black/doom – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Integra Mortis – In The Dark

Integra Mortis er et splitter nytt band fra Oslo som stilistisk sett befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash metal og death metal. EP’en ‘In The Dark’ er bandets første utgivelse, og her ruller bandet først og fremst ut forholdsvis habile riff, aggressivt driv og nokså voldsom vokal ut over et kvarters tid.

Det meste duger på ‘In The Dark’, og selv om ingen partier nødvendigvis får meg til å sperre opp øynene av beundring, er det stort sett snakk om brukbart riff- og låtskrivingshåndverk. Det nokså enkle, men effektive drivet i andrelåta «From Below» peker seg nok imidlertid ut. Det gjør også dynamikken i avslutningen «Capital Vices», som attpåtil inneholder et kult og noe svartmetallsk hovedtema.

Litt mer kreativitet og spenning i låtskrivingssegmentet hadde nok imidlertid gjort det bedre, og jeg har problemer med hvordan vokalen er produsert der den ligger temmelig isolert til i lydbildet. Med det blir ‘In The Dark’ en utgivelse av typen helt ok, som jeg håper blir springbrettet for litt mer interessante eskapader fra Integra Mortis.

Náttligr – Ravatal

Náttligr er en kvintett fra Trondheim som spiller en rå og skåldende form for svartmetall inspirert av både 80- og 90-tallets giganter. Ved første øyekast er det definitivt 80-tallet som virker å ha den største påvirkningen på bandets musikk, ettersom det stampende middeltempoet til band som Celtic Frost og Bathory utgjør store deler av bandets sammensatte DNA. 90-tallet setter så sitt spor via både tidlige Mayhem– og Darkthrone-ismer, før arvestoffet fullbyrdes av elementer hentet fra Isengardsk black/doom og gold folkemetall.

Bandets debutskive bærer tittelen ‘Ravatal’, hvilket betyr «katafalk» – en likbåre av tre som ble brukt til å frakte viktige personer til gravplassen. Selv i svartmetallens selv-tuktende sfærer vil skiva trolig utgjøre en utfordring for de aller fleste. Den rå og flisete produksjonen gir allusjoner til den tidlige andrebølgens svært lav-oppløste demoer, men der disse demoene holdt seg til beskjedne spilletider varer ‘Ravatal’ i en time. Denne timen er videre delt opp i fem låtmammutter på seks til fjorten minutter, kun avbrutt av et kort, Ulver-sk mellomspill ved navn «Esthajnalcsillag».

Intervjuet med bloggen Breathing the Core gjør det likevel tydelig at det er verdt å gi debutskiva til Náttligr er seriøst forsøk. Som intervjuobjekter er bandet veltalte og informative, og det virker som det ligger mye tanker bak arbeidet med skiva. Oppsummert er ‘Ravatal’ en skive som utforsker døden via tekster på både engelsk, ungarsk og norsk, hvilket er godt eksemplifisert via albumcoverets dystre gravfølge. I tillegg uttrykker bandet at de ønsker å uttrykke respekten de har for svartmetallens opprinnelige helter; noe som forklarer coverets referanse til Mayhems ‘De Mysteriis Dom Sathanas’ ved å la Nidarosdomen være gravfølgets reisemål.

Og musikken til Náttligr har definitivt meritter; spesielt sett i lys av sin evne til å emulere førstebølgens riffdrevne låtskriving. Spesielt åpningssporet og ‘A Pokol Kapuja’ demonstrerer denne siden ved bandet, selv om deres lange låtlengder selvfølgelig rommer mye annet i tillegg. Spesielt fremtredende er en utpreget, hedensk snålhet som kommer best til uttrykk via den eksentriske og noe småsure renvokalen, som sender tankene i retning både unikumer som tsjekkiske Root og slovakiske Malokarpatan. Tittelsporet utmerker seg også umiddelbart som følge av sitt Candlemass-aktige åpningsriff, selv om også denne låta spores noe av som følge av den nevnte renvokalen.

Totalt sett må jeg nok erklære at ‘Ravatal’ er like preget av problemer som meritter. Låtlengdene, spilletiden og den rufsete produksjonen – for ikke å nevne den sure renvokalen – gjør at skiva virker temmelig ugjennomtrengelig og langt på nær amatørmessig ved første gjennomlytt, og styrkene gjør seg først til kjenne når man har gjort seg bekvem med disse elementene. Når man har kommet seg over disse hindringene er det enklere å sette pris på de mange musikalske hendelsene og historiene de støtter opp – selv om jeg må innrømme at jeg fikk mer ut av intervjuene bandet har gjort enn mesteparten av ‘Ravatal’. For individer med høy smerteterskel, mye tålmodighet og kjærlighet for tidlige, svartmetalliske tradisjoner er debuten til Náttligr likevel verdt å fordype seg i, og jeg ser frem til å høre fra gjengen igjen til tross for at ‘Ravatal’ ikke utmerket seg for meg personlig.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vollmur – Kattebeistets Trone

Vollmur er et svartmetallprosjekt dannet av en L. M. Tjøsvoll, og EP’en ‘Kattebeistets Trone’ er den første lyden det gir fra seg. Denne utgivelsen består av tre låter som alle ligger rundt treminuttersmerket, og sjangermessig fortoner musikken seg som svartmetall med folketonale og melodiske innslag. Assossiasjoner til band som Winterfylleth og Agalloch melder seg dermed raskt på denne EP’en.

Det mest karakteristiske med Vollmurs uttrykk er nok likevel at musikken er instrumental. Det synes jeg er nokså merkelig, og jeg mistenker at hovedgrunnen til dette er at Tjøsvoll ikke har funnet en vokalist – uten at jeg vet noe nærmere om saken. Fordi låtene er korte fungerer det, men jeg tror det hadde gjort seg bedre med vokal, og det er ikke noe som tilsier at dette må være instrumentalt.

Og det er litt synd. Vollmur koker nemlig opp noen gode spor her. Kanskje er det for simpelt for de strengeste i svartmetallscenen, men først og fremst får vi servert ni minutter med ganske så solid melodisk svartmetall her. Det er også kult når Vollmur skrur opp tempoet på slutten av tittellåta, og den påfølgende «Sviket» er nok utgivelsens sterkeste låt på grunn av en ganske stor dynamikk som ikke lar seg stoppe av den korte spilletida. Med det blir ‘Kattebeistets Trone’ en interessant EP, og noe som vitner om potensiale for Vollmur.

Skrevet av Alexander Lange

Beastcraft/Hyl – Himni ad Impios

Kaos-agentene i Masters of Kaos har nok en gang inkludert et norsk band i sin forvirrende virksomhet, i dette tilfellet det smått legendariske svartmetallbandet Beastcraft fra Hønefoss. Bandet deler plass med det italienske/polske bandet Hyl på en ny splitt ved navn ‘Himni ad Impios’, som til tross for sin annonserte slippdato i september allerede er tilgjengelig for avspilling i sin helhet på selskapets Bandcamp-profil. Beastcraft har vært inaktive en stund, så det er – som med mye andre utgivelser fra Masters of Kaos – snakk om en noe tilfeldig bærplukking av låter fra både demoer og plater. Beastcraft er på alle måter et fett og undervurdert band, så gi gjerne splitten en lytt dersom du er fysen på en norsk svartmetall-obskuritet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Månedens favoritter

Favoritt uke 27: Tsjuder – Helvegr

Om man ser bort fra en pause mellom 2006 og 2010, har svartmetallbandet Tsjuder holdt det gående i hele 30 år når det nå er aktuelt med sin sjette plate ‘Helvegr’. Gjennombruddet kom i 2004 med klassikeren ‘Desert Northern Hell’, og generelt har bandet utmerket seg gjennom en ekstra hektisk og fartsfylt form for svartmetall som gjør at det fort havner i samme kategori som for eksempel 1349.

Med det kan Tsjuder også enkelt sammenlignes med nyere band som Nordjevel og ymse blackthrash-påfunn. Bandets musikk er imidlertid såpass voldsom og hurtig at jeg ikke bare vil omtale den som en blanding av svartmetall og thrash metal; på ‘Helvegr’ leverer Tsjuder først og fremst usedvanlige og herlige overtenninger. Som før, er det heseblesende trommespill, riff som føles som flammende virvelvinder og illsint vokal som er de mest gjennomgående elementene i musikken.

Det er også det som umiddelbart møter lytteren når «Iron Beast» sparker i gang ballet på ‘Helvegr’. Denne låta er en utmerket lakmustest for hva som er i vente, og Tsjuder kommer videre svært godt ut av å strø tilsvarende korte raseriutbrudd utover skiva. Særlig godt liker jeg de sinnssyke gitarriffene som driver «Gamle-Erik» fremover og den hemningsløse, hese vokalen som får bre seg over hektikken i «Faenskap og Død».

Tsjuder har dessuten en sans for litt lengre komposisjoner på ‘Helvegr’, og de lykkes særdeles godt med disse. På «Surtr» og «Gods of Black Blood» kombineres hurtigheten med enkelte mer melodiske partier, noe som for øvrig fremhever den høye kvaliteten det er på gitarsoundet på ‘Helvegr’. I de lengre låtene på ‘Helvegr’ kan stemningene låte ganske så mektige, og dette gjelder nok særlig tittellåta, som er en brutal, svær og nydelig låt på syv og et halvt minutt som livnærer seg gjennom seige moll-arpeggioer og tøffe riff innimellom.

Det virker som at Tsjuder forsøker å gi plata en rød tråd gjennom et melodisk tema som gjentar seg i ulike former, blant annet på tittellåta og «Surtr». Dette ender opp som en halvhjerta affære, særlig når den får runde av skiva på «Hvit Død». Dette sporet er en underlig og kjedelig avslutning, og plata hadde rett og slett vært bedre uten dette. Det er synd, for ‘Helvegr’ er ellers et uhyre sterkt stykke arbeid som i seg selv vitner om tre tiår med erfaring. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 28: Sworn – A Journey Told through Fire

Å høre på ‘A Journey Told through Fire’ er som å stirre inn i den ildrøde horisonten til et voldsomt og panoramisk endetids-scenario. Fra det knitrende bålet på introen til «A Godless Domain», til det endeløse flammehavet som råder ved tittelsporets slutt; Sworns fjerdeskive er en storslått, malerisk avbildning av en verden oppslukt av flammer. I hendene til de fire Bergenserne fremstilles ikke denne ødeleggelsen dog som et utelukkende negativt fenomen, men som en nødvendig rydding av syk utmark for å gjøre rom for frisk nyvekst.

Denne makrokosmiske bråtebrannen blir selvfølgelig skildret via tilsvarende storslått og rensende ekstremmetall. Sworn sin episke tagning på melodisk svartmetall har over årenes løp vokst i både størrelse og omfang, og på ‘A Journey Told through Fire’ kan uttrykket deres best beskrives som en ruvende sonisk katedral bygd reist på et fundament bestående av Vestlandske svartmetalltradisjoner. I tillegg til dette sper Bergens-kvartetten inn en betydelig mengde melodisk dødsmetall, og da kanskje helst av den himmelspjærende sorten som produseres av band som Insomnium, samt Be’lakor på ‘Of Breath and Bone’.

I tråd med den bombastiske tematikken, heves sceneteppet med en utpreget dramatisk gest på åpningssporet «A Godless Domain». Dunkle fangehullsgitarer og dyster narrasjon legger i utgangspunktet et kvelende mørke over terrenget, før kraftige trommeslag og ulmende gitarer bader natten i hvitglødende gnister. Fra øyeblikket den fulle besetningen entrer scenen står musikken mer eller mindre i lys lue ut skiva – med unntak av noen korte, meditative luftlommer som dukker opp med jevne mellomrom.

Det råder en tydelig ambivalens i musikken til Sworn, hvor låtene oppfattes som storslåtte og trollbindende i det ene øyeblikket og sorgtunge og gravalvorlige i det neste. Denne følelsen av indre konflikt når dødelig potens på skivas høydepunkter, hvor spesielt singelen «Grand Eclipse» og «Visions of Fire» må trekkes frem. Førstnevnte maler et bilde av et ildrødt, kokende hav i kraft av sine strømmende, melodiske svartmetallgitarer, og sistnevnte bruker stratosfærisk synth til å kaste en skimrende glød over et allerede fullkomment sound. Det finnes strengt tatt ikke noen ordentlige dødpunkter på Sworns fjerde skive, men de nevnte låtene utmerker seg som de to pureste destillatene av bandets styrker som så langt har sett dagens lys.

Når det kommer til kritiske bemerkninger har jeg egentlig bare én. Jeg kan nemlig ikke unngå å legge merke til at samtlige av låtene på ‘A Journey Told through Fire’ er bygd opp temmelig likt, hvor to ruvende bølgetopper er adskilt på midten av en roligere bølgedal. Dette gir skiva en viss forutsigbarhet, hvilket selvfølgelig går hardest utover de avsluttende låtene. Det er likevel ingen tvil om at Sworn har produsert et fremragende stykke episk, melodisk svartmetall på ‘A Journey Told through Fire’, en skive som står som nok et imponerende monument til den Vestlandske svartmetallscenens rikholdige tradisjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Favoritt uke 29: Eternity – Mundicide

Oslo-bandet Eternity har holdt på i tjue år, men har vært inaktive på utgivelsesfronten i hele 13 av dem. Dette var mellom 2006 og 2019, da de slapp andreskiva ‘To Become the Great Beast’. Heldigvis har det ikke gått like lang tid før neste plate ‘Mundicide’ nå er på trappene, muligens bandets sterkeste prestasjon til nå.

Mye av Eternitys materiale, også på ‘Mundicide’, vitner om tette stilistiske bånd til den klassiske svartmetallskolen. Men på tross av å levere besk skrikevokal, blast-beats og fartsfylte gitarpartier fremstår ikke uttrykket like aggressivt som mye av vår kjære 90-tallsbølge. Dette er noe Eternity lykkes godt med, og gjennom store deler av plata imponerer bandet med en type svartmetall som utmerker seg både ved å være ganske melodisk og ved å inneha noen stilige, subtile likhetstrekk med tradisjonell tungmetall.

Særlig lar jeg meg imponere litt ut i skivas løp, der Eternity etter en habil åpning bestående av blant annet førstesingelen «Journey towards the Darkside», ruller ut kruttsterke, melodiske partier i tittellåta og «Hymn». Kombinasjonen av tonaliteten og aggresjonen minner om materiale av band som Ulver og Mgła, og særlig sistnevnte låt kommer godt ut med et hovedriff som umiddelbart setter seg på hjernebarken – i positiv forstand. Også den norskspråklige «Pest! Frykten i den andres øye» imponerer meg av samme grunn, og bidrar til å danne en sterk kjerne i utgivelsen.

Eternity skal også ha kred for å ha satt sammen en forholdsvis variert utgivelse. «Gunmetal Sky» og «O Discordia» er to kortere og mer direkte låter, der særlig førstnevnte peker seg ut gjennom sitt klare speed metal-preg. Kult er det, men det blir også en noe mindre imponerende affære som følge av det kleine og usjarmerende rimet «It’s time to die! Gunmetal sky!» i refrenget. Presentasjonen er i det hele tatt ikke alltid helt på topp på ‘Mundicide’, der jeg også må trekke fram at jeg synes albumcoveret er temmelig stygt og mye mindre innbydende enn det som faktisk skjer av musikk på skiva.

For når det gjelder det musikalske, stemmer det aller meste på ‘Mundicide’ – særlig i midtstrekket. Eternity imponerer også med den ti minutter lange avslutningslåta «The Seventh Seal», som på tross av å ikke treffe meg like sterkt som visse andre høydepunkter er en habil og profesjonelt konstruert låt, særlig ved hjelp av noen intense oppbygninger og melodier i andre halvdel.

Skrevet av Alexander Lange

Favoritt uke 30: Nemesis – Nemesis

Nemesis er et temmelig nytt soloprosjekt stiftet av Sondre Berge Engedal, bedre kjent som bassisten til proto-doom-bandet Dunbarrow fra Haugesund. Engedals debututgivelse under aliaset, ‘Demo .:.’, åpenbarte musikerens særegne tagning på svartmetall, som kombinerer både tradisjonelle elementer med moderne nyvinninger. Dette var nok til å imponere det undervurderte norske plateselskapet Duplicate Records, som utga nevnte demo i 2019, i tillegg til bandets fullverdige platedebut nå i år.

I motsetning til hos karens hovedprosjekt, er det åpenbart ikke svansende grooves og klassiske riff som står øverst på agendaen på Nemesis‘ selvtitulerte debutskive. Derimot får vi servert en obskur, dissonant form for svartmetall som befinner seg i skjæringspunktet mellom amatørmessig og avantgardistisk som følge av en lav-oppløst men høyst atmosfærisk produksjonsjobb. Prosjektets uttrykk kan sies å hente inspirasjon fra franske Deathspell Omega i mer enn én forstand, ettersom både kaotiske, svermende lydbilder og forvridde groover i middeltempoet setter sitt preg på plateopplevelsen. Dette utgangspunktet kombineres dog med en utpreget ritualistisk og okkult tilnærming til black/death; en type auditiv jævelskap som mest av alt minner om Verbums fantastiske ‘Exhortation to the Impure’ fra i fjor.

«A Bleeding World» kaster oss rett inn i det dissosiative, ulmende og kakofoniske lydbildet som kjennetegner plata som helhet. Den ugjennomtrengelige miksen kombinert med de labyrintiske låtformene gjør ‘Nemesis’ til en utfordrende skive å gi seg i kast med til å begynne med, men låtenes støvete katakomber skjuler skatter og rikdom som gradvis gjør seg til kjenne over flere lytt. Andrelåta og tidlige høydepunkt «Rite of Fire» byr på en enklere inngang sånn sett, ettersom åpningstemaets svingende Deathspell-møter-Mastodons-‘Leviathan’-groove er en av skivas tydeligst formulerte ideer.

Videreføringen av den knusende black/doomen fra «Rite of Fire»s sluttstrekk til åpningen av «In Total Torment» utgjør en av skivas mange gode makrostrukturelle trekk, før skivas andre halvdel åpnes av nok et høydepunkt med «Death’s Lullaby». Nok en gang samler de diffuse skyene av dissonerende svartmetall seg til en lettere anskuelig form, før broens skåldende hetebølger av kaotiske blastbeats og skingrende gitarer kaster oss ut i villrede – denne gangen for godt. Skivas to avsluttende spor bygger stor spenning ved å fortette og fortynne det musikalske kaoset, «Casting A Shadow»s tålmodige introduksjon utløser denne spenningen via maniske gitarlinjer og noen fabelaktige, gyselige hyl.

Å høre på debutskiva til Nemesis er litt som å traske gjennom en serie nedstøvede steinpassasjer i en glemt katakombe, bare for å så vidt klare å karre seg til utgangen innen hele sulamitten kollapser. Plateopplevelsen er preget av både ubehag, frykt og dødelig nysgjerrighet, en potent cocktail av følelser som kanskje i størst grad fremkalles av den distinkte, lav-oppløste produksjonsjobben. Det er ingen tvil om at Nemesis fremdeles har flust av takhøyde å vokse inn i som prosjekt, men som debutskive er ‘Nemesis’ å regne som en distinkt triumf. ‘Nemesis’ kan nok ikke skilte med noen enorm breddeappell, men fans av tussmørk, atmosfærisk svartmetall med substansen i behold vil trolig se tilbake på debutskiva til Nemesis som en av årets sterkere bidrag innenfor nisjen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kvelertak – «Krøterveg Te Helvete – Single Version»

Hoi! Kvelertak er tilbake og skal slippe plata ‘Endling’ senere i år. «Krøterveg Te Helvete» er første låt ut og har neppe gått de interesserte hus forbi den siste uka. Den er et sterkt første statement ved at den uanfektet formidler energien Kvelertak har kommunisert på så upåklagelig vis siden oppstarten, og er en svært lite beskjeden låt med black’n’roll-tendenser, rogalandsk pønk-teft og blues-hint i god behold.

«Krøterveg Te Helvete» er produsert godt, og denne gangen er det også snakk om gitarer som er grovkornet og stoner-aktige på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt før. Det er fett, og sammen med Ivar Nikolaisens vokal, godt trøkk og et herlig, luftigere tema mot slutten treffer Kvelertak godt. Rent stilistisk er dette nok noe mer pønka enn før. Men først og fremst er dette Kvelertak på umiskjennelig vis. Elsker du dem, elsker du dette, og hater du dem, hater du dette. Så hadde jeg nok ønsket meg noen litt mer interessante og fremoverlente stilistiske grep, men men. Vi gleder oss til plata!

Skrevet av Alexander Lange

Vulture Industries – «Saturn Devouring His Young»

Vulture Industries har sluppet sin andre singel fra sitt kommende album ‘Ghosts from the Past’. Forrige singel, «New Lords of Light», var en sterk låt der dette bandet, som nok er mest kjent for sine mer eksperimentelle og avant-gardistiske sprell, viste hvor gode de er til å mestre rocke-formatet. Stilistisk følger denne nye låta, «Saturn Devouring His Young», opp på en god måte.

Dette er ikke en like sterk låt som «New Lords of Light», som smalt til med et herlig refreng. Sånn sett blir det en noe anonym låt som jeg håper gjør seg hakket bedre som en del av plateformatet. Like fullt er håndverket sterkt, noen av oppbygningene gode og melodiene habile nok som en del av Vulture Industries‘ småcreepy univers med vokalist Bjørnar Nilsens stemme som sterk spydspiss.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «Elegy of Hate»

«Elegy of Hate», den første singelen fra Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, vil trolig komme som en overraskelse for fans av den fantastiske debutskiva ‘Death Unchained’. Borte er nemlig mesteparten av den blytunge dødsmetallen som karakteriserte nettopp denne utgivelsen; erstattet med en svermende, mektig og tårnende form for melodisk svartmetall. Bandets rytmeseksjon anvender fremdeles en del dødsmetalliske triks i låtas bakgrunn, men foruten disse lite fremtredende elementene fremstår «Elegy of Hate» mer eller mindre som en svartmetall-låt gitt en noe dødsmetall-lenende produksjon.

Og personlig skulle jeg nok ha ønsket meg mer av ‘Death Unchained’ i bandets nyeste låt. Svartmetalliske enheter finnes det mer enn nok av i vårt langstrakte land, men dødsmetalliske kraftpakker som ‘Death Unchained’ er det få av og langt i mellom på den norske scenen. Legger man fra seg disse forventningene er det dog mye å like ved «Elegy of Hate». Bandet evner å mane frem en effektivt illevarslende atmosfære gjennom sine stormende, tremulerte gitarer, og spesielt broens saktekrypende dissonanser bidrar til et etterlengtet avbrekk fra det nådeløse, black/death-angrepet. Strømmen av melodiske gitarlinjer og blast-beats blir kanskje noe uniform i lengden, men avslutningens gjentakelse av låtas hovedtema setter et eksplosivt punktum på den turbulente låta. En solid førstesingel, men det er ikke til å legge skjul på at jeg håper på litt mer død og fordervelse når neste singel ruller inn i innboksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hex A.D. – «Throwing Down the Gauntlet»

«Throwing Down the Gauntlet», andresingelen fra ‘Delightful Sharp Edges’, viser hva som skjer når Hex A.D. lar sitt indre, doom-metalliske beist få fullt utløp. Meditativ, eterisk gitar og summende samples virker å forberede oss på en liknende, prog rock-sk perle som førstesingelen «The Memory Division», før det Candlemass-aktige hovedriffet hamrer ned i grunnen med guddommelig styrke. Rick Hagan kommanderer prekestolen med tilsvarende gunst og overbevisning Messiah Marcolin fra nevnte band, selv om han utgjør en robust, barytonsk motpol til Marcolins operatiske tenor. Etter det dramatiske og spenningsbyggende førrefrenget hadde jeg kanskje forventet et mer minneverdig vokal-hook fra Hagan, ettersom refrenget ikke helt klarer å gi utløp for den oppsparte energien. Denne energien får dog et respektabelt utløp på låtas gitarsolo, som gir «Throwing Down the Gauntlet» det ondskapsfulle klimakset låta fortjener.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattehimmel – «Each Man a Constellation»

Nattehimmel slapp nylig singel nummer to fra den kommende debutskiva ‘Mourningstar’, en kompakt men atmosfærisk rikholdig sak ved navn «Each Man a Constellation». Singelen avslører ingen nye, uforventede sider ved gruppens uttrykk, men er først og fremst en god påminnelse om den subtile genialheten til dette uttrykket i utgangspunktet.

Alskens bisarre effekter loser oss ut i den stjerneklare natten, der Nattehimmels særegne kombinasjon av symfonisk svartmetall og episk doom venter på oss med sine sorte vinger spredt. Den rå, kompakte miksen gir følelsen av å være omgitt av en tjukk, skyggemettet tåke, men etterlater akkurat nok rom til den glitrende, krystalliske synthen i toppen. Låtas høydepunkt kommer i form av noen Emperor-aktige, stormende strekk, men til tross for disse, fortoner låta seg temmelig avmålt som helhet. Jeg savner nok et større og mer minneverdig øyeblikk som virkelig selger låta, selv om «Each Man a Constellation» er verdt å besøke for sin mystiske og oppslukende atmosfære alene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Heimland – «Ved Doedens Vugge»

Med kun et par uker igjen til slippet debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’, slipper Heimland platas andre singel, «Ved Doedens Vugge». Som sin forgjenger henter låta sitt utgangspunkt fra melodisk svartmetall av Vestlandsk herkomst, men strekker seg i tillegg utover sjangergrensen på leting etter tilleggs-metaller å smi på sin allerede robuste rustning.

Det mest fremtredende elementet på «Ved Dødens Vugge», er unektelig den utstrakte, folketonale melodien som bandet returnerer til adskillige ganger over låtas spilletid. Melodien har en sorgtung affekt, men røskes ut av sin apati av både drivende black’n’roll-riff og thrashende sekvenser. Låtas bro introduserer ytterligere uttrykksmessige spillopper, i denne gang i form av dyster og akkordrevet, hedensk svartmetall, samt et skingrende doom-parti som minner litt om Trønderske Beyond Man. Overgangen inn og ut av denne broen er nok en smule klønete, men returen til den gravalvorlige, folketonale melodien ved veis ende gjør underverker for å rette opp inntrykket.

Nok en gang sitter jeg på følelsen av at de riktig store høydepunktene uteblir fra Heimlands materiale. Til tross for dette er det snakk om sterkt materiale, støttet opp av solid og variert trommespill og pakket inn i en varm og balansert miks. Om dette er nivået Heimland har lagt seg på på ‘Forfedrenes Taarer’ har vi en flott opplevelse å se frem til, selv om jeg håper på noe ekstra i form av et riff, en melodi eller en vending som virkelig tar pusten fra meg når skiva slippes i mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grant The Sun – «Death Is Real»

Post-metal-bandet Grant The Sun er tilbake med nytt materiale for første gang siden EP’en ‘Sylvain’ ble sluppet i 2019, da i form av låta «Death Is Real». Dette bandet består av medlemmer blant annet fra Beaten to Death og Insense, og sånn sett glir de elegant inn i plateselskapet Mas-Kina Recordings’ fellesskap.

Låta er også en finurlig konstruksjon. Den åpner i et kjent, sint og energisk post-hardcore-aktig post-metal-landskap, men rekker også i løpet av en ganske kort spilletid å gå gjennom mange modi. Refrenget åpner opp lydbildet på strålende vis, og legger et godt utgangspunkt for et spennende og interessant outro-parti. Bandet har nok en vei å gå for å skille seg skikkelig ut i sjangerlandskapet, men «Death Is Real» anbefales like fullt, og er en sterk prestasjon.

Skrevet av Alexander Lange

Rosa Faenskap – «Paradis»

Det smått sensasjonelle Rosa Faenskap er ute med ny singel, som er singel nummer to fra deres kommende debutalbum hvis tittel fortsatt er uannonsert. Trioen jobber imidlertid med Edvard Valberg fra Honningbarna, noe som på alle måter vitner om høye ambisjoner og et litt uvanlig – og forfriskende – grep innenfor metallscenen. I tillegg går «Paradis», som låta heter, inn i en sterk liten bunt med singler sammen med «Skjør», som ble sluppet for en stund siden.

For dere som ikke har hørt om Rosa Faenskap fra før, er det snakk om et band som skiller seg en del ut i svartmetallandskapet med en fremtoning og tematikk som knytter seg tett opp mot skeiv kamp. «Paradis» beskrives som bandets «mest intense låt hittil», og er ment som en «direkte motvekt» til en sjanger der «hjernedød nasjonalisme står sterkere enn noen sinne». Det er i mine øyne fullt mulig at det – dessverre – har stått enda verre til med høyreekstremisme innenfor svartmetall tidligere, men det er uansett ikke poenget; Rosa Faenskap treffer godt i sitt sinne og sin intensitet, og «Paradis» er en herlig liten energiutblåsning som implementerer en aldri så liten punk-brodd svært godt.

Hovedriffet står støtt gjennom låta med noen smakfulle variasjoner underveis. Bandet implementerer også noen produksjonsmessige grep som sender meg assossiasjoner blant annet til Daughters‘ «The Hit». Låta kunne muligens vært en enda kortere og mer fokusert kruttønne, og strengt tatt er det nok ikke snakk om noen svartmetallåt (jada, kjip svartmetallonkel her – men jeg liker post-hardcore også, så det er ikke problemet!). Kult er det uansett, og vi gleder oss til å høre det videre arbeidet.

Skrevet av Alexander Lange

Strange Horizon – «The Road (Single Edit)»

Strange Horizon er i full gang med å kaste ved på promo-bålet i forkant av sin andreskive, og med «The Road» har det norske publikum allerede fått høre to av skivas fire(!) låter. Dette betyr enten at Bergenserne har planer om å lansere et norsk doom-tilsvar til Slayers legendarisk kortfattede klassiker ‘Reign in Blood’, eller at vi kan forvente noen gedigne, Himalaya-dimensjonerte doom-konstruksjoner på skivas gjenstående to låter.

Nå skal det sies at «The Road» i seg selv kan vise seg å være en av disse forestilte låt-mammutene, ettersom utgaven som har blitt utgitt er en «single edit», og ikke det fulle bildet. Basert på den musikken vi har blitt servert, er dette dog utrolig vanskelig å se for seg, ettersom «The Road» er en ukomplisert, varm, klassisk doom-låt med slentrende grooves og mengder av rockefot. Bandets organiske samspill er igjen et effektivt salgskort for fans av jam-preget rock og metall, og det samme er den sjarmerende plettfulle, fengende vokalen til bandets gitarist/vokalist «Qvillio». Det er lite å si om Strange Horizons nye låt annet enn at det beundringsverdige soundet de kokte sammen på førsteskiva er vel bevart, samt at jeg er jævlig spent på hvordan resten av sporlista kommer til å se ut. Strange Horizon holder god varme i glørne på «The Road».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urkraft – «Riket»

Svartmetallprosjektet Urkraft slapp i 2020 en debutplate som pirret interessen min gjennom noen gode komposisjoner og et åpenbart potensial. Derfor ble jeg spent da jeg fant ut at Andreas Wærholm, som er mannen bak prosjektet, nå snart skal slippe en ny plate, og da med en samling låter som delvis har ganske ambisiøse lengder på komposisjonene. Første smakebit ut er «Riket».

Når det gjelder selve lengden, som her er på ni minutter, synes jeg Urkraft i all hovedsak kommer godt ut. Låta er nok litt lang, men imponerer aller mest med noen ganske så møysommelige og mektige oppbygninger og en koherens som demonstrerer et ytterligere potensiale for prosjektet. Så er kanskje melodiene litt enkle, gitarlyden er litt tett og sammentrukket, og skrikevokalen fungerer dessverre ikke spesielt bra på denne låta. Men dette er likevel et spennende pek mot plateslippet som skjer allerede om drøye to uker. Plata skal hete ‘Lyset skinner best i mørket’.

Skrevet av Alexander Lange

Strymer – «His Dying Last Devotion»

Etter to plateslipp to år på rad, har svartmetallduoen Strymer fra Telemark sluppet en ny låt: «His Dying Last Devotion». De to fullengderne levnet ingen tvil om at dette bandet er til for å dyrke primale, tradisjonstro svartmetalluttrykk, muligens med flest nikk til Darkthrone, og sånn sett representerer denne låta en kontinuitet.

Dessverre synes jeg ikke Strymer treffer like godt her som det de har gjort tidligere. Mens duoen på de to platene fant en god balanse mellom det lavoppløselige og primale og det håndgripelige, faller den mest i førstnevnte kategori her. Produksjonen føles noe forstyrrende, og det beste partiet – det nest siste – falmer litt som følge av sure gitarer.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Minneriket – Gjennom Meg Går Ingen til Hvile

Minneriket er i utgangspunktet et spennende og beundringsverdig svartmetallprosjekt. Med et bredt repertoar av elementer og instrumenter fronter bandets hovedfigur Stein Aksle nemlig her et uttrykk som gjør bruk av mange av svartmetallens ulike sider, der både folkemusikkinspirerte takter og et tidvis nokså eksperimentelt preg gir grunnuttrykket en kul egenart. Derfor er det ekstra synd at ulempene ved prosjektets nyeste fullengder ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir såpass altoverskyggende for lytteropplevelsen. Det er en plate der Minneriket dessverre ofte kommer dårlig ut av underlige produksjonsvalg og kaotiske låtstrukturer, og det på tross av at prosjektets gode sider (heldigvis) skinner gjennom til tider.

Åpningsstrekket på ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ demonstrerer for eksempel med en gang et av de største svakhetene ved produksjonen. På første låt ut, «Så kald en jord», blir de keyboard-genererte strykerne, som i utgangspunktet krydrer et nokså solid gitar- og trommearbeid med litt mer spenning, svært surt og høylytt i miksen, og lignende tendenser frembringes av pianotonene og korvokalen i «Begravelsens hjerteslag». Dette setter såpass mye preg på låtene at det blir vanskelig å finne et skikkelig høydepunkt før andre halvdel i sistnevnte låt, der brikkene faller på plass og gitarene og Ingrid Marias vokal leverer en ganske sterk melodi. Korthuset detter imidlertid sammen igjen før låta rekker å bli ferdig, der man igjen får servert korvokalen fra låtas begynnelse som rett og slett er ubegripelig sur.

‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ blir imidlertid noe bedre etter hvert. Interludene er for eksempel stort sett prisverdige og velplasserte innslag, og «Regnbuer i gråtoner» og «Hvil i fred» er forholdsvis habile komposisjoner. Temaene hele veien gjennom er relativt sterke, og låtene byr på strukturer som er hakket ryddigere enn de andre låtene.

Minnerikets mer eksperimentelle sider får et av sine største utløp i låta «Sorg og savn», der en ganske kaotisk og lite håndgripelig låtstruktur reddes litt inn av variasjonen og buketten av elementer. Et større høydepunkt kommer til slutt med den 13 minutter lange «Nåde», der Aksle utvilsomt skal ha kred for å demonstrere den stilistiske egenarten Minneriket har å by på. Låta går i noen slags sykluser mellom hektiske svartmetalldeler og friere og roligere pusterom der ulike instrumenter, blant annet en saksofon, får slått seg mer løs.

Selv om strukturen nok aldri får en klar nok form og retning til å rettferdiggjøre en såpass lang komposisjon er «Nåde» en interessant og prisverdig sak, og runder – som siste hovedlåt før en siste instrumentell snutt – av plata med et varsku om et potensiale. Dette ligger nemlig helt klart i Minnerikets musikk – denne gangen er det imidlertid snakk om en utgivelse som lider av noen litt for dominerende ulemper. ‘Gjennom Meg Går Ingen Til Hvile’ byr på noen sterke øyeblikk, men preges for sterkt av en ganske lite tilfredsstillende produksjonsdrakt og låtstrukturer som sliter med å fange lytteren helt i prosjektets interessante univers.

Skrevet av Alexander Lange

Bailltak – Blodhevn

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Bailltak er et band fra Vadsø i Troms og Finnmark som på mange måter lever opp til de forventningene man måtte ha til et tungmetall-band fra nord-Norge. Navnet i seg selv er jo et nydelig stykke nordlig krasshet, og musikken deres har en direkte og oppriktig fremtoning som kan spores i andre musikalske eksporter fra området, som f.eks Ondt Blod. På sin debut-EP ‘Blodhemn’ samler kvintetten samtlige av de fire låtene de har gitt ut siden oppstarten i 2019, i tillegg til to nye låter som hinter til et låtskriverinstinkt i stadig utvikling.

Erke-tittelsporet «Bailltak» bygger spenning gjennom en eskalerende og stadig opptrappende instrumentalåpning, før et rivende riff i skjæringspunktet mellom trad og hardcore avslører bandets sjangerblandende men ukompliserte tilnærming til klassisk metall. Brølte tekststrofer og gjengvokal gir låta et dess klarere skjær av hardcore, men «Himmelen Brenner» trekker oss tilbake over til traddens territorier i form av et riff som oser av pur kjærlighet for NWOBHM. Som de fleste andre låtene på EP-en bugner «Himmelen Brenner» av energisk live-energi, med antemiske refrenger og melodiske elementer som gjør musikken desto mer fordøyelig for den gjengse lytter.

Den første av de nye låtene, «Bjørneblod», demonstrerer bandets tyngre og mer aggressive side. Åpningsriffene er av en nesten moderne thrash-metallisk karakter, og henger et fandenivoldsk mørke over låta som selv ikke det nydelige Amorphis/Paradise Lost-aktige refrenget klarer å bortdrive. Dette gjelder forøvrig den andre nye låta også, nemlig «Blodhevn», som med sitt Accept-aktige, tektoniske versriff gir oss en seriøs runde juling før låtas refreng tuller oss inn i et teppe av nydelige leads og fengende vokalstrofer.

Forskning tyder på at ivrig bruk av banneord indikerer gode kommunikasjonsevner, og Bailltak kommuniserer definitivt mye over ‘Blodhevn’s seks låter. Vokalist Alexander Corneliussen har et talent for å portrettere grusomheter og vold på slående vis, med minneverdige tekststrofer som er ypperlige for å kaste tilbake i bandets fleis under en livekonsert. Dette kombinert med mannens spyttklase-produserende innlevelse (Se «Offernatt») gjør at musikken oppnår en helvetes driv over EP-ens korte spilletid, en driv som er sammenliknbart med de ukuelige fartsbøllene i band som Midnight.

Bailltaks debut-EP har mange høydepunkter i sin magre låt-bestand, hvorav kanskje «Havets Hersker» og «Blodhevn» ruver høyest for min egen del, mye takket være sine uimotståelige refrenger. Det er likevel liten grunn til å spole over noen av ‘Blodhevn’s 26 minutter, ettersom nordlendingene generelt holder trøkket oppe med eksplosive riff og fengslende melodikk. ‘Blodhevn’ er en solid kraftpakke av en førsteutgivelse, og anbefales fans av antemisk tradmetall som lener seg i retning punken og hardcorens heseblesende tempo.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Syndexioi – Sol Begravd

«Nostalgic meditations on a brotherhood long lost. Its features eroded almost beyond recognition. A handshake like cold marble. The faintest reverberations of an ancient whisper.»

Dette er hvordan musikeren bak det anonyme, oslo-baserte prosjektet Syndexioi har valgt å beskrive debutskiva ‘Sol Begravd’ på Bandcamp. Bandnavnet «Syndexioi» betyr «de som er forent av håndtrykket», og sikter til den gamle romerske kulten som tilba Mithras, en gud forbundet med solen og syklisk død og gjenoppstandelse. Som dere kanskje har skjønt er ‘Sol Begravd’ en høyst konseptuell skive, et helhetlig produkt hvis tematiske fokus utgjør et rammeverk for både den musikalske og den visuelle utformingen.

Og som konseptuell helhet er skiva en unektelig suksess. Musikken består av en hul, støyende og lav-oppløst form for sakte-strømmende svartmetall, forankret i Summonings grunnuttrykk men forvandlet til noe betydelig dunklere og ytterst særegent. Ekstremmetall-kjennerne i podcasten Terminus beskrev musikken som «arkeologisk» i intensjonen, og det føles definitivt ut som om Syndexioi forsøker å skildre en slags arkeologisk utgravning via musikkens støvete og nedtyngede affekt. Prikken over i-en i denne forstanden er albumcoveret, som synes å avbilde et gammelt, romersk kunstverk redusert av tidens tann til noe uthvisket og ugjenkjennelig.

«Steaming Brass» åpner skiva med noen rungende Godspeed You! Black Emperor-aktige teksturer; støyende, dronende og alarmerende. Syndexiois egenartede tilnærming til atmosfærisk svartmetall blir deretter presentert på spor nummer to, «Clad in Tyrian Purple». Massive røykskyer av vreng penetreres av ledegitarenes søkelys, og rumlende, umenneskelig vokal overleverer en utydelig beskjed fra fortiden. «Apathanatismos» introduserer noen merkelig futuristiske synther, før rystende akkorder og ‘Hallucinogen’-aktige leads skaper en atmosfære som oppleves som nostalgisk men uvirkelig.

Et kort mellomspill leder oss over i «Syndexioi», det sporet som ligger nærmest den spesifikke formen for atmosfærisk svartmetall som praktiseres av band som norske Urdôl Ur. Fra et ugjennomtrengelig og krevende utgangspunkt beveger skiva seg sakte men sikkert i retning tydeligere hooks og tydeligere låtkonstruksjoner, en utvikling som topper seg med høydepunktene «Bound in Oath» og «Sol Begravd». Begge låtene kombinerer knakende, bunnskrapende riff med fengende og soleklare melodistemmer, der spesielt førstnevnte lykkes i å skildre den obfuskerte men fortsatt skinnende fasaden til den begravde solguden.

‘Sol Begravd’ er en krevende og informasjonstung skive som trolig vil skremme vekk enkelte det øyeblikket de setter foten inn døra. For de av oss som finner glede i å nøste opp i kompliserte, konseptuelle vev er skiva derimot en ytterst oppslukende plateopplevelse som ivaretar sin opprinnelige mystikk over mange lyttinger. Kun for sin behandling av tekstlig, musikalsk og visuell tematikk fortjener Syndexioi skryt for det han har fått til på ‘Sol Begravd’, men som ren lytteopplevelse er skiva også en særegen atmosfærisk undergrunnsperle som kommer til å finne mange tilhengere i løpet av årets tidlige måneder.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Lord Mortvm – Diabolical Demos

Lord Mortvm slapp nylig demofilene fra den utsøkte, satanistiske klasebomben av en doom-skive ‘Diabolical Omen of Hell’ ut på Bandcamp under navnet ‘Diabolical Demos’. Demofilene er generelt spinklere og tynnere i uttrykket, men de har også en slags klassisk doom-ånd over seg som ble fullstendig konsumert av det infernalske ståket som ulmet gjennom full-lengderen fra i fjor. ‘Diabolical Demos’ er selvfølgelig ikke en like sterk plate-opplevelse som ‘Diabolical Omens of Hell’, men den er likevel et interessant kuriosa for folk som har lyst på et alternativt perspektiv på en av fjorårets sterkeste norske undergrunnsutgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nathr – Shadows Crawl (split med Ordo Cultum Serpentiis)

Med fjorårets ‘Beinahrúga’ ga trønderske Nathr oss en smak på sitt forsøk på å blande svartmetall med funeral doom metal – en miks som er like spennende som den er uutforsket, og som i Nathrs tilfelle viste seg fra noen svært gode sider. Ambisjonene til bandet ser ut til å være skrudd et hakk opp når de nå har lansert en nesten 20(!) minutter lang låt – da som en del av en split med det mexicansk-koreanske prosjektet Ordo Cultum Serpentis.

Denne låta, som går under navnet «The Burial», åpner i et bekmørkt, men vakkert hjørne der mørke lydeffekter, massive orgelakkorder og en enkel, dyster melodi sender assossiasjoner rett til Mournful Congregation-boka. Dronete gitarer og iskalde clean-gitarer tar etter hvert over stafettpinnen og baner vei for låtas hoveddel, der blytunge trommer og en illsint skrikevokal leverer et dommedagstrøkk og en svartmetallsk intensitet som nesten allerede er blitt et varemerke for Nathr.

Og det dette bandet gjør best er nettopp å levere ordentlig mørk, iskald atmosfære som tyner lytteren med sitt traskende tempo. Så er det også en svakhet at dette nok likevel ikke helt klarer å rettferdiggjøre lengden på noen av segmentene på «The Burial». Her er Ordo Cultum Serpentiis, som på sin låt leverer en vel så tung opplevelse, muligens kommet noe lenger gjennom en ytterligere okkult og obskur sound. I tillegg lider produksjonen litt av en ufattelig høylytt hi-hat og trommer som låter merkelig syntetiske.

Særlig leadsene som åpner lydbildet sammen med noen flotte gitarakkorder mot slutten er imidlertid et smakfullt trekk, og «The Burial» er – på tross av å være i overkant lang – en sterk og ambisiøs prestasjon fra et av stilistisk svært interessant band. Jeg håper med det det ikke er lenge til vi stifter bekjentskap med nye ambisjoner fra Nathr.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Nattsvermer – Voice Inside

Nattsvermer er en slags reinkarnasjon av prosjektet Liquid Mojo, og slipper på fredag en låt som skal innevarsle en ny giv for prosjektet. «Voice Inside» er en godt produsert og kul moderne metallåt, der Nattsvermer i mine øyne legger seg relativt tett opp mot 2000-tallets alternativmetall – om enn med et ytterligere groovy og punchy preg.

Særlig når den ekstremt Maynard Keenan-aktige vokalen introduseres frister det veldig å sammenligne Nattsvermer med Tool, men fremfor et litt mystisk og progga preg er uttrykket her mer catchy og rett-fram – noe som kler Nattsvermer godt all den tid det ikke åpner for den helt store originaliteten. Noe kommer imidlertid mot slutten, der gjørmete gitarer som sender assossiasjonene min rett til noe så uforutsigbart som Daughters «The Theatre Goer» melder seg som en fantastisk vitamininnsptøyting. Kombinert med det lettfattelige grunnformlene gjør det «Voice Inside» til en virkelig habil låt som pirrer interessen for fremtidige krumspring fra Nattsvermer.

Skrevet av Alexander Lange

Warzaw – «Fierce Attitude»

Det trønderske tradmetall-bandet Warzaw styrer doningen tilbake over i rett fil på singel nummer to fra den kommende ‘Black Magic Satellite’. «Machine Gun Fire» var for min egen del en aldri så liten nedtur, hemmet av en oppstykket produksjonsjobb og et mangel på singel-verdige hooks. «Fierce Attitude» blir kanskje ikke helt kvitt forgjengerens produksjonsrelaterte svakheter, men disse kamufleres relativt godt av den hektiske men presise energien som driver låta fremover. I tillegg begynner vokalmelodiene og refrengene igjen å nærme seg debutplatas standard, selv om det ikke er snakk om en total gjenerobring av instinktene for radioklar metall som ga oss låter som «The Second Banana» og «Adieu».

Ikke at det vil bli gjort tydelig det øyeblikket du trykker «spill av» på «Fierce Attitude». Åpningsriffet er akkurat like selvsikkert og fengende som Warzaws form for trad krever for virkelig å overbevise, og det harmoniserte versriffet forsterker gjennomslagskraften via referanser til klassisk NWOBHM. Dette uttrykket gjør seg forøvrig gjeldende for andre av låtas seksjoner, som f.eks Daniel Rønnings Halford-koringer på førrefrenget, samt broens triumferende gitarakrobatikk. Det eneste som ikke treffer fullstendig blink er refrenget, som skviser litt for mange stavelser inn i sin andre halvdel til å kapitalisere på de fengende vokalfrasene i første halvdel. Jeg var temmelig sikker på at «Machine Gun Fire» var en sjelden skivebom fra de ellers strålende tradmetallerne i Warzaw, selv om det er en lettelse å få det bekreftet via en sterk oppfølgingssingel. Jeg vet dog at gutta er i stand til å skyte enda skarpere i låtveien enn de gjør på «Fierce Attitude», så jeg er spent på om de klarer å tangere eller overstige høydene som ble nådd på ‘Werewolves on Wheels’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Furan – Purity and Emotion

Haugesundsprosjektet Furan, et black/doom-prosjekt drevet av Øyvind Vågshaug, har vært omtalt her på Metallurgi tidligere, og singelen «Purity and Emotion» inngår i en forholdsvis lang rekke ulike utgivelser som har blitt sluppet fra prosjektet i år. «Purity and Emotion» fortoner seg heller ikke som en stor overraskelse, og følger mange av sporene som er utforsket tidligere.

Låta er grovt sett delt i tre, om man utelukker den litt løsrevede ambient-introen, og Vågshaug står for en forholdsvis velfungerende struktur på låta. Melankolien som kjennetegner prosjektet brer seg etter en hektisk svartmetallintroduksjon først utover en flott førstevers med clean-vokal, før en litt åpnere bro med pianotangenter introduserer og etterfølges av litt voldsommere og mer storslagne takter – noe som i utgangspunktet fungerer ganske så godt. DIY-produksjonen står nok i veien for et fullt forløst potensiale, så vel som vokalen, som fungerer greit i de enklere og roligere delene, men som – i likhet som ofte ved tidligere Furan-utgivelser – blir litt surt og dårlig implementert ellers. Likevel vil jeg påstå at dette er et av Furans sterkeste utgivelser, og de negative sidene er ikke alltid like tiltalende som det har vært ved tidligere anledninger.

Skrevet av Alexander Lange

Tottal Tömming – «Fullablekk å Sprøyteskrekk»

Få også med dere Tottal Tömmings «Fullablekk å Sprøyteskrekk», en låt som ble skrevet og utgitt for å samle inn penger til den veldedige organisasjonen «Prettier Scars». «Prettier Scars» benytter tatoveringskunstene sine til å dekke over gamle arr fra selvskading, og sånn sett er de en meget god match for Tottal Tömming, som ikke er redde for å skildre mørke sinnstilstander i egen musikk (se f.eks korona-eposet ‘Omgangsspsyke’ fra tidligere i år’). Låta er en 18-sekunders banger fylt med støy, desperat hyling og stupfulle ledegitarer, og befinner seg dermed ganske mye nærmere tradisjonell grind enn det eksentriske kollektivet har gjort på en stund. Sett noen grunker til side før du drar på juleshopping, og hjelp Tottal Tömming og «Prettier Scars» med å redde verden ved å kjøpe «Fulleblekk å Sprøyteskrekk»!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Lord Mortvm – Diabolical Omen of Hell

Ute nå via Helter Skelter Productions / Regain Records.

Mange lar sjangermerkelappen black/doom være ensbetydende med bølgen av depressiv, suicidal svartmetall (DSBM). På ‘Diabolical Omen of Hell’ presenterer Lord Mortvm imidlertid en type hybrid mellom doom metal og svartmetall som enkelt og greit benytter seg av disse undersjangrenes klassiske bestanddeler. Her er det snakk om seig, taktfast musikk med grovkornede fuzz-gitarer i sentrum som sender assossiasjoner både til Black Sabbaths proto-doom, doom-klassikerne til band som Candlemass og Cathedral så vel som riffingen til stonerdoom-kongene og dronningene i band som Electric Wizard og Sleep. Svartmetallelementene er vel så dominerende, særlig i form en fantastisk kraftig skrikevokal som på treffende vis undertrykkes av vekta til de treige gitarriffene og isoleres av en akkurat passe mengde kvelende effekter. Så er det selvsagt den åpenlyse, ukompliserte og LaVey-aktige no-bullshit-satanismen som i grunnen gjør Lord Mortvms fremtoning likere «klassiske» svartmetallband som Venom enn seneregenerasjons svartmetall.

‘Diabolical Omen of Hell’ åpner helt fantastisk med «Altar Obscene», som for så vidt setter tonen ganske så perfekt for det man har i vente. I syv og et halvt minutt får man slengt et blytungt riff i trynet mens vokalen maler grufullhetene i lydbildet, og man får liksom ikke nok av det. Åpningslåta demonstrerer også et annet kult element Lord Mortvm har i verktøykassa si som også gjør musikken ganske så unik, nemlig bruken av båndopptak, som i et ganske hektisk midtparti også bidrar vesentlig til den litt ugne følelsen man får av musikken.

Albumets sannsynligvis største høydepunkt kommer rett etterpå med «Devil Doll», der Lord Mortvm skrur opp turboen litt med et helt uimotståelig tøft hovedriff som passer minst like godt under den fantastiske vokalen som de seigere, øvrige temaene på plata. En strålende gitarsolo melder seg også her. Vokalen får skinne med et litt ekstra desperat uttrykk på den påfølgende «Omega XII» før andre halvdel av plata ror det hele i land med det ene feite riffet etter det andre. Her er det særlig «Sodomizing with Satan» som slår an hos meg med absurde båndopptak, et (som vanlig…) fett riff og ondt orgelspill mot slutten.

Jeg må imidlertid innrømme at jeg mot slutten av plata også merker baksidene ved at Lord Mortvm stiller med et ganske begrenset antall virkemidler og riff, og at lufta for meg har gått litt ut av ballongen når jeg står midt i avslutningslåta «Merciful Lord», som varer i ti minutter. Elementene og låtene i seg selv er det imidlertid lite i veien med, og Lord Mortvms minimalisme er først og fremst noe svært appellerende. Den minner om hvorfor bestanddelene i doom-metal og svartmetall er så grunnleggende sterke i utgangspunktet.

Skrevet av Alexander Lange