Drammensbandet Frostbitt fikk og holdt på oppmerksomheten vår i fjor med en forrykende og ravgal førsteskive ved navn ‘MACHINE DESTROY’. Den lå i skjæringspunktet mellom djent, nu metal og mathcore, og har nå gitt ut det første siden da i form av låta «Death God». Uttrykket føles denne gangen som en mikstur av Vildhjarta og tidlig System of a Down i spedd en morsom overdose av sinnssyke breakdowns og taktskifter. Den buldrende «thall»-effekten, som det heter, som også fikk mye utløp på ‘MACHINE DESTROY’, har fått skikkelig gjennomslag her, og det gjør lydleken her til en underholdende affære. Likevel synes jeg ikke det rent låtskrivingsmessige er så spennende denne gangen, og det er mangel på et spennenende hook eller en skikkelig god melodi.
Skrevet av Alexander Lange
Beaten to Death – «Dalbane»
Ute nå via Mas-Kina Recordings
Grindcore-Norges største tøysekopper og fjompemikler, Beaten to Death, er i full gang med å rulle ut singlene i forkant av sin femte full-lengder, ‘Sunrise over Rigor Mortis’. Først ut var andresporet på skiva, «My Hair Will Be Long until Death», som per bandet handlet om å være en «sann, Norsk melodisk grindcore bassist uten selvbevissthet» og nå har vi altså blitt kastet en frenetisk liten sjokkgranat ved navn «Dalbane».
Tittelen på Beaten to Deaths nyeste singel oppgir egentlig alt man trenger å vite om låtas tematiske innhold. Verdenssamfunnet rutsjer for øyeblikket langs en berg-og-dalbane blottet for berg, og det eneste alle og hvermannsen kan gjøre med saken er å løfte hendene i været og hvine mens vi suser rakt ned i avgrunnen. Av musikalske høydepunkter kan låta skilte med et stampende Autopsy-riff og nyere tids største sleivspark av en gitarsolo, og utover dette er den nok en av Beaten to Deaths mer ordinære låter. Metallurgi gleder seg uansett stort til slippet av ‘Sunrise over Rigor Mortis’, som slippes 29.05. av Mas-Kina Recordings.
Skrevet av Fredrik Schjerve
STORM – «Die Young»
Ute nå via Indie Recordings
Det har snart gått et år siden det unge metalcore-talentet STORM gav ut sin største låtsuksess til nå, «House of Cards», for deretter å innta teltscenen på gigantfestivalen Tons of Rock på Ekebergsletta. Noen måneder senere slapp karen nok en moderat suksess med låta «After a Lie», men siden den tid har vokalisten og teamet hans hos Indie Recordings holdt kortene tett til brystet. I mars troppet musikeren plutselig opp på Lindmo for å diskutere livet som tenåring i musikkbransjen, samt for å premiere sin nye låt «Die Young».
Og «Die Young» er nok en djevelsk fengende låt fra det unge stjerneskuddet. Musikalsk sett dreier det seg som alltid om kommersiell metalcore inspirert av band som Bring Me the Horizon og Yungblud, som oppfyller alle profesjonelle standarder uten at egenarten ennå har gitt seg fullstendig til kjenne. Manglende originalitet er dog ikke noe stort hinder dersom du er i stand til å skrive like effektiv popmetall som STORM i en alder av 15 år, og «Die Young» burde nok treffe bredt blant kommersielt innstilte metalfans til tross for et par låne-elementer fra andre band. «Die Young» er en av STORMs bedre låter til nå, og tyder på at den unge stjernen kommer til å fortsette å vokse i tiden som kommer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Maktkamp – «Hatriarkatet I: Drepen»
Selv-utgitt
Maktkamp er i fyr og flamme for tida, og følger like så godt opp to utmerkede full-lengdere og to høyt premierte Norges-turneer med en ny EP ved navn ‘Hatriarkatet’. Bandet lover tyngre, mørkere og mer thrash-inspirert materiale på sin nye EP, hvilket ikke er tomme ord etter førstesingelen «Hatriarkatet I: Drepen» å dømme.
«…Drepen» åpner med et riff som minner om Mastodons legendariske «March of the Fire Ants», men filtrert gjennom Maktkamps knæsje fargespektrum og en evig omskiftelig groove. Bandet låter jammen sintere og mindre feststemte enn vi er vant til å høre dem, og spesielt den mer thrashy, støtvise riffinga som viser sitt beske andlet i låtas andre halvdel er et effektivt tillegg til bandets allerede rikholdige arsenal. Det at Maktkamp tviholder på hovedmotivet og sleper det sprellende og skrikende gjennom en rekke transformasjoner er et interessant trekk rent låtskrivermessig , og «…Drepen» kommuniserer sånn sett på tydelig vis at bandet ikke har mistet gnisten i det de går inn i promo-runden for sin fjerde utgivelse. Sjekk den ut!
Skrevet av Fredrik Schjerve
YR – «Kvessa Tunger»
Ute nå via Hellstain Productions
YR er et splitter nytt prosjekt som baserer seg på moderne, men likevel tradisjonstro svartmetall. «Kvessa Tunger» er det første bandet har gitt ut noensinne, og det er definitivt noe som gir mersmak uten at det nødvendigvis pløyer så mye ny mark – både med tanke på produksjon og låtskriving.
Stilistisk synes jeg bandet her legger seg i et slags krysningspunkt mellom band som Khold og Taake, der hardtslående riff stadig kombineres med hurtige blast-beats og melodiske elementer. Det er i de mest hardtslående segmentene jeg synes YR lykkes best; særlig har jeg sansen for den blodpumpende introduksjonen på denne låta.
Skrevet av Alexander Lange
MIN – «Black»
Ute nå via Digipus Records
MIN er som YR en rykfersk svartmetallduo hvis låt som omtales her er det første man har fått høre derfra. MIN er imidlertid fra landets aller nordligste trakter, nærmere bestemt fra Hammerfest, og har en besetning med erfaring fra kjente norske svartmetallband som Ulver og Troll.
Låta «Black» er en nokså solid prestasjon der MIN lykkes godt med å gjøre snaue tre minutter til en atmosfærisk svartmetallopplevelse; særlig gjøres dette ved hjelp av godt melodihåndverk. Den underlige og utydelige vokalen bidrar på sin side i og for seg godt til obskuriteten i uttrykket, også når clean-vokalen kommer inn, men den blir likevel litt vel merkelig og bortgjemt i produksjonen. Produksjonsmessig har nok duoen derfor en aldri så liten jobb å gjøre, selv om låtskrivinga definitivt holder mål.
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.»
Beste låter: «Iskald Raatten Jord», «Forfedrenes Taarer», «Skugger fra ei Svunnen Tid»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Death metal
Mens særlig svartmetall- og stoner-skiver har dukket opp i hopetall i år, har 2023 vært et litt skralt år på den norske death metal-fronten – i alle fall når det gjelder antallet utgivelser. Det er kanskje ikke så overraskende i et land der denne sjangeren gjerne har kommet i skyggen av svartmetallen, men det gjør det desto mer gledelig når utgivelser fra band som Horrifier dukker opp. Denne fortsatt ferske kvartetten imponerte oss i fjor med demoen ‘How from the Grave’, og debutplata ‘Horrid Resurrection’ sto for en strålende og brutal avslutning på det norske ekstremmetallåret. Horrifier mestrer death metal-håndverket og dyrker sjangerens grunnformler på en særdeles habil måte, og disker også opp noen særlig gode låtskrivingsprestasjoner særlig i noen av de litt lenger låtene. Dette bandet er det med andre ord bare å holde et godt øye med.
Beste låter: «Chainsaw Death», «Assimilated Life», «Sadistic Impalement»
Plateselskap: Agonia Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Singlene som ble sluppet i forkant av plateslippet, åpningslåta «Av Satans Ild» og «Å Skjende En Engel», er også noen av låtene som best demonstrerer Den Saakaldtes største styrker. Begge disse låtene preges i stor grad av sterke melodier, som sammen med mye riffarbeid som er grovere i kantene taler for en god håndtering av ganske mange ulike stilistiske grep innenfor svartmetallen. […] På den måten synes jeg Den Saakaldte i utgangspunktet finner et svært godt spor, og en god balanse i uttrykket som kan minne om det for eksempel Taake mestrer så godt.»
Beste låter: «Av Satans Ild», «Å Skjende En Engel»
Plateselskap: Terratur Possessions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Noen synther fra de dypeste, Burzumske krypter bereder grunnen fra noen seige strekk av beske, tåkete tremolo-gitar-spill, og de desperate skrikene bidrar også godt til atmosfæren. Noen flotte, lyse gitarloops bidrar også til god dynamikk i lydbildet, som vokser seg til å bli ordentlig suggererende og stemningsfullt de første ti minuttene.»
Utdrag fra vår omtale: «Det er absolutt ingenting å si på underholdningsverdien på de ti låtene som utgjør ‘MACHINE DESTROY’. Det er få plater som har fått meg til å gape eller glise så mye i senere tid som denne skiva, om så jeg befinner meg alene på rommet, på lesesal eller ute i offentligheten. […] Frostbitt flekser virkelig sine kreative muskler maksimalt på denne skiva, og resultatet er en av de mer minneverdige, heseblesende plateopplevelsene jeg har hatt så langt i år.»
Beste låter: «Full Body Plutonium», «Sub-Zero Humanoid», «Cyber Walk»
Utdrag fra vår omtale: «Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound. […] Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrar også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.»
Beste låter: «Existence Nihil», «An Ocean of Nightmares», «The Mirror Maze»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbanden så langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.»
Beste låter: «Fandens Kall», «Slagmark», «Bloddråpesvermer»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Stilistisk sett har Ekrom sterke tilknytninger til den norske andrebølgen; kanskje spesielt den krigerske og stormende svartmetallen til plate-aktuelle Immortal. Dette basale uttrykket har så blitt utvidet med en atmosfærisk dimensjon i form av eteriske synther, samt en mørk, melodisk åre som bidrar til å skape litt avstand mellom Ekrom og de nevnte legendene. […] Alt i alt er det lite å utsette på ‘Uten Nådigst Formildelse’, ettersom Ekrom har skapt en innhyllende og atmosfærisk potent plateopplevelse som har potensialet til å treffe bredt blant svartmetallfansen. Dermed er det bare å kle seg i rikelig med lag, og begi seg ut i den stormende snøføyken som omgir Ekroms bunnsolide debutskive ‘Uten Nådigst Formildelse’.»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «På sin splitter nye skive ‘I Helvetes Forakt’ plukker Nattverd definitivt opp tråden fra ‘Vandring’ på mange måter. Stilistisk sett er det lite som har endret seg, men uttrykket kan definitivt sies å ha fått en overhaling likevel gjennom en produksjon som låter langt fyldigere og mer brutal enn den på forgjengeren. […] Nattverd bygde opp forventningene ytterligere med neste singel ut, «Det Stormer I Norge», som også åpner ballet på ‘I Helvetes Forakt’. Dette er utvilsomt også den beste låta på plata, og er en uhyre sterk og stormende (jada!) svartmetallåt som henter mye av sin gnist fra noen strålende melodier. Sammen med den påfølgende og mer Mayhem-aktige «Vandring I Elver Av Blod» og den nevnte førstesingelen konstituerer Nattverd med dette et særdeles lovende åpningsstrekk på ‘I Helvetes Forakt’.»
Beste låter: «Det Stormer I Norge»*, «Helvete Kjenner Alt, Selv Når Taaken Har Lagt Seg», «Elvedjuvet»
Plateselskap: Vinter records Undersjanger: Post-metal
Av alle platene på denne lista, er nok Leonovs ‘Procession’ langt på vei en av de roligste og mest behagelige lytteropplevelsene. Gjennom et grovkornet og meditativt post-metal-uttrykk imponerer de på denne skiva gjennom svevende og organiske lydbilder, og kvintetten utviser et talent for subtile, men effektive detaljer i samspillet sitt. Leonov lykkes samtidig med litt kortere låtformer enn tidligere, så vel som mer drivende komposisjoner som den nokså fengende og groovy tittellåta.
Utdrag fra vår omtale: «‘Voyage’ er å regne som en semi-konseptuell instrumentalskive, der kreative teksturer og et variert tonespråk maler et bilde av et rikt og levende undervannsrike. […] Grant the Sun befinner seg dog mutters alene på sin koordinat på det norske landskartet, så deres uttalte forsøk på å «utvide metallens noe konservative handlingsrom med nye farger og teksturer» har vært en suksess etter ‘Voyage’ å dømme. ‘Voyage’ har noe å tilby fans av både progressiv instrumentalmusikk, post- og alternativ metall, og er en uignorerbar fargeklatt i en usedvanlig tettpakket norsk platesommer.»
Beste låter: «Death is Real», «Mariana», «Grant the Sun»
#39: What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Post-metal
Utdrag fra vår omtale: «‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy. […] What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.»
Plateselskap: Edged Circle Productions Undersjanger: Tradisjonell heavy metal
Utdrag fra vår omtale: «Magick Touch demonstrerer på ‘Cakes & Coffins’ at de er et uhyre undervurdert band i den norske tradmetall-floraen, og skivas fire-fem beste låter hører hjemme på en hver grill/festivalspilleliste som tar seg selv noenlunde seriøst. Bergen virker fast bestemt på å sementere sin rolle som landets fremste leverandør av oppdatert oldtidsmetall – en sak som mottar betydelig drahjelp av den nyeste skiva til Magick Touch.»
Beste låter: «Apollyon», «The Judas Cross», «Demons & Rust»
Plateselskap: Loyal Blood Records Undersjanger: Black’n’roll/hardcore
Utdrag fra vår omtale: «Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. […] Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger.»
Beste låter: «Søstre», «Ensomt Rite», «Kausalitet»
Plateselskap: All Good Clean Records Undersjanger: Stoner/doom/death/alternativ metal
Utdrag fra vår omtale: «Åpningsstrekket er for eksempel temmelig dristig, der Nagirčalmmiid drar meg gjennom en solid stoner-åpning før alt-rock-tendenser plutselig melder seg i «Black Country». Samiskinspirert, folkemusikkaktig sprell melder seg så i den nydelige og suggererende «Maze», før «Suoivva» sprøyter inn et sinnssykt catchy riff før post-rock og seige riff geleider oss gjennom «A Long Walk Off A Short Pier». Egentlig er det litt sprikende, men det funker, og det er rett og slett ganske moro å høre på. […] De ulike elementene kunne gått bedre sammen på ‘Down to the Bone’, og først og fremst er plata spennende grunnet sine mange, ulike og spennende ideer. Den beviser også Nagirčalmmiids sterke posisjon i metall-Norges sammensurium av talentfulle unge band.»
Beste låter: «Water Up To Our Necks», «Suoivva», «Arba»
Da jeg skrev om debutskiva til Oslo-bandet YAWN i anledning vinterens listesesong, klagde og søt jeg over at den en gang lovende djent-scenen hadde mistet sin evne til å pushe kreative grenser. Da 14 år-gamle Schjerve hørte utgivelser som Tesseracts ‘One’ og Peripherys selvtitulerte skive rundt 2010, virket mulighetene så å si å være uendelige for den spirende, progressive undersjangeren. Derfor var det utrolig skuffende at støvskyene samlet seg så fort etter sjangerens originale meteoriske nedslag, og uttrykket solidifiserte seg til et generisk sound som ble ihjel-kopiert av bandene som fulgte i pionernes fotspor.
YAWNs ‘Materialism’ demonstrerte i fjor hvor vanvittig tøyelig og allsidig djent-en kan være i de rette hender. Ikke bare det, men det virker nesten som at det er i ferd med å oppstå en liten scene i Norge bestående av band som kjenner djentens potensiale, og som er villige til å pushe soundet på lik linje med sjangerens originale helter. Vi har kanskje ikke så fryktelig mange djent-band i Norge, men når to skiver som ‘Materialism’ og Frostbitts ‘MACHINE DESTROY’ blir gitt ut i vårt lille land i løpet av en ettårs-periode, da er det grunn til å tro at et eller annet er i gjære.
Jeg blir rett og slett utrolig gira når jeg tenker på nettopp hvor forskjellige ‘Materialism’ og ‘MACHINE DESTROY’ er. Der førstnevnte er som et instrumentalt djent-soundtrack til det apokalyptiske ravet i TheMatrix Reloaded, er sistnevnte en ugudelig kombinasjon mellom ulike strømninger innenfor nu metal og djent. Dette vil uten tvil fremstå som et rent mareritt for enkelte, men det som faktisk er skremmende er hvor bra denne sammensmeltingen fungerer.
Ta for eksempel tittelsporet. Den mekaniske tyngden til Fractalize møter de uløselige rytmiske puslespillene til Car Bomb, og midt inne i dette kaoset av tannhjul og pumpende hydraulikk velger bandet å droppe et alt-metal-refreng i Deftones‘ ånd. «Full Body Plutonium» begynner med et strekk som kunne vært hentet ut av Slipknots selvtitulerte debut, svinger innom noen Serj Tankian-aktige vokalfraser før broens ‘Mordial’-verdige bilbombe av et breakdown blåser hull i både høyttaler og trommehinne. Eller hva med avslutningssporet «106», som best kan beskriver som Peripherys «MAKE TOTAL DESTROY» strippet for farger og krysset med Korn.
Det er absolutt ingenting å si på underholdningsverdien på de ti låtene som utgjør ‘MACHINE DESTROY’. Det er få plater som har fått meg til å gape eller glise så mye i senere tid som denne skiva, om så jeg befinner meg alene på rommet, på lesesal eller ute i offentligheten. Det er likevel slik at ‘MACHINE DESTROY’ fremstår som en kaotisk ansamling av musikalske referanser, mer enn den fremstår som en skive der Frostbitt har landet sin egen musikalske visjon. Dessuten er det så jævla mye som skjer til enhver tid at det føles ut som at man blir hjelpeløst hivd rundt og eltet i en gigantisk, futuristisk tørketrommel, og flere låter som den mer fokuserte «Cyber Walk» hadde hjulpet skiva med å fremstå mindre kaotisk.
Til tross for disse svakhetene – samt at renvokalen sliter med å overbevise fra tid til annen – er ‘MACHINE DESTROY’ en skive jeg kan anbefale med hele mitt hjerte. Frostbitt flekser virkelig sine kreative muskler maksimalt på denne skiva, og resultatet er en av de mer minneverdige, heseblesende plateopplevelsene jeg har hatt så langt i år. Selvfølgelig håper jeg at bandet kan stramme fokuset litt og levere enn fullverdig klassiker på et senere tidspunkt, men ‘MACHINE DESTROY’ er i seg selv en viktig og noteringsverdig hendelse innenfor norsk djent-historie. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Connect the Circle – Blinded by the Violence
Ute nå via The Norwegian Sound
Tradisjonelt sett, har metallsjangeren dreid seg om fortellingen av historier som ikke lar seg kombinere med mindre hardtslående uttrykk. Den klassiske metallens bombastiske, energiske og episke karakter bød på en utmerket mulighet til å undersøke temaer som var for dystre for den øvrige populærmusikken, samtidig som sjangeren utgjorde et effektivt bakteppe til mer fantasy-inspirerte plott og handlingsforløp. Over tid, har dette fokuset på effektiv historiefortelling gradvis forsvunnet, og blitt erstattet av ting som thrashens samfunnspolitiske tirader, dødsmetallens fascinasjon over legemlig forråtnelse, svartmetallens rasende religionskritikk og mang en okkult avhandling rammet inn i undergrunnsmetallens formørkende mystikk.
Men det finnes fremdeles band som lar seg inspirere av de episke narrativene til band som Iron Maiden og Manilla Road, deriblant Drammensbandet Connect the Circle. Over sine til nå tre skiver har bandet vist en åpenbar tilknytning til den tidlige metallens evne til å formidle fabler og eventyr, om så musikken som støtter opp under bandets egne fortellinger er av en mer moderne progmetallisk art. På bandets nyeste skive ‘Blinded by the Violence’ retter kvartetten opp noen av ujevnhetene som har preget tidligere skiver, og leverer en gjennomgående solid dose tilgjengelig og bunntung progmetall.
Åpningslåta «The Bowhunter», plumper lytteren rett ned i Connect the Circles lydmalende musikalske univers. Over tung, Judas Priest-slektende progmetall legger vokalist Arild Fevang frem en historie om en smidig jegers jakt på et flyktig byttedyr, en jakt som bandets streng-seksjon emulerer via hurtige musikalske fraser. «Catch’em Alive Jack’ forteller historien om amerikaneren John R. Abernathy, en mann som fanget interessen til blant andre president Roosevelt ved å fange ulver levende, kun ved å bruke hendene. Bandets gravalvorlige og orgeltunge, Terra Odium-aktige prog understreker den enorme faren ved Abernathys virke, men uttrykker også fascinasjon over mannens «larger than life»-karakter via refrengenes fengende og ruvende melodikk.
Men den beste sammensmelting av musikk og tematikk finner vi på singelen «Nøkken». «Nøkken» er en aldeles utmerket låtkonstruksjon, hvor Connect the Circle bruker sitt fulle arsenal for å male det klassiske nordiske folkeeventyret i så levende farger som mulig. Folketonale melodier og sterke vokalfraser leder lytteren etter hånden inn i låtas indre, hvor skivas klart mest utbroderte og detaljrike arrangement byr på mang en mulighet til å la seg forlyste og forundre. Som en kar som vokste opp med den progressive metallen til band som Dream Theater og Opeth, kan jeg ikke unngå å fortape meg i låtas bro, hvor et ‘Black Clouds & Silver Linings’-aktig riff leder rett inn i en mystisk skogslysning som hentet ut fra Opeths banebrytende ‘Blackwater Parks’.
‘Blinded by the Violence’ er kanskje ikke fullstendig foruten fyllstoff; spesielt «Return to Earth» fremstår som litt tam i kjølvannet av «Nøkken»s maktdemonstrasjon. Det er dog liten tvil for min egen del om at Connect the Circle i stor grad har svart på fjorårets kritikk på sin nyeste skive. Låtskrivingen er generelt sett vanntett, Låtenes klart definerte og avgrensede karakter bidrar til god variasjon over skivas spilletid, og høydepunktene er både flere og høyere enn på tidligere skiver. Connect the Circle har levert en bunnsolid, progmetallisk skive med ‘Blinded by the Violence’, en utgivelse som burde falle i smak for brede skarer av den norske metallbefolkningen.
Morks ‘Katedralen’ var et av de store høydepunktene innenfor norsk svartmetall anno 2021, og etter at kuriositets-EP’en ‘Den Svevende Festning’ kom ut i fjor høst, er det nå endelig tid for å glede seg til en ny fullengder fra Thomas Eriksen og co. Plata heter ‘Dypet’, den lanseres den 24. mars, og første singel ut er «Bortgang».
Om Behemoths slager «Bartzabel» kan gå under betegnelsen «black metal ballad«, kan sannsynligvis «Bortgang» det også. Dette er en seig og treig låt, med enkelt trommespill, langstrukne vers og gråtende, blendende og Drudkh-aktige gitarer innimellom. Jeg aner også noen litt råere kanter i produksjonen enn det vi fikk høre på ‘Katedralen’.
Til en viss grad fungerer oppskriften. Hovedtemaet er sterkt, og Mork byr også på noen flotte melodier litt uti låta. Likevel synes jeg ikke denne låta bærer bud om at ‘Dypet’ vil nå de høydepunktene ‘Katedralen’ sto for. «Bortgang» er rett og slett litt for lang i mine ører, og jeg synes heller ikke miksen helt tilfredsstiller særlig versenes potensiale til å låte så mektige som de kanskje burde – mye på grunn av litt lavmælte trommer. I den grad «Bortgang» er tiltenkt en spesiell rolle på et album som også inneholder mer intense strekk (noe vi nok kan anta), kan den imidlertid komme svært godt ut på ‘Dypet’. Det gjenstår å se.
Skrevet av Alexander Lange
Stargazer – «Heartbroken»
Ute nå via Mighty Music
Feite, fine og doom-metallske oktavakkorder sauses inn i en klassisk powerballade-gryte på Stargazers nyeste singel «Heartbroken». Blandingen er tilfredsstillende og vellykket, og samspillet mellom den mektige riffinga og de melodiske og emosjonelle strekkene i denne låta får meg til å anta at vi har å gjøre med et av de største og mest storslåtte låtene på bandets kommende fullengder ‘Life Will Never Be the Same’.
Kapasitetene til vokalist Tore André Helgemo kommer også særlig godt frem på «Heartbroken», og går inn i en solid rekke av musikerprestasjoner. Så må det sies at det er snakk om ganske så typisk melodisk hard rock og tungmetall her, og at det som serveres er spekket med klisjéer. De behandles imidlertid med stor respekt, og den profesjonelle utførelsen og produksjonen gjør at man likevel kan forvente en prestasjon som står støtt på egne bein når plata lanseres den 3. mars.
Skrevet av Alexander Lange
Maktkamp – «Autosapiens»
Usignert, ute på strømmetjenester
Den første singelen fra Maktkamps kommende plate ‘Caps Lock Woke Rock’, «Tastaturkriger», var på alle måter en underholdende og tilfredsstillende kraftplugg. Likevel etterlot den meg spørsmålet om låta virkelig innevarsla den stilmessige utviklingen bandet mente plata skulle stå for, som skulle innebære et steg nærmere et mer utpreget rockeuttrykk. Den nye singelen «Autosapiens» gjør imidlertid susen også i så måte, og er i mine ører et av Maktkamps friskeste låter.
Ulmende synther og en flott melodisk introdusksjon sparker i gang denne låta, før bandet etter hvert slipper løs det herlige og kraftige hovedtemaet som groover usedvanlig godt. Et antemisk, solid og allsangvennlig refreng er som vanlig på plass, men denne gangen er dette egentlig noe av det eneste som sender direkte assossiasjoner til det som har vært Maktkamps mest åpenbare inspirasjonskilde: Kvelertak. Med andre ord kommer bandet her lengre enn før i retning av et mer egenartet uttrykk. Og så bra det låter, da, selv om diskanten tidvis skjærer litt vel mye gjennom hodetelefonene.
Skrevet av Alexander Lange
Phantom Fire – «Pentagram»
Ute nå via Edged Circle Productions
Durende akkorder, lekende bass og steile grooves møter oss i det vi trykker play på «Pentagram», den trolig siste singelen før slippet av Phantom Fires andreskive tidlig i mars. Der de tidligere singlene fra ‘Eminente Lucifer Libertad’ befant seg midt i speed/svartpunk-smørøyet, er «Pentagram» et langt mer mystisk beist. Ja, du finner strekk med rødglødende svartmetall også her, men mesteparten av låtas seks minutter går med til en gradvis kollapsende, okkult doom-outro som ikke hadde vært malplassert på Messerchmitts ‘Oh Death’ fra 2021.
Sånn sett kan låta minne mye om de mer utpregede eksperimentene som krevde mye av spilletiden på Phantom Fires debutskive fra samme år, ‘The Bust of Beelzebub’. Jeg synes derimot «Pentagram» fungerer langt bedre enn disse, ettersom den smelter sammen de eksperimentelle impulsene og bandets kjernemetaller i større grad enn enten-eller-låtene som fylte debutskiva. Som singel kan «Pentagram kritiseres for å holde liv i det durende doom-riffet i overkant lenge, men i kontekst av ‘Eminente Lucifer Libertad’ er jeg temmelig sikker på at det kommer til å funke, ettersom dette er låta som avslutter skiva. Dersom den holder samme nivået som de tre singlene som har blitt utgitt i forkant, er det god grunn til å ha høye forventninger til den nye skiva til Phantom Fire.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Slaamaskin – «Forfall»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Slaamaskin er et selverklært «kraftorkester» fra Bergen som spiller noe de selv har kalt for «Skittensakral ballerock med solide kantspark av pønk og metall». Merittene til dette svært lite brukte sjangerbegrepet skal jeg ikke forsøke å bekrefte, men det gir definitivt en viss pekepinn i forhold til kvintettens sjangerblandende rock/metall.
Dersom «Forfall» er den første låta av Slaamaskin du hører, vil du det første minuttet trolig gi deg inntrykket av at du har med et metallisk hardcore-band å gjøre. Beatdown-hardcorens rytmikk kan sies å utgjøre låtas grunnvoll i dette åpningsstrekket, og den brølte gjengvokalen forsterker dette inntrykket betydelig. Refrenget skjener dog kraftig inn i et ren-sunget, alternativt metall-territorium, og gjennom resten av låta fortsetter denne sjangermessige pendelen å svinge frem og tilbake. Når det kommer til det tekslige, dreier låta seg om en type grå og overhengende apati som jeg har liten tvil om at flertallet av oss vil kunne kjenne seg igjen i. «Forfall» er en solid introduksjonslåt for nye lyttere, selv om de lite distinkte riffene og den noe anstrengte ren-vokalen gjør at det ikke blir fullstendig home-run for undertegnede. Fans av moderne metal/hardcore-krysninger gjør likevel lurt i å sjekke ut Slaamaskins nye singel.
Skrevet av Fredrik Schjerve
The Big Rip – «Gravedigger»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
The Big Rip er en stoner rock-kvartett fra Porsgrunn med kun to låter til sitt navn så langt. Debutsingelen «Evil Eye» gikk bloggen hus forbi i fjor, men takket være de elskede metall-arkiver fikk vi nylig nyss om bandets nyeste singel «Gravedigger». På «Gravedigger» presenterer gjengen fra Porsgrunn en Vaterland-klar stoner-variant preget av dynamiske utsving mellom tårnende riff og psykedeliske ekskursjoner.
Foruten å være i besittelse av et av de beste kosmiske stoner rock-bandnavnene gjennom tidene, besitter The Big Rip også et sound som hevder seg ganske godt blant norske praktikanter innenfor sjangeren. Det knusende åpningsriffet hadde funnet seg godt til rette på Kal-Els bugnende gitar-bankett ‘Dark Majesty’ fra 2021, mens de mer bluesy, effektbelagte gitarene som kommer inn rundt ett minutters-merket hadde passet bedre inn på Jointhuggers ‘Surrounded by Vultures’ fra samme år. En ytterligere puslespillbrikke i bandets sound er den mer rock-lenende vokalen, som mest av alt sender tankene i retning band som Kryptograf og Witchcraft.
«Gravedigger» er en av de fetere enkeltstående stoner-låtene som har blitt produsert av et norsk band i løpet av de siste par åra. Sleep-riffet som blir introdusert av bassen ved låtas åpning er rett og slett dritfett, og effektene som sveiper gjennom lydbildet på samme tid gir assosiasjoner til den kosmologiske teorien som har gitt bandet deres navn. Kle det hele i en produksjon som fremhever bandets brede teksturpalett, og du sitter igjen med en soleklar suksess. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Frostbitt – «Cyber Walk»
Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester
Sjekk også ut «Cyber Walk», den nyeste singelen til det blytunge, nu-metal-påvirkede djent-bandet Frostbitt fra Drammen. Låta ble opprinnelig utgitt på skiva ‘MACHINE DESTROY’ fra januar, en skive bloggen dessverre ikke har fått vite om før helt nylig. Vi prøver å finne finne plass i timeplanen til å skvise ut en omtale om skiva, men i mellomtiden kan jeg anbefale folk å bruke litt tid til å høre på skiva selv. Det er nemlig snakk om djent med både Fractalize-aktig tyngde og en effekt-bruk på nivå med Greg Kubacki fra Car Bomb; hvilket vil si den beste djenten! Ta en lytt.
Metallurgi 