Fjøsnisse – Vord
Fjøsnisse er et av de få prosjektene som gjennom både visuell estetikk og sound presterer å heve seg over enmanns-bandets innbakte begrensninger. Han henfaller hverken til amatørmessig egenredigerte album-covre eller underprodusert og lat musikk, men velger å presentere prosjektets utgivelser med en klar artistisk hånd som vitner om både ambisjoner og lidenskap for den kreative visjonen han har satt seg fore. På Fjøsnisses tredje full-lengder leverer trønderen sin sterkeste plate til nå – en konsis og strømlinjeformet utgivelse som kommuniserer sin mørke nasjonalromantikk på effektivt vis.
«Liksvøpt» åpner platen med den melodisk-vinklede svartmetallen som kan sies å være bandets kjerneuttrykk. Låtas langstrakte vidder kaller både på den norske andrebølgens aggresjon og de melodiske innovasjonene som svenskene utførte rundt samme tid, og resultatet er en storslått og værhard form for svartmetall som trekker mange av de samme konklusjonene som tyskerne i Imperium Dekadenz fant frem til på fjorårets ‘When We Are Forgotten’. Sammenlikningen holder derimot ikke vann når vi runder over til låt nummer to, «Tusser og Troll», som kun tar et avbrekk fra sin hardtslående black’n’roll for å skue over vinterlandskapet fra en forblåst hylle i bergveggen.
Når man deretter har vært gjennom byksende svartmetall på «Du Skal Slå Ihjel» og «Fjelleventyr» sine luskende riff og heseblesende avslutning blir det fort tydelig at Anders Vada har en god forståelse av albumformatet. Samtlige låter varierer prosjektets basale sound og utfyller en bestemt rolle i platas dramatiske kurve. Ytterligere faktorer som vitner om musikerens øye for storstruktur er bl.a. at plassen som tradisjonelt sett markerer begynnelsen på side B er fylt av platas beste låt, singelen «Der Kommer ei Kjerring», og at plata slutter med en filmatisk og svært affekterende kombinasjon av sampling og piano ved navn «Jostedalsrypa».
Anders Vada har med ‘Vord’ klart å skrive en plate som opprettholder en rik og distinkt atmosfære over sin fulle spilletid. Coverets visne brunfarge ender opp med å farge musikken som befinner seg på innsiden over flere lytt, noe som gir den melodisk stormende svartmetallen et gjennomgående høstlig preg. Ja, plata hadde kanskje hatt godt av enda et par høydepunkter ved siden av «Der Kommer ei Kjerring» og «Jostedalsrypa», men det hadde kun vært prikken over i-en på en plate som allerede hevder seg blant de beste i en veldig sterk åpning på 2021 for norsk svartmetall. Høyt anbefalt!
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 