progressive black metal – Side 2

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Immortal – War Against All

Da Abbath og Immortal skilte veier i 2015 var det mange som bekymret seg om fremtiden til et av den norske andrebølgens høyest elskede band. ‘Northern Chaos Gods’ stilnet dog denne tvilen en stakket stund, i kraft av sin hensynsløse aggresjon og kruttsterke låtskriving. I senere tid har dog ytterligere av Immortals medlemmer rømt skuta, og dermed har skepsisen og tvilen nok en gang slått røtter i bandets fanbase.

Singlene i forkant av slippet av ‘War Against All’ fjernet i alle fall all frykt om at den nye skiva kom til å være en Demonaz-skive kamuflert som en Immortal-utgivelse. Tittelsporets krigerske eksplosivitet og «Wargod»s paraderende, triumferende spiritus var hentet rett ut ifra Immortals regelbok, og var i tillegg sterke nok låter til at forventningene til skiva igjen fikk seg en ordentlig oppsving. Nå har dog ‘War Against All’ vært ute i et par ukers tid, og jeg har etter flust med lytting og drøfting begynt å gjøre meg opp en mening rundt hvor den komplette skiva befinner seg i forhold til bandets øvrige diskografi.

På ‘War Against All’ har vi for første gang å gjøre med et Immortal som virker å mangle inspirasjon. ‘Northern Chaos Gods’ representerer kanskje ikke det største utviklingsmessige steget i bandets historikk, men på ‘War Against All’ kan bandets utviklingsmessige bane sies å ha nådd en komplett stans. Immortals episke, krigerske og trad-fargede svartmetall er definitivt tilstede i all sin glans over skivas åtte spor, men som følge av et manglende idégrunnlag senker det seg en følelse av stagnering ned over skiva etterhvert som den spiller. Kombiner dette med en produksjon som ofrer forgjengerens kaotiske, blodsutgytende brodd til fordel for en større men hakket mer glattpolert miks, og det blir klart at ‘War Against All’ ikke er blant Immortals beste plateutgivelser.

Det finnes dog en del lyspunkter, deriblant skivas åpningsstrekk. Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive. Det at «No Sun» repeterer et av riffene fra tittelsporet nesten note for note kan dermed oppfattes som et intensjonelt trekk, selv om det i retrospekt trolig heller er et tidlig tegn på idé-underskuddet som preger skivas andre halvdel.

Platas B-side begynner dog temmelig solid, med den tradmetalliske, heroiske stopp-start-riffinga til «Return to Cold», samt den episke, instrumentale fjellformasjonen «Nordlandihr». Sistnevnte driver definitivt den enslige akkordrekken sin til fullstendig utmattelse, men henter seg inn med hjelp av noen flotte melodier og det faktum at instrumentalformatet er utgjør et temmelig friskt pust i bandets låt-historikk. Det er dog på de to avsluttende sporene at idémaskineriet stopper fullstendig opp. «Immortal» er definitivt ikke en sterk nok låt til å fungere som offisiell kjenningslåt for bandet, og «Blashyrkh My Throne» haler ut sine allerede resirkulerte ideer til de virkelig begynner å tære på tålmodigheten. Sånn sett kan platas avsluttende strekk oppleves litt som å gå seg vill i en snøstorm, for deretter å oppdage at man har gått forbi samme plassen et utall ganger tidligere.

Kanskje er det nettopp Immortals ruvende historikk og kanon som får det til å knyte seg hos Demonaz og co. ‘War Against All’ virker fullstendig trollbundet av bandets eksisterende låt-univers, og referanser til tidligere låter og plater ligger strødd som sorte lik over skivas nedsnødde slagmark. Det skal sies at en skive av dette kaliberet hadde imponert stort dersom den ble utgitt av et mindre etablert band, men som den tiende Immortal-utgivelsen kan den ikke unngå å skuffe en smule. ‘War Against All’ er dog en solid skive med et par-tre ordentlige høydepunkter, så ta uansett en titt eller ti på skiva dersom du er fan av bandet eller krigersk svartmetall fra tidligere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black Viper – Volcanic Lightning

Black Viper har fort blitt en av Norges mest respekterte leverandører av ondskapsfull trad/fartsmetall. Platedebuten ‘Hellions of Fire’ viste et band som ikke var redde for å spre sine skjellete vinger, men som knyttet sammen klassisk, lynende riffhåndverk til storstilte og varierte komposisjoner. Utsøkte riff med klassisk snitt ser dog ut til å være en gitt gode når man har Arild Myren Torp (Nekromantheon, Obliteration, Abhorration) blant rekkene, så spørsmålet i forkant av bandet nye EP var definitivt hvorvidt den nye enheten ville være i stand til å hente frem denne magien uten ham.

‘Volcanic Lightning’ er med sine 17 minutter en knapp utgivelse, men EP-ens fire låter sender likevel et klart signal om at bandets håndverk lever i beste velgående gjennom sin nye besetning. Dette burde kanskje ikke komme som noen overraskelse med tanke på at det er Deathhammers Cato Stormoen som står for gitararbeidet på utgivelsen, men det er likevel kjekt å få det trøkt i trynet via fire doser eksplosiv og ildnende trad/fartsmetall.

Ettersom tre av låtene på ‘Volcanic Lightning’ er forbeholdt instrumentaler og en coverlåt, er tittelsporet utgivelsens definitive trekkplaster. Bandet virker klare over dette, og serverer like så godt en av de absolutt største riffbombene de har produsert til dags dato. «Volcanic Lightning» fremstår mer som en destruktiv kjedereaksjon enn en låt, hvor tumlende trommebrekk, avsindig hyling og flerrende gitarspor skytes inn fra alle kanter som et godt koordinert omringningsangrep. Dette sporet er altså så fullstendig nedlesset i detaljer og inspirerte grep, og er uten tvil verdt prisen til EP-en som helhet.

Utgivelsens gjenstående låter kan ansees som kuriositeter, men av den typen som faktisk er verdt å spinne fra tid til annen. Spesielt coveret av det klassiske undergrunnsbandet Warlord er oppsiktsvekkende, ettersom det åpenbarer hvor dynamisk og omfangsrik den klassiske tradmetallen var i forhold til den moderne kopi-kulturen som virker dominerende i dag. «Ride of the Icarus» og «Phantom» er i seg selv respektable instrumentaler, hvor spesielt sistnevnte presenterer en uslåelig parade av glemte riffkunster.

‘Volcanic Lightning’ oppleves definitivt som en litt snau utgivelse, sett at det er fem år siden den utmerkede debuten så dagens lys. Metall som er forankret i tradisjon og samtidig utviser en sterk egenkarakter er dog såpass sjelden vare at det er verdt å feire hvert eneste eksempel vi finner – om det så kun er snakk om en enkel låt. Dermed anbefaler jeg Black Vipers ‘Volcanic Lightning’ til samtlige fans av trad- og fartsmetallens tidlige undergrunnsklassikere, samtidig som jeg folder hendene og trygler de onde maktene om en oppfølger til ‘Hellions of Fire’ i nær fremtid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bolverk – Svarte Sekunder

Allerede året etter at de forstyrret sinnsroen til Metallurgis skribenter med debutskiva ‘Uaar’, er Sarpsborg-bandet Bolverk tilbake med nok en leveranse av sin særegne ekstremmetall. Dette fremstår kanskje ikke like sjokkerende etter at man har lært at materialet på ‘Svarte Sekunder’ ble komponert i samme tidsrom som debuten, men det som ER imponerende, er at andreskiva fremstår som en mer raffinert utgave av forgjengeren. Dette er en pussig dynamikk jeg ikke har vært borti noe særlig tidligere, så kudos til Bolverk for deres gode kuratoriske evne når det kommer til låtseleksjon i forhold til plateprosjekter.

Til tross for sitt økte raffinement, er det basale innholdet i musikken til Bolverk fremdeles temmelig likt på ‘Svarte Sekunder’ som på ‘Uaar’. Dette vil si at kjernen i platas uttrykk er krigersk, mektig og vagt progressiv black/death, som i tillegg har blitt påsveiset en drøss med lånelementer fra stiler som tradmetall og folkemetall. I tillegg har mange av ideene bandet kommer opp med en viss uforklarlig eksentrisitet ved seg; som om Voivods bisarre romskip hadde kræsjlandet på den norske vestkysten anno 793. Det er en sjelden glede når et band fullstendig unngår ditt forsøk på å klassifisere dem, og Bolverk virker så langt temmelig resistente mot våre ellers presise metallurgiske analyser.

De knusende akkordene og hylende gitarene som åpner «Beastly Ways of Man» er en effektiv introduksjon til Bolverks destruktive lydbilde, som nå fremstår som enda hakket mer brutalt enn det gjorde for et års tid siden. Dette skyldes i stor grad det noe mer dødsmetalliske gitararbeidet på den nye skiva, hvilket virker å ha oppmuntret bandets fabelaktige trommis Lucass Edquist til å toppe seg selv med en absolutt heroisk innsats bak settet. Dette gjør at krigsskildringene til vokalist Bjørn «Narrenschiff» Holter på låta «Jericho Trumpet» får et tilstrekkelig destruktivt bakteppe å utspille seg foran, hvilket bidrar til å gi skiva et narrativt løft.

En av Bolverks mest effektive nyvinninger på ‘Svarte Sekunder’, er den noble og triumferende tradmetallen som pulserer gjennom låter som «Banner of Ophidia» og «Mett av Dage». Dette tillegget tilfører musikken et episk snitt, og bidrar også med å tempere noe av den voldsomheten som kommer til uttrykk på skivas mer ekstreme seksjoner. Det er dog ikke alt Bolverk prøver seg på som kommer heldig ut på deres nye skive, hvorav den Antimatter-aktige ren-vokalen på den ellers formidable «Somber Soliloquy» kanskje er det elementet som stikker seg mest ut. I tillegg må jeg påpeke noe som plager meg i ganske stor grad, og det er at tematikk, musikalsk innhold og visuell estetikk ikke harmoniserer i det hele tatt på ‘Svarte Sekunder’. Platecoveret kombinert med bandets tilbakeskuende ekstremitet gir inntrykket av at skiva kommer til å være tematisk sentrert rundt eldre historiske og mytiske fenomener, og dermed fremstår låttekster om luftkrig og religiøs misjonering over telefon som temmelig malplasserte.

Hvilket er synd, for ‘Svarte Sekunder’ er en virkelig interessant og enestående plate definert av sine utømmelige lagre av distinkte, minneverdige ideer. Det er også utrolig hvor mange ulike stilarter Bolverk klarer å kombinere uten at musikken fremstår som rotete – hvilket er spesielt imponerende når det kommer til folkemetallen som plutselig blir toneangivende på skivas to siste låter. Det skal dog sies at bandet har en tendens til å skrive temmelig innviklede, labyrintiske konstruksjoner, med den sideeffekt at enkelte riff og ideer repeteres i overkant mange ganger i løpet av en låt. Til tross for sine skavanker er ‘Svarte Sekunder’ dog et lysende originalt og underholdende verk, som burde verdsettes i enda større grad enn fjorårets kruttsterke ‘Uaar’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange Horizon – Skur 14

Blant skivene vi gjerne skulle trukket tydeligere frem i fjor, er debutskiva til Strange Horizon kanskje den utgivelsen som troner høyest på lista. For det første ble den utgitt i akkurat den perioden bloggen var satt på pause, hvilket naturligvis førte til at vi ikke fikk skrevet en ordinær omtale av skiva. I tillegg falt ‘Beyond the Strange Horizon’ utenfor bloggens toppliste ved årets ende med en hårsbredd – og da mener jeg en virkelig en hårsbredd. Sluttresultatet var at bloggens kjærlighet for en av Norges flottere tradisjonelle doom-skiver i senere tid forble uformidlet til folket, hvilket selvfølgelig smerter for en blogg som har som mål å arkivere de viktigste hendelsene i norsk metall for ettertiden.

Verden er dog ikke fullstendig urettferdig, og nå sitter jeg altså endelig med muligheten til å skryte av Strange Horizon sitt deilige, tilbakeskuende doom-håndverk. Anledningen er slippet av bandets andreskive ‘Skur 14’, som bevarer trioens sound samtidig som det foretar et ørlite tematisk skifte. For der ‘Beyond the Strange Horizon’ virket delvis situert i et fantasy-univers – fullt av trollmenn, tempelriddere og sort magi – fremstår ‘Skur 14’ naturligvis som en ode til bandets titulære øvingslokale i Bergen by.

Bandets form for doom er fortsatt utvilsomt inspirert av visdommen til sjangerens tidlige grupper som St. Vitus, Count Raven, Trouble og Reverend Bizarre. Likevel er det ikke til å legge lokk på at gruppen rett og slett rocker noe jævlig på sin nye skive, i alle fall etter de to første sporene å dømme. «The Road» finter oss til å begynne med ut med en avslappet folk-introduksjon, før lyden av en ølboks som åpnes signaliserer inntoget til en aldeles svansende tromme-og-bass-groove. Deilige riff, enkle leads og halvpresis kauking slår seg sammen til en effektiv og sjarmerende dose doomrock, hvilket eskalerer til en form for drivende, forpunket tradmetall på «Cursed and Cast Out».

Til tross for at disse to låtene fungerer aldeles utmerket, er det unektelig ekstra gjevt når Strange Horizon skrur ned tempoet på «Candles» og «Tusser og Troll». Førstnevnte er muligens bandets sterkeste enkeltlåt til nå, med sine klassiske, tordnende doom-riff og vokaler som fremmer sitt budskap om outsider-solidaritet med brølende entusiasme. Likevel er det nok avslutningssporet «Tusser og Troll» som i størst grad setter spor blant skivas fire låter. Over 14 minutter maner bandet frem et fabelaktig lydlandskap, som fra en luskende og meditativ groove utvikler seg til et kaotisk og trollsk, rituelt klimaks, før bandet gradvis trekker seg tilbake en yndig skogsidyll verdig en Worm Ouroboros-skive.

Som følge av sin korte spilletid, føles ikke ‘Skur 14’ ut som en fullt så stor begivenhet som debuten fra i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at skiva er vel så bra kvalitetsmessig som sin forgjenger, og alt i alt foretrekker jeg kanskje den korte og konsise men utforskende plateopplevelsen ‘Skur 14’ byr på. Strange Horizon er gode på det de holder på med, og jeg ser frem til å se hvordan bandet utvikler låtskriveregenskapene og band-dynamikken i årene som kommer. Fans av klassisk doom bør i alle fall kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut ‘Skur 14’ sporenstreks!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Augmented Fury – Cosmos

Augmented Fury er et enmannsprosjekt dannet av nordlendingen som kaller seg Nekrosis, og som tidligere var å finne i det nå oppsplitta Sjukdom. Det er også et ganske spinnvilt prosjekt, der mannen gjør det han kan for å skru opp intensiteten til det fulle. Her snakker vi tremolomelodier nesten hele veien gjennom, trommemaskin og en stilistisk, svartmetallsk cocktail som sender assossiasjoner til band som Anaal Nathrakh, 1349 og Tsjuder. På debut-EP’en ‘Cosmos’ leverer Nekrosis sånn sett en heseblesende halvtime som i all hovedsak leverer varene på potent vis.

Det begynner med et høydepunkt i det Augmented Fury leverer en forrykende intensitet og en sylskarp hovedmelodi i åpningslåta «Armageddon Rise». Og herfra er det egentlig tut-og-kjør helt til tittellåta runder av EP’en. Hovedingrediensene fungerer i all hovedsak godt gjennom det hele, men det er ofte også snakk om en ganske enkel oppskrift med få ingredienser, noe som gjør at låter som «Med Knokkelklang og Klagesang» og «Stygian Serpent Lord» blir litt anonyme i helheten, også på tross av litt tyngre partier innimellom.

Andre låter drar i andre retningen og bidrar med variasjon. Både med tanke på dette og det rent kvalitative stikker særlig låta «Hideous End» seg ut med sitt mer riffbaserte håndverk. Den påfølgende «Winter Beast» skiller seg også ut i positivt henseende; her er det imidlertid først og fremst fordi denne i likhet med åpningen demonstrerer Augmented Furys grunnformler på best vis.

Så må det sies at «The Catalyst Evil» også bidrar med noe variasjon. Jeg er imidlertid usikker på hvor godt Augmented Fury gjør seg på en lenger utgivelse med nåværende verktøykasse. Så er spørsmålet om det noen gang blir nødvendig; det at grunnuttrykket i seg selv er solid gir meg inntrykket av at Augmented Fury er inne på noe virkelig sterkt. ‘Cosmos’ imponerer nemlig mye på grunn av sin forrykende intensitet, og alt tyder på at Nekrosis får til mye av det han prøver på.

Skrevet av Alexander Lange

Death of Giants – Ventesorg

Bakgrunnen for lanseringen av Death of Giants‘ plate ‘Ventesorg’ er blant de mindre hyggelige jeg har kommet over. Dette prosjektet er dannet av Morten Søbyskogen; en mann som tidligere har gjort seg bemerket i Frail Grounds og Somewhere Beyond, men som her står bak en skive som er skrevet til minne om hans kone Sandra som døde av kreft for fem år siden. ‘Ventesorg’ er følgelig en mørk, sorgtung og melodisk doom metal-plate der hovedtemaet er nettopp det som skildres i tittelen – altså opplevelsen a tiden mellom en alvorlig kreftdiagnose og et utfall man vet er uunngåelig.

Musikken er med det også på alle måter med på å bygge opp under atmosfærene tekstene maner frem. Søbyskogen plasserer seg musikalsk sett nokså trygt innenfor en mer moderne, gotisk doom metal-tradisjon a la Paradise Lost og Isole, men gjør det også med mye profesjonalitet i bunn. ‘Ventesorg’ er en velprodusert plate med solide riff og melodier hele veien gjennom, og åpner også sterkt med «Was It All a Dream» etter preludiet «Premonition». Ikke lenge etter kommer også det som i mine ører er platas høydepunkt i form av «Distance», som først og fremst peker seg ut med noen særdeles potente melodier.

‘Ventesorg’ lider imidlertid litt av å ligge vel tett opp mot sjangerens giganter, og særlig «A Sense of Urgency» blir en noe forglemmelig affære av den grunn. Heller ikke Iron Maiden-coveret «Only the Good Die Young» får meg helt på kroken, og her er det vel så mye det tekstlige som drar i feil retning. All respekt for Søbyskogens personlige prosjekt til tross, så synes jeg nemlig tekstene til tider blir litt vel enkle og overtydelige til at jeg synes de er spesielt interessante som lytter.

Det er heldigvis mer av det musikalske som imponerer. Søbyskogen skrur nemlig opp ambisjonsnivået noen hakk og leverer en hele elleve minutter lang avslutningslåt i form av «Das Ende Ist Da», som ender opp som et verdig punktum blant annet med en god oppbygning, sterke melodier og noen skikkelig fete industriellmetallske gitarriff. Med det ender egentlig det aller meste av ‘Ventesorg’ opp som nokså godt, om det så er noen litt generiske og anonyme trekk her og der.

Skrevet av Alexander Lange

Selvforakt – Selvforakt

Selvforakt er et pønka og svartmetallsk crust-band fra Tromsø, som med sin sinte, bergenske vokalist i front nå har sluppet sin selvtitulerte debut-EP. Kvartettens nordlige opphav gjør det mulig å plassere bandet inn i et fellesskap av lignende band fra samme landsdel, som sist gjorde seg bemerket gjennom Reaping Fleshs kruttsterke skive fra i fjor. Selvforakt er imidlertid enda litt mer direkte og fandenivoldsk enn disse Bodø-væringene, og råskapen bandet mønstrer kan til tider sende assossiasjoner til band som Blodkvalt.

‘Selvforakt’ åpner forfriskende effektivt og ukomplisert med et knippe sterke, power chord-baserte låter som veksler mellom det pønka («Blodspor»), blytunge («Desperat») og grindcore-aktige («Dystopi»). EP’ens stilistiske spennvidde blir likevel ikke tydelig før «Evig Vinter» dukker opp, som med sine Mayhemske moll-arpeggioer ruller ut EP’ens første åpenbare svartmetalltendenser. På dette tidspunktet har også de to første ambient-snuttene, som i alt teller fire og kalles «Frykt» med et påfølgende nummer, skapt smågufne og velkomne pustepauser.

Etter dette synes jeg det topper seg. «Nerstranda Warrior» er et strålende midtpunkt på EP’en med noen tendenser som sender tankene rett til Darkthrones crust-eskapader på det tidlige 2000-tallet. Også «Eg Spyr» er herlig, og blander sammen pønken og svartmetallen i Selvforakts uttrykk på en svært appellerende måte. Bandet leker imidlertid litt med ilden når låtene blir litt vel oppstykket, blant annet med implementerte ambient-snutter, noe som nok går hardest utover «Nerstranda Warrior» på tross av at enkeltpartiene samtidig gjør låta til et av utgivelsens beste.

Selvforakt runder imidlertid av sterkt. «La De Dø» drar ned tempoet igjen med EP’ens kanskje feteste hovedriff, og «Siste natt» er et knusende punktum med noe fascinerende svartmetallsk akkordspill, blytung chugging og spenstig ambient-lek mot slutten. ‘Selvforakt’ blir litt rotete av noen av skiftene mellom rå crust og lavmælt ambient, men det hindrer ikke denne utgivelsen fra å være en beundringsverdig debut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mortemia – «The Hourglass»

Morten Velands Mortemia er i full gang med å rulle ut låter fra albumet ‘The Covid Aftermath Sessions’, og nå er tredje låt ute: «The Hourglass». Til nå har vi fått et Madonna-cover i form av «Frozen» og den egenkomponerte «The Endless Shore», som var habil, men som dessverre ikke imponerte meg fullt så mye Mortemias tidligere høydepunkter tatt i betraktning.

«The Hourglass» er bedre. Gjestevokalist Ambre Vourvahis, som ellers har sitt hovedvirke i tyske Xandria, gjør et strålende innslag som står i stil med låtas melodramatiske energi, og selv om komposisjonen er temmelig generisk, slår den an til en viss grad via en god produksjon, fengende melodier og sterke musikerprestasjoner. Den kunne sikkert gjort seg godt i en viss musikkonkurranse som går av stabelen i disse dager, og gir vann i munnen i påvente av de andre låtene fra prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Poison Pure»

Det er virkelig, virkelig duket for noe spennende når metalcore-kvartetten Atena skal slippe plata ‘Subway Anthem’ gjennom Indie Recordings i høst. Singlene derfra har til nå bydd på noen helt vanvittige høydepunkter, særlig i form av låta «Slip Away» og power-balladen «Oh My». Nå har bandet sluppet nok en singel: «Poison Pure».

«Poison Pure» er nok ikke det blant det aller beste i singelbunten. Men som du kanskje har skjønt, sier dette mest om de andre låtene enn denne. «Poison Pure» fremstår litt rotete og merkelig strukturelt sett, men byr også på noen herlige, breakdown-aktige vers og et – som vanlig – strålende refreng som også får en fin, om så litt lang, oppbygning mot slutten. I det hele tatt peker også denne låta mot en utgivelse som etter alt å dømme vil være et sterkt norsk statement i skjæringspunktet mellom metalcore og post-hardcore. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Hate Angel – Music of Torture

Hate Angel lanserte sitt debutalbum ‘Kill for Passion’ i forfjor, og er et band som i det hele tatt har vært spennende å følge med på. Med et knippe utgivelser, mange kule låter og nokså omfattende endringer i besetning, har de nemlig utviklet seg en hel del siden oppstarten. Den nye låta «Music of Torture» passer også inn i dette narrativet, om det så er snakk om små steg.

Stilistisk representerer «Music of Torture» en kontinuitet ved at bandets stilige blanding av thrash metal, black metal og death metal holdes ved like og raffineres. Både komposisjonsmessig, produksjonsmessig og prestasjonsmessig sitter det meste bedre enn på ‘Kill for Passion’, og Hate Angel byr på noen brutale virvelvinder av noen riff. Den merkelige og brå avslutningen trekker ned, men likevel er dette en sterk statusoppdatering fra bandet.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «The Pestilential Wind»

Vi har nå nådd tredje og trolig siste singel-slipp i forkant av Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, og det er på høy tid at jeg kaster fra meg forventningene om at skiva kommer til å utgjøre en naturlig oppfølger til ‘Death Unchained’ fra 2020. Bandet har åpenbart gått videre fra det moderne, dødsmetalliske soundet som preget debutskiva, så det er på tide å vurdere den nye musikken på sine egne premisser fremfor mine egne. Tredjesingelen «The Pestilential Wind» gjør jobben enklere i så henseende, ettersom det er det mest overbevisende nummeret blant de tre vi har hørt så langt.

Et seigt og forvridd riff legger seg som en giftig dis over låtas åpningsparti, hvis sykdomsbærende bris komplimenteres av svartmetalliske akkorder og en illevarslende vokal-drone. Denne brisen tar seg tidlig opp i styrke, og allerede ved versets inntog har vi med en black/death-kuling av type sterk å deale med. Den rytmiske fremdriften, de mørke, gravende gitarene og den beske vokalen til Terje Olsen gir låta et ustoppelig preg, som en luftbåren pest som ikke lar seg bremse av lukkede vinduer og dører. Et ritualistisk refreng fortetter den dramatiske atmosfæren betraktelig, før bandets stormende black/death når orkanstyrke ved låtas utgang. Jeg savner kanskje en tydelig melodi eller et motiv som kunne ha gjort «The Pestilential Wind» til et umiskjennelig landemerke i skivas fulle låtliste, men det kan godt hende at låtas eskalerende og mannevonde natur fikser dette på egenhånd. Låta er uansett en sterk en, og en god grunn til å slutte å sutre over bandets uttrykksmessige utvikling i forkant av ‘Tongue of Thorns’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Journey towards the Darkside»

Eternity er en kuriøs størrelse innenfor den norske ekstremmetallscenen, og i likhet med prosjekter som Kharon og Ildfar har det tross et langt virke først fått skikkelig liv i seg på utgivelsesfronten de siste årene etter en lang pause. I 2019 ble plata ‘To Become the Dark Beast’ sluppet, og nå står snart neste plate for tur i form av ‘Mundicide’. Første singel herfra er «Journey towards the Darkside».

På denne låta forener Eternity det rifftunge og atmosfæriske, og oppdriver først og fremst et svært sterkt riffarbeid som nyter godt av en produksjonsdrakt som er litt feitere enn den på ‘To Become…’. Jeg tror imidlertid komposisjonen kunne vært hakket mer disiplinert, og det hele hadde truffet noe bedre om låta var litt kortere. Men noen kruttsterke partier – ikke bare i form av riff, men også melodier – kan jeg love uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Bolverk – «Beastly Ways of Man»

Bolverk kom i fjor ut som fra ingensteds og blåste hatten ettertrykkelig av hodene på Metallurgi-redaksjonen med debutskiva ‘Uaar’. Denne landet på en respektabel 29. plass på fjorårets toppliste, så det er en glede å se at bandet allerede er tilbake med nytt stoff. Andreskiva ‘Svarte Sekunder’ består visstnok av materiale som er skrevet i samme tidsrom som materialet på ‘Uaar’, men utgjør i følge bandet og plateselskapet WormHoleDeath et logisk neste steg for Bolverks idiosynkratiske ekstremmetall.

Knusende akkorder og hylende ledegitar introduserer det som lover å være en brutal åpning på den kommende skiva, i det «Beastly Ways of Man» åpenbarer sitt mektige black/death-lydbilde. Noe av det som gjorde ‘Uaar’ så minneverdig, var den subtile men unektelige eksentrisiteten som pulserte gjennom bandets særegne ekstremmetall, og denne tendensen gjør seg fortsatt bemerket – kanskje aller mest via broens durstemte utskeielser. De uforutsigbare og innviklede låtstrukturene er tydeligvis også bevart fra forgjengeren, hvilket er et definitivt pluss for en kar med sans for nitidig detaljjakt som meg selv. Alt i alt er «Beastly Ways of Man» en appetittvekkende smakebit på den nye skiva, selv om jeg har nok erfaring med musikken til Bolverk til å ikke danne meg for rigide forventninger til totalen basert på en enkelt låt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jernlov – «The Final Prayer»

Jernlov er en svartmetallisk duo som slapp debutskiva si ‘Crucified’ på det norske selskapetNordic Mission. Duoen er blant de få norske bandene som kombinerer svartmetallisk estetikk med kristen tematikk, hvilket gjør «un-black metal»-scenen sentrert rundt figurer som den mytiske undergrunnskikkelsen Kenneth Nattesorg til et naturlig sammenlikningsobjekt. Musikalsk sett er det dog lite som knytter de to prosjektene sammen, hvilket blir klart og tydelig etter noen gjennomspillinger av Jernlovs nyeste singel «The Final Prayer».

«The Final Prayer» er første singel fra bandets kommende skive ‘Resurrection’, som også utgis via Nordic Mission. Bandet henter åpenbart inspirasjon fra den norske svartmetallscenen, men baker i tillegg inn byksende riff og tyngre rytmiske elementer fra henholdsvis thrash- og dødsmetallen. Det hele låter forholdsvis moderne som følge av den oppdaterte lydproduksjonen, samt det massive refrenget og dets moderne dødsmetall-konnotasjoner. Et tumlende og aggressivt lydbilde sørger for en brutal førstetitt på materialet på den kommende skiva, selv om den konstante strømmen av dobbelbass gjør at låta også fremstår litt enspore – til tross for det varierte gitararbeidet. Oppsummert er «The Final Prayer» en solid førstesingel, om kanskje ikke en spesielt oppsiktsvekkende en.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Viction – «The Enemy»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Viction er et ungt melodeath/thrash-band som har røtter i rock- og metall-linja på Buskerud Folkehøgskole. Av tidligere utgivelser har de bare et fåtall låter på nevnte folkehøyskole sin ‘Ungt Blod’-serie å skilte med, men til tross for dette har de allerede oppnådd forholdsvis mye. I fjor vant de den norske Metal 2 the Masses-konkurransen, og fikk dermed spille et sett på den enorme utendørsfestivalen Bloodstock i England. Nylig annonserte bandet også debutskiva ‘Darkness, We Are God’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Første smakebit på skiva har vi dog fått i form av singelen «The Enemy».

«The Enemy» befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash og melodisk dødsmetall, med et moderne skjær som inntrer gjennom både produksjonsvalg og låtas riff-seleksjon. Et fellestrekk jeg har lagt merke til ved flere av bandene som har oppstått på metall-linja i Buskerud, er at det ofte er vanskelig å spore nettopp hvilken metalltradisjon bandene har latt seg inspirere av. Det gjør at musikken kan fremstå tidløs, men også litt rotløs. Viction er et godt eksempel på dette, ettersom de aldri står i fare for å kopiere tidligere helter, men heller ikke helt har funnet et sound som gjør at de skiller seg fra massene av andre unge, likesinnede ekstremmetallband verden over.

Det er dog ikke noe krav om at man skal gjenoppfinne hjulet på sin debutskive; det viktigste er at man leverer en solid plateopplevelse som fungerer som utgangspunkt for videre utvikling. Sånn sett varsler «The Enemy» om at ‘Darkness, We Are God’ kommer til å kunne være nettopp dette utgangspunktet for Viction. Låtskrivinga er generelt sett skarp, med minneverdige refrenger, chuggende, teutonisk riffing og heseblesende gitarsoloer rundt hvert hjørne. På tekst-fronten fremstår bandet fortsatt noenlunde grønne, hvor spesielt broens tirade gir en bismak av Robb Flynn sine banale kamprop i Machine Head. Det er likevel mye å sette pris på ved Victions ‘The Enemy’, og jeg ser frem til å høre bandet utforske soundet sitt på ‘Darkness, We Are God’, når enn den slippes.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eldkling – «Forever Changed»

Power metal-duoen i Eldkling har definitivt hatt et aktivt år til nå. I februar slapp de den habile debutskiva ‘The End of Eternity’, for noen uker siden slapp de et cover av Europe-låta «Ninja», og nå er de jammen også ute med en ny originallåt i form av «Forever Changed».

Eldkling er et band som jeg fra begynnelsen av synes hadde en viss sjarm gjennom noen sterke melodier, men som likevel ikke har nådd helt opp til noen nasjonale storheter som Mantric Momentum. «Forever Changed» styrker for så vidt dette inntrykket; faktisk er dette blant bandets aller beste låter, først og fremst på grunn av et hovedriff som sitter svært godt og noen gode overganger. Det blir imidlertid en litt lang låt, og jeg skulle ønske man fikk levert litt mer trøkk i produksjonen. Men dette utstråler en hel del potensiale. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Paracrona – «Carry the Cross»

Paracrona er et splittert nytt svartmetallband, hvis debutskive ‘Sun God’ kommer ut 24. mai. Stilistisk sett er det snakk om en episk form for progressiv svartmetall, som har et utpreget moderne sound som følge av en polert produksjonsjobb og en udiskriminerende tilnærming til sjangerblanding. Verdt å nevne er det at Baard Kolstad står for tromminga på skiva, til tross for at det ikke virker som han er en del av bandets faste line-up.

Den første singelen fra den kommende skiva, «Carry the Cross», er en låt som er så proppfull av musikalske hendelser at den fremstår som mye lenger enn den i realiteten er. Dundrende tammer og hese skrik leder oss inn i låtas ukjente farvann, før den ellers ordinære åpningssekvensen avbrytes av et skeivt rytmisk landskap preget av Kolstads umiskjennelige trommesignatur. Tårnende synther og snedige gitarløp blåser opp lydbildet ytterligere, før et strekk som kunne vært hentet fra Zustand Nulls ‘Existence Nihil’ leder rett inn i et riff som oser av svensk dødsmetall. På dette punktet i beskrivelsen har du som leser trolig fått et solid inntrykk av den svimlende variasjonen som er å finne på Paracronas debutsingel, selv om jeg må få understreke at det hele fungerer overraskende bra i praksis. Det skal bli spennende å høre hvordan resten av skiva fortoner seg, ettersom Paracrona fremstår som et dyktig band med en tydelig kreativ agenda for øye – selv om det er vanskelig å si nøyaktig hva denne agendaen går ut på basert på kun én låt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Enslaved – Heimdal

‘Heimdal’ er det sekstende(!) albumet til Enslaved, bandet som siden sin spede begynnelse på starten av nittitallet etter hvert har blitt Norges kanskje største progressive ekstremmetallband. Albumet kommer tre år etter ‘Utgard’ ble sluppet, som jeg for min egen del har et litt ambivalent forhold til. På én side inneholdt denne plata noen av de største dristighetene bandet hadde stått for på mange år, blant annet gjennom de herlige krautrock-vibbene i min personlige favoritt «Urjotun», noe som gjorde at plata pekte i noen etterlengtede og spennende retninger. Samtidig synes jeg ‘Utgard’ er blant Enslaveds svakeste plater, noe som kanskje sier mer om bandets andre utgivelser enn ‘Utgard’ i seg selv, men som også handler om at jeg ikke synes låtskrivingen og pacingen holder helt mål særlig i de lengste låtene.

‘Heimdal’ vil jeg nok beskrive i litt andre ordelag. Denne plata utnytter nok nemlig ikke helt det springbrettet mot en videreutvikling som ‘Utgard’ kan sies å ha lagt opp til, noe som er litt synd når bandet stilistisk sett i mine ører har utviklet seg ganske lite siden ‘RIITIIR’ kom for hele elleve år siden. På den andre siden er det en særdeles sterk plate låtskrivingsmessig, og kanskje den kuleste, mest interessante og den mest helhetlige kreative prestasjonen bandet har stått for siden nettopp ‘RIITIIR’.

Helt blottet for nye idéer er plata heldigvis – og naturligvis – ikke. For eksempel: Andrelåta «Congelia» kom svært godt ut i den svære bunten med singler som ble sluppet i forkant (for ja, vi fikk faktisk høre hele fire av syv låter før plateslippet), og står seg også svært godt i plateopplevelsen nettopp på grunn av den kreative dristigheten bandet tillater seg å tilnærme seg på denne åtteminutteren. Underlig og egentlig ganske morsom dissonans, suggererende rytmer og eksplosive clean-vokal-refrenger levner her ingen tvil om at vi har med Enslaved å gjøre. Men på denne låta løfter også bandet disse elementene til et nytt nivå og demonstrerer en raffinering av dem som føles inspirert og forfriskende. Det er rett og slett en låt jeg har hørt på fryktelig mye siden den ble sluppet, og som jeg stadig gleder meg over fordi den føles såpass unik og fremoverlent i Enslaveds katalog.

Avslutnings- og tittellåta er også en herlig overraskelse, der vi plutselig får høre usedvanlig dype, doom-metallske gitarer som i Enslaved-sammenheng vel egentlig kun sender assossiasjoner til den strålende bonuslåta «Djupet» fra ‘RIITIIR’. Måten bandet blander dette med sin progga finfølelse er ordentlig smakfullt, og det fungerer også overraskende godt som en opptakt til den drivende, raskere avslutningen på låta – og plata.

Ellers holder innmaten som ligger i de litt kortere låtene stort sett særdeles habil kvalitet, om de så ligger litt tett opp mot klassisk Enslaved-lingo for de strengeste av oss. «Kingdom» er en helt strålende låt med sitt driv, sine stilige synth-triks og råtøffe gitarriffing, «Forest Dweller» bidrar sammen med den til et herlig og dynamisk midtpunkt på plata, og «Caravans To The Outer Worlds» er et velkomment og passende gjensyn etter at den først viste seg på EP’en med samme navn i 2021. Sistnevnte imponerer fortsatt med sitt forrykende tempo og sterke oppbygning, og er sånn sett også et passende bank i bordet før den noe mer gravalvorlige og mørke tittellåta runder av utgivelsen.

Låtene «Behind The Mirror», som åpner plata, og «The Eternal Sea» har jeg nok litt større problemer med, og disse låtene stiller ikke med like sterke låtskriverprestasjoner som de andre. Førstnevnte synes jeg rett og slett mangler minneverdige øyeblikk, og den fremstår noe formløs og rotete selv etter ganske mange gjennomlytt. I tillegg blir låta kroneksempelet på at clean-vokalen til tider blir litt vel flat og eterisk, slik at den minner litt om en slags keyboard-effekt.

«The Eternal Sea» fremstår på sin side som et eneste stort kaos de første to minuttene med merkelige darkwave-aktige synther, utilpass bass og slappe opptakter før clean-vokal-verset omsider retter på skuta. Særlig integreringen av synth her vitner nok om at ambisjonene for produksjonen ikke alltid slår helt heldig ut, selv om synthene stort sett bidrar positivt til platas egenart ellers.

I tillegg må jeg bare slå fast det jeg impliserte innledningsvis, nemlig at jeg er litt småskuffa over at en tenkt stilistisk videreutvikling – som «Congelia» og «Heimdal» jo tross alt utvilsomt kommer ganske langt i å fullbyrde – ikke får mer utløp på ‘Heimdal’. Jada, Enslaved fortjener først og fremst enormt mange klapp på skulderen for utviklingen de har stått for både for dem selv, for svartmetall og for progressiv metall siden oppstarten. Men om bandet staket ut noe litt nytt både når det gjelder det musikalske og det konseptuelle, som innebærer et ytterlige dypdykk ned i esoteriske konsepter fra norrøn mytologi, fra og med ‘Utgard’, er det først og fremst snakk om en inkrementell utvikling særlig når det gjelder det musikalske. Om jeg tillater meg å kaste ut en mulig brannfakkel, tror jeg det meste av musikken på ‘Heimdal’ kunne nok ha glidd ganske ubemerket inn på ‘RIITIIR’, om det så hadde vært noen synth- og groove-elementer som hadde skilt seg litt ut. Og man bør kanskje kunne forvente mer av et så erfarent og dyktig ensemble som det Enslaved tross alt er.

Samtidig har vi sannsynligvis med et av de mest komplette og imponerende produksjonene innenfor det norske ekstremmetallåret 2023 å gjøre her, og bare så det er sagt, så er konseptene og spørsmålene bandet reiser og utforsker rundt mytologien de tross alt alltid har latt seg inspirere av noe som løfter plata til noe enda mer interessant. Så jeg kan love deg det: ‘Heimdal’ er virkelig verdt mangfoldige lytt, og er et sikkert tegn på at Enslaved fortsatt vet å både imponere og overraske.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Zustand Null – Beyond the Limit of Sanity

Svartmetallbandet Zustand Null har vært en spennende størrelse i Oslos underskog av ekstremmetallband en stund, og debuterte på sterkt vis med EP’en ‘At the Limit of Sanity’ i 2017. Seks år senere har bandet omsider kommet med sin første fullengder, da med det sagnomsuste italienske plateselskapet Dusktone i ryggen og et par spennende singler å vise til.

Ganske så like titler og en ganske åpenbar psykologisk tematisk innretning er ikke de eneste tingene denne debutskiva og 2017-EP’en har til felles. Oppmerksomme sjeler vil nemlig også kunne notere seg at tre låter ligger begge steder, riktignok med en betydelig forskjell i produksjonskvalitet. Låtene, som altså er «Existence Nihil», «Walls of Life» og «At the Limit of Sanity», låter – kanskje ikke så overraskende – ryddigere og klarere på plata.

Med tanke på at svartmetall ofte kommer godt ut av bråkete og tåkete lydbilder, finnes det helt klart argumenter for påstanden om at Zustand Null sånn sett løper en liten risiko. Og hovedtemaet på «Existence Nihil» var kanskje et enda kulere og mer brutalt virvelvindskaos før. Men ellers kommer Zustand Null egentlig veldig godt ut av det, særlig med tanke på at vokalen kommer tydeligere frem og blir en mer naturlig spydspiss i musikken.

Det må også sies at de tre nevnte låtene har tålt tidens tann særdeles godt. Åpningslåta «Existence Nihil» er et særdeles sterkt bank i bordet og en klar favoritt hos undertegnede, og byr i sin nye drakt på riff og partier som også fremstår ganske representative for det som skjer på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For det er nesten litt rart å tenke på at denne plata er blitt til over så lang tid med tanke på hvor konsist og sammenhengende uttrykket fremstår her. Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound.

Oppskriften fungerer vel så bra på «Wall of Life» og «At the Limit of Sanity», der sistnevnte også byr på et mer atmosfærisk og melankolsk strekk på slutten før det minneverdige hovedtemaet strammer det til igjen på strålende vis.

Men vi har heldigvis først og fremst fått servert ferskt materiale, der Zustand Null i stor grad også imponerer stort. At litt nye uttrykksmessige stier har blitt tråkket opp siden 2017, er kanskje tydeligst gjennom låta «The Mirror Maze», som er et av platas mest dynamiske og spennende låter med sine vellykkede og gode overganger mellom et flust av ulike deler og variasjoner. På grunn av god pacing ender denne låta opp som en sterk prestasjon strukturelt sett. At kvaliteten særlig på gitararbeidet også er så høyt her, bidrar naturligvis også til at låta ender opp såpass godt.

Sånn sett får i og for seg Zustand Null til noe på denne låta som nok kunne blitt mestret enda bedre på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For eksempel er de fire første minuttene av «An Ocean of Nightmares» blant de beste på plata, særlig fordi refrenget er så upåklagelig, men etter dette renner momentumet bandet har bygget opp ut i sanden på grunn av at repetisjonene av temaer er for mange og retningsløse. Den ambisiøse åtteminutteren «I Will Be Your Eyes» lider noe av den samme skjebnen, selv om jeg synes strukturen totalt sett virker litt mer gjennomtenkt her.

«Stranger than Myself» er også en litt vel lang og repetativ låt, og for meg er det klart at det er i det strukturelle forbedringspotensiale til Zustand Null ligger. Men misforstå meg rett: Det overskygger ikke det faktum at låtskrivinga ellers og idéene som utforskes på denne plata holder en svært høy kvalitet. Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrat også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Enslaved – «Forest Dweller»

Lanseringen av Enslaveds neste plate ‘Heimdal’ er bare en snau måned unna, og bandet har med den nye singelen «Forest Dweller» nå sørget for at vi allerede kan høre på fire av albumets syv låter. Som de andre låtene som er sluppet fra plata – «Caravans from the Outer Worlds», «Kingdom» og «Congelia» – synes jeg denne nye låta tyder på at ‘Heimdal’ vil preges av en forsiktig videreutvikling av en retning Enslaved har ligget på i alle fall siden 2012s ‘RIITIIR’. Her er de progressive ekstremmetallelementene langt mer dominerende enn de svartmetallske, og synther og noen underlige og kule (a)tonale grep gjør det hele litt mer spennende.

«Forest Dweller» åpner med et voldsomt, stort og fint hovedtema, før et langt og rolig versstrekk kjøler ned i påvente av noen langt mer intense partier. Disse avløses av et tilsvarende outro-vers først flere minutter etterpå. Strukturelt fungerer låta utmerket, og den kaotiske hoveddelen ligger i et herlig og dynamisk høyspenn som nærmest føles litt uforutsigbart. Det gjør at «Forest Dweller» er en låt jeg også gleder meg til å høre i albumsammenheng. Samtidig tilføyer den lite nytt i forhold til det vi har hørt av Enslaved tidligere, og som jeg også skrev da jeg tok for meg «Congelia», frykter jeg at bandet kanskje blir litt for lite eventyrlystne over det hele. Men vi får se. Det er god grunn til å glede seg uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Håndgemeng – «The Astronomer»

Etter å ha sluppet EP’ene ‘Motorcycle Death Cult’ og ‘Grim Riffer’ i henholdsvis 2019 og 2020, er østlendingene i Håndgemeng endelig klare med sin første plate den 10. mars: ‘Ultraritual’. Førstesingelen «The Astronomer» ble sluppet forrige uke, og bygger forventningene med et nokså forrykende stykke hardcore-aktig stoner metal som handler om et utenomjordisk vesen som nekter å avslutte sin hvileløse ferd gjennom verdensrommet.

Håndgemeng fanger oppmerksomheten min øyeblikkelig her ved hjelp av et enkelt, velfungerende og ganske så fengende hovedtema. Vokalist Martin Wennberg gjør deretter en utmerket jobb med å introdusere bandets hardere sider med sin autentiske og skitne gaulevokal, og bandet leverer i det hele tatt også en sterk prestasjon videre med både tyngde og driv bakt inn i lydbildet. Ikke tro at Håndgemeng peker i så mange nye og spennende retninger sjangeren ikke har vist oss tidligere, og jeg synes ikke alltid sammenvevingen av instrumentene er helt god i produksjonen – for eksempel drukner hovedtemaet litt under noen svært dominerende og feite akkorder utover i låta. Men i alt lover mye godt for ‘Ultraritual’ – særlig fordi Håndgemeng evner å gjøre det hele ganske så catchy uten å miste det tunge og harde på veien.

Skrevet av Alexander Lange

Luteøks – «Skjegg»

Både ord og bilder på Luteøks sin Spotify-side kan tyde – nei, tyder! – på at det er snakk om et fjollete og useriøst band. Og låta «Skjegg» legger ikke nødvendigvis lokk på at dette er et band som ikke tar seg selv så veldig seriøst. Men like fullt hører jeg habil svartmetall med flere segmenter som jeg tror kunne sklidd rett inn på en utgivelse av et band som gjør det stikk motsatte. «Skjegg» er en sterk og steintøff uhøytidelighet.

Særlig er det melodiske hovedtemaet et ordentlig fint og ondskapsfullt høydepunkt, og det stratosfæriske klimakset som munner ut i en flott gitarsolo leverer også varene. Videre er det Immortal-aktige drivet i versene og refrengene med på å holde interessen oppe. Om dette er en del av en kommende plate eller noe i den duren vet jeg ikke, men det hadde vært kult. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Phantom Fire – «Mara»

Phantom Fires rekke av dødelig potente speed/svartpunk-singler fortsetter med «Mara», andresingelen fra bandets kommende skive ‘Eminente Lucifer Libertad’. I denne omgang er det dog snakk om en låt vi kjenner fra tidligere, ettersom «Mara» først ble utgitt på bandets debut-demo ‘Return of the Goat’ i 2021. På demoen slet låta med å måle seg med tittelsporets forrykende speed/blackthrash, men ingen slike problemer vil trolig melde seg når låta dukker opp i kontekst av den fulle skiva neste måned.

Den nyinnspilte versjonen av «Mara» er nemlig et åpenbart overlegent produkt i forhold til originalsporet. Den noe retningsløse bassvandringen på originalen har nå blitt pusset ned til durende motorikk kun aksentuert av et enkelt motiv, men kombinert med låtas drivende punk og kraftige produksjon virker det uhyre effektivt. Bandets fartsglade rennesteins-mentalitet er selvfølgelig fullstendig bevart, og man kan praktisk talt lukte lær og kjenne øl-klisset under skosålene når man hører på Phantom Fires nyeste singel. Legg til et utall tumlende trommebrekk og en glefsende og skjødesløs vokalprestasjon, og du sitter igjen med nok en uslåelig singel fra Norges mest lovende fartsmetall/svartpunk-prosjekt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Connect the Circle – «Nøkken»

Drammens-bandet Connect the Circle leverte med fjorårets ‘Mother of Evil’ en progmetall-plate som inneholdt både ruvende topper og mindre spektakulære bølgedaler. Etter et år med radio-stillhet er det de ruvende toppene som ligger mest tilgjengelig i minnet, og dermed begynner også higenen etter nytt materiale å melde seg. Timingen er dermed god for annonseringen av bandets tredjeskive ‘Blinded by the Violence’, som etter sigende slippes allerede i februar.

Førstesingelen «Nøkken» byr på en gjenfortelling av det velkjente folkeeventyret via hardtslående og tilgjengelig progmetall. Der mye av materialet på ‘Mother of Evil’ lot seg farge av tyngre, mer moderne retninger innenfor undersjangeren, er Connect the Circles nyeste singel en mer eller mindre klassisk progmetallisk konstruksjon. Stampende, folketonale vers leder inn i valsende, romantiske refrenger; det hele et bakteppe for Arild Fevangs robuste vokalprestasjon. Det at teksten er på norsk – samt bandets fokus på historiefortelling – sender tankene i retning Shadowlands ‘Frozen in Time’ fra 2022, samtidig som Connect the Circle åpenbart angriper musikken fra et mer progmetallisk ståsted. Connect the Circle leverer effektiv prog badet i skoglig mystikk på sin nyeste singel «Nøkken».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Istårn – Eschatology

Med over ti års fartstid og et knippe utgivelser under deres kollektive belter, kan man ikke med rette påstå at Istårn er nykomlinger til den norske metallscenen. Likevel er jeg overbevist om at bandets nylig utgitte andreskive ‘Eschatology’ vil bli første møte med Vestlands-ensemblet for de aller fleste, hvilket definitivt funker i bandets favør. Dette er ikke fordi de to utgivelsene Istårn gav ut på begynnelsen av 10-tallet er av lav kvalitet – de er definitivt solide utgivelser til å være utgitt av et ungt band – men fordi ‘Eschatology’ er et såpass stort steg frem på alle fronter at den etterlater bandets tidligere utgivelseshistorikk i støvet.

Uttrykksmessig sett er Istårn tydelig inspirert av musikalske strømninger fra sine egne hjemtrakter. Fra sitt utgangspunkt i moderne svartmetall strekker bandet seg i en tydelig progressiv retning, hvilket gjør det naturlig å sammenlikne dem med legendariske entiteter som Enslaved og Borknagar. I tillegg bærer musikken tydelig preg av Dimmu Borgirs teatralske dramatikk, i form av fremtredende og gjennomgående symfoniske elementer. Kombinert med romslige, høy-moderne produksjonsverdier danner dette et massivt og innhyllende rammeverk rundt skivas kosmiske endetids-tematikk.

Det instrumentale introduksjonssporet «Void» etablerer skivas dystre atmosfæriske kvaliteter på effektivt vis, før «Withering World» smeller til med en vegg av storstilt, symfonisk svartmetall. Låta er en god introduksjon til Istårns sofistikerte låtskriving, der den bygger sin flerlags-konstruksjon over et fundament bestående av en Enslaved-aktig progressiv svartmetall-groove. Låta introduserer også bandets eventyrlystne tilnærming til harmonikk, som gjennom skiva markerer seg som bandets mest potente våpen – samtidig som den byr på enkelte utfordringer.

Disse utfordringene gjør seg dog ikke til kjenne før i skivas andre halvdel. Første halvdel bruker bandet på å forføre lytteren stadig lenger inn skivas innhyllende lydunivers, via «Devouring Chains» sine ‘Blackwater Park’-aktige ledegitarer, «Cosmic Scar» sine triumferende melodier og den mer direkte og stormende svarmetall på singelen «Visions». Skivas B-side starter også sterkt, med det nydelige og innholdsrike mellomspillet «Awakening» og den komplekse, tårnende komposisjonen «The Giant». Disse to låtene utvider ‘Eschatology’ sitt uttrykksmessige arsenal ytterligere, ved å introdusere post-svartmetallisk sentimentalitet til det allerede rikholdige, progressive terrenget.

Dessverre treffer skiva på en aldri så liten fartsdump i det vi nærmer oss slutten. Singelen «Beyond the Starless Sky» er i utgangspunktet en sterk konstruksjon, men avspores kraftig av bandets uenigheter rundt den underliggende harmonikken – på refrenget spesielt. Litt teknisk forklart, skyldes dette en konflikt mellom det flotte melodiske temaet i dur, og rytmegitarenes underliggende mollakkorder. Denne typen feiltrinn er langt ifra uvanlig innenfor metall, ettersom teoretiske kunnskaper er unntaket heller en regelen, til tross for at det er en av populærmusikkens mest komplekse sjangere. Denne typen feil blir dog ekstra vanskelig å godta i kontekster som ‘Eschatology’, hvor alt annet fra tekst og tematikk til sound og låtskriving er på et gjennomgående skyhøyt nivå.

Men selv denne utfordringen løser Istårn som oftest på en god måte; både «Devouring Chains» og «The Gaint» svinger innom svært utsvevende og komplekse harmoniske landskaper uten å trå feil en eneste gang. Dessuten klarer ikke det uforløste potensialet til «Beyond the Starless sky» å legge skjul på at ‘Eschatology’ er en av de rikeste og mest imponerende progressive svartmetallskivene Norge har hatt å by på i 2022. Istårn har lagt inn en tydelig innsats i arbeidet med sin andre skive, og dette gir uttelling i form av en utgivelse som tårner over bandets øvrige plateproduksjon. ‘Eschatology’ burde skaffe bandet mengder av nye lyttere både i innland og utland, og burde også være med i diskusjonen når det norske metall-året skal oppsummeres i desember. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve