Tradmetallerne i Sinsid har fulgt opp sin stilsikre singel «Sarcophagus» med låta «Time is Ticking», og signaliserer med det at et nytt album nok er på vei. Ingen store overraskelser dukker opp her, og som «Sarcophagus» er dette en tre minutter lang metallåt av den gamle skolen som høster godt av en no-bullshit-tilnærming. Sinsid kommer dermed nokså godt ut av dette, særlig gjennom noen av gitarsolosegmentene, uten at «Time is Ticking» stikker seg ut helt nevneverdig. Dette er helt ålreit 80-tallsmetall.
Skrevet av Alexander Lange
Mortemia – «A Thousand Light-years Unfold»
Selvutgitt
Antallet låter som har blitt sluppet fra Mortemias prosjekt ‘The Covid Aftermath Sessions’ er nå åtte, og med tanke på at vi fikk servert hele tolv stykker gjennom ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ er det grunn til å tro at det ikke stopper riktig ennå. «A Thousand Light-years Unfold» er uansett navnet på det nyeste innslaget, og mannen bak Mortemia, Morten Veland, har denne gangen fått med seg Alteriums Nicoletta Rosselini på vokal.
Låta åpner lite blygt og temmelig usjarmerende med noen ordentlig masete synther, men heldigvis klarer Veland og Rosselini å redde det godt igjen. Hovedtemaet driver godt litt utover i låta, og refrenget er blant de bedre Mortemia har mønstret i dette prosjektet. Habilt power metal-snacks i disse Eurovision-dager, altså, selv om låta rundes av litt rart og snaut med et pianoparti som får lite tid til å utfolde seg.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – «Into Cold Winternight»
Ute nå via Purity through Fire
I slutten av februar ga den über-flittige undergrunnsmusikeren «Peregrinus» oss den første forsmaken på sin kommende tredjeskive under banneret Unholy Craft, dette via demo-utgaver av låter fra ‘Saa Mørkt, Saa mektig’. Nå har vi endelig mottatt litt ytterligere informasjon rundt plata, som vil bli sluppet 21. juni via plateselskapet Purity through Fire.
Selv om vi allerede har fått høre tre av låtene fra skiva, er «Into Cold Winternight» den første låta vi hører med fiks ferdig produksjon. Denne produksjonen er selvfølgelig fremdeles lav-oppløst og ruskete – noe annet hadde vært sjokkerende gitt prosjektets opphavsmann – men på en måte som gagner musikken heller enn å spenne bein på den. Låtmessig er «Into Cold Winternight» temmelig ordinær kost for Unholy Craft, med stormende, smuldrende svartmetall ala førsteskiva ‘Naar All Tid er Omme’, som visstnok vokser seg majestetisk mot slutten som følge av noen tårnende tilleggsgitarer. «Into Cold Winternight» er ikke det mest oppsiktsvekkende materialet jeg har hørt fra dette hold, men er like fullt et solid tillegg til Unholy Crafts hurtig voksende låtbibliotek.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – «Mass of Stolen Fires»
Ute nå via Purity through Fire
Det at vi i Metallurgi blir nødt til å skrive om ikke bare én men TO låter skrevet av «Peregrinus» i denne ukas singelpost, burde si det meste om karens forrykende arbeidstempo. For folk som ikke kjenner musikeren er Solus Grief hans atmosfæriske svartmetallprosjekt, og vi kan også røpe at det er det av karens prosjekter som har gitt mest gjenlyd i hjertene til bloggens skribenter; dette som følge av den fremragende skiva ‘With a Last Exhale’ fra 2022.
Nå er det duket for nok en Solus Grief-utgivelse, og i denne omgang er det snakk om en split med Altertum, hvilket er et av de mange prosjektene til den ditto arbeidsomme musikeren som kaller seg «Ggatzshrieegk» (Infernal Wind, Moonshrine, Vorgfang. Førstesingelen «Mass of Stolen Fires» er en langt mer turbulent sak en vi er vant til å høre fra Solus Grief, og veksler mellom voldsomme black/death-partier, atmosfæriske lommer i middels tempo, samt noen stemningsfulle post-svartmetalliske avbrekk. Disse avbrekkene er spesielt effektive sett i lys av det ellers krevende terrenget, og gir følelsen av å stå i stormens øye og titte opp på nattehimmelen gjennom et slør av dis og iskrystaller. Som alltid krever det litt tålmodighet å komme seg gjennom en Solus Grief-låt, og jeg må nok innrømme at jeg aldri har satt spesielt stor pris på de støyete vokalfiltrene som «Peregrinus» svøper stemmen sin i. Likevel er «Mass of Stolen Fires» en effektiv dose turbulent men atmosfærisk svartmetall, hvilket for øyeblikket er nok til å holde den gryende mettheten for «Peregrinus»-prosjekter på armlengdes avstand.
‘Dödsskvadronen’ er debutplata til Dödsalliansen – en duo fra Lillehammer som etter sigende har holdt på helt siden 2014, og som består av Memet Ødegaard Caltepe på trommer og en Dödsstjerne Satansen på alt annet av instrumenter og vokal. Stilistisk er ikke bandet vanskelig å forstå seg på, og det lener seg tett opp mot tradisjonell tungmetall fra 1980-tallet, der det også er rom for noen innslag av klassisk rock. Grunnet vokalen og den klare og flotte basslyden minner det meg spesielt mye om Iron Maiden, men nokså korte låter, synth-bruk og ukomplisert låtskriving trekker også assossiasjonene i andre retninger.
Og når det gjelder det rent uttrykksmessig kommer Dödsalliansen godt ut. Etter en fargerik og flott introduksjon sørger “Demon” for en representativ inngang til materialet, og det med noen svært habile riff og vokalmelodier i tillegg til en luftigere mellomparti som piffer opp atmosfæren.
Det går også bra videre på ‘Dödsskvadronen’. “The Imprisoned” er kanskje det mest 70-tallske og rocka innslaget på skiva med sin svingende groove og tilbakelente instrumentasjon, og litt tilsvarende tendenser får vi på “Mexico”, som slår til med et minneverdig refreng og catchy versriff. Også tittellåta og “The Awakening” er gode innslag, men på et tidspunkt synes jeg det hele blir en smule ensporet, noe som er litt synd når duoen stadig viser tilløp til variasjon.
Det går heldigvis litt bedre mot slutten. Blast-beaten på “The Spiritguide” er nok Dödsalliansens friskeste pust på hele skiva, og på “Redominator” er en kort kruttønne på to minutter som blander inn solskinnsmelodier på clean-gitar og et herlig, melankolsk refreng. Og også den syv minutter lange avslutningslåta er god; her kommer nok duoen lengst i å la synthbruken gi musikken egenart, og de lykkes også godt med å bygge opp låta med en ulmende stemning og suggererende spill på trommer, bass og gitar.
‘Dödsskvadronen’ hadde nok hatt godt av øyeblikk som i større grad spilte på sidesprang og det jeg opplever som et potensiale for å skille seg ut. Til tider synes jeg nemlig Dödsalliansen lener seg litt vel mye på 80-tallstendensene, og da blir det litt anonymt. Likevel er håndverket alltid godt, og det er her snakk om en stilig og frisk utgivelse som jeg anbefaler for fans av sjangerlandskapet.
Skrevet av Alexander Lange
Hjemsøkt – Mystikk og Mørke
Ute nå via Purity Through Fire
Den norske metallscenen har ikke akkurat manko på prosjekter med høyt produksjonstrykk, men av disse igjen er det svært få som holder det samme trøkket som undergrunns-skikkelsen «Peregrinus». Karen har altså kun vært en aktør i miljøet siden 2020, men allerede har han rukket å gi ut 17 utgivelser i ulike medier i seks ulike prosjekter(!). 2023 virker å bli litt av et merkeår for arbeidsmauren, ettersom fem av disse utgivelsene har blitt utgitt etter årsskiftet. Ikke nok med det, men sist fredag debuterte mannen sitt nye prosjekt Hjemsøktmed EP-en ‘Mystikk og Mørke’, på samme dag som han slapp andreskiva til flaggskips-prosjektet (I Metallurgis øyne) Solus Grief.
Sjokkerende nok virker ikke det høye produksjonstempoet å gå ut over kvaliteten på musikken «Peregrinus» disker opp. Samtlige av årets utgivelser har vært verdt en lytt eller ti, på samme tid som de kanskje ikke helt har nådd opp til de samme høydene som fjorårets opus ‘With a Last Exhale’. Hjemsøkt fortsetter denne trenden, i kraft av å være gjennomgående solid men sjelden oppsiktsvekkende.
I denne omgang er det snakk om svartmetall som slekter på Vestlandets melodiøse og natur-tilbedende tradisjoner; tenk band som Kampfar, Helheim og i mindre grad Windir. ‘Mystikk og Mørke’ åpner temmelig brått, med et spenstig og nesten gresk svartmetallisk riff som med fordel kunne ha blitt utforsket videre. «Peregrinus» slår dog umiddelbart over i piskende og aggressiv svartmetall, av den typen som husker at flere av de norske andrebølges-bandene hadde sin opprinnelse i dødsmetalliske sjangerlandskaper. I tillegg har musikken en tidvis episk, tradmetallisk glød som videre forsterker prosjektets forbindelse 90-tallets nasjonalromantiske faksjoner.
En annen referanse som melder seg over EP-ens spilletid er Ulver. Dette gjelder selvfølgelig aller mest mellomspillet «Sorgens Hymne», som med sin rustikke, stemningsfulle karakter kunne vært hentet ut av ‘Bergtatt’. På dette punktet blir det dog også tydelig at ‘Mystikk og Mørke’ er en utgivelse som forsøker på litt for mange ting på én og samme tid. Denne problematikken forsterkes på «Kongen Begravd i Fjellet», som benytter seg av krasse dissonanser som ikke benyttes ellers på EP-en, og på «Nattestormer», som av en eller annen uforståelig grunn ikke har vokal. I tillegg er låtene i seg selv ofte lineære, med overganger som stykker opp seksjonene heller enn å binde dem sammen.
Til tross for disse kritikkene mener jeg definitivt at ‘Mystikk og Mørke’ er en bunnsolid utgivelse. EP-ens seks låter demonstrerer en musiker som har begynt å tale det svartmetalliske språket heller enn å ape etter det, og dette inntrykket forsterkes av en produksjon som i større grad kaller tilbake på 90-tallets estetikk enn de digitale, rå miksene artisten har brukt til nå. ‘Mystikk og Mørke’ kommer kanskje ikke til å slå erfarne svartmetall-entusiaster ut av sokkene, men den er likevel et eksempel på hvordan man kan ta utgangspunkt i en eldre sjangertradisjon uten å sitte igjen med et gråblekt og kreativt tappet resultat.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Feversea – Demo 2023
Selv-utgitt
Feversea er et nytt band fra Oslo som i ly av byens dunkle øvingslokaler har kokt i hop en særegen tagning på svartmetallisk post-metall. Dersom jeg skulle forsøkt å lokalisere bandets posisjon i den norske uttrykks-matriksen ville jeg satt nåla en eller annen plass mellom Sâver og Sylvaine, uten at dette på noen som helst måte er dekkende. På ‘Demo 2023’ vever Feversea nemlig svart/post-metallen rundt et strukturelt skjelett som sender tankene mine i retning band som Ides of Gemini og SubRosa; to band hvis musikk er innhyllet i en poetisk men dyster rituell glød.
«The Sickle» – den første av demoens to låter – bruker sine første fire minutter på å mane frem en mystisk, ærbødig atmosfære, for så å blåse vekk den post-metalliske disen ved hjelp av en serie svartmetalliske vindkast. En ting jeg setter pris på ved bandets tilnærming til post-metall, er at den ikke kun forholder seg til dynamikken mellom speilblanke vannflater og stormende sjø, men at den benytter seg av et bredt utvalg teksturer. Variasjonen i gitartone, effekter og tilleggs-instrumentering gir musikken en tydelig tredimensjonalitet, hvilket ikke er en selvfølge hos band som har sitt virke i skjæringspunktet mellom post- og svartmetall.
«Spinning in the Black Field» benytter seg av mange av de samme elementene som sin forgjenger, men utvider rammene ytterligere ved hjelp av Lingua Ignota-aktig skriking, sludgy desperasjon og fargerike akkordskifter. Spesielt refrenget utmerker seg som følge av en minneverdig og fengende vokalmelodi, selv om det i sin andre halvdel legger seg på grensen til det jeg vil kalle post/svartmetallisk sentimentalitet. Dette er dog ingen grov overtredelse, ettersom tunge gitarhugg og krasse dissonanser bidrar til å balansere ut alle tilløp til kvelende, post/svartmetallisk skjønnhet.
Til slutt har vi låttekstene, som til tross for å være tidvis utfordrende å tyde er et sterkt bidrag til demoens verdensbygging. Det er vel generelt sett denne innbakingen av Rope Sect/SubRosa-aktig mystikk i tung men meditativ post/svartmetall som kan sies å være Feverseas sterkeste identitetsmarkør for øyeblikket. Om jeg skulle kommet med et forslag til utbedring, så mener jeg at låtformene kunne trengt en liten finjustering. Låtene på ‘Demo 2023’ virker å eksistere på et skille mellom tradisjonell låtform og meditasjon, og i min tid med utgivelsen har jeg plukket på og undret meg over en del sømmer jeg har funnet mellom de to tilnærmingene. Feversea har uansett demonstrert et lovende sound som på sikt burde muliggjøre bookinger til både KlubbØya og By:Larm, og jeg er spent på å følge opp deres dystre auditive ritualer i årene som kommer.
Full disclosure: Alexander, skribent for Metallurgi, spiller bass i prosjektet
Skrevet av Fredrik Schjerve
Dadlur – Spectres of the Syphon – Kneel
Selv-utgitt
I likhet med Hjemsøkts «Peregrinus», er karen bak Bandcamp-prosjektet Dadlur også et usedvanlig produktivt individ. Karen har gitt ut intet mindre enn 15 utgivelser siden 2021, hvorav mesteparten er demoer eller EP-er. En av grunnene til at vi ikke har omtalt alle disse på bloggen, er at mange av dem strengt tatt virker mer som dumpinger av content fremfor ferdige produkter tiltenkt allment konsum. Vi tenker uansett at vi må sveipe innom musikerens profil i blant, dette for å sjekke om hans nitidige arbeid har begynt å bære frukter.
Det er ikke slik at tidligere Dadlur-utgivelser ikke har vært verdt å lytte på, men deres instrumental-status har som oftest gitt meg følelsen av at det ha manglet et element for å fullføre det større bildet. Dette er dessverre også tilfellet på andreskiva ‘Spectres of the Syphon – Kneel’, som foruten sitt forrykende, atmosfæriske svartmetall-landskap lider av mangelen på en fortellerskikkelse. Dette er spesielt synd med tanke på at «Monons» har jobbet seg frem til en distinkt tagning på sin utvalgte sjanger i senere tid; et sprakende og støyende univers gjestet av glimrende synther og smertefullt vakre akkodrekker og melodier. Det er altså ingenting galt med Dadlurs musikalske grunnlag, det er bare slik at det virker skreddersydd for en vokalist som ikke er der.
Jeg vil likevel anbefale folk som liker å ha musikk durende i bakgrunnen mens de jobber med andre ting å sjekke ut ‘Spectres of the Syphon – Kneel’. Dadlur maner frem noen vanvittig potente atmosfærer over skivas ti låter, og de virker vel i det store og det hele mer myntet på bakgrunnslytting enn fokusert lytting. Det er selvfølgelig opp til «Monons» hva han selv ønsker å få ut av musikken, så jeg skal ikke hevde at han MÅ gjøre det ene eller det andre for å realisere potensialet som ligger latent i Dadlur. For min egen del ville jeg dog selvfølgelig likt å se karen eksperimentere med egen stemme eller gjestevokal, ettersom det virker å være det elementet som mangler for at prosjektet kan hevde seg på et helt annet plan på den norske metallscenen.
Vorgfang og Unholy Craft er begge to enmanns-band som kombinerer produksjonsverdiene til rå svartmetall med et musikalsk håndverk som slekter mer på tradisjonell svartmetall. Plateselskapet Purity through Fire virker å ha teft for å snuse ut artister som balanserer langs nettopp denne linjen, og dermed gir det absolutt mening at den nye splitten til Vorgfang og Unholy Craft kalt ‘Ulf’s Keptr’ gis ut av det tyske selskapet.
‘Ulf’s Keptr’ er på mange måter en perfekt utnyttelse av split-formatet. Vorgfang og Unholy Craft viser seg å være en utmerket match; dette ettersom de har flust av delte musikalske egenskaper, men også står tydelig adskilt som følge av sine respektive særegenheter. Disse særegenhetene dreier seg i Vorgfangs tilfelle om et velkalibrert, atmosfærisk aspekt – i tillegg til en Eternality-aktig, episk bravur -, og i Unholy Craft sitt tilfelle om kvelende intensitet – men også større variasjon og distinktivitet i idé-departementet.
Vorgfang har fått æren av å starte showet, og er med sin norrøne tematikk og kjølig stormende svartmetall kanskje den av de to artistene som oppnår best samspill med splittens coverkunst. ‘Ulf’s Keptr’ er norrønt for «ulvens munn», og er et stjernetegn som kan knyttes til de to ulvene på coveret, som i følge norrøn mytologi jager solen og månen over himmelhvelvingen. Den rå, melodiske og smått episke svartmetallen til Vorgfang oppleves litt som en voldsom snøstorm som de gamle norrøne skikkelsene og gudene kan ri inn på, deriblant de to nevnte rovdyrene som er avbildet på coveret.
Der Vorgfangs side av splitten er atmosfærisk og uttrykksmessig utmerket, men kanskje noe blottet for virkelig enestående ideer, snur Unholy Craft opp-ned på denne ratioen. Musikken til «Peregrinus» er som vanlig innhyllet i en nådeløst støyende, digital miks, men leverer til gjengjeld de største musikalske høydepunktene på splitten. Faktisk kan ‘Ulf’s Keptr’ sies å inneholde Unholy Crafts beste materiale til nå, der spesielt «I Evighetens Skygge» tårner som en mektig tind i splittens andre halvdel. «Hans Rike, til Flammene» innehar også en viktig rolle for splittens struktur, ettersom det hensynsløse drivet som oppstår på låtas bro gjenspeiler coverkunstens flukt på klimaktisk vis. Dersom det sydende, støyende flammehavet som sluker låta mot slutten er et hint, så virker det som at ulvene «Skoll» og «Hati» for en gangs skyld har prestert å innhente sitt bytte.
Den avsluttende låta «Tyranny of Winter Storms» dermed litt overflødig i etterkant, om så den Sólstafir-aktige kaukingen og de ruvende gitarveggene for så vidt også utstyrer splitten med en verdig avslutning. Oppsummert synes jeg Vorgfang kan ta mesteparten av æren for utgivelsens innbydende, norrøne landskap, men at Unholy Craft har reist de største tindene i dette landskapet. Dermed er ‘Ulf’s Keptr’ et sant håndtrykk mellom de to artistene, og en av få splitt-utgivelser som fremstår som et inspirert og enhetlig verk heller enn en promoteringsstrategi. Anbefales svartmetallfans som har toleranse for den rå Bandcamp-scenenes flisete produksjonsverdier.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Lonely Pedro – I’m Angry Again
Ute nå via Trop Loop Twelve
Lonely Pedro fra Fredrikstad er enmannsprosjektet til en Morten Nicolaysen som ellers spiller i power metal-bandet Eldkling. Det er også et prosjekt som vi i Metallurgi faktisk har utgjort et liten forskjell for da vi fant ut av at akronymet i sjangerbeskrivelsen bare var ett ord unna å være PAPPA-metall – da dette ble oppdaget, ble den selvsagt endret til «Passive Aggressive Power Pop Ambient Metal».
Om dette er veldig beskrivende for musikken, kan diskuteres. Noen ting stemmer; at Nicolaysen spiller i et power metal-band fremstår ikke så rart, og noen ting er såpass catchy at pop-merkelappen lar seg rettferdiggjøre. I tillegg er det klare prog-hint her som munner ut i flere Dream Theater-referanser. Det voldsomme sprellet i gitarsegmentet gjør det nok imidlertid mest riktig å karakterisere det som melodisk death metal – dog med clean-vokal.
Og mye på ‘I’m Angry Again’ er habilt. Et singlene, «Educate», sparker i gang ballet for alvor etter åpningen «Different», og baner veien for et solid midtparti på plata som blant annet styrkes av et sterkt refreng i «Egocentric» som hinter til neo-klassiske tendenser og strålende melodiske partier i «I Never Knew». Også «Such Is Life» er et høydepunkt med sine sterke melodier.
Det er dette midtsegmentet som utpreger seg best og mest på ‘I’m Angry Again’, selv om det riktignok også etterpå kommer sterke øyeblikk blant annet i «My Decay». Og når det gjelder dette melodiske aspektet kommer Lonely Pedro svært godt ut i den grad at det sender assossiasjoner til storheter som In Flames. Selv om jeg skulle ønsket meg litt mer variasjon mellom låtene, vil jeg dermed si at ‘I’m Angry Again’ har overrasket meg positivt, og at det er en plate jeg anbefaler på tross av at den i liten grad skiller seg ut stilistisk sett.
Skrevet av Alexander Lange
Bærzerk – Misanthropic Descent
Selv-utgitt. CDer via Cold Northern Breeze Records, kasetter via BlodBuse Tæip & Trøkk.
Bærzerk er et nytt svartmetallband fra Horten bestående av tre tenåringer som har latt seg forføre av den norske andrebølgens mer eventyrlige og natur-dyrkende faksjoner. Debut-utgivelsen deres ‘Misanthropic Descent’ er preget av det svingende uttrykksmessige fokuset som er vanlig hos unge band, men vi finner likevel en overvekt av musikalske elementer som virker inspirert av tidlig, Vestlandsk mystikk over EP-ens fire låter.
Nærmere sagt hører jeg mye tidlig Enslaved i musikken til Bærzerk. Den støvete keyboard-introen som åpner plata sender visstnok tankene i retning andre band, men innen vi har nådd de jagende versene på «Slaktetid» kan jeg allerede se Hordalands ruvende klipper i det fjerne. Denne forbindelsen blir enda sterkere på låta «Strid», som foruten en noe over-forenklet bro imponerer med sin svingende rytmikk og hedenske renvokal. Sist men ikke minst har vi innslagene av mystikk som tilføres via de lavmælte mellomspillene, som f.eks broen på «Slaktetid» og avslutningssporet «Draug (Outro).
Som tidligere nevnt er dog ‘Misanthropic Descent’ ikke fullstendig fri for uttrykksmessig slingring, hvilket er mest tydelig på «Vortex of Sorrow» og «Blod, Kald, Død». Førstnevnte er sammen med «Slaktetid» faktisk en av skivas høydepunkter som følge av sine sterke musikalske ideer, men jeg kan ikke unnvære å poengtere at disse ideene har mer å gjøre med moderne, melodisk svartmetall/blackgaze og black’n’roll enn tradisjonell svartmetall. På samme vis er «Blod, Kald, Død» en heseblesende tidsreise tilbake til førstebølgens svertede fartsmetall og punk. Låtene er definitivt solide i seg selv, men ‘Misanthropic Descent’ oppleves som noe fragmentert i uttrykket som følge av disse stilmessige utsvingene.
Men dette er å forvente – og kanskje til og med ønskelig – fra unge band. Det krever tid og møysommelig arbeid for å lære seg et musikalsk språk til den graden at det blir som et morsmål nummer to, og etter min mening er det definitivt å foretrekke at unge musikere bruker de tidlige årene sine på å teste ut ulike uttrykk fremfor å få tunnelsyn på et enkelt ideal-sound. Bærzerk har masse tid på å finne frem til sin egen vinkling på tradisjons-befestet svartmetall, så for øyeblikket får de nøye seg med å være en lovende ung enhet med gode tekniske ferdigheter og låtskriveregenskaper. Fans av klassisk norsk svartmetall, spesielt av Vestlandsk herkomst, kan med fordel ta seg en tur innom Bærzerks debut-EP ‘Misanthropic Descent’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Abba Slamma – The Slam Resort
Selv-utgitt.
Abba Slamma er en slam-duo som angriper undersjangeren fra et ståsted preget av et gjennomgripende mangel på alvor og seriøsitet. I min singelomtale beskrev jeg bandet som en slags slam-utgave av de norske rampegutta i Beaten to Death og Tottal Tömming, dette som følge av deres absurde tekster og komplett utøylede tilnærming til låtskriving. Denne sammenlikningen er fremdeles treffende på deres debut-EP ‘The Slam Resort’, en konsept-utgivelse som trakterer tematiske landskaper som ikke ofte dukke opp i metall (eller i noen andre sjangere, når det er sagt).
Som følge av mesteparten av teksten leveres via guttural grynting og annen stemmebåndsmisbruk kan jeg ikke med sikkerhet gjengi EP-ens fulle plott. Basert på bruddstykkene jeg har klart å tyde virker det dog som at historiens protagonist har booket seg inn på det titulære feriestedet, hvor han deretter blir viklet inn i et surrealistisk skrekkfilmplott som involverer rottemenn, en bok om suppe og en dassportal til et metafysisk sumplandskap. Med fare for å spoile skiva kan jeg avsløre at det hele ender i en episk konfrontasjon mellom utgivelsens hovedperson og rottemennene; en konfrontasjon som avgjøres av en gitartevling som rivaliserer duellen mellom Ralph Macchio og Steve Vai i filmen Crossroads.
Denne storslagne beretningen fortelles via en form for slam som er like labil og surrealistisk som plottet det understøtter. EP-ens slamseksjoner er muligens ikke like ignorante og hardtslående som f.eks Organectomy, men inkluderer likevel nok chugs og brutale blasts til å tilfredsstille utsultede norske slam-lyttere. Låtene er naturligvis ikke noen mesterverker av kompositorisk eleganse – gitt EP-ens køddete natur – men låter som singelen «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book» og «Marsh Portal» holder definitivt et høyere nivå på låtskrivingen enn det en parodisk utgivelse som ‘The Slam Resort’ strengt tatt krever.
Men det er nok likevel kaoset og uvissheten om hva som venter rundt neste hjørne som er den største styrken til Abba Slammas debut-utgivelse. Gutta har åpenbart skrevet utgivelsen på lættis, og den lave terskelen preger det aller meste; fra produksjon til låtskriving, cover og uttrykk. ‘The Slam Resort’ er likevel en underholdende EP som er lett å sette på anlegget grunnet sin korte spilletid og hektiske strøm av ideer, og anbefales fans av uhøytidelig shitposting og ålreit slam-riffing.
Sludge/post-metal-sekstetten Dwaal har vært gjennom litt av hvert siden slippet av debutskiva ‘Gospel of the Vile’ i 2020. Foruten pandemi-relaterte kanselleringer av turneer og konserter nevner bandet at både problematikk i forhold til øvingslokale, samlivsbrudd, sykehusinnleggelser og nær døden-opplevelser har vært ingredienser i den frådende cocktailen av levd dramatikk som har ledet frem til oppfølgeren ‘Never Enough’. Første singel fra skiva ble nylig sluppet i form av den tolv minutter-lange låtmammuten «Repentance of a Bastard»; en låt som er tydelig preget av turbulensen bandet har opplevd i senere tid.
Låtas knusende akkorder og tektoniske ganglag etablerer i utgangspunktet en forbindelse med Electric Wizard–og Ufomammutsk stoner/doom, før de bitende growlsene avslører aner fra sludge-metallens slektstre. Den bakenforliggende og orgellikende synthen kaster et aldri så lite prog-slør over tilstelningen, og det samme gjør den kalde synthen som glimrer som en kjølig solstråle gjennom broens åpne terreng. Det hele leder frem til et klimaks som virker fullstendig gjennomsyret av anger – et øyeblikk som virkelig griper tak i deg og tvinger deg til å føle. Dwaals nyeste singel utmerker seg som en begivenhet i det norske metalllandskapet nå på sensommeren, og varsler om at ‘Never Enough’ kommer til å bli en storslått, emosjonelt ladet oppfølger til debuten.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Masheena – «Remember the Rain»
Ute nå via Descamisado AS
Bergensbandet Masheena ble først kjent for meg da de slapp låta «Under The Same Sun» tidligere i år, der de overrasket meg positivt med en spenstig miks av stoner metal og grunge-elementer. I forbindelse med at bandet snart slipper debutskiva ‘West Coast Hard Rock’ har de nå sluppet nok en singel ved navn «Remember the Rain».
Her har Masheena disket opp noe som nok i større grad enn «Under The Same Sun» utpreger seg som en mer stilren stoner-låt. Noen hint av Soundgarden-aktig grunge ligger fortsatt latent i vokalen, men det er først og fremst feite gitarriff som dominerer og gir mersmak. Derfor blir det også en noe mindre interessant affære enn forrige singel, selv om det definitivt er snakk om en solid låt.
Skrevet av Alexander Lange
Hjemsøkt – «Dans i den Visnende Skogen»
Ute nå via Purity Through Fire
Hjemsøkt er et anonymt prosjekt som per i år kun har én låt på sin egen bandprofil på Bandcamp. Denne låta var tydeligvis sterk nok til å få plateselskapet Purity Through Fire på kroken, og bandets nye mini-plate ‘Mystikk & Mørke’ slippes etter sigende på selskapet rundt overgangen til oktober.
Singelen «Dans i den Visnende Skogen» gir en appetittvekkende men ufullstendig forsmak på hva vi har i vente på prosjektets debututgivelse. Klassisk, romantisk andrebølges-gitar utgjør fasaden av bandets prektige musikalske borg; understøttet av trommene og bassens robuste grunnvoll. Det støyende vokalfilteret gir låta et preg av den rå svartmetallens digitale kunstighet, men ellers låter det hele temmelig likt et visst organisk ideal fra Vestlandets hedenske svartmetalltradisjoner mot slutten av 90-tallet. Hjemsøkt går definitivt frem med riktig fot på sin nye singel, men det er fortsatt vanskelig å si nøyaktig hva vi går i møte med på ‘Mystikk & Mørke’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Darktrail – «Salvation»
Selv-utgitt
Darktrail er en splitter ny sekstett som per sin egen bio spiller «rock med påvirkning fra både metall og goth». «Salvation» – bandets første singel siden debutsingelen «Hulder» fra 2022 – har definitivt stor nok tetthet av ledegitarer og huggende riff til å kvalifisere seg til en omtale her på bloggen, og bør falle i smak for fans av både tidlig progmetall, 80-tallets stadion-band og muskuløs kraftmetall. Tankene mine går umiddelbart i retning en mindre symfonisk utgave av norske Nergard, som føge av både den tette låtskrivingen og den solide vokalprestasjonen til bandets sangerinne. Presentasjonen kan kanskje jobbes litt med – både cover og musikkvideo er temmelig tacky selv til hjemmesnekringer og være – men bandets musikalske meritter kan jeg varmt anbefale basert på hva jeg har hørt til nå. En fengende og vel-arrangert liten perle av en singel.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Abba Slamma – «Reading the Putrid Scriptures of the Abhorrent Cave Book»
Selv-utgitt
Hør hør! Ikke lenger er Norges beskjedne bidrag til moderne slam begrenset til utgivelsene produsert av to, ringe band. Nei, veteranene i Kraanium og nykomlingene i Goreclaw har altså endelig mottatt forsterkninger, og disse kommer i form av den ravgale, uhøytidelige duoen Abba Slamma.
De tre låtene Abba Slamma har utgitt i 2023 utviser alle en slags Beaten to Death/Tottal Tömming-beslektet forakt for alt som heter stramme tøyler og seriøsitet. Både scatting og komiske nivåer av vokale forvrengninger er å forvente på bandets materiale, selv om bandets nyeste singel toner ned denne galskapen et knepp. «Reading the Putrid Sciptures…» er nemlig et brutalt nummer preget av stopp-start-rytmikk, dødsgrindens sinnssyke fremdrift, samt en moderne kant som peker i retning band som Blood Red Throne og Celestial Scourge. Vi er dog alle her for slammen, og den leverer duoen i form av en kreativ, rytmisk antastelse ved låtas ende. Abba Slamma leverer strengt tatt bedre musikk enn deres lavterskel-tilnærming til komposisjon burde tilsi, og jeg gleder meg til å se hva bandet steller i stand i tiden som kommer.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Solus Grief – «Upon the winds my breath left»
Ute nå via Purity Through Fire
Solus Grief er et av de mange svartmetallprosjektene til Peregrinus, som ellers er å finne i Kvad, Unholy Craft, Praefuro og Darkest Bethlehem. Grunnet den sterke debuten som kom i fjor, ‘With a Last Exhale’, synes jeg nok Solus Grief per i dag er mannens beste prosjekt. Derfor er det naturligvis gledelig at neste skive ikke er langt unna; den skal gå under navnet ‘What if this is everything’, og kommer 22. september.
Låta som skal åpne denne skiva, «Upon the winds my breath left», er første og kanskje også eneste smakebit fra plata før slippet. Den langstrukne, atmosfæriske svartmetallen fra debutskiva lever videre i denne ni og et halvt minutt lange låta, og Solus Grief gjør også noen interessante melodiske grep som sender assossiasjonene i retning band som Agalloch. Den voldsomme skrikevokalen som tidligere har vært særdeles potent blant annet på Kvads siste skive gjør seg også svært godt her, og jeg har også mye sans for den plutselige oppskaleringen av tempoet helt på slutten av låta. Ellers bærer låta også preg av å ha noen litt vel langstrukne partier, så blir det spennende å se hvordan dette fungerer i platesammenheng og om det vokser litt på meg. Det gjorde det i alle fall ved sist anledning.
Det norske, progressive metallbandet Course of Fate annonserte nylig slippet av andreskiva ‘Somnium’, og i den anledning har de gitt ut singelen «Blindside». «Blindside» viser et band som har det kommersielle, progressive låtskriver-håndverket på plass, men som kanskje mangler et definerende element som skiller dem fra andre grupper innenfor samme metalliske nisje.
Course of Fate viser også et anlegg for balansekunst på sin nye singel, ettersom «Blindside» balanserer instrumentell tyngde og stratosfærisk melodikk på godt vis. Uttrykksmessig kan bandet sies å slekte på bølgen av tyngre prog som dukket opp i kjølvannet av Dream Theaters middelperiode, men uten de massive, instrumentale eskapadene vi finner på utgivelser som ‘Train of Thought’ – i alle fall på singelen som diskuteres. Låta er i det store og det hele solid skrevet, utført og innspilt, men låter også påfallende likt andre singler innenfor det progressive metall-landskapet. Bandet fremstår dog som et kyndig et, så jeg er spent på å se hva de disker opp med på ‘Somnium’, som slippes 25. august.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Temic – «Count Your Losses»
Ute nå via Season of Mist
Gjengen i det nye, progressive metallprosjektet Temic er ingen hvem som helst. Det begynte å ta form da to av medlemmene, Diego Tejeida og Eric Gillette, turnerte som en del av den tidligere Dream Theater-trommeslageren Mike Portnoys band Shattered Fortress. Disse to er også kjente fra blant annet Devin Townsends backingband, Haken og The Neal Morse Band, og da de etter hvert fikk med seg nordmennene Simen Sandnes (som har spilt i blant annet Shining) og Fredrik Klemp (Maraton) var bandbesetningen komplett.
«Count Your Losses» er Temics første låt, og her viser bandet seg som et nokså kompetetent og typisk moderne progressivt metallband. Bandet blander Meshuggah– og Tesseract-aktig djent-lek med nesten power metal-aktige melodier, og resultatet er en habil metallåt med noen stilige crescendoer, melodier og detaljer. Likevel synes jeg det blir litt vel generisk, og av en såpass proff gjeng hadde jeg ønsket meg mer originalitet.
Skrevet av Alexander Lange
Eunomia – «The Story Goes On»
Ute nå via Rockshots Records
Sist gang vi hørte noe ny musikk fra moldenserne i Eunomia var helt tilbake i 2018 da de slapp sin første plate: ‘The Chronicles of Eunomia Part I’. Nå er de snart klare med del to, og som første smakebit har de sluppet låta «The Story Goes On». Her levnes det ingen tvil om hva bandet prøver på i verken musikken eller presentasjonen, der Eunomia skamløst ruller ut overdådige takter i det mange kanskje vil tenke er en smør-på-flesk-sjanger, nemlig symfonisk power metal.
Og mye fungerer og sjarmerer her. Eunomia når ikke helt opp til nasjonalskatter som Marius Danielsen og Mantric Momentum her, men slår til på en måte som gjør at de minner om et band som Eldkling. Det voldsomme refrenget er en skikkelig godbit, og det eneste som irriterer meg er hvor langt framme trommene er i miksen her. Det er neppe mye her for dem som ikke liker power metal spesielt godt fra før, men Eunomia er definitivt inne på noe tross noen skavanker.
Skrevet av Alexander Lange
Vorgfang – «A Raven in the Night»/ Unholy Craft – «Med Øks & Hammer»
Ute nå via Purity through Fire
Det tyske plateselskapet Purity through Fire annonserte nylig en split-utgivelse med de norske svartmetallbandene Vorgfang og Unholy Craft. ‘Ulf’s Keptr’ har foreløpig slippdato 25. august, og inneholder fire låter fra hver av de to prosjektene.
Vorgfang og Unholy Craft utgjør en høyst passende duo, dette som følge av at de begge er enmanns-prosjekter som jobber i skjæringspunktet mellom både tradisjonelle og rå former for svartmetall. Likevel er de ikke foruten særegenheter som gjør det naturlig å skille mellom dem. Låta til Vorgfang, «A Raven in the Night», er skrevet i et melodisk, iskaldt og gufsende modus som minner om norske Blutumhang, men innehar også et stolt, nesten tradisjonelt heavy metal-snitt som gir låta en tidvis episk størrelse. Unholy Craft er på sin side like forblåst og støyende som alltid, og befinner seg i tettere dialog med Bandcamps rå svartmetall-paradigme. «Med Øks & Hammer» kan sies å være en sammensmelting av den glødende intensiteten til materialet på debutskiva ‘Naar All Tid er Omme’ og variasjonen til låtene på oppfølgeren ‘A Blaze of Tridents’. Jeg savner kanskje de helt store øyeblikkene når det kommer til de to singlene, men som forsmak på deres kommende utgivelse fungerer de temmelig godt.
Askheimr er et melodisk svartmetallband som med denne selvtitulerte plata gir ut en fullengder for første gang. Dette var også et nytt prosjekt for meg, noe som nok ikke er så rart da bandet tidligere kun har sluppet et par singler, og etter å ha sett navnet og plateomslaget trodde jeg det her var snakk om passe ugjennomtrengelig svartmetall fra en ensom ulv på Bandcamp. Det viste seg imidlertid at det her er snakk om en aldri så liten kvintett, og at det endatil er snakk om folk som også er å finne i bandet Sjakal, som slapp den solide progressive og teknisk-dødsmetallske skiva ‘Sea of God’ i fjor.
Det er nok også mulig å trekke noen stilistiske linjer mellom Askheimr og Sjakal. Førstnevntes svartmetall er nemlig ikke spesielt ugjennomtrengelig heller; snarere baserer den seg, som Sjakals uttrykk, i stor grad på et stort knippe sterke melodier, så vel som mange tilløp til storslagenheter i produksjonen.
Åpningslåta «Eternal Confinement» sender meg for eksempel umiddelbare assossiasjoner til Dimmu Borgir, både i forlengelse av de symfoniske elementene og gitararbeidet som ligger tett opp mot dette bandets adapsjoner av diverse thrash-metallske grep. «Contempt in My Vanity», som med sin ambisiøse spilletid på over ni minutter er neste låt ut, byr på sin side på flere melodier og folketonale tendenser som gjør det umulig ikke å antyde et band som Windir som en mulig inspirasjonskilde. Disse tendensene følges flott opp i låta «Prayer to Condamnation» senere på plata, hvis temaer konkurrerer med de nydelige synth-melodiene i «Your Throne, My World» i å være platas mest tiltalende.
Kombinasjonen av symfoniske og folketonale elementer er stilistisk interessant og imponerende, og antyder et betydelig potensiale for Askheimr når bandet også svøper det hele inn i en Summoning-aktig mystikk til tider. Alt dette blir på sett og vis fullbyrdet i platas andre ni-minutterskjempe «Paths of Mist», der bandet nok en gang, men nok bedre enn på «Contempt in My Vanity», beviser at de har nokså god kontroll når det går løs på lange komposisjoner. Dette gjør de blant annet gjennom noen ambient-outroer som også bidrar til en god flyt på albumet sammen med interluden «…».
Så er det heller ikke nok med det: Askheimr beviser også at de har hørt på melodisk death metal fra Göteborg, og byr for eksempel i låta «My Demise» på noen regelrett In Flames-aktige melodier. Bandet håndterer alt dette godt, men det må også sies at jeg føler de gaper litt over når det gjelder helheten, og at jeg hadde ønsket meg en noe mer fokusert og disiplinert utgivelse med en litt tydeligere stilistisk retning. I den grad dette er et symptom på et friskt og ambisiøst band som nettopp har gitt ut debutskive, kan imidlertid dette også være et positivt tegn i det lange løp. ‘Askheimr’ er uansett en sterk skive som byr på svært mye stilistisk interessant krydder.
Skrevet av Alexander Lange
Proselytism – The Desecration of Ancient Bones
Ute nå via Duplicate Records
Proselytism er en duo som har holdt på i drøye fem år nå fra henholdsvis Lillehammer og Sunndalsøra, og som slapp sin debutplate ‘Blood of the Deceivers’ i 2020. Den nye skiva ‘The Desecration of Ancient Bones’ representerer på alle måter en kontinuitet for bandet, og om noe sementerer og raffinerer den duoens velslepne tilnærming til ekstremmetall. Proselytisms uttrykk kan kanskje enklest beskrives som over gjennomsnittlig sint og skitten thrash metal, men det er også fristende å påpeke hintene av svartmetall som kanaliseres gjennom både vokalen og noe av estetikken. Det vil si at det er snakk om et prosjekt der man med merkelappen black/trash må gjøre noe så sjeldent som å legge mest vekt på andre ledd i dette begrepet.
Proselytism minner nemlig mye mer om Nekromantheon og Shakma enn norske band hvis black/thrash-beskrivelsen er enklere å klistre på, som for eksempel Keiser. Likheten med de to førstnevnte ligger for så vidt heller ikke bare i det rent musikalske, men også i en tilnærming til thrash-håndverket som simpelthen bør beskrives som profesjonell i forlengelsen av disse bandenes ganske upåklagelige stilistiske tolkning av uttrykkene som først ble frembrakt av band som Slayer og Sodom. Proselytism demonstrerer nemlig besk brutalitet, forrykende tempoer, tilstrekkelig dynamikk og teknisk presisjon i løpet av denne platas korte, men vel så velutmålte spilletid. Således glir ‘The Desecration of Ancient Bones’ fint i det som etter hvert har blitt en strålende norsk ekstrem-thrash-katalog.
Det åpner på sitt mest voldsomme med «Phantoms Ascend», der trommisen har hastverk som få og gitarriffinga balanserer hårfint mellom høyt detaljnivå og gjørmete skruppelløshet. Andrelåta «From Royalty To Slavery» er noe mer håndgripelig, og byr i forlengelse av det på noen driv som er umåtelig gode. Et slags klimaks for plata nås imidlertid kanskje aller først på «Through Treacherous Lands», som med sine hele syv minutter og stadige skifter mellom ulike modi blir som et aldri så lite mikrokosmos av ekstrem-thrashens ulike grener. Her settes Proselytism i øyeblikkelig dialog med Deathhammer der det hele rett og slett fremstår så uhyre hemningsløst; sistnevnte er i det hele tatt en særlig naturlig sammenligning i så måte, om ikke kan du forestille deg Aura Noir med rabies.
Således er nok også de fleste elementene som gjennomgås på ‘The Desecration of Sacred Bones’ omtalt, og det er nok ikke så mye vits å gå resten av låtene i sømmene. Sjokkterapien som kommer i form av fartsmonsteret «White Death» må nevnes, men ellers er nok det viktigste at Proselytism oppdriver et voldsomt trøkk på denne plata som gjør det umulig ikke å anbefale for alle som har en anelse interesse for ekstrem-thrash fra vårt langstrakte land. Mange vil kanskje bli noe avskrekket av den skitne og ville stilen på det hele, og produksjonen kunne nok ha blitt slipt noe, men for meg er dette også noe av det kuleste som preger denne plata.
Skrevet av Alexander Lange
Unholy Craft – A Blaze of Tridents
Ute nå via Purity Through Fire
Det er ikke mer enn en drøy måned siden jeg anmeldte debutskiva til Unholy Craft, ‘Naar All Tid er Omme’, og nå sitter jeg jaggu her allerede og skriver om andreskiva. For de som ikke har skjønt tegninga ennå, så er Unholy Craft et av de utallige prosjektene til den norske scenens største tilhenger av «hustle culture», nemlig den umåtelig arbeidsomme «Peregrinus». Vi har allerede poengtert karens sjokkerende treffprosent med tanke på eget arbeidstempo, så jeg skal spare dere for en oppsummering av mannens bragder i denne omgang. La det bare være sagt at han virker fast bestemt på å hevde seg som en komponist av rang blant undersjangerens aktive praktikanter i Norge, og at han for øyeblikket er på god vei til å lykkes.
Det viser seg at ‘A Blaze of Tridents’ faktisk ble skrevet og spilt inn før debutskiva ‘Naar All Tid er Omme’, hvilket gjør progresjonen de to skivene i mellom desto mer oppsiktsvekkende. Første gangen jeg hørte gjennom ‘A Blaze…’ var jeg nemlig ikke klar over denne bakvendte kronologien, og konstaterte således at utviklingen fra første- til andreskiva var betydelig. Først og fremst la jeg merke til at den brennhete og kvelende miksen som preget førsteskiva har blitt tonet ned til en mykere og mer distansert en. Deretter ble det klart at plateselskapet Purity through Fires løfte om «tradisjonell og CULT, skandinavisk svartmetall» på ‘Naar All Tid er Omme’ faktisk er noenlunde treffende på Unholy Craft sin nye skive, om ikke fullstendig.
Kanskje er denne utviklingen grunnen til at «Peregrinus» valgte å stokke om på utgivelses-rekkefølgen, kanskje ikke. Det viktigste er at dette trekket slår positivt ut på utgivelseshistorikken til Unholy Craft. Åpningssporet «Blackened Storms Whip the Cross» gir i utgangspunktet inntrykk av at lite har endret seg i Unholy Craft-leiren, men den piruetterende folkemelodien og det utvidede, Enslavedske tonespråket i låtas andre halvdel endrer fort på dette inntrykket. Det er først på det beske riffet som åpner andresporet «A Ravenous Flight» at skivas styrkede andrebølges-kredens gjør seg til kjenne. Denne tendensen etableres for fullt som drivkraft på skiva på høydepunktet «With a Lifeless Cold Gaze», som med sine svingende Darkthrone-riff oppleves som en god sammensmelting av prinsipper fra både rå svartmetall og tradisjoner fra den norske andrebølgen.
Et annet aspekt ved ‘A Blaze of Tridents’ som er bedre enn forgjengeren, er den tydeligere tilstedeværelsen av en rød tråd i låtskrivingen. Spesielt «As Darkness Sweeps the Heavens» og «As the Full Moon Shines» utmerker seg i så henseende, som følge av det aktive fokuset på indre logikk i gitarspillet. Hvert riff er en forlengelse og en utvikling av sin forgjenger, og resultatet er et dragsug av fremadstormende driv som er en fryd å overvære. Dessverre er ikke skiva som helhet like opptatt av å danne en meningsbærende struktur, og avslutningssporet «A Gleam of Fire & The Blade» blir som følger et lite konkluderende og litt daft punktum på opplevelsen.
Totalt sett vil jeg likevel si at ‘A Blaze of Tridents’ løser mange av de strukturelle problemene til sin forgjenger. Musikken oppleves ikke lenger som en uniform vegg av brennhet støy, men en dynamisk og velbalansert utgivelse med naturlige bølgetopper og -daler. Ja – de vindtunnel-aktige vokalene vil fortsatt være mye å svelge for folk som stiller seg utenforstående til det rå svartmetall-paradigmet – men «Peregrinus» sin evne til å berike undersjangeren med musikalske ideer av substans burde veie opp for dette. Unholy Craft har neppe perfeksjonert sin egen visjon på ‘A Blaze of Tridents’, men at nivået ligger høyt over den gjennomsnittlige rå svartmetall-utgivelse, det er det vanskelig å benekte.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Skull Insides – DIMENSIONS
Usignert, ute på Bandcamp
Skull Insides er et prosjekt fra Stavanger som simpelthen beskrives som «rotten death metal». ‘DIMENSIONS’ er andre utgivelse ut etter at låta ‘Doomsday Of Past Dimensions’, som faktisk bare varer i ett minutt, kom ut i november i fjor, og lever på alle måter opp til sjangerbeskrivelsen.
Sånn sett minner Skull Insides meg mye om hva det mystiske death metal-prosjektet Forbidden har oppdrevet de siste to årene. Produksjonen er uhyre stygg, feit, ugjennomtrengelig og – ja – råtten, og det er nok også her mye av appellen er ment å ligge. Dette tror jeg i forlengelsen av at låtskrivinga er nokså erketypisk – og stort sett helt ålreit – dødsmetall, og at det som først og fremst fanger oppmerksomheten min er hvor skittent det låter.
Skull Insides lykkes til en viss grad med dette, men lider litt av at trommene ligger i overkant isolert i lydbildet til tider og at noen av riffene i mine øyne tar mer skade av produksjonen enn den bør – jeg hadde nok ønsket meg noe mer klarhet til tider. Det gjør for eksempel den fire minutter lange «Tombed In A Portal», som blant annet har et par råtøffe avslutningsriff, til en litt frustrerende affære. De beste sporene er snarere de to korteste som ligger på begynnelsen og slutten av utgivelsen; på «Past Dimensions» finner Skull Insides en god balanse mellom råten i produksjonen og låtskrivinga, og på den selvtitulerte avslutningslåta utnyttes en bjelleeffekt for det den er verdt over et fett riff. Også «Along The Stardust» byr på noen sterke øyeblikk, men i all hovedsak er dette en demo jeg først og fremst anbefaler for spesielt interesserte.
Metallurgi 