ukas plater – Side 11

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Beaten to Death – Laat Maar, Deel Vier: Ik Verhuis Naar Endor

Da har vi kommet til veis ende på en meget flott og langstrakt tur gjennom Beaten to Deaths ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’. Fjerde kvartal fra det uttrykksmessig sprelske grindcore-bandets skogs-fikserte epos ble sluppet 30. Desember, og med det er albumet fullbyrdet, spektralsteinene samlet og evighetssteinene trygt festet på Thanos’ veldige hanske. ‘Laat Maar, Deel Vier…’ legger ut på en siste sjarmøretappe gjennom den skogen i universet som kanskje har mest problemer med å innrette seg etter naturens lover; Ewok-befolkede Endor fra Star Wars-universet.

Del fire føyer seg godt inn i rekken med tidligere utgitte EP-er, samtidig som den avslutter sagaen på egenartet og verdig vis. «Melankolske Oppstøt» blaster og ruller nedover Endors strandstripe som en regnbuefarget Droideka, før en skarptromme-fanfare og hektiske gitarer leder inn i refrengets rungende akkorder. Rumling i underveksten varsler om tyngre forsterkninger fra imperiets hold, og sannelig kommer ikke de buldrende døds/doom-riffene til «Rectal Dark Ages» stampende ut i skuddvekslingen med død i blikket. Det dannes et naturlig opphold i konflikten når ewokene samler seg for å spise rotgrønnsaks-gugge ut av hjelmen til en død stormtrooper på «If Your Music Were a Blowjob it Wouldn’t Suck». Smektende emo-gitarer akkompagnerer blyg metall-koring, og i kjent Beaten to Death-stil makter sammensetningen både å være voldsomt affekterende samtidig som den opprettholder en viss parodisk funksjon.

EP-en og plata konkluderes med den lengste og mest signifikante låta vi har blitt servert så langt i reisen gjennom ‘Laat Maar’. Lyse, skingrende akkorder bryter opp i guttas mer tradisjonelt stormfulle grindcore, før klimprende mandoliner og sildrende bekker av pianospill tar anmelders hender og leier ham inn i en ukjent og blomstrende oase i Endors ellers så Californske fauna. Miksturen av grøtete koring, nordisk festival-indie og Mario Duplantier-tromming som vokser frem i kjølvannet må rett og slett høres for å bli trodd. Med sitt dramatiske post-rock crescendo toppet med gong- og bjelleslag står «Crying on the Outside, Living on the Inside» i fare for å overbelaste, men samtidig er det altså helt merkelig gripende. Det er som å bli tatt som gissel av en monstrøs hybrid av WU LYF og Explosions in the Sky og utvikle sterke, ubeskrivelige følelser for begge to.

Det hjelper at låttekstene til Beaten to Death på ‘… Deel Vier…’ dysser ned absurdismene til fordel for mer relaterbar tematikk enn tidligere. Gutta er tydeligvis ikke noe mer resistente mot 2020s mentale gulag enn allmennheten, og låtene hadde det lettere med å snike seg inn i livet i anmelder som resultat. ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’ er absolutt verdig å være ukas favoritt på bloggen, – denne og de fleste andre uker – men for å rette søkelyset mot så mange fortjenende artister som mulig velger jeg å smekke plata under utnevnelsen de fikk hos oss i November. Beaten to Death har med ‘Laat Maar…’ gitt ut sin beste plate til nå, samt en av fjorårets aller beste norske plater innenfor metall. Unnlat å lytte på eget ansvar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Gaia Epicus – Seventh Rising

Det undervurderte norske power metal-bandet Gaia Epicus er tilbake med plate nummer syv, ‘Seventh Rising’. Prosjektet har eksistert under ulike aliaser i nesten tretti år, men det var først i 2001 at de begynte å jobbe under deres nåværende tittel. Etter å ha blitt redusert fra en duo til et enkeltmanns-prosjekt etter en tragisk ulykke i 2005, har bandleder Thomas Chr. Hansen gradvis banet sin egen vei fram til soundet som definerer bandet per dags dato; et konglomerat av speed, melodisk thrash, trad, samt power metal fra begge sider av Atlanteren.

Som det fargerike coveret gir inntrykket av er ‘Seventh Rising’ en oppløftende og energisk opplevelse. Låttekstene summer rundt i farvannet mellom selvmotivasjon og selvsikkerhet, i tillegg til et par utstikkere av mer fortellende karakter. Dette fokuset på styrke, motstandsdyktighet og ambisjon er rimelig vanlig innenfor power metal og klassisk heavy metal; sjangre som ofte henvendes til når energinivået trenger en liten boost i møte med krevende omstendigheter.

Åpningslåta «Like a Phoenix» presenterer det jeg ville kalt Gaia Epicus‘ grunnleggende modus. Etter en kort piano-eksposisjon blåses kraftige akkorder ut av høyttalerne, før platas trommis Mike Terrana entrer innspillings-båsen med sine presise, rullende basspedaler. Deretter serverer Thomas Chr. Hansen en nesten komplett power metal-bingo; Fengende refrenger, beintøffe riff, plekter-tapping og generelt høy-oktan-shredding. Det er en heidundrande åpningslåt, et høydepunkt kun den mangefasetterte finalen «The Eye of RA» makter å tangere.

Den øvrige sporlisten leker seg med skillet mellom europeisk og amerikansk power metal. Låter som «Rising» og «From Ashes to Fire» domineres av triumferende gitarmelodier og hurtige tempoer, der «Nothing to Lose» og «Number One» er preget av en mørkere og mer alvorlig tonalitet. I tillegg har vi låter som bygger på enkeltstående narrativer som «The Dream» og «Dr. Madman». Førstnevnte lever godt på sine instrumentale momenter, – små øyeblikk som pentaton-frasen etter refrenget har mye å si for platas levedyktighet over tid – men «Dr. Madman»s ellers velskrevne musikk blir undersolgt av låtas noe flåsete tematikk.

Nettopp dette med tematikk er en hard nøtt å knekke for meg i møte med musikken til Gaia Epicus. Selv om power metal er en sjanger som tekstmessig har en rimelig uniform fremtoning på tvers av grupper, blir det litt mye når tre av de fire låtene som åpner plata har kliss samme budskap om selvrealisering i møte med utfordringer – de bruker til og med føniks-analogien alle tre! Etter hvert som jeg lytter får jeg også en følelse at tekstene eksisterer for å varte opp instrumentalene heller enn å bidra til å øke musikkens tematiske dybde. Dette er utfordringer som kanskje spesielt power metal-band må ta stilling til, ettersom ingen lenker er sterkere enn sine svakeste ledd, hvilket i den aktuelle sjangeren ofte er teksten. Musikalsk sett er ‘Seventh Rising’ helt ypperlig, et detaljert og gjennomført knippe låter som beholder gnist og glød over utallige lyttinger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Selvmord – Nyttårsny/Vintermorgen

Ute på artistens Bandcamp, skal lanseres fysisk via Blasphemous Creations Of Hell Records.

Etter en travel desember har det ferske nordnorske svartmetallprosjektet Selvmord åpnet sitt 2021 med ‘Nyttårsny/Vintermorgen’ – nok en stilsikker utgivelse i prosjektets monotone, atmosfæriske og rå tolkning av sjangeren. Da er det også snakk om musikk som ikke distanserer seg spesielt langt fra de åpenbare inspirasjonskildene, som man hører godt at ligger i de aller mest minimalistiske uttrykkene til Burzum slik de kommer til uttrykk på for eksempel ‘Filosofem’ og ‘Belus’.

I så måte åpner Selvmord ballet denne gangen i nærmest absurd forstand. «Nyttårsny» innledes med et enkelt, klassisk svartmetallriff som teller to akkorder, som med melodien over i utgangspunktet fortoner seg utrolig godt via de nakne, iskalde og støyende gitarene som ligger perfekt plassert i den romslige lo-fi-miksen. Men lite – nei, egentlig ingenting – annet skjer på de nesten 20 minuttene låta varer, og på tross av noen variasjoner i trommespillet, er det svært vanskelig å få spesielt mye ut av den ganske retningsløse repetisjonen. For selv om repetisjon generelt er den kanskje beste ingrediensen i atmosfærisk svartmetall som dette, viser denne låta kanskje mer enn noe annet hvorfor det også er en kunst; fellesnevneren for giganter innen denne undersjangeren, som Burzum og Paysage d’Hiver, ligger nettopp i disse prosjektenes evne til å svøpe lytteren inn i sine iskalde, øde verdener med både uttømmende repetisjon og en dugelig dynamikk. En minimalistisk dynamikk som balanseres akkurat nok mot det monotone mangler dessverre på «Nyttårsny».

Heldigvis går det langt bedre på «Vintermorgen» – en låt jeg har fått enormt mye sans for. Hovedtemaet er en fantastisk underlig sak, der ganske vagt definerte lyse, rå gitartoner sirkler seg inn i øret og gir meg følelsen av å gå meg håpløst vill i et evig, kaldt vinterlandskap. Etter hvert går låta over inn i minimalistisk, mørk synth-ambient, med et parti som gir meg vibbene av Burzums ambient-klassiker «Tomhet». Når trommene etter hvert fader rolig, perfekt og lavmælt inn og en noe nedstrippet versjon av hovedtemaet introduseres dukes det for en strålende avslutning på denne låta – som også varer i nærmere 20 minutter. Når lydmørket da senker seg har man altså med en verdig slutt på plata å gjøre, men opplevelsen er altså litt todelt all den tid «Nyttårsny» ikke lever opp til sitt potensiale. At dette både finnes og også forløses viser seg jo klart gjennom «Vintermorgen». Kvalitetskontrasten viser imidlertid kanskje først og fremst at tilsynelatende simpel atmosfærisk svartmetall definitivt også er en kunst.

Skrevet av Alexander Lange

Mørk Materie – In Nomine Diaboli

Mørk Materie er en vestlands-duo som ved hjelp av gitar, bass, trommer og raspende vokal transporterer lytteren til alle slags mørke og forheksede lokaler. Debutplata ‘In Nomine Diaboli’ vekker interne bilder av mørke borggårder, oversvømte undergrunns-ganger, støvete kjellere og malerier av gamle familieoverhoder som blikker olmt fra lerretet.

Svartmetallen som Mørk Materie praktiserer har med andre ord sterke forbindelser til sjangerens skyggefulle og atmosfæriske sfærer. Introen er kanskje det mest åpenbare eksempelet å vise til – med sin introduserende orgel-drone og synth-plukk som er innhyllet i romklang –, men allerede på låt nummer to får vi eksempler på mer nyansert bruk av virkemiddelet når bandet, etter åpningens middelalder-synth, slår over i versets melankolske og mystiske tonalitet. Atmosfære er også bakt inn i «The Holy Land» rent strukturelt, ettersom låta heller mot et seigt og nedslått funeral doom/death-uttrykk.

Andre spor går for et mer direkte og punk/rock-inspirert svartmetall-sound. «Dark Heart» og «The Plague» bruker drivende trommerytmer og valsende power chords for å skape forbindelser til legendariske band fra den norske andrebølgen, og «Tainted Blood»s flint-aktige black/thrash-bro eksploderer som en hjemmemekka molotov cocktail. Til slutt har vi låter som kombinerer det direkte og det stemningsfulle, og blant dem er det spesielt «Silens Cogitemus» som utmerker seg. Introduksjonens svermende gitarer kaller på kreftene til den stormfulle svartmetallen vi nordmenn er så gode på, samtidig som den modale melodien som dukker opp med jevne mellomrom er som en korrumpert folketone.

Det er mye gode enkelt-øyeblikk på ‘In Nomine Diaboli’, men strukturelt sett har de en del å jobbe med, ettersom debuten rett og slett ikke funker så bra som helhet. Halvparten av låtene er instrumentaler som låter mer som demoer der vokalen ikke er spilt inn ennå, og andre låter inneholder enkelte seksjoner som virkelig gjør meg nysgjerrig på å høre hva låtskriverne har tenkt rundt saken (Jeg får spesielt nakkesleng når det pseudo-moshriffet i «Dark Heart» kommer skrensende inn fra motgående fil). Men Mørk Materie er et splitter nytt band med medlemmer som (trolig) er ferske ankomster som musikere på metallscenen, og det er flust av ideer på ‘In Nomine Diaboli’ som gir meg lyst til å følge med på bandets videre utvikling. Om du har sans for lo-fi svartmetall med særegen atmosfære og periodevise oppblussinger av intens råskap, er ‘In Nomine Diaboli’ verdt å sjekke ut. Fordret lytt: «Silens Cogitemus».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Wolfritter/ Winterfell/ Helvete/ Lehman – Upon Winter Thrones

‘Upon Winter Thrones’ samler praktikanter innenfor rå svartmetall og ambient fra begge sider av Atlanteren til en vinter-tematisert halvtime med auditiv lidelse. Innenfor splittens fire vegger er fokuset hverken på smektende harmonier eller engasjerende låtformer; nei, det viktigste ser ut til å være å opprettholde den ustanselige stormen av summende gitarstøy og kvalte skrik.

Av de tre svartmetall-bandene som har kommet med bidrag til ‘Upon Winter Thrones’ er det Winterfell som kommer best ut; i alle fall til å begynne med. «Swords of the North» er reist på en grunnmur av melankolske akkorder som trasker nedslått rundt i den golde ødemarken. «The Haunted Forests» starter også bra, med en eventyrlig atmosfære som skiller seg fra resten av låtene på spliten. Når blast beatsene introduseres sveiver låta dessverre inn i den samme underfundige mangelen på rytmisk sammenheng som preger resten av utgivelsen.

For det er nemlig noe utrolig hardnakket – kanskje til og med modig – med måten samtlige musikere på ‘Upon Winter Thrones’ tilsynelatende har valgt å spille etter hver sin puls. Wolfritters tre låter virrer alle sammen rundt i den samme formløse tåka; en miks av de mest abstrakte seksjonene til Jute Gyte og den kjølige atmosfæren til Wampyric Rites som sammen minner mest om en beruset snøstorm. Det går ikke særlig mye bedre med Norske Helvete, som etter en vindkule av en intro flakker rytmeløst rundt i ørska, litt som om jeg ser for meg tenårings-Mayhem hadde gjort etter et par kasser Tuborg på øvingsrommet.

Etter åtte låter med mer eller mindre ukoordinert svartmetall er det et strategisk grep å roe ned med en ambient-låt. Lehmans «Swallowed by the Arctic Void» er en langstrakt synth-komposisjon («vinter-synth» per artisten) som maner frem indre bilder av et snødekt platå på nattestid, lettere opplyst av nordlysets kjølige grønnskjær. Jeg nøt faktisk sinnsstemningen musikken satte meg i mer enn jeg vanligvis gjør når det kommer til svartmetall-vinklet synth-musikk, trolig fordi jeg nettopp hadde vært på en krevende reise gjennom kompromiss- og rytmeløs svartmetall. Jeg betviler ikke at det finnes flust med folk der ute som vet å sette pris på en split som dette, men om ærlighet verdsettes høyere enn skånsom juging så fikk jeg utrolig lite ut av denne utgivelsen. Anbefales om du har en utømmelig entusiasme for rå undergrunns-svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mournless – The Decades of Torment

Lite har vært mulig å finne ut om Mournless, som i slutten av desember slapp sin til nå eneste utgivelse: EP’en ‘Decades of Torment’. Prosjektet plasserer seg imidlertid innenfor DSBM-paraplyen (dark suicidal black metal), og litt ulike produksjonsvalg i EP’en tyder på at det her er snakk om låter som har kommet til underveis og kanskje litt uavhengig av hverandre. Kvaliteten er sånn sett også litt varierende.

Åpningen på fem minutter, «Suffering», er litt som så-som-så. Låta er langt på vei den mest interessante og varierte komposisjonen på EP’en, der den veksler godt, om enn noe retningsløst, mellom clean-gitarer, tapping(!) og klassiske svartmetallvers som med den beske, lyse skrikevokalen, men uten synth oppå, sender umiddelbare assosiasjoner til Emperor-frontmann Ihsahns innsats på «Wrath of the Tyrant» og «In the Nightside Eclipse». Problemet ligger i produksjonen, der trommene ligger fryktelig høyt i miksen og tilføyer lite intensitet og kraft til det ellers atmosfæriske lydbildet. Lydbildet punkteres derimot litt når trommene introduseres, og det hele ender dessverre opp som nokså platt.

Men akkurat dette problemet finnes heldigvis – merkelig nok – ikke på de andre låtene, der balansen i miksen faller meg langt mer naturlig. De videre høydepunktene kommer i de to siste, litt kortere låtene – som jeg gjerne skulle sett at varte litt lenger. «Cult of the Forest» avsluttes brått og litt underlig med et fantastisk riff som høres mer ut som en overgang til en ny låtseksjon. «The Elder» er på sin side EP’ens sannsynligvis aller beste låt, med sitt minneverdige og melodiske hovedtema som sender assosiasjoner til folk-black-metal-band som Winterfylleth. Så forløses kanskje heller ikke potensialet på denne låta helt med den korte lengden, men det er nok til å pirre interessen om Mournless skulle videreutvikle soundet sitt på en senere utgivelse.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Panzerwar – Ragnarök

Det kanadisk-baserte, men like fullt norske, enmannsprosjektet Panzerwar har nok å vise til etter bare knappe to år i spill. Siden oppstarten(?) i 2019 kan man spore hele tretten utgivelser om man inkluderer den nye full-lengderen «Ragnarök» i regnestykket – så er en split også på vei. På den tiden har Gautaz, mannen bak prosjektet, også rukket å danne en aldri så liten historisk utviklingsbane til Panzerwars sound; for mens de første utgivelsene fortonet seg som nokså klassisk obskur lo-fi-svartmetall, går «Ragnarök» i klar forlengelse av «Warlord», som i oktober gikk mer i retning av en hedensk, militant utgave av undersjangeren der voldsomt trommespill, naken skrikevokal og iskalde diskantgitarer dyttes oppi trynet på lytteren for mest mulig effekt.

«Ragnarök» vil dermed rent musikalsk muligens falle i god jord for fans av band som Dark Funeral og Darkthrone, der oppgirede thrash- og punk-vibber virker gjennomgående på plata. «Ragnarök» er i forlengelse av dette usedvanlig – og fascinerende – kaotisk, særlig med den fullstendig hemningsløse skrikevokalen som fungerer utsøkt over det uslepne og rå instrumentale uttrykket. Etter et halvt minutt inn i ‘Into the Light, We Descend’ kastes man rett inn i et heseblesende og uoversiktlig lydbilde, der vekslingene mellom voldsomme blastbeat-partier og åpnere og noe mer melodiske sekvenser kun avbrytes av noen få bortgjemte interludes innimellom der en clean-gitar får puste.

Medaljen har også en bakside, der særlig den prominente skarptrommen – også når man tar hensyn til svartmetallens produksjonsstandarder – får mer plass enn det som virker naturlig i en hvilken som helst sammenheng. Den oppsiktsvekkende produktiviteten til prosjektet får nok også en litt uheldig slagside ved at selve komposisjonene på «Ragnarök» generelt er litt svake. Låtene er nok litt for lite distinkte, det er vanskelig å få øye på en klar idé bak mange av dem og riffene ruller av gårde litt som om de kommer på et samlebånd – få av dem virker spesielt inspirerte eller overveid i en litt bredere sammenheng utover seg selv.

Når det er sagt er imidlertid høydepunktene på «Ragnarök» sterke der de dukker opp – særlig mot slutten av plata. På blackthrash-beistet ‘The Smell of Blood on Frosted Winds’ forsvinner de fleste ankepunktene mine brått der et helrått hovedtema, storslåtte og halvmelodiske svartmetallforløsninger og noen folk-øyeblikk som kommer i beste sendetid. Et doom-aktig melodisk hovedtema løfter på sin side ‘The Children of Mùspell Ride’, og plata får også en verdig avslutning i ‘Battle of the Damned Gods’. Her dukker det kanskje kuleste riffet på hele plata opp helt til sist, og byr således på en aldri så liten cliffhanger for den utgivelsen som avgjort er rett rundt hjørnet.

Skrevet av Alexander Lange

Ulvhedner – Legd

Fra enmannsutgivelser som kommer som prosjektiler fra et helautomatisk maskingevær går vi til rogalendingene i Ulvhedner og dette bandets første utgivelse siden 2015. Med beina godt plantet i den melodiske folk-svartmetalltradisjonen som en gang ble sparket i gang av Windir har bandet sluppet «Legd» på tampen av 2020 – en forseggjort konseptplate på 50 minutter som kommer innom både metaforiske naturskildringer, besværelser over norsk forsvarspolitikk anno 1940 og nostalgisk poesi.

«Legd» starter i grunnen rett etter min smak – en smak jeg ofte opplever som ganske så subjektiv, all den tid den på et eller annet tidspunkt er prominent hos undergrunns-svartmetallbandene som har hørt sin Burzum og latt seg fascinere av absurd, minimalistisk og atmosfærisk repetisjon. Etter noen flott slåtte, ensomme og iskalde gitarakkorder, lar Ulvhedner nemlig en enkel og vakker akkordrekke vandre gjennom hele ‘Første kapittel: Viljeløst’ så vel som store deler av ‘Andre kapittel: Vonlaushet’ under Xasthursk skrikevokal. Dette forløses etter hvert av et nydelig melodisk parti, en romslig clean-gitar-sekvens og thrash-riffing, og sånn sett er spennvidden og tonen for resten av plata likevel satt før tredje spor rekker å melde seg.

Det er på sitt mest melodiske «Legd» er på sitt beste. Det er i alle fall derfor ‘Frostnatt’ peker seg ut som et klart høydepunkt, så vel som den klart Windir-inspirerte outroen på ‘En storm der ute’ og den påfølgende introen på ‘Solnedgang’. Den Iron Maiden-aktige melodiske marsjen – og riffet – i avslutningssporet ‘Til siste ende’ peker seg også ut i så måte. De mer rendyrka riffene er litt mer hit-or-miss, der for eksempel introen på den nevnte ‘En storm der ute’ klarer å treffe ganske godt mens versriffet på ‘Vedmodighet’ fortoner seg som en litt mer forglemmelig og uninspirert affære som ikke tjener den lavmælte, mørke skrikevokalen spesielt godt. Dette tilfredsstiller kanskje ikke de ambisjonene som kommer klart til uttrykk i «Legd», og som ellers klarer å støtte opp under en spennende og godt gjennomført musikalsk reise – selv om den åpenbart lener seg på visse inspirasjonskilder.

Skrevet av Alexander Lange

Warskull – Woeful

Enmannsprosjektet Warskull fra Haugesund kom til live gjennom EP’en «Tod ist ewig» i 2015. Siden har prosjektet kommet med en rask, jevn strøm av utgivelser innenfor en variant av svartmetall som i stor grad lener seg på melankolien man vanligvis heller finner i gotisk-inspirert doom-metall. «Woeful» er i så måte et lite oppsiktsvekkende tillegg til Warskulls diskografi, selv om EP’en kan sies å symbolisere et ytterligere steg vekk fra den støyende svartmetallen som i stor grad preget debuten for fem år siden.

På tross av flere blast-beat-partier, særlig i åpningen ‘Insignificance of Being’ og ‘Pessimistic Self-Awareness’, finner «Woeful» nemlig det meste av sin styrke i saktegående black/doom-partier. Med den nokså obskure og mørkt tilslørte produksjonen i bånn fungerer det rent melodiske og atmosfæriske elementet ved dette nokså godt. I tillegg kan Warskull skilte med noen svært forseggjorte og vakre Agalloch-aktige akustiske folk-partier i interluden ‘Euphonius’ og introen på ‘Eat My Heart’.

Det store ankepunktet forblir på sin side det samme som det lenge har vært for Warskull: Vokalen. All den tid skrike-vokalen klarer å kommunisere en desperasjon som står godt til tematikken, ligger den alt for altoverskyggende og langt fremme i miksen. Clean-vokalen fortoner seg ofte som ganske sur, særlig i harmoniene, noe som er synd når tilløpet til kule Woods of Ypres-assosiasjoner fort kunne vært kort for eksempel i åpningslåta. Det får også litt uheldige følger for Lor3l3i-coveret på slutten. Det finnes nemlig for all del en melankolsk, atmosfærisk sprengkraft i mye av det Warskull lager, men i utførelsen er det altså fortsatt en vei å gå.

Skrevet av Alexander Lange

Haalbuaer – Purulent Aapning til Indre Organer

Om du har lest noe av skrivingen min for Metallurgi er sjansen stor for at du har hørt meg syte over Norges beskjedne status innenfor dødsmetallens rekker. Når det kommer til den mest sørpete gjørmeklumpen av en undersjanger vi har her på kloden er vi nordmenn underdogs så det holder, og hvert bidrag vi klarer å skrape opp fra asfalt og rennestein vil tjene oss godt i det lange løp. Vanligvis pleier disse bidragene å opptre i form av 40-åringer som etter flere ti-år med konsum av undergrunns-kunster endelig finner motet til å spikke på sin egen lille gren på slektstreet, så sjokket var stort da jeg deiset inn på metallum-siden til Haalbuaer og fant et bilde av tre gutter som virker å være av en ganske annen aldersgruppe.

At de tre låtene på ‘Purulent Aapning til Indre Organer’ er skrevet av tenåringer burde overraske de fleste. Den Blood Spore-aktige doom/dødsmetallen som skvulper og velter seg fremover over demoens 13 minutter mestrer så mange ulike moder innenfor uttrykkets noe snevre rammer at jeg trodde vi hadde å gjøre med godt erfarne musikere. Den smussete demo-kvaliteten på innspillingen kombinert med de gurglende, Demilich-liknende vokalene kamuflerer mye av smidighetene og variasjonene Haalbuaer har bakt inn i musikken sin, men om du retter oppmerksomheten mot riff og rytmeseksjon blir det fort tydelig. Seige, slimete Cianide-partier velter inn i semi-melodiske riff som huker sine kroker inn i lytteren med Tomb Molds presisjon.

Av de tre solide låtene som tilsammen danner ‘Purulent Aapning til Indre Organer’ er det avslutningssporet «Gravferd» som imponerer mest. De dissonante åpningsakkordene og de mystiske, renplukkede gitarene maner frem bilder av et okkult vedskjuls-ritual, før det plutselige hoppet i tempo åpner fall-lemmet til en heseblesende gruvevogns-jakt ala Indiana Jones and the Temple of Doom. Alt i alt virker Haalbuaer så sikre på sine roller som unge dødsmetall-ambassadører at jeg mener de er i stand til å gå løs på et album-prosjekt, selv om de har flust med tid til å eksperimentere seg frem til et sound de er fornøyde med før det blir en nødvendighet. Ta en lytt dersom du har sansen for grumsete dødsmetall med klare ideer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Obliteration – Live at Chaos Descends 2019

Signert til Indie Recordings, ute nå via LowFidelityAssaults

Lyden av musikken fra PA-en som kuttes og den påfølgende stillheten som gradvis vokser til et øredøvende brøl fra platået rundt deg; er det noe man som ivrig konsert-gjenger har savnet mer i skrekkåret 2020? Jeg har kjent på dette savnet både som publikumer og medlem av et band i år, og det finnes ingen stream som er velprodusert nok til å døyve effektene til denne konsert-abstinensen. Nei, jeg vil faktisk argumentere for at den klassiske konsert-platen har en mye større suksessrate når det kommer til lindrende effekt på konsert-gjenger i karantene enn streams har, ettersom tilstedeværelsen til et faktisk publikum jobber i førstnevntes favør.

Derfor er det litt pussig at nettopp publikumstilværelsen mangler på den nye live-utgivelsen til Obliteration, et opptak av bandets konsert på Chaos Descends i 2019. Dette er nok resultatet av at plata er gitt ut av en uavhengig tredjepart som tok opp lyden fra konserten spontant, og bare i etterkant tok det opp med bandet og fikk tillatelse til å gi det ut via LowFidelityAssaults. Til tross for at jeg gjerne skulle hørt noe mer av publikum enn den spøkelsesaktige bakgrunnsstøyen på ‘Live at Chaos Descends 2019’, er det faktisk tilfellet at signalene fra miksebordet ER tilstrekkelige, ettersom Obliteration blir presentert på optimalt vis, og på sitt absolutt beste.

Selv om Obliteration er et av de bandene som virkelig nærmer seg konsert-energien på platene sine (Bare hør på den magiske tempo-økningen rundt midten av «The Distant Sun (They Are the Key) fra 2013s ‘Black Death Horizon’), er fremførelsene på ‘Live at Chaos Descends 2019’ enda et hakk råere og bestialske enn studio-utgavene. Bandet formelig oser av vitalitet, og de mestrer den essensielle balansen av presisjon og hemningsløshet som gjør dødsmetallen levende som undersjanger. De doom-aktige akkordene mot slutten av «Cenotaph Obscure» lander som kampesteiner, og de svermende tremolo-linjene på «Tumulus of Ancient Bones» truer med å kaste av seg kjettingen og bykse ut av høyttalerne.

Så der artist-streams føles mer ut som glorifiserte (dog underholdende og imponerende) studio-opptak, føles ‘Live at Chaos Descends’ litt som å mimre tilbake til en legendarisk konsert du så på en liten brun bule noen år tilbake (eller f.eks på Øyafestivalen, der jeg så Obliteration rive gjennom et dødstett sett i 2014). Opplevelsen varmer med andre ord like godt som en vel-oppfyrt peis eller en kraftig dram, og det er noe jeg personlig hadde stor bruk for nå på tampen av året. Måtte muligheten endelig åpne seg for å få med seg Norges desidert sterkeste, aktive dødsmetall-band i 2021 igjen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heiinghund – Urðrs Brønn

‘Urðrs Brønn’ er den tredje full-lengderen Heiinghund, tidligere medlem av det legendariske norske svartmetallbandet Sort Vokter har gitt ut siden han returnerte fra sin årelange kunstneriske dvale. Beveget til handling av mangelen på den type rå og støyende svartmetall som Sort Vokter og dets kohorter (bl.a Ildjarn) ga ut på 90-tallet prøvde artisten å skrive litt igjen, bare for å finne ut om den kreative ånden fortsatt bodde et sted i underbevissthetens dyp. Den stadige strømmen av nytt materiale Heiinghund har gitt ut siden returen burde være svar nok på den problemstillinge, og nå sitter vi altså her med ‘Urðrs Brønn’, en 70 minutter lang konseptplate.

Det konseptuelle rammeverket tar i bruk norrøn mytologi for å beskrive både nåtiden og menneskehetens spådde undergang. Etter en lengre periode definert av misbruk av naturen og forakt for dets lover har naturen begynt å ta sin hevn på menneskeheten, og med litt hjelp fra de tre nornene (Urd, Verdande og Skuld, symboler på fortid, nåtid og fremtid) ender det i naturens fullstendige gjenovertakelse av planeten. Dette konseptet er rikt og aktuelt som få andre konsepter innenfor svartmetallen, og om du er interessert i å lese mer om Heiinghunds tanker rundt plata ligger det et par intervjuer ute på nett.

Så har vi musikken. Heiinghund har skrevet og spilt inn all musikken på ‘Urðrs Brønn’, og ikke overraskende er det snakk om lav-oppløst, støyende og krevende svartmetall. Svært få av låtene på plata har noe som minner om låtskriving («Nornene» og «Urðr»), og mesteparten av sporene består av en kort introduksjon med påfølgende gitar- og trommespor som spinner og går til låtas slutt. I tillegg til dette endres karakteren på produksjonen fra låt til låt, med enkelte låter som gnistrer og smuldrer som oppbrente kubber («Kraakevisa», «Eg Ska Drepa Deg»), andre som velter seg i et bunnløst dyp av bassfrekvenser («Fjellets Klagesang»), og noen som låter mer eller mindre som klassikerne innenfor andrebølgen i Norge («Balder og Odin»).

På de første gjennomlyttingene slet jeg med å forstå formålet med denne inkonsistente miksingen, men innen jeg satt meg ned for å skrive denne anmeldelsen gikk det opp for meg hvor integral den kaotiske produksjonen er for platas struktur. Med låtenes sykliske natur tatt i betraktning er det nemlig produksjonen som skaper tydelige skiller fra låt til låt, og som skyver konseptet fremover mot sin tragiske konklusjon. Innen vi når «Eg Ska Drepa Deg» og «Blod Ild Sverd» har striden mellom menneske og natur nådd sitt toppunkt, og musikken og miksingen speiler dette med sin krigerske og aggressive fremtoning. Slik ble mitt største problem med denne plata gradvis forvandlet til den mest essensielle brikken i puslespillet over flere lytt, og om ikke det er et sterkt argument for å ikke la førsteinntrykkene definere en plate, så vet ikke jeg.

Men det er et annet viktig problem som må nevnes før jeg konkluderer denne omtalen. Med sine 70 minutter og sykliske forutsigbarhet er plata rett og slett en utrolig tidkrevende og masokistisk opplevelse å påføre seg selv, spesielt om intensjonen er å vie den sin fulle oppmerksomhet fra start til slutt. Jeg har hørt mange plater som er lengre og likevel tåler lytterens uavbrutte fokus (omtrent samtlige av platene til Esoteric), så dette er ikke noe bias mot ekspansive uttrykk fra min side. Det er endog slik at nesten alle sporene på plata følger et liknende forløp, så når man da støter på en nesten seks minutter lang syklisk og hypnotiserende låt etter en times spilletid, da begynner virkelig oppmerksomheten å svinne.

Jeg fikk likevel mye ut av opplevelsen, og Heiinghunds dyptgående forbindelse til natur-sentrisk og norrøn tradisjon og filosofi synes å være fruktbar grunn å så i. Kanskje hadde jeg med ytterligere lyttinger funnet veien enda lengre inn i de mørke dypene av Urðrs brønn, men med det høye trykket av nyutgivelser på tampen av 2020 ble det dessverre ikke mulig. ‘Urðrs brønn’ anbefales virkelig for tilhengere av kompromissløs og krevende svartmetall med sterke konseptuelle røtter og enkelte glimt av utradisjonell skjønnhet. En omfattende og budskapstung utgivelse for å sette punktum for 2020.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrholt – Retterting

Myrholt beskriver seg selv kort og godt i biografien sin på Spotify og Facebook – «old school black metal. Nothing more, nothing less». Og det stemmer nok egentlig ikke helt godt, i alle fall etter hans nye EP ‘Retterting’ å dømme. Her byr nemlig dette enmannsprosjektet på tre ganske forskjellige egenkomponerte låter: «Til Hinnoms Dal», en rendyrka hyllest til 90-tallets legender i sjangeren, et klassisk Ulver-grep i den akustiske «Hamingja» og det litt underlige elektroniske eksperimentet «Antydninger til kosmos». Resten er coverlåter av henholdsvis Dead Can Dance, Slayer og Black Sabbath. Mye ulikt på 34 minutter, med andre ord!

Og mye er også kult. «Rettergang», Myrholts utgave av Dead Can Dances post-punk-klassiker «The Trial», er en usedvanlig kul svartmetalltolkning med spennende vokal-lek i versene og et refreng som egentlig smeller ganske mye bedre enn originalens. Også i de andre covrene klarer Myrholt å filtrere musikken på ganske spennende vis gjennom de heller begrensede produksjonstradisjonene for enmannsprosjekter innenfor svartmetall. Av hans egne komposisjoner er «Til Hinnons Dal» den klart beste, særlig med sitt drittøffe refreng. Den blir imidlertid noe langtekkelig etter hvert uten at det kommer så veldig mye ut av det, selv om som den trege bridgen må kunne sies å ha noe skikkelig kult for seg, og dette må nok også kunne sies om de to andre komposisjonene. ‘Retterting’ er likevel en spennende, kort musikalsk reise som tross alt er ganske unik innenfor sjangeren.

Skrevet av Alexander Lange

Mortiis – Throe

Noen utgivelser føles det ikke helt riktig å forvente veldig mye av, og i alle fall ikke kritisere. Mortiis‘ ‘Throe’ er en slik en. Dette er nemlig en ti minutters(!) EP på åtte låter som opprinnelig bare var vedlagt kjøpene av ‘The Great Deceiver’ i 2009, og det er et knippe stykker prosjektets frontfigur Håvard Ellefsen snekret sammen på morgenene før han gikk i studio for å lage plata. Nå i desember 2020 har den endelig nådd ut til resten av massene. At forventningene justeres ned på grunn av det litt underlige formatet gjør imidlertid ikke at man ikke kan ha noen glede av denne utgivelsen – snarere tvert imot, selv om det er klart at et visst uforløst potensiale stadig lurer under overflatene på de svært korte sporene.

Likhetene med den catchy industrielle musikken på ‘The Great Deceiver’ strekker seg ikke lenger enn at det rent estetiske uttrykket ligner litt, der ‘Throe’ opererer med støy og lyder Ellefsen eksperimenterte med for seg selv. Hovedsakelig varierer de mellom å være noise-stykker med skarpe kanter på «Atone», «Psychosphere», «Scathe» og «The Ringeling» og mørke ambient-droner på «worship» og «Phantom». Det er særlig i de sistnevnte jeg virkelig fanges og ønsker meg noe mer langstrukket. Likevel er det tittellåta som er det desidert kuleste momentet på denne lille utgivelsen; som «Scab» er den i et litt mer groovy og jordnært (men fortsatt ikke jordnært) hjørne. Men i motsetning til «Scab» som i grunnen byr på lite spennende over sitt drøye halve minutt, blir jeg helt revet med av «Throe» der en klar kassegitar med iskald romklang loopes med innpåslitne støylyder og glitches over det hele. Det gjør det vanskelig ikke å anbefale en gjennomlytt av ‘Throe’ – i verste fall er det snakk om ti bortkastede minutter. Banebrytende er det selvsagt heller ikke, men som meg blir man kanskje mest irritert over at det jo er alt for kort.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Beaten to Death – Laat Maar, Deel Twee: Ik Verhuis Naar Østmarka

Det er en ny uke, og dere vet hva det betyr? Jepp, Beaten to Death har åpnet adventsluke nummer tre og sluppet enda et knippe låter fra den etterlengtede platen ‘Laat Maar, Ik Verhuis Naar Het Bos’, og jeg har fått gleden av å – i velkjent anmelder-stil – saumfare innholdet på både skråsikkert og eplekjekt vis.

EP-en inneholder som vanlig fire spor, hvorav samtlige kombinerer illsint ekstrem-metall med mer besynderlige og utradisjonelle elementer. Vi får bl.a. en spartansk post-metal/sludge-seksjon allerede halvminuttet ut i åpningslåta «Carola (Engulfed by Stormwinds of Death)», et ASMR-opptak fra helvete på «Jeg Skal Lage Drakt av Deg», og noe som kan minne om Dick Dales surf-gitar i grindcore-utgave på «The Dying Egg». Rammeverket rundt de mer idiosynkratiske partiene er fortsatt grindcore i kjent Beaten to Death-stil: primal men presis juling av trommeskinn; en gitartone som minner om en tykk, industriell vaier; to vokalister som kjemper om hvem som kan uttrykke misnøye og sinne på mest absurd vis.

Men det er ikke bare sjanger-bruken som vekker oppsikt, også tekstene avslører en helt spesiell vilje til å gå dit ingen tidligere har våget. «Carola…» handler tilsynelatende om en rituell og noenlunde inkompetent tilkalling av den svenske singer-songwriteren Carola i demon-form, «Jeg Skal Lage Drakt av Deg» beskriver en makaber voldshandling på urovekkende hverdagslig vis, og «The Dying Egg» er en utrolig Beaten to Death-måte å tilnærme seg midtlivskrisen på. Tekstene er sære og humoristiske nok til å fremkalle hyppige latterutbrudd, men bak morsomhetene ligger det ofte en liten kjerne av seriøs forargelse som tilfører en viss dybde til overflatens spetakkel (se «Så Gjør Vi Så Når Solen Slikker Vårt Kjøtt. Kanskje).

Med tanke på at denne EP-en har samme opphav som de to foregående er det ingen grunn til at den ikke også skal kunne måle seg i forhold. For min del fikk jeg ekstra mye glede ute av tekstene i denne omgang, om så de første par EP-ene imponerte litt mer med sine krappe musikalske hårnåls-svinger. Uansett er ‘Laat Maar…’ nok et sterkt kapittel i Beaten to Deaths reiseguide til internasjonale skoger, en bok jeg virkelig begynner å bli ivrig etter å lese fra perm til perm (selv om den virker noe motvillig til å nærme seg temaet… tja, hva skal man si, skog?). Innen den tid får jeg se meg nøgd med å traske litt rundt i den lokale utmarka med ‘Laat Maar, Deel Twee: Ik Verhuis Naar Østmarka’ som ledsager.

Ild – Knippe

Ild er et splitter nytt enmanns svartmetall-band fra Oslo som kobler atmosfærisk svartmetall opp mot en særegen form for norsk okkultisme. Om ikke albumcoveret forteller deg det du trenger å vite om det tematiske innholdet, så kan jeg røpe så mye som at tekstene på demoen ‘Knippe’ leser som noen transe-induserte nedskriblerier på en støvete overflate. Produksjonen styrker denne mystiske stemningen med sine sprakende teksturer og skarpe, flint-aktige kanter, og resultatet er et stykke atmosfærisk svartmetall som er uhyggelig og spøkende heller enn preget av den kosmiske ærefrykten som kjennetegner undersjangeren.

De fire låtene er alle suggererende og hypnotiske fotmarsjer gjennom et gråbrunt og foreldet versjon av den norske fjellheimen. Åpningslåta «Hjemkomst» fungerer som en introduksjon til det basale uttrykket, før «Jeg Senker Mine Små i Jorden» leverer et overraskende emosjonelt slag i solar plexus med sin tragiske stemning og bitre, dissonante akkordtepper. Alene-musiker «Horgmo» maler noen utrolig rike bilder av den sorgtunge scenen i teksten, og alle versene ender i den grusomme titulære uttalelsen.

De to siste låtene, «I Natten, under Stjernene» og «Offervals» dykker enda dypere inn i musikkens hypnotiske natur, og de sakte-brennende låtene vitner om en artist som allerede har en god forståelse av hva han ønsker å utrette med prosjektet. Når den resignerte karavanen av bortgåtte sjeler har nådd sin destinasjon – som virker å være en slags skjærsild eller mellomverden – mot slutten av «Offervals», har jeg som lytter blitt transportert rimelig langt inn i en fiktiv skyggedal fylt med elementer fra en korrumpert, norsk folketradisjon. Det oppleves som en kombinasjon av Kittelsens mystikk og det spirituelle skyggeplanet som utforskes av band som Litauiske Luctus. ‘Knippe’ er en meget lovende addisjon til norsk svartmetalls enmanns-tradisjon, og en ypperlig utgivelse for tilhengere av auditive svartekunster.

Nagirčalmmiid – Nagirčalmmiid EP

Den mest potente effekten pandemien har hatt på mange av oss relativt heldige nordmenn, er den gjennomtrengende kjedsomheten som oppstår når hjemmekontorets sjarm har begynt å blekne. Denne fullstendige mangelen på interessante hendelser i egen hverdag har tvunget mange til å ta kreativiteten i bruk for å sørge for variasjonen selv. Noen skriver fiksjon, noen skriver blogg (pandemien har delvis skyld i at Metallurgi eksisterer f.eks), og noen starter band. Nagirčalmmiid gjorde sistnevnte.

Bandet, som består av to rimelig unge karer med sans for vegger av gitar og seige tempoer, spiller en form for stoner rock myntet på konsertarenaen. Riffene er store, låtene er direkte, og karene growler og gauler over det rumlende lydbildet med overbevisende entusiasme. Mikset inn i det kommersielle stoner-soundet er gitar-fraseringer som minner om spillet til streng-duoen i Lamb of God, samt noen mer post-aktige stemninger som skaper avbrekk mellom de tyngre seksjonene.

Låta som best tydeliggjør bandets potensiale for min del er «Skoavddas». Åpningsriffet minner det lystigere materialet på Mastodons ‘The Hunter’, og er rett og slett vanvittig tøft. I tillegg får vi et smidig ride-drevet beat mot bridgen, og et sunget refreng som virkelig er habilt utført med tanke på at gutta knapt ser ut til å ha begynt på videregående. Det betyr slettes ikke at resten av EP-en under-presterer; samtlige låter viser en evne til å skape minneverdig materiale som er rimelig imponerende for et ungt band. Jeg håper gutta holder prosjektet gående selv etter samfunnet begynner å fungere mer eller mindre normalt igjen, ettersom de virkelig er inne på noe. Inntil den tid er ‘Nagirčalmmiid’ en effektiv salve mot kjedsomhet.

Fullmåne/ Martelgang – Split

Til slutt har vi en utgivelse som virkelig presterer å rive teppet fra under bena på selv den mest velutdannede undergrunns-fanatiker. Splitten mellom de to enmanns-bandene fra henholdsvis Norge og Nederland fordeler tiden mellom den post-punk-inspirerte svartmetallen til førstnevnte, og den sydende gryta av elektro-industrielt avkok Martelgang har stående på komfyren. Denne bloggen fokuserer jo først og fremst på norsk metall, så jeg har dessverre ikke tenkt til å dykke så dypt inn i bidragene til den nederlandske einstøingen. Jeg kan dog røpe at den sære kombinasjonen av trap, hardstyle, metall osv. har en tendens til å – til tross for et lite mangel på raffinement – sette seg fast på samtlige klebrige overflater i hjernen.

Når sant skal sies er Fullmåne heller ikke noe alminnelig svartmetall-prosjekt. «Kingdom» og «Torch in the Night» har sterke relasjoner til rå og lavoppløst svartmetall, men ispedd klare trekk fra post-punk som skinner gjennom i både produksjon og låtskriving. Gitartonen er spinklere og mindre vrengt enn det meste av tradisjonell svartmetall, og ideene som dukker opp i slutten av «Kingdom» og første halvdel av «Torch in the Night» vekker assosiasjoner til henholdsvis Iceages mer støyende materiale og de atmosfæriske men flerrende gitarene til Turia filtrert gjennom de glitrende progresjonene til et band som Makthaverskan.

Dette er et sound som – etter en tilvenningsprosess for mitt vedkommende – viser seg å holde et visst potensiale. Akkord-progresjonen i versene på «Torch in the Night» skaper en hel spesiell stemning, og det samme gjør den lett psykedeliske avslutningen på åpningslåta. Ja, vokalen er et hinder som for mange vil vise seg å være for høyt til å hoppe over, og ja, trommene høres tidvis ut som om de ble veltet utfor en trapp ved et uhell. Fullmånes side av splitten (og Martelgangs forøvrig) har likevel sneket seg inn på meg og endt opp med å gjøre et inntrykk. Dette er musikk for en meget smal demografi innenfor undergrunns-skaren, men de som har sansen for denne typen uttrykk vil kunne se forbi den litt amatørmessige lakken og finne en interessant lytteopplevelse der bak. For de innvidde!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Mork – Pesta

Mork er et svartmetall-band fra Halden som teknisk sett er enmanns-prosjektet til Thomas Eriksen, men som også har en full line-up til bruk i live-sammenheng. Eriksen bruker monikeren til å spinne videre på en lettere oppdatert versjon av norske svartmetall-tradisjoner fra 90-tallet, med en tematikk som oser av Kittelsens mørke folkeeventyr og en forkjærlighet for ukuelige naturkrefter. EP-en ‘Pesta’ er Eriksens ferskeste utgivelse på Peaceville Records, hvor han allerede har gitt ut full-lengderene ‘Eremittens Dal’ og ‘Det Svarte Juv’, og er en liten stop-gap som inneholder en ny låt, et Burzum-cover og to låter fra en live-konsert i Oslo.

Den nye låta, EP-ens tittelspor, er åpenbart hovedattraksjonen på utgivelsen. Med sine syv minutter og tredelte struktur er låta substansiell nok til å gjøre opp for resten av EP-en, som mer eller mindre er diverse småplukk myntet på fansen. Åpningssekvensen spinner et vev av sykliske riff som affekterer med sine smart plasserte akkordskifter og ekspressivt vibrerende gitartoner. Låta går så over i en lettere dissonant del som med sin krokete lede-melodi maler et bilde av den mytiske figuren Pesta, en stusslig og krumbøyd gammel dame som vandrer fra gard til gard og sprer sykdom. Enda et syklisk parti drevet av en aktivt vandrende bass leder oss tilbake til åpningsriffets velkjente dørterskel, før de avsluttende gitarene henger i lufta som kirkeklokker i en pest-herjet og folketom grend.

Til tross for deres mindre essensielle natur byr bonussporene fortsatt på en god lytte-opplevelse. Coveret av Burzums «Valen» forvandler den ni minutter-lange marsjen til en mørk men tilgjengelig akustisk ballade. Det spartanske gitarspillet til Greven blir pyntet med strenghogg og fiolin-plukk, og Thomas Eriksen bruker sin distinkte og karakterfulle sangstemme til å bringe teksten over fra det mytiske til det personlige. De to live-sporene, «En Sti inn i Remmendalen» og «I Hornenes Bilde» fra henholdsvis ‘Isebakke’ og ‘Eremittens Dal’ viser et liveband i god form. Tonen er god mellom bandet og publikumet, og Eriksen virker å sette pris på interaksjonen.

Til å være en kort mellom-utgivelse er ‘Pesta’ en givende opplevelse. Selve låta er et glimrende tillegg til bandets allerede sterke låt-bibliotek, selv om jeg skulle ønske jeg kunne høre den i en større plate-kontekst på et eller annet tidspunkt. De tre tilleggs-sporene er også moderate gilder; en solid gave til blodfansen, men lite mer enn et par underholdende lytt for mer moderate metallhoder. Låta «Pesta» vekker appetitten for mer Mork-materiale, så jeg håper Eriksen har planer om å slippe et mer substansielt verk i nær fremtid.

Veil of Secrets – Dead Poetry

Veil of Secrets er et samarbeid-prosjekt mellom arbeidshest og trommis Asgeir Mickelson og tidligere Tristania-vokalist Vibeke Stene. Etter å ha lengtet etter å returnere til mikrofonen en stund fant Stene veien til Mickelson etter å ha jobbet med musikk til ekstremmetall-bandetGod of Atheists, og de utarbeidet en kunstnerisk retning over tid. Ved å kombinere Mickelsons kjærlighet for klassisk doom ala Candlemass sine to første plater med Vibekes vokale trolldom har de endt opp med en type melodisk doom som titter like mye tilbake på sjangerens opprinnelse som mot nyere band som 11th Hour og Isole.

Singelen og åpningslåta «The Last Attempt» legger på praktisk vis frem bandets fullstendige modus operandi. Veldige gitar-riff filtreres gjennom en kraftig og klar produksjon, godt støttet oppunder av trommene og bassens rytmiske bauta. Over dette stillaset spinnes tråder av sølvaktige leads og gitarharmonier, fargerike sidekarakterer til Vibekes hovedkarakter. I tillegg til dette har vi hyppige innslag av elektrisk fiolin spilt av Sareeta, som gir ytterligere referanser til band som My Dying Bride og Subrosa.

Det første som slår meg etter noen nøye gjennomlyttinger av plata er at gitararbeidet er helt forbilledlig. Her møtes muskulær Lars Johansson-riffing med harmoniske gitarkor, og sammen danner de en kontinuerlig sekvens av minneverdige og mektige gitar-konstruksjoner. Den rene plukkinga som åpner «The Lie of Her Prosperity» er også helt nydelig, og skaper en stødig grunnstein som resten av låtas drama kan stå på. Kombinert med det kruttsterke trommespillet dannes det flere øyeblikk som sees frem til under hvert gjennomlytt, som f.eks den synkoperte drakampen mellom gitar og trommer på versene til «Fey».

Det som dessverre ikke fungerer så bra på ‘Dead Poetry’ er vokalen til Vibeke Stene. Skylden for dette finner man ikke hos en enkel beslutning, men i kombinasjonen av produksjonsvalg og skrivinga til Vibeke selv. Stene og Mickelsons fokus under prosessen har vært å skrive ærlig musikk, og resultatet ser vi i låttekstene, som avdekker deler av Vibekes indre liv på personlig vis. Dessverre har fokuset på tekst tilsynelatende endt opp med å stjele litt fra selve vokalskrivinga, ettersom jeg etter adskillige fulle gjennomkjøringer fortsatt ikke husker en eneste vokallinje. I tillegg svikter produksjonen Vibeke litt, ettersom vokalmiksen er altfor tørr og eksponerende for hennes sarte opptak.

Når violin-spillet heller ikke bidrar til noe særlig annet enn å fargelegge i kantene, blir det tydelig for meg at det er et par elementer ved ‘Dead Poetry’ som ikke har blitt utnyttet til det fulle. Skrivinga for den basale trioen av gitar, bass og trommer er nemlig så sterk at vokalen og fiolinen forsvinner i bakgrunnen i mesteparten av tilfellene. Med flere distinkte vokallinjer fra Vibekes hold, samt fiolinspill som velger å enten bidra til atmosfære eller melodisk kontrapunkt fremfor å prøve å gjøre begge simultant, hadde ‘Dead Poetry’ kunne vært en aldri så liten perle innenfor norsk doom. Dessverre er ikke det tilfellet, og plata ender ergerlig nok opp med å underprestere litt i forhold til forventningene. Jeg håper endog inderlig at duoen finstemmer litt og prøver igjen, ettersom de innehar vanvittige mengder potensiale med en så sterk grunnstruktur.

Neurotic Doom – Where All Light Dies

Man kan virkelig merke på utgivelsene som slippes for øyeblikket at det stummende vintermørket har begynt å legge sin tunge bør over skuldrene til norske undergrunns-musikere. Det kan være en tilfeldighet, eller nøye gjennomtenkt timing fra artistenes side, men jeg synes det er bevis nok at jeg denne uka har dekket fire utgivelser hvor tag-en «depression» er å finne på Metal-Archives-siden deres. Neurotic Doom er den siste av dem, og vinner enkelt nok dysterhetskrigen dem i mellom med sin golde og bekmørke kombinasjon av funeral doom og dødsmetall.

Første gang jeg hørte gjennom åpningssporet, «Finding the River that Flows Within», trodde jeg jeg hadde å gjøre med en ganske sjangertro funeral doom-utgivelse. Tunge akkorder trasker mot den ruinerte horisonten i sakte film, og alarmerende melodier henger som lik-kleder over landskapet. Til tross for et noe standard uttrykk – situert omtrent midt mellom Profetus melankolske atmosfære og Mournful Congregations mange lag med sørgende melodier – var det meget overbevisende, velutført og ikke minst affekterende. Den rustne porten av en melodi som materialiserer seg rundt 03:40 setter tankene over på gråfargen som både gjennomsyrer depresjonens utsiktsløse perspektiv, samt det sjelesvekkende skrekkspillet Silent Hill.

På andrelåta, «Anhedonic Descent», blir det klart at ‘Where All Light Dies’ ikke er en simpel sjanger-øvelse. De voldsomme rytmegitarene og dobbelpedalene knytter sterke forbindelser til dødsmetall, og eksplosjonen av blast beats som utløses litt senere introduserer et nivå av aggresjon som sjelden oppleves innenfor funeral doom. «Exhaling Dusk» kombinerer deretter de to uttrykkene til en doom/death-perle av en låt som muligens er det beste stedet å starte for nysgjerrige lyttere.

Det ble allerede klart for meg på første gjennomlytt at vi har å gjøre med en sterk og komplett undergrunns-utgivelse. Funeral doom er en sjanger som kan være vanskelig å fylle med meningsfulle musikalske hendelser, ettersom undersjangerens definerende karakteristikker er så presise. Neurotic Doom løser dette enkelt å greit ved å bringe inn elementer fra andre uttrykk som alle bidrar til å beskrive de mange sidene ved altoppslukende anhedonia. ‘Where All Light Dies’ er en av de mest overbevisende skildringene av indre uro jeg har hørt i 2020, og er en absolutt must for tilhengere av tungsinnet norsk undergrunns-metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Denne ukas utgave av Makrostrukturell Evaluering blir litt annerledes fra tidligere utgaver, av den enkle grunn at det ikke ble sluppet noe særlig metall i plateformat sist uke her i Norge. Den mest bemerkelsesverdige av de to platene som ble sluppet har jeg spart til fredags-spalten, og den andre platen er sluppet av en Bergens-musiker hvis produksjon jeg har bestemt meg for å ikke gi fullverdige omtaler av, ettersom han holder et umenneskelig tempo på ca. én plate i uka.

Ute nå via Annihilated Pentagram Productions

Men i og med at det ikke er noe annet å skrive om denne uka kan jeg i alle fall skrible ned noen kort ord om Kenneth Nattesorgs siste soloutgivelse, en full-lengder som kommer ut under hans eponym Nattesorg. De to første utgivelsene jeg dekket ble gitt ut under hans grindcore alter ego Desmodus Rotundus, og var informasjons-pakkede og monotone støyfester der korroderende gitarer og trommer banet vei for en veritabel storm av gryntende vokal. Nattesorg derimot, er Kenneths svartmetall-prosjekt, og er også mannens flaggskips-mononym med sin senioritet og omfattende diskografi.

Til tross for ulik sjanger-tilhørighet låter de to enmanns-bandene jeg til nå har dekket temmelig likt. Sisteutgivelsen til Nattesorg, ‘Come Against the Fortress’, har en litt mindre kaotisk fremtoning enn Desmodus Rotundus, og en vokal som rasper mer enn den brumler. Gitarene filer endog på samme flisa, og trommene er like programmerte og sinnsbedøvende som alltid. Det skal sies at gitarenes tonespråk for meg over tre utgivelser har opparbeidet seg en gjenkjennelig identitet, så til tross for platenes utskiftbarhet vekker de fortsatt en forsiktig nysgjerrighet på første gjennomlytt. De utallige monikerne til Kenneth Nattesorg er som kjent ikke noe for alle og hvermann (eller de færreste for den saks skyld), og ‘Come Against the Fortress’ leer ikke på en muskel for å endre på det. Lytt på eget ansvar.

Skrevet av Fredrik Schjerve