folk/black metal – Metallurgi

Opphopning av verdifulle mineraler: Årets siste plateomtaler

Troll – Trolldom

Troll er et band som muligens har blitt noe oversett i konteksten av norsk svartmetallhistorie, med tanke på at bandet ble dannet allerede i 1992 da «Nagash» kun var 14 år gammel. Bandets debutskive fra 1996, ‘Drep De Kristne’, kan med fordel omtales som en kult-klassiker innenfor den tidlige symfoniske svartmetallen, og kan sees i forbindelse med de tidlige utgivelsene til band som Dimmu Borgir, Emperor og Limbonic Art. Årene etter årtusenskiftet har brakt Troll til mange ulike hjørner av det symfoniske svartmetall-kartet, men det er nettopp bandets tidlige periode som kommer tilbake for å hjemsøke oss på bandets femteskive ‘Trolldom’.

Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. Dette demonstreres aller tydeligst på den spretne og nesten tegneserie-aktige broen til «The Soil Runs Red».

‘Trolldom’ er en skive som holder et gjennomgående høyt nivå, men som mangler de helt store høydepunktene. Unntaket er «Ancient Fire», som med sine isnende moll-arpeggioer i synth minner om de mer robuste høydepunktene på Tsjuders ‘Helvegr’ fra tidligere i år – gitt en symfonisk, teatralsk overhaling selvsagt. Det finnes selvfølgelig andre øyeblikk som utmerker seg, men ‘Trolldom’ fortoner seg i det store og det hele som en noe uvikende lydvegg av vrengte gitarer, atmosfærisk synth og hese skrik. Resultatet av dette er at skiva huskes mer for sitt distinkte stilistiske perspektiv enn for enkeltlåter eller -partier.

Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer. ‘Trolldom’ er, passende nok, en potent trylleformel som transporterer sinnet tilbake til svartmetallens tidligere dager her til lands, og er med det en flott julegave for fans av undersjangerens symfoniske strømninger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – Death Poems

Messier 16 er et progressivt metallband som ble opprettet i 2017 av Jonas Ulrik Eide, som med debutskiva fra 2021, ‘Iota’, tok et selvsikkert første skritt inn i den yrende Oslo-scenen. Bandets musikk var allerede på den tiden slående original, og ble videre definert av intrikat og sofistikert låtskriving som utmerket seg til tross for en temmelig komprimert og ubalansert miks. Som store fans av både Emperors siste plater og Ihsahns første par, lot Metallurgi-redaksjonen seg følgelig gire opp av Messier 16 sitt relaterte uttrykk, og ‘Iota’ gjorde seg dermed fortjent til en 26. plass på vår liste over 2021s beste norske skiver.

To år har gått siden den gang, og det virker som at mye har endret seg i Messier-campen i løpet av denne tiden. Jeg referer ikke nødvendigvis til endringene i besetning som har blitt gjort nylig – selv om disse også er betydelige –, ettersom Messier 16 først og fremst virker å være et utløp for Eide sine kreative visjoner. Nei, jeg referer først og fremst til bandets uttrykk, som har tatt et ytterligere, svært betydelig steg i retning egenart siden slippet av ‘Iota’. Jeg vil ikke gå så langt som å påstå at ‘Death Poems’ er en definerende skive for Messier 16; skivas halvtimelange spilletid er rett og slett for kort til å få samlet alle de ulike stilistiske trådene som er vevet gjennom de fire låtene. Det er likevel ingen tvil om at bandet for øyeblikket har valgt en uvanlig rute gjennom den forvokste skauen som er norsk metall.

Dersom dere har fulgt bloggens virke en stund, er dere allerede kjent med mange av tankene mine rundt konseptet Messier 16 utforsker på ‘Death Poems’. Platas fire låter (dersom man ser bort ifra mellomspillene) er alle bygget rundt hvert sitt selvmordsbrev, skrevet av ekte personer som gikk gjennom massive prøvelser i løpet av sin tid på kloden. Dette er åpenbart utrolig sårbar tematikk, og den store frykten er jo at det kan fremstå som at man utnytter ekte lidelse for å skåre billige emosjonelle poeng hos lytteren. Denne følelsen sitter jeg heldigvis ikke igjen med etter å ha hørt gjennom ‘Death Poems’; tvert i mot oppleves plata som et empatisk og ektefølt forsøk på å dramatisere og – på sitt vis – hedre fire tragiske skjebner.

Platas første «dikt», «Patience’s Callous Virtue», beretter om de siste øyeblikkene til en ung soldat under første verdenskrig. Åpningens eteriske og såre lydbilde plasserer oss i et slags mellomsjikt mellom liv og død, hvor tonale utsving øker dramatikken i det soldaten forsøker å velge mellom den minste av to onder. Låta beveger seg senere inn i langt mer turbulente, rasende, og til slutt nesten ekstatiske lender, men denne følelsen av å stå ovenfor et umulig valg ligger som en tåke av desperasjon over hele låta. Denne følelsen strekker seg for øvrig over i andrelåta «Hollow’s Death Drive», som med sitt hastige tempo og lynende fraser gjør at valget mellom liv og død føles nesten uutholdelig presserende.

Tredjediktet «Barefoot’s Self-Suppression» utgjør deretter et stampende og groovy avbrekk fra den altoppslukende dramatikken som ruver over første halvdel av ‘Death Poems’. Dette gir lytteren overskuddet som kreves for å gi seg i kast med platas tårnende finale, den langt mer krasse, dissonante og torturerte «Unknown’s Skywide Twin». Låta, som omhandler den hjerteskjærende historien om selvmordet til Virginia Woolf, er en langt tydeligere dramatisering av sitt tematiske innhold enn skivas første tre låter, hvor Woolfs gradvise eskalerende, maniske psykose gjenspeiles i musikkens kakofoniske avant-gardisme. Denne mørke, Ulcerate– og Gorguts-aktige siden ved Messier 16 er vel så overbevisende som den svartmetalliske, og tilbyr nok en sti fremover for et band som tilsynelatende har utallige å velge mellom.

Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. Skiva er dog ikke fullstendig foruten skavanker; jeg synes for eksempel fremdeles at produksjonsjobben er for «loud» og komprimert, og at den spede spilletiden plasserer utgivelsen i et format-messig limbo mellom miniplate og fullverdig LP. Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rosa Faenskap – Jeg blir til deg

‘Jeg blir til deg’ er debutplata til trioen Rosa Faenskap. Albumslippet føles imidlertid mer ut som en slags kulminasjon enn et første steg ut i eteren, da det er snakk om et band som har gitt mye lyd fra seg – både når det gjelder musikk og publisitet – en god stund. Allerede før bandet hadde sluppet musikk, fanget det interessen til de booking-ansvarlige bak Øya-festivalen for to/tre år siden, som noterte seg bandets uvanlige vinkling inn mot svartmetall ut fra et innlegg på Instagram.

Rosa Faenskaps musikk er nemlig, for å bruke bandets egne ord, både en kjærlighetserklæring og en krigseklæring mot denne sjangeren. Nærmere bestemt er det snakk om et band som gjør skeiv kamp og tematikk til spydspissen for musikken sin, noe som i sjangerlandskapet må kunne sies å være både nytenkende og beundringsverdig. Svartmetallen har nok ristet av seg noe av sitt mest lugubre tankegods siden 1990-tallet, men vil alltid ha en historie og en virkelighet der både høyreekstremisme og et visst drap på Lillehammer dessverre har en plass. I så måte er Rosa Faenskaps innretning verdifull og ikke minst interessant – også i et større perspektiv enn det som gjelder selve svartmetallen.

I mine ører er imidlertid ikke musikken på ‘Jeg blir til deg’ egentlig så utpreget svartmetallsk. Også uten et konservativt og kjipt svartmetall-purist-perspektiv mener jeg det er fullstendig rimelig å karakterisere det meste her som mer eller mindre umiskjennelig post-hardcore, om det så er noe med primaliteten og råskapen i musikken som tidvis overlapper ganske mye med svartmetall (blast-beats er det riktignok også noe av). Sånn sett sitter også sammenligningene særlig med Deafheaven løst, som jo også har tette forbindelser til post-hardcoren. Som dette amerikanske bandet minner Rosa Faenskap mye om band som Touché Amore gjennom en herlig, rå melankoli i musikken, om amerikanerne – i alle fall i mine ører – imidlertid ligger tettere opp mot svartmetallen enn trioen vi har med å gjøre her.

Men nok sjangerplukk; Rosa Faenskap gjennomfører hva enn de gjør på en god og egenartet måte, ikke minst fordi tematikken står i stil med den ganske pønka følelsen de skaper rundt låtene. Aller best går det på de mest hardtslående og upolerte låtene, der åpningslåta «Livredd», «Skjør» og den fantastiske «Paradis» peker seg ut som favoritter hos undertegnede. Mer post-metallske takter kokes opp i låter som den ni minutter lange «Aldri», der trioen for all del danner noen herlige lydbilder og oppbygninger. Likevel er produksjonen aller best når det dyttes opp i trynet på lytteren med en gang, noe som ikke minst skyldes Rosa Faenskaps gode øre for detaljer særlig i gitararbeidet. Støyrock-tendensene er herlige når de dukker opp.

‘Jeg blir til deg’ er også en godt oppbygget plate, som blant annet har imponert meg gjennom bruk av interludesene som fungerer utmerket som små overganger mellom de ofte hektiske låtene. Det jeg har størst problemer med er deler av produksjonen, der gitar-chugginga låter temmelig tamt til tider og frekvensene i bass- og skarptromma nærmer seg hverandre i overkant mye. Først og fremst vil jeg imidlertid berømme Rosa Faenskap for en sterk og viktig plate anno 2023 som føles ordentlig gjennomtenkt, verdifull og velutført. Jeg synes det også er veldig kult at bandet skriver tekstene sine på norsk; for min egen del gjør det plateopplevelsen mye mer ektefølt . Og det med skikkelig, skikkelig sterk låtskriving i bunn. Fortsettelsen blir skikkelig spennende.

Skrevet av Alexander Lange

Syn – Villfarelse

Da Terratur Possessions annonserte artistprogrammet til andre utgave av plateselskapets egne festival, Cæremonia Nidrosiæ, var det én logo som skilte seg ut i kraft av å være fullstendig ukjent for undertegnede. Mysteriet Syn har ikke løst seg fullstendig siden den gang – det eneste vi vet med sikkerhet er at prosjektet inneholder et medlem av Askeregn –, men debutskiva ‘Villfarelse’ demonstrerer nok en gang at kurasjonen til Terratur Possessions er temmelig enestående sett i lys av den norske plateselskaps-standen. ‘Villfarelse’ er nemlig en utgivelse som kan skilte med både særegenhet og et tydelig perspektiv på svartmetallsjangeren, om så den ikke er blant de sterkeste som har blitt utgitt på selskapet i senere år.

Terraturs egne O.A.A. henter frem referanser som Ulver og Forgotten Woods fra 90-tallet, samt Vemod og Askeregn fra nyere tid for å beskrive hvor hen i undersjanger-landskapetSyn befinner seg på sin debutskive. Det er ingen tvil om at andrebølgens mer nasjonalromantiske, folketradisjons-fokuserte strømninger er å spore i prosjektets DNA, men det er også mye ved musikken på ‘Villfarelse’ som minner meg om andre, mer moderne utviklinger innenfor tradisjonen. Vemod og Askeregn er gode pekepinner i så henseende, men følerne mine plukker også opp signaler fra den andre siden av Nordsjøen, der band som Fluisteraars, Iskandr og Turia er i ferd med å utvikle en Nederlandsk signatur på svartmetallens natur-tilbedende tradisjoner.

Det er først og fremst produksjonsvalgene som sender tankene mine i nevnte retning. Miksen på ‘Villfarelse’ er ikke mange steinkastene unna miksen til skiver som Fluisteraars‘mesterlige ‘Gegrepen Door de Geest der Zielsontluiking’, hvilket vil si at den låter organisk og passe rå, men uten at dette går utover klarheten i lydbildet. I tråd med Kittelsen-maleriet som pryder platecoveret innehar musikken også et slags eventyrlig aspekt, men et mørkt og urovekkende et som vekker en følelse av å spurte gjennom tjukke skauen på flukt fra et eller annet høyst unaturlig utyske.

Åpningssporet «Daudatale» begynner beskjedent, med lyden av et knitrende bål og en storm som truer i det fjerne. Det tar dog ikke mange sekundene før slusene åpner seg og strie strømmer svartmetalliske gitarer fosser nedover fjellsiden. Det blir tydelig allerede på åpningslåta at mye av bandets personlighet og særpreg skyldes en utpreget eksentrisk og hemningsløs vokalprestasjon, og samtlige av skivas ni låter kommer utstyrt med et bredt sortiment av beske skrik, dyriske brøl og glefsende deklamasjoner. Vokalistens fleksible og lidenskapelige narrasjon kan sies å være skivas mest konsistent fengslende element, hvilket gir Syn en styrke å lene seg på i strekkene hvor de går seg litt vill i sin egen, musikalske utmark.

For jeg savner kanskje de helt store og uforglemmelige musikalske gestene når det kommer til Syns debutskive. Bandets svartmetalliske signatur er aldri noe annet enn effektiv og innbydende over ‘Villfarelse’s ni låter, men jeg savner flere øyeblikk som «Daudatale»s melodiske åpningsmotiv, den nedslåtte dødsmarsjen på «Til Giljotin», og den utbroderte, stupende progresjonen som baner seg gjennom tittelsporets åpningsminutter. Som følge av et noe mangelfullt hendelsesforløp opplever jeg som regel de siste to sporene som noe overflødige, der «Gjetergang» kunne ha utgjort en ekstatisk finale på en mer kondensert utgave av skiva. Til tross for dette er ‘Villfarelse’ en skive som kommuniserer klart og tydelig at Syn har noe eget å komme med i lys av vår nasjonale svartmetallscene, og jeg ser frem til å høre hvordan låtene gjør seg mellom Byscenens fire vegger når Cæremonia Nidrosiæ går av stabelen i januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (2/2)

Troll – «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)»

Da det legendariske svartmetallbandet Troll gav ut EP-en ‘Tilbake til Trollberg’ i 2020 kom det som en aldri så liten overraskelse. Bandet hadde nemlig vært inaktive på utgivelsesfronten i rundt ti år, – med unntak av en enkeltstående låt utgitt på en splitt med Aeon Winds fra 2014 – til tross for at ‘Neo-Satanic Supremacy’ hadde truffet temmelig godt med sin bakoverskuende, symfoniske svartmetall. Nå ruver prosjektets femteskive ‘Trolldom’ i horisonten, hvorav singelen «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» utgjør første forsmak.

Stemningen er nattlig og trolsk, passende nok, idet et kjølig synth-landskap brer seg utover singelens åpningsstrekk. Funksjonen til denne utbroderte åpningen er todelt, hvor både låtas musikalske hovedmotiver og en særdeles tett og mørk atmosfære introduseres i løpet av låtas første minutt. Bandets inntog avslører deretter et svartmetallisk lydbilde som er preget av både 90-tallets orkestrale keyboard-spill, andrebølgens mer aggressive, riffdrevne aspekt, samt en viss folkemetallisk puls og melodikk. ‘Nagash’ sin tøylesløse vokal gir musikken et tidvis manisk preg, som kombinert med svirrende synth og spretten rytmikk gir meg følelsen av å besøke et eksepsjonelt forbannet tivoli. Hvorvidt produksjonsjobben fungerer for min egen del er jeg usikker på, ettersom både trommer og gitarer drukner litt i den massive stormskyen som dannes av de øvrige instrumentbidragene. Jeg har likevel sansen for det Troll presenterer på den første singelen fra ‘Trolldom’, og ser frem til plateslippet 8. desember.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Golden Core – “Kosmos Brenner”

Tro det eller ei, men duoen Golden Core, som lenge har vært kjent som noen av de mest unge og lovende i norske metallkretser, har tiårsjubileum neste år. Det markerer bandet med en ambisiøs lansering av plata ‘Kosmos Brenner’. Tittellåta er nå ute som første smakebit, og demonstrerer først og fremst en evne og vilje til å utforske landskap utover stoner-metallen duoen til nå har holdt seg til.

Det kommer blant annet til uttrykk i åpningen her, som jeg synes er utsøkte saker. Fyldige, skarpe og svartmetallske gitarakkorder suppleres med både hardcore-aktig skrikevokal, brutale, voldsomme growls fra Ruuns Erik Waadeland og en taktfast groove som får ekstra næring gjennom en herlig bunn i produksjonen. Deretter sender kule taktskifter og en nokså flerfasettert låtstruktur assosiasjonene i retning progmetall – alt mens den feite gitarlyden holder stoner-preget ved like. Det fungerer i all hovedsak veldig godt, selv om jeg hadde likt å høre bandet spinne litt videre på den strålende introduksjonen. Mengden av ulike riff og temaer gjør også låta en smule ufokusert, selv om alt holder høy kvalitet isolert sett. Kanskje blir dette annerledes på plata; i denne omgangen er det nemlig bare snakk om en singelversjon.

Skrevet av Alexander Lange

Fullmåne – “They’re Not Real”

Svartmetallprosjektet Fullmåne har sluppet låta “They’re Not Real”, og følger dermed opp singelen “Fly Through The City” fra i fjor. Det er nesten litt rart å omtale prosjektet som et svartmetallprosjekt selv om skrikevokal og mye av estetikken er på plass; i musikken ligger nemlig først og fremst tydelige nikk til tradmetall og doom-metal, i alle fall i det som har kommet etter debutskiva ‘Lurking in the Dark..’ fra 2020.

Det gjelder dermed også “They’re Not Real”, som anføres av nokså trege riff, en merkelig synth og en vokal som – tross sin skruppelløshet – er noe mer avbalansert enn den på “Fly Through The City”. Produksjonen har også blitt fyldigere og bedre i denne omgang, og særlig i riffsegmentet er det mye som fungerer greit. At det hele blir litt for enkelt gjør likevel at jeg ikke blir så veldig imponert, all den tid dette definitivt er et steg fram for prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Fierce Justice – “Awakened”

“Awakened” er singel nummer to fra den kommende debutskiva til Fierce Justice, ‘Fireborn’. Dette er et band som dyrker diverse impulser fra 80-tallets tungmetall mens de i mine ører også tilfører en del groove metal-elementer, og demonstrerte formodentlig et dekkende bilde av uttrykket sitt på førstesingelen “Doppelganger”. “Awakened” er imidlertid en sann power-ballade som tematiserer en soldats refleksjoner rundt krig.

Og den er helt grei. Klisjéfaktoren er høy her, og i det ligger også det faktum at Fierce Justice gjør lite gærent når de prøver seg på power-ballade-formatet. Pre-choruset og den mer rifftunge midtdelen fungerer spesielt godt. Likevel blir det for anonymt, og dermed er det også snakk om en noe forglemmelig affære.

Skrevet av Alexancder Lange

Hengestaur – “Culling Wizards”

Den vestlandske svartmetallduoen Hengestaur er både en underlig skrue av et band og et prosjekt som ivaretar sjangertradisjoner på en trofast måte. I Metallurgi har vi latt oss imponere både av de to EP’ene bandet slapp i fjor og årets plate ‘Ånesott’, der bandet ivaretar svartmetallsk råskap på en god måte mens en litt spesiell og unik mystikk omgir musikken. Derfor er det også alltid spennende når noe nytt kommer fra bandet, i dette tilfellet i form av låta “Culling Wizards”.

Lite er for så vidt nytt under solen her, og både stilistisk og produksjonsmessig ligger låta tett opp mot tidligere materiale. Det går imidlertid temmelig fort, vokalen har fått en fæl og flott effekt på seg og Hengestaur balanserer godt mellom nesten crust punk-aktig råskap i riffinga, voldsomme svartmetallpartier og mer melodiske innslag. Alt på litt over tre og et halvt minutt, altså. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Integra Mortis – In The Dark

Integra Mortis er et splitter nytt band fra Oslo som stilistisk sett befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash metal og death metal. EP’en ‘In The Dark’ er bandets første utgivelse, og her ruller bandet først og fremst ut forholdsvis habile riff, aggressivt driv og nokså voldsom vokal ut over et kvarters tid.

Det meste duger på ‘In The Dark’, og selv om ingen partier nødvendigvis får meg til å sperre opp øynene av beundring, er det stort sett snakk om brukbart riff- og låtskrivingshåndverk. Det nokså enkle, men effektive drivet i andrelåta «From Below» peker seg nok imidlertid ut. Det gjør også dynamikken i avslutningen «Capital Vices», som attpåtil inneholder et kult og noe svartmetallsk hovedtema.

Litt mer kreativitet og spenning i låtskrivingssegmentet hadde nok imidlertid gjort det bedre, og jeg har problemer med hvordan vokalen er produsert der den ligger temmelig isolert til i lydbildet. Med det blir ‘In The Dark’ en utgivelse av typen helt ok, som jeg håper blir springbrettet for litt mer interessante eskapader fra Integra Mortis.

Náttligr – Ravatal

Náttligr er en kvintett fra Trondheim som spiller en rå og skåldende form for svartmetall inspirert av både 80- og 90-tallets giganter. Ved første øyekast er det definitivt 80-tallet som virker å ha den største påvirkningen på bandets musikk, ettersom det stampende middeltempoet til band som Celtic Frost og Bathory utgjør store deler av bandets sammensatte DNA. 90-tallet setter så sitt spor via både tidlige Mayhem– og Darkthrone-ismer, før arvestoffet fullbyrdes av elementer hentet fra Isengardsk black/doom og gold folkemetall.

Bandets debutskive bærer tittelen ‘Ravatal’, hvilket betyr «katafalk» – en likbåre av tre som ble brukt til å frakte viktige personer til gravplassen. Selv i svartmetallens selv-tuktende sfærer vil skiva trolig utgjøre en utfordring for de aller fleste. Den rå og flisete produksjonen gir allusjoner til den tidlige andrebølgens svært lav-oppløste demoer, men der disse demoene holdt seg til beskjedne spilletider varer ‘Ravatal’ i en time. Denne timen er videre delt opp i fem låtmammutter på seks til fjorten minutter, kun avbrutt av et kort, Ulver-sk mellomspill ved navn «Esthajnalcsillag».

Intervjuet med bloggen Breathing the Core gjør det likevel tydelig at det er verdt å gi debutskiva til Náttligr er seriøst forsøk. Som intervjuobjekter er bandet veltalte og informative, og det virker som det ligger mye tanker bak arbeidet med skiva. Oppsummert er ‘Ravatal’ en skive som utforsker døden via tekster på både engelsk, ungarsk og norsk, hvilket er godt eksemplifisert via albumcoverets dystre gravfølge. I tillegg uttrykker bandet at de ønsker å uttrykke respekten de har for svartmetallens opprinnelige helter; noe som forklarer coverets referanse til Mayhems ‘De Mysteriis Dom Sathanas’ ved å la Nidarosdomen være gravfølgets reisemål.

Og musikken til Náttligr har definitivt meritter; spesielt sett i lys av sin evne til å emulere førstebølgens riffdrevne låtskriving. Spesielt åpningssporet og ‘A Pokol Kapuja’ demonstrerer denne siden ved bandet, selv om deres lange låtlengder selvfølgelig rommer mye annet i tillegg. Spesielt fremtredende er en utpreget, hedensk snålhet som kommer best til uttrykk via den eksentriske og noe småsure renvokalen, som sender tankene i retning både unikumer som tsjekkiske Root og slovakiske Malokarpatan. Tittelsporet utmerker seg også umiddelbart som følge av sitt Candlemass-aktige åpningsriff, selv om også denne låta spores noe av som følge av den nevnte renvokalen.

Totalt sett må jeg nok erklære at ‘Ravatal’ er like preget av problemer som meritter. Låtlengdene, spilletiden og den rufsete produksjonen – for ikke å nevne den sure renvokalen – gjør at skiva virker temmelig ugjennomtrengelig og langt på nær amatørmessig ved første gjennomlytt, og styrkene gjør seg først til kjenne når man har gjort seg bekvem med disse elementene. Når man har kommet seg over disse hindringene er det enklere å sette pris på de mange musikalske hendelsene og historiene de støtter opp – selv om jeg må innrømme at jeg fikk mer ut av intervjuene bandet har gjort enn mesteparten av ‘Ravatal’. For individer med høy smerteterskel, mye tålmodighet og kjærlighet for tidlige, svartmetalliske tradisjoner er debuten til Náttligr likevel verdt å fordype seg i, og jeg ser frem til å høre fra gjengen igjen til tross for at ‘Ravatal’ ikke utmerket seg for meg personlig.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vollmur – Kattebeistets Trone

Vollmur er et svartmetallprosjekt dannet av en L. M. Tjøsvoll, og EP’en ‘Kattebeistets Trone’ er den første lyden det gir fra seg. Denne utgivelsen består av tre låter som alle ligger rundt treminuttersmerket, og sjangermessig fortoner musikken seg som svartmetall med folketonale og melodiske innslag. Assossiasjoner til band som Winterfylleth og Agalloch melder seg dermed raskt på denne EP’en.

Det mest karakteristiske med Vollmurs uttrykk er nok likevel at musikken er instrumental. Det synes jeg er nokså merkelig, og jeg mistenker at hovedgrunnen til dette er at Tjøsvoll ikke har funnet en vokalist – uten at jeg vet noe nærmere om saken. Fordi låtene er korte fungerer det, men jeg tror det hadde gjort seg bedre med vokal, og det er ikke noe som tilsier at dette må være instrumentalt.

Og det er litt synd. Vollmur koker nemlig opp noen gode spor her. Kanskje er det for simpelt for de strengeste i svartmetallscenen, men først og fremst får vi servert ni minutter med ganske så solid melodisk svartmetall her. Det er også kult når Vollmur skrur opp tempoet på slutten av tittellåta, og den påfølgende «Sviket» er nok utgivelsens sterkeste låt på grunn av en ganske stor dynamikk som ikke lar seg stoppe av den korte spilletida. Med det blir ‘Kattebeistets Trone’ en interessant EP, og noe som vitner om potensiale for Vollmur.

Skrevet av Alexander Lange

Beastcraft/Hyl – Himni ad Impios

Kaos-agentene i Masters of Kaos har nok en gang inkludert et norsk band i sin forvirrende virksomhet, i dette tilfellet det smått legendariske svartmetallbandet Beastcraft fra Hønefoss. Bandet deler plass med det italienske/polske bandet Hyl på en ny splitt ved navn ‘Himni ad Impios’, som til tross for sin annonserte slippdato i september allerede er tilgjengelig for avspilling i sin helhet på selskapets Bandcamp-profil. Beastcraft har vært inaktive en stund, så det er – som med mye andre utgivelser fra Masters of Kaos – snakk om en noe tilfeldig bærplukking av låter fra både demoer og plater. Beastcraft er på alle måter et fett og undervurdert band, så gi gjerne splitten en lytt dersom du er fysen på en norsk svartmetall-obskuritet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Dep – Utstøtt

Dep er et ungt metallband fra Steinkjer som formelig oser av den kaotiske energien som florerer på øvingsrom som hovedsakelig benyttes av tenåringer. Trioen – som tidligere var en duo – fikk enorm medfart etter sin opptreden på MGP junior i fjor, og deres bidrag under nevnte konkurranse har til nå høstet formidable 180 000 avspillinger på Spotify. Dette gav mersmak for gutta av åpenbare grunner, og bandet har nå sett sitt snitt til å spille inn og gi ut sin debut-EP ‘Utstøtt’.

Basert på den shitpost-inspirerte innspillingsdokumentaren som ligger på Youtube, kan man anta at Dep er en lite selvhøytidelig gjeng. Dette kan være greit å ha i bakhodet i møte med bandets bombastiske Spotify-bio, som blant annet hevder at «bandet revolusjonerer metallmusikken på sin nye EP». Noen omkoding av metall-sjangerens underliggende språk forekommer altså ikke på ‘Utstøtt’, men det du faktisk finner på EP-en, er fire varierte og solide låtkonstruksjoner skrevet av et band som har et langt større verktøyskrin en alderen skulle tilsi.

Bandets uttrykk kan sies å befinne seg i krysningspunktet mellom dødsmetall og groove metall. Til tross for EP-ens korte spilletid finner vi dog flere utsving fra dette utgangspunktet, som den ravgale vaudeville-energien til den Kaizers Orchestra-aktige (eller kanskjePensées Nocturnes, for de mest psykotiske leserne) låta «One Out of Six», eller de progressive dødsmetall-tendensene som dukker opp på tittelsporet. I tillegg inneholder ‘Utstøtt’ et bonusspor som best kan oppsummeres som en rituell feiring av (og identifisering med) rumpetrollet, som grunnet sin skamløse mengde kødd ironisk sett er den låta som treffer meg best på utgivelsen.

For Dep har et stykke å gå når det kommer til å klargjøre både sound og låtskriving. Det som i utgangspunktet virker som et groove-fiksert dødsmetall-uttrykk på åpningssporet «Climate Change», utvider seg deretter til å innbefatte så mange ulike elementer at bandets kjerneidentitet blir vanskelig å få øye på. Det er selvfølgelig svært vanlig for unge band å baske med nettopp denne utfordringen, så dette er mer en observasjon enn en bitende kritikk på det nåværende punktet i bandets utvikling. Debut-EPen til Dep kan dermed kjennetegnes via sin tilnærming til metall-sjangeren som en lekeplass, hvilket er et godt utgangspunkt for et band som har et uttalt ønske om å revolusjonere metall-sjangeren (om dette i det hele tatt var en seriøs uttalelse). Sånn sett kan Dep i likhet med Nagirčalmmiid feires som et av de mer spennende prospektene blant den norske metallens yngste garde.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dimmu Bongir – Hvis Pipen Tar Oss

Dimmu Bongir er nok et nyopprettet alter ego for den ravgale duoen som står bak eminente Bad Noise Records, nemlig Satan og Kjartan. Det vil nok ikke komme som et sjokk for noen at det i denne omgang dreier seg om klassisk svartmetall, og det med en usunn og overdreven tematisk fiksering på djevelens ugress. Det som burde komme som et sjokk for absolutt alle er at ‘Hvis Pipen Tar Oss’ er en av de beste hyllestene til klassisk norsk svartmetall vi har fått servert i senere tid.

Hadde det ikke vært for det parodiske elementet sentrert rundt bandets komisk forhøyede rus-inntak, hadde jeg faktisk omfavnet ‘Hvis Pipen Tar Oss’ helhjertet som en tilbakeskuende svartmetallplate av kvalitet. Kompisduoen har nemlig truffet spikeren ettertrykkelig på hodet hva gjelder både produksjon, rytmegitarspill og bruk av keyboard – til den grad at jeg mener fans av plater som ‘The Shadowthrone’ og ‘For All Tid’ vil kunne gledes over en gjennomlytting av skiva blottet for ironisk distanse.

Likevel kan vi ikke bare late som at ‘Hvis Bongen Tar Oss’ er noe annet enn den humoristiske lavterskel-utgivelsen den er. Trangen til å fortrenge denne kunnskapen er stor i det «Bongblåst Del 2» ruller ut den første av skivas utallige, nydelige keyboard-arrangementer, men dette blir så og si umulig i det en av gutta disker opp med en ICS Vortex-etterlikning som låter vel så likt en viss monsieur Hegerberg. Utfordringen blir ikke akkurat mindre av at denne parodien følges opp av en solo som kunne fått Felder og Walsh fra The Eagles til å bli røde (i øya) av sjalusi.

Nei, hvor enn mye jeg har lyst til å trekke frem musikken, så er den kun et bakteppe for Satan og Kjartans lavt-hengende, humoristiske frukter. Noteringsverdige (h)øyeblikk finner vi på «Transylvanian Munchies», – som MÅ være den første svartmetall-låta i verden som refererer til pizzakjeden Dominos – samt «Røk Hans Pip», som beretter om en rituell innrøyking som finner sted midt i den kristne jaktsesongen. Jeg skal ikke late som at gutta slår vitse-ballene fullstendig ut av banen på ‘Hvis Pipen Tar Oss’, men til å være en parodisk metallskive som trolig har sin hele og fulle opprinnelse i fredagsfylla kunne den definitivt vært dårligere stilt.

Det er likevel en del av meg som håper på at Bad Noise-opphavsmennene en dag vil skrive en svartmetallskive i samme stil, minus uten den lettbeinte kødde-faktoren. Gang på gang har gutta vist at det er svartmetall-sjangeren som ligger enklest tilgjengelig for dem, – som f.eks med prosjektet Nitrist – og låter som «Pagan Rips» og «Hvis Pipen Tar Oss» er rett og slett kruttsterke dersom man velger å fokusere på det musikalske. Dermed blir ‘Hvis Pipen Tar Oss’ en bittersøt opplevelse, en skive av tvilsom kvalitet jeg fremdeles elsker å bruke tid på.

PS, til Satan og Kjartan: Om dere akter å utvikle denne ideen videre, gir jeg dere herved løyve til å stjele disse ideene fra meg: Hemperor, Mayhemp, Ved Bongens Ende; og selvfølgelig ‘A Blaze in the Northern Sky’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nidvinter – Winter Wars

Den rå svartmetall-duoen Nidvinter er tilbake med ny utgivelse kun to snaue måneder etter ‘Demo MMXXIII’. Bandets demo avslørte en viss kyndighet når det kom til å mane frem eldgamle, svarmetalliske uttrykk, men bar preg av en tydelig slagside som følge av usammenhengende låtstrukturer og et svingende, stilistisk terreng. ‘Winter Wars’ retter kanskje ikke opp i alle ujevnhetene som preget forgjengeren, men er likevel et merkbart steg frem i bandets utvikling.

Den Kvad-aktige tilnærmingen til kvelende, rå svartmetall-støy som kjennetegnet bandets forrige demo viser atter en gang sitt beske fjes på «Reign of Ruin». Låta anvender gitarhåndverk hentet fra hedenske, melodiske svartmetalltradisjoner på godt vis, men avspores av stadige rytmiske oppbrudd og en mildt sagt overraskende disco-beat. Utgivelsen får en oppsving med tittelsporet, som etterlater den rå svartmetallens digitale støy til fordel for en mer organisk miks som bedre emulerer andrebølgens produksjonskvaliteter. «Winter Wars» løftes også av noen aldeles gyselige hyl i låtas andre halvdel, hvilket sender tankene i retning Grevens hemningsløse kauking på de tidlige utgivelsene til Burzum.

Forbindelsene til tidlig Burzum opprettholdes på demoens desiderte høydepunkt «Kristalmaane». Låtas iskalde synth-plukk gir umiddelbare assosiasjoner til ‘Filosofem’, men den hypnotiske strømmen av skåldende gitarer sender også tankene i retning skiver som ‘Hvis Lyset Tar Oss’ og Darkthrones ‘Transilvanian Hunger’. Nidvinter bruker kanskje i overkant lang tid på å la den sorte flammen dø ut ved låtas ende, men dette vil neppe oppfattes som et problem av fans av den tidlige andrebølgens mer langstrakte komposisjoner.

Som helhetlig utgivelse er ‘Winter Wars’ fremdeles for splittet i uttrykket til virkelig å fengsle. Endringer i produksjonsteknikker og kvalitet gjør at låtene høres ut som at de tilhører forskjellige band, hvilket spesielt er merkbart ved overgangen mellom den mer typiske, rå svartmetall-miksen til «Reign of Ruin» og den mer organiske «Winter Wars». Dersom man zoomer inn på enkeltspor er det dog større grunn til begeistring, og spesielt «Kristalmaane» må nok en gang trekkes frem for sin autentisk-klingende frem-maning av gamle svartmetalliske landskaper. Fans av rå svartmetall vil trolig finne noe å like ved samtlige av sporene på ‘Winter Wars’, men mer tradisjonelle svartmetall-hoder gjør best i å fokusere på tredjelåta «Kristalmaane».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ormabol/ Hrafnsmerki – Blod og Frost

Ormabol er et nytt band fra Vestlandet som siden desember 2022 har gitt ut tre låter bestående av en gryende form for svartmalt folkemetall. Disse låtene dukket nylig opp på en split med det Cubanske, melodiske svartmetallbandet Hrafnsmerki, en utgivelse som ble snekra sammen av de tvilsomme kuratorene til det Kolombianske plateselskapet Masters of Kaos.

Der mye av det jeg har hørt fra Masters of Kaos har vært sjokkerende middelmådig, er de tre låtene til Ormabol forfriskende solide i forhold. Det melodiske svartmetall-stempelet bandet har fått av internasjonale metall-arkivarer slår meg dog som noe villedende, ettersom bandets uttrykk er fullstendig blottet for både blast beats, tremolo-gitarer og hese skrik. Det er strengt tatt kun de folketonale melodiene på «Ormabol» som kan fortolkes i retning norsk andrebølge; resten av bandets musikk kan best beskrives som folkemetall blottet for stilens sedvanlige sprell og festligheter.

Ormabols største styrker kan sies å være deres latente låtskriverferdigheter, de fengende, melodiske gitarlinjene og deres karismatiske, kaukende frontmann. Dialekten til Bjørn Are Stamnes er godt synlig selv gjennom gitarist/vokalistens brautende growling, og dette gir et hint av regional karakter som spiller godt inn i bandets folkemytiske tekster. Det finnes for øyeblikket lite som er særdeles oppsiktsvekkende ved bandets musikk, men med kun tre låter presentert for offentligheten kan vi med fordel vente en stund før vi lar akkurat det bli et problem.

Som utgivelse synes jeg splitten er noe mangelfull, kanskje først og fremst fordi uttrykkene til Ormabol og Hrafnsmerki ikke komplimenterer hverandre i særlig stor grad i mine øyne. Jeg synes dog i tillegg at hverken produksjonsjobben eller platecoveret imponerer i særlig stor grad, hvilket gjør ‘Blod og Frost’ til en utgivelse som først og fremst er myntet på undergrunns-arkivarene blant oss. Det finnes dog et unektelig potensiale å spore hos vestlendingene i Ormabol, og generelt sett synes jeg deres side av splitten utgjør en solid introduksjon til deres foreløpig enkle men effektive folkemetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Tulus – Fandens Kall

I likhet med band som Helheim og Kampfar, var Tulus aktive ved den norske svartmetallens spede begynnelse på tidlig 90-tall, uten at dette nødvendigvis er noe folk flest er klar over i dag. Dette slår meg som en uheldig overseelse, spesielt med tanke på at samtlige tre band fortsetter å levere utgivelser preget av sterke kreative drivkrefter hele 30 år etter oppstarten. Der Helheim og Kampfar har produsert noen av de klareste høydepunktene innenfor norsk svartmetall i senere år – med ‘WoduridaR’ og ‘Til Klovers Takt’ henholdsvis – har Tulus selv levert en kruttsterk og innhyllende plateopplevelse med sin nye skive ‘Fandens Kall’.

I mine singelomtaler i forkant av slippet av ‘Fandens Kall’, har jeg mast mye om vanskene mine med å skille musikken til Tulus fra musikken til Khold, som tross alt består av samme mannskap, mer eller mindre. Etter å ha spunnet gjennom ‘Fandens Kall’ en fire-fem ganger, er det dog relativt lett å finne elementer som skiller det ene prosjektet fra det andre. Der Khold er en kjølig og glattpolert black’n’roll-maskin som synes å prioritere låtenes kraft i en live-setting, er Tulus et prosjekt som fungerer vel så bra på vinyl som på scenen. Nei, bandet er slettes ikke fremmed for å trampe ut en stampende black’n’roll-groove i Kholdsk stil, men den varme og mystiske auraen av nasjonalromantikk som henger over ‘Fandens Kall’ er et langt mer definerende aspekt ved bandets musikalske identitet enn det rytmiske elementet etter min estimering.

Åpningslåta «Fandens Kall» åpenbarer en annen ting som skiller de to gruppene fra hverandre, og det er at Tulus har langt lettere for å begi seg ut i det rå og ruskete, svartmetalliske uværet enn Khold har. Dette gir musikken et innskudd av villskap som kontrasterer godt med de mer bredbeinte riffene og de yndige, folkemusikalske tilleggs-elementene. Skivas første side er den klart mest konvensjonelle musikalsk sett, men byr også på milde overraskelser i form av de snirklende og merksnodige, nesten surf-aktige gitarstrofene på «Lek», og det skeive kampesteinsriffet og hjemsøkte pianospillet til «Slagmark».

Men det er på skivas andre halvdel at Tulus viser sitt smått overraskende talent for å transportere lytteren til en annen plass i tid og rom . «Samuelsbrenna» inviterer lytteren inn i et eldgammelt og mystisk avlukke innenfor norsk folkehistorie, via forhekset strengklimpring og knakende, dissonante akkorder. Også «Sjelemørke»s refrenger er preget av åpne, mektige klangrom, selv om det i denne omgang blir kombinert med en ganske egenartet og svansende kombinasjon av svarmetall og boogie. Toppunktet på denne utviklingskurven når vi på singelen «Bloddråpesvermer», som bruker stålstrengsgitarer og eventyrlig piano for å speile den pittoreske naturen som preger albumets coverillustrasjon.

Skivas fullbyrdende strøk, er dog den enestående og bildefremkallende poesien til Hilde Nymoen. Den mørke folkloren til Tulus og Khold sin faste dikterinne, utstyrer nemlig det audio-visuelle rammeverket med en Kittelsen-aktig mystikk som for alvor levendegjør det nydelige, svartmetalliske landskapet man finner på ‘Fandens Kall’. Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbandenså langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tulus – «Bloddråpesvermer»

De første par singlene fra Tulus sin kommende skive, ‘Fandens Kall’, bar tydelig preg av å være skapt av det samme personellet som sto bak Kholds ‘Svartsyn’ fra i fjor. Den drivende og robuste black’n’rollen til «Isråk» og «Snømyrkre» hadde ikke føltes malplassert ut på ‘Svartsyn’, og personlig savnet jeg en tydelig markør som kunne skille det ene prosjektet fra det andre. På den tredje – og trolig siste – singelen «Bloddråpesvermer», kommer denne markøren endelig til syne.

Stikkordene er Ulvers ‘Bergtatt’ og Gjendøds ‘I Utakt med Verden’; eller nærmere sagt den følelsen av å vandre mellom skogkledde åser i nattemørket som de to skivene vekker hos lytteren. Tulus har aldri vært fremmede for å inkludere klimprende kassegitar eller annen tilleggs-instrumentering i musikken sin, men på «Bloddråpesvermer» står disse elementene frem som låtas livgivende kraft. Ja, den piskende og isnende svartmetallen som åpner showet er en forfriskende avstikker fra bandets sedvanlige middel-tempo, men selv dette strekket hadde ikke vært halvparten så effektivt som det er uten låtas eventyrlige, akustiske utsving. Tulus fremstår på «Bloddråpesvermer» som det varme og nasjonalromantiske fjeset bak Kholds kjølige og dramatiske maske; en kontrast jeg håper blir gjort enda tydeligere på ‘Fandens Kall’ når den slippes senere rundt midten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «In the Dark Night (Live at Jernverket 2022)»

Svartmetallprosjektet Avertia skal snart slippe opptak fra sin akustiske konsert på Aye Aye Club i Oslo på tampen av fjoråret, der Jernverket feiret tiårsjubileum og bandene Ved Buens Ende og Abhorration også spilte. Låta «Into the Dark Night» var en av låtene som ble spilt her, og i tillegg til å være første smakebit fra akkurat denne live-opptredenen, kan det se ut som at dette opptaket er den første versjonen av denne låta verden får høre noensinne. Om den sammen med låta «Decay», som ble sluppet rett før jul i fjor, blir å finne på Avertias neste fullengder i en eller annen form, gjenstår å se.

Slik den utspiller seg her, er i alle fall «Into the Dark Night» en fin og lettbeint låt som kanskje vil falle aller mest i smak hos mange av våre venner som ikke hører på så mye på metall. Dette er en tre minutter lang og passe kraftfull folkrock-ballade, der det mest metallske kanskje er en og annen Agallochsk vibbe. Velfungerende nok er det i alle fall på tross av noen nokså sure gitarer i begynnelsen, men det hadde definitivt vært kult om låta hadde fått litt mer kjøtt på beinet i en studio-utgivelse senere. Enn så lenge kan vi i alle fall vente i spenning på tre låter til fra denne opptredenen.

Skrevet av Alexander Lange

Tilintetgjort – «Mercurial»

Tilintetgjort er et relativt nytt, selverklært avantgardistisk svartmetallband bestående av medlemmer fra bl.a. Den Saakaldte, Urarv, Troll og Curse. Etter å ha saumfart nettet etter informasjon om prosjektet, ble det meg smertelig klart at fjorårets demo-liste fra Metallurgi trolig er mangelfull. Tilintetgjort slapp nemlig en demoutgivelse på kassett i fjor som gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, og basert på bandets medlemsstand har jeg ingen tvil om at utgivelsen var verdt sin vekt i svart gull. Denne mistanken forsterkes av «Mercurial», den første singelen fra bandets kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’.

Førstereaksjonen min på «Mercurial» minner mye om den første reaksjonen jeg hadde på singlene til Impugner i fjor: «jævlig bra musikalsk håndverk, men hva er det de prøver å få til med miksen??». Nå viste det seg at Impugner visste nøyaktig hva de prøvde å få til med den garasje-aktige miksen sin, og ‘Advent of the Wretched’ endte følgelig opp med å lande en velfortjent plass på årets toppliste. Akkurat som i fjor, skriker nå instinktene mine til meg at jeg må rakke ned på den spinkle og tørre øvingstape-produksjonen som rammer inn Tilintetgjorts nye singel. Lærdommen fra i fjor gjør dog at jeg nøler med dette, i påvente av å se hva den uortodokse produksjonsstilen tilfører musikken i kontekst av den fulle utgivelsen.

Basert på den forseggjorte visuelle presentasjonen og det musikalske innholdet den skjuler, er det nemlig liten tvil om at Tilintetgjort vet hva de holder på med. Summende, folketonale gitarer veves til et yrende, flerstemt kor; et kor som prøver sitt bitreste å kvele og begrave stemmen til bandets vokalist «Svik». Det låter både komplekst og ornamentert, skrøpelig og sammenrast på en gang – litt som om Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ ble dratt skrikende og sprellende ned i en støvete kjeller for å møte Impugners ‘Advent of the Wretched’ til nevekamp. Spesielt de ulmende, forstyrrede harmoniene som pulserer gjennom låtas bro gjør inntrykk, i tillegg til at de balanserer ut den pistrete manien som utspiller seg på resten av låta. Tilintetgjort har presentert et fascinerende, uferdig puslespill på «Mercurial», og jeg ser umåtelig frem til avsløringen av helheten når ‘In Death I Shall Arise’ slippes i mars.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Luteøks – «Shaved Vengeance»

Det uhøytidelige, men vel så musikalsk potente svartmetallbandet Luteøks imponerte meg i forrige uke med sin første singel noensinne: «Skjegg». På fredag slapp bandet like godt en låt til ved navn «Shaved Vengeance», som skal avslutte fullengderen ‘Barely True Norwegian Black Metal’ som kommer om en måneds tid. Denne låta er enda bedre enn «Skjegg», og den har mesteparten av skylda for at jeg nå har høye forventninger til denne skiva.

Luteøks går her rett på sak med et flott, melodisk og regelrett catchy hovedtema med et herlig folketonalt preg, før låta utsettes for en aldri så liten symfonisk svartmetalleksplosjon. Når vokalen kommer inn, blir det med ett klart for meg: «Shaved Vengeance» høres ut som resultatet av et hypotetisk scenario der Borknagar gir alt og endog har stjålet noe krydder fra den kreative prosessen som ledet opp til Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’.

Særlig i løpet av de tre første minuttene fortoner dette resultatet seg som strålende. Etter dette aner jeg noen tendenser til overtenning, så vi får se om opptakten resten av det kommende albumet står for rettferdiggjør dette. Til da gleder jeg meg uansett over at det er mye som tyder på at Luteøks vil stå for en stor positiv overraskelse innenfor norsk metall i år.

Skrevet av Alexander Lange

Forcefed Horsehead – «Every Death You Take»

Forcefed Horsehead er endelig tilbake på lanseringsfronten etter de tre singelslippene de slo fra seg i 2018. Låta «Every Death You Take» varer ikke lengre enn to og et halvt minutt, men like fullt lanseres den i påvente av noe større, da den kommer til å være en del av fullengderen ‘Monoceros’ som vi får anta at lander i løpet av året.

«Every Death You Take» er på alle måter en sterk oppladning, og tyder på at Forcefed Horsehead har fått en overhaling både uttrykks- og produksjonsmessig. Bandets herlige blanding av hardcore punk og death metal bærer preg av å være ytterligere finslipt på denne låta, og det hele låter særdeles tjukt, fint og brutalt. Her er det snakk om en kort og potent dose d-beat-ekstremmetall, og fans av band som Converge og Black Breath har utvilsomt fått noe godt å bite i. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange