Mork – Pesta
Mork er et svartmetall-band fra Halden som teknisk sett er enmanns-prosjektet til Thomas Eriksen, men som også har en full line-up til bruk i live-sammenheng. Eriksen bruker monikeren til å spinne videre på en lettere oppdatert versjon av norske svartmetall-tradisjoner fra 90-tallet, med en tematikk som oser av Kittelsens mørke folkeeventyr og en forkjærlighet for ukuelige naturkrefter. EP-en ‘Pesta’ er Eriksens ferskeste utgivelse på Peaceville Records, hvor han allerede har gitt ut full-lengderene ‘Eremittens Dal’ og ‘Det Svarte Juv’, og er en liten stop-gap som inneholder en ny låt, et Burzum-cover og to låter fra en live-konsert i Oslo.
Den nye låta, EP-ens tittelspor, er åpenbart hovedattraksjonen på utgivelsen. Med sine syv minutter og tredelte struktur er låta substansiell nok til å gjøre opp for resten av EP-en, som mer eller mindre er diverse småplukk myntet på fansen. Åpningssekvensen spinner et vev av sykliske riff som affekterer med sine smart plasserte akkordskifter og ekspressivt vibrerende gitartoner. Låta går så over i en lettere dissonant del som med sin krokete lede-melodi maler et bilde av den mytiske figuren Pesta, en stusslig og krumbøyd gammel dame som vandrer fra gard til gard og sprer sykdom. Enda et syklisk parti drevet av en aktivt vandrende bass leder oss tilbake til åpningsriffets velkjente dørterskel, før de avsluttende gitarene henger i lufta som kirkeklokker i en pest-herjet og folketom grend.
Til tross for deres mindre essensielle natur byr bonussporene fortsatt på en god lytte-opplevelse. Coveret av Burzums «Valen» forvandler den ni minutter-lange marsjen til en mørk men tilgjengelig akustisk ballade. Det spartanske gitarspillet til Greven blir pyntet med strenghogg og fiolin-plukk, og Thomas Eriksen bruker sin distinkte og karakterfulle sangstemme til å bringe teksten over fra det mytiske til det personlige. De to live-sporene, «En Sti inn i Remmendalen» og «I Hornenes Bilde» fra henholdsvis ‘Isebakke’ og ‘Eremittens Dal’ viser et liveband i god form. Tonen er god mellom bandet og publikumet, og Eriksen virker å sette pris på interaksjonen.
Til å være en kort mellom-utgivelse er ‘Pesta’ en givende opplevelse. Selve låta er et glimrende tillegg til bandets allerede sterke låt-bibliotek, selv om jeg skulle ønske jeg kunne høre den i en større plate-kontekst på et eller annet tidspunkt. De tre tilleggs-sporene er også moderate gilder; en solid gave til blodfansen, men lite mer enn et par underholdende lytt for mer moderate metallhoder. Låta «Pesta» vekker appetitten for mer Mork-materiale, så jeg håper Eriksen har planer om å slippe et mer substansielt verk i nær fremtid.
Veil of Secrets – Dead Poetry
Veil of Secrets er et samarbeid-prosjekt mellom arbeidshest og trommis Asgeir Mickelson og tidligere Tristania-vokalist Vibeke Stene. Etter å ha lengtet etter å returnere til mikrofonen en stund fant Stene veien til Mickelson etter å ha jobbet med musikk til ekstremmetall-bandetGod of Atheists, og de utarbeidet en kunstnerisk retning over tid. Ved å kombinere Mickelsons kjærlighet for klassisk doom ala Candlemass sine to første plater med Vibekes vokale trolldom har de endt opp med en type melodisk doom som titter like mye tilbake på sjangerens opprinnelse som mot nyere band som 11th Hour og Isole.
Singelen og åpningslåta «The Last Attempt» legger på praktisk vis frem bandets fullstendige modus operandi. Veldige gitar-riff filtreres gjennom en kraftig og klar produksjon, godt støttet oppunder av trommene og bassens rytmiske bauta. Over dette stillaset spinnes tråder av sølvaktige leads og gitarharmonier, fargerike sidekarakterer til Vibekes hovedkarakter. I tillegg til dette har vi hyppige innslag av elektrisk fiolin spilt av Sareeta, som gir ytterligere referanser til band som My Dying Bride og Subrosa.
Det første som slår meg etter noen nøye gjennomlyttinger av plata er at gitararbeidet er helt forbilledlig. Her møtes muskulær Lars Johansson-riffing med harmoniske gitarkor, og sammen danner de en kontinuerlig sekvens av minneverdige og mektige gitar-konstruksjoner. Den rene plukkinga som åpner «The Lie of Her Prosperity» er også helt nydelig, og skaper en stødig grunnstein som resten av låtas drama kan stå på. Kombinert med det kruttsterke trommespillet dannes det flere øyeblikk som sees frem til under hvert gjennomlytt, som f.eks den synkoperte drakampen mellom gitar og trommer på versene til «Fey».
Det som dessverre ikke fungerer så bra på ‘Dead Poetry’ er vokalen til Vibeke Stene. Skylden for dette finner man ikke hos en enkel beslutning, men i kombinasjonen av produksjonsvalg og skrivinga til Vibeke selv. Stene og Mickelsons fokus under prosessen har vært å skrive ærlig musikk, og resultatet ser vi i låttekstene, som avdekker deler av Vibekes indre liv på personlig vis. Dessverre har fokuset på tekst tilsynelatende endt opp med å stjele litt fra selve vokalskrivinga, ettersom jeg etter adskillige fulle gjennomkjøringer fortsatt ikke husker en eneste vokallinje. I tillegg svikter produksjonen Vibeke litt, ettersom vokalmiksen er altfor tørr og eksponerende for hennes sarte opptak.
Når violin-spillet heller ikke bidrar til noe særlig annet enn å fargelegge i kantene, blir det tydelig for meg at det er et par elementer ved ‘Dead Poetry’ som ikke har blitt utnyttet til det fulle. Skrivinga for den basale trioen av gitar, bass og trommer er nemlig så sterk at vokalen og fiolinen forsvinner i bakgrunnen i mesteparten av tilfellene. Med flere distinkte vokallinjer fra Vibekes hold, samt fiolinspill som velger å enten bidra til atmosfære eller melodisk kontrapunkt fremfor å prøve å gjøre begge simultant, hadde ‘Dead Poetry’ kunne vært en aldri så liten perle innenfor norsk doom. Dessverre er ikke det tilfellet, og plata ender ergerlig nok opp med å underprestere litt i forhold til forventningene. Jeg håper endog inderlig at duoen finstemmer litt og prøver igjen, ettersom de innehar vanvittige mengder potensiale med en så sterk grunnstruktur.
Neurotic Doom – Where All Light Dies
Man kan virkelig merke på utgivelsene som slippes for øyeblikket at det stummende vintermørket har begynt å legge sin tunge bør over skuldrene til norske undergrunns-musikere. Det kan være en tilfeldighet, eller nøye gjennomtenkt timing fra artistenes side, men jeg synes det er bevis nok at jeg denne uka har dekket fire utgivelser hvor tag-en «depression» er å finne på Metal-Archives-siden deres. Neurotic Doom er den siste av dem, og vinner enkelt nok dysterhetskrigen dem i mellom med sin golde og bekmørke kombinasjon av funeral doom og dødsmetall.
Første gang jeg hørte gjennom åpningssporet, «Finding the River that Flows Within», trodde jeg jeg hadde å gjøre med en ganske sjangertro funeral doom-utgivelse. Tunge akkorder trasker mot den ruinerte horisonten i sakte film, og alarmerende melodier henger som lik-kleder over landskapet. Til tross for et noe standard uttrykk – situert omtrent midt mellom Profetus melankolske atmosfære og Mournful Congregations mange lag med sørgende melodier – var det meget overbevisende, velutført og ikke minst affekterende. Den rustne porten av en melodi som materialiserer seg rundt 03:40 setter tankene over på gråfargen som både gjennomsyrer depresjonens utsiktsløse perspektiv, samt det sjelesvekkende skrekkspillet Silent Hill.
På andrelåta, «Anhedonic Descent», blir det klart at ‘Where All Light Dies’ ikke er en simpel sjanger-øvelse. De voldsomme rytmegitarene og dobbelpedalene knytter sterke forbindelser til dødsmetall, og eksplosjonen av blast beats som utløses litt senere introduserer et nivå av aggresjon som sjelden oppleves innenfor funeral doom. «Exhaling Dusk» kombinerer deretter de to uttrykkene til en doom/death-perle av en låt som muligens er det beste stedet å starte for nysgjerrige lyttere.
Det ble allerede klart for meg på første gjennomlytt at vi har å gjøre med en sterk og komplett undergrunns-utgivelse. Funeral doom er en sjanger som kan være vanskelig å fylle med meningsfulle musikalske hendelser, ettersom undersjangerens definerende karakteristikker er så presise. Neurotic Doom løser dette enkelt å greit ved å bringe inn elementer fra andre uttrykk som alle bidrar til å beskrive de mange sidene ved altoppslukende anhedonia. ‘Where All Light Dies’ er en av de mest overbevisende skildringene av indre uro jeg har hørt i 2020, og er en absolutt must for tilhengere av tungsinnet norsk undergrunns-metall.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 