprinnelsesmyte, hvor den ekstreme thrashmetallen til demoen fra 2021 gradvis har bant vei for den velbalanserte døds/thrash-hybridiseringen til deres nye EP ‘Both Feet in the Grave’. Kvintetten har gjort det smertelig tydelig at de ikke bare klarer å tyde de gamle skriftene, men at de også er i stand til å tale språket flytende. Intet ekstremmetallband bør dog se seg fornøyd med å klare å reprodusere gamle språkformer og syntaks, og selve ildprøven består av å tilføre sin egen kunnskap – om det så gjøres via kommentarer eller videreutvikling.
Corroder har kanskje ikke kommet så langt i arbeidet at et definerende verk er umiddelbart forestående. Over de fem låtene som utgjør den konsentrerte sprengladningen ‘Both Feet in the Grave’, blir det dog klart at spirene til dette fremtidige verket allerede ligger latente i bandets musikk. Bandets uttrykk kan i grovt forenklede grep beskrives som Abhorration med tydeligere forankring i norske ekstremthrash-tradisjoner, men som alltids kaster bandet et par skruballer i lytterens retning som kompliserer dette bildet. Blant annet finner vi et par øyeblikk som sender tankene i retning tidlige progressive og tekniske tendenser innenfor thrash og dødsemetall, hvilket er det mest naturlige i verden for folk som har fordypet seg i ekstremmetall ved skiftet mellom 80- og 90-tallet.
Åpningssporet «Massacrer» åpenbarer Corroders finjusterte døds/thrash-hybridisering allere i åpningssekundene. De byksende trommegroovesene og tunnelgravende, dødsmetalliske frasene viser at bandet har filt bort mesteparten av sveisesømmene siden fjorårets ‘Tombs of Terror’, og denne prosessen virker å ha satt på plass noen viktige brikker for bandet. Riffene kopierer ikke lenger av dødsthrashens fundamentale tekster, men bruker egne kreative, spennende perspektiver for å kommentere på dem. Dermed går «Hangman» fra et Slayersk utgangspunkt til broens semi-progressive, harmoniserte edderkoppgange, og «Trenches of Truth» fra en brutalitet ca ’92 til spurtende ‘Severed Survival’seksjoner og piskende, teknisk thrash-rytmikk.
På dette punktet er jeg allerede solgt, og de to korte avslutningssporene fungerer mer eller mindre som to velrettede nådeskudd i pannen på undertegnede. Corroder er åpenbart ennå på et tidlig punkt i sin egen utviklingskurve, men resultatene er allerede så jævlig sterke at jeg må holde meg i skinnet for ikke å la hype-toget fullstendig overkjøre meg (spoiler alert: har ikke nubb). Jeg skulle ønske jeg kunne tilbudt bloggens lesere en mindre biasert tagning på Corroders tredje utgivelse, men dette er altså så rett opp min gate at å forsøke å bevare en nøktern, kritisk holdning hadde vært nytteløst. Dermed får dere selv gjøre dere opp en mening rundt hvorvidt ‘Both Feet in the Grave’ høres ut som deres greie; fans av norsk ekstremthrash og amerikansk dødsmetall ved overgangen til 90-tallet bør kjenne sin egen besøkelsestid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Karavan – Unholy Mountain
Ute nå via Evil Noise Productions/Black Sun
‘Unholy Mountain’ er debutalbumet til stoner/doom-bandet Karavan fra Bryne, som riktignok har brukt litt tid på å bygge forventninger til skiva si. Det er nesten to år siden første singel, «Throne», ble sluppet, og den andre og siste kom i fjor i form av «Bonfire Ritual». Imidlertid har det hele tida vært klinkende klart hva bandet prøver på, der de gjennom disse to singlene serverte solid og skikkelig, skikkelig fuzzy stoner-riff som fikk et ekstra sett med tenner gjennom besk skrikevokal.
Det gjør at musikken til Karavan også har en, om så uintendert, side til svartmetallens tidlige dager, og selv om den satanistiske innpakningen mangler, minner det meg en del om Lord Mortvms strålende debutskive ‘Diabolical Omens of Hell’ fra 2020 der vi fikk klassiske stoner-riff i black metal-drakt. Sammenligningen er i utgangspunktet nokså søkt, men er litt interessant nettopp på grunn av det; det musikalske overlapper nemlig en hel del på tross av det stilistiske grunnlaget er svært ulikt.
Om Lord Mortvm hadde stålkontroll på presentasjonen, har imidlertid Karavan flere stjerner i boka når det gjelder selve låtskrivinga. Riffene på ‘Unholy Mountain’ holder en jevn og høy kvalitet, og bør være en sann gave for de som har sansen for blant annet Sleeps musikk. «Throne» åpner det hele på strålende vis i form av å være en nokså intens stoner/doom-låt, og bandet følger opp dette godt i den påfølgende «Chase the Dragon» som blant annet inneholder et klimaks der gitarene får en skarp, kul og merkelig lydkarakter.
«Bonfire Rituals» og «Mars» utgjør sammen med «Rot» midtstrekket på ‘Unholy Mountain’, der de to førstnevnte står for noen av de tregeste partiene på plata. Særlig kommer «Mars» godt ut i mine ører her, der Karavan i andre halvdelen jammer utrolig flott og intenst på et flerrende og urseigt hovedtema.
Den tre minutter lange og instrumentale «Rot» er på sin side et noe raskere innslag, og er sånn sett velkommen på en plate som ofte står litt i fare for å bli litt ensformig. Så skal det sies at «Demon Slime» følger opp noen av trekkene fra «Rot» og også blir et av platas sterkeste låter. Den ni minutter avslutningslåta går imidlertid litt i fella, og føles som en litt for lang hale som inneholder litt for mye av det vi allerede har fått høre en god del av. Både stilistisk, låtskrivermessig og produksjonsmessig imponerer likevel Karavan mye med ‘Unholy Mountain’, først og fremst fordi det er snakk om så usedvanlig aggressiv stoner/doom. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Astralplane – Sly Serpent II
Selvutgitt
Astralplane ble først kjent for meg rundt slippet av førstesingelen til plata det her er snakk om. «Burning Time», som den heter, imponerte meg også stort, og vitnet om en brødretrio (for det er det dette bandet er) som hadde stålkontroll på samspillet i sin søken etter solid, grovkornet og organisk stoner-rock og -metall. På bandets nyeste plate ‘Sly Serpent II’, er det heller ikke mye som tyder på at de har noen intensjon om å legge vekk den tradisjonstro tilnærmingen til musikken som ikke minst preget den seks år gamle debutskiva ‘Sly Serpent’. Her er alt spilt live inn i studio uten spesielt mange moderne produksjonstriks, og inspirasjonskildene kan først og fremst, nei, kanskje utelukkende, spores tilbake til 1960- og 1970-tallet.
Det gjelder ikke minst åpningslåta «Hulder», der Astralplane lar et riff som er som dratt ut av baken på en god, gammel Led Zeppelin-utgivelse introdusere lytteren for deres univers i denne omgangen. De obligatoriske Black Sabbath-assossiasjonene kommer naturligvis også smygende ganske raskt, og jeg vil også påstå at Astralplane nok i større grad enn mange andre stoner-band implementerer noen blues rock-elementer gjennom sitt organiske samspill. Dette kommer imidlertid først og fremst til uttrykk litt senere på skiva i tospannet «H. C. I. K.»/»Three Kings».
Den nevnte niminutteren «Burning Time» gjør seg også godt i platesammenheng med sitt seige, flotte driv og stilige jam-preg. Det er i det hele tatt ganske åpenbart gjennomgående at materialet her, i alle fall det meste av det, har vokst fram organisk på øvingsrommet, og andre jam-høydepunkter kommer for eksempel gjennom låta «End Of The Night», som sender meg assossiasjoner til lignende krumspring fra power-trioen Kanaan. Energinivået er selvsagt ikke like høyt og detaljrikdommen i produksjonen ikke like blendende, men Astralplane kommer like fullt ofte godt ut av å gjøre det på sin måte, som ikke minst også er preget av en dunkel stemning som stadig ligger over musikken.
Likevel har jeg noen problemer med ‘Sly Serpent II’ til tider. Særlig strekket bestående av «Reverend» og «Setting Sun» synes jeg blir litt vel langdrygt, seigt og rudimentært i låtskrivingssegmentet, og det kan nok hende at Astralplane her – og noen andre steder – klamrer seg såpass mye til inspirasjonskildenes metoder at det blir for uinteressant å høre på selv om samspillet er aldri så godt.
Jeg synes imidlertid det går vesentlig bedre på den gigantiske tittellåta som også avslutter ‘Sly Serpent II’. Spilletida på 14 minutter rettferdiggjøres av omhyggelig og delikat oppbygging av temaer, og som på «Burning Time» blir seigheten her ganske så deilig av den ulmende og stadig underliggende intensiteten. Dette er definitivt Astralplane på sitt beste, og tyder kanskje på at det er de lengste og mest omhyggelige komposisjonene de kommer best ut. Så tror jeg nok også at ‘Sly Serpent II’ først og fremst er for de som digger dette sjangerlandskapet fra før, og det er ingen tvil om at en nesegrus beundring fra ymse 60- og 70-talls-helter gjennomsyrer denne skiva – på godt og vondt.
Skrevet av Alexander Lange
Confabulation – Declaration of Irreverence
Selvutgitt
Det bergenske bandet Confabulation er på en heidundrandes snurr for øyeblikket, hvor samtlige av utgivelsene deres fra og med debuten ‘Mental Alchemy’ fra 2020 har bydd på råsterk thrashcore med bein i nesa og blod på tann. Nå er bandet ute med nok en mini-utgivelse, og ‘Declaration of Irreverence’ gir god grunn til å forvente store ting av andreskiva (som forhåpentligvis ikke er altfor langt unna).
Confabulations nye EP begynner med en nydelig, ambivalent liten instrumental-introduksjon, før gutta slår over i et herlig, melodeath-aktig thrash-gir på høydepunktet «Bloodletter». Tekstene på ‘Declaration of Irreverence’ holder ingenting igjen i sin utlevering av menneskelige onder, hvor fenomen som fremmedfrykt, dronekrig og passivitet blir stilt opp etter veggen og beskutt av Daniel Fregstads sylskarpe vokal-missiver. Sånn sett er definitivt den konfronterende hardcore-kvoten oppfylt på bandets nye materiale, og det er rått å overvære hvordan bandet angriper denne grufulle tematikken som en samlet, destruktiv front.
Confabulation har mer eller mindre hatt låtskriverevnene på plass fra start, og disse er skarpe som alltid på bandets fire nye låter. «Unblinking Eye» gjør sitt beste for å kanalisere Nuclear Assaults lynende riffing over en nådeløs d-beat; «The Greatest Sin was Silence» svinger innom et noe mer catchy, moderne thrashlandskap som nyter godt av den skarpe og punchy produksjonsjobben, og «Godless Prayer» øker aktiviteten mot EP-ens konklusjon via en puslespill-tilnærming til hyperaktiv låtskriving. Det hele lander som et hagleskudd i brystet på en meters-avstand, og det er vanskelig å ikke konkludere med at ‘Declaration of Irreverence’ er bandets beste utgivelse til nå.
For det eneste som egentlig mangler på Confabulations nyeste EP er en verdig konklusjon. «Godless Prayer» bygger opp et helvetes momentum, så den kjernefysiske bakgrunnsstrålingen som siver ut over horisonten ved låtas slutt oppleves som noe antiklimatisk – om enn tematisk passende. Man kan alltids skrive større hooks, fetere riff og spille enda fortere, men jeg føler egentlig at Confabulation har funnet en god balanse mellom låtskriverkløkt og ektefølt hostilitet på ‘Declaration of Irreverence’. Personlig savner jeg kanskje en noe røffere og mer frynsete produksjonsjobb, men dette er en preferanse og ikke et must. Confabulation trapper opp offensiven mot inhumane offensiver på sin nyeste EP, ‘Declaration of Irreverence’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Grimmferd – Den som Terger i Avgrunnen
Selvutgitt
Grimmferd, soloprosjektet til Tor Kenneth Jensen, har siden pandemien testet ut mange ulike stilarter og tematiske vinklinger i jakten på sin kreative nordstjerne. På fjorårets debutskive virket det dog som at karen hadde funnet seg til rette i svartmetallsjangeren, om så enkelte stilistiske utsving tydet på at en viss uttrykksmessig rastløshet fremdeles preget musikeren. På andreskiva ‘Den om Terger i Avgrunnen’ har denne rastløsheten roet seg betraktelig, og resultatet er den mest koherente Grimmferd-utgivelsen til nå.
Kirkeklokker, torden og dyster fangehull-synth runger ut i salen i det sceneteppet heves på åpningssporet «Somnum Somnia (Initium)». Dette åpningssporet er i overkant langdrygt og simpelt, men det er akkurat simpelheten ved denne introduksjonen som gjør at den ekstreme åpningen til «Serpentin» fungerer så bra. Etter litt vektløs, svartmetallisk gitarspilling åpner Grimmferd en krigersk syklon som kaller på intensiteten til tidlig Enslaved, før noen luskende vers og et punchy refreng markerer låta som en av prosjektets beste til nå. Den aller beste er dog «Helvetes Fangehull», som etter et Djerv-aktig åpningsriff svinger innom både brutal dødsmetall og et refreng med bismak av både Satyricon og Mork.
Akkurat som på ‘SKYGGESULT’ fra 2022 møter Grimmferd dog på problemer på andre halvdel av ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Låtene «Where the Ravaged Dies» og «Natteskrik» er – til tross for gode, enkeltstående ideer – preget av den samme formløsheten som har stukket kjepper i hjulene for effektiviteten til prosjektets tidligere låter, i tillegg til at de ulike instrumentene tidvis sykler så langt unna hverandre tonalt sett at det blir umulig å ignorere. I tillegg må jeg stille spørsmål ved «Kunstneren», ettersom valget med å avslutte skiva med en fem minutter-lang, improvisert piano-instrumental er temmelig uforståelig for undertegnede – spesielt når de to stemmene tråkker sånn på hverandres føtter som de gjør.
Min helhetlige vurdering er likevel at Grimmferd har tatt et betydelig steg frem på sin nyeste utgivelse. Kombinasjonen av Satyriconsk svartmetall-driv og mørkere og tyngre, groove-baserte ideer gir god avkastning på de beste låtene på ‘Den som Terger i Avgrunnen’. Skrikevokalen har også blitt noe bedre siden førsteskiva, – selv om den fortsatt kan raffineres videre – og de mørke growlsene fungerer alldeles utmerket sammen med den nyvunnede tyngden til Grimmferds mer dødsmetall-lenende øyeblikk. Det store bildet uteblir forblir uskarpt på‘Den som Terger i Avgrunnen’, men det sentrale motivet har endelig tatt form idet Grimmferd entrer sitt fjerde år som prosjekt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Sod Roof – Descending
Selvutgitt
Den midt-norske metalkvartetten Sod Roof har sluppet sin første utgivelse i form av EP’en ‘Descending’, som inneholder tre låter og litt over et kvarter med musikk som skal innevarsle bandets konsertmateriale. Sod Roofs musikk ligger i mine ører i et skjæringspunkt mellom melodisk death metal og groove metal, der tunge riff og brutal growlevokal stadig suppleres med melodiske innslag.
Best synes jeg det går på den midterste av de tre låtene, «Warlord», som med sine fire minutter også er den korteste låta vi finner her. Det er nok først og fremst fordi Sod Roof her har en noe mer disiplinert og enkel låtform enn på de andre låtene «Sod roof» og «Descending». På disse låtene synes jeg til tider bandet bygger opp en del god intensitet, og sistnevnte har også et ålreit klimaks, men strukturelt blir det litt for rotete.
Ellers er mye av riffarbeidet her helt ålreit, selv om jeg synes riffene ofte blir litt for rudimentære og sånn sett har et uforløst potensiale. Aller mest jobb synes jeg imidlertid Sod Roof bør sette inn i produksjonsleddet, der jeg særlig synes trommene ikke låter så godt – spesielt basstrommene som leverer særs lite trykk i miksen. Bandet låter heller ikke alltid så tight. ‘Descending’ er sånn sett en helt ok EP med noen mangler jeg håper Sod Roof tar tak i, men den leverer nok energi til at jeg tror dette bandet kan få til noen sterke konserter.
Et av norsk svartmetalls mest suksessfulle enmannsprosjekter noensinne, Ørjan «Hoest» Stedjebergs Taake, slipper den 1. september sin syvende fullengder: ‘Et Hav av Avstand’. Første (og kanskje eneste) smak på det som kommer har kommet i form av låta «Et Uhyre av en Kniv», som er en låt på hele 13 minutter. Formodentlig er denne låta heller ikke den eneste av et slikt kaliber på plata, som kun skal inneholde fire låter.
Ambisjonsnivået synes sånn sett både å være høyt og verdig Taakes nesten 30 år lange virke. «Et Uhyre av en Kniv» innevarsler også et svært spennende og interessant prosjekt som kan ende opp med å matche disse ambisjonene og fornye Taakes veletablerte uttrykk. Innmaten er langt fra ukjent, der det er snakk om fortsatt ganske rå svartmetall med noe folketonal glasur. Men det hele fremstår mer storslått og grandiost enn tidligere, godt hjulpet av låtlengden og en rekke svære, og ikke minst strålende, temaer og melodier.
Taake leker nok litt med ilden når det gjelder lengden og låtas lineære struktur, og jeg lurer fortsatt litt på om den hadde trengt å være så lang. Likevel gjør Hoest stort sett en imponerende jobb med å holde momentumet ved like her, og mye tyder på at vi som har hatt glede av for eksempel Helheims og Kampfars skiver de siste par årene har en sterk plateopplevelse i vente.
Skrevet av Alexander Lange
Fight the Fight – «Monarch»
Ute nå via Indie Recordings
Med fornyelser i besetningen skal Oslo-bandet Fight the Fight slippe sitt første album siden 2020s ‘Deliverance’ senere i år, og første singel ut er «Monarch». Denne treminutteren synes jeg representerer både kontinuitet og polering av bandets uttrykk, som må kunne beskrives som en cocktail av flere moderne metal-undersjangere; her finnes både nikk til groove metal, industriell metall, metalcore, djent, og nu metal, og da med et ganske brutalt fortegn.
«Monarch» er i all hovedsak en solid sprengladning, som først og fremst imponerer med en sterk vokalprestasjon, kult klimaks og en heftig groove som alle som har kost seg med What the Five Fingers Said to the Faces «Blackspiraldance» bør kunne ha stor glede av. Låta er nok vel overprodusert i mine ører, men det står ikke veien for at jeg gleder meg til å høre mer av hva bandet har å by på på plata.
Skrevet av Alexander Lange
Superlynx – «Into the Sun»
Ute nå via Argonauta Records
Det er nå to år siden Superlynx fortryllet det norske metallpublikummet med sin rituelle ørkenrock på tredjeskiva ‘Electric Temple’, og dermed er tiden definitivt moden for nye auditive trylleformler kastet fra dette hold. Noe av det som best karakteriserer musikken til Superlynx for min egen del, er måten de kombinerer ørkenrockens ulmende hete med en følelse av vidåpne rom, hvilket transporterer sinnet til et nattlig ritual utført mellom kurvende sanddyner. På «Into the Sun» tar bandet derimot skrittet ut i det stekende dagslyset, det uten å miste noe av sin tilslørende mystikk.
Sånn sett kan «Into the Sun» dernest sies å være det nærmeste Superlynx noensinne har kommet en sommerlåt. Denne teorien støttes av teksten, hvor en flyktig protagonist fortaper seg i det glitrende og refraktære sollyset der hun/han ligger og dupper under vannoverflaten. Ytterligere støtte kommer i form av akkordprogresjonen som underligger låtas refreng, som er injisert med et potent ekstrakt av vestkyst-rock. Gitarene både glinser av svette og virker dynket i luftbåren støv på samme tid, bassen murrer som en slumrende ørkenskapning, og vokalen til Pia Isaksen har den dronende, rituelle gløden som vi har lært å forvente av den eminente Oslo-trioen. «Into the Sun» er et gledelig gjensyn med en sterk musikalsk personlighet på den norske scenen, og en auditiv hetetokt som burde tilfredsstille det som er av ørkenrock- og doom-fans til lands.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Avertia – «Snakkes i Helvete»
Ute nå via Norwegian Dark Arts
Der «Light of Our Dying Sun» var en omstreifende og funderende affære, er andresingelen fra Avertias kommende skive en langt mer direkte skuddladning. Åpningens staute og folketonale melodi legger i utgangspunktet en introspektiv tåke over tilstelningene, men idet versets Darkthrone-aktige aggresjon treffer øregangene evaporerer denne umiddelbart. Drivende riff veksler med Avertias spesielle og umiskjennelige form for nostalgisk melankoli, og det hele leder frem til et eksplosivt andrevers der tittelen brøles ut av et fulltallig mannskap. «Snakkes i Helvete» er en relativt simpel låt, men hinter likevel til et mangfoldig idégrunnlag på bandets kommende ‘Midnight Returns’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Storm – «House of Cards»
Ute nå via Indie Recordings
Det er nå kun en dag til Storm sparker i gang festivalsesongen med et etterlengtet sett på Tons of Rock i Oslo, og i den forbindelse har den talentfulle unge musikeren sluppet en ny låt. Leo Davadi Sundli var jo faktisk så ung da han spilte inn debut-EPen ‘Invincible’ i fjor at han har gått gjennom stemmeskiftet siden den gang. Dette har garantert ført til en del utfordringer knyttet til tilpasning av vokal, men på «House of Cards» virker det som at Leo allerede har funnet seg noenlunde til rette i sin nye stemme.
«House of Cards» er nok en høykommersiell krafttønne reist på en grunnvoll av moderne metalcore. Påvirkningene fra band som Bring Me the Horizon, Motionless in White og Yungblud er fremdeles umulige å ignorere, men skarp låtskriving, fengende hooks og mengder av ungdommelig iver og attitude veier i stor grad opp for dette. Jeg synes kanskje at det plutselige utbruddet av trap-beats på låtas andre vers er håndtert på litt klumsete vis, og flere av vokalmelodiene gir så sterke assosiasjoner til Bring Me the Horizons ‘Post Human: Survival Horror’ at det må bemerkes. «House of Cards» har til tross for disse punktene (kanskje til og med som følge av dem) mengder av kommersielt potensial, og jeg ser frem til å se karen utfordre noen av de større og mer veletablerte gutta fra Tons-scenen på torsdag.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Agabas – «Evneveik»
Ute nå via Vinter Records
Et av de friskeste og mest oversette platene innenfor norsk metall de siste årene må være Agabas‘ ‘Voluspá’, som slo oss i bakken for to år siden med det som var som en slags ungdommelig, fandenivoldsk og oppoversparkende nytolkning av Shinings ‘Blackjazz’. «Dødsjazz» var bandets selvutnevnte sjanger, og i år får vi mer når bandet slipper sin andre fullengder via Vinter Records.
På første singel herfra er ingrediensene definitivt på plass, med temaer som spretter av herlig energi og synkopering, en strålende vokalprestasjon som er med på å gi uttrykket et klart hardcore-preg og et fett klimaks som kommer i form av en breakdown mot slutten. Det lille, effektive jazz-ekstra kommer denne gangen i form av en saksofon som har erstattet klarinetten fra sist. Helt opp til debutskivas høydepunkter når imidlertid ikke Agabas her, mye fordi jeg synes det hele fremstår litt mer polert enn sist og de ikke byr på så mange nye og overraskende elementer. Det håper jeg vi får mer av på plata som jeg uansett er sikker på at vil bli en sterk og live-vennlig energibombe.
Skrevet av Alexander Lange
Borgarting – «Hat»
Ute nå via Dusktone
Svartmetallbandet Borgarting slapp første singel fra deres kommende plate ‘Beist’ allerede i fjor høst, men det er først nå, med lanseringa av andresingelen «Hat», at vi vet at plata er på vei. Plata lanseres via italienske Dusktone den 14. juli, og alt tyder på at vi kommer til å få servert en nokså brutal svartmetallplate som er tradisjonstro i uttrykket, men moderne i produksjonstermer.
Med det skiller Borgarting seg lite fra mange andre band innenfor scena på «Hat», noe som fort innebærer at låtskrivinga må imponere nevneverdig for at det skal være verdt å sjekke ut. Heldigvis kommer bandet ganske så greit ut i så måte, og selv om ikke alt på denne låta fester seg på hjernebarken, leveres blant annet et knusende refreng som utnytter mange av fordelene i den punchy og harde produksjonen.
Skrevet av Alexander Lange
Slaamaskin – «Du»
Selv-utgitt
Slaamaskins meget utstrakte promotering i forkant av September-slippet av skiva ‘Trollveggen’ fortsetter med den kontant titulerte tredjesingelen «Du». «Du» fremstår som hakket mer strømlinjeformet og konsis enn sine svært sjangerblandende kumpaner i «Forfall» og «Fossekall», og er dermed kanskje den av de tre låtene som har gjort meg mest begeistret personlig. Dette betyr ikke at bandet holder seg fullstendig unna den musikalske stol-leken på «Du», og både metallisk hardcore, crossover-spekket thrash og groove-orientert metall gjør seg til kjenne over singelens kompakte spilletid. Den ignorante brutaliteten som slippes løs på lytteren rundt låtas avslutningsstrekk er spesielt verdt å nevne, og alt i alt er «Du» nok en solid singel fra de sinte Vestlendingene i Slaamaskin.
Det legendariske norske dødsmetallbandet Blood Red Throne feirer i år sitt 25.(!) år på den norske musikkscenen, og av den grunn slapp de nettopp en kruttsterk seiersrunde av en singel kalt «Latrodectus». «Latrodectus» er lett gjenkjennelig som en Blood Red Throne-låt, og demonstrerer samtlige av styrkene som har gjort bandet til et såpass pålitelig, truende og mektig dødsmetallisk beist over årenes løp.
Som alltid, dreier det seg om en tilgjengelig kombinasjon av 2000-tallets brutale nyvinninger og den tekniske presisjonen til dødsmetallens nyere garde. Sånn sett byr ikke «Latrodectus» på noen betydelige overraskelser, selv om broens effekt-belagte gitarer og smakfulle bass-solo gir tilstelningene et forbipasserende hint av progressiv dødsmetall. Jeg tror likevel ikke poenget med «Latrodectus» var å overraske eller innovere, men heller å feire Blood Red Throne sin standhaftige rolle i det beskjedne, norske dødsmetall-universet – og kanskje knuse noen kjever og sprenge noen trommehinner i samme slengen. Sånn sett utfører «Latrodectus» sitt oppdrag med enkelhet, i kraft av å være en dødsmetallisk klasebombe som etterlater et gapende hull i gulvet der høyttalerne pleide å stå. Gratulerer med jubileet til Blood Red Throne!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Beyond the Barricade – «A Late Night in September feat. Stian Bodi»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Beyond the Barricade er et relativt nytt metalcore-band, som så langt har sluppet en EP og en debutplate ved navn ‘Where Do We Go When There Is Nothing Left’ fra 2021. Metallurgi-redaksjonen fikk dessverre ikke nyss om denne skiva før i år, hvilket betyr at vi ikke fikk dekket den da den var aktuell. Nå har vi dog fått festet øynene godt på den lovende metalcore-banden, og vi har ingen planer om å slippe dem ut av syne med det første.
Bandets nyeste singel, «A Late Night in September», er en så sjelden ting som rendyrket andrebølges-metalcore fra et norsk band. Det intense møtet mellom hardcore og melodisk dødsmetall som førte til band som All That Remains, Killswitch Engage, Shadows Fall og fl. ved årtusenskiftet er en musikkhistorisk hendelse som ikke har blitt i overkant utforsket av norske band. Derfor er det en glede å se et kompetent band som Beyond the Barricade plukke opp stafettpinnen og løpe av gårde med den. Med seg på laget er Stian Bodi fra Blurry Face, som etter sigende har blitt et permanent medlem av bandet.
«A Late Night in September» er en effektiv og ukomplisert dose tradisjonell metalcore. Det mest særegne våpenet i arsenalet til Beyond the Barricade er trolig renvokalen til Bodi, som til tross for å bringe særpreg fremdeles trenger litt utvikling for å skli naturlig inn i bandets uttrykk. Utover dette kan det bemerkes at bandet har god kontroll over både de strukturelle og stilistiske elementene til sin utvalgte sjanger, hvilket resulterer i en dynamisk og engasjerende låt. Produksjonen hadde nok trengt litt finjustering for å tilby kruttet og definisjonen som virkelig kunne løftet musikken til nye høyder, men alt i alt er dette meget lovende saker. Anbefales for fans av tradisjonell metalcore, samt norske band som Kingseeker og Once Awake.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Luteøks – «Sekken»
Ute nå via Nordic Mission
Etter å ha kommet fra ingensteds og imponert undertegnede nevneverdig med to svartmetallske kruttønner av noen singler, har Luteøks nå lansert en tredje låt fra sin kommende fullengder ‘Barely True Norwegian Black Metal’. Denne går under navnet «Sekken», og spiller i og for seg på mange av de samme styrkene som de to foregående, «Skjegg» og «Shaved Vengeance», og fortsetter å bygge forventningene til denne fullengderen i en positiv retning.
Så revet med som jeg ble av «Shaved Vengeance», blir jeg kanskje ikke av «Sekken». Dette er en habil og nokså proff svartmetallproduksjon, men blir kanskje en noe anonym affære rent musikalsk sett. Like fullt mestrer Luteøks håndverket godt med noen solide riff og melodier, og de tilføyer ikke minst egenart gjennom det humoristiske og parodiske preget på det hele. Jeg tror ikke du får hørt svartmetall om skittentøy noe annet sted, i alle fall, så blir det spennende å se hvordan dette preget tilføyer kvalitet til plateopplevelsen.
Skrevet av Alexander Lange
Camelio – «Dødsralling» / «Sønner av Satan – Døtre av Døden»
Usignert, ute på strømmetjenester
Energiske Camelio har sluppet materiale for første gang siden 2020, da i form av den tosidede singelen «Dødsralling». Hovedattraksjonen her er en både oppstemt og rifftung fireminutter, som særlig imponerer med et flott og ganske storslått refreng. Det er imidlertid først og fremst gitarene som tilføyer dette preget, og jeg tror bandet kunne fått enda mer trøkk og energi ut av materiale dersom trommene trådte litt mer fram. Her ligger de noe spinkelt og lavmælt til i miksen.
Så er det nesten slik at b-siden «Sønner av Satan – Døtre av Døden» imponerer meg enda mer. Låta er en interessant mikstur, der Camelio åpner med et metallisk Alice in Chains-aktig riff før lytteren blir utsatt for en herlig og Kvelertak-aktig svartmetalleksplosjon i refrenget. Kombinasjonen fungerer overraskende godt, og sørger for en variert affære over bare noen få minutter. Og med det er det snakk om en ganske solid singelbunt fra Camelio i denne omgang.
Skrevet av Alexander Lange
Nadir – «Tenebrae»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Fjoråret så Norges musikkindustri bli tatt på senga av den heseblesende intensiteten og rå scene-presensen til Oslo-bandet Blodkvalt. Bandet ble kreditert (av undertegnede, ikke minst) som skapere av en smått nyskapende sjangerblanding av andrebølges-svartmetall og hardcore, som i alle fall virket uten presedens i den norske musikkscenen. Nå som Nadir har gjort seg til kjenne gjennom slippet av sin nye singel «Tenebrae», kan det dog være på tide å stille spørsmål rundt hvorvidt Oslo-kvartetten faktisk var først ute med denne kombinasjonen.
Nadir kombinerte nemlig disse to musikalske stilartene allerede på EP-en ‘The Great Dying’ fra 2020. Jo, bandet er ikke like rendyrket i sin sammensmelting som Blodkvalt, men om du tar en kjapp tur innom låta «Thrishul» fra nevnte EP vil du finne slående likheter mellom måten de to bandene angriper uttrykket på. Nadir er dog et mer flerhodet beist enn sine kumpaner fra Oslo, og rører i tillegg inn mengder av punkete dødsmetall i sitt allerede eksplosive black/core-oppkok.
Produksjonen på bandets nyeste singel er en stor oppgradering fra ‘The Great Dying’. Der EP-en låt skåldende het men rensket for bassfrekvenser, er «Tenebrae» het fra topp til bunn. Gitarene låter aldeles massive, med en smuldrende, sprakende og fet tone som fremhever bandets dødsmetalliske kredens. Den Martin Van Drunen-aktige brølingen til bandets vokalist hjelper definitivt også på denne fronten, i tillegg til at de fungerer utmerket over broens dødstette crossover/thrash-riff. Innslag av kimende toner og avslutningens rituelle glød tilfører låta til og med et skjær av okkult svartmetall, så det råder ingen tvil om at bandets kommende debut ‘Extinction Rituals’ kommer til å bli en høyst interessant hendelse i norsk musikkliv. «Tenebrae» bevitner et band med et særegent perspektiv på norsk undergrunnsmetall, og skaper høye forventninger til Nadirs kommende debutskive.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Astralplane – «Burning Time»
Usignert, ute på strømmetjenester
Jeg kom tilfeldigvis over Astralplane da jeg så en Facebook-annonse for deres konsert på Brewgata i Oslo på lørdag, og fikk spenningen pirret av at de nylig hadde sluppet en ni minutters kjempe ved navn «Burning Time». Dette er rett og slett en ganske så herlig låt, der finfølelsen i denne brødretrioens samspill bidrar til en svært behagelig lytteropplevelse.
At Astralplane ikke har kommet Metallurgi for øret gjennom vår vanlige kilde Encyclopedia Metallum er nok ikke så rart, da dette bandet nok ligger langt tettere opp mot litt tyngre rockeuttrykk enn umiskjennelig metall. De tunge og grovkornede elementene i musikken synes jeg likevel gjør «Burning Time» til et naturlig emne for en metallblogg. Her blir god, gammeldags stoner-rock behandla med en tålmodighet a la Earth, og Astralplane har såpass god pacing og tak på riffhåndverket at det aldri blir kjedelig på tross av seigheten i denne låta. Så får også noen helt herlige og nærmest aggressive gitarleads tre inn midt i låta. Men dette er først og fremst en skikkelig deilig låt.
Metallurgi 