black royal spiritism – i – o sina da igreja

Årets edleste norske metaller 2023: Plater, #35-#21

Klikk her for å lese våre hedersomtaler for i år

Klikk her for se våre topplister over årets norske metall-EP’er og -demoer

Klikk her for å se plass #50-#36

Årets beste norske metallplater, #35-#21:

#35: Eternity – Mundicide

Plateselskap: Soulseller Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Særlig lar jeg meg imponere litt ut i skivas løp, der Eternity etter en habil åpning bestående av blant annet førstesingelen «Journey towards the Darkside», ruller ut kruttsterke, melodiske partier i tittellåta og «Hymn». Kombinasjonen av tonaliteten og aggresjonen minner om materiale av band som Ulver og Mgła, og særlig sistnevnte låt kommer godt ut med et hovedriff som umiddelbart setter seg på hjernebarken – i positiv forstand. Også den norskspråklige «Pest! Frykten i den andres øye» imponerer meg av samme grunn, og bidrar til å danne en sterk kjerne i utgivelsen.»

Beste låter: «Mundicide», «Hymn», «Pest! Frykten i den andres øye»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#34: Troll – Trolldom

Plateselskap: Polypus Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. […] Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer.»

Beste låter: «To the shadows (ad mortem aeternam)», «Ancient Fire», «The Soil Runs Red»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#33: Immortal – War Against All

Plateselskap: Nuclear Blast Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive.»

Beste låter: «War Against All», «No Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#32: 66Crusher – Limbo

Plateselskap: Gymnocal Industries
Undersjanger: Progressiv thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. […] ‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skiva balanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte.»

Beste låter: «Descent», «Distrust», «Retribution»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#31: Maktkamp – Caps Lock Woke Rock

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Melodisk hardcore

Utdrag fra vår omtale: «Maktkamp slo oss så å si bakken i fjor med sin debutplate ‘I Affekt’, der Kvelertak-aktig hardcore punk-black’n’roll-musikk (det er sjangeren, ikke sant?) ble omsatt via en herlig og forfriskende energi. Og jammen har det ikke gått så mye mer enn ett år før neste plate nå er på plass, selv om bandet også har gjennomført en ganske så omfattende konsertvirksomhet. […] ‘Caps Lock Woke Rock’ bugner over av melodisk, catchy og energisk musikk som vel egentlig kan kategoriseres som krasst og feel-good samtidig.»

Beste låter: «Reptilens Høyborg», «Autosapiens», «Kosmetikkonaut»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#30: Stygian Ruin – A World Past Hope and Fear

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Atmosfærisk black metal

Utdrag fra vår omtale: «Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#29: Nattehimmel – Mourningstar

Plateselskap: Hammerheart Records
Undersjanger: Doom metal/black metal

Utdrag fra vår omtale: «Grunnet en noe statisk produksjonsdynamikk og stabile, tålmodige tempi kan ‘Mourningstar’ i utgangspunktet fremstå som en noe ensformig affære. Titter man derimot nøyer på låtmaterialet, vil man finne et yrende detaljliv gjemt bak platas stoiske ytre. Fra den svingende, hedenske svartmetall-rytmikken til de to singlene som åpner plata, til de stampende, hamrende riffene til låter som «Armies of Tiamat» og «Mountain of the Northern Kings»; Nattehimmel har funnet en ypperlig kombinasjon av doom og svartmetall som både kontrasterer og komplementerer hverandre.»

Beste låter: «Astrologer», «Slay the Shepherd», «Realm of Hades»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#28: Messier 16 – Death Poems

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Progressiv ekstremmetall

Utdrag fra vår omtale: «Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. […] Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.»

Beste låter: «Death Poem II: Hollow’s Death Drive», «Death Poem III: Barefoot’s Self-Suppression»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#27: Mnira – Malignant Panacea

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Progressiv/teknisk black metal

Utdrag fra vår omtale: «Låtene på ‘Malignant Panacea’ evner å utmerke seg på hver sin måte, noe som gjør at det litt tungt fordøyelige og komplekse uttrykket blir litt mer innbydende umiddelbart også. «Hollow Regalia» har for eksempel en herlig og egentlig ganske morsom nedgang som sniker seg mellom de voldsomme virvelvindene av svartmetallsk atmosfære. Videre kommer Mniras melodiske teft til uttrykk for alvor på «Shrine of Scintillae», som har noen regelrett fantastiske partier og sånn sett ender opp som platas desiderte høydepunkt for min egen del.»

Beste låter: «Hollow Regalia», «Shrine of Scintillae»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#26: Shakma – On Tenebrous Wings

Plateselskap: Duplicate Records
Undersjanger: Thrash metal

Utdrag fra vår omtale: «Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis. […] Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall.»

Beste låter: «On Tenebrous Wings», «Cryptic Apparition», «Necromancer»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#25: Sâver – From Ember and Rust

Plateselskap: Pelagic Records
Undersjanger: Sludge metal/post-metal

Sâvers andreplate ‘From Ember and Rust’ er et av årets tyngste og seigeste norske metallplater. Noen av de mer utpregede post-metallske grepene fra debuten ‘They Came with Sunlight’ har her havnet på alteret til fordel for et enda mer direkte og grovkorna uttrykk, der inspirasjonen fra band som Neurosis blir desto tydeligere. Særlig gjennom et godt samspill Sâver også særdeles godt med dette, og bandet har her levert en utgivelse som føles like kompromissløs som den er organisk.

Beste låter: «Formless», «Eliminate Distance», «The Other»

[ikke omtalt]
Strømmelenke

#24: Aeternus – The Philosopher

Plateselskap: Agonia Records
Undersjanger: Blackened death metal

Utdrag fra vår omtale: «Alt i alt er ‘Philosopher’ en skive som både viser mestringen av ekstremmetallisk håndverk vi har lært å forvente fra Aeternus, på samme tid som den tar et steg inn i et langt mer kontemplativt landskap enn tidligere skiver. Det er virkelig ikke noen selvfølge at band fortsetter å søke etter nye, spennende perspektiver 30 år inn i sin eksistens, så med dette i mente har jeg intet problem med å smelle et ettertrykkelig kvalitetsstempel over Aeternus‘ nyeste skive, ‘Philosopher’.»

Beste låter: «Existentialist Hunter», «Wresting Worm» og «The Luciferian Architect»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#23: Dwaal – Never Enough

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Post-metal

Utdrag fra vår omtale: «Dissonante, smuldrende toner runger foruroligende ut av høyttalerne i det vi tar våre første, varsomme skritt inn i Dwaals nyeste skive. Åpningslåta «All Masters, All Servants» er ikke på langt nær den mest oppsiktsvekkende på skiva, men fungerer som en god introduksjon til bandets basale uttrykk. Dette betyr i praksis en nedslått og frustrert form for atmosfærisk sludge som bærer et visst preg av doom-sjangerens staselige fremtreden, og som bryter opp de depressive tendensene med romslige, post-metalliske avbrekk. […] ‘Never Enough’ er en meget sterk andreleveranse fra den eminente sekstetten Dwaal; en uforglemmelig plateopplevelse som kombinerer utpreget dystre sinnsstemninger med sludge/doom av enorm størrelse og vekt.»

Beste låter: «Pseudanthium Aionios», «Repentance of a Bastard», «You Will Never Be Enough»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#22: RUÏM – Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Black metal

Utdrag fra vår omtale: «Utgangspunktet for prosjektet RUÏM gir formodentlig enkelt vann i munnen hos enhver norsk ekstremmetallentusiast. Dette er nemlig det ferskeste påfunnet til tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer, som i sin Portugal-residens oppdaget en rekke ubrukte riff fra hans tid i det legendariske svartmetallbandet. Disse har munnet ut i plata ‘Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja’. […] Og det er nok i all hovedsak Blasphemers sterke riff og temaer som kjennetegner denne skiva og som gjør den såpass bra. Kanskje minner det mye om tidligere eskapader fra den tidligere Mayhem-gitaristen (noe som jo uansett ikke er noe rart), og kanskje kunne den tematiske overbygningen blitt enda mer utbygd. Men den anbefales først og fremst sterkt for de som har sansen for sofistikert svartmetall med en mystisk eim over seg.»

Beste låter: «Blood.Sacrifice.Enthronement», «The Black House», «O Sino A Nigreja»

Lenke til omtale
Strømmelenke

#21: Phantom Fire – Eminente Lucifer Libertad

Plateselskap: Edged Circle Productions
Undersjanger: Blackened speed metal

Utdrag fra vår omtale: «[Det er] en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere. […] Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver fartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.»

Beste låter: «Bloodshed», «De Taptes Dans», «Mara»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Klikk her for å se plass #20-#11

Klikk her for å se plass #10-#1

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Sirenia – 1977

‘1977’ er den nyeste skiva til Sirenia, som nok egentlig må kunne betegnes som et av de mest suksessfulle norske metalbandene i dag – i alle fall om man ser bort fra svartmetallscena. Den mye større gjennomslagskraften undersjangeren bandet opererer i, symfonisk metall, har i utlandet kontra Norge er muligens noe av forklaringen på at i alle fall vi ble litt overrasket over bandets strømme-tall og liker-klikk på sosiale medier da vi oppdaget dem. For min del var det for nå ca. to år siden i forbindelse med lanseringen av bandets tiende plate ‘Riddles, Ruins & Revelations’, som på alle måter var et positivt første møte med bandets musikk og definitivt et norsk høydepunkt innenfor sjangeren det året.

Oppskriften på Sirenias musikk kan i og for seg virke ganske enkel, der bandet ofte nøyer seg med den storslåtte produksjonen, den nydelige vokalen og refrengene som gjerne inneholder både høy, høy kvalitet og evne til å vekke visse guilty pleasure-nerver til live. På ‘Riddles, Ruins & Revelations’ ble dette bygget videre på gjennom låter som «Addiction No. 1», som var en slags spinnvill Rammstein–ABBA-hybrid.

Slike krumspring mangler på ‘1977’, som er en plate der Sirenia på alle måter har satt lit til sine grunnformler. Det er jo formler som på sett og vis fungerer; likevel duger det bare til dels på denne nye utgivelsen, og dessverre fremstår det for meg som at Sirenia i all hovedsak går på sparebluss her.

I stedet for at høydepunkter treffer meg i trynet på overveldende og overraskende vis, sitter jeg nemlig og venter litt på dem her. Og de kommer riktignok i noen doser. Etter den helt ålreite åpningen «Deadlight» og den noe mer forglemmelige «Wintry Heart» kommer nemlig et ordentlig sterkt pre-chorus og refreng i «Nomadic», som ender opp som albumets desidert beste låt – også på bakgrunn av noen svært gode grep i gitarsegmentet. Videre kommer Sirenia også godt ut av riffinga i «A Thousand Scars». Også «Oceans Away» kommer relativt godt i form av å være en habil power-ballade som fungerer godt som midtpunkt på plata, før melodiene i «Dopamine» også bidrar med noen høydepunkter.

Mye blir imidlertid for oppskriftsmessig, og selv om refrengene holder mål isolert sett, blir noen av de for generiske og som rester fra et Eurovision-laboratorium der de har blitt kledt i en metal-rustning. Slutten av ‘1977’ er også kanskje platas svakeste ledd, der den mest rotete låta vi finner her, «Delirium», avløses av en avslutningslåt som for min del går rett i glemmeboka. ‘1977’ forblir derfor først og fremst mat for fansen; noen sterke høydepunkter er her, men av et band som Sirenia forventer jeg mer.

Skrevet av Alexander Lange

RUÏM – Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja

Utgangspunktet for prosjektet RUÏM gir formodentlig enkelt vann i munnen hos enhver norsk ekstremmetallentusiast. Dette er nemlig det ferskeste påfunnet til tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer, som i sin Portugal-residens oppdaget en rekke ubrukte riff fra hans tid i det legendariske svartmetallbandet. Disse har munnet ut i plata ‘Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja’, der Blasphemer tar seg av alt annet enn trommespillet (som franske César Vesvre (CSR) bidrar med) og som for øvrig sirkler tematisk rundt den nye, brasilianske religionen Umbanda.

Opprinnelseshistorien til materialet på denne plata gir på alle måter mening. Om noe, kan det nesten fremstå som nokså tilfeldig at riffene her ikke har havna på noen av Mayhems skiver mellom 2000 og 2007, da mye av gitararbeidet definitivt har en tilsvarende potens som det man finner der. Blasphemers finfølelse for dissonans og thrash-preg gir låtskrivinga her en gjennomgående høy og unik kvalitet.

Med det fremstår også innmaten her nokså velkjent i utgangspunktet, der den tematiske overbygningen nok er det eneste som gir prosjektet en viss egenart kontra Blasphemers tidligere påfunn. Selv i vokalsegmentet har han funnet en slags interessant gyllen middelvei mellom Maniacs og Attila Csihars (som var Mayhem-vokalister i perioden 2000-7) stiler. Det er i utgangspunktet ikke noe problem, men presenterer naturligvis en liten utfordring. Dette gjelder særlig når man har kommet halvveis i ‘Black Royal Spiritism’, der gitargrepene – i all sin sofistifikasjon, detaljrikdom og kvalitet isolert sett – har en tiltakende tendens til å fremstå oppbrukte og velkjente til tider.

Først og fremst kommer imidlertid Blasphemer sterkt ut med låtskrivinga – og produksjonen! – her, og det er også mange gode eksempler på vellykket variasjon. I platas første halvdel av plata blir vi eksempelvis introdusert med platas langt på vei lengste låt «Blood.Sacrifice.Enthronement», som i løpet av sine ti minutter kaster ut både interessante grooves og en svært sterkt strukturert komposisjon. Deretter følger det som må være et slags mikrokosmos av skiva på «The Triumph (Of Night & Fire)», før et av låtas beste, mørkeste og mest kaotiske låter følger i form av «The Black House»; deretter sørger tittellåta for en passende, atmosfærisk nedkjøling.

Utover dette vil jeg trekke frem det endelige avslutningsstrekket som sterkt. «Ao Rio», som må kunne omtales som en slags interlude, kunne nok blitt gjort noe mer ut av, men fungerer også sterkt som en opptakt og inngang i avslutningslåta ‘O Sino da Igreja’ som runder av det hele med gitararbeid fra øverste hylle. Og det er nok i all hovedsak Blasphemers sterke riff og temaer som kjennetegner denne skiva og som gjør den såpass bra. Kanskje minner det mye om tidligere eskapader fra den tidligere Mayhem-gitaristen (noe som jo uansett ikke er noe rart), og kanskje kunne den tematiske overbygningen blitt enda mer utbygd. Men den anbefales først og fremst sterkt for de som har sansen for sofistikert svartmetall med en mystisk eim over seg.

Skrevet av Alexander Lange

Enevelde – En Gildere Død

Om det er én ting vi i Metallurgi ikke klarer å holde kjeft om, verken mellom oss selv eller overfor dere lesere, er det hvor imponert vi har blitt over utgivelsene fra plateselskapet Terratur Possessions. Jeg skal ikke gi noen detaljert gjengivelse av hva dette selskapet har bidratt med, men nå er altså nok en utgivelse fra denne kanten ute. Denne gangen er det snakk om en fullengder fra prosjektet Enevelde, som er det andre enmannsprosjektet fra B. Krabøl – ellers kjent fra det sagnomsuste Misotheist.

Mens det sistnevnte prosjektet baserer seg på teknisk og dissonant svartmetall i lange doser, er Enevelde på mange måter et mer tradisjonelt og minimalistisk svartmetallprosjekt. Det gjelder kanskje i enda større grad enn før på ‘En Gildere Død’, som i stor grad presenterer atmosfæriske strekk og gråtende moll-akkord-spill. Krabøls lille hake eksisterer imidlertid fortsatt i form av hans brutale og mørke growle-vokal, som er med på å gi prosjektet en ganske unik finish.

Dette er for all del et godt utgangspunkt, og gjør seg eksempelvis godt til å begynne med på ‘En Gildere Død’. Temaet på «Til Høsten» er et utmerket eksempel på sterk, atmosfærisk svartmetall, der lekre post-fengsel-Burzumske gitargrep maler grelle, men vakre stemninger sammen med vokalen.

Det åpenbarer seg imidlertid noen problemer med både litt ensformighet i låtskrivinga og produksjonen, som etterlater vokalen som litt isolert og innesluttet. Dette er særlig tilfellet på den ni minutter lange «Renselse», der jeg ikke synes Enevelde får gjort så mye ut av et i utgangspunktet sterkt tema og vokalen mister noe av potensen sin utover på grunn av ensidigheten.

Bedre blir det heldigvis utover på skiva, og tittellåta ender for eksempel opp som platas desidert sterkeste spor med sin etterlengtede variasjon og gode riff. Også «Rekviem» ender opp som et sterkt segment av mange av de samme grunnene, men etter dette synes jeg syvminutteren «Epilog» bidrar med lite nytt og spennende på låtskrivingsfronten. Det bidrar til at ‘En Gildere Død’ ender opp som en litt skuffende affære, på tross av at Enevelde definitivt koker opp noen sterke høydepunkter underveis.

Skrevet av Alexander Lange

Kvad – So Old

Kvad er et av de mange prosjektene til personligheten Peregrinus, som ellers har sluppet både mye imponerende og mindre bra gjennom prosjektene Praefuro, Solus Grief og Unholy Craft. Kvad er et av de bedre prosjektene han står for, og slapp en debutskive i fjor som nesten klatret opp til en topp 50-plassering hos oss i fjor. Nå er en ny skive herfra ute i form av ‘So Old’, som i alle fall etter høydepunktene å dømme er en enda bedre lansering i mine ører.

Singelen som ble sluppet i forkant av plateslippet, «I Long for the Fires», slo meg nemlig i bakken med sin fantastisk intense svartmetall. Umenneskelig skrikevokal og et særdeles flott og hardt trøkk bidro nemlig til at jeg endte opp med å se svært mye fram til ‘So Old’, der det nå viser seg at Kvad byr på mer av det gode selv om det eksisterer forbedringspotensiale på enkelte punkter.

Før nevnte låt sparkes i gang åpner Kvad her med den lengre og mer saktegående tittellåta, som med sin gode utførelse bærer lovende bud om en viss variasjon i uttrykket. Det meste på ‘So Old’ følger imidlertid i fotsporene til «I Long for the Fires», som i låtskrivingsøyemed ender opp som en nokså vellykket affære på tross av at man på slutten kanskje synes det hele kunne vart litt kortere. Variasjon kommer nemlig underveis, særlig i form av noen mer rifftunge komposisjoner i for eksempel «This Was Death» og avslutningslåta «Ashes of a Life».

Produksjonen er det nok litt verre med. Utgangspunktet er riktignok godt, der Kvad presenterer noe appellerende i form av uskarphetene som svøper om vokalen og de støyete gitarene. En god balansegang som ikke gjør dette for dominerende er imidlertid ikke alltid til stede, og jeg skulle nok til tider ønsket meg noe mer klarhet i det instrumentale og noe mindre altoverskyggende vokal. Introen på «The Forest Draped Black» blir for eksempel noe problematisk i så måte, selv om vokalen samtidig gir en kul sjokkeffekt.

Det blir nemlig først og fremst et problem når man hører på hele skiva samlet. I all hovedsak imponerer likevel ‘So Old’ stort med sin usedvanlig intense svartmetall når jeg vurdere elementene, låtene og grepene mer isolert. Anbefales for fans av voldsom og primitiv svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Saint Karloff – «Bone Cave Escape»

Den eminente stoner metal-gjengen i Saint Karloff har sluppet singel nummer to fra sin kommende plate ‘Paleolithic War Crimes’, som kommer om en måneds tid. Den første singelen herfra, «Psychedelic Man», sørget umiddelbart for å gi meg nokså høye forventninger til plateslippet, særlig på grunn av et forfriskende driv og tempo i deler av låta.

«Bone Cave Escape», som andresingelen altså heter, gir mer vann i munnen gjennom noen av de samme tendensene, selv om den kanskje ikke imponerer meg fullt så mye som «Psychedelic Man». Låta sparkes i gang på energisk og fartsfylt vis med et fett hovedriff, og i versene gir dette og vokalen meg noen litt uvante Black Sabbath-assossiasjoner, der jeg i stedet for utelukkende å tenke på Tony Iommis seige gitarspill minnes om bandets – og da kanskje spesielt Ozzy Osbournes – mer energiske sprell. Det hele rundes også av på smakfullt vis med et litt folkemusikkaktig parti som ikke er helt ulikt det bergensbandet Kryptograf gjorde på den nydelige låta «Asphodel» i fjor. Så «Bone Cave Escape» anbefales, og ser ut til å bli et ledd i en stoner-plate som jeg tror vil skille seg positivt ut i mengden.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «Cult of the Monolith«

Ved slippet av førstesingelen fra Nexorums kommende andreskive, ‘Tongue of Thorns’, spekulerte jeg i om ikke utgivelsen ville representere et skifte for kvintetten fra Trondheim. Førstesingler har en viktig rolle å spille når det kommer til førsteinntrykket av en plate, og «Elegy of Hate» gav inntrykket av at Nexorum var på vei vekk fra sitt rytmiske dødsmetall-fundament i retning stormende svartmetall. Dette inntrykket forsterkes i stor grad av «Cult of the Monolith», som for alvor signaliserer at vi kan forvente et langt annet beist enn gruppas debutskive ‘Death Unchained’.

«Cult of the Monolith» er bygget med mange av de samme grunnleggende elementene som sin yngre kumpan i «Elegy of Hate». En hatefull vind av dyster, melodisk svartmetall stormer gjennom låtas indre, hvor eneste ly mot kastene er korte strekk med avdempet tam-spill og illevarslende gitardissonanser. Dødsmetallens rolle har blitt relegert til en svak påvirkning på produksjonsjobben, samt et par påfunn fra rytmeseksjonens side som kaster et ørlite gløtt i retning de nå etterlatte ruinene av ‘Death Unchained’. Det som skiller låta fra forgjengeren er en symfonisk brodd som minner om de mest dramatiske øyeblikkene på Deceptions ‘The Mire’, samt en ledegitar-drevet avslutning som er badet i den melodiske dødsdoomens sorgtunge skjær. Nok en gang er jeg imponert over kvaliteten på singelmaterialet Nexorum har servert, samtidig som jeg verner om et lite håp om at bandets dødsmetalliske elementer tar større plass på den fulle skiva når den kommer ut rundt midten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dreamslain – «Burn the Boats»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det er nå litt over to år siden Dreamslains debutskive ‘Tales of Knights and Distant Worlds’, en variert og noe overfylt hyllest til både fantasy-sjangeren og til progressiv rock og metall som helhet. Tiden i etterkant av slippet har vært preget av stillhet fra den ambisiøse trioen fra nord, en tid de trolig har brukt på å spille konserter lokalt og file videre på nytt materiale på sitt hyppig besøkte øvingsrom. Nå har den evinnelige jammingen og låt-fiklingen endelig båret frukter, og det første missivet fra bandets foreløpig utitulerte andreskive kommer i form av singelen «Burn the Boats».

I typisk Dreamslain-stil dreier det seg om en omfattende komposisjon bestående av et komplekst vev av ulike uttrykk og partier. Røde tråder er dog mulige å spore, som den generelt dystre og alvorlige atmosfæren som skyggelegger låtas terreng, og den stødige kursen som stakes ut av Daniel Paulsen Figenschous stabile trommespill. Rundt låtas midtparti begynner bandet også å knytte musikalske forbindelser til tekstens tematikk, i det svingende, sjøfarende tungmetall skaper en livlig kontrast til musikkens ellers nedtrykte karakter.

Den største styrken til Dreamslains nyeste singel er uten tvil låtskrivingen. Det florerer av gode, enkeltstående ideer på «Burn the Boats», som alle knyttes sammen på en måte som skaper fremdrift og logisk progresjon i låta. Låtas tekst fortjener også skryt, da den tar for seg ødeleggingen av tradisjonelle fiskefartøy som en følge av kommersialiseringen av fisket rundt Middelhavet. Som på debutskiva, er det dog aspekter ved utførelsen som ikke helt treffer sentrum av målskiva. Igor Jakobsen er fremdeles mer overbevisende som ekstremmetall-vokalist enn som tradisjonell sanger, og produksjonen er fortsatt litt for upolert til at bandet får maks uttelling for sine fargesprakende ideer. Likevel er det mye som fungerer godt på «Burn the Boats», og fans av klassisk undergrunnsmetall med progressive tendenser burde finne litt av hvert å sette klørne i på Dreamslains nye singel .

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ruïm – «The Triumph (of Night & Fire)»

«The Triumph (of Night & Fire)», debutsingelen til «Blasphemer»s nye nye svartmetallprosjekt Ruïm, formelig oser av spiritualitet og okkultisme. Per Eriksen selv, bygger prosjektet på et ønske om å gjenbesøke ideene fra det som kan sies å være en definerende periode for den legendariske musikeren; et ønske som ble vekket da han oppdaget en glemt innspilling av ubrukte Mayhem-ideer fra rundt ’99. Gruppas kommende debutskive, ‘Black Royal Spiritism – I – O Sina da Igreja’, kombinerer dette musikalske grunnlaget med et tematisk fokus på brasiliansk heksekunst, samt en okkult, spiritualistisk retning innenfor Umbanda-religionen som Eriksen selv angivelig skal ha bli opplært i.

Dette kan kanskje virke som et uortodokst utgangspunkt for en svartmetallskive, men musikken og estetikken er i seg selv noe fans av mannens tidligere arbeid vil kunne kjenne igjen. Skingrende, rituelle gitarer og knakende grooves leder over i et aktivt, kaotisk og teknisk gitarspråk som definitivt minner om Mayhem rundt ‘Chimera’ – det hele krydret med noen pirrende stikk i retning dissonerende avant-gardisme. Helhetsinntrykket er litt som om noen hadde prøvd å skvise ‘Ordo ad Chao’s innovasjoner inn i et mer klassisk svartmetall-uttrykk, hvilket definitivt er en tanke som gjør meg smågal av forventning til skivas resterende materiale. «The Triumph (of Night & Fire)» kombinerer yrende detaljrikdom, fabelaktig lyddesign, rituell atmosfære og heseblesende, sofistikert aggresjon, og er med det en av årets klart beste singler så langt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Astronautist – «The Sultan»

Bergenske Astronautist er et ungt stoner metal-band som etter sigende skal ha samlet seg opp en større fanskare enn de fleste bandene i nevnte by, og det uten å ha sluppet en eneste låt eller spilt en eneste gig! Et kjapt blikk over Facebook-arrangementet til bandets release-konsert på Hulen 23. februar avslører at det kan dreie seg om blank løgn, ettersom jeg finner flere andre utsagn på siden det kan være verdt å ta med en klype salt. Jeg kan for eksempel vanskelig se for meg at moren min har kalt Astronautist for det «Beste bandet i Bergen», eller at hun ville evaluert gruppa ved å trille «terningkast sex», slik som bandet påstår i arrangementets beskrivelse. At publikumet på release-konserten fikk «øregangene sine filleristet» har jeg dog liten grunn til å betvile, basert på bandets debutsingel «The Sultan».

«The Sultan» er stoner metal av blytung sort, fylt til randen av gromme gitartoner, grunnvollsrystende basslinjer og godt forankrede grooves. Det energiske ganglaget hindrer dog musikken i å synke ned i stonerdoomens tjærebakte synkehull, og det samme gjør det mer livlige instrumentalspillet som danser seg gjennom låtas bro. Vokalist/gitaristen «Cowboy Bob» sin gjentatte oppfordring til å «hylle sultanen» gjør refrenget enkelt å hive seg med på, og jeg kan bare forestille meg hva slags kødd og fanteri gjengen skviste ut av aliaset til bandets gitarist på konserten, ettersom det også er «Sultanen». Eneste kritikken jeg har å komme med er at trommespillet blir litt for ensformig i lengden, samt at jeg skulle ønske at de ikke kutta growlinga fra låtas avsluttende refreng. Utover dette er «The Sultan» en dødelig enkel men fengende stoner metal-låt som sannsynligvis fikk Hulen til å koke godt tilbake i februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fandenivoldsk – «Lord of the seventh plane»

Fandenivoldsk er et svartmetallprosjekt som ene og alene – inntil videre, i alle fall – baserer seg på singelslipp, og som også lar seg inspirere av folketonale uttrykk. Den nyeste singelen «Lord of the seventh plane» er intet mindre enn den tiende låta enmannsprosjektet har sluppet siden oppstarten i fjor.

Låtskrivingsmessig er «Lord of the seventh plane» en helt ålreit låt, og Fandenivoldsk byr på noen melodier som klarer å holde oppmerksomheten ved like i løpet av låtas litt over fem minutter lange spilletid selv om strukturen er vel repetativ. Jeg har imidlertid større problemer med det produksjonsmessige; gitarene låter hule og tidvis uklare, og de ligger langt fremme i lydbildet, noe som går på bekostning av vokalen og de nokså spinkle trommene. Det gjør at låta ikke får et trøkk jeg tror den hadde hatt godt av.

Skrevet av Alexander Lange

CSN/Obzene – «hiding/OVERLOAD»

Det spennende, trondheimske metal-prosjektet Obzene har dristet seg ut på et samarbeid med pop-artisten CSN, noe som av åpenbare grunner er interessant og friskt i den norske metallscenen. Nå er første låt fra prosjektet sluppet, og som Obzenes frontfigur Jørgen Nordby vedkjente i en e-post til oss, er det nok ikke snakk om en låt som i alle fall uten videre kan kalles metall.

Joda, de mørke, dundrende gitartonene – og ikke minst Nordbys skrik helt på slutten – som geleider oss gjennom låtas siste halvdel, har definitivt noe metall-DNA. Men i all hovedsak er dette en nokså storslått pop-låt som bør falle i smak hos dem som har sansen for elektroniske produksjonstriks av det voldsomme og moderne slaget. Jeg synes nok det hadde vært enda kulere om disse to prosjektene her gjorde grensedragningene mellom sine respektive sjangre mer uklare, men det er naturligvis også en krevende øvelse for et prosjekt som uansett treffer en nerve hos meg særlig gjennom et kult produksjonsdesign. Du finner neppe «hiding/OVERLOAD» på spillelisteoppdateringa vår neste uke, men CSN og Obzene har like fullt kokt opp noe interessant, og tilløpet til noe egenartet er overraskende lovende til at prosjektet er såpass ferskt – være det metall eller ei.

Skrevet av Alexander Lange

Eldkling – «Ninja»

Til slutt slenger vi med en liten kuriositet av power metal-duoen Eldkling, som slapp et cover av Europe-låta «Ninja». Her beholder bandet låtas friske melodiske essens samtidig som at det går langt i å gi det eget preg, og det er snakk om en cover-låt som egentlig minner svært mye om mange av låtene vi hørte på debutplata ‘The End of Eternity’, som kom i februar. Nærmere bestemt er dette en versjon av «Ninja» der tempofølelsen er svært hektisk og energinivået på topp.

Skrevet av Alexander Lange