melodic hardcore – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Frostbitt – «Death God»

Drammensbandet Frostbitt fikk og holdt på oppmerksomheten vår i fjor med en forrykende og ravgal førsteskive ved navn ‘MACHINE DESTROY’. Den lå i skjæringspunktet mellom djent, nu metal og mathcore, og har nå gitt ut det første siden da i form av låta «Death God». Uttrykket føles denne gangen som en mikstur av Vildhjarta og tidlig System of a Down i spedd en morsom overdose av sinnssyke breakdowns og taktskifter. Den buldrende «thall»-effekten, som det heter, som også fikk mye utløp på ‘MACHINE DESTROY’, har fått skikkelig gjennomslag her, og det gjør lydleken her til en underholdende affære. Likevel synes jeg ikke det rent låtskrivingsmessige er så spennende denne gangen, og det er mangel på et spennenende hook eller en skikkelig god melodi.

Skrevet av Alexander Lange

Beaten to Death – «Dalbane»

Grindcore-Norges største tøysekopper og fjompemikler, Beaten to Death, er i full gang med å rulle ut singlene i forkant av sin femte full-lengder, ‘Sunrise over Rigor Mortis’. Først ut var andresporet på skiva, «My Hair Will Be Long until Death», som per bandet handlet om å være en «sann, Norsk melodisk grindcore bassist uten selvbevissthet» og nå har vi altså blitt kastet en frenetisk liten sjokkgranat ved navn «Dalbane».

Tittelen på Beaten to Deaths nyeste singel oppgir egentlig alt man trenger å vite om låtas tematiske innhold. Verdenssamfunnet rutsjer for øyeblikket langs en berg-og-dalbane blottet for berg, og det eneste alle og hvermannsen kan gjøre med saken er å løfte hendene i været og hvine mens vi suser rakt ned i avgrunnen. Av musikalske høydepunkter kan låta skilte med et stampende Autopsy-riff og nyere tids største sleivspark av en gitarsolo, og utover dette er den nok en av Beaten to Deaths mer ordinære låter. Metallurgi gleder seg uansett stort til slippet av ‘Sunrise over Rigor Mortis’, som slippes 29.05. av Mas-Kina Recordings.

Skrevet av Fredrik Schjerve

STORM – «Die Young»

Det har snart gått et år siden det unge metalcore-talentet STORM gav ut sin største låtsuksess til nå, «House of Cards», for deretter å innta teltscenen på gigantfestivalen Tons of Rock på Ekebergsletta. Noen måneder senere slapp karen nok en moderat suksess med låta «After a Lie», men siden den tid har vokalisten og teamet hans hos Indie Recordings holdt kortene tett til brystet. I mars troppet musikeren plutselig opp på Lindmo for å diskutere livet som tenåring i musikkbransjen, samt for å premiere sin nye låt «Die Young».

Og «Die Young» er nok en djevelsk fengende låt fra det unge stjerneskuddet. Musikalsk sett dreier det seg som alltid om kommersiell metalcore inspirert av band som Bring Me the Horizon og Yungblud, som oppfyller alle profesjonelle standarder uten at egenarten ennå har gitt seg fullstendig til kjenne. Manglende originalitet er dog ikke noe stort hinder dersom du er i stand til å skrive like effektiv popmetall som STORM i en alder av 15 år, og «Die Young» burde nok treffe bredt blant kommersielt innstilte metalfans til tross for et par låne-elementer fra andre band. «Die Young» er en av STORMs bedre låter til nå, og tyder på at den unge stjernen kommer til å fortsette å vokse i tiden som kommer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Maktkamp – «Hatriarkatet I: Drepen»

Maktkamp er i fyr og flamme for tida, og følger like så godt opp to utmerkede full-lengdere og to høyt premierte Norges-turneer med en ny EP ved navn ‘Hatriarkatet’. Bandet lover tyngre, mørkere og mer thrash-inspirert materiale på sin nye EP, hvilket ikke er tomme ord etter førstesingelen «Hatriarkatet I: Drepen» å dømme.

«…Drepen» åpner med et riff som minner om Mastodons legendariske «March of the Fire Ants», men filtrert gjennom Maktkamps knæsje fargespektrum og en evig omskiftelig groove. Bandet låter jammen sintere og mindre feststemte enn vi er vant til å høre dem, og spesielt den mer thrashy, støtvise riffinga som viser sitt beske andlet i låtas andre halvdel er et effektivt tillegg til bandets allerede rikholdige arsenal. Det at Maktkamp tviholder på hovedmotivet og sleper det sprellende og skrikende gjennom en rekke transformasjoner er et interessant trekk rent låtskrivermessig , og «…Drepen» kommuniserer sånn sett på tydelig vis at bandet ikke har mistet gnisten i det de går inn i promo-runden for sin fjerde utgivelse. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve

YR – «Kvessa Tunger»

YR er et splitter nytt prosjekt som baserer seg på moderne, men likevel tradisjonstro svartmetall. «Kvessa Tunger» er det første bandet har gitt ut noensinne, og det er definitivt noe som gir mersmak uten at det nødvendigvis pløyer så mye ny mark – både med tanke på produksjon og låtskriving.

Stilistisk synes jeg bandet her legger seg i et slags krysningspunkt mellom band som Khold og Taake, der hardtslående riff stadig kombineres med hurtige blast-beats og melodiske elementer. Det er i de mest hardtslående segmentene jeg synes YR lykkes best; særlig har jeg sansen for den blodpumpende introduksjonen på denne låta.

Skrevet av Alexander Lange

MIN – «Black»

MIN er som YR en rykfersk svartmetallduo hvis låt som omtales her er det første man har fått høre derfra. MIN er imidlertid fra landets aller nordligste trakter, nærmere bestemt fra Hammerfest, og har en besetning med erfaring fra kjente norske svartmetallband som Ulver og Troll.

Låta «Black» er en nokså solid prestasjon der MIN lykkes godt med å gjøre snaue tre minutter til en atmosfærisk svartmetallopplevelse; særlig gjøres dette ved hjelp av godt melodihåndverk. Den underlige og utydelige vokalen bidrar på sin side i og for seg godt til obskuriteten i uttrykket, også når clean-vokalen kommer inn, men den blir likevel litt vel merkelig og bortgjemt i produksjonen. Produksjonsmessig har nok duoen derfor en aldri så liten jobb å gjøre, selv om låtskrivinga definitivt holder mål.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (2/2)

Madder Mortem – Old Eyes, New Heart

Fra sin oppstart i 1993 som Mystery Tribe, til navneskiftet og etableringen av bandet slik vi kjenner dem i dag rundt 1997, og hele veien frem til den nye plata som ble sluppet for et par uker siden: Madder Mortem har en av de mest vidt-favnende og spennende diskografiene den norske metallscenen har å by på. Selv om gruppen fant utgangspunktet sitt i de atmosfæriske og melodiske doom-strømningene som raste gjennom Nord-Europa på 90-tallet, så har deres tolkning av uttrykket aldri vært tynget ned av noen uttrykksmessig regelbok. Tvert imot så virker det som at bandet gradvis har bygget seg opp en egen regelbok over årenes løp, hvor slagordet man finner på første side kunne vært noe sånn som «vill og hemningsløs kreativ utfoldelse, men alltid i låtas tjeneste».

Denne balansen virker å ha vært ekstra viktig å opprettholde på bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’. De siste årene har vært fylt av utfordringer for Madder Mortems vedkommende, og disse kommer til uttrykk gjennom et sett med låter som basker med sine demoner på utilslørt vis. ‘Old Eyes, New Heart’s ti låter er gjennomsyret av usikkerhet, sorg og skuffelser; musikalsk så vel som tekstlig. Det virker i det store og det hele som om det ligger en arktisk kulde over musikken til Madder Mortem i denne omgang, selv om livsviljen og pågangsmotet også ligger og ulmer en eller annen plass under det nedfrosne jordsmonnet.

Der noen band ville vært fristet til å tøyle inn sine kreative eskapader for å ikke overskygge den alvorstyngede tematikken, går Madder Mortem som vanlig inn for å maksimere særpreget i egen musikk. ‘Old Eyes, New Heart’ er en skive som ikke kunne vært skrevet av noen andre enn nettopp dette bandet, på samme tid som den ikke kan forveksles med noen av bandets tidligere utgivelser. De røde trådene som knytter utgivelsen til bandets senere produksjon, finner vi dog i de knusende og dypstemte gitarene, rastløse låtformer som aldri gjør det som forventes, og selvfølgelig de kraftfulle og emosjonelt rå fremførelsene til bandets vokalist, Agnete M. Kirkevaag.

Om det skulle være noen utålmodige lesere der ute, så tør jeg påstå at de første tre låtene på ‘Old Eyes, New Heart’ vil være nok til å selge plateopplevelsen til selv de mer skeptiske av oss. Måten bandet maksimerer dynamikken mellom disse – fra åpningslåtas alvorstyngede dramatikk, til «On Guard»s kjølige, dempede americana, til den kakofoniske, rasende låta «Master Tongue» – er fullstendig mesterlig, og temmelig uten parallell i den norske metallscenen for øyeblikket. Nedsenkningen i dette musikalske isbadet hjelpes massivt av lydproduksjonen til bandets gitarist Birger Petter M. Kirkevaag, som både tilbyr enorm tyngde og en krystallklar linse gjennom hvilken man kan se samtlige instrumentalbidrag i høyeste oppløsning (sjekk for eksempel ut hvordan instrumentene er plassert rundt i rommet på singelen «The Head that Wears the Crown».

Madder Mortem har også et talent for å fikse elementer som ville fått andre band til å gå ettertrykkelig på snørra. Hør for eksempel på den brølte call-and-responsen på broen til «Master Tongue», og hvordan den sklir over i et Lamb of God-aktig, edgy riff som oser av tøff-i-trynet. Denne sekvensen burde egentlig ha fremstått som en keitete tilbakeskuing til testosteron-overdoserte metalliske trender fra 90/00-tallet, men på et eller annet magisk vis får Madder Mortem det til å låte uironisk fett. Denne effekten strekker seg også over i tekstskrivinga, som til tross for å være selvutleverende, selvmedlidende og tidvis anklagende, aldri fremstår som noe annet enn ektefølt og oppriktig.

Og denne iskalde stormen av indre turbulens, relasjonelle konflikter og håpløshet som rager gjennom låtene på «Old Eyes, New Heart», løyer også på avslutningslåta «Long Road». Den fredfulle men utmattede aksepten som preger «Long Road» føles veldig fortjent ut etter det voldsomme emosjonelle landskapet Madder Mortem har traversert på resten av skiva, og bidrar til å gi lytteopplevelsen en utviklingskurve som føles meningsfull ut hver bidige gang jeg pløyer gjennom skiva. Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – Passing Moments Caught Forever

Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)

En av gledene med å ha holdt bloggen gående i nå snart tre år, er at vi har fått se enkelte band utvikle seg gradvis over tid. Et lite fåtall band har vi faktisk fulgt siden de utga sine første stykker musikk, deriblant metalcore-bandet Kingseeker. Kingseeker demonstrerte definitivt at de hadde et solid grep rundt metalcore-håndverket på debutplata ‘Daily Reminders’ – for ikke å nevne en enorm lidenskap som lyste gjennom musikken – men oppfølgings-EPen ‘Grief’ viste at bandet ikke kom til å hvile på gamle prestasjoner. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Passing Moments Caught Forever’ har også båret preg av et band som blir stadig mer ambisiøst, og denne tendensen legger på mange måter føringen for Kingseekers andreskive som helhet.

For samtidig som ‘Passing Moments Caught Forever’ bevarer Kingseekers etablerte styrker – enkle men virkningsfulle riff, fengende, melodiske refrenger og melankolske post-hardcore-sekvenser – så er skiva på et helt annet nivå enn forgjengeren hva gjelder variasjon. Dette er kanskje ikke inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt åpningssporet og singelen «Young & Naive», som til tross for å være en av Kingseekers beste låter også er en av de mest typiske for sjangeren. Litt Parkway Drive-aktig riffing på oppfølgingslåta «Sunk Cost Fallacy» er heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, men når bandet nærmer seg et bekmørkt, dystert Knocked Loose/Code Orange-territorie på «Bad Vibes Are Cancelled», blir det tydelig at Kingseeker er i et mer lekent hjørne på sin nye skive. Åpningen er kanskje til forveksling lik Architects sin banger fra 2012, «Day In Day Out» (hvorfor er ikke den på spotify-spillelista deres «bands we rip off», hmm??), men generelt sett er låta et sunt tegn på kreativ rastløshet hos bandet.

Denne variasjonen blir desto mer fremhevet av det faktum at skiva er et helt kvarter kortere enn debutskiva. Tiden fra den storslåtte åpningen til «Young & Naive» til den ensomme gitarstemmen som avslutter «Hypnopompia» – og dermed skiva – går skremmende fort, og har rett og slett resultert i at jeg ofte spinner skiva to ganger i stedet for én. Det hjelper også at platas høydepunkter for min egen del befinner seg i slutten av skiva. Singelen «…and I Explode» er i mine øyne Kingseekers beste låt-arrangement til nå, med en veksling mellom dagdrømmende ynde og eksplosiv tyngde som er smått avhengighetsskapende. «Hypnopompia» er vel så fargerik som låta den følger etter, men er i tillegg kronet et nydelig, harmonisert refreng; muligens det beste på skiva.

Men det er likevel et element som hindrer ‘Passing Moments…’ i å få full uttelling hos meg, og det er vokalen. Det gjøres generelt sett mye i vokaldepartementet til Kingseeker som jeg sliter med å stelle meg bak på deres nye skive, men jeg mistenker at det bunner ut i produksjonsvalg vel så mye som artistiske valg. Jeg synes vel generelt sett at vokalen ligger litt nakent til helt fremst i lydbildet, hvilket gjør at alt av urenheter og rusk blir veldig tydelig. Dette kan godt være en preferansesak, men det er ikke til å legge skjul på at det påvirker min egen lytteopplevelse i ganske stor grad. Dette er synd, for ‘Passing Moments Caught Forever’ er på alle fronter et stort skritt frem for Kingseeker. Ambisjonsnivået og entusiasmen deres er til å ta og føle på, og har resultert i et distinkt sett med låter som burde ha bred appell hos fans av kommersiell metall. Man må uansett beundre et band som virker så målbevisst på å utvikle sitt eget håndverk som Kingseeker, og jeg ser allerede frem til å se hvor veien har ført dem hen neste gang vi hører fra kvartetten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Häxer – Til Skræk og Exempel

EP’en ‘Til Skræk og Exempel’ er den første utgivelsen til bandet Häxer, som utsmykker seg med sjangerbetegnelsen “witch punk”. Med det er det snakk om musikk som i stor grad består av punk-elementer; mer eller mindre metallisk er det imidlertid ofte også, og i stedet for kun å bruke bandets egne litt obskure sjangerbeskrivelse, er det naturlig å plassere Häxer i samme stilistiske bås som band som Kvelertak og MAKTKAMP.

Åpningslåta “Heksedans” er den eneste låta her som ble sluppet i forkant, og gir også et godt bilde på Häxers musikalske kjerne. Pønka akkordrekker, ukomplisert låtskriving og hes vokal rulles her uanfektet ut i fire minutter, og kvartetten kommer også godt ut her med det jeg mener er noen sterke melodiske grep i akkordrekkene.

‘Til Skræk og Exempel’ er videre en ikke spesielt lang utgivelse, og består etter åpningslåta av tre låter på omtrent fire minutter hver. EP’ens lengde er nok passende med tanke på at låtene på overflaten er nokså like; likevel skal Häxer ha at de presenterer noen idéer som definitivt kan skape tilløp til større variasjon på en senere utgivelse.

Et eksempel på dette er blast-beat-temaet i den ellers drivende “Kardinalen”. Solskinnsriff og en ganske så heftig gitarsolo sprøyter også interessante øyeblikk inn i d-beat-låta “K.U.K.”. Min definitive favoritt er imidlertid avslutningslåta “Trollmarsj”, der jeg synes taktskiftelek og noe ordentlig kult gitararbeid a la MAKTKAMP bidrar til en spenstig og fargerik lytteropplevelse. Med det velger jeg å ta ‘Til Skræk og Exempel’ som et aldri så lite varsku om et band som definitivt har noe spennende i seg, selv om jeg kanskje skulle ønske at de mer spennende idéene fikk større utfoldelse allerede her.

Skrevet av Alexander Lange

Koersive – An Emperor’s Will

Kristian Andjelic og Diego Atilla Boyaci – musikene bak prosjektet Twiceborn – er tilbake med nok en dose sjangerblandende instrumentalmetall, denne gangen under prosjektnavnet Koersive. Twiceborns debutskive fra i fjor, ‘Beyond the Wall, to the Lost Lands’, kombinerte elementer av groove metal og black/death med en komposisjonsstil som sender tankene til spill-soundtracks som Doom-serien, og denne beskrivelsen er ikke helt bak mål om den brukes om debutskiva til Koersive heller. Likevel bør det presiseres at groove metallen ikke er like lett å spore i DNAet til Koersive, og at thrashmetall og mer melodiske, progressive tendenser i større grad gjør seg gjeldende. ‘An Emperor’s Will’ er en variert og rikholdig plateopplevelse, og passer utmerket som bakgrunnsmusikk til alskens voldelige og actionfylte seanser på PC eller konsoll. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Kvelertak – Endling

For meg – som sikkert for mange andre – er slippet av Kvelertaks debutskive i 2011 å regne som en formativ musikkopplevelse. Jeg gikk på ungdomsskolen på den tida, og for meg og de av kompisene mine med størst talent for å havne i trøbbel utgjorde låter som «Mjød», «Blodtørst» og «Fossegrim» selve bakgrunnsmusikken til våre veike men lidenskapelige forsøk på å gjøre opprør mot autoriteter. ‘Kvelertak’ var perfekt til å fylle denne rollen fordi den var gjennomsyret av en tøylesløs, eksplosiv og ustoppelig energi; et konsentrert børseskudd i solar plexus som har vært foruten sidestykke i 12 år nå.

Med tanke på intensiteten på bandets musikk var det lett å se for seg at Kvelertak kunne bli en kraftig brennende men kortvarig affære – litt som det stereotypiske tenåringsopprøret, i bunn og grunn. 12 år senere er bandet dog fortsatt å se på norske scener, og med det noen av de aller største vi har. Selv utskiftingen av den ikoniske vokalisten Erlend Hjelvik senket ikke bandets marsjfart betydelig, og med Ivar Nikolaisen i front har bandet fortsatt å levere legendariske livekonserter og sterke plater. På ‘Endling’ virker Nikolaisen og bandet enda mer hjemme i eget skinn enn de gjorde på ‘Splid’ fra 2020, og resultatet er en skive som både bevarer og videreutvikler Kvelertaks umiskjennelige sound.

«Krøterveg te Helvete» er i sin lengre plateutgave en begivenhetsrik men noe spaltet åpningslåt. Hele tre minutter med tålmodig spenningsbygging venter oss før Kvelertak fyrer av låtas første ordentlige riff; et riff som fremstår mer som en digresjon enn en ankomst når bandet umiddelbart slår over i materialet vi kjenner fra singelutgaven. Låta demonstrerer definitivt platas varme, romslige produksjon og utbroderte arrangementer på godt vis, men jeg er ikke helt sikker på at alle låtas musikalske finter fungerer for min egen del. Dermed funker det fint at låtstrekket fra «Fedrekult» til «Motsols» strammer tøylene litt, selv om det skal sies at «Likvoke» med sin ukarakteristiske synth-bruk fremstår som et friskt pust i bandets låthistorikk.

Blant skivas andre velfungerende eksperimenter finner vi den ‘Noregs Vaapen’-aktige gjestebanjoen på «Døgeniktens Kvad», de stilige Franz Ferdinand-gitarene på versene til «Skoggangr», samt de drodlende, ‘Blood Mountain’-aktige Mastodontismene på avslutningssporet «Morild». I tillegg opplever jeg at bandet lener seg lenger inn i punk-landskapet enn tidligere, hvilket definitivt delvis skyldes Nikolaisens glefsende tirader. Spesielt «Paranoia 297» og «Svart September» er eksempler på dette, og det skal sies at steget i retning punk – i likhet med de andre nyvinningene nevnt i dette avsnittet – fremstår fullstendig uanstrengt i kontekst av Kvelertaks sound.

Så må jeg til slutt si noen ord om det aspektet ved skiva som har vært en av de desiderte største åpenbaringene for meg selv, hvilket er tekstene til Ivar Nikolaisen. Det burde på ingen måte komme overraskende på folk at mannen kan skrive låttekster, men spennvidden fra stusselige, Jokke-aktige karakterstudier, via samfunnskritikk ispedd erkenorsk billedbruk til granskninger av unike norske skikkelser som Arnold Juklerød og Helmut von Botnlaus; Nikolaisens tekster tilfører mengder av sjel og karakter til plata. De er ikke fullstendig foruten det særegne, folkemytologiske perspektivet til tidligere Kvelertak, men de er åpenbart skrevet av en kar som ønsker å sette et tydelig preg på bandets musikk.

Kvelertak vil nok aldri klare å slå rive sin egen debutskive ned fra tronen for min egen del – den hadde en alt for stor påvirkning på meg i mine tidlige år til at det virker sannsynlig. Det som dog ikke er usannsynlig, er at ‘Endling’ på sikt kan vise seg å være den sterkeste av bandets øvrige skiver. Skivas ti låter viser et band som makter å leke seg med både form, uttrykk og innhold, samtidig som de aldri er i fare for å fjerne seg fra den musikalske identiteten som gjorde dem til et internasjonalt navn for drøye ti år siden. Som min egen medskribent på bloggen sa i en tidligere omtale: «Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, så hater du dette». Kvelertak er og forblir Kvelertak, og akkurat det ser jeg all mulig grunn til å være fornøyd med.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sublime Eyes – «Victims from the Grave», «Mørket (feat. Oliver «Ol» Drake)», «Controlled by Fear«

Stavangers-bandet Sublime Eyes har i all hemmelighet klart å snike hele tre singler forbi Metallurgi-redaksjonen i 2023; en bragd som strengt tatt ikke burde være mulig for et band av deres størrelse og renommé. En meget bakvendt og skurkete måte å unngå å si at vi fucka opp på, ja visst, men det får duge denne gangen.

Nå har vi dog endelig blitt oppmerksom på låtene, og det er min glede å kunne erklære at Sublime fremdeles leverer bunntung, melodisk og variert melo-death på sine nye singler. «Victims from the Grave» er kanskje den mest typiske av de tre låtene, men er spekket med tekniske eskapader og brølte melodier i tillegg til en ryggrad bestående av klassisk, melodisk dødsmetall.

Andresingelen «Mørket» er den mest interessante av låtene for min egen del, mye takket være den noe eventyrlige og mørke atmosfæren kaster en bekmørk skygge over gitarenes ruvende riff. «Controlled by Fear» drar til slutt med seg lytteren inn i mer tekniske og melodiske territorier som mest av alt minner meg om Slugdge, men bandet passer på å fylle groove-knoten ved å slenge inn en rekke Lamb of God-aktige riff, samt et vaskeekte metallisk hardcore-parti mot slutten.

Alt i alt synes jeg det virker som at Sublime Eyes er i god form på sitt nye materiale, selv om jeg kanskje savner det lille ekstra som skal til for å pushe låtene fra sterke til fabelaktige. Kanskje er denne x-faktoren å finne på bandets nye EP ‘From Light unto Darkness’, som slippes 14. februar via Rob Mules Records.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nagirčalmmiid – «Down to the Bone»

Nagirčalmmiid fra Trøndelag er blant de aller mest interessante metallbandene som kommer fra den yngre generasjonen av norske musikere. De gjorde seg bemerket gjennom sin selvtitulerte debut-EP i 2020, og slapp låta «Down to the Bone» nå den 6. februar. Valget av lanseringsdato tør jeg gjette på at neppe er tilfeldig, gitt bandets samiske røtter.

«Down to the Bone» åpner kanskje med et litt vel simplistisk og tamt riff. Låta går imidlertid fullstendig av hengslene deretter, og ruller ut et usedvanlig hardt og knusende versparti som med sin kompromissløse gitarriffing og trommespill bør kunne tilfredsstille enhver tørst etter potent death/doom-musikk. Vokalprestasjonen er i tillegg såpass brutal og voldsom at den minner ganske så mye om det Barney Greenway i Napalm Death evner å oppdrive. Så blir det bare enda bedre når en blast-beat legges over det hele mot slutten. «Down to the Bone» er rett og slett en særdeles deilig og brutal låt.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Skjør»

Rosa Faenskap ble en aldri så liten snakkis i fjor da de som fortsatt ukjent band plutselig fikk opptre på Øya-festivalen. Trioen hadde ikke en gang rukket å slippe sin første singel da de for første gang hørte fra festivalbookingen, som nok ante at det var snakk om et band med et ganske spesielt eksistensgrunnlag – i hvert fall innenfor svartmetallen. Rosa Faenskap omtaler musikken sin som både en kjærlighetserklæring og en krigserklæring mot sjangeren, og fremstår som noe ganske unikt ved å kle den inn i en tematikk som dreier seg om å være skeiv i dagens kapitalistiske samfunn.

Musikalsk sett har vi med et band å gjøre som nok minner mye om diverse amerikanske påfunn innenfor svartmetallen det siste tiåret, der elementer fra post-rock, shoegaze og hardcore punk får spille en ganske stor rolle i musikken. Særlig mye minner det om Deafheaven, og jeg får også assossiasjoner til nederlandske An Autumn for Crippled Children. Det er snakk om en lidenskapsfølelse, et sinne og en energi som minner mye om det man ellers finner innenfor svartmetallen, men det pakkes altså inn i en ganske annerledes finish der det følelsesmessige aspektet ligger langt lenger i forgrunnen.

På sin nye låt, «Skjør», mestrer Rosa Faenskap dette formatet godt. Om den ni minutter lange «Aldri» nok var en noe mer utpreget post-black metal-låt, er denne fireminutteren nok i større grad en god dose post-hardcore der en pønksk energi er noe mer toneangivende. Vi får imidlertid servert noen blendende og vakre post-black metal-utblåsninger gjennom det stadig tilbakevendende hovedtemaet. Ellers synes jeg trioen opprettholder et særdeles godt momentum hele låta gjennom, og det er også bare å ta av seg hatten for en svært god vokalprestasjon. Musikken i seg selv ligger nok ganske tett opp mot inspirasjonskildene, men låtteksten og det faktum at den er på norsk gjør at Rosa Faenskap likevel skiller seg en del ut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

What the Five Fingers Said to the Face – «Helix», «Blackspiraldance»

What the Five Fingers Said to the Face (heretter kalt WTFFSTTF), eksisterer som en mystisk entitet på utkanten av den norske metallscenen. Guttas mildt sagt esoteriske Spotify-biografi hinter til at bandet har andre aspirasjoner enn å ende opp på spillelister dedikert til styrketrening og grillfester, og det samme gjør musikken deres, som generelt sett er temmelig vanskelig å sette merkelapp på. Er det post-death metal fra et hardcore-perspektiv? Eller kanskje spastisk hardcore/sludge som er så tungt at det skjener over i dødsmetallens kjørefil? Nøyaktig hva det gir mening å kalle bandets musikk er vanskelig å anslå på dette tidspunktet.

Det er dog liten tvil om at bandet begynner å nærme seg noe temmelig unikt og spennende innenfor norsk metall/-core. De sludgy riffene, kombinert med den moderne og kjølige produksjonen, skaper en følelse av å være i nærvær av noe stort, ukjent og mektig. Kanskje er det de mystiske entitetene som nevnes i bandets bio, eller kanskje er det bare effekten av en produksjon som bader låtas golde, rytmiske landskap i et kaldt, umenneskelig skjær av blått.

Der forbindelsene til metall-sjangeren er relativt klare på «Helix», trekker «Blackspiraldance» seg lenger unna sjangerens velkjente trakter. Fra en åpnings-atmosfære som peker i retning støyrock og generell industriell dystopi, kommer bandet knusende inn med et hardcore-påvirket sound som sender tankene til band som Knocked Loose og Daughters. WTFFSTTF virker å være et band som lar seg fascinere av det ukjente, og det samme opplever jeg når jeg prøver å pusle sammen nøyaktig hva det er bandet har fått til på sine nye singler. For øyeblikket unnslipper den siste biten i puslespillet mine veivende hender, så det skal bli spennende å se om jeg blir klokere på det når bandets nye skive ‘Endless’ slippes rundt slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Cro-Magnon Vs Neanderthal»

Andre låt fra Håndgemengs kommende fullengder ‘Ultraritual’ er herved sluppet, og er en noe lenger og mer dynamisk sak enn førstesingelen «The Astronomer». «Cro-Magnon Vs Neanderthal» byr på seks ganske varierte minutter, der Håndgemeng skifter elegant og effektivt mellom rockeorienterte riffpartier og luftigere, åpnere strekk der trommene får groove fint og gitarene får male lydbildet blant annet med noen lekre delay-toner som fyker som soniske prosjektiler ut av høyttalerne.

Også slutten av låta løser Håndgemeng godt, der de får skrudd opp både driv og intensitet og sånn sett får på plass en kraftfull og fin avslutning. Jeg synes allerede mye lovet godt da bandet slapp «The Astronomer», men «Cro-Magnon Vs Neanderthal» imponerer meg ytterligere, og innevarsler mer variasjon enn førstesingelen. ‘Ultraritual’ slippes den 10. mars.

Skrevet av Alexander Lange

Søstre – «Kausalitet»

Søstre har allerede sluppet en solid håndfull singler fra sin kommende debutplate, men før «Kausalitet» landa, hadde disse dessverre gått oss hus forbi. Hellet i uhellet er imidlertid at vi da fikk ganske mye godt å bite i, da alt tyder på at vi har en ganske så sterk skive i vente.

Litt på samme måte som Maktkamps plate ‘I Affekt’ fra i fjor, ligger Søstres musikalske uttrykk nokså tett opp mot Rogalands store black’n’roll-stolthet Kvelertak. Altså er det snakk om metallisk, melodisk hardcore punk med et ganske tydelig nikk mot svartmetallen. En helt distinkt egenart mangler kanskje sånn sett i musikken, og i Søstres tilfelle ser dette snarere ut til å formidles effektivt gjennom det visuelle. Som de forrige singlene er imidlertid «Kausalitet» uansett en herlig låt der Søstre får presset svært mye godt ut av grunnformlene. Bandet starter i et ganske hektisk hjørne med hurtig gitarriffing og d-beat-trommeslageri, men drar ned tempoet noe etter hvert, og gjør en strålende jobb med å få låta til å åpne seg og bli mer melodisk og storslått mot slutten. Det gjør at «Kausalitet» føles som en aldri så liten reise.

Skrevet av Alexander Lange

Unholy Craft – «Naar All Tid er Omme»

Unholy Craft er det andre prosjektet til «Peregrinus» fra Solus Grief, som for bloggens lesere vil være kjent fra sist desember, da debutskiva ‘With a Last Exhale’ landet en plass på lista vår over de beste norske metallplatene fra 2022. Den anonyme svartmetallmusikeren er tydeligvis inne i en inspirert periode, ettersom den nylig annonserte andreskiva til Unholy Craft blir den andre full-lengderen musikeren har gitt ut på bare fire måneder.

Der Solus Grief farer med langstrakt, atmosfærisk og tidvis nesten post-punk-påvirket svatmetall, spiller Unholy Craft svarmetall av den mer gnistrende og intense typen. Felles for begge prosjektene er at de bevarer en slags rå svartmetall-estetikk til tross for sine åpenbare låtskriver-ambisjoner, hvilket gir en pussig følelse av kognitiv dissonans dersom du er vant til å skille disse to fenomenene fra hverandre. Effekten er litt som å høre et rått svartmetallband som har blitt reddet ut fra tåken, eller kanskje Kvad med hakket mer sparsommelige støyfiltre på vokalen.

Det fungerer i alle fall temmelig godt. «Naar All Tid er Omme» er ingen åpenbaring på linje med det beste materialet fra ‘With a Last Exhale’, men så har låta tross alt under halvparten av spilletiden til de korteste låtene på den skiva å boltre seg på. Progresjonen fra åpningens sydende flammehav til avslutningens ulmende meditasjon er svært effektiv; som at singelcoverets brennende storby langsomt reduseres til en forkullet haug av sort treverk. Alt i alt er det ingenting som sjokkerer eller i overkant forlyster på Unholy Crafts nye singel, men jeg stoler nok på prosjektets bakmann til å forvente store ting fra skiva uansett.

Skrevet av Fredrik Schjerve