blackgaze – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Vorgfang/Unholy Craft – Ulf’s Keptr

Vorgfang og Unholy Craft er begge to enmanns-band som kombinerer produksjonsverdiene til rå svartmetall med et musikalsk håndverk som slekter mer på tradisjonell svartmetall. Plateselskapet Purity through Fire virker å ha teft for å snuse ut artister som balanserer langs nettopp denne linjen, og dermed gir det absolutt mening at den nye splitten til Vorgfang og Unholy Craft kalt ‘Ulf’s Keptr’ gis ut av det tyske selskapet.

‘Ulf’s Keptr’ er på mange måter en perfekt utnyttelse av split-formatet. Vorgfang og Unholy Craft viser seg å være en utmerket match; dette ettersom de har flust av delte musikalske egenskaper, men også står tydelig adskilt som følge av sine respektive særegenheter. Disse særegenhetene dreier seg i Vorgfangs tilfelle om et velkalibrert, atmosfærisk aspekt – i tillegg til en Eternality-aktig, episk bravur -, og i Unholy Craft sitt tilfelle om kvelende intensitet – men også større variasjon og distinktivitet i idé-departementet.

Vorgfang har fått æren av å starte showet, og er med sin norrøne tematikk og kjølig stormende svartmetall kanskje den av de to artistene som oppnår best samspill med splittens coverkunst. ‘Ulf’s Keptr’ er norrønt for «ulvens munn», og er et stjernetegn som kan knyttes til de to ulvene på coveret, som i følge norrøn mytologi jager solen og månen over himmelhvelvingen. Den rå, melodiske og smått episke svartmetallen til Vorgfang oppleves litt som en voldsom snøstorm som de gamle norrøne skikkelsene og gudene kan ri inn på, deriblant de to nevnte rovdyrene som er avbildet på coveret.

Der Vorgfangs side av splitten er atmosfærisk og uttrykksmessig utmerket, men kanskje noe blottet for virkelig enestående ideer, snur Unholy Craft opp-ned på denne ratioen. Musikken til «Peregrinus» er som vanlig innhyllet i en nådeløst støyende, digital miks, men leverer til gjengjeld de største musikalske høydepunktene på splitten. Faktisk kan ‘Ulf’s Keptr’ sies å inneholde Unholy Crafts beste materiale til nå, der spesielt «I Evighetens Skygge» tårner som en mektig tind i splittens andre halvdel. «Hans Rike, til Flammene» innehar også en viktig rolle for splittens struktur, ettersom det hensynsløse drivet som oppstår på låtas bro gjenspeiler coverkunstens flukt på klimaktisk vis. Dersom det sydende, støyende flammehavet som sluker låta mot slutten er et hint, så virker det som at ulvene «Skoll» og «Hati» for en gangs skyld har prestert å innhente sitt bytte.

Den avsluttende låta «Tyranny of Winter Storms» dermed litt overflødig i etterkant, om så den Sólstafir-aktige kaukingen og de ruvende gitarveggene for så vidt også utstyrer splitten med en verdig avslutning. Oppsummert synes jeg Vorgfang kan ta mesteparten av æren for utgivelsens innbydende, norrøne landskap, men at Unholy Craft har reist de største tindene i dette landskapet. Dermed er ‘Ulf’s Keptr’ et sant håndtrykk mellom de to artistene, og en av få splitt-utgivelser som fremstår som et inspirert og enhetlig verk heller enn en promoteringsstrategi. Anbefales svartmetallfans som har toleranse for den rå Bandcamp-scenenes flisete produksjonsverdier.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Lonely Pedro – I’m Angry Again

Lonely Pedro fra Fredrikstad er enmannsprosjektet til en Morten Nicolaysen som ellers spiller i power metal-bandet Eldkling. Det er også et prosjekt som vi i Metallurgi faktisk har utgjort et liten forskjell for da vi fant ut av at akronymet i sjangerbeskrivelsen bare var ett ord unna å være PAPPA-metall – da dette ble oppdaget, ble den selvsagt endret til «Passive Aggressive Power Pop Ambient Metal».

Om dette er veldig beskrivende for musikken, kan diskuteres. Noen ting stemmer; at Nicolaysen spiller i et power metal-band fremstår ikke så rart, og noen ting er såpass catchy at pop-merkelappen lar seg rettferdiggjøre. I tillegg er det klare prog-hint her som munner ut i flere Dream Theater-referanser. Det voldsomme sprellet i gitarsegmentet gjør det nok imidlertid mest riktig å karakterisere det som melodisk death metal – dog med clean-vokal.

Og mye på ‘I’m Angry Again’ er habilt. Et singlene, «Educate», sparker i gang ballet for alvor etter åpningen «Different», og baner veien for et solid midtparti på plata som blant annet styrkes av et sterkt refreng i «Egocentric» som hinter til neo-klassiske tendenser og strålende melodiske partier i «I Never Knew». Også «Such Is Life» er et høydepunkt med sine sterke melodier.

Det er dette midtsegmentet som utpreger seg best og mest på ‘I’m Angry Again’, selv om det riktignok også etterpå kommer sterke øyeblikk blant annet i «My Decay». Og når det gjelder dette melodiske aspektet kommer Lonely Pedro svært godt ut i den grad at det sender assossiasjoner til storheter som In Flames. Selv om jeg skulle ønsket meg litt mer variasjon mellom låtene, vil jeg dermed si at ‘I’m Angry Again’ har overrasket meg positivt, og at det er en plate jeg anbefaler på tross av at den i liten grad skiller seg ut stilistisk sett.

Skrevet av Alexander Lange

Bærzerk – Misanthropic Descent

Selv-utgitt. CDer via Cold Northern Breeze Records, kasetter via BlodBuse Tæip & Trøkk.

Bærzerk er et nytt svartmetallband fra Horten bestående av tre tenåringer som har latt seg forføre av den norske andrebølgens mer eventyrlige og natur-dyrkende faksjoner. Debut-utgivelsen deres ‘Misanthropic Descent’ er preget av det svingende uttrykksmessige fokuset som er vanlig hos unge band, men vi finner likevel en overvekt av musikalske elementer som virker inspirert av tidlig, Vestlandsk mystikk over EP-ens fire låter.

Nærmere sagt hører jeg mye tidlig Enslaved i musikken til Bærzerk. Den støvete keyboard-introen som åpner plata sender visstnok tankene i retning andre band, men innen vi har nådd de jagende versene på «Slaktetid» kan jeg allerede se Hordalands ruvende klipper i det fjerne. Denne forbindelsen blir enda sterkere på låta «Strid», som foruten en noe over-forenklet bro imponerer med sin svingende rytmikk og hedenske renvokal. Sist men ikke minst har vi innslagene av mystikk som tilføres via de lavmælte mellomspillene, som f.eks broen på «Slaktetid» og avslutningssporet «Draug (Outro).

Som tidligere nevnt er dog ‘Misanthropic Descent’ ikke fullstendig fri for uttrykksmessig slingring, hvilket er mest tydelig på «Vortex of Sorrow» og «Blod, Kald, Død». Førstnevnte er sammen med «Slaktetid» faktisk en av skivas høydepunkter som følge av sine sterke musikalske ideer, men jeg kan ikke unnvære å poengtere at disse ideene har mer å gjøre med moderne, melodisk svartmetall/blackgaze og black’n’roll enn tradisjonell svartmetall. På samme vis er «Blod, Kald, Død» en heseblesende tidsreise tilbake til førstebølgens svertede fartsmetall og punk. Låtene er definitivt solide i seg selv, men ‘Misanthropic Descent’ oppleves som noe fragmentert i uttrykket som følge av disse stilmessige utsvingene.

Men dette er å forvente – og kanskje til og med ønskelig – fra unge band. Det krever tid og møysommelig arbeid for å lære seg et musikalsk språk til den graden at det blir som et morsmål nummer to, og etter min mening er det definitivt å foretrekke at unge musikere bruker de tidlige årene sine på å teste ut ulike uttrykk fremfor å få tunnelsyn på et enkelt ideal-sound. Bærzerk har masse tid på å finne frem til sin egen vinkling på tradisjons-befestet svartmetall, så for øyeblikket får de nøye seg med å være en lovende ung enhet med gode tekniske ferdigheter og låtskriveregenskaper. Fans av klassisk norsk svartmetall, spesielt av Vestlandsk herkomst, kan med fordel ta seg en tur innom Bærzerks debut-EP ‘Misanthropic Descent’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abba Slamma – The Slam Resort

Abba Slamma er en slam-duo som angriper undersjangeren fra et ståsted preget av et gjennomgripende mangel på alvor og seriøsitet. I min singelomtale beskrev jeg bandet som en slags slam-utgave av de norske rampegutta i Beaten to Death og Tottal Tömming, dette som følge av deres absurde tekster og komplett utøylede tilnærming til låtskriving. Denne sammenlikningen er fremdeles treffende på deres debut-EP ‘The Slam Resort’, en konsept-utgivelse som trakterer tematiske landskaper som ikke ofte dukke opp i metall (eller i noen andre sjangere, når det er sagt).

Som følge av mesteparten av teksten leveres via guttural grynting og annen stemmebåndsmisbruk kan jeg ikke med sikkerhet gjengi EP-ens fulle plott. Basert på bruddstykkene jeg har klart å tyde virker det dog som at historiens protagonist har booket seg inn på det titulære feriestedet, hvor han deretter blir viklet inn i et surrealistisk skrekkfilmplott som involverer rottemenn, en bok om suppe og en dassportal til et metafysisk sumplandskap. Med fare for å spoile skiva kan jeg avsløre at det hele ender i en episk konfrontasjon mellom utgivelsens hovedperson og rottemennene; en konfrontasjon som avgjøres av en gitartevling som rivaliserer duellen mellom Ralph Macchio og Steve Vai i filmen Crossroads.

Denne storslagne beretningen fortelles via en form for slam som er like labil og surrealistisk som plottet det understøtter. EP-ens slamseksjoner er muligens ikke like ignorante og hardtslående som f.eks Organectomy, men inkluderer likevel nok chugs og brutale blasts til å tilfredsstille utsultede norske slam-lyttere. Låtene er naturligvis ikke noen mesterverker av kompositorisk eleganse – gitt EP-ens køddete natur – men låter som singelen «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book» og «Marsh Portal» holder definitivt et høyere nivå på låtskrivingen enn det en parodisk utgivelse som ‘The Slam Resort’ strengt tatt krever.

Men det er nok likevel kaoset og uvissheten om hva som venter rundt neste hjørne som er den største styrken til Abba Slammas debut-utgivelse. Gutta har åpenbart skrevet utgivelsen på lættis, og den lave terskelen preger det aller meste; fra produksjon til låtskriving, cover og uttrykk. ‘The Slam Resort’ er likevel en underholdende EP som er lett å sette på anlegget grunnet sin korte spilletid og hektiske strøm av ideer, og anbefales fans av uhøytidelig shitposting og ålreit slam-riffing.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Dark Delirium – «Kingseeker»

Vi har foreløpig ikke fått noen konkret bekreftelse om at Dark Deliriums fjerdeskive er på vei, men med tanke på utgivelses-trøkket bandet har holdt siden sin oppstart i 2020 er den trolig ikke langt unna. Denne teorien styrkes av at bandet har sluppet flere singler de siste par månedene, hvor «Kingseeker» er den nyeste dem.

Hvorvidt «Kingseeker» er en aldri så liten hyllest til det norske metalcore-bandet med samme navn vet jeg ikke, men det er slettes ikke utenkelig med tanke på at bandene deler enkelte stilistiske trekk. Dark Delirium har på sine senere singler beveget seg noe vekk fra sin tidligere gotiske og post-inspirerte melo-death, og i retning en teatralsk og episk form for fantasy-preget metalcore. Den melodiske dødsmetallen er dog ikke fullstendig fordunstet fra bandets sound, ettersom breakdownet som dukker opp flere ganger over «Kingseeker» inneholder et snev av den festivalklare tyngden til moderne In Flames.

Som låt er ikke «Kingseeker» blant de sterkeste konstruksjonene Dark Delirium har levert til nå, ettersom den noe uklare strukturen og de hyppige overgangene gjør at det føles ut som at vi er på vei mot en idé eller et høydepunkt som aldri kommer. Det er likevel en singel som er lett å høre på, og spesielt produksjonen holder et standard som vitner om profesjonalitet og betydelige kommersielle ambisjoner. Dark Delirium er et band i konstant søken etter sitt neste skritt fremover, og «Kingseeker» er definitivt et respektabelt steg i så henseende.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Withered Branch – «Victims»

Withered Branch er et selverklært «sinnametall-band» fra Toten bestående av fire karer ved navn Kent, Tommy, Jørn og Tony. Bandet gav i 2021 ut debutskiva ‘Skies’, en skive som dessverre gikk den vanligvis oppmerksomme redaksjonen til Metallurgi hus forbi. Nå har vi endelig muligheten til å rette opp denne overseelsen noenlunde, ettersom bandet var greie nok til å underrette oss om en nye singel var rett rundt hjørnet.

«Victims» er en blytung, sludge-befestet låt som ikke er redd for å lirke elementer av groove-metall inn i sitt rytmiske DNA. Vokalist/gitarist Kent låter litt som en mer dødsmetallisk versjon av Goat the Heads huleboer extraordinaire Per Spjøtvold, og har mye av skylda for at bandet låter så uhorvelig sinna ut som de gjør. Låta er temmelig enkelt konstruert, men broens core-inspirerte dødsmetallriff og Zakk Wylde-ske gitarsolo sørger for å mikse opp formularet noe. «Victims» er en god singel som burde få spesielt groove- og sludge-fans til å flokke seg rundt høyttalerne, og gjør det åpenbart at undertegnede må få kastet seg rundt og sjekket ut bandets debutskive fra 2021. Solide saker!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrvandrer – «Hvileløs»

Etter å ha disket opp rolig, melankolsk svartmetall eller simpelthen rene shoegaze-låter de siste årene, kaster enmannsprosjektet Myrvandrer lytteren inn i særdeles voldsomme takter i sin nye singel «Hvileløs». Særlig introduksjonen bærer preg av et heftig trøkk, og her får jeg assossiasjoner til blant annet Blut Aus Nords løsninger på plata ‘Hallucinogen’.

Det betyr ikke at Myrvandrer skifter beite helt, og særlig på slutten får man igjen smaken på litt eldre takter når et blendende, Deafheaven-aktig klimaks inntreffer. «Hvileløs» vitner sånn sett snarere om en sunn, interessant videreutvikling for prosjektet som det blir spennende å høre flere resultater av.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«

Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.

Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.

Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.

Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»

Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.

«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Skjør»

Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.

Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.

På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»

What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.

Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.

Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»

Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.

Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Søstre – «Kausalitet»

Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.

Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»

Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.

Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.

Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Mork – ‘Den Svevende Festning’

I 2020 lanserte Mork EP’en ‘Pesta’, der en liten håndfull nytt materiale ble sluppet i en bunt med to covre og et knippe live-utgaver av låter fra bandets to siste plater: ‘Det Svarte Juv’ og ‘Eremittens Dal’. ‘Den Svevende Festning’ er en tilsvarende utgivelse, da med Morks store statement fra i fjor, fullengderen ‘Katedralen’, som bakteppe.

Mork er et svartmetallband fra Halden ledet av Thomas Eriksen, som langt på vei befestet sin sentrale rolle i den nyere bølgen av tradisjonell, norsk svartmetall med ‘Katedralen’. ‘Den Svevende Festning’ består av to nye låter, en versjon av låta «Født Til Å Herske» med strykere (som før kun har vært tilgjengelig digitalt), så vel som live-versjoner av «Arv», «Det Siste Gode I Meg» og «Svartmalt», som alle pekte seg ut som høydepunkter på fjorårets plate.

‘Den Svevende Festning’ åpner sterkt med sitt tittelspor, der Behemothsk riffteft blandes med en råskap og et gitarsound man kanskje heller assosierer med en gammel Darkthrone-plate. Eriksens beske, tydelige skrikevokal og øre både for jordnær black’n’roll og iskald intensitet solidifiserer svartmetallhåndverket. Dette glir over i andrelåta «Ormtunge», der taktfast riffspill pares med en melodi som sender lytteren rett ut i Windir-stratosfæren.

Det spørs om disse komposisjonene når helt opp til mange av de sterke øyeblikkene på ‘Katedralen’, men de fungerer altså like fullt som solide bidrag til en stadig sterkere Mork-katalog. Mye av det andre materialet på ‘Den Svevende Festning’ imponerer også, og live-versjonene viser seg langt på vei berettiget, blant annet ved en sterk leveranse av clean-vokal-partiene på «Arv» og «Det Siste Gode I Meg» av Eriksen, der assossiasjonene sendes til de tilsvarende klare og lidenskapelige prestasjonene på Helheims ‘WoduridaR’. EP’ens svakeste ledd er nok nyversjonen av «Født Til Å Herske», der jeg synes strykerne ikke finner noen god plass i miksen, der de ligger litt utilpasse til i et lydbilde der jeg ikke synes det høres ut som at det er plass til dem. Ellers er imidlertid ‘Den Svevende Festning’ en solid liten kuriositet fra Mork, som fortjener kudos for et aktivt og sterkt virke de siste årene.

Skrevet av Alexander Lange

Last Lightning – The Unholy Ritual

Fra sin opprinnelse i punk-påvirket svartmetall tok Last Lightning fra Ås en langt mer tradisjonell rute gjennom sjangerlandskapet på sin debutskive ‘Porten’ fra i fjor. Skiva var fylt til randen av ildnende, melodisk svartmetall, og hadde en flyt som generelt sett var dynamisk nok til at plateformatet virket som en naturlig passform for bandet. Et år senere leverer gruppa oppfølgeren ‘The Unholy Ritual’ – en skive som bærer preg av både nyvunnet kunnskap og standhaftige utfordringer.

For Last Lightning har anskaffet noen nye, spennende verktøy siden sist. Lærdom fra Avertias ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ virker enkel å spore på åpningslåta «Sett Meg Fri» sine melodiske rocketendenser, og de enorme Insomnium-aktige melodiene som tårner over refrenget er fengende og majestetiske nok til å ta pusten fra en. På «Krig» prøver bandet seg på en velkjent manøver fra kanskje spesielt thrashmetallen, nemlig en simulering av nådeløs krigføring gjennom lydmalende gitarmitraljøser. Låta virker i utgangspunktet mer sørgende enn krigersk, men etter et hinsides fett Darkthrone-riff bryter helvetet løs i form av en skuddsalve av tordnende dobbelbass.

Men som nevnt henger en del av utfordringene igjen fra bandets solide men noe ujevne førsteskive. Til tross for at produksjonen på det jevne er varm og god som et brennende ullteppe, er noe av instrumentbalanseringen litt vanskelig å gjøre seg klok på. Noen av ledegitarene på skiva ligger så langt bak i miksen at det nesten ikke er noe poeng i å ha dem med i utgangspunktet, hvorav tittelsporet er den største synderen. I tillegg virker mye av solospillet litt underarbeidet, og vokalisten har fremdeles en tendens til å falle bakpå i forhold til resten av bandet fra tid til annen.

Til tross for disse skavankene mener jeg at Last Lightning definitivt har levert en god skive med ‘The Unholy Ritual’. Samtlige av låtene inneholder minst én ide som røsker deg inn i bandets turbulente melankoli, og låter som «Sett Meg Fri», «Krig» og «Resurrection» er blant det klart beste materialet Last Lightning har levert til nå. Med andre ord kan ‘The Unholy Ritual’ sies å heve seg ørlite grann over forgjengeren, samtidig som skiva legger grunnlaget for videre utvikling og raffinering av bandets stadig tilspissende men dynamiske sound. Anbefales fans av melodisk svartmetall som ikke frykter skyskrapende hooks.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sundrowned – Glacious

Sundrowneds debutskive ‘Become Ethereal’ fra fjoråret var en imponerende affære; en skive som fullstendig mestret sitt utvalgte uttrykk via tårnende komposisjoner og plettfri produksjon. Til tross for at både sound, produksjon og visuell utforming var på et høyst profesjonelt nivå, gikk ikke skiva helt i hus hos Metallurgi ettersom de riktig store og fengslende motivene uteble fra Sundrowneds eteriske blackgaze. Dette kan sies å gjelde for bandets nyeste utgivelse ‘Glacious’ også, uten at dette hindrer meg i å anse EP-en som en sterkere utgivelse enn forgjengeren.

De tre låtene som utgjør ‘Glacious’ er i stor grad hugget ut fra det samme råstoffet som ‘Become Ethereal’. Krystalliske gitarplukk, sensitivt trommespill, mørke growls og et osean av reverb utgjør fortsatt søylen i bandets sound, men denne gang beveger musikkens endeløse luftspeilinger seg med langt mer distinkte gester. På tittelsporet er de mest fremtredende gestene åpningens post-rock-melodikk, broens fløyelsmyke blastbeats, samt de feite gitarene som forankrer det klimaktiske crescendoet ved låtas ende. På «Blood» blir gruppens yndige gaze rammet inn av robuste beats, etterfulgt av en atmosfærisk seksjon hvor akkorder flyter inn i hverandre som dyphavsstrømmer.

Men for min del er det avslutningssporet «Levitating» som overbeviser i størst grad i denne omgang. Det åpne og udefinerbare rytmelandskapet som preger introduksjonen gir musikken et vektløst og sakte drivende preg – et flott lydbilde som snart besøkes av en nesten smertelig vakker akkordrekke. Ja, bandet dagdrømmer seg fortsatt litt bort i løpet av låtas drøye syv minutter, men synkoperte beats og en majestetisk avslutning sørger for å knytte sløyfen rundt en av Sundrowneds sterkeste låter til nå. For min egen del kunne det fortsatt blitt gjort mer på motiv-fronten for å virkelig huke tak i lytteren, men det er ingen tvil om at ‘Glacious’ er en bunnsolid post/blackgaze-utgivelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minas – Rigid Adherence

Innen jeg satt meg ned (lovlig sent) for å skrive denne omtalen av ‘Rigid Adherence’ var det fortsatt kun mulig å spore opp én annen anmeldelse av plata på det altomspennende internettet. For et band med røtter i 90-tallets norske ekstremmetall-avantgarde, samt en besetning som inneholder medlemmer fra band som – og jeg ramser opp – Chrome Division, Sarke, Tulus, Khold, Suspiria, Borknagar og Old Man’s Child, synes jeg dette stinker av overseelse lang vei. Kanskje syndebukken er manglende promotering, eller kanskje 99% av verden har blitt utslettet av en hyper-potent mutering av koronaviruset i løpet av mitt opphold på denne nettløse øya i Nord-Trøndelag; saken er at metall-media må se å komme seg på saken sporenstreks.

Minas (tidligere Minas Tirith) er altså et band som er rikt på historie, men som har sett seg nødt til å endre navn som følge av utskiftningen av et sentralt bandmedlem. Ettersom Frode Forsmo hadde sett seg fornøyd med sine år i musikk-industrien måtte den gjenværende, inspirerte låtskriver-duoen finne et nytt sett med stålpiper til sin metalliske doning, og løsningen var å invitere Pål Mathiesen på jam- og skrive-sesjon. Resultatet av samarbeidet viste seg å bære frukter, og her sitter jeg altså og skriver om det første nye Minas Tirith-relaterte materialet på 17 år.

Der bandets klassiske materiale lente seg på samspillet mellom etablerte metall-tradisjoner og mer utsvevende norske ekstremmetall-impulser, er Minas et ganske annet beist. Bandets musikalske base kan sies å være subtilt opp-progga men senesterk heavy metal, lettere pyntet i kantene av det jeg har kommet frem til minner mest om 90-tallets alternative, metalliske post-grunge(!) som følge av Mathiesens melodikk og stemmekarakter. Dette vil si at tette, groovy riff deler plass med refrenger som ikke ligger lenger enn et steinkast unna klassisk Pearl Jam, med stadige ekskursjoner inn i progressive og tidvis ekstreme lender.

Dette låter kanskje voldsomt eksentrisk på papiret, men ‘Rigid Adherence’ er – med unntak av et enkelt tilfelle – en temmelig fokusert plateopplevelse. «Abomination Lead the Way» leder passende nok an med et drivende åpningsriff av ypperste kvalitet, før Mathiesen tar over rampelyset med sine robuste, Mike Scalzi-aktige (The Lord Weird Slough Feg) vokaler. Den rimelig beine og direkte instrumentale basen krydres av både koring og growling, og et herlig, Rush-inspirert soloparti fullbyrder låta med det obligatoriske, ørlille touchet av prog. Her, som ellers på plata, er det de kreative og muskulære riffene som ender opp med å gjøre sterkest inntrykk, hjulpet av en miks som gir samtlige instrumentale bidrag den punchen de trenger for å poppe ut av høyttaleren.

Andre høydepunkter er «Venereal» med sin skeive og spenningsbyggende prog-bro, singelen «Rust in Your Veins» med sin dynamiske struktur, «Decimation»s solblekede Daisy Dukes-riff og «The Leper»s arrogante kvasi-thrash og veldige refrenger. Observante lesere vil kanskje ha merket seg et markant fravær av vokal blant disse høydepunktene, og det stemmer at vokalen er det elementet som har vært minst utslagsgivende for min verdsettelse av ‘Rigid Adherence’. Dette er ikke fordi vokalen til Mathiesen er dårlig utført eller skjærer med det instrumentale grunnlaget, men mest fordi jeg sjeldent følte at vokalen virkelig hevet den totale opplevelsen til et nytt nivå. I tillegg er det par øyeblikk på plata hvor vokalen aktivt trekker totalen ned, som på «To Wander at Will» og den generelt fragmenterte «Collector».

Bakingen av Mathiesens karakteristiske vokaler inn i helhetsuttrykket er dog et arbeid som kan gagne bandet over tid, ettersom han på låter som «The Leper» og «Abomination Lead the Way» både smelter sammen med og styrker bandets særegne prog-metall. Alt i alt er ‘Rigid Adherence’ en plate det er vanskelig å finne solide sammenlikningsgrunnlag for – en egenartet og engasjerende skive som mangler den siste lille x-faktoren som kunne skjøvet den inn i eliten av 2021s sterkeste norske metall-utgivelser. Anbefalt for fans av punchy og lettere prog-infundert tungmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Glimt – Glimt

Glimt er et norsk, men ganske unorsk, svartmetallband. Her snakker vi ikke om musikk som har sin primære forankring i den typisk norske svartmetallen som satte landet vårt på metall-kartet på 1990-tallet, og som for så vidt også er den type svartmetall nye band her til lands som oftest bryner seg på (dog med noen nevneverdige unntak, som Sundrowned som vi omtalte her i forrige uke). Snarere ligger inspirasjonskildene åpenbart tettere opp mot den snillere, mer melankolske og post-rock-inspirerte blackgaze-musikken som, først og fremst via franske og amerikanske band, satte konservative sinn i kok og åpnet nye, spennende dører for metallmusikken som helhet særlig i løpet av forrige tiår. Og joda, på ‘Glimt’ går tankene til både franske Alcest, amerikanske Deafheaven og en rekke øvrige post-metal-band. I sistnevnte kategori tenker jeg særlig på Sòlstafir og Fluisteraars, der de blendende og vakre uttrykkene preges av en litt mer grovkornet tilnærming i selve produksjonen.

Men det er nok Deafheaven Glimt minner mest om, særlig bandets tidligere materiale. Én ting er at produsenten bak dette bandets store gjennombrudd fra 2013, ‘Sunbather’, Jack Shirley, har sittet bak produksjonsspakene. Men jeg øyner en ambisjon hos Glimt om virkelig å dyrke melankolien som Deafheaven på så uovertruffent vis har klart å flette inn i metalluttrykk gjennom emo-inspirerte, atmosfæriske triks.

Dette kommer tydelig til uttrykk gjennom hele ‘Glimt’, og ikke minst i åpningen, «Nøkkerose», som jeg definitivt synes er platas beste låt. Her evner Glimt å male et deprimerende og emosjonelt uttrykk gjennom en herlig, aggressiv storm av gitarer, blast-beats og vokal som ligger godt plassert i lydbildet. Akkordrekkene treffer blink, klimakset dundrer på vakkert vis, og bandet utforsker for så vidt også et fint, melodisk hjørne mot slutten av låta – dog med en melodi som minner i overkant mye om den ikoniske dur-melodien som lyser opp Deafheavens «Dream House».

Og det er for så vidt litt trygg og tett lojalitet mot inspirasjonskildene og sjangeren som svekker ‘Glimt’ litt som plate. Jeg får inntrykk av at Glimt har funnet en komfortsone preget av litt enkle melodier, omfattende repetisjon som ikke reddes helt inn av kvaliteten på komposisjonene og litt for velkjente og ubearbeidede blackgaze-knep.

Ta niminutteren «Blossom» for eksempel, som kommer etter den vakre, om enn litt anonyme, interluden «Breathe». Her lar Glimt, riktignok med noen justeringer underveis og en del variasjon i trommespillet, to ganske like akkordrekker ligge som fundament for komposisjonen. Når bandet med dette dessverre ikke evner å holde oppe interessen min hele veien gjennom, handler det nok om at denne låta egentlig eksponerer en hovedutfordring ved denne typen metall – nemlig å få et drømmende, atmosfærisk lydbilde til å virke engasjerende og lidenskapelig fremfor som en vegg av behagelig og litt retningsløs ambient. «Blossom», så vel som den enda lengre «Nostalgic Gloom», er ikke nødvendigvis bare i sistnevnte kategori. «Nostalgic Gloom» byr for øvrig på et ganske kraftig og flott klimaks. Men låtene mangler dessverre en detaljrikdom som rettferdiggjør lengden på stykkene og som tilfører en tilstrekkelig variasjon og intensitet – all den tid Glimt evner å bake inn flotte, atmosfæriske deler.

Jeg synes det går hakket bedre på «Daydream» på tross av en litt uinteressant intromelodi, der trommeslageren bidrar mye med å levere flotte, oppbyggende taktfaste slag og akkordrekkene får litt tydeligere variasjoner. Avslutningslåta «Glimt» er en litt kortere og instrumental sak, og har et skikkelig kult, groovy og fint hovedtema der bassen også får lekt seg uvanlig mye. Men så holder dette også på litt lenge uten mye mål og mening. Og med det kan man kanskje også antyde både styrken og svakheten til Glimt på denne debutplata – nemlig at bandet er inne på veldig mye med en rekke temaer av høy kvalitet, men at de samtidig ikke helt klarer å ta det til sitt fullstendige potensiale. ‘Glimt’ er rett og slett en nokså god, men litt for forutsigbar og trygg, plate.

Skrevet av Alexander Lange

Ghetto Ghouls – The Horror of Party Beach

Ute nå via Snake Oil Kasettforlag og Bandcamp

12 og et halvt minutt tar det for punk-thrash-crossover-bandet Ghetto Ghouls å ta oss gjennom en b-film-inspirert skildring av en horribel dag på stranda, og det gjøres gjennom fem kompromissløse angrep av noen låter som gjør at det klør etter fullstendig åpning for gode, gamle konserter i dette kongeriket. «The Horror of Party Beach» vitner om et band som kan fremstå som de fire store thrash-metall-bandenes uvørne drittunge, kanskje med et ekstra Slayer-gen eller to, og som har fått med seg en rekke triks fra punkens og grindcorens verden på veien.

Det må naturligvis kun tolkes i positiv forstand, og det henger sammen med Ghetto Ghouls’ briljante evne til å frembringe et kontrollert kaos som signaliserer både fandenivoldskhet og musikalsk teft. Bandet åpner denne EP’en på strålende vis med «Surf Nazis Must Die!», der raske, beintøffe riff, rå skrikevokal og gaulekor sørger for en intens og variert opplevelse. Slik settes også tonen for resten av utgivelsen. Jeg liker imidlertid godt at Ghetto Ghouls ikke bare holder seg innenfor konvensjonene i sitt sjangerlandskap, selv om de stort sett gjør det; det er utrolig kult når et typisk og litt melodisk thrash-riff i «Atomic Beasts» plutselig blir tostemt, så vel som når man på slutten av «Surfer Chicks & Slimy Chills» får servert psykedeliske, gotiske effekter og en ganske så vakker gitarsolo som snur helt på stemningen.

Volumet på hi-haten i sistnevnte låt og den litt form- og retningsløse avslutningslåta på halvannet minutt irriterer meg litt på ‘The Horror of Party Beach’. Men det er egentlig bare tøff konkurranse og kort lengde som gjør at denne ikke havner i favorittspalta vår her på Metallurgi – la det ikke være tvil om at denne EP’en anbefales.

Skrevet av Alexander Lange

Skrymir – Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)

Skrymir er en svartmetall-duo fra Hønefoss som via andrebølgens fundamentale strukturer vandrer ut i en merkverdig og desorienterende villmark fylt av egne invensjoner. ‘Spell Night…’ er fra sine første øyeblikk lett gjenkjennelig som produktet til et ungt band, like preget av mangel på erfaring og raffinement som av eventyrlyst og vilje til å teste ut samtlige ideer for hva de er verdt. Resultatet er en (konsept?)plate som i sitt unike kaos er fullstendig uten analoger i den videre metallosfære, og som for de fleste vil være tilsvarende ugjennomtrengelig og vanskelig å gjøre seg klok på.

Det mest definerende aspektet ved ‘Spell Night…’ er hvordan samtlige låter brytes opp av en evig hjemsøkende og Jute Gyte-aktig renplukket gitar. Du vil neppe finne mer enn et par minutter med sammenhengende låtstruktur på ‘Spell Night…’, hvilket gir plata et oppstykket og episodisk preg. I tillegg er de strekkene av musikk som kan sies å være komplette ofte så brokete og utett fremført at instinktet til lyttere flest vil være å skru av anlegget eller finne seg noe annet å høre på. Denne impulsen har jeg full forståelse for, selv om jeg også mener dette er litt synd, ettersom jeg etter adskillige timer i Skrymirs univers har begynt å la meg forhekse av flere av bandets særegne kvaliteter.

For gjemt under en lav-oppløst miks, utett spilling og rotete strukturer gjemmer det seg altså noen overraskende sterke og sofistikerte ideer. Låter som «The Worms Guide» og tittelsporet vever nemlig inn noen ordentlige fete riff av Darkthrone– og «Deathcrush»-karakter, støttet opp av melankolsk bass og Skrymirs autentisk-klingende svartmetallvokal. Tittelsporet spesielt er fylt til randen av minneverdige øyeblikk, selv om disse øyeblikkene ser ut til å være organisert i en tilfeldig mosaikk heller enn etter en lineær logikk. Fengende leads og beintøffe riff deler plass med Opethske akkordrekker, og det eneste som setter en stopper for moroa er de evinnelige sjøsyke gitarene som dukker opp i tide og utide.

Til tross for at omtalen min inneholder mer kritikk enn skryt er det faktisk slik at min tid med ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’ hovedsaklig har vært lystbetont. For selv om den objektive kritikeren i meg protesterer mot elementer som f.eks Jute Gyte-gitaren og dens hyppige avbrytelser, har den subjektive lytteren i meg over tid begynt å forundre seg over den ubestemmelige atmosfæren den senker over opplevelsen. Dette strekker seg også over i skivas andre musikalske byggesteiner, ettersom totaliteten av de litt uforståelige strukturelle avgjørelsene ender opp med å tilføre lytter-opplevelsen en stemning som er like sær og egenartet som den som preger albumcoverets hjemmesnekrede mystikk.

Selv om Skrymirs ‘Spell Night…’ vil være svært vanskelig å sette pris på for den gjengse lytter er det altså ingen grunn til at folk som er vant til krevende undergrunnsmusikk ikke skal kunne finne noe å verdsette ved utgivelsen. En del av meg har lyst til å høre hva som hadde skjedd dersom Skrymir hadde strammet opp låtskrivinga og presset den inn i mer standardiserte former, men en annen side har bare lyst til at gruppa skal fortsette å mane frem sitt unike og idiosynkratiske univers uten å la seg påvirke av anmeldernes kritiske øye. ‘Spell Night…’ er nemlig en av de mest minneverdige plateopplevelsene jeg har hatt i 202, og minneverdighet er noe man virkelig setter pris på når tidens ustanselige fremmarsj byr på færre og færre uberørte kroker for musikken å oppdage. Skrymir gir oss innblikk til sitt indre, merkverdige univers på ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Nifrost – Orkja

Nifrost er et friskt forsøk på å sprøyte nytt liv inn i sognametallen, der Windir og Vreid har stått støtt og litt ensomt som de vise mennene bak denne vestlandske svartmetallens melodiske, folkemusikkinspirerte og intense preg. ‘Orkja’ kommer etter to gode fullengdere fra henholdsvis 2016 og 2019 og to sterke singler, og under vingene til plateselskapet Dusktone har de med denne tredjeplata funnet et fundament preget av høy produksjonsverdi og et sound som peker i mange spennende retninger.

‘Orkja’ låter klart og storslått innimellom en god dose råskap, og mens uttrykket i all hovedsak ikke avviker spesielt mye fra alskens svartmetallkonvensjoner, ligger Nifrosts styrke i bandets evne til å la de melodiske, melankolske og folkemusikkinspirerte elementene i musikken sin fungere effektivt, men subtilt, innenfor et moderne og aggressivt svartmetalluttrykk. Mer enn Windir minner Nifrost kanskje enda mer om band som Winterfylleth, Wodensthrone og Agalloch, som på ulike måter har kommet langt med å kle hybriden mellom folkemusikk og svartmetall i en desto mer moderne produksjonsdrakt.

Nifrosts standardformler vil jeg påstå at kommer tydelig til uttrykk i åpningsstrekket på ‘Orkja’. Åpningslåta «Nauden» og førstesingelen «Eit siste ynskje» er begge sterke låter som veksler flott mellom melankolske melodier, heseblesende virvelvinder av svartmetall og mer groove-orienterte pusterom innimellom. Selv koser jeg meg nok imidlertid mest gjennom «Orkja brotna», som på litt over tre og et halvt minutt sirkler flott rundt et nokså uimotståelig melodisk tema som utkrystalliseres både gjennom gitarer og clean-vokal-koring; det er nesten så man tror man er i gang med en 12-minutter av selveste Moonsorrow.

Deretter går imidlertid Nifrost i litt andre retninger. Først gjennom «Hausten», som ved at ett enkelt hovedtema driver låta fremover i seks minutter, er platas desidert mest unike låt. Med bandets tålmodighet og låtas flotte lydteksturer føles dette vel så mye som et nikk til post-metallen som til folkemusikken, som aksentueres gjennom noen mektige clean-vokal-partier. At dette er et litt annerledes spor for Nifrost merkes nok av at låta med lengden sin nok kunne hatt godt av enda flere variasjoner i detaljene, og det går nok enda litt bedre på den påfølgende «Sirkel» – en låt som også er av det litt treigere slaget, men som blant annet med en rekke iskalde moll-akkorder nok har falt litt nærmere svartmetallstammen.

Disse to låtene er nok det friskeste pustet Nifrost byr på på ‘Orkja’, og om jeg skal trekke frem en negativ side ved plata er det nok at bandet nok kunne bydd på enda litt mer dristighet – all den tid de kanskje ikke alltid hadde lyktes helt med det. All sin kvalitet tatt i betraktning, er denne plata forholdsvis konvensjonell i stilen, og det helt unike ved Nifrost er nok ikke fullt ut etablert selv om bandet helt klart er godt på vei. Men så er det altså klart at bandet evner å imponere med verktøykassa de bruker, og plata avsluttes ikke minst med et ambisiøst brak av en ni minutter lang låt. «Ishjarte» fullbyrder på sett og vis ‘Orkja’ med en velfungerende struktur og noen virkelig storslåtte temaer; høydepunktene kommer som perler på en snor, og de gjør det vanskelig å gjøre noe annet enn å anbefale denne plata, all den tid den ligger innenfor en viss komfortsone.

Skrevet av Alexander Lange

Sundrowned – Become Ethereal

Become Ethereal | Sundrowned — Ute nå via Fysisk Format

Debutplata til rogalandsbandet Sundrowned, ‘Become Ethereal’, er et sjeldent norsk forsøk på å tolke den spennende, litt underlige og kontroversielle hybriden av ekstrem-metall, post-rock og shoegaze. Det innebærer naturligvis også at Sundrowned kaster seg ut i utfordringene som ligger i dette sjangerlandskapet, der det nok er naturlig å ønske seg at metall-elementene tilføyer intensitet til drømmende og støyete lydteksturer på en måte bare metallen kan. På denne plata er Sundrowned godt på vei til å etablere en slik balansegang, men like fullt demonstrerer ‘Become Ethereal’ hvorfor denne balansegangen er så viktig og krevende, og da også hva som sannsynligvis må til for å skille seg ut blant det høye antallet prosjekter som etter hvert har kastet seg ut i metalgaze-verdenen.

Det er fra starten av tydelig hvem Sundrowned lar seg inspirere av; i plateselskapet Fysisk Formats presentasjon av plata trekkes de franske blackgaze-legendene i Alcest og post-metal-mastodonten Rosetta frem, og tydelige assossiasjoner til disse gikk også gjennom hodet mitt da jeg hørte gjennom for første gang. Shoegaze-elementene er langt fremme i Sundrowneds musikk der støyete og effektbelagte gitarer maler drømmelandskapet, og metallen er kanskje først og fremst til stede gjennom det ganske energiske trommespillet og growle-vokalen som ligger ganske innbakt i lydbildene.

Sundrowned gir seg selv også et godt utgangspunkt med åpningslåta «Babel», som med et kult og rytmisk lekent åpningsvers og et knippe sterke melodier er et av albumets klart beste låter. Videre byr låtene helt klart på mange sterke øyeblikk, enten det er snakk om noen ganske storslåtte akkordskifter i «A Scent of Glimmer», det vakre clean-gitar-oppbruddet tidlig i «Ethereal» eller åpningssegmentet i «La Tristesse Durera Toujours», der bandet får satt i gang litt etterlengtet tyngde og groove.

Men at det her stort sett er snakk om enkeltdeler handler om det jeg anser som den store svakheten ved ‘Become Ethereal’, nemlig at musikken på denne plata ofte fortoner seg som i overkant lavmælt og retningsløs. På grunn av litt snille og endimensjonale gitarer leverer ikke produksjonen spesielt mye kraft i lydbildet på tross av at trommene er nokså høylytte, og til tider føles ‘Become Etheral’ nesten som et ambient-album – om jeg kan tillate meg å ta i litt. Mellom høydepunktene får man nemlig servert et litt ensformig og lite håndgripelig lydbilde, og mens Sundrowned helt klart evner å levere en luftig og drømmende atmosfære, er ikke dette så spennende og unikt at jeg fanges helt av det.

Så er nok også andre halvdel av ‘Become Ethereal’ en smule svakere enn første, der den kvinnelige vokalen på «The Eternal» ikke blir en så minneverdig affære som jeg kanskje hadde ønsket og bandet ikke lar det kule rytmiske utgangspunktet på «Ruins» få potensialet sitt helt forløst. Etter den litt anonyme «Monarch» skal det imidlertid sies at Sundrowned avslutter sterkt med «O Dom Da Fé», der man gjennom et storslått klimaks der synthene brukes godt og et helt nydelig clean-gitar-segment mot slutten virkelig får en tilfredsstillende smak av atmosfæren som ligger i albumcoveret. Og de sterkeste øyeblikkene på ‘Become Ethereal’ viser helt klart at Sundrowned har en del for seg, selv om det også betyr at de har mye å gå på i neste runde.

Skrevet av Alexander Lange

Beyond Man – Beyond Man

Å bli plukket opp av det finske plateselskapet The Sinister Flame er noe av det desidert største som kan skje et svart/dødsmetall-orientert undergrunnsband. Med sin evig brennende entusiasme for okkult og ritualistisk black/death er selskapet en av de mest konsistente leverandørene av høykvalitets-utgivelser innenfor uttrykket, et ry som har blitt opprettholdt via deres strengt bevoktede inngangsdør og korte liste over signeringer. Folk som har latt seg fortape i nyere utgivelser av band som Aethyrick, Ifrinn og Ordinance vet nøyaktig hva jeg snakker om, og vil dermed også være klar over hva som kan forventes av selskapets norske ny-signeringer, Beyond Man.

Trondheimsbandet Beyond Man har eksistert i over ti år, men har av ukjente årsaker ikke gitt ut noe mer substansielt enn demoer i løpet denne tiden. Nå har tiden altså kommet for å levere en lenge etterlengtet debut-plate, og den simultane signeringen med The Sinister Flame er en ytterst passende konvergens. Med sin okkulte, røyktjukke og ulmende black/death sklir Beyond Man enkelt inn i selskapets dedikerte rekker, og med dette apparatet i ryggen har bandet både sett og utnyttet muligheten til å levere enn av de beste, mest rendyrkete undergrunns-opplevelsene fra norsk territorie i 2021.

Etter en kort, stemningssettende introduksjon bryter Beyond Man ut i svermende svartmetall, tidvis avbrutt av ritualistisk pulserende trommer. «Helel Ben Sahar» gløder av rettmessig hat for religiøs forrang og elitisme, hvilket ser ut til å være en fellesnevner for bølgen av okkult svartmetall som har feid over Trondheim den siste tiden via Terratur Possessions-bandene Misotheist og Syning. Produksjonen foredler den allerede pure, anti-pietistiske undergrunns-åren Beyond Man hakker løs på med en varm og organisk miks som fremhever deres utemmede nidkjærhet på slående vis.

«Art Beyond Man», som stammer fra en demo bandet ga ut i 2008(!), byr så på en Sabbath-sk, doomy åpningssekvens som krones av singlene hi-hats og et infernalsk hyl som gjør blodet kaldt i årene. Dette er kun en kort avbrekk fra seremoniens kveldende hete, og bandet er ikke sene med å returnere til den evig forlokkende, kokende strømmen av black/death som renner gjennom platas indre. Det rituelle fokuset tilspisses etter hvert som plata nærmer seg sin konklusjon, og de avsluttende sporene «Ave Usera» og «The World Encircler» formelig koker over av inspirerte instrumental-prestasjoner og synergistisk samspill. Det ville også vært en grov overseelse å ikke nevne vokalene til «W.», ettersom den rabide og hemningsløse energien han angriper det tematiske stoffet med er en av største årsakene til at ‘Beyond Man’ låter så lidenskapelig fandenivoldsk som den gjør.

Med sine 33 minutter er ‘Beyond Man’ en potent og konsentrert dose okkultisme, en plate som formelig krever å bli hivd på anlegget i tide og utide. Beyond Man kaster ikke bort et sekund av platas korte spilletid på unødvendigheter og dilldall, men velger å fordype seg i den bunnløst virvlende black/death-kilden de har avdekket for anledningen. Jeg har virkelig ikke noe nevneverdig av kritikk å rette mot Beyond Mans debut, det er virkelig en utgivelse som for undergrunns-fanatikere kan vise seg å være en av årets mest levedyktige norske utgivelser, og en plate som bør være med i diskusjonen når året skal oppsummeres. Beyond Man kaster en brennende fakkel inn i den norske undergrunns-hulen med sin selvtitulerte debut, ‘Beyond Man’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forbidden – Ahrmak Thesus

Til slutt har vi lyst til å varsle om en sann obskuritet fra Bandcamps dypeste avgrunner. Det tekniske, avant-gardiske death metal-prosjektet Forbidden har sluppet sin første utgivelse ‘Ahrmak Thesus’ – en liten nøytronstjerne av en EP der fem usannsynlig raske og nærmest ugjennomtrengelige låter er konsentrert på ti minutter.

Fans av band som Portal og Imperial Triumphant vil nok kunne ha mye glede av dette, gitt at man aksepterer en litt mer primitiv produksjonsdrakt. Denne drakta fungerer imidlertid ganske så bra; gitarene ligger egentlig nokså klart til i lydbildet selv om det kan virke litt grumsete til tider, og er uhyre godt spilt der de maner frem bølger av teknisk dissonans. Trommene er kanskje enda mer tekniske og ligger nærmest mekanisk under gitarene og growlingen; aller kulest er det når Forbidden setter i gang tamme-brekk fra og med «Cultorex» som minner om hvordan trommene på Mayhems ‘De Mysteriis Dom Sathanas’ ble svøpt godt inn i en perfekt mengde romklang. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange