Atena har bygget forventninger til ‘Subway Anthem’ i nesten ett år nå. Med det har også forventningene vært svært høye for min egen del, der samtlige av de fem singlene, og særlig «Slip Away» og «Poison Pure» har innevarslet uhyre høy kvalitet på bandets metalcore-håndverk. Og plata skuffer heller ikke. Tung, deilig produksjon, vokalprestasjoner som utstråler perfekt, jamrende emo-energi, harde breakdowns, melankoli og noen sinnssykt fengende melodier og refrenger gjennomsyrer denne plata, og gjør det til en metalcore-plate som holder høy internasjonal standard.
De fem singlene som har blitt sluppet i forkant utgjør de fleste, men ikke alle, høydepunktene på ‘Subway Anthem’. «Hard Day», som ble sluppet sist av dem, fungerer også bedre i plateformat, der det svære refrenget lyser opp en ganske så hardtslående introduksjon på skiva. Her overrasker åpningslåta «Ultra Ultimate Opus Power» med noen harde, harde industrielle og elektroniske beats før noen minutter med umiskjennelig hardcore følger.
Etter noen gjennomlyttinger synes jeg nesten de første minuttene av plata, før refrenget på «Hard Day», byr på en litt vel stor overtenning. Den poppa hovedmelodien i «Bargain» blir også litt billig. Men den tyder også på en høy grad av profesjonalitet, og åpningsstrekket er utvilsomt sterkt der den balanserer mellom Bring Me The Horizon-tendenser og Parkway Drive-aktig metallisme.
Så blir det bedre når en mer interessant hovedmelodi i tittellåta bygger opp til platas midtpunkt. Og for en midtdel dette er. «Poison Pure» er et sant høydepunkt med sin helt nydelige refrengmelodi og sårbare, ektefølte låttekst, og refrenget «Slip Away» har fortsatt til gode å ikke imponere stort hver gang det kommer på. Etter dette tospannet kommer imidlertid platas store overraskelse i form av «Peeling Skin», som åpner med noen flotte, Touché Amore-tendenser fra post-hardcore-land før et helt utmerket fotballkor bygger opp til platas avslutningsstrekk.
Det svære refrenget i «Leave» og indie-tendensene i «Somebody» piffer opp de påfølgende minuttene, men uten å servere de store overraskelsene eller høydepunktene. Power-balladen «Oh My» sørger imidlertid for en høyst verdig avslutning, der jeg særlig blir imponert av vokalprestasjonen som varierer mellom sårbar falsetto og et herlig, Gerard Way-aktig følelsesutbrudd som legger seg over den skikkelig, skikkelig tunge instrumentasjonen.
Atena mestrer metalcore-sjangeren uhyre godt på ‘Subway Anthem’, og man ender egentlig bare opp med å ønske seg mer av det – og kanskje et sjangermessig kvantesprang ut i noe uutforsket. Jeg har ingen problemer med å si at Indie Recordings kanskje har sluppet sin beste utgivelse i år, og at Atena har bydd på noe som konkurrerer i toppen når det gjelder høydepunkter innenfor hardere norsk musikk i år.
Agabas’ debutskive ‘Voluspå’ var et av 2021s desidert kuleste overraskelser innenfor den norske metallscenen. Kombinasjonen av jazz og ekstremmetall var ikke bare uhyre appellerende, fengende, leken og interessant; Agabas unngikk også å gjøre seg for lik lignende forsøk. Innslaget av hardcore-tendenser og pønka tekster var forfriskende som fy i miksturen, og resulterte i en plate jeg har kost meg veldig, veldig mye med.
En ny utgivelse fra bandet, som altså går under navnet ‘A Hate Supreme’ og er lansert via Vinter Records, er dermed definitivt basis for en spennende begivenhet. Likevel ble jeg ikke helt overbevist av singelen jeg hørte fra ‘A Hate Supreme’, som gikk under navnet “Evneveik”. Agabas hadde riktignok ikke gitt slipp på jazzmetallen sin, og mye er fett i energien og uttrykket til bandet her. Likevel fremstår Agabas litt mindre sinnsykt og eventyrlystent enn før her, og i produksjonen manglet noe av råskapen som gjorde debuten ekstra fet.
Dessverre er dette også noe av inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha hørt hele ‘A Hate Supreme’. Misforstå meg rett; drivet i åpninga “Megafon i et ekkokammer” er godt, refrenget i “Steg etter steg” er spenstig som bare det, og det er i det hele tatt mye godt å si om overtenningen som ofte ligger i lufta her og som fortsatt må sørge for et ellevilt live-show. Likevel føler jeg at noen hovedingredienser, særlig synkopene, breakdownsene og paringa mellom gitar, bass og saksofon resirkuleres i overkant mye; i så måte forsvinner overraskelsesmomentet ganske fort.
Det er midten av plata som imponerer meg mest. De spinnville blast-beat-partiene og saksofon-anfallene i “Overstimulert” og “Det sorte hav” er fantastiske øyeblikk, og “Agabas” peker seg ut med variasjonen sin. Men avslutninga på plata blir anonym i forhold til det som har kommet tidligere på skiva. Det kule forsøket på et a-ha-cover avslutningsvis krydrer det godt til helt til slutt, men det blir for lite, for sent. Agabas er fortsatt et skikkelig interessant band som bringer med seg noe helt unikt, men forventningene har på dette tidspunktet også blitt høye, og den kjente utfordringen ved å lage en tilfredsstillende post-gjennombruddsplate har ikke gått så bra som jeg håpet.
Skrevet av Alexander Lange
Hammerfilosofi – The Desolate One
Ute nå via ATMF
Hammerfilosofi er et nytt, anonymt band som peiler seg inn på den ortodokse svartmetallbølgen som for øyeblikket skyller over den norske kyststripa (spesielt Trøndelagskysten), både i uttrykk og filosofi. Det er altså snakk om svartmetall som ønsker å se sivilisasjonen drukne i et hav av flammer, samtidig som den løfter frem en slags luciferiansk tilnærming til individuell vekst via en «voldelig, katartisk indre reise». Sånn sett føyer prosjektet seg med enkelhet inn i den nevnte bølgen kjennetegnet via band som Funeral Harvest, Beyond Man og Ritual Death, hvilket er en bølge som har brakt med seg noe av den beste norske svartmetallen fra senere år.
Hammerfilosofi skiller seg endog noe fra de nevnte bandene rent uttrykksmessig. Debutskiva ‘The Desolate One’ kan nemlig neppe klassifiseres som noen rendyrket ortodoks svartmetallskive, ettersom tunnel-gravende dødsmetall og industrielle elementer setter vel så tydelige stempler på musikken. Dermed er ortodoks black/death en taksonomi som muligens er lettere å svelge, og med det av en sort som er dynket i rituell atmosfære og gjenklingende, underjordisk ambients.
Musikken til Hammerfilosofi er også preget av utstrakt bruk av hypnotisk repetisjon, hvilket er en tendens som blir grundig etablert allerede på åpningssporet «The Torch». Låta fortoner seg mer eller mindre som en uavbrutt, sort elv av black/death, som kun brytes opp av noen temmelig brå overganger bestående av industrielle lydeffekter. Denne elven renner mer eller mindre direkte inn i oppfølgingslåta «The Crossed Bones», hvis miasmatiske strøm av Verbum-aktig, dødsmetallisk droning gjør det tydelig at vi har med en temmelig stillestående men atmosfærisk potent skive å gjøre.
Dette tveeggete sverdet svinges dog ikke på samtlige av låtene på ‘The Desolate One’. «Odi Profanum Vulgus et Arceo» og «Abyssal Season» skiller seg temmelig klart ut fra resten av platas låter, i kraft av langt mer fandenivoldsk, dødsmetallisk riffing og sistnevntes nesten Immolation-aktige, rytmiske oppbrudd. Jeg vil uansett si at den mer generelle modusen Hammerfilosofi jobber i på ‘The Desolate One’ overbeviser. Dette som følge av at skiva føles genuint investert i sin egen filosofi, hvilket reflekteres i både den visuelle utformingen, den kompromissløse produksjonsjobben og den besatte vokalen til bandets Attila Csihar-aktige vokalist.
Oppsummeringsvis bør jeg nok ikke unnvære å nevne at låtene på ‘The Desolate One’ også oppleves som noe stillestående og udefinerte. Trommene – som i mine ører for øvrig låter digitale – fremstår som passive strukturelle elementer fremfor den individualiserte agenten man kanskje skulle forvente basert på bandets filosofi. Dermed er ‘The Desolate One’ vel så preget av uforløst potensiale som av sin genuint illevarslende og grufulle atmosfære, noe som gir et håp om et desto mer inntrykksfullt opus lenger frem i tid. Anbefales fans av ortodoks svartmetall og rituell, atmosfærisk black/death.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dracïspex – …Over Ossified Oceans…
Selv-utgitt
Dracïspex er et prosjekt som utgår fra et lite og nokså mystisk ekstremmetallmiljø på østlandet det har kommet noen usedvanlig gode utgivelser fra de siste par årene. Eller, jeg tror i alle fall det. Dracïspex er nemlig et enmannsprosjekt som styres av en som omtaler seg om E.R., som også er aliaset til Erlend Rønning i Dødskvad, og musikken til Dracïspex minner også mistenkelig mye om dette bandet som ifølge oss i Metallurgi slapp fjorårets beste norske metall-EP. Om det stemmer, har vi også med mannen bak Syndexioi å gjøre, så vel som en del av blant annet Stygian Ruin og et miljø bestående av skikkelser i blant annet Obliteration og Eternality.
Men nok om det; Dracïspex er i alle fall et prosjekt som beveger seg i skjæringspunktet mellom svartmetall og death metal, og ‘…Over Ossified Oceans…’ er prosjektets første utgivelse. Musikken er på alle måter obskur og mystisk, og preges av et romslig, rått lydbilde, høylytte skarptrommer som har et nærmest ritualistisk preg, nærmest skummel growlevokal, isende synther og monstrøse gitarriff. Det er snakk om en stil som jeg egentlig synes er nokså unik der den, på samme måte som Dødskvads to EP’er, kombinerer brutalitet og atmosfære på en spennende og overbevisende måte.
Der platas første minutter introduserer denne innmaten på umiskjennelig vis, evner også Dracïspex å variere litt og skape en ganske god flyt utover på plata. På slutten av andrelåta “Consuming the Living Codex” kommer et roligere parti etter noen voldsomme, thrasha gitarsoloer, noe som skaper en perfekt inngang til den påfølgende “Awakening the Dracolïche”, som er et av mine favorittlåter på plata med sine grøssende synther og heftige blast-beat-partier.
Ambient-tendensene rendyrkes videre i “Unholy Eidolon”, som også introduserer et nokså groovy death metal-håndverk som fungerer utmerket. Etter dette imponerer blant annet tung riffing i “Obisidian Tomb”, en blast-beat-eksplosjon av de sjeldne i “Floating in the Antechamber” og en sterk oppbygging i “Crumbling Parapets”. Dracïspex runder av plata med ambient-sporet “Remnants of the Extïspex”, som i seg selv ikke er så veldig minneverdig, men som like fullt demonstrerer prosjektets finfølelse for atmosfære.
Og det er kombinasjonen av svært effektive og unike stemninger og mye variasjon som gjør ‘…Over Ossified Oceans…’ så imponerende. Dette er en hardtslående, guffen og interessant skive, som på tross av å ikke være spesielt moderne i noen forstand kommer ut som usedvanlig fremoverlent. Anbefales!
‘Dödsskvadronen’ er debutplata til Dödsalliansen – en duo fra Lillehammer som etter sigende har holdt på helt siden 2014, og som består av Memet Ødegaard Caltepe på trommer og en Dödsstjerne Satansen på alt annet av instrumenter og vokal. Stilistisk er ikke bandet vanskelig å forstå seg på, og det lener seg tett opp mot tradisjonell tungmetall fra 1980-tallet, der det også er rom for noen innslag av klassisk rock. Grunnet vokalen og den klare og flotte basslyden minner det meg spesielt mye om Iron Maiden, men nokså korte låter, synth-bruk og ukomplisert låtskriving trekker også assossiasjonene i andre retninger.
Og når det gjelder det rent uttrykksmessig kommer Dödsalliansen godt ut. Etter en fargerik og flott introduksjon sørger “Demon” for en representativ inngang til materialet, og det med noen svært habile riff og vokalmelodier i tillegg til en luftigere mellomparti som piffer opp atmosfæren.
Det går også bra videre på ‘Dödsskvadronen’. “The Imprisoned” er kanskje det mest 70-tallske og rocka innslaget på skiva med sin svingende groove og tilbakelente instrumentasjon, og litt tilsvarende tendenser får vi på “Mexico”, som slår til med et minneverdig refreng og catchy versriff. Også tittellåta og “The Awakening” er gode innslag, men på et tidspunkt synes jeg det hele blir en smule ensporet, noe som er litt synd når duoen stadig viser tilløp til variasjon.
Det går heldigvis litt bedre mot slutten. Blast-beaten på “The Spiritguide” er nok Dödsalliansens friskeste pust på hele skiva, og på “Redominator” er en kort kruttønne på to minutter som blander inn solskinnsmelodier på clean-gitar og et herlig, melankolsk refreng. Og også den syv minutter lange avslutningslåta er god; her kommer nok duoen lengst i å la synthbruken gi musikken egenart, og de lykkes også godt med å bygge opp låta med en ulmende stemning og suggererende spill på trommer, bass og gitar.
‘Dödsskvadronen’ hadde nok hatt godt av øyeblikk som i større grad spilte på sidesprang og det jeg opplever som et potensiale for å skille seg ut. Til tider synes jeg nemlig Dödsalliansen lener seg litt vel mye på 80-tallstendensene, og da blir det litt anonymt. Likevel er håndverket alltid godt, og det er her snakk om en stilig og frisk utgivelse som jeg anbefaler for fans av sjangerlandskapet.
Skrevet av Alexander Lange
Hjemsøkt – Mystikk og Mørke
Ute nå via Purity Through Fire
Den norske metallscenen har ikke akkurat manko på prosjekter med høyt produksjonstrykk, men av disse igjen er det svært få som holder det samme trøkket som undergrunns-skikkelsen «Peregrinus». Karen har altså kun vært en aktør i miljøet siden 2020, men allerede har han rukket å gi ut 17 utgivelser i ulike medier i seks ulike prosjekter(!). 2023 virker å bli litt av et merkeår for arbeidsmauren, ettersom fem av disse utgivelsene har blitt utgitt etter årsskiftet. Ikke nok med det, men sist fredag debuterte mannen sitt nye prosjekt Hjemsøktmed EP-en ‘Mystikk og Mørke’, på samme dag som han slapp andreskiva til flaggskips-prosjektet (I Metallurgis øyne) Solus Grief.
Sjokkerende nok virker ikke det høye produksjonstempoet å gå ut over kvaliteten på musikken «Peregrinus» disker opp. Samtlige av årets utgivelser har vært verdt en lytt eller ti, på samme tid som de kanskje ikke helt har nådd opp til de samme høydene som fjorårets opus ‘With a Last Exhale’. Hjemsøkt fortsetter denne trenden, i kraft av å være gjennomgående solid men sjelden oppsiktsvekkende.
I denne omgang er det snakk om svartmetall som slekter på Vestlandets melodiøse og natur-tilbedende tradisjoner; tenk band som Kampfar, Helheim og i mindre grad Windir. ‘Mystikk og Mørke’ åpner temmelig brått, med et spenstig og nesten gresk svartmetallisk riff som med fordel kunne ha blitt utforsket videre. «Peregrinus» slår dog umiddelbart over i piskende og aggressiv svartmetall, av den typen som husker at flere av de norske andrebølges-bandene hadde sin opprinnelse i dødsmetalliske sjangerlandskaper. I tillegg har musikken en tidvis episk, tradmetallisk glød som videre forsterker prosjektets forbindelse 90-tallets nasjonalromantiske faksjoner.
En annen referanse som melder seg over EP-ens spilletid er Ulver. Dette gjelder selvfølgelig aller mest mellomspillet «Sorgens Hymne», som med sin rustikke, stemningsfulle karakter kunne vært hentet ut av ‘Bergtatt’. På dette punktet blir det dog også tydelig at ‘Mystikk og Mørke’ er en utgivelse som forsøker på litt for mange ting på én og samme tid. Denne problematikken forsterkes på «Kongen Begravd i Fjellet», som benytter seg av krasse dissonanser som ikke benyttes ellers på EP-en, og på «Nattestormer», som av en eller annen uforståelig grunn ikke har vokal. I tillegg er låtene i seg selv ofte lineære, med overganger som stykker opp seksjonene heller enn å binde dem sammen.
Til tross for disse kritikkene mener jeg definitivt at ‘Mystikk og Mørke’ er en bunnsolid utgivelse. EP-ens seks låter demonstrerer en musiker som har begynt å tale det svartmetalliske språket heller enn å ape etter det, og dette inntrykket forsterkes av en produksjon som i større grad kaller tilbake på 90-tallets estetikk enn de digitale, rå miksene artisten har brukt til nå. ‘Mystikk og Mørke’ kommer kanskje ikke til å slå erfarne svartmetall-entusiaster ut av sokkene, men den er likevel et eksempel på hvordan man kan ta utgangspunkt i en eldre sjangertradisjon uten å sitte igjen med et gråblekt og kreativt tappet resultat.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Feversea – Demo 2023
Selv-utgitt
Feversea er et nytt band fra Oslo som i ly av byens dunkle øvingslokaler har kokt i hop en særegen tagning på svartmetallisk post-metall. Dersom jeg skulle forsøkt å lokalisere bandets posisjon i den norske uttrykks-matriksen ville jeg satt nåla en eller annen plass mellom Sâver og Sylvaine, uten at dette på noen som helst måte er dekkende. På ‘Demo 2023’ vever Feversea nemlig svart/post-metallen rundt et strukturelt skjelett som sender tankene mine i retning band som Ides of Gemini og SubRosa; to band hvis musikk er innhyllet i en poetisk men dyster rituell glød.
«The Sickle» – den første av demoens to låter – bruker sine første fire minutter på å mane frem en mystisk, ærbødig atmosfære, for så å blåse vekk den post-metalliske disen ved hjelp av en serie svartmetalliske vindkast. En ting jeg setter pris på ved bandets tilnærming til post-metall, er at den ikke kun forholder seg til dynamikken mellom speilblanke vannflater og stormende sjø, men at den benytter seg av et bredt utvalg teksturer. Variasjonen i gitartone, effekter og tilleggs-instrumentering gir musikken en tydelig tredimensjonalitet, hvilket ikke er en selvfølge hos band som har sitt virke i skjæringspunktet mellom post- og svartmetall.
«Spinning in the Black Field» benytter seg av mange av de samme elementene som sin forgjenger, men utvider rammene ytterligere ved hjelp av Lingua Ignota-aktig skriking, sludgy desperasjon og fargerike akkordskifter. Spesielt refrenget utmerker seg som følge av en minneverdig og fengende vokalmelodi, selv om det i sin andre halvdel legger seg på grensen til det jeg vil kalle post/svartmetallisk sentimentalitet. Dette er dog ingen grov overtredelse, ettersom tunge gitarhugg og krasse dissonanser bidrar til å balansere ut alle tilløp til kvelende, post/svartmetallisk skjønnhet.
Til slutt har vi låttekstene, som til tross for å være tidvis utfordrende å tyde er et sterkt bidrag til demoens verdensbygging. Det er vel generelt sett denne innbakingen av Rope Sect/SubRosa-aktig mystikk i tung men meditativ post/svartmetall som kan sies å være Feverseas sterkeste identitetsmarkør for øyeblikket. Om jeg skulle kommet med et forslag til utbedring, så mener jeg at låtformene kunne trengt en liten finjustering. Låtene på ‘Demo 2023’ virker å eksistere på et skille mellom tradisjonell låtform og meditasjon, og i min tid med utgivelsen har jeg plukket på og undret meg over en del sømmer jeg har funnet mellom de to tilnærmingene. Feversea har uansett demonstrert et lovende sound som på sikt burde muliggjøre bookinger til både KlubbØya og By:Larm, og jeg er spent på å følge opp deres dystre auditive ritualer i årene som kommer.
Full disclosure: Alexander, skribent for Metallurgi, spiller bass i prosjektet
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dadlur – Spectres of the Syphon – Kneel
Selv-utgitt
I likhet med Hjemsøkts «Peregrinus», er karen bak Bandcamp-prosjektet Dadlur også et usedvanlig produktivt individ. Karen har gitt ut intet mindre enn 15 utgivelser siden 2021, hvorav mesteparten er demoer eller EP-er. En av grunnene til at vi ikke har omtalt alle disse på bloggen, er at mange av dem strengt tatt virker mer som dumpinger av content fremfor ferdige produkter tiltenkt allment konsum. Vi tenker uansett at vi må sveipe innom musikerens profil i blant, dette for å sjekke om hans nitidige arbeid har begynt å bære frukter.
Det er ikke slik at tidligere Dadlur-utgivelser ikke har vært verdt å lytte på, men deres instrumental-status har som oftest gitt meg følelsen av at det ha manglet et element for å fullføre det større bildet. Dette er dessverre også tilfellet på andreskiva ‘Spectres of the Syphon – Kneel’, som foruten sitt forrykende, atmosfæriske svartmetall-landskap lider av mangelen på en fortellerskikkelse. Dette er spesielt synd med tanke på at «Monons» har jobbet seg frem til en distinkt tagning på sin utvalgte sjanger i senere tid; et sprakende og støyende univers gjestet av glimrende synther og smertefullt vakre akkodrekker og melodier. Det er altså ingenting galt med Dadlurs musikalske grunnlag, det er bare slik at det virker skreddersydd for en vokalist som ikke er der.
Jeg vil likevel anbefale folk som liker å ha musikk durende i bakgrunnen mens de jobber med andre ting å sjekke ut ‘Spectres of the Syphon – Kneel’. Dadlur maner frem noen vanvittig potente atmosfærer over skivas ti låter, og de virker vel i det store og det hele mer myntet på bakgrunnslytting enn fokusert lytting. Det er selvfølgelig opp til «Monons» hva han selv ønsker å få ut av musikken, så jeg skal ikke hevde at han MÅ gjøre det ene eller det andre for å realisere potensialet som ligger latent i Dadlur. For min egen del ville jeg dog selvfølgelig likt å se karen eksperimentere med egen stemme eller gjestevokal, ettersom det virker å være det elementet som mangler for at prosjektet kan hevde seg på et helt annet plan på den norske metallscenen.
Det er ikke mer enn noen måneder siden Blood Red Throne feiret sitt 25-års jubileum med slippet av singelen «Latrodectus», og de er allerede i full sving med slippet av sin ellevte skive ‘Nonagon’. Bandet er kjent for å være konsistente leverandører av en type dødsmetall som blander sjangerens brutale utvikling på det sene 90-tall/tidlige 2000-tall med oppdaterte elementer fra sjangerens yngre dager, og singelen «Blade Eulogy» varsler på ingen måte om voldsomme endringer på dette formularet.
Jeg får likevel inntrykket av at ‘Nonagon’ kommer til å utgjøre en skive utover det vanlige for Blood Red Throne. Det virker litt som at planetene har stått litt på rekke i forbindelse med utgivelsen, ettersom både produksjonsjobben og bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen fra Deception, passer den brutale men teknisk kyndige dødsmetallen deres som hånd i hanske. Det er liksom ikke så mye jeg kan si om bandets musikk på «Blade Eulogy» som ikke har blitt sagt før, annet enn at den nå tydeligere enn noensinne før viser seg å kunne konkurrere med brutal, modernisert dødsmetall fra verden over. «Blade Eulogy» er et beundringsverdig destruktivt skudd fra Blood Red Thrones dødsmetalliske børse, og jeg ser virkelig frem til å bli ytterligere maltraktert av det øvrige låtmaterialet på ‘Nonagon’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dark Delirium – «Chaos Machine»
Selv-utgitt
Nok en uke, nok en ny singel fra den veritable låtfabrikken Dark Delirium. «Chaos Machine» er den femte låta bandet har gitt ut så langt i år, og føyer seg temmelig greit inn i rekken med tidligere singler rent uttrykks- og strukturmessig. Det er snakk om tung, mektig og majestetisk melodeath med metalcore-tendenser, toppet med cinematiske lydeffekter og den alltid lidenskapelige skrikingen til bandets vokalist Simeon Ekse. Det er én ting «Chaos Machine» gjør annerledes fra det andre materialet bandet har levert over årenes løp, og der å lene seg lengre over i dødsmetallen, hvilket kommer til uttrykk gjennom mørke growls og overraskende teknisk gitarriffing. Jeg synes dette fungerer temmelig godt, og jeg håper bandet fortsetter å utforske denne siden av musikken deres i fremtiden. For øvrig synes jeg vel fremdeles at produksjonen blir i overkant massiv, og at gitartonene og basstrommene med fordel kan roes ned. Ellers som vanlig solid håndverk fra Rogalendingene i Dark Delirium!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Kingseeker – «…and I Explode»
Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)
Kingseeker er straks aktuelle med ny skive, og akkurat som i tidsrommet mellom debutskiva og den kruttsterke EP-en ‘Grief’ fra i fjor virker det som at tiden i etterkant av EP-en har blitt brukt til å raffinere bandets tunge men melodiske metalcore ytterligere. Første singel ut er ‘…and I Explode’, en låt som på tydeligvis kommuniserer at bandets ambisjonsnivåer er høyere enn noensinne.
Disse ambisjonene er ikke nødvendigvis knyttet til noen voldsom innovering, men dreier seg heller om hvor mange mennesker Kingseeker kan treffe med musikken sin. «…and I Explode» er dermed en temmelig kommersiell sak, hvilket kler bandet rimelig godt. Låta er elegant utformet, og balanserer godt mellom metalcore-befestet tyngde og post-hardcorens emosjonelle utladninger og nostalgiske melodikk. Det eneste jeg egentlig har å komme med av kritikk er at renvokalen fremdeles mangler det siste lille overskuddet som kreves for å overbevise, samt at overgangen fra screams til rensang ved låtas fremstår litt usmidig. Jeg er uansett svært glad for å se at Kingseeker fortsetter å utvikle seg fra utgivelse til utgivelse – og det i høyt tempo – og jeg ser ikke bort i fra at den kommende skiva ‘Passing Moments Caught Forever’ kan vise seg å bli et aldri så lite gjennombrudd for bandet. «…and I Explode» tyder i alle fall på dette.
Svartmetallprosjektet Mnira startet opp i 2021, kommer fra Tønsberg og slapp sin første utgivelse i form av debutplata ‘Malignant Panacea’ i slutten av august. Så mye mer kunnskap er det ikke å oppdrive om prosjektet, men mystiske auraer er for så vidt heller ingen sjeldenhet i sjangerlandskapet Mnira opererer i. Selv synes jeg Mniras musikk kan oppsummeres ganske dekkende som en blanding av Mgłas melodiske svartmetall og Deathspell Omegas avant-gardistiske og dissonante tendenser kledd i en progressiv drakt. I tillegg er ikke prosjektets egen merkelapp, teknisk svartmetall, så gæren som beskrivelse, der det også er snakk om finurlige detaljer og øyeblikk som sender assossiasjonene i retning teknisk death metal.
Disse assossiasjonene kommer riktignok ikke øyeblikkelig. Hypnotiske gitar-harmonics setter tonen innledningsvis i den litt over to minutter lange «Esoteric Solace», som er et svært atmosfærisk spor på plata som sånn sett også skiller seg litt ut. Jeg skulle egentlig ønske at tendensene og virkemidlene som kommer til uttrykk i dette preludiet ble litt rikere utforsket på plata, for det som kommer i den påfølgende «An Adumbration of Horror» er annerledes og langt mer representativt for det som skjer ellers på ‘Malignant Panacea’.
Men det handler ikke om at dette er dårlig, snarere tvert i mot. Det er litt synd at åpningssporet er både interessant og lite representativt, men det er jo et aldri så lite luksusproblem, og til gjengjeld demonstrerer Mnira stålkontroll og inspirerende oppfinnsomhet også i så å si alt som kommer etterpå. «An Adumbration of Horror» er et godt sammensurium av det som skjer på ‘Malignant Panacea’, der dissonante melodier, svimlende grooves og herlige detaljer i riffarbeidet under en habil, mørk skrikevokal.
Låtene på ‘Malignant Panacea’ evner å utmerke seg på hver sin måte, noe som gjør at det litt tungt fordøyelige og komplekse uttrykket blir litt mer innbydende umiddelbart også. «Hollow Regalia» har for eksempel en herlig og egentlig ganske morsom nedgang som sniker seg mellom de voldsomme virvelvindene av svartmetallsk atmosfære. Videre kommer Mniras melodiske teft til uttrykk for alvor på «Shrine of Scintillae», som har noen regelrett fantastiske partier og sånn sett ender opp som platas desiderte høydepunkt for min egen del.
En uhyre fet melodi stormer også i «Paracosmic Yearning», og «The Fires of Predation» er en annerledeslåt med sine underlige tappe-partier. De større og mer komplekse «Defile» og «Khenonisistra» ypper litt med tålmodigheten min der de dissonante partiene blir litt vel repeterende. Mange partier er imidlertid svært sterke også her, og særlig sistnevnte henter seg veldig godt inn igjen med noen herlige partier i andre halvdel som treffer balansen mellom kompleksitet, teknikk og melodisk teft på mesterlig, Krallice-aktig vis. Og det må sies at Mnira fremstår profesjonelle som få på denne debutplata, og at de også byr på noe som i norsk sammenheng er svært prisverdig og spesielt.
Skrevet av Alexander Lange
Favoritt uke 39: Thefalls – REFLECTIONS////VOID
Ute nå via Convulse Recordings
Samtlige år siden Metallurgi ble opprettet i 2020 har ført med seg et par platehendelser som kan klassifiseres som genuine overraskelser. Om det er snakk om den eksentriske, progressive middelalder-svartmetallen til Athar Aghanon, eller det bioniske (men dansbare) monsteret av en skive YAWN gav ut i fjor; disse utgivelsene utgjør noen av de største gledene ved å drive denne bloggen. Sånn sett blir det kanskje litt rart å slenge den nye skiva til Thefalls med i denne klubben, ettersom det tross alt snart er ti år siden de gav ut debutskiva ‘Break the Calm’. Den skiva har jeg dog ikke hørt, så for min egen del kommer ‘REFLECTIONS////VOID’ som en genuin overraskelse – og det av beste sort.
Jeg skrev i min anmeldelse av singlene «Patterns Emerge I & II» at singelomtalen er et for spedt format til å fange Thefalls uttrykksmessige spenn på tilfredsstillende vis. Det viser seg nå at selv albumomtalen byr på begrensninger i så henseende; ‘REFLECTIONS////VOID’ er faktisk så komplekst skrudd sammen. Bandets uttrykksmessige grunnsteiner kan sies å være The Dillinger Escape Plans spastiske mattecore, Between the Buried and Mes eventyrlystne progmetall og sludgens knusende tyngde, men disse har blitt såpass grundig kvernet og sammenblandet at direkte sammenlikninger til andre band blir urimelige. Det tryggeste vil kanskje være å slenge Thefalls med i den nye bølgen med utpreget eksperimentell, moderne norsk metall som kjennetegnes via band som Frostbitt, YAWN og What the Five Fingers Said to the Face.
‘REFLECTIONS////VOID’ er MYE å ta innover seg. Skivas 36 minutter utarter seg mer som en kjedereaksjon enn en tradisjonell skive, med en forakt for gjenbruk av riff og ideer som tilfredsstiller kravene til en musikalsk ADHD-diagnose. La meg bruke åpningsduoen «Patterns Emerge I & II» som eksempel. Etter noen krengende akkorder legger Thefalls ut i et jagende parti preget av et Vektor-aktig gitarspråk, før et fengende, melodisk post-hardcore-refreng heiser lytteren ut av kaoset etter kragen. Dette skarpe skillet mellom tekniske utladninger og musikalsk ynde forsterkes på del to, som på sitt softeste vekselvis minner om Chons oppjazzede gitarprog, og glitrende forstads-indie rock ala Real Estate(!).
Men i tillegg til å bli bowlet fullstendig over ende av den uttrykksmessige og tekniske kompleksiteten, blir jeg også slått i bakken av hvor musikalsk det hele oppleves. Den overveldende idétettheten som preger ‘REFLECTIONS////VOID’ fra ende til annen oppleves nemlig ikke anstrengt, men som en strøm av sammenhengende gester – til tross for stadige oppbrudd og digresjoner. Dette merkes bedre og bedre jo lengre ut i skiva man kommer, hvor stadig lengre låtlengder gir Thefalls mulighet til å virkelig teste ut hvor langt strikken kan tøyes. Denne strikken tøyes jææævlig langt på både «Seconds» og avslutningslåta «The Hardest Part is Over»; en låtduo som setter et ettertrykkelig punktum bak platas utfordrende men gjennomgående givende reise.
Til slutt hadde det vært en enorm tabbe å la være å nevne tekstene, som er bemerkelsesverdig fokuserte til å være jevnt fordelt mellom tre opphavsmenn. Platas tematikk er definitivt mulig å tolke i den ene og den andre retningen, men for min egen del har jeg filtrert ut en tematikk sentrert rundt konformitet, egenidentitet og en voldsom utilfredshet med måten det moderne samfunnet innskrenker sistnevnte på. Måten tekstene kombinerer symbolikk og rå, konfronterende åpenhet er slående effektivt, og former ikke minst et lineært handlingsforløp som når sitt skjellsettende, eksistensielle klimaks i platas aller siste sekunder.
Om samtlige av de musikalske avgjørelsene som Thefalls har tatt på sin nye skive er optimale er for tidlig å si.‘REFLECTIONS////VOID’ er en såpass sammenvevd og innholdsrik plate at å dechiffrere hele sulamitten trolig vil være en prosess som strekker seg godt ut i høstsemesteret. Det er uansett ingen tvil om at Thefalls har slått en gedigen fulltreffer på sin nye skive, og personlig har jeg ingen tvil om at plata kommer til å stå som et av mine personlige høydepunkter fra den norske metallscenen ved årets ende. ‘REFLECTIONS////VOID’ kombinerer overveldende, høytekniske låtmaskinerier med et gripende og personlig narrativ, og er sterkt anbefalt for fans av sjangerblandende, moderne metall.
Allerede i overimorgen slippes Den Saakaldtes nye album ‘Pesten som tar over’, og vi har den siste uka fått høre på en siste smakebit derfra. Med sin spilletid på neste ni minutter er «Å Skjende En Engel» en svær sak, og som på førstesingelen «Av Satans Ild» får vi servert svartmetall som kombinerer profesjonalitet og tradisjonstro på en god måte.
Særlig det raske, folketonale hovedriffet er strålende, og det er i det hele tatt også snakk om en låt som henger godt sammen som en helhet. Clean-vokal-partiet som preger midtdelen er også et sterkt kort. Når det gjelder plata, stiller jeg meg nok noe undrende til om de lange låtlengdene lar seg rettferdiggjøre; her biter jeg nemlig ikke helt på kroken umiddelbart i så måte. Likevel er håndverket utmerket, og jeg gleder meg stort til plateslippet.
Skrevet av Alexander Lange
Rozario – «Nightmare in Flames»
Ute npå via Pride & Joy Music
Jeg har begynt å få nokså høye forventninger til Rozarios debutalbum ‘To the Gods We Swear’. Kvintettens power-metallske tradmetall er på ingen måte original, men singlene har så langt overbevist med sterk låtskriving og gode melodier. Det gjør også den nyeste av dem, som går under navnet «Nightmare in Flames».
Power-metallen får særlig utløp her, særlig i refrenget (duh). Det er synd at noe av vokalen her høres ganske syntetisk og isolert her under de kraftige trommene, men det melodiske elementet, særlig i post-refrenget, og den rene og skjære entusiasmen overbeviser likevel. Albumet kommer om en tre ukers tid.
Skrevet av Alexander Lange
Paradogmata – «The Seeds of Greed»
Selv-utgitt
Paradogmata er et thrash/dødsmetall-band fra Trondheim som har eksistert i ulike former siden 2018. Bandets debutskive ‘Endetid’ står for dør, og det samme gjør en konsert med det smått legendariske, norske melodiske dødsmetallbandet The Embraced på Good Omens i Trondheim. Paradogmata har med andre ord mye å bleste for tiden, og denne blestinga skjer i form av slippet av platesingelen «The Seeds of Greed».
«The Seeds of Greed» er en kortfattet, eksplosiv og skarpladd sak. Tumlende bass og gitarskraping utgjør en turbulent åpning, hvor førstnevnte straks utvikler seg til å bli et slags musikalsk hovedmotiv for låta. Paradogmatasthrashmetalliske tilnærming virker utpreget teknisk etter «The Seeds of Greed» å dømme, men en moderne og melodisk, dødsmetallisk brodd sørger for å pusse ned de skarpe kantene noe. Når det kommer til kritikk, mener jeg at broens semi-operatiske koring kommer temmelig uheldig ut, samt at det er noe rytmisk utighthet å spore i bandets aggressive fremstøt. Med unntak av dette er «The Seeds of Greed» en temmelig vel-kalibrert sprengladning av en låt, og jeg ser frem til å høre resten av spennvidda på bandets debutskive, som for øvrig slippes 23. november.
Metallskiver med solide kommersielle prospekter er det få av og langt mellom i Norge, så at både Atena og Fixation gir ut plate i år betyr at vi har med et merkeår å gjøre i så henseende. De to bandene har for så vidt mye annet til felles også: Begge bandene er signerte hos Indie Recordings, begge spiller en form for kommersiell metalcore som slekter på gjennombruddet til Bring Me the Horizon, og begge har varmet opp til sine nye skiver med singler av høy kvalitet. Atenas fjerdeskive ‘Subway Anthem’ kommer ikke ut før om en drøy uke, men debutskiva til Fixation har vi allerede hatt muligheten til å nyte i en stund allerede.
Det er nok ingen tvil om at Fixation har et enda større potensiale til å treffe bredt enn sine selskapskamerater. ‘More Subtle than Death’ er en storstilt produksjon som benytter seg av alle triksene det moderne studioet tilbyr for å skape et massivt, polert sound. Det er bare å lytte til det korte introduksjonssporet «Impending Fallout» for å skjønne hvor bandet vil hen; dette er bombastisk, cinematisk musikk med en IMAX-tilnærming til lydoppløsning. Produksjonsjobben oppfyller internasjonale standarder når det kommer til kommersiell metall og hardcore, og utstyrer dermed Fixation med det ultimate bakteppet for deres fengende, emosjonelle utladninger.
Samtlige av skivas åtte fullverdige låter forsøker sitt ypperste med å fremkalle sterke følelser hos lytteren. Det mest potente verktøyet Fixation besitter knyttet opp til dette er unektelig vokalist Jonas Wesetrud Hansen, som gjør en kruttsterk opptreden på bandets debutskive. Karen har både en flott stemme, evnene til å traktere instrumentet, samt et popmusikalsk instinkt for melodier som fester seg på hjernebarken. Han er derimot ikke alene i sitt oppdrag med å gi lytterne blanke blikk, og resten av bandmedlemmene gjør definitivt sine bidrag bemerket på ‘More Subtle than Death’s beste øyeblikk. For min egen del er det nok «Ignore the Disarray» som treffer absolutt best blant skivas låter, i kraft av sin smarte låtskriving og nydelige forrefreng/refreng.
Det skal dog sies at forskjellen på en god og en fantastisk kommersiell metalcore-låt er lett å høre men vanskelig å forklare, og de aller færreste har det som skal til for å fylle en hel skive med fulltreffere av denne sorten. Fixation er selv ikke helt der ennå, og det er flere av låtene på ‘More Subtle than Death’ som låt imponerende til å begynne med, men som ikke vokste all verdens på meg over flere lytt. Blant disse finner vi låter som «Stay Awake» og «Violent Tendencies», og dessverre den såre men litt blasse låta «Bleed». I tillegg virker låtenes tematikk nesten bestemt av hva som generer mest engasjement på nett (ironisk nok), og låter om «flat earthers», falske sosiale medie-figurer, våpenkontroll og global oppvarming kan nok tolkes som et forsøk på å fremstå som aktuelle.
Jeg får likevel aldri følelsen av at Fixation virker i overkant kalkulerte på sin debutskive. Det virker som at dette er akkurat den type musikk bandet ønsker å spille, og akkurat den type tematikk de ønsker å utforske, Metallurgis anmeldere be damned!. ‘More Subtle than Death» er kanskje ikke subtil i sin dekonstruksjon av det moderne samfunnets onder, men det er en kruttsterk debutskive som likevel trolig kommer til å treffe brede lytterskarer både i innland og i utland. Jeg er voldsomt spent på å se hvordan de neste par åra til Fixation kommer til å utarte seg, og jeg håper vel strengt tatt på at både ‘More Subtle than Death’ og Atenas kommende ‘Subway Anthem’ vil kunne føre til en liten svell av internasjonal oppmerksomhet for norske band. Fixation bør uansett være godt fornøyde med det de har fått til på debutskiva ‘More Subtle than Death’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
The W Likes – II
Ute nå via Ramah Records
The W Likes er trio fra Mjøs-området som spiller stoner rock/metal med tydelige inspirasjoner fra 90-tallets bølge av alternativ/grunge. Akkurat når bandet ble startet opp er jeg ikke helt sikker på, men de første singlene begynte å piple ut rundt 2013, etterfulgt av en selvtitulert debutplate i 2017. Verdt å merke seg er at bandet gav ut en split sammen amerikanske Palace in Thunderland i 2019, og det på selveste Ripple Music – en av de mest toneangivende selskapene når det kommer til sakteflytende tungmusikk verden over. Nå er bandet atter aktuelle med en ny utgivelse; en oppfølger til debuten fra 2017 som enkelt og greit har fått navnet ‘II’.
The W Likes oppgir selv navn som Clutch, Motorpsycho, Megadeth og Sepultura som inspirasjonskilder når det kommer til egen musikk, men du skal lytte hardt og lenge for å finne referanser til noe annet enn de to førstnevnte på deres nye skive. Uttrykksmessig befinner bandet seg nemlig trygt planta i stoner/doom-landskapet, om så de kompliserer bildet noe med påvirkninger fra både psykedelisk doom og 90-tallets alternative rock og metall. Siste biten i puslespillet er en kjølig og frisk form for ørkenrock, hvilket jeg som følge av et svært musikkskribent-aktig innfall har valgt å kalle tundrarock.
Stoner rock- og metall er langt i fra mangelvare innenfor Norges landegrenser i 2023, men The W Likes klarer altså å skille seg fra mengden med kosmonauter og riff-tilbedere som for øyeblikket fyller Oslos øvingsrom til randen. Dette er ikke bare som følge av det sammensatte uttrykket jeg beskrev tidligere, men også som følge av at trioen har en teft for distinkt låtskriving. «I Called It Home» er med sin energiske, Suncraft-aktige åpnings-intrumental en effektiv start på skiva, før låtas andre halvdel leder oss dypere inn i bandets vidåpne, psykedeliske stoner-villmark. Denne leken med nesten postrock-beslektet dynamikk fortsetter på andrelåta «Forgotten», som veksler mellom spenningsfylt ro og krakilske utbrudd til voldsom effekt.
Singelen «Demon Priest» byr så på mer umiddelbare gleder i form av durende, Al Cisneros-aktige riff og et fengende kvasi-refreng. Spesielt på denne låta hører jeg påvirkningen fra 90-tallets alternative rock/metall på vokalen til «Willy», selv om det skal sies at tankene mine også gikk i retning Soundgardens Chris Cornell på skivas tidligere låter. Mannen har en habil stemme som balanserer fint mellom melodiøsitet og røffhet, men tidvis føler jeg at han strekker seg over evne når han klatrer i høyden – kanskje spesielt på slutten av «I Called It Home». Så har det seg også sånn at låtmammuten på 18 minutter som avslutter skiva heller ikke helt utmerker seg for meg. Låtas åpnings-kvartal inviterer oss inn i et kjølig landskap fylt av vidder og fjell på temmelig magisk vis, men jeg hadde ønsket meg en større og mer betydelig avslutning på låta, som nå fortoner seg som en pittoresk men noe retningsløs vandring over et massivt tundra-landskap.
Til slutt må jeg også nevne at jeg opplever at forbindelsen mellom skivas tematikk og platecoveret virker manglende. Der coveret sender tankene i retning urmennesker, jaktsamfunn og rå villmark, består tekstene av personlige utleveringer preget av relasjonelle problemer, depresjon, fasader og dysfunksjonaliteter hos både individer og samfunn. Coveret førte dermed til at jeg i utgangspunktet trodde ‘II’ var en helt annen skive enn det den var, og jeg skulle ønske at tekst og visuell utforming hadde spilt litt mer på lag på den nye skiva til The W Likes. Avslutningsvis må jeg likevel si at ‘II’ er en distinkt plate i det noe overbefolkede stoner-landskapet for øyeblikket, og at jeg virkelig har sansen for bandets lyd-design og låtskriversignatur. Anbefales fans av stoner/doom med psykedeliske elementer, samt folk som forventer litt mer av stoner rocken sinn enn svære gitartoner og resirkulerte Sabbath-riff.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – Trollveggen
Selv-utgitt
Etter en meget utstrakt promoteringsrunde har Vestlendingene i Slaamaskin endelig sluppet debutskiva ‘Trollveggen’. I tidligere omtaler har jeg rettet fokuset mot bandets kaotiske sjangerblanding, og sannelig er ikke ‘Trollveggen’ som helhet en smeltedigel av bibelske proporsjoner. Dette skyldes trolig at gutta er «for gamle til å bry seg om hva folk tenker», hvilket er et etos som også farger låttekstenes konfronterende karakter. Dette betyr selvfølgelig at Slaamaskin er et vanskelig band å oppsummere med få ord, hvilket jeg tviler på at Bergensgjengen vil ta som noen form for nederlag.
Et forsøk må jeg da uansett gjøre. Slaamaskins base er en form for metallisk hardcore som går i fullstendig bue rundt metalcore-sjangerens mer ublu elementer, og heller fremstår som en temmelig jevn sammensmelting av de to sjangrene. I tillegg finner vi groove- og melodiske elementer fra 90-tallets alternative kretser, og et aldri så lite kantspark av crossover-lenende thrashmetall. Om dette virker i overkant rotete er det fordi ‘Trollveggen’ rett og slett er litt rotete, men dette er ikke noe voldsomt problem. Rot kan jo også være et synonym for variasjon (hvis man prøver virkelig hardt), og Slaamaskin har jobbet seg opp en såpass tydelig låtskriversignatur at jeg aldri er i tvil om hvilket band jeg har på stereoen – uansett hvor mange skruballer de kaster i min retning.
Samtlige av låtene på ‘Trollveggen’ er pakket til randen med snedige riff-ideer, rytmiske skifter og minneverdige musikalske hendelser. Dette gjør at første halvdel av skiva – med unntak av den relativt streite men forrykende «Krenkeveldet» – fremstår som et godstog som konstant holder på å spore av. Ved første gjennomlytt var jeg faktisk temmelig sikker på at skiva hadde sporet av rundt låta «Vidundergang», ettersom låtas spretne ganglag og flåsete dur-melodikk pælmet meg langt ned i en 90-tallsgrop jeg ikke hadde noe ønske om å returnere til. Da «Fossekall» høynet med ironisk opera-vokal og ramsalte diskobeats skjønte jeg dog at å jobbe motstrøms mot det musikalske kaoset var fåfengt, og at jeg heller burde la meg seile uredd ned langs elveleiet, samme pokker hvor det ledet.
Og med denne innstillingen skjønte jeg fort at ‘Trollveggen’ er en ganske unik skive. For som tidligere nevnt mister jeg aldri følelsen av at det er det samme bandet som står bak alle låtene, til tross for at de inneholder nok uttrykksmessige finter til å levne det gjengse norske band i knestående. Mye av skylda for dette kan nok legges på den spinnville vokal-opptredenen til Rolf Oldeide, som via sitt stadig skiftende lynne og leie ironisk nok utgjør et stabilt landemerke i skivas uforutsigbare landskap. Det skal også sies at mannen skriver noen høyst bemerkelsesverdige tekster, hvor barnerim, ordtak og regler blir smeltet om til våpen i kampen mot bl.a. utbygging av utmark, overfladisk politikk, politisk korrekthet og allmenn passivitet.
Ja, selv om avslutningssporet «Forfall» virker å sørge over alderdommens økende gråskjær, er musikken til Bergensgjengen alt annet enn grå. ‘Trollveggen’ er en skive som er definert av sin fargerike musikalske overflod, hvilket er ekstra imponerende når man tar med i beregningen den korte spilletiden på 38 minutter. Nei, jeg skal ikke lyve og si at samtlige av ideene og samtlige av låtene på skiva treffer blinkskudd – jeg skal ikke en gang erklære at Slaamaskin i det store og det hele er min kopp te. Det jeg kan erklære, er at jeg har kost meg gløgg med kaoset bandet har stelt i stand på sin debutskive, samt at måten de formgir og dirigerer dette kaoset på er beundringsverdig. ‘Trollveggen’ er en selvsikker debut levert av en gjeng Vestlands-veteraner, og anbefales fans av metallisk hardcore og 90-tallets alternative strømninger.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Blood Python – ‘Thunder City’
Selv-utgitt
På rundt den samme tida i fjor gav enmanns-prosjektet Blood Python ut debutskiva ‘Acheron’. Skiva bar preg av en intim kjennskap til en veldig spesifikk tradisjon innenfor 80-tallets tungmetall, nemlig den historiefortellende undergrunnsscenen kjennetegnet via band som Manilla Road, Cirith Ungol og Brocas Helm. I tillegg bakte prosjektets bakmann, Martin Horn Sørlie, inn et okkult element via mørke tonaliteter, effekter og låttekster, hvilket bidro til å gi Blood Python et aldri så lite blaff av særegenhet. Nå er andreskiva ‘Thunder City’ altså ute, og det er snakk om en plate som viderefører mesteparten av forløperens styrker, samtidig som den introduserer et større, episk snitt som virkelig kler prosjektet.
Reisen begynner dog i storbyen. Til tross for sine mørke fantasy-tekster, bærer åpningslåtene «Witch’s Brew» og «Omens» preg av NWOTHM-bølgens tilbedelse av neonlys og natterangling. Dette slår meg som temmelig naturlig med tanke på Sørlies medlemskap i Tempelheks, som på sin nyeste skive ‘Renegade’ gjorde et hopp fra doom-preget tungrock til polert 80-tallsmetall. Låtene i seg selv er velskrevede, men jeg synes nok kontrasten mellom tekst og vibbe blir i overkant stor. I tillegg skal vi straks se at resten av skiva beveger seg såpass langt inn i andre territorier at åpningsstrekket virker ørlite granne malplassert i retrospekt.
Det første tegnet på det kommende fil-skiftet får vi på låta «Conqueror». Vi blir først møtt av en scene-settende gitarprolog, før bandets inntog iverksetter et tradmetallisk ritt som oser av periode-spesifikk sjel og tæl. Den virile koringen og den forheksede synthen som ble introdusert tidligere på skiva gir enda større mening i konteksten av låtas episke karakter, som blåses opp ytterligere på skivas topp-punkt for min egen del, nemlig «Empire». På «Empire» møtes utbroderte gitararrangementer, syngende basslinjer og atmosfæriske korsatser en vekselvis ondskapsfull og episk tonalitet, og det hele danner et lydlandskap hvis evne til å støtte opp under historiefortelling er absolutt superb. Broens harmoniserte doom-riff og det avsluttende refrengets doblede melodi setter kronen på verket, og vi har dermed med en låt å gjøre som samtlige norske tradfans skylder seg selv en svipptur innom.
Overraskelsene fortsetter å renne inn på skivas B-side, som domineres av to massive låter på henholdsvis syv og ti minutter. «Swamp Sacrifice» er et flott stykke berettende tradmetall, men det er også den låta hvor den stive trommemaskinen gjør seg tydeligst til kjenne, hvilket trekker ned. «Lord of Night» gir oss så et nytt høydepunkt i kraft av sine velfungerende tilløp til mer ekstreme metalliske former, samt et effektivt dungeon synth-parti. Avslutningslåta «The Gods That Fell to Earth» demonstrerer nok en gang prosjektets evne til historiefortelling, men kompliserer dessverre også platas identitet ytterligere. Både musikk og tekst er preget av retrofuturisme og sci-fi, og føles kanskje mest av alt som en forberedelse til en tredjeskive som går fullstendig Starscape ala skiva ‘Colony’.
Blood Pythons fremragende forståelse for tradmetallisk form og funksjon får seg en aldri så liten trøkk som følge av en låtliste som er noenlunde splittet vibbe-messig. Personlig hadde jeg gjerne sett at Sørlie klarte å løsrive seg enda mer fra den by-metalliske vinklingen til Tempelheks, og satset hardere på den episke, okkulte- og fantasy-pregede historiefortellingen. Jeg har på følelsen at det er på disse områdene Blood Python skinner sterkest, og en skive som reises på disse elementene har potensialet til å bli en norsk klassiker. Avslutningsvis bør jeg nevne at den røffe vokalen og trommemaskinen nok en gang vil by på høye hindre for mange lyttere, men jeg mener at spesielt vokalen faktisk funker i kontekst av bandets sjarmfulle, bakoverskuende undergrunns-trad. ‘Thunder City’ er en skive som kryper seg tett inntil randen av eksellense, og bør definitivt gjøre seg bemerket hos norske fans av historiefortellende 80-tallsmetall.
Slippet av Superlynx sin nye skive ‘4 10’ er rett rundt hjørnet, og i den anledning har vi blitt servert en siste smakebit på skiva i form av singelen «Cycle». «Cycle» er en tålmodig meditasjon over sykliske fenomener, og er derfor passende nok bygd over en groove som føles evigvarende og syklisk i sin langsomme gange. Over denne grooven finner vi selvfølgelig grovkornete gitarteksturer, robuste basslinjer og den messende, hypnotiske vokalen til Pia Isaksen. Som vanlig finner vi også krusninger og søkk i bandets musikk, der lavt murrende vers-seksjoner leder inn i kraftigere utblåsninger på refrengene – et formular som er hyppig brukt i trioens låtskriving. «Cycle» er kanskje ikke proppfull av ideer som hopper ut av stereoen og røsker tak i kragen din, men det er nok en subtil, trollbindende jam fra et band som virkelig kan sies å være spesialister på feltet.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Råte –«Soil’s Embrace»
Selvutgitt
Råte er et metalcore-band som har materialisert seg ut av studentmiljøet på Ås i Akershus, og de har fra før av et knippe singler og EP’er under beltet – sist med ‘Where the Past and the Future Collide’ i fjor. Laurbærene hviles ikke på, og allerede året etter har vi altså fått nytt materiale i fanget i form av låta «Soil’s Embrace».
Når denne låta sparker i gang for alvor i første vers, synes jeg den produksjonen gir litt loudness war-vibber og låtskrivinga fremstår noe generisk. Og noen andre steder utover i låta blir det også slik. Likevel er det også mye kult og forfriskende her, særlig gjennom gitararbeidet som byr på noen fine tekniske detaljer og saftige akkordrekker. Produksjonen kommer også heldigere ut noen steder ved å være fyldigere enn tidligere. Stort sett synes jeg derfor Råte finner en god energi i denne låta, og også noe som peker mot noe kvalitativt bedre og mer interessant enn tidligere.
Skrevet av Alexander Lange
Rosa Faenskap – «Livredd»
Ute nå via Fysisk Format
Trioen Rosa Faenskap har sluppet sin tredje singel fra sitt kommende album. Med den kommer også en kunngjøring om at bandet har blitt signert på selveste Fysisk Format i anledning plateslippet, at plata skal hete ‘Jeg blir til deg’ og at denne slippes den 3. november.
Den nye singelen heter «Livredd». Den er på alle måter i tråd med Rosa Faenskaps veletablerte eksistensgrunnlag der den dreier seg om ballasten man i dag må tåle i samfunnet når man har kommet ut av skapet og utfordrer tradisjonelle forestillinger om kjønn. Bandet viser som tidligere at tematikken de behandler går i styggvakker forening med den melankolske, forløsende og post-black-metal-befengte post-hardcoren de maner fram. «Livredd» er også en vakker og godt strukturert låt der trioen varierer godt uten å forlate et veletablert låtfundament. Noen drømmende clean-gitarpartier lykkes særlig godt med å skape dynamikk og pusterom – særlig når det til slutt munner ut i et flott klimaks. På søndag spiller de på Vaterland i Oslo med de eminente svenskene i Eradikated.
Skrevet av Alexander Lange
Devour – «Anthem»
Selv-utgitt
Devour er et nytt band fra Haugesund som har sluppet sine første par singler i løpet av det siste halvåret. Bandet spiller en form for moderne dødsmetall som ikke er spesifikt brutal eller melodisk, men kombinerer begge vinklingene til et relativt lett-fordøyelig sound. Robuste riff møter heroiske trommebrekk og basslinjer med mengder av trøkk, og det hele toppes av growling som kan sies å tilhøre Randy Blythe-skolen innenfor moderne ekstrem-vokal. «Anthem» er en solid men temmelig enkel låt, og jeg krever nok litt flere særegenheter før jeg virkelig kan rope hurra for musikken Devour produserer. Bandet er dog – som nevnt – splitter nytt, så elementene som skiller bandet fra øvrigheten vil trolig bli mer tydelig etter hvert som de blir varme i trøya. Anbefales fans av moderne og semi-melodisk dødsmetall.
For meg – som sikkert for mange andre – er slippet av Kvelertaks debutskive i 2011 å regne som en formativ musikkopplevelse. Jeg gikk på ungdomsskolen på den tida, og for meg og de av kompisene mine med størst talent for å havne i trøbbel utgjorde låter som «Mjød», «Blodtørst» og «Fossegrim» selve bakgrunnsmusikken til våre veike men lidenskapelige forsøk på å gjøre opprør mot autoriteter. ‘Kvelertak’ var perfekt til å fylle denne rollen fordi den var gjennomsyret av en tøylesløs, eksplosiv og ustoppelig energi; et konsentrert børseskudd i solar plexus som har vært foruten sidestykke i 12 år nå.
Med tanke på intensiteten på bandets musikk var det lett å se for seg at Kvelertak kunne bli en kraftig brennende men kortvarig affære – litt som det stereotypiske tenåringsopprøret, i bunn og grunn. 12 år senere er bandet dog fortsatt å se på norske scener, og med det noen av de aller største vi har. Selv utskiftingen av den ikoniske vokalisten Erlend Hjelvik senket ikke bandets marsjfart betydelig, og med Ivar Nikolaisen i front har bandet fortsatt å levere legendariske livekonserter og sterke plater. På ‘Endling’ virker Nikolaisen og bandet enda mer hjemme i eget skinn enn de gjorde på ‘Splid’ fra 2020, og resultatet er en skive som både bevarer og videreutvikler Kvelertaks umiskjennelige sound.
«Krøterveg te Helvete» er i sin lengre plateutgave en begivenhetsrik men noe spaltet åpningslåt. Hele tre minutter med tålmodig spenningsbygging venter oss før Kvelertak fyrer av låtas første ordentlige riff; et riff som fremstår mer som en digresjon enn en ankomst når bandet umiddelbart slår over i materialet vi kjenner fra singelutgaven. Låta demonstrerer definitivt platas varme, romslige produksjon og utbroderte arrangementer på godt vis, men jeg er ikke helt sikker på at alle låtas musikalske finter fungerer for min egen del. Dermed funker det fint at låtstrekket fra «Fedrekult» til «Motsols» strammer tøylene litt, selv om det skal sies at «Likvoke» med sin ukarakteristiske synth-bruk fremstår som et friskt pust i bandets låthistorikk.
Blant skivas andre velfungerende eksperimenter finner vi den ‘Noregs Vaapen’-aktige gjestebanjoen på «Døgeniktens Kvad», de stilige Franz Ferdinand-gitarene på versene til «Skoggangr», samt de drodlende, ‘Blood Mountain’-aktige Mastodontismene på avslutningssporet «Morild». I tillegg opplever jeg at bandet lener seg lenger inn i punk-landskapet enn tidligere, hvilket definitivt delvis skyldes Nikolaisens glefsende tirader. Spesielt «Paranoia 297» og «Svart September» er eksempler på dette, og det skal sies at steget i retning punk – i likhet med de andre nyvinningene nevnt i dette avsnittet – fremstår fullstendig uanstrengt i kontekst av Kvelertaks sound.
Så må jeg til slutt si noen ord om det aspektet ved skiva som har vært en av de desiderte største åpenbaringene for meg selv, hvilket er tekstene til Ivar Nikolaisen. Det burde på ingen måte komme overraskende på folk at mannen kan skrive låttekster, men spennvidden fra stusselige, Jokke-aktige karakterstudier, via samfunnskritikk ispedd erkenorsk billedbruk til granskninger av unike norske skikkelser som Arnold Juklerød og Helmut von Botnlaus; Nikolaisens tekster tilfører mengder av sjel og karakter til plata. De er ikke fullstendig foruten det særegne, folkemytologiske perspektivet til tidligere Kvelertak, men de er åpenbart skrevet av en kar som ønsker å sette et tydelig preg på bandets musikk.
Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.
Norge har aldri vært noen storprodusent av slam/death metal, hvilket egentlig er litt pussig med tanke på at et av undersjangerens pioneer-band var nettopp norske. Kraanium er med sine drøyt tjue år som band som levende legender å regne, selv om den muligens største legenden blant dem – vokalist Martin Funderud – gikk bort på tragisk vis i 2017. Bandet har i senere tid eksistert som en slags hyllest til mannen og musikken han og de tidlige besetningene var med på å skape, selv om dette ikke hindrer dem fra å skrive slam i verdensklasse på egne premisser.
Den nå internasjonale institusjonen (bandet har medlemmer fra Norge, Finland, Danmark, Sveits og England) ble nylig plukket opp av spesialistene i Unique Leader Records, og skal etter sigende slippe hele tre plater på det venerable plateselskapet. Låta «Braindead Skullfucking» er hentet fra den første av disse skivene, og rettferdiggjør Kraaniums plass på Unique Leader ved å være noe av det tyngste materialet gruppen har gitt ut til nå – hvilket virkelig burde si en hel del.
«Braindead Skullfucking» når nesten Devourment-aktige nivåer av gjørmete, grunnvolls-rystende brutalitet. Gitarene låter som selvstyrte, blodtørstige anleggsmaskiner, vokalisten låter som et surklende toalett, og skarptrommen låter som en pose popcorn i en mikrobølgeovn som kjøres på full guffe. Den voldsomme og nesten karikerte volden som utspiller seg i teksten vil selvfølgelig være et steg i overkant for de aller fleste – spesielt med tanke på slam-sjangerens nesten patologiske fiksering på voldshandlinger rettet mot kvinner. Dette er et element som også jeg personlig synes blir usmakelig til tider, selv om jeg selvfølgelig er klar over at slam-sjangeren alltid har drevet et slags sjokkfaktor-orientert våpenkappløp. Den nyeste singelen til Kraanium viser uansett at bandet er en ledende kraft i det internasjonale slam-miljøet, og at ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ trolig blir en av de tyngste skivene som treffer kloden i år.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Eluvian – «Hot Summer Keelhaul Surfin'»
Selv-utgitt
Eluvian er en kvartett fra Ålesund som blander nerdete humor med tung og fargerik melodisk dødsmetall. Denne kombinasjonen av lav-terskel-moro og kreativ låtskriving landet bandets EP ‘Tales of Ymaarenth’ en plass på fjorårets liste over årets beste EP-er her på bloggen; en bragd de trolig vil forsøke å gjenta med deres foreløpig utitulerte andreskive.
Første låta fra denne skiva er «Hot Summer Keelhaul Surfin'», som per tittelen selvfølgelig handler om en liten, surfende gnom med utpregede voldstendenser. Musikalsk sett dreier det seg om en kollisjon mellom surf-rock og bandets patenterte ekstremmetall, hvilket er en kombinasjon som overraskende nok låter temmelig naturlig for bandet. Eluvians form for manglende selvhøytidelighet eksisterer ikke i overflod på den norske scenen, og låtas musikalsk-tekstlige absurdismer gjør at det beste sammenlikningsobjektet for «Hot Summer Keelhaul Surfin'» muligens er Trollfests maniske ‘Flamingo Overlord’ fra i fjor. Det gjenstår å se om bandets varslede «pirat-dødsmetalliske» andreskive svarer til forventningene, men basert på «Hot Summer Keelhaul Surfin'» har trolig fans av band som Trollfest og Powerdong mye å se frem til.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Strange New Dawn – «Fortune Bringer»
Ute nå via Svart Records
Strange New Dawn er en kvintett fra Kristiansand med medlemmer kjent fra blant annet Green Carnation og In the Woods…. Denne høsten er den klar med sin tredje fullengder siden oppstarten i 2013; den skal gå under navnet ‘New Nights of Euphoria’, og første singel derfra går under navnet «Fortune Bringer».
Strange New Dawn har generelt sett ligget i et skjæringspunkt mellom progressiv rock og metall og doom metal. «Fortune Bringer» innevarsler ikke nødvendigvis noe stort stilskifte for bandets del, men ligger nærmere ballade-formatet enn mye av det bandet har gjort tidligere – særlig innledningsvis før låta tar en litt tyngre og mer traskende form. Dessverre kan jeg ikke si meg veldig imponert, da jeg synes låta blir vel lang og generisk. Oppbygningen er ålreit, og Strange New Dawn kommer bedre ut av den andre halvdelen enn den første, men her hjelper heller ikke en litt haltende vokalprestasjon og noen merkelige, atonale valg i enkelte akkordskifter.
Skrevet av Alexander Lange
Stray – «Decay»
Selvutgitt
Stray er et band fra Trondheim som spesialiserer seg i hypermoderne, komprimert og blytung metall. Det første de slapp var låta «Monochrome» i fjor, og nå har altså «Decay» landa, som vel egentlig kan beskrives ganske enkelt som fire minutter med nesten konstante breakdowns.
Dermed kan det kanskje bli nokså utålelige saker for folk som ikke er glad i sjangre som deathcore og mer brutale djent-påfunn. Og det er heller ikke mulig å snakke om særlig originale takes her i så måte der velkjente virkemidler brukes for det de er verdt, og mer til. Likevel er det også snakk om en låt man kan sette pris på om man legger godvilja til, rett og slett fordi det voldsomme breakdown-trykket blir såpass brutalt og hemningsløst at det også blir ganske underholdende.
Skrevet av Alexander Lange
Malum – «In Agony II»
Selv-utgitt
Malum er et nytt svartmetallprosjekt fra Oslo som oppsto fra askene til et tidligere prosjekt. Hvilket prosjekt dette var – og hvilke musikere som er involvert i det hele tatt – vet jeg ikke, ettersom Malum opererer under anonyme aliaser for øyeblikket. Det eneste jeg vet er at bloggen gikk glipp av den strålende EP-en deres ‘Ad Mortem’ fra i fjor, samt at debutskiva som slippes i oktober, ‘In Nauseam’, ser ut til å utbrodere dette strålende utgangspunktet på godt vis.
Singelen «In Agony II» er en direkte oppfølger til åpningssporet på fjorårets EP. Malums uttrykk har unektelige røtter i bølgen av mørk, melodisk og eksistensielt tynget svartmetall som skylte over det internasjonale metallmiljøet tidlig på 2010-tallet, hvilket i størst grad ble ledet an av polske Mgla. Arvestoff etter dette legendariske bandet er ikke bare å spore i bandets mørkt rockende rytmikk og ulmende atmosfære, men også i den eksistensielle håpløsheten som gjennomsyrer teksten til gjestevokalist «E.T.S.». Det oppleves sånn sett som at Malum for øyeblikket litt plantet i skyggen av tidligere grupper, men dette klarer ikke å sverte den fantastiske lytteropplevelsen som er «In Agony II» nevneverdig for undertegnede. Malum har nemlig såpass stålkontroll over låtskriving, atmosfærisk slørlegging og sitt alvorstyngede, melodiske gitarvev at deres nyeste singel ikke kan omtales som noe annet enn en liten triumf – i alle fall for folk som ikke kan få nok av de sjels-rettede dolkestikkene til plater som ‘Exercises in Futility’.
Metallurgi 