Alle nye musikkuttrykk opplever en viss ekspansjon og reiterasjon i etterkant av sine banebrytende inntog i den musikalske sfæren. Det som først var et resultat av lidenskapelig og ektefølt sentiment, reduseres til et sett med estetiske karakteristikker når øvrigheten begynner å eksperimentere og leke seg med nyvinningene, og til slutt finnes det ingen absolutt sammenheng mellom lyd og budskap. Dette er dessverre en uunngåelig skjebne for alle ekstreme kunstformer også; det som en gang virket som en portal til et truende og ubestemmelig univers blir over tid til nok en velkjent og opptrådd sti gjennom den musikalske undergrunnen. Er musikk dermed dømt til en fremtid som et utskiftbart produkt? Hvert eneste uttrykk en vin blant mange, som kan nytes for sine smakstoner og teksturelle egenskaper heller enn en absolutt verdi som kan anerkjennes på tvers av de lyttende skarer?
Dette er ikke spørsmål som kan besvares her og nå, i alle fall ikke av en amatørskribent fra Bærum med tunnelsyn og koffein-skjelvinger i en eller flere ledd. Poenget med den kvasi-intellektuelle synsingen som åpnet min anmeldelse av Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’, er at Trøndelags-musikeren B. Kråbøl nekter å la musikken sin reduseres til en ussel flaske vin. Ukas favoritt er unektelig en opplevelse, et svermende stykke suggererende og dissonant svartmetall som drar lytteren rett inn i sitt stormende indre.
«Rope and Hammer», den første av platas tre låter, introduserer oss for omgivelsene med et foruroligende preludium av kornete gitarklimpring. Det turbulente kaoset som åpner seg i etterkant er som en kombinasjon av de flerrende gitarene på Deathspell Omegas ‘Paracletus’ støtte oppunder av Aosoths buldrende bunn. Nedgravde melodiske remser fungerer som landemerker i den ugjennomtrengelige støvskyen, og sammen med den utrolig vel-miksede tilstedeværelsen til trommene og de brølte vokalene blir det faktisk mulig å finne veien gjennom stormcellen.
Det melodiske elementet opptar en enda mer prominent rolle i låt nummer to, «Benefactor of Wounds». Dette er låta som vil fungere best som introduksjon for uerfarne lyttere, ettersom den dynamiske vekslingen mellom intensitet og romslighet, kombinert med nevnte melodikk gjør låta lettere å nærme seg for folk som ikke er vant med denne graden av ekstremitet i musikken. Låta som kommer til å stå sterkest i minnet for fans av den fransk/islandske grenen av dissonant svartmetall, er nok derimot det 16-minutter lange avslutningssporet «Acts of the Flesh». Svermende gitarer går over i suggerende og drivende seksjoner, som i tur gir plass til bølgetopper av rikt, harmonisk materiale. Leads som minner om metalliske plategnisninger skjærer gjennom luftrommet, og det hele avsluttes med en gradvis nedbrytende psykedelisk dis; en svart, ebbende bølge som fordamper og forsvinner ut i eteren.
Med ‘For the Glory of Your Redeemer’ har Kråbøl for alvor meldt seg som en av de viktigste bidragsyterne innenfor den nye avlingen av norske undergrunns-musikere. Over de to platene han har gitt ut som Misotheist, samt den selvtitulære plata til Enevelde har han vist en mesterlig og målrettet bruk av teksturer, tonespråk og struktur – noe som har resultert i en foreløpig diskografi der samtlige utgivelser er nødvendige anskaffelser for fans av symbol-mettet ekstremmetall. Det virker rett og slett som at han vet nøyaktig hvor han vil med musikken sin, noe som gjør det umåtelig spennende å tenke på hva han vil finne på å skape i fremtiden. ‘For the Glory of Your Redeemer’ er en forrykende og komplett opplevelse, et vindu på gløtt inn til det yrende mørket som pleide å gjennomsyre ekstrem-kunsten.
Einar Petersen, Sindre Wathne Johnsen og Hans Jakob Bjørnheims første full-lengder under navnet Deception er et eksempel på noe av det mest tilfredsstillende man kan oppleve som både musiker og lytter. Etter å ha jobbet under banneret Art of Deception siden 2012 – en periode som førte til utgivelsen av to albumer og en EP – byttet bandet navn til Deception i 2019 og ga ut EP-en ‘Epidemic’. EP-en var et solid steg opp fra bandets produksjon under sin tidligere tittel, en oppgradering i både produksjonsmessig profesjonalitet og låtskriver-presisjon. Til tross for denne utviklingen satt jeg igjen med en følelse av at bandet fortsatt hadde uforløst potensiale, et potensiale som nå endelig gir full avkastning på den mesterlige ‘The Mire’.
‘The Mire’ er en sammensatt plate hvor symfoniske, tekniske, melodiske og brutale retninger innenfor dødsmetall møtes og danner en tårnende helhet. Plata formelig svømmer over av skarpe riff, rike harmonier, klinikk-verdig trommespill og grunnvolls-ristende growling, samtidig som bandet er bevisste nok til å redusere tempo og massetettheten når intensiteten truer med å fullstendig overbemanne lytteren. Kunsten å balansere den sensoriske overbelastning med sårt tiltrengte pusterom er kanskje den viktigste faktoren som avgjør om et stykke ekstrem-metall vil være i stand til å grave seg opp fra undergrunnen til større scener, og på ‘The Mire’ har Deception såpass god kontroll på denne balansen at jeg forventer å se navnet deres på store line-ups dersom live-markedet makter å stable seg på bena igjen.
«Remission» kaster ikke bort tiden med unødvendigheter, men introduserer lytteren for Deceptions basale sound i løpet av tre korte minutter. Gorods tekniske finurligheter møter den majestetiske tyngden til band som Behemoth og Proscription, det hele ikledt en mer subtil variant av Lamentaris orkestrale pomp. Bandet er ikke redd for å gi seg i kast med mer direkte angrepsmetoder, og både byksende thrashmetall-riffing og hardcore-påvirkede, groove-baserte rytmer finner sinn plass i mylderet av ekstreme stiler som tilsammen utgjør ‘The Mire’s mektige reisverk. Innen vi når platas midtpunkt på «Internal Breeding» har selv den progressive dødsmetallen vist sin flerhodige form, og man blir nesten nødt til lure på om ikke Deception har fortjent en slags dødsmetall-bingo for sin uredde blanding av uttrykk.
Deception snubler heller ikke over egne ben når de sjonglerer disse utallige elementene; det er vanskelig å finne et øyeblikk på plata hvor en ide ikke oppnår sympatisk resonans med omgivelsene. «Institution Ablaze» åpner med en storm av teatralsk svartmetall før jagende leads og flerrende akkorder leder inn i et neoklassisk vev av arpeggioer. «Acid Reflux» åpner med en mammut av et pitch-shiftet, Gojira-aktig riff, før vi får en av de tidligere nevnte hardcore-påvirkede beatdownsene. Det ser jo selvsagt mye ut på papiret, men under lyttinga oppleves helheten rimelig sømløs; litt som å observere de svimlende men enhetlige detaljene på en katedralfasade.
Eksperimentene blir bare dristigere jo lenger ut i skiva man kommer, og til slutt sitter vi igjen med det 10 minutter lange avslutningssporet «Asphyxia». Låta er som et mikrokosmos av platas helhet, hvor ulike ideer kolliderer og danner nye forbindelser som grunnstoffer i en nøytron-stjerne, og det hele ender i en finale der blytung chugging, skjærende akkorder og vandrende bassganger pusher maskineriet fullstendig til bristepunktet. På dette tidspunktet sitter jeg som regel lettere fortumlet igjen i og lurer på hva i all verden jeg har blitt utsatt for de siste 47 minuttene. Svaret er selvfølgelig at jeg har blitt utsatt for en utrolig sterk plate fra et band som etter ti år med arbeid endelig har oppnådd fullstendig kontroll over sine mange styrker. ‘The Mire’ er rett og slett en skikkelig glede å sitte gjennom – en hardtslående og ambisiøs plate som jeg håper finner veien til et større, internasjonalt publikum. Anbefales på det høyeste.
Vinden suser og det svarte vannet skvulper rundt kjølen på karven som jobber seg bortover vannflaten. Omrisset av tre skikkelser – som statuer hugget ut av skygger – står og speider utover det stumme fjordlandskapet, før et plutselig lysbluss ombord på båten jager vekk mørket og avslører deres mytiske natur. Et stødig repeterende, illevarslende hornsignal runger gjennom dalen i det en av skyggene løfter en bue, retter den nylige antente pilen mot innlandet og spenner strengen med guddommelig styrke. Et haglende uvær av trommer bryter stillheten, og pilen treffer sitt bytte i det Endezzma kaster seg inn i åpningslåta på sin tredje og beste full-lengder, ‘The Archer, Fjord and the Thunder’.
Hønefoss-bandet Edezzma har som mange andre moderne Norske svartmetallgrupper latt seg inspirere av både undersjangerens fundamentale dokumenter fra 90-tallet, samt de adskillige forgreningene som har sprunget ut av stamtreet i årene siden. Reisen fra debut-EPen ‘Alone’ fra 2007 til årets skive har vært preget av en gradvis konsoliderende blanding av andrebølgens flerrende gitarer og blastende trommer, black’n’roll-ens robuste grooves og en teft for episke harmoniske vendinger som maler en vanligvis monokrom sjanger i et mylder av fargetoner. På ‘The Archer, Fjord and the Thunder’ har de ulike elementene endelig smeltet sammen til et sømløst og egenartet sound, som kombinert med Endezzmas dynamiske og fokuserte låtskriving hever bandet til nye høyder.
«The Name of the Night is a Strong Tower» åpner showet med i episk svartmetall-modus, hvor storslåtte og karakterfylte akkord-progresjoner slår over i hverandre som bølger i et urolig farvann. Roret på skuta bemannes av trommis «Skriu», som med velveide stikkeslag staker ut kursen fra seksjon til seksjon, noe som overlater Vokalist Morten Shax til å beskrive de spektakulære omgivelsene med sin røffe og kommanderende stemme. Låtas spenningsfylte avslutnings-akkord skaper en god overgang til «Anomalious Abomination», som med sin thrash-påvirkede svartmetall er et mye mer aggressivt beist enn forgjengeren.
Dette skillet mellom atmosfæriske panoramaer og hardere, riff-fokuserte seksjoner er mye av drivkraften bak ‘The Archer, Fjord and the Thunder’s helhetlige oppbygning. «Formless and Void» begynner med Enslaved-aktig, svingende øks’n’roll, før refrenget nærmest oppløser lydbildet med sine tåkeaktige, åpne-strenger. «Arrows of Equilibrium» på sin side, lusker seg fremover som en fillete og sliten vandrer gjennom et månelyst og snøkledd landskap, før midtpartiet byr på en forrykende Mustaine/Friedman-aktig gitar-duell. «Wild Glorior Death» er kanskje det mest ekstreme og tydelige eksempelet, hvis rene og stillferdige åpning raskt må vike for versets huggende gitarer og midtpartiets rytmiske hamring.
Endezzma virker å ha en upåklagelig sans for utvelging av singler, ettersom tittelsporet, «The Name of the Night…» og «Wild Glorior Death» er tre av de fire beste låtene på skiva. Det absolutte høydepunktet er dog «Open Your Eyes and Stab the Sight», som med sin intense og tvistende, melodiske svartmetall pisker opp et heidundrande momentum frem mot platas avslutningsspor, «Arrows of Equilibrium». Selv om det er lett å identifisere platas sterkeste seksjoner, er det ingen partier som kan sies å være svake, noe som gjør at skiva kan spinnes fra start til slutt uten at opplevelsen blir brutt av ukarakteristiske feiltrinn.
‘The Archer, Fjord and the Thunder’ makter å skvise en umåtelig rikdom av minneverdige øyeblikk og inntrykk inn i en relativt kort spilletid. Plata vokser på deg over tid, og personlig har jeg etter utallige lytt ennå ikke følt at noe av materialet har begynt å stagnere. Endezzma oppfyller sitt potensiale og leverer årets foreløpig beste norske metall-utgivelse med ‘The Archer, Fjord and the Thunder’.
Fjøsnisse er et av de få prosjektene som gjennom både visuell estetikk og sound presterer å heve seg over enmanns-bandets innbakte begrensninger. Han henfaller hverken til amatørmessig egenredigerte album-covre eller underprodusert og lat musikk, men velger å presentere prosjektets utgivelser med en klar artistisk hånd som vitner om både ambisjoner og lidenskap for den kreative visjonen han har satt seg fore. På Fjøsnisses tredje full-lengder leverer trønderen sin sterkeste plate til nå – en konsis og strømlinjeformet utgivelse som kommuniserer sin mørke nasjonalromantikk på effektivt vis.
«Liksvøpt» åpner platen med den melodisk-vinklede svartmetallen som kan sies å være bandets kjerneuttrykk. Låtas langstrakte vidder kaller både på den norske andrebølgens aggresjon og de melodiske innovasjonene som svenskene utførte rundt samme tid, og resultatet er en storslått og værhard form for svartmetall som trekker mange av de samme konklusjonene som tyskerne i Imperium Dekadenz fant frem til på fjorårets ‘When We Are Forgotten’. Sammenlikningen holder derimot ikke vann når vi runder over til låt nummer to, «Tusser og Troll», som kun tar et avbrekk fra sin hardtslående black’n’roll for å skue over vinterlandskapet fra en forblåst hylle i bergveggen.
Når man deretter har vært gjennom byksende svartmetall på «Du Skal Slå Ihjel» og «Fjelleventyr» sine luskende riff og heseblesende avslutning blir det fort tydelig at Anders Vada har en god forståelse av albumformatet. Samtlige låter varierer prosjektets basale sound og utfyller en bestemt rolle i platas dramatiske kurve. Ytterligere faktorer som vitner om musikerens øye for storstruktur er bl.a. at plassen som tradisjonelt sett markerer begynnelsen på side B er fylt av platas beste låt, singelen «Der Kommer ei Kjerring», og at plata slutter med en filmatisk og svært affekterende kombinasjon av sampling og piano ved navn «Jostedalsrypa».
Anders Vada har med ‘Vord’ klart å skrive en plate som opprettholder en rik og distinkt atmosfære over sin fulle spilletid. Coverets visne brunfarge ender opp med å farge musikken som befinner seg på innsiden over flere lytt, noe som gir den melodisk stormende svartmetallen et gjennomgående høstlig preg. Ja, plata hadde kanskje hatt godt av enda et par høydepunkter ved siden av «Der Kommer ei Kjerring» og «Jostedalsrypa», men det hadde kun vært prikken over i-en på en plate som allerede hevder seg blant de beste i en veldig sterk åpning på 2021 for norsk svartmetall. Høyt anbefalt!
Usignert, ute via bandets Bandcamp og streaming 22. Januar
Noen Hater Oss er en, for meg, relativt ukjent enhet innenfor norsk svartmetall. Til usignerte å være har de fått til en hel del siden oppstarten i 2016, med en demo og to egenfinansierte plater under beltet. Det er ikke bare gjennom planlegging av studio-opphold og økonomisk forvaltning duoen bestående av «Raum» (gitar, bass, trommer) og «Morloc» (vokal, gitar) viser sin ressurssterkhet endog, ettersom deres to plater fra slutten av forrige tiår er arenaer for en velbalansert dialog mellom svartmetallens punk-påvirkede blåkopi fra 90-tallet, og mer melodisk-vinklede retninger fra nyere tid.
‘Siste Stopp Skjærsilden’ er bandets tredje plate, og med tanke på kompetansen de har demonstrert i forbindelse med tidligere ytringer er det svært besynderlig at ingen av Nordens ellers årvåkne plateselskaper har plukket opp gruppen. Plata fungerer på et vis som et veiskille for Noen Hater Oss, ettersom lydbildet er mer massivt og aggressivt enn tidligere. Trommenes hardtslående presisjon kombinert med gitarenes rike og dystre akkordprogresjoner viser affinitet for Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’, mens den syrlige og kommanderende vokal-utførelsen til «Morloc» minner mye om «Gaahl»s legendariske opptreden på Gorgoroths ‘Ad Majorem Sathanas Gloriam’.
Plata åpner med en sterk melodisk erklæring, idet «Morgenstjerne» debuterer Noen Hater Oss sitt nylig oppskalerte sound. En ting som umiddelbart vekker oppmerksomhet hos meg, er den meget subtile bruken av keyboard som ligger som bakgrunnsstråling bak instrumentenes turbulente overflate. Til tross for at de nesten ikke er mulige å høre isolert sett, tilfører de gitarspillet en fylde som bidrar til å gi lydbildet det tilbakeholdne symfoniske skjæret som gjorde musikken til Dimmu så utrolig effektiv på slutten av 90-tallet.
«Ordets Makt» følger opp den storslåtte åpningen med et krigersk riff som hentet ut av Immortals ‘Pure Holocaust’. Låta pendler mellom den dyriske aggresjonen som rettferdiggjør denne sammenlikningen, og en mer valsende taktfølelse som åpner opp for både atmosfæriske strekk og melodiske fraser. Låtas outro setter punktum ved en forrykende demonstrasjon av hvordan man åpner en plate, med et klanglig teppe av hypnotisk melankoli som loser skipet trygt i havn.
Plata lider ikke av et mangel på høydepunkter: Den jagende og tidvis lengselsfulle «Liksvøpet», det gigantiske åpnings-riffet på «Noen Spiser Oss», og den avsluttende komboen «Den Siste Salme»/»Herr Vinter» som samler opp så mye momentum seg imellom at plata nesten selvantenner og smuldrer opp innen den rekker å krysse målstreken. Det partiet som derimot gjør minst inntrykk etter mange gjennomlyttinger, strekker seg fra rundt midten av «Liksvøpet» til slutten av «Deres Ærede Kadaver», et ti-minutters segment som mangler definisjon og intern driv i forhold til dynamoene som befinner seg i omkretsen.
Om jeg for ordens skyld skal nevne et par forbedringspunkter som ytterligere kan skyve Noen Hater Oss i retning mestring av låtskriver-kunsten, kan jeg nevne at de to gitarsporene trår på hverandres føtter fra tid til annen, og at gitarsoloene er litt lunkne i forhold til den intense heten som ellers løper gjennom platas årer. Dette er flisespikkende forslag til justeringer som i seg selv ikke klarer å distrahere fra det faktum at ‘Siste Stopp Skjærsilden’ er en heseblesende svartmetall-utgivelse med mengder av sjel og personlighet. Dersom verden fortsatt inneholder et snev av rettferdighet, burde denne utgivelsen være nok til å rette øynene til norske plateselskaper mot Noen Hater Oss. Om dette ikke er tilfellet, kan bandet i det minste godte seg med at de har høstet den gjeveste tittelen amatør-bloggen Metallurgi er i stand til å utstede, nemlig ukas favoritt. Høy anbefaling!
Nå ute via Bandcamp. Slippes fysisk i begrenset opplag via Ixiol Productions til våren.
På årets første dag slapp det smått mystiske enmannsprosjektet Athar Aghanon fra Oslo ‘Fidelitas’ – en usedvanlig interessant, unik og god svartmetallplate. I tider der det nærmest kan virke som en naturlov at enmannsprosjekter innenfor svartmetall skal kopiere en eller flere av de norske annengenerasjonsvariantene fra 1990-tallet, fortoner nemlig dette prosjektet – som jeg for øvrig aldri hadde hørt om før og som ikke har sluppet noe siden den nå utilgjengelige(?) debuten i 2014 – seg som et overraskende friskt pust.
Dette gjelder både det musikalske og det tematiske. Det er nok av likheter med andre svartmetallband på denne utgivelsen, kanskje særlig utenlandske prosjekter av det litt nyere slaget, men Athar Aghanon evner likevel å stå for et ganske særegent sammensurium av ulike uttrykk. Det skjer blant annet gjennom en høyst appellerende, arkaisk og poetisk presentasjon, der vår ukjente utøver søker tematisk refleksjon, dybde og oppvåkning via en åpenbart middelaldersk setting med okkulte undertoner. Det vil si: I alle fall om jeg i forlengelse av albumets cover og esoteriske tekster får våge meg på en tolkning av det lille som står i Bandcamp-bio’en til prosjektet: «Not rebellion, but reflection. Not darkness, but depth. Not escapism, but awakening.» Her er det i alle fall tydelig at Athar Aghanon er ute etter å kommunisere noe litt annet enn den klassiske svartmetallen.
Sånn sett minner Athar Aghanon på ‘Fidelitas’ meg for så vidt litt om polske Batushka. Kirkevegger i et ortodoks-kristent Øst-Europa er sånn sett naturligvis byttet ut med iskalde steinvegger i et vest-europeisk, mørkt middelalderslott med dype skoger, utslitte slagmarker og landsbyer underkuet av inkvisisjonen på utsiden, men på samme måte makter Athar Aghanon å kommunisere det litt obskure og mytiske ved årtusengammel europeisk historie på engasjerende vis. Så er likheten for så vidt også musikalsk ved at Athar Aghanon fremfor å livnære svartmetallen sin gjennom iskalde moll-akkorder i stor grad lar dype, feite gitarer prege lydbildet.
Denne gitarlyden gjør imidlertid kanskje først og fremst at musikken føles som en litt mer eventyrlysten og teatralsk versjon av Aosoths – bare hør på det fantastiske første verset på «We Lie Alone», der man over noen Oranssi Pazuzuske, avant-gardiske og skjærende keyboard-toner får servert et regelrett jordskjelv av mørke gitarakkorder og illsint growling. Når jeg først er inne på denne låta, som for øvrig må kunne sies å være albumets kanskje aller beste innslag, er det også verdt å nevne det genialt implementerte prog-elementet her, som eksempelvis kommer til uttrykk på det storslåtte hovedriffet som også runder av låta med høy verdighet. Det aksentueres ytterligere av de gallopperende, melodiske gitarharmoniene i unikumet «Order Upon the Underworld», der Athar Aghanon plutselig minner masse om det tekniske dødsmetall-bandet Obscura.
I andre vendinger, særlig i den utsøkte gitarleken i åpningslåta «Purge of the Lawless», får jeg herlige assossiasjoner til progressive svartmetallband som Yellow Eyes og Krallice – da mens et subtilt, velkrydret neo-klassisk element ligger over det hele. Så har man også folk-metal-elementene som plutselig dukker opp her og der, eksempelvis på det helt umåtelig catchy riffet på giganten «Resanctified — Anteferrean Ghost Invocation» som, riktignok noe uelegant, bryter opp den strålende, om enn i lengden noe slitsomme, tekniske gitargalloppen som ellers durer på. Da kan man plutselig skimte en slags mørkere versjon av mye av Summonings materiale. Og bare for å ha sagt det: På ‘Fidelitas’ er det mange gode riff. Det allmektige doom-riffet som runder av sistnevnte låt er kanskje min personlige favoritt, særlig når rytmegitaren får fylle brorparten av lydbildet helt på slutten på egen hånd – en fantastisk detalj.
Jeg har imidlertid ennå knapt nevnt et høyst sentralt element på ‘Fidelitas’ – nemlig den utstrakte bruken av orgel, midi-lyder og andre keyboard-effekter, gjerne i ledtog med akustiske gitarer. Mer enn noe annet er det kanskje dette som skaper det arkaiske preget på plata, og det gir sterke assosiasjoner til høykvalitets spillmusikk så vel som at det effektivt kommuniserer en følelse av høytideligheten i middelalderens hoff og geistlighet. Plata åpner i stor stil med dette, da blant annet med bruk av midi-blåsere; på en merkelig måte minner det i det hele tatt mye om Liturgys tilsvarende grep på ‘The Ark Work’-slagere som «Kel Valhall».
Athar Aghanon er nok hakket mer stilsikker, og det går i alle fall riktig så bra for eksempel på den vakre outroen på «Purge of the Lawless», den påfølgende introen på «Resanctified…» og over doom-gitarene på den fem minutter lange interluden(?) «The Slaugther of the Child and the Demise of the Good». Like spennende er det ikke på den instrumentale avslutningslåta «Imperial Dusk, Feudal Dawn», som er platas desidert svakeste punkt ved at den fremstår litt uinspirert med sine åtte minutter.
Så kan man nok også nevne at noen av overgangene i komposisjonene, slik jeg kort nevnte i sammenheng med «Resanctified…», ikke er helt gode. Det kan nok også nevnes at de mørke gitarene nok blir litt vel muddy til tider og drukner litt for mye av det andre som skjer i lydbildet. Men først og fremst er ‘Fidelitas’ rett og slett litt av en Bandcamp-juvel og en skikkelig, skikkelig bra plate som gjør noe så sjeldent som å tilføye nye impulser innen dyster svartmetall.
Som en relativ nykommer i den norske metallscenen har «G.» allerede utbasunert slagplanen sin på særs tydelig vis. Karen elsker undergrunns-metall, og han nekter å hvile før signifikante områder av vårt kjære land har blitt svidd ned til berggrunnen av hans stormende black/thrash/krigsmetall. Via Goatkraft har han funnet en kanal for sistnevnte, og black/thrashen har nå fått et utløp gjennom hans nye enmanns-prosjekt The Eye of the North. Etter en kort test av maskineriet som gav tilfredsstillende resultater (promoen ‘Elitist’s Sign’) har prosjektets første full-lengder nå blitt sluppet løs på massene, og det et viltert og ustyrlig beist som nå puster norske black/thrash-band i nakken på ‘Black Thrashing Onslaught’.
Tilsynelatende like inspirert av bestialske og primitive band fra Sør-Amerika som hjemme-grodde veteraner som Aura Noir; ‘Black Thrashing Onslaught’ er en konstant strøm av mitraljøse-riff og trillende heksekunster. Produksjonen er røff i kantene og glødende het, og ‘G.’s glefsende vokaler skyver prosjektet stadig lenger vekk fra overflaten i retning undergrunnen. Med Aura Noir ute av spillet for øyeblikket har det i senere tid dukket opp en del ynglinger som streber etter å bære black/thrash-fanen videre inn i fremtiden, der Ormskrik og Evoke er to av de mer fremtredende navnene. The Eye of the North unngår sammenlikninger med disse bandene ved å ofre glattpolerte overflater til fordel for ulmende råskap.
På åpningslåta «Winds of Death» er det bare et tempo som gjelder: fortest. De nevnte trillene fyker gjennom lufta som kuler, og power chords river opp jordsmonnet som mortar-skudd. «Triumph of G.» letter på gassen en smule for å gi de krigerske harmoniene rom til å runge over slagmarken før kaoset gjenopptar med buldrende bass-anslag og flerrende plekter-skraping på «Nowhere to Run». Klassiske thrash-riff er i konstant håndgemeng med tremulerende svartmetall-gitarer på ‘Black Thrashing Onslaught’, og det er kun sjeldent en av sidene vinner grunn. «Blind Fury» har et thrash metal-riff av en natur som ville passet inn på sjangerens oppskalerte klassikere fra slutten av 80-tallet, og tittelsporet domineres av melodiske svartmetall-forløp og tårnende leads; utenom det er kreftene balansert så og si på midten.
Høydepunktene «Airstrike» og «Black Thrashing Onslaught» mestrer de krappe svingene i terrenget hakket bedre enn øvrigheten, men den største gleden ved ‘Black Thrashing Onslaught’ er å begi seg ut i den stormende sjøen av gitarer og trommer uten å holde øye med kartet. Det bygger seg nemlig opp en stemning over platas spenn, et mørkerødt skjær som legger seg over landskapet ettersom ilden sprer seg. Debuten til The Eye of the Norther et praktfullt eksempel på black/thrash som bærer kjærligheten til sjangeren på ermet, og et utmerket bål å kaste restene av skrekkåret 2020 inn i. «G.» leverer en kompakt pakke med eksplosiv undergrunnsmusikk på ‘Black Thrashing Onslaugh’.
Sist uke stengte skribentene hos Metallurgi seg inn i en container sammen med resten av bandet vårt for å skrive låter, dunke ned bokser med Frydenlund og famle seg frem til vaklevorne Metallica-covre med kun minnet som ledsager. Blant alle gledeshvinene fikk vi dessverre ikke tid til å skrive om ukas favoritter, og derfor har vi bestemt oss for å inkludere de metallurgiske funnene for begge ukene i denne ukas post. Vi har også bestemt oss for å kutte ukas internasjonale og ukas ikke-metall fra spalten, ettersom vi ønsker å vie all vår begrensede tid til dekke så mye norsk undergrunnsmusikk som mulig.
Til alle norske metall-relaterte band der ute: har dere nyutgitt musikk, så send det i vår retning. Vi ønsker å tilby omtale til alle som ønsker det uansett størrelse, så her er det gode muligheter for alle dedikerte og usignerte ynglinger. Er det riktig bra så kanskje dere til og med ender opp med å trone på toppen av Metallurgi-hierarkiet som ukas favoritt! Det hadde vel vært noe tenker jeg! Medalje og plansje sendes i posten (om økonomien strekker til (noe den sjelden gjør (se «aldri«))). Unnskyldninger og blatant juging til side, her er noen ord om god, norsk metall!
Confabulation – Mental Alchemy
Usignert, ute nå på div. strømmetjenester
Confabulation er et splitter nytt band fra Bergen med store aspirasjoner og et tilsvarende stort sound. Etter å ha testet vanntemperaturen med EP-en ‘Seeds’ i 2019 har de nå tatt sats og militær-stupt ut fra bryggekanten med sin debut ‘Mental Alchemy’, en plate som gir inntrykket av at vi har å gjøre med et mye eldre band enn det i realiteten er snakk om.
‘Mental Alchemy’ er fylt til randen av den type moderne – tidvis aggressiv, tidvis melodisk – thrash metall som Testament har bygget sen-karrieren sin på. I stedet for Chuck Billys melodiske rasping får vi Daniels hardcore-påvirkede growls, noe som på enkelte tidspunkter skyver soundet deres i retning storvektere som Lamb of God og Machine Head. Når man kobler disse inspirasjonskildene opp mot den veldige og profesjonelle miksen på plata er det klart at Confabulation har peilet seg inn på de store scenene, og om bandet fortsetter aktiviteten inn i post-vaksinens æra blir jeg ikke overrasket om vi ser dem varme opp for noen av de største besøkene fra utlandet i løpet av kort tid.
Men nok om deres plass i slektstreet; hva med låtskrivingen, for ikke å si egenarten? Det er jo engang slik at fellesnevneren til de suksessfulle bandene jeg har nevnt så langt i omtalen er at de i tillegg til sitt tilgjengelige sound også er i besittelse av musikalske særegenheter som gjør dem enkle å skille fra mengden av likesinnede artister. «Emissaries From Hell», «Face of Greed» og spesielt de første minuttene av «Feeding on Fame» viser et band som er i ferd med å mestre førstnevnte, med sine spenningsbyggende riff-sekvenser og strømlinjeformede låtstrukturer. Egenarten er ennå litt vanskelig å spore, men ettersom det er snakk om en debut skal man være litt forsiktig med å anta at Confabulation er ved endepunktet i sin egen artistiske evolusjon.
Og det er nok av låter på ‘Mental Alchemy’ som er sterke nok til å gjøre særegenhet til en nesten irrelevant faktor i anmelders synsende likningsføring. «Emissaries From Hell» er en forrykende åpningslåt med riff som kniver med de største innenfor moderne thrash, og et harmonisk gitarteppe mot slutten som gir låta en tilfredsstillende avrunding. I tillegg har vi «Face of Greed», kanskje det mest kommersielle sporet av dem alle, med sitt fengende refreng og kvernende basslinjer, og de eksentriske Halford-hylene som peprer lytteren over «Red Fusiön»s spilletid.
De låtene som sliter litt med å falle på plass er – ikke overraskende – låtene hvor Confabulation forsøker å skape bredde og eksperimentere med nye uttrykk. «Trapped» er et tappert forsøk på å modernisere thrash-balladen, men den skiller seg såpass ut fra mengden at den nesten oppleves som produktet av et annet bands låtskriving. Den metalliske hardcoren som driver «Tin Foil Soldiers» er også for lite integrert i deres basale sound til å føles ut som at den virkelig hører hjemme på ‘Mental Alchemy’. Dette er dog å forvente av unge band som vil mye, og jeg tar denne eksperimenteringen som et klart tegn på at Confabulation ønsker å ekspandere soundet sitt, noe som er en av de kvalitetene jeg verdsetter høyest i et ungt band.
Og om man noen gang skulle være i tvil om hvor store høyder Confabulation måtte være i stand til å skalere i fremtiden er det bare å titte på «Feeding on Fame». Her møtes uttrykksmessig intensitet og hårnåls-svinger fra riff til riff et home-run av et refreng som virkelig får blodet til å pumpe. Den Insomnium-aktige outroen spiller akkurat litt for lenge til at jeg kan kalle avslutningssporet for et mesterverk, men bandets potensial blir virkelig klart for meg hver gang jeg spiller denne låta (hvilket er ofte). Norge har fått et nytt potensielt bidrag til kampen om den moderne thrash-tronen; alt vi har å gjøre er å vente på, og oppmuntre Confabulations utvikling den kommende tiden. Ukas plate, og en sterk anbefaling.
The Deviant – Rotting Dreams of Carrion
Ute nå via Soulseller Records
The Deviant er en black/death gruppe fra Stavanger som til tross for sin relativt beskjedne profil har eksistert helt siden 2004. Bandet debuterte med skiva ‘Ravenous Deathworship’ i 2005, og deres – på den tiden – veldig tidsriktige miks av velprodusert og kompakt black/death har nok vært delaktig i at The Deviant har endt opp med å bli så oversett som de er, ettersom soundet ble praktisert av veldig mange på den tiden. Etter å ha lagt prosjektet på vent i ti år returnerte de i 2018 med ‘Lightning Bolts’, en plate der bandets oppsamlede erfaring og kompetanse resulterte i en mer dynamisk og engasjerende opplevelse. I 2020 ble The Deviant endelig koblet opp med et riktig godt plateselskap, og på plata ‘Rotting Dreams of Carrion’ demonstrerer bandet at de er fullt kapable til å holde stand blant de ærverdige navnene på Soulseller Records.
På ‘Rotting Dreams of Carrion’ finner The Deviant endelig frem til et sound som bærer deres eget stempel. Noe av takken kan rettes mot produsenten, ettersom miksen på plata er kraftig og voldsom nok til å danne sjokkbølger i rommet, samtidig som den er dynamisk nok til å åpne for brede panoramaer og åpne strekk. Mesteparten av æren går dog til bandet selv, som har skrevet et knippe med minneverdige låter som makter å opprettholde en distinkt atmosfære uten å gå i ett med hverandre. Sjangermessig er utgangspunktet en meget fleksibel kjerne av buldrende dødsmetall ala Autopsy og Grave blandet med de krigerske og okkulte svart/døds-hybridene til band som Proscription (sjekk ut ‘Conduit’ fra i år) og Behemoth.
Referansene nevnt er selvfølgelig kun skriblet ned for å danne et kjapt og overfladisk bilde av det generelle uttrykket på ‘Rotting Dreams of Carrion’ til fordel for nysgjerrige lesere. Skal man prøve å oppsummere nøyere enn dette vil man fort finne ut at låtene er sleipere beist å få grepet rundt enn først antatt. Ta for eksempel åpningslåta «Atomic Revolt» og den foregående introen, «Atomic Dreams». Introen er storslått melodisk, og bygger spenning via insisterende tam-slag og krasjende cymbaler. Når nåla så hopper over på «Atomic Revolt» får vi en fanfare av black/death som – etter et kanonskudd – endelig detonerer i en fandenivoldsk sverm av krigsmetall. Dette åpningsstrekket er så overbevisende stormfullt at man skulle tro hele ‘Rotting Dreams of Carrion’ ville være en rask og intens affære, men over de neste tolv minuttene velger The Deviant heller å gradvis lette på gassen; først med det buldrende Autopsy/Bolt Thrower-konglomeratet «Son of Dawn», deretter med de tjære-dynkede platåene som truer med å stanse all fremdrift på «Torment Inferno».
Det er en rimelig spektakulær opplevelse å se et prosjekt gå fra solid-men-uspektakulært sjangerband til et egenartet prosjekt i løpet av en enkel albumsyklus. Det er spesielt givende når et band som The Deviant tar en sjanger som er såpass underrepresentert i Norge som dødsmetall og makter å skape noe eget og interessant uten nevneverdig presedens i området. Nei, plata er ikke fullstendig uten svakere øyeblikk, – «Son of Dawn» inneholder et par passive riff for mye til å holde driven oppe over sine seks minutter – men når de trege, svarte bølgene til «Torment Inferno» skyller oppover den istykker-bombede og brennende kystlinjen på «It Has a Name» er spenningsnivået såpass høyt at man glemmer mindre vitale strekk. Jeg håper ‘Rotting Dreams of Carrion’ og returen til Cadaver kan inspirere til større aktivitet i den norske dødsmetallscenen, ettersom potensialet en norsk tilnærming til sjangeren utgjør fortsatt er skyhøyt. Våre ubestridte klassikere krever ikke mer enn to hender for å telles, noe som er en enorm kontrast til de ustanselige mengdene med svartmetall som fosser ut fra norske berg og dalstrøk. Etter å ha vært vitne til oppgraderingen The Deviant har gjennomgått fra ‘Lightning Bolts’ til ‘Rotting Dreams of Carrion’ utelukker jeg ikke at dette er gjengen å følge med på dersom prospektet er en ny finger å telle. Høyt anbefalt!
‘Fedraminne’, den times-lange debuten til det norske svartmetallbandet Varde er den type utgivelse hvis tematiske helhet ikke kan skildres gjennom en enkel anmeldelse på tilfredsstillende vis. Musikk, tekst og presentasjon er bundet såpass stramt sammen at å forsøke å foreta et dypdykk inn i én av dem vil medføre mangelfull dekning av de to andre. Dette er endog formatet jeg har valgt å jobbe med, så det eneste jeg kan gjøre er å håndtere søkelyset så godt jeg makter, samtidig som jeg erkjenner at denne anmeldelsen ikke er altomfattende. (Om innholdet i denne anmeldelsen vekker interesse kan du returnere neste uke, ettersom vi har planer om å publisere et innlegg som går dypere inn på platas overhengende tematikk).
‘Fedraminne’ er en plate som forsøker å rette oppmerksomheten mot den veritable skattkisten som er norsk kunst, kultur og folketradisjon. Låttekstene er hentet fra dikt av nasjonalromantiske figurer som Welhaven, Vinje, Bjerregaard og Vislie, og beskriver det norske vesenet på en måte som er meget velkjent for en kar som har sunget mangt et herrekor-arrangement i løpet av min studietid i Bergen. For å lydmale denne sammensmeltingen av eventyr og virkelighet bruker bandet svartmetall – det norske ur-metallet – som ryggrad, lettere forsterket med elementer fra post-svartmetall, folk-metall, samt den folketradisjons-inspirerte jazzen til den norske bassisten Arild Andersen.
Plata kan ansees å være delt i to, der første del består av langstrakte og utbroderte metall-spor, og andre del åpner grinden for mer eksperimentelle uttrykk. Åpningslåta, «Kystbillede – Del I» er den mest massive av dem alle med sine tretten minutter. Over et skiftende rytmisk landskap i gitarer, bass og trommer som er like lunefullt og mangfoldig som vårt eget langstrakte land, deklamerer vokalist «Koll» poetiske strofer om den værharde kysten på teatralsk vis. Folkemusikk-inspirerte melodier og piano-strofer svaier som vind og bølger over de voldsomme riffenes berg og stein, og det hele bygger mot et dramatisk høydepunkt der konturen av den gjenoppreiste viking står ut mot en vegg av gitarer. Deretter får vi fortellingen om den legendariske drankeren Halvdan Svarte presentert via stampende black’n’roll-riff og en overraskende affekterende post-black-sørgestund, og «Forbundet», som åpner med et intenst og praktfullt utbrudd av folkelig, melodisk svartmetall.
Etter det første høydepunktet, «Et Gammelt Herresaede» – som utstråler ærverdighet og stolthet i sin første seksjon, før broens tematiske viderespinning ender i et vaskeekte dødsmetall-riff – faser vi over i den mer atmosfæriske og eksperimentelle B-siden. Her omgås de kjølige og nordiske ECM-vibbene i låter som «Fedraminne» og «Kystbillede – Del II» med den eventyrlige dog grusomme reisen gjennom livet til «Koll med Bilen» og den industrielle svartmetall-perlen «Skuld» (som du kan lese mer om her). Tekst og musikk har generelt sett et bedre samspill på denne halvdelen sammenliknet med del en, og spesielt «Fedraminne» beveger med sin beretning om utilstrekkelighet i møte med slektstreets giganter. Over disse fire låtene trår Varde selvsikkert vekk fra eksisterende tradisjoner, og etablerer sin rolle som særegen bidragsyter i det norske musikkliv.
Det føles ikke optimalt å måtte oppsummere slike rike og mangefasetterte låter med reduktive spissformuleringer, men jeg er allerede fem paragrafer inn i anmeldelsen, og det er på tide å tenke på leseren og oppsummere opplevelsen. ‘Fedraminne’ er et komplett og sjokkerende velformulert stykke musikk, den type utgivelse som virkelig markerer en artists ankomst på scenen. Følelsen av mystikk, av at et støvete og ugjennomtrengelig slør har blitt revet vekk i poesiens møte med musikken er oppslukende, og resultatet er et cinematisk stykke historiefortelling som formelig ber om å bli utvidet med en ytterligere utgivelse. Fedraminne er den sterkeste debuten norsk metall har sett i 2020, og dermed med all selvfølgelighet ukas norske plate.
Ukas norske utgivelse er et strålende stykke musikk fra de norske power/prog-veteranene i Communic. Da jeg anmeldte den titulære singelen fra plata et par uker tilbake overrasket det meg stort at jeg ikke hadde merket meg ved navnet tidligere. Den kraftfulle og profesjonelle produksjonen skrek at «her er det yrkesmusikere på ferde», og med tanke på hvor flinke vi i Norge er på å fronte progressiv rock og metall burde jeg da strengt tatt ha vært innom en av de fem albumene deres på et eller annet tidspunkt. Man kan lure på hvorfor Communic – Norges Nevermore til Circus Maximuses Dream Theater – ikke har et større fotavtrykk i den norske metallscenen, og man vil ha rett i å stille spørsmål rundt det, ettersom diskografien deres frem til i dag er sterk og uten åpenbare feiltrinn.
I fare for å avsløre dommen noe tidlig i lesningen, så begår ikke Communic noe feiltrinn med ‘Hiding from the World’ heller. Den nye plata er nok en massiv og finslipt samling låter, full av veloljet musisering, hyppige vendinger og storslåtte utblåsinger. Hoved-uttrykket har som sagt sine røtter i mørk power/prog i Nevermore-stil, med riff som kunne vært skrevet av Jim Matheos (Fates Warning, Arch/Matheos). Produksjonen er tilnærmet perfekt for sjangeren, med sin høyoppløste men kraftige fasade, velbalanserte instrumentplassering og smektende tone-kontroll på alle lydkilder. Over dette stabile stillaset er den dynamiske stemmen til Oddleif Stensland fanget med klarhet, noe som gir ham frie tøyler til å selv-harmonisere, skifte mellom registre og generelt bare klemme til som han måtte ønske.
Låtene ligger alle i tidsrommet 6-10 minutter, med unntak av «Soon to be» som fungerer som en intro til avslutningssporet «Forgotten». Communic anvender kontrastfylte vendinger i komposisjon og tekstur; fra rene lydbilder til tunge strekk, fra åpne landskap til klaustrofobiske korridorer. Åpningslåta «Plunder of Thoughts åpner med et klassisk power/prog-riff, før noen hurtige seksjoner gir Stensland mulighet til å anvende sin Tony Moore-aktige (Riot) hodeklang, samt plukke ut en elegant solo. Denne friske utgaven av Communic finner vi også på «Face in the Crowd», som i kampens hete overrasker med både rullende dobbel bass og blast beats. Ellers finner vi ektefølte power-ballader som singel og tittelspor «Hiding from the World» og selvhjelps-låta «My Temple of Pride» som slår til med gitarer som ut av refrenget på Metallicas «Fade to Black» og en harmonisk bro i kjent europower-stil.
Med generelt lange låtlengder og en spilletid på en time blir det naturlig for meg å gi bandet litt tyn for deres manglende evne til selvredigering. Det oppstår derimot et gyllent tilfelle av kognitiv dissonans når jeg samtidig må erklære at de beste låtene på plata er de som tar seg en ekstra runde i baren før de forlater lokalet. Med sine ti minutter hver risikerer både «Born Without a Heart» og «Forgotten» å dvele etter stengetid, men overbeviser i stedet med sine affekterende historiefortelling og dramatiske struktur. Svingende emosjonelt terreng blir håndtert med takt, høydepunktene føles velfortjente og pub-eieren tørker en tåre fra øyekroken før han stenger ølkrana.
Dessuten kan lange låter tilgis i en undersjanger der overdimensjonering er normen, og en viss toleranse for corny manøvrer er essensielle for å ha glede av lyttingen. ‘Hiding from the World’ er en fengende og forseggjort, for ikke å si personlig og affekterende plate som burde anskaffes av alle fans av moderne power/prog-uttrykk. For meg som ikke i utgangspunktet anser undersjangeren som en av mine favoritter krevde det en viss innlyttings-periode før jeg innså hvor mye melodiske perler og omhyllende stemninger som var gjemt bak det typiske uttrykket. Om du er mindre power-skeptisk enn meg vil nok ‘Hiding from the World’ sette sine spor allerede fra første gjennomlytt, og den vil fortsette å avsløre nye sider ved seg selv gjennom de neste ti. Anbefales!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ukas internasjonale: Liturgy – Origin of the Alimonies
Ute nå via YLYLCYN.
Med eksentrikeren Hunter Hunt-Hendrix i spissen inntok Liturgy metal-scenen for alvor med ‘Aesthethica’ i 2011 – en plate som, godt hjulpet av et musikkfilosofisk manifest skrevet av Hendrix selv, provoserte vettet av den gamle black metal-garden. Og joda: Med den selvpåførte – og avgjort selvhøytidelige – merkelappen «transcendental black metal» utgjorde lyse, himmelske tremolo-gitarer, hylevokal og en eksplisitt fascinasjon for romantikken en klar brodd mot svartmetallens klassiske dystre og satanistiske uttrykk. Et fantastisk samspill preget av klart jazz-inspirert trommespill og math rock-elementer bidra videre til å gjøre ‘Aesthethica’ til et usedvanlig spennende musikalsk eksperiment. Eksperimentelt skulle det også fortsette å være da den mer halvbakte ‘The Ark Work’ kom fire år senere med vesentlige innslag av midi- og glitch-elementer. Høydepunktet kom for min egen – og nok mange andres – del imidlertid i fjor med ‘H.A.Q.Q.’ – en plate som langt på vei blander sammen det beste fra de to forgjengerne og fremsto som en dristig og nyskapende, men høyst kontrollert innsats fra Hendrix og co. Sannsynligvis er det et av forrige tiårs mest beundringsverdige – og beste – metal-plater.
Derfor knyttet det seg selvsagt stor spenning til lanseringen av ‘Origin of the Alimonies’, en plate som av Hendrix er presentert som en opera som omhandler en såkalt «cosmogonical traumatic explosion» mellom guddommene OIOION og SIHEYMN. Tematikken skal ellers reflektere en eksistensialistisk-filosofisk diskusjon Hendrix fører på sin egen YouTube-kanal; en diskusjon som skal være inspirert av både tysk idealisme og fransk strukturalisme, og som er for vanskelig å dykke inn i til at jeg både evner og orker å gå nærmere inn på den her. Men det hører med til historien når bandet ved hjelp av mikrotonalitet, improvisasjon og et åttemannsorkester fremstår mer avant-gardistisk en noensinne også rent musikalsk, angivelig inspirert av komponister som Richard Wagner og William Blake.
Åpningsstrekket «The Separation of HAQQ from HAEL»/«OIOION’s Birth» er i alle fall i all hovedsak et stykke moderne orkestermusikk, preget av tostemt og imponerende fløytespill og et overraskende tilfredsstillende element av dissonans. De klassiske, lyse Liturgy-tremolo-gitarene gjør et raskt inntog i et vakkert, øredøvende klimaks på førstnevnte låt, men slår ut i full blomst på «Lonely OIOION». Dette er utvilsomt en ganske dynamisk og tettpakket sak, der det desidert kuleste og mest oppsiktsvekkende elementet er bruken av glitch-effekter i oppbyggingen mot klimakset – et element jeg egentlig trodde kom til å miste litt av sin appell etter hyppige tilfeller av det på ‘H.A.Q.Q.’, så vel som på singelen «Antigone».
«Lonely OIOION» var den første singelen som ble lansert i forbindelse med ‘Origin of the Alimonies’, og gjorde meg egentlig litt bekymret fordi den fremsto som så voldsomt tettpakket. Som sagt er den også det, og Liturgy klarer her å stappe inn en haug med elementer inn i knappe fire minutter. Som ofte ellers klarer imidlertid albumsammenhengen å døyve slike bekymringer til en viss grad; låta føles som en naturlig forlengelse av det lange åpningsstrekket, og glir ikke minst bra inn i «The Fall of SIHEYMN» – albumets kanskje kuleste segment der blandingen av fri-jazz-improvisasjon og dissonans utgjør en fantastisk dramatisk musikalsk reise. Noe verre er det med albumets kanskje svakeste låt, SIHEYMN’s Lament, der jeg ut fra singel-lanseringen hadde de samme bekymringene som i forbindelse med «Lonely OIOION». Trip-hop-leken i begynnelsen og ikke minst det uventede djent-riffet mot slutten er helt klart utrolig spennende og kule elementer innenfor Liturgys kontekst, men låta fremstår for ustrukturert i sine tre og et halvt minutt – selv etter mange gjennomlyttinger.
Mer langstrukket blir det imidlertid med en gang etterpå, når fjortenminutteren «Appartition of the Eternal Church». Her begynner bandet (ensemblet?) med rolige, lyse og lett dissonante åttendedelsakkorder på piano, noe som gjør inspirasjonen Hendrix har fra den amerikanske avant-gardisten Glenn Branca forholdsvis åpenbar – særlig om man har den klassiske førstesatsen i «Symphony No. 1» fra 1981 friskt i minnet. Det storslåtte – og egentlig direkte uvennlige – black-metal-hovedriffet som gjentar seg jevnlig, samt de himmelske klimaksene, gjør imidlertid dette til en klar Liturgy-låt. Albumets gode flyt åpenbarer seg også igjen i den glidende overgangen til den korte avslutningen «The Armistice», som runder av plata på strålende og storslått vis.
Det skal godt gjøres å overgå ‘H.A.Q.Q.’ i både kvalitet og nyvinning. Det er nok heller ikke noe jeg har forventet av ‘Origin of the Alimonies’. Likevel blir jeg stadig overrasket over hvor spennende musikk Hendrix åpenbart klarer å oppdrive på kort tid, og de 37 minuttene plata varer åpner helt klart et slags nytt kapittel i Liturgys lille historie. Den gjør det i alle fall klart at det kontroversielle i Hendrix’ og Liturgys rolle i metal-scenen egentlig utgjør noe utrolig beundringsverdig og verdifullt. Ifølge Hendrix selv ligger en plate som ligner mer på ‘H.A.Q.Q.’ på trappene. Slik det ser ut nå er det ingen grunn til ikke å glede seg enormt.
Skrevet av Alexander Lange
Ukas ikke-metall: Dirty Projectors – 5EPs
Ute nå via Domino Recording Company
Dirty Projectors er et prosjekt som med sine spinnville kammer-orkestreringer og kyndige produksjon har skaffet seg en rekke celebre fans, blant andre Kanye West, Drake, Björk og David Byrne. Bandleder Dave Longstreth skriver og arrangerer på et vis som taler om bunnsolid musikkteoretisk kunnskap og dyptgående interesse 1900-tallets eksentriske musikkhistorie. Til tross for disse akademiske kvalitetene har Dirty Projectors alltid vært i konversasjon med pop-kulturen, og samtlige av platene deres balanserer musikk for musikere og bred appell på svimlende vis.
‘5EPs’ er en atypisk utgivelse for Longstreth og co. Der tidligere plater har vært tydelig preget av bandlederens styrende hånd er ‘5EPs’ bygget på et konsept om lever og dør på samtlige bandmedlemmers evne til å holde stand som medlem av et kreativt kollektiv. De fire første EP-ene er dedikert til hver av bandets fire musikere, og gir dem en mulighet til å lede det musikalske forløpet med sin egen stemme. På den femte og siste EP-en samles de og danner konseptbevis for kollektivet som samlet enhet. Dirty Projectors har blitt et band, og et overbevisende et.
EP no. 1 er ledet av Maia Friedman, og er titulert ‘Windows Open’. Instrumenteringen er sommerlig og innbydende, med varme gitararrangementer, smertelig vakre vokalmelodier og korte innslag av støvete trommer. EP-en starter sterkt med duppende-jolle-i-vannkant-jammen «On the Breeze» og Fleetwood Mac-inspirerte «Overlord», og avslutter enda sterkere med den filmatiske Joni Mitchell-melankolien på «Search for Life» og de lengtende gitararrangementer på «Guarding the Baby». Jeg har ingen innvendinger å komme med, og EP-en har sakte krøpet opp mot toppen av årets musikalske opplevelser for min del.
‘Flight Tower’ er ledet av Felicia Douglass og presenterer et passende eksentrisk Dirty Projectors-take på R’n’B. Åpningslåta «Inner World» hadde føyd seg inn som en god feature på bandets høydepunkt fra 2012, ‘Swing Lo Magellan», med sin elskovsbass og forskrudde beat. Deretter får vi et møte mellom Kanyes klassiske vokalmanipulasjon og den vimsete produksjonen til Dram og Lil Yachtys «Broccoli» på «Lose Your Love». EP-ens øvrige låter skaper forbindelser til fargerike musikanter som Merrill Garbus fra Tune-Yards og Panda Bear, uten å noensinne så tvil rundt hvilken moniker musikken er utgitt under. Som EP no. 1 er dette uhyre velfungerende, og jeg formelig hyler av glede for hver kreative beslutning som tas.
EP no. 3, ‘Super João’, konstituerer en bitteliten bølgedal i prosjektets ellers skyhøye kvalitetsgraf. Dave Longstreths EP er inspirert av João Gilberto og brasiliansk bossa nova, og er nyansert og sprekt harmonisk, men noe temperert i uttrykket. EP no. 4, «Earth Crisis» er ledet av Kristin Slipp, og hever seg igjen mot toppsjiktet av eksperimentell indie med sine fargerike, kammermusikalske kunstsanger. Loopede treblåsere, knakende sub-bass og svimlende strykere danner et sammensatt og kollasj-aktig uttrykk som tidvis minner om blant andre Igor Stravinsky, Tirzah, Bobby Krlics soundtrack på ‘Midsommar’ og britisk neo-klassisisme, uten å drukne i den veldige mengden referanser.
Den oppsummerende EP-en, ‘Ring Road’, bringer alle musikerne sammen i et knippe oppstemte, energiske låter som av alle ting får tankene over på den virale hiten «Dumb Ways to Die», uten at det blir flåsete eller teit. Til tross for sine vidt forskjellige uttrykk er det å lytte gjennom alle fem EP-ene fra ende til annen en solid helhetlig opplevelse; jeg vil faktisk si at variasjonen jobber i platas favør, ettersom det er umulig å kjede seg når det er så mange krappe svinger i lendet. ‘5EPs’ er både en skattkiste for anmeldere – Til tross for hyppig referansebruk i omtalen har jeg omtrent bare skrapet overflaten av det faktiske antallet som står nedskrevet i notatblokka – og for fans av kreativ, fengende og idiosynkratisk indie-musikk. ‘5EPs’ er et lovende tegn på Longstreth og co.-s pågående utvikling, og serverer noen av årets flotteste låter. Høy anbefaling!
Metallurgi 