the visions of trismegistos

Årets edleste norske metaller 2021: Plater (#10-#1)

Klikk her for plass #50-#36.
Klikk her for plass #35-#21.
Klikk her for plass #20-#11.

#10: She Said Destroy – Succession

She Said Destroy | Succession | Norway Rock Magazine

Plateselskap: Mas-Kina Recordings
Sjanger: Post-metal/post-hardcore

‘Succession’ er sannsynligvis en av årets mest varierte norske metallopplevelser. Med bein som for så vidt alltid er stødig plantet i et slags løst definert post-hardcore-landskap, tjener de mange sidesporene She Said Destroy også våger seg utpå som bevis i seg selv på at denne plata har blitt til over lang tid – sannsynligvis med mange impulser på veien. Så er dette også et av platas store styrker, der bandet i stedet for å gå seg vill i et litt udefinerbart helhetsuttrykk tilfredsstiller stort med sitt store, fargesprakende lerret. Noe er de fortsatt aller best på, som post-hardcoren som rendyrkes i låter som «You Will End» og «Not Only Bridges» og post-black-metal-flørt i «Sharpening the Blade», men andre høydepunkter finnes mer uventede steder – som i avslutnings- og tittellåta som fortsatt fremstår som et sant unikum. ‘Succession’ er en sann fryd å høre på, og en av platene på lista her med desidert størst pur underholdningsverdi.

Beste låter: «Sharpening the Blade», «Not Only Bridges», «Succession»

Link til omtale
Strømmelink

#9: Athar Aghanon – Fidelitas

Plateselskap: Ixiol Productions
Sjanger: Progressiv black metal

En av årets første utkårede favoritter hos Metallurgi har også vist seg å være en av de mest slitesterke. Identiteten til den mystiske skikkelsen bak Bandcamp-svartmetallbandet Athar Aghanon er og forblir et mysterium; et mysterium som dog trumfes av spørsmålene rundt hvordan musikeren kom frem til det eksentriske og unike soundet som definerer skiva ‘Fidelitas’. ‘Fidelitas’ tar utgangspunkt i svartmetallens svermende intensitet, men utvider uttrykket med progressive lystflukter, syntetisk middelalder-instrumentering og en krokete og forfallen atmosfære som er helt umulig å riste av seg så lenge skiva ljomer ut av anlegget. Athar Aghanon har et enestående talent for å identifisere uutforskede kreative lommer innenfor svartmetallsjangeren, og ‘Fidelitas’ er fylt fra ende til annen med kunstneriske valg som får velreiste svartmetallfans som undertegnede til å gape av vantro og beundring. At en såpass særegen og komplett musikalsk pakke ble sluppet av et ukjent prosjekt på Bandcamp er nesten ikke til å tro, og man begynner nesten å lure på om mannen bak Athar Aghanon er en veteran innenfor scenen som har bestemt seg for å spille metall-Norge et puss. Det spiller dog ingen rolle hvordan ‘Fidelitas’ kom til verden; det viktigste er at den gjorde det, og at vi dermed kan lytte på den og minnes alle de mange ubrukte ideene som fremdeles ligger og venter i tilsynelatende ferdig-utforskede sjangre og uttrykk. Athar Aghanon leverer en av årets mest originale metalliske visjoner på ‘Fidelitas’.

Beste låter: «Purge of the Lawless», «Resanctified (Anteferean Ghost Invocation)», «We Lie Alone»

Link til omtale
Strømmelink

#8: Whoredom Rife – Winds of Wrath

Winds of Wrath | Whoredom Rife | TERRATUR POSSESSIONS

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Black metal

Årets desidert mest massive svartmetallplate må nok være ‘Winds of Wrath’, der Whoredom Rife lykkes bedre enn de fleste har gjort før med å skildre det som føles som de flammende og brutale forholdene som omgir Helvetes porter. Det skjer både gjennom et av årets heftigste albumcovre og et usedvanlig raffinert, målrettet og velprodusert svartmetalluttrykk, som byr på soniske orkaner av ondskap så vel som hardtslående riff og noen av årets mest minneverdige melodier (bare hør på «Curse of the Moon»!). Musikken føles hele tiden hemningsløs mektig og fantastisk overveldende som lite annet, og slår et av årets mest overbevisende slag for den norske svartmetallens fortsatte relevans. Dette er nemlig høyst tradisjonstro samtidig som det føles udiskutabelt moderne.

Beste låter: «Curse of the Moon», «A thousand Graves Endured», «Einride»

Link til omtale
Strømmelink

#7: Helheim – WoduridaR

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Viking/black metal

Til tross for at Helheim var der nesten helt fra starten av den store, norske svartmetallrevolusjonen på 90-tallet, blir de av mange sett på som en fotnote i forhold til de større navnene som satte sitt preg på perioden. Som følge har jeg personlig – som mange andre, vil jeg tro – et mye svakere forhold til bandets diskografi enn deres historiske betydning kanskje skulle tilsi. ‘Woduridar’ har dermed fungert som en irettesettelse, og en påminnelse om at den kollektive tenketanken ofte begår grove overseelser i jakten på å systematisere og forstå fortiden. ‘Woduridar’ vitner om et band som har brukt årevis på å utforske og utvikle sitt eget perspektiv på svartmetallsjangeren; et perspektiv hvis tilknytning til norrøn arv strekker seg dypere enn overfladiske sjangertrekk og bruk av tidsriktige instrumenter. Der mange vikingmetall-band lar lyden av vrinskende hester og klingende sverdkamp transportere lytteren til en nordisk slagmark ca. år 950, oppleves ‘Woduridar’ mer som en rekke personlige sagaer hentet fra menneskene som faktisk levde den historien vi lar oss fascinere av i våre dager. Bandets karakteristiske, organiske svartmetall utgjør et smektende og rikt bakteppe for disse sagaene å utspille seg foran, et bakteppe som er like detaljrikt og fylt av liv som naturen den forsøker og emulere. Helheim har for alvor åpnet øynene mine for sin egne musikalske visjon på ‘Woduridar’, en av årets sterkeste musikalske/tematiske forbindelser.

Beste låter: «Vilje Av Stål», «Forrang for Fiende», «Ni s Solu Sot»

Link til omtale
Strømmelink

#6: Endezzma – The Archer, Fjord and the Thunder

ENDEZZMA - The Archer, Fjord and the Thunder CD – Katakomben

Plateselskap: Dark Essence Records
Sjanger: Black metal

Det føles på en måte fryktelig feil å karakterisere en svartmetallplate på denne måten, men jeg gjør det likevel: Endezzmas ‘The Archer, Fjord and the Thunder’ er en eneste stor fest. Denne plata er så utrettelig og proppet med energi, så hamrende, thrashende og black’n’rollende, og så ofte så melodisk tilfredsstillende at lyttere kan advares mot å føle seg både strålende fornøyd og på grensen til overdosert etter de knappe førti minuttene denne plata varer. Virkelig minneverdige øyeblikk kommer som perler som en snor – alt fra de stratosfæriske melodiene som nås i åpningslåta til thrash-juvelen «Anomalious Abomination» og maktdemonstrasjonene «Wild Glorior Death» og «Open Your Eyes and Stab the Sight». Feiltrinnene er vanskelige å identifisere, og Endezzma farter av gårde i en naturlig forlengelse av den norske svartmetallens bestanddeler samtidig som at bandet pensler ut noe eget med stor selvsikkerhet og suksess.

Beste låter: «Anomalious Abomination», «Wild Glorior Death», «Open Your Eyes and Stab the Sight»

Link til omtale
Strømmelink

#5: Misotheist – For the Glory of Your Redeemer

For the Glory of your Redeemer | Misotheist | TERRATUR POSSESSIONS

Plateselskap: Terratur Possessions
Sjanger: Eksperimentell black metal

I et år hvor Terratur Possessions har jobbet overtid for å sikre seg MVP-tittelen innenfor svartmetallisk plateselskapsdrift, har det aller sterkeste kortet deres vært utgivelsen av Misotheists ‘For the Glory of Your Redeemer’ i februar. Bandets eksperimentelle, post-Deathspellske mesterverk av en andreskive har fungert som standarden alle andre okkulte svartmetall-utgivelser ble målt opp mot i 2021, og det råder stor tvil rundt hvorvidt noen andre til syvende og sist faktisk klarte å nå opp. ‘For the Glory of Your Redeemer’ lander ikke blant toppen av årets plateopplevelser fordi den tilbyr en ny og flashy kombinasjon av stilarter, men fordi den mestrer sitt utvalgte uttrykk ned til hver minste detalj og skaper et uforglemmelig stykke musikk i prosessen. Svermende gitarer og støyende trommer pisker opp skyer av støv og aske, som deretter legger seg for å åpenbare ulmende lommer av meditativ atmosfære. På en klippe over det turbulente kaoset står B. Kråbøl og brøler som en besatt mann; en glinsende knivsegg rettet mot alskens manipulative dogmer og doktriner. Ingen annen plate fra norsk sokkel opplevdes som så autentisk ekstrem som ‘For the Glory of Your Redeemer’ i 2021, og for det fortjener den en plass helt oppe i toppsjiktet blant årets utgivelser.

Beste låter: «Rope and Hammer», «Benefactor of Wounds», «Acts of the Flesh»

Link til omtale
Strømmelink

#4: Leprous – Aphelion

Plateselskap: InsideOut Music
Sjanger: Progressiv rock/metall

Litt som bidraget til bandet som kapret denne listas ellevteplass, Vestindien, er et av Leprous’ viktigste bidrag i år å få usannsynlige kombinasjoner mellom metall og andre sjangere til å virke som det mest naturlige i hele verden. ‘Aphelion’ kan utvilsomt omtales som en metallplate og ikke minst et umiskjennelig stykke moderne prog-metallhåndverk, men er det mens metallelementene er i en slags opplysende, grenseløs og befriende dialog med andre musikalske uttrykk som kun løfter bandets musikk opp i stadig høyere enheter. Denne plata tar oss med gjennom soul-befengte, Algiers-aktige øyeblikk i åpningslåta, en blomsterbukett av poppa refrenger som lukter både gledestårer og hjertesmerte, plutselige r’n’b-vibber – og mye mer. Så er det så utrolig sofistikert og profesjonelt utført samtidig som at musikken alltid føles innbydende og tilgjengelig. Et av årets kuleste øyeblikk kommer når vokalist Einar Solberg for første og eneste gang growler på slutten av avslutningslåta «Nighttime Disguise», men det skjer altså først etter at lista med høydepunkter allerede er blitt lang. Et av årets virkelig store prog-metall-prestasjoner.

Beste låter: «Running Low», «All the Moments», «Nighttime Disguise»

Link til omtale
Strømmelink

#3: Nekromantheon – The Visions of Trismegistos

Plateselskap: Indie Recordings
Sjanger: Ekstrem thrash metal

Helt siden ‘Rise, Vulcan Spectre’ blåste buksene av tenårings-Fredrik har jeg ventet utålmodig på en oppfølger thrash-yndlingene i Kolbotns Nekromantheon. Det ekstreme thrash-bandet var utslagsgivende når det kom til å gi den norske undergrunnsscenen en egen identitet på det tidlige 2010-tall, en identitet som var bygget på å dynke alle former for ekstreme uttrykk i uforlignelige nivåer av primal råskap. Lite kunne dog ha forberedt meg på årets ‘The Visions of Trismegistos’, som høyner både ekstremiteten, intensiteten og råskapen i Nekromantheons musikk til kritiske nivåer. ‘The Visions of Trismegistos’ er den sinteste og mest hektiske riff-festen thrash-sjangeren har klart å hoste opp på år og dag, en uhelbredelig fartsbølle som nekter å ta foten av gasspedalen i et eneste sekund i løpet av sin halvtimes spilletid. Det nytter heller ikke å prate om skiva uten å nevne den strålende visuelle utformingen, ettersom albumcoverets blodrøde og askegrå farger utgjør en ypperlig analog til det infernalske kaoset som utspiller seg på innsiden. Nekromantheon har gitt ut sin beste skive – og muligens den beste norske thrashmetallskiva gjennom tidene – med ‘The Visions of Trismegistos’, en essensiell spillebrikke i et sterkt år for norsk metall.

Beste låter: Jeg vetta faen, ikke still så vanskelige spørsmål. Hør på alle.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Diskord – Degenerations

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Sjanger: Teknisk/eksperimentell death metal

‘Degenerations’ gjør så fryktelig mye på en gang. Den er proppet med musikk som føles så udiskutabelt naturlig og organisk, samtidig som at låtlista er som tolv soniske, mekaniske monstre i en dystopi menneskesansene ikke har grepet om. De vidunderlig kaotiske komposisjonene, som man noen ganger nærmest føler at ikke bør fungere, speiler alltid den abstraksjonen som får en til å klø seg i hodebunnen over albumcoveret, samtidig som at de organiske og beundringsverdige musikerprestasjonene like fullt tilføyer en råskap, friskhet og håndgripelighet man sjelden kommer borti i metallmusikk. Og det er et av årets mest krevende lytteropplevelser samtidig som den hele tiden innbyr til en avvæpnende lekenhet, noe som gjør at man koser seg mens man prøver å dekonstruere de voldsomme og tungt fordøyelige teksturene i den vel så romslige og behagelige produksjonen. ‘Degenerations’ er et råsterkt norsk bidrag i den stadig fascinerende eksperimentelle og tekniske moderne dødsmetallskolen, og befester Diskords rolle som en naturlig spiller i en spennende internasjonal utviklingsbane innenfor metall som ellers er befolket av storheter som Gorguts og Ad Nauseam. Storveis!

Beste låter: «The Endless Spiral», «Gnashing», «Beyond the Grime»

Link til omtale
Strømmelink

#1: Deception – The Mire

Plateselskap: Rob Mules Records
Sjanger: Symfonisk death metal

På førsteplass har vi en skive som jeg tviler på at de fleste er godt kjent med, men som virkelig fortjener å bli verdsatt av et langt større publikum enn den har hatt til nå. Deceptions ‘The Mire’ er en moderne dødsmetall-skive som blander inn elementer av symfonisk svartmetall og thrash på ypperlig vis, og som i tillegg innehar en brutal tyngde og en mektighetsdimensjon som rivaliserer den keiserlige fremtoningen til band som Behemoth. Der mange av skivene mot toppen av lista vår er definert av et eller annet element som skiller dem fra og utmerker dem blant sine samtidige utøvere, er ‘The Mire’ mest av alt definert av styrken på låtmaterialet sitt. Det finnes ikke så mye objektivt særegent å sette fingeren på ved musikken til Deception, annet enn at den har en nesten overmenneskelig evne til å fange og beholde lytterens oppmerksomhet. Mang en gang har jeg trykket «play» på åpningssporet «Remission» kun for å høre et vers eller to, for deretter å bli sugd inn i en spontan gjennomlytting av skiva – om ikke flere. Det er ingen annen skive jeg har hatt en mer konstant trang til å høre på enn ‘The Mire’ i 2021, som i tillegg ikke har mistet et fnugg av magien den kom flyvende inn på i første omgang. Deception er et kriminelt oversett band i den internasjonale metallscenen for øyeblikket, og det minste vi kan gjøre som blogg er å anvende vår egen beskjedne innflytelse i et forsøk på å rette opp i dette. Så der har dere det: Deceptions ‘The Mire’ er årets skive hos Metallurgi. Spre nyheten, og enda viktigere: lytt til krampen tar deg!

Beste låter: «Remission», «Return of the Baphomet», «Internal Breeding», «Asphyxia»

Link til omtale
Strømmelink

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Nekromantheon – The Visions of Trismegistos

For min egen del er slippet av Nekromantheons ‘The Visions of Trismegistos’ en av de større hendelsene i musikkåret 2021. ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012 var en av platene som bidro til å introdusere meg for den labyrintiske undergrunnsverdenen av internasjonal ekstremmetall, en verden jeg har tilbrakt betydelig med tid i siden. I tillegg til at jeg har hatt personlige grunner til å se frem til Nekromantheons tredje plate, er det jo slik at bandet står trygt på toppen av thrash-fjellet i et land som er mest kjent for sin svartmetall-infuserte hybrid, heller enn undersjangeren i sin pureste form. På ‘The Visions of Trismegistos’ har Nekromantheon funnet thrashens hoved-åre, og med et velrettet hugg åpnet den så det svarte gullet kan strømme uhemmet ut av høyttalere landet over.

‘The Visions of Trismegistos’ er en plate som man ikke nødvendigvis føler en trang til å skrive om. Mest av alt har man bare lyst til å peke ut et par av sporene og la musikken utøve sitt eget arbeid på de uinnvidde, men Metallurgi er jo tross alt en musikkblogg, så disse lenkene har jeg festet rundt mine egne ankler. Progresjonen fra ‘Rise, Vulcan Spectre’ til ‘The Visions of Trismegistos’ er egentlig ikke så vesentlig – om sistnevnte oppleves noe mer intens så er det fortsatt en naturlig forlengelse og viderespinning av førstnevntes bestialske thrash. Tempoet oppholder seg permanent i det høyere sjiktet, de trillende riffene rives gjennom med voldsom hast, og det hele er pakket inn i en organisk produksjon som er like reaktiv og egenrådig som de flyktige stoffene i Trismegistos mystiske lab.

Fra tittelsporets åpningssekunder til den kaotiske skyen av støy som avslutter «Zealot Reign» finner man svært få pusterom, men også få grunner til å måtte ønske et avbrekk. Riff, overganger og sammensveisende ledegitarer leder inn i hverandre med en selvfølge man har lært seg å forvente etter flere tiår med klassisk thrash-kondisjonering, og man vil være best tjent med å overgi seg til strømmen enn å prøve å skille mellom enkeltøyeblikk og hendelser. Likevel er det slik at strekket fra den noe mer utbroderte «Neptune Descent» inn i duoen «Scorched Earth» og «Dead Temples» for meg har dannet et naturlig høydepunkt etter utallige lytt, og det går ekstra varmt for meg når den tumlende og huggende neveutvekslingen mellom gitar og trommer utspiller seg i all sin brutalitet på «Dead Temples».

Jeg har aldri sølt så mye kaffe under amper traversering av eget stuegulv som når jeg hører på ‘The Visions of Trismegistos’, og i et hjemmekontors-orientert klima er nok det den gjeveste rosen man kan utstede som musikkanmelder. Sisteskiva til Nekromantheon er den sjeldne plata jeg ikke er så interessert i å sitte og plukke fra hverandre med intellektet, enkelt og greit fordi jeg kunne spunnet skiva i sin helhet et ytterligere par ganger i løpet av den tiden det har tatt meg å skrible ned disse avsnittene. Nekromantheon er trolig for opptatte med å utvinne ny, svart gull til å bry seg om hva en amatørskribent sier om dem på den lille bloggen sin, men for øvrige lesere og interesserte: ‘The Visions of Trismegistos’ er et lytt du skylder deg selv om du interesserer deg det døyt for norsk thrash, og en soleklar kandidat til årets norske skive når Desember melder sin ankomst.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Trollfest – «Don’t Worry Be Happy»

Enhver gren – samme hvor tykk og robust den måtte være – vil brekke dersom belastningen som virker på den er stor nok. Slik er det også med institusjoner, personer og band, og i likhet med mange andre blant de sistnevnte har nok Trollfest fått kjent på mange former for motstandskrefter det siste året. Det kan nå virke som at Oslo-gruppas tidligere ubekjempelige tendens til lystighet og optimisme endelig har fått en støkk, ettersom deres cover av Bobby McFerrins legendariske «Don’t Worry Be Happy» viser et band som er i ferd med å gå fullstendig av hengslene.

Allerede i åpnings-øyeblikkenes bekymringsløse fremtoning kan vi skimte sprekker i fasaden. Til tross for at arrangementet låter som jingelen til en eksepsjonelt naiv feel-good-reklame, er det som at en svak eim av negativitet forsøker å tvinge seg ut gjennom de sprudlende tonene. McFerrins trøstende og empatiske ord forvandles til et slags nytteløst mantra, og sannelig detonerer ikke refrenget i en granateksplosjon av blast beats og manisk kakling. På dette tidspunktet begynner det å bli rimelig tydelig at låtas forteller sliter med å la seg overbevise av sitt eget budskap, og resultatet er et helt nydelig og desperat tilfelle av kognitiv dissonans i låt-form.

«Don’t Worry Be Happy» er både en litt befriende opplevelse nå under sen-koronaen, og et rimelig unikt innslag i diskografien til Trollfest. Bandets patenterte «trollspråk» har sett seg nødt til å gi plass til engelsk-språklig sjargong, noe jeg ikke tror har vært tilfellet siden deres cover av Britney Spears «Toxic» fra 2013. Musikken er klassisk Trollfest, en svimlende hyperaktiv kombinasjon av tilgjengelig ekstremmetall og balkansk instrumentering. Det var likevel ikke musikken som endte opp med å vinne anmelders gunst denne gangen, den jobben var det vokalistens gradvis opptrappende panikkanfall som gjorde. Om du føler at du begynner å miste grepet på virkeligheten: slipp taket og ramle ned i den kokende gryta av galskap som er Trollfests «Don’t Worry Be Happy».

Fredrik Schjerve

Nekromantheon – «The Visions of Trismegistos»

Norges ypperste thrashmetall-band, Nekromantheon, kommer i 2021 endelig ut med oppfølgeren til den klassiske skiva ‘Rise, Vulcan Spectre’ fra 2012. Andreplata til Kolbotn-bandet har en rimelig gjev plass i hjertet mitt, ettersom den var med på å introdusere meg for mer ekstrem undergrunnsmusikk etter en to-tre år med utelukkende Metallica på mp3-spilleren. At det nesten skulle gå like lang tid mellom ‘Rise, Vulcan Spectre’ og aprils ‘The Visions of Trismegistos’ som mellom ‘Death Magnetic’ og ‘Hardwired… to Self-destruct’ var det sikkert få som hadde gjettet på, men nå sitter vi her altså i 2021 med den første nye Nekromantheon-låta på ni år.

Og den som venter på å bli ubergelig partert og lemlestet av Nekromantheons primale storm av riff, venter ikke forgjeves. Med singelen «The Visions of Trismegistos» fortsetter bandet nøyaktig der de slapp lydmessig, i tillegg til å vatte opp med en tematisk-visuell oppgradering via Zbigniew M. Bielaks mesterverk av et albumcover. Nekromantheons mørkt mytiske thrashmetall er like forheksende som før; med rungende korder, hvesende leads og vridende riff som alle utgjør instrumenter i Trismegistus‘ okkulte arsenal. Den subtile romklangen på vokalen er som kattemynte for fans av undergrunns-thrash, og miksens buldrende bunn gir låta et dødsmetall-skjær som utstyrer det basale uttrykket med ytterligere tyngde og råskap.

For min del er et gjensyn med Nekromantheon noe jeg føler jeg har ventet på i en halv mannsalder, så mine kritiske fakulteter i møte med «The Visions of Trismegistos» er nok delvis hemmede. Jeg tør likevel påstå at dette er en singel som vil lyse opp gledessentrene til de fleste thrash-fans i vårt langstrakte land, og som vil fjerne det meste av tvil rundt hvorvidt bandet er i stand til å piske liv i det samme infernoet som raste og herjet gjennom ‘Rise, Vulcan Spectre’. Nekromantheon varsler om den kommende stormen på ‘The Visions of Trismegistos’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Marius Danielsen’s Legend of Valley Doom – «Stars Will Lead the Way»/ Marius & Anniken Danielsen – «Angels Crying»

Brødrene Marius og Peter Danielsen er snart klare for å avdekke det tredje kapittelet i det konseptuelle fantasy/powermetall-eposet Legend of Valley Doom. Prosjektets eventyrlige, operatiske og kooperative natur er en særegenhet innenfor den internasjonale metall-scenen, et særstilt ambisiøst prosjekt som samler et drøss med legendariske instrumentalister og vokalister bak et prangende og symfonisk europower-banner.

Den første singelen fra ‘Legend of Valley Doom Part 3’ er titulert «Stars Will Lead the Way, og dersom du har kjennskap til prosjektets tidligere utgivelser vil den blendende og fargesprakende Blind Guardian-møter-Helloween-kombinasjonen som utgjør låtas kjerne-uttrykk neppe overraske. De orkestrale elementene er ikke like fremhevede som hos Blind Guardian, men maskingevær-riffinga og den enorme liv-eller-død-skalaen planter låta godt innenfor den etablerte europeiske powermetall-tradisjonen. Det er ikke noe poeng i å vie mye tid til produksjonen,– den glattpolerte miksingen og de fremragende musikerne som er involvert sørger som vanlig for at produktet låter som en million dollar – men det som virkelig bør poengteres er hvor balansert låtskrivinga er på «Stars Will Lead the Way»; i allefall i en powermetall-sammenheng. De bombastiske versene glir over i overraskende tilbakeholdte førrefrenger, noe som gjør at refrengene kan svinge over i hemningsløs Dragonforce-optimisme uten at det blir for mye av det gode. Andreversene smører i overkant tjukt på med klimaktiske falsett-hyl, men med tanke på at det er operatisk powermetall det er snakk om skal man kanskje være forsiktig med å trekke poeng for entusiasme og overprestering.

Med en såpass mangfoldig og kompetent tankesmie blir det naturlig å ha skyhøye forventninger til kvaliteten på materialet, og det ser ikke ut til at Danielsen & Co har tenkt til å skuffe oss denne gangen heller. Etter et langt år der den dominante uttrykksformen har vært soveroms-prosjekter og hvor klassiske ensembler har brukt mesteparten av ressursene sine på å eksperimentere med programvare for gruppe-fremføring over nett, er en utgivelse der kollaborasjon er både mål og middel et forlokkende prospekt. Før ned 7. Mai i kalenderen, og bli med på en reise gjennom det Rogue Legacy-aktige, bombastiske powermetall-universet som er ‘Legend of Valley Doom Part 3’.

Bonus: Sjekk også ut det gøyale coveret av E-Types «Angels Crying» Marius nylig gav ut med kona Anniken Rasmussen Danielsen. Det er selvfølgelig ikke sammenliknbart med musikerens über-profesjonelle hovedprosjekt, men coveret transformerer den opprinnelige synthpop-låta til en energisk liten powermetall-jam som står godt på egne ben.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Årabrot – «The Lie«

Årabrot har sluppet den første singelen fra sin kommende fullengder ‘Norwegian Gothic’: «The Lie». Låta ble sluppet samme dag som oppvarmings-EP’en ‘The World Must Be Destroyed’, og følger for så vidt noen av de samme sporene som utforskes her – særlig den mer eller mindre ukompliserte og tilgjengelige, men like fullt profesjonelle og eksentriske, formen som kom til uttrykk spesielt på EP’ens tittellåt. Men «The Lie» er også et litt annet dyr.

Gitarene denne gangen viser seg som feitere enn på lenge, og Årabrots stoner-slektskap har sånn sett sannsynligvis ikke vært tydeligere siden den selvtitulerte fullengderen fra 2013. De er i et fantastisk, fuzzy ekteskap med den ganske så dominerende bassen, som på sin side driver versene stødig og godt fremover sammen med stop’n’go-beaten som utgjør ryggmargen i låtas hovedtema. Det er imidlertid når beaten løsner og lead-gitaren melder seg i refrenget det blir klart hva denne låta først og fremst byr på. Her får man storslåtte pop-vibber (jada!) pakket inn i gotiske stemninger og hint til både alternativ-metallen og post-punken – godt hjulpet av Kevin Nernes’ teatralske vokal. Også Karin Park kommer med et treffende, om enn et litt vel tilslørt, bidrag i låtas flotte, store og åpne bridge-parti som kontrasterer seg fint mot det ganske direkte, jordnære og riffbaserte uttrykket som ellers brer seg utover komposisjonen.

Mange vil kanskje håpe at Årabrot viser frem noen litt mer ukonvensjonelle sider av musikken sin på ‘Norwegian Gothic’ enn «The Lie». Og det er jo ikke så rart – det er ingen hemmelighet at underlige musikalske hjørner har blitt utforsket med stor suksess av Årabrot tidligere. Problemet mitt blir imidlertid kanskje først og fremst å ikke høre på denne førstesingelen såpass mye at jeg går lei den før plata kommer i april. Den treffer nemlig definitivt en avhengighetsskapende nerve med sitt umåtelig catchy refreng og høye produksjonsverdi.

Skrevet av Alexander Lange

Ravn – «Hulderlokk«

«Hulderlokk» er det nyeste påfunnet til trondheimsbandet Ravn – et band som befinner seg i det forholdsvis velkjente krysningspunktet mellom doom- og folk-metal, og som ellers har brukt eventyr og folkeminne fra våre nordiske strøk som episenter for musikken siden oppstarten i 2012. Med denne nye låta girer Ravn litt opp igjen etter den nokså tunge og dypt melankolske «Evighet» fra i fjor. Åpningen er riktignok en møysommelig introduksjon med clean-gitar-akkorder og flotte, oppbyggende doom-harmonier. Men når Hildegunn Eggans velutførte vokal etter hvert lyser opp lydbildet over et ganske så drivende hovedtema, leder bandet lytteren sakte, men sikkert inn i folk-metallens forlokkende blanding av melankoli og lystighet. Verset fortoner seg som en catchy doom-groove som Eggan får fortelle uavbrutt om hulderlokken over med korte stavelser og raske toneskifter. Deretter leder en folkedansbar trall lytteren inn i refrenget.

Ravn får sånn sett definitivt til det (jeg tror) de prøver på, og kanskje ikke så mye mer – likhetene med de virkelig store innen melodisk, moderne doom-metal er for så vidt ikke til å ta feil av. Så kan man påpeke at produksjonen mangler en liten polering der den vakre vokalen nok blir litt i overkant overskyggende til tider. Ganske så solid er det imidlertid likevel, og noe som slår meg er hvor godt de bruker refrengtemaet sitt som anker for låta der det både fungerer som en fin åpning på hoveddelen og en flott avslutning på det hele. «Hulderlokk» svinner deretter hen med velkjent clean-gitar-melankoli – og med det er det grunn til å se fram til det neste Ravn har å by på.

Skrevet av Alexander Lange

Livløst – «Red«

Svartmetallprosjektet Livløst har sluppet den nesten åtte minutter lange singelen «Red» fra sitt kommende album ‘Symphony of Flies’. Sammen med den forrige singelen, platas tittellåt, signaliserer denne låta utvilsomt et stødig steg videre fra debuten «Cold Skin» – duoens særegne sound manifesterer seg i alle fall desto tydeligere. Livløst evner nemlig på denne låta å blande sammen svartmetallens atmosfæriske, rå og hardtslående elementer som aldri før – og ikke minst med en kompromissløs brutalitet i låtteksten.

Gitarene er nok en gang av det iskalde og diskantbefengte slaget, og bærer låta stødig ved hjelp av en variert bukett med ulike riff der både drivende og atmosfæriske elementer får utfolde seg. Trommene er på sin side fremmede for blast-beatene som vanligvis okkuperer svartmetallåter, og tilfører i stedet et råtøft og tidvis nokså tungt groove-element som glaseres med vokalens rituelle «RED!»-skrik i refrengene. I all sin uhyggelighet og brutalitet blir dermed låta ganske så kul. Først og fremst fortjener imidlertid kanskje først og fremst selve låtkonstruksjonen en liten applaus – den dungeon-synth-aktige introen er riktignok en litt kjedelig affære, men først og fremst klarer Livløst med «Red» å holde interessen oppe, og vel så det, gjennom denne ganske lange låta. Det er ingen enkel sak når uttrykket er såpass direkte.

Skrevet av Alexander Lange