Taggarkiv: grant the sun

Grunnet travle tider har vi ikke vært helt a jour med postene de siste ukene. Derfor har vi samlet alle favorittene fra de siste fire i én post. God lesning!

Favoritt uke 22: Nattverd – I Helvetes Forakt

Bergensbandet Nattverd kan sies å ha en litt snodig historie, da det på tross av å opprinnelig være stiftet allerede på 1990-tallet først kom i gang for alvor i 2017. Da slapp de debutskiva ‘Vi Vet Gud Er En Løgner’, som deretter ble fulgt opp ganske så aktivt med én EP og to plater i årsløpet 2019-21. Særlig den siste av dem, ‘Vandring’, etablerte et sound der de mer melodiøse sidene av svartmetallen er i sentrum, og imponerte oss i Metallurgi såpass mye at den havna på en respektabel tjueførsteplass på vår liste over det årets beste norske metallplater.

På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. Dette ble klinkende klart allerede da første singel herfra, «En Poesende Eim I Vinden», ble sluppet, som for øvrig pekte seg ut som en eneste stor voldsomhet mye på grunn av det heseblesende og nokså thrasha gitararbeidet.

Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.

Deretter kommer imidlertid en liten dupp med «Oeyne I Natten», som ikke byr på noen særlig minneverdige idéer og heller ikke klarer å skille seg spesielt mye ut fra de foregående låtene. Og det ligger i det hele tatt stadig en latent utfordring på denne plata ved at mange av låtene er nokså like i lengde, innmat og form. I andre tilfeller kommer imidlertid låtskivingskvaliteten låtene til unnsetning, eksempelvis på «Forbannet Vaere», som med sin helt sinnsyke åpning blir en aldri så liten oppkvikker etter den mer anonyme «Oeyne I Natten».

Utover på skiva skal det imidlertid også sies at Nattverd varierer mer. «Helvete Kjenner Alt, Selv Naar Taaken Har Lagt Seg» er et velkomment og mer saktegående melodisk innslag, og ikke lenge etter prøver bandet seg på et tospann av kortere låter. Resultatet er noe blandet; mens «Elvedjuvet» er et skikkelig tøft black’n’roll-forsøk, ender «Gudsforlatt» opp som en litt akterutseilt blackthrash-flørt, der en ganske begredelig gitarsolo setter siste spiker i kista.

Nattverd tøyer også strikken litt med den åtte minutter lange avslutningslåta «I Moerke Skip Innover». Denne er riktignok en helt ålreit låt som også varierer med sin lengde og sitt tempo, men med litt vel uinspirerte idéer blir den som en litt svakere utgave av «Helvete Kjenner Alt…». Med det er ‘I Helvetes Forakt’ langt fra en perfekt plate, men på sitt beste presenterer Nattverd særdeles godt svartmetallhåndverk her. Sånn sett er det ingen tvil om at bandet fortsetter å etablere en sterk posisjon i den vestlandske svartmetallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 23: Saint Karloff – Paleolithic War Crimes

Av årets mange norske stoner-skiver, er Saint Karloffs ‘Paleolithic War Crimes’ en av de jeg har sett aller mest frem til. Det er delvis på grunn av de to sterke singlene som ble sluppet i opptakten til plateslippet, «Psychedelic Man» og «Bone Cave Escape», som definitivt bar bud om en sterk plateopplevelse. Så handler det også om at Saint Karloff har vist seg som et sterkt stoner-maskineri tidligere, særlig på bandets forrige plate ‘Interstellar Voodoo’. Tragiske omstendigheter traff bandet kort tid etter slippet av denne da bassist Ole «Karloff» Sletner gikk bort på grunn av kreft. Derfor er det kanskje litt ekstra gledelig at ‘Paleolithic War Crimes’, der noen av Sletners ideer også har fått plass, er en såpass sterk plate som den er og løfter bandet enda et hakk.

Den sterke førstesingelen «Psychedelic Man» åpner også ‘Paleolithic War Crimes’, og gjør det på eminent vis som den lekne, komplekse og seks minutter lange låtkonstruksjonen den er. På denne låta og den påfølgende og nokså stilrene stoner-låta «Blood Meridian» kommer et av Saint Karloffs største styrker særlig godt frem, nemlig det herlige drivet og samspillet i bandets musikk som trommeslager Adam Suleiman nok skal ha særlig honnør for. Tempoet er ofte ganske så høyt til stoner-musikk å være, og når skeive takter og potent rock’n’roll-faktor også ramler inn til tider, er det snakk om partier som føles fantastisk organiske og fengende.

Særlig gjør dette seg gjeldende i de ustoppelige versene i «Psychedelic Man» og «Bone Cave Escape». Nest siste låt ut, «Death Don’t Have No Mercy» byr også på noe tilsvarende orgasmisk groove-oppkok, om så i et litt lavere tempo. Her kommer dessuten noen av platas aller beste riff, og denne låta ender opp som et artig og friskt pust mellom albumets to lengste låter.

Saint Karloff viser seg nemlig også fra en annen og mer prog-preget side på ‘Paleolithic War Crimes’. «Nothing To Come» og avslutningslåta «Supralux Voyager» er to flotte odyseer på henholdsvis syv og åtte minutter som i stor grad får prege albumets andre halvdel. Her er stoner-elementene mindre fremtredende, og Saint Karloff setter her større lit til lange oppbygginger og atmosfæriske og folkemusikk-aktige partier. Det kan minne om lengre låter fra andre lignende norske band som Kryptograf og Håndgemeng, men Saint Karloff gjør det kanskje til og med enda litt bedre. Særlig avslutningslåta er helt nydelig, og lar de velproduserte og ekspansive lydbildene gå i en fullbyrdet forening med bandets upåklagelige samspill.

‘Paleolithic War Crimes’ er en utrolig sterk prestasjon, og den er vanskelig å finne negative sider ved. Stilistisk kunne den kanskje pekt tydeligere i en spesifikk retning fordi den til dels er enkel å dele opp i utpregede stoner-deler og utpregede prog-deler. Det er også mulig at dette kunne blitt løst gjennom litt mer innmat; på tross av sitt flust av ideer og sine ekspansive komposisjoner varer denne plata nemlig bare i 40 minutter, noe som nok egentlig er litt kort om man tar variasjonen i betraktning. Men vi får si det sånn at plater der man ønsker seg litt mer gjør det meste annet riktig, og det gjelder i svært stor grad for denne tredjeskiva til Saint Karloff. Den anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange


Favoritt uke 24: Grant the Sun – Voyage

Grant the Sun er et post-metal-band fra Oslo bestående av Håvard Sveberg på trommer, Markus Lillehaug Jonsen på gitar og renvokal, og Martin Rygge fra Beaten to Death og for øyeblikket inaktive Insense på gitar og skrikevokal. Gjengen har tidligere gitt ut en rekke singler og EP-er, hvor titler som «fru blodøks» og «mord og slam» tydet på et band uten større umiddelbare ambisjoner. Ambisjonsnivået virker dog å ha vokst en del underveis, og debutskiva ‘Voyage’ er langt på vei et profesjonelt produkt som maler med svært fargesprakende strøk for metall å være.

‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. Plata er teknisk sett ikke en instrumentalskive, men vokalen til Jonsen og Rygge er sparsommelig plassert, og er situert såpass langt bak i miksen at instrumentalspillet til enhver tid utgjør forgrunnen i det musikalske forløpet. Sånn sett føyer ‘Voyage’ seg inn blant noen av de sterkere norske bidragene innenfor det instrumentale metall-paradigmet i senere år, der spesielt skiver som Addiktios ‘Anthem for the Year 2020’ og Astrosaurs ‘Portals’ kaster lange skygger.

Men til tross for enkelte likheter med de nevnte band, er Grant the Sun først og fremst sin egen entitet på ‘Voyage’. De dypvanns-bombende gitarene sender tankene i retning band som Arctic Sleep og Kowloon Walled City, men det skjer så mye spennende i bandets tonale lek og valg av lydeffekter at begrepet post-metall ikke blir tilstrekkelig. Dette blir spesielt tydelig på singlene «Death is Real» og «Mariana», hvor førstnevnte er understøttet av noen skrog-knakende chugs som kun kan matches av band som YAWN og Frostbitt her til lands, og sistnevnte drar på en forrykende bærtur gjennom en fusion-inspirert og tonalt grense-testende gitarsolo. 

Plateoppevelsens mest spektakulære dyp er unektelig den nevnte «Mariana», men turen opp til overflaten over skivas B-side byr også på litt av hvert av severdigheter. «Vertigo» og «Hits Like a Wave» er skivas to mest tradisjonelle post-metall-spor – hvilket vil si at de både er knusende tunge og skamløst sentimentale – men førstnevnte balanserer ut sødmen med noen aldeles idiotiske riff (i positiv forstand, selvfølgelig). Sammenlikninger med Addiktio gjør seg desto mer gjeldende på den svansende «Seadevil», før den avsluttende «Grant the Sun» innfører noen svært krasse teksturer og dissonanser på tampen av reisen. Strekket fra «Vertigo» til «Seadevil» står muligens i fare for å gå seg vill post-metallens søvndyssende havgap, men Grant the Sun ror seg som regel i land ved hjelp av et knusende riff eller en rungende melodilinje. 

‘Voyage’ er en svært sterk debutskive, og etter et utall lyttinger er det kun et par ting jeg ønsker å kommentere på. For det første slår bandet meg som mye mer utforskende og eventyrsøkende på skivas første halvdel. Dette gjør at B-sida oppleves som noe mer tentativ, selv om låtene i seg selv er velkonstruerte og fulle av minneverdige øyeblikk. For det andre synes jeg vokalens rolle på skiva virker noe uavklart. Øyeblikkene med vokal som er fungerer temmelig godt, men de ligger såpass diskret til i miksen at de omtrent er å regne som instrumentalbidrag. Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Favoritt uke 25: Vulture Industries – Ghosts from the Past

20 år er gått siden oppstarten av det bergenske bandet Vulture Industries, og jammen suppleres ikke jubileet av bandets første plate på hele seks år: ‘Ghosts from the Past’. Vulture Industries er en kvintett som har spesialisert seg på å mestre et krysningspunkt mellom avant-garde-metall og progressiv metall, og den mest naturlige norske sammenligningen her til lands må nok være Årabrot, mye fordi avant-garde-tendensene stadig har unngått å gå på bekostning av en viss tilgjengelighet.

Vulture Industries har også til felles med Årabrot at de til tider ligger nærmere et rocke-sound enn metall. Mangelen på noe som tilsvarer de feite, industrielle stoner-gitarene på Årabrots siste skive ‘Norwegian Gothic’ gjør at mange kanskje vil anse ‘Ghosts from the Past’ som en ren rocke-plate.

Åpningslåta «New Lords of Light» kan nok støtte opp under en slik hypotese med sitt groovy, lette driv, fengende refreng og melankolske melodier som fort sender assossiasjoner til et band som Interpol (av alle ting). Låta er også svært god, og den fungerer godt som en introduksjon før Vulture Industries etter hvert ruller ut låter som tyder på at ‘Ghosts from the Past’ egentlig er en ganske sammensatt plateopplevelse stilistisk sett.

«This Hell is Mine» er ett høydepunkt med sin gode oppbygning og sine fargerike lydbilder, der Vulture Industries introduserer noen folkemusikkinspirerte gitarer som også skal få prege plata videre. «Deeper» er også et sterkt ledd, og sammen med krumspringet «Not by Blood, But by Words» mot slutten av plata byr denne på de tydeligste avant-garde-tendensene på skiva. Derfor er den også et av de mest interessante sporene på ‘Ghosts from the Past’, selv om jeg her synes Bjørnar Nilsens smått teatralske vokal blir litt vel overdådig og masete akkurat her.

Vulture Industries slår også på stortromma på slutten med den hele ni minutter lange avslutningen «Tyrants Weep Alone». Strukturelt sett er denne ganske seige låta egentlig løst svært godt, og særlig det flotte, melankolske gitararbeidet mot slutten gjør at låta – og dermed også plata – får en svært god landing. Jeg tror bandet kunne fått enda litt mer ut av produksjonen og gjort det enda litt mer storslått, men først og fremst blir denne låta med det en god avrunding på en solid og variert plateopplevelse med svært få svake ledd. Anbefales for alle med sansen for de litt lettere, men også mer kreative musikalske uttrykkene innenfor den norske metallscenen.

Skrevet av Alexander Lange