Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

In Vain – Solemn

In Vain er et progressivt death/black metal-band fra Kristiansand som har en lang og bemerkelsesverdig historikk som aktører på den norske metallscenen. Sekstetten gav ut debutskiva si ‘The Latter Rain’ på Indie Recordings i 2007, og har i årene siden sluppet en rekke ambisiøse og særegne, men like så fullt tilgjengelige utgivelser på nevnte selskap. Bandet er kjente for å ta seg god tid mellom utgivelser, og slippet av femteskiva ‘Solemn’ markerer hele seks år med ventetid etter forgjengeren ‘Currents’.

‘Solemn’ er med andre ord en betydningsfull hendelse i det norske metall-året, og dette gjenspeiles også i platas karakter. ‘Solemn’ er en aldeles storslått plateopplevelse, som over sin timelange spilletid tar lytteren gjennom panoramiske, progmetalliske landskaper fylt til randen av høytsvevende melodier, massive akkorder og utallige instrumentlag – deriblant en full blåserrekke! Kombiner dette med et uttrykk som spleiser sammen en rekke ekstreme og progressive stilarter, og det er et aldri så lite under at plata ikke oppleves som mer fragmentert og kaotisk enn den gjør.

For selv om spesifikke strekk kan sende tankene i retning band som f.eks Insomnium, October Tide, Opeth og Borknagar, så fremstår helheten av ‘Solemn’ først og fremst som et produkt av de særegne sensibilitetene til In Vains seks medlemmer. Bandet balanserer lys og mørke, undring og melankoli på ypperlig vis over skivas ni låter, hvor ytterpunkter som den håpefulle, glitrende instrumentalbrua på singelen «Shadows Flap Their Black Wings» kan eksistere side ved side med den progressive dødsmetallriffinga til «At the Going Down of the Sun» uten at den uttrykksmessige akrobatikken føles unaturlig. ‘Solemn’ er som følge en utrolig underholdende og fengslende plateopplevelse, om så jeg fremdeles mener at den er en fem-ti minutter for lang.

Av høydepunkter har vi de to singlene nevnt ovenfor, de strie strømmene av melodisk svartmetall som raser gjennom «To the Gallows», samt det staute, vikingmetalliske finalenummeret «Watch for Me on the Mountain», hvor vokalist Andreas Frigstad får en sjelden mulighet til å vise frem sitt dypere register. Fullstendige dødpunkter finnes heller ikke på ‘Solemn’, selv om det er et eller annet med kombinasjonen av oppløftende dur-tonalitet, brutal growling og dundrende dobbelbass på «Where the Winds Meet» som dessverre fremstår som litt flåsete. Så kan det også sies at den umåtelig polerte miksen gjør at musikken låter litt i overkant strigla, men på den andre siden tilfører den også klarhet og en cinematisk størrelse som er svært beundringsverdig. Alt i alt er ‘Solemn’ er betydelig triumf for In Vain, og en skive som burde ha et temmelig bredt nedslagsfelt som følge av sine tilgjengelige, melodiske og storslagne kvaliteter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Defect Designer – Chitin

Ute nå via Transcending Obscurity Records

Den forrige utgivelsen til trioen Defect Designer, EP’en ‘Neanderthal’, krøp helt opp til andreplassen på vår liste over de beste norske metall-EP’ene i 2022. Derfor var det naturligvis knyttet visse forventninger til det neste som eventuelt skulle komme fra bandet, som befinner seg i et underlig lite krysningspunkt mellom grindcore, death metal og avant-garde-metal. Se for deg Gorguts med flere maur i rumpa, eller noe sånt. Man kommer ikke helt utenom å nevne Diskord når Defect Designer-materiale skal skrives om; ikke bare er dette kanskje det norske bandet som ligger nærmest rent stilistisk, men det har også vært en viss overlapp av medlemmer mellom de to bandene og de er begge på plateselskape Transcending Obscurity Records. Akkurat nå står Dmitry Sukhinin for både gitar og vokal i begge band.

Låtene på Defect Designers nyeste skive, ‘Chitin’, er ikke lettfordøyelig kost, og kan være vanskelig å få helt grep om umiddelbart. Låtkonstruksjonene viser seg like fullt som et av bandets største styrker, som før, der de fremstår som noen trehodede beist av noen grindcore-låter; uten at Defect Designer egentlig gir slipp på essensen i denne sjangeren, klokker låtene gjerne inn på rundt tre minutter – noen ganger opp til hele fire og et halvt minutt. Her veksles det hyppig og raskt mellom brutale dødsmetallriff, dissonant, frenetisk avant-garde-flørt, breakdowns, svimlende gitarpassasjer, og mye mer.

Det gjør det naturligvis vanskelig å plukke alt fra hverandre, men det er heldigvis mulig å peke ut noen høydepunkter og ytterligere hovedtrekk på ‘Chithin’. Åpningsstrekket er for eksempel godt og demonstrerer godt hvor mye Defect Designer ofte lykkes her med å få disse komplekse låtene til å flyte usannsynlig bra, selv om åpningslåta fremstår noe todelt på grunn av en liten pause i midten.

Etter dette stiller mange av låtene med noen spesifikke enkeltpartier som kan få lytteren til å sperre opp øynene litt ekstra mye underveis. «We Prescribe» frisker opp plateopplevelsen med noen appellerende korvokaldeler og nesten spillmusikkaktige melodier, «Certainty after The Kafkaesque Twist» har noen helt rå vokalpartier, og «Gaudy Colors from your plastic bag» og «Insomnia» byr på noe av det mer riff- og grooveorienterte man får høre på skiva.

Deretter skjer det noe merkelig når låta «Shine Shine» står for tur; dette er platas klare annerledeslåt gjennom å ligne mest på en speisa progrocklåt fra 1970-tallet. Ingen ringere enn Soilworks Björn «Speed» Strid står for vokalen her, og låta er for all del en spenstig og frisk affære som særlig preges av hans sterke vokalprestasjon. Likevel passer den ikke spesielt godt inn her, og lyduttrykket får litt identitetskrise av den spinkle gitarens uvørne plass i lydbildet her.

Det produksjonsmessige trekker i det hele tatt litt ned på resten av plateopplevelsen også, og er noe av det som gjør at jeg ikke synes dette når opp til for eksempel ‘Neanderthal’. Her syntes jeg det var bedre balanse i miksen, og jeg savner nok en mer sentral og tydelig bass i deler av ‘Chitin’; det blir litt vel diskantbefengt og gitardominert til tider. Defect Designer lykkes imidlertid ellers godt her, og avslutter ikke minst med en låt jeg synes oppsummerer kvalitetene svært godt i sin relativt lange, men like fullt tettpakka og detaljrike form.

Skrevet av Alexander Lange

Svart Lotus – Som et vondt år

Svartmetallbandet Svart Lotus startet opp i 2012 som et enmannsprosjekt styrt av Tor R. Stavenes, som nok er mest kjent som bassisten i 1349. Siden kom flere arbeidshender til, og nå er prosjektet en kvartett som sender ukristelige lydbølger fra Hallingdal i Buskerud. Den nye skiva ‘Som et vondt år’, som vi i Metallurgi dessverre nå anmelder først et par måneder etter slippet, er det første bandet har sluppet siden 2018, da debutskiva ‘Stemmer fra dypet’ kom til verden.

Svart Lotus demonstrerte her en form for svartmetall med visse innslag av elementer fra både death metal, doom metal og progressiv metall, og dette er noe som i mine ører ikke bare videreføres, men også forsterkes på ‘Som et vondt år’. Black/doom-tendensene slår for eksempel ut i full blomst på tittellåta, «Indifference and wrath» byr på brutal dødsmetall, og på «Hat og forakt» minner Svart Lotus til tider mer om Mastodon enn et hvilket som helst svartmetallband.

Det er ikke snakk om noen identititetskrise; stilistisk synes jeg Svart Lotus får til å balansere godt, og de tre låtene jeg nevnte nå er dessuten noen av de beste på skiva. Bandet gjør sånn sett god bruk av den okkulte presentasjonen, som gjennom det herlige plateomslaget og en ganske konsistent og dyster atmosfære gjør at plateopplevelsen uansett føles enhetlig.

Av de mer rendyrkede svartmetallåta vil jeg særlig trekke frem avslutningslåta som Svart Lotus har oppkalt etter seg, der refrenget peker seg ut som et av platas mest minneverdige partier. Utover dette leverer for eksempel «Distraction Industry» en solid åpning på plata etter preludiet «Fyrelogi», der bandets evne til å stelle i stand kraftfulle refrenger kommer for dagen.

Mange sterke høydepunkter til tross vil jeg også si at jeg synes produksjonen kommer til kort på ‘Som et vondt år’, og at den var bedre på debuten. I mine ører ligger rett og slett gitaren litt undertrykt og muddy til, og jeg tror den hadde hatt godt av et mer definert sound. Det tror jeg kunne løftet samtlige av låtene, og særlig høydepunktene som jeg tross alt tror hadde hatt enda mer potensiale. ‘Som et vondt år’ er like fullt en sterk svartmetallplate, og verdig en sjekk om du vil holde tritt med utviklingen i sjangeren her til lands.

Skrevet av Alexander Lange

UMA – Repulsive Forms

UMA er en eksperimentell metal-duo bestående av Eirik Waadeland fra Ruun, Filthdigger og Celestial Scourge og Eivind Ditlev Molin fra Ruun og Inchoation. Prosjektet har sin opprinnelse – som så mange i vårt langstrakte land – i Buskerud Folkehøyskoles metall-linje, men har siden inkluderingen av låta «Enter Cessation» på en av skolens ‘Ungt Blod’-samleplater i 2021 gått mer eller mindre under radaren.

Det var i alle fall inntil debutplata ‘Repulsive Forms’ traff markedet i begynnelsen av april. Musikken til UMA kan best beskrives som eksperimentell sludge med innslag av både svermende black/death og et tidvis snev av psykedelisk ørkenrock. Låtene gir et sterkt inntrykk av å hæ blitt jammet frem på øvingsrommet, og går i stor grad fra idé til idé uten å vie særlig tankekraft til låtstruktur eller stilistisk kongruens. I tillegg er musikken rammet inn i en støyende, eksplosiv og temmelig rå produksjonsjobb, hvilket ytterligere fremhever bandets eksperimentelle, konfronterende og frustrerte natur.

Tematisk sett virker skiva å ha blikket sitt festet på en katastrofe i horisonten, hvor en mulig tolkning er at vår tids adferds-automatikk og passivitet muligens er i ferd med å sende sivilisasjonen ned i avgrunnen. ‘Repulsive Forms’ virker i alle fall å være svært misfornøyd med tidsånden, og raser fra seg via eksplosive sludge-bombardementer, en rebelsk tilnærming til eksperimentering og en live-i-rommet-lydmiks som svøper ståket i en nesten støyrock-aktig karakter. Sånn sett kan referanser være både beske, internasjonale giganter som Chat Pile og Primitive Man, men også norske sludge-eksperimentalister som What the Five Fingers Said to the Face og soloskiva til Golden Cores Simen Jakobsen Harstad.

‘Repulsive Forms’ er en skive som overbeviser mest som følge av kaoset som utspiller seg øyeblikk til øyeblikk, heller enn den store helheten – være det plate- eller låtform. Personlig mener jeg faktisk at den uttrykks- og strukturmessige slingringen gjør at skiva fremstår som noe uferdig og uraffinert, et perspektiv som forsterkes av bassens nær sagt fraværende rolle over platas spilletid. Unntak er nyinnspillingen av «Cessation», som begrenser seg til et knippe solide ideer forankret i knusende sludge, samt den avsluttende låt-mammuten «These Repulsive Forms», som med sin massive kjedereaksjon av spenningsbyggende riff hever seg enormt over det øvrige låtmaterialet.

Å skrive for et duo-format er ikke akkurat enkelt, og det fremstår nok som at Waadeland og Molin fremdeles har en jobb å gjøre for å få UMA til å overbevise i like stor grad på plate som de gjør live. ‘Repulsive Forms’ er like så fullt en opprivende, voldsom og herlig stygg affære, som burde appellere til fans av sludgens og den eksperimentelle ekstremmetallscenens mest kompromissløse hjørner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jötnar – Eternal Path

EP’en ‘Eternal Path’ er debututgivelsen til folk metal-bandet Jötnar – en duo som holder til i Møre og Romsdal. Bandet spiller en form for folk metal som ofte manifesterer seg gjennom klare nikk mot ekstremmetallen, og både melodiske death metal- og svartmetalltendenser åpenbarer seg flere steder på denne EP’en.

Det er også når dette skjer jeg synes ‘Eternal Path’ er på sitt beste. Det kan naturligvis ha å gjøre med personlige preferanser, men når bandet utelukkende går inn for den mykere og mer spiselige delen av uttrykket sitt synes jeg rett og slett ikke Jötnar lykkes så godt. Refrenget i «Time for Asgard» er for eksempel alt for klisjéfylt, og balladen «Allfather» er også farlig nære en slik karakteristikk gjennom å være noe uinspirert.

Åpnings- og tittellåta er på sin side en sterk åpning, der jeg synes Jötnar leverer en del sterke, intense og melodiske partier. Det går muligens enda bedre i «Warrior Song», der jeg attpåtil synes bandet evner å smelte sammen de hardere og mykere elementene sine på nokså overbevisende vis. Akkurat dette hadde det vært kult å høre flere forsøk på i neste omgang.

Skrevet av Alexander Lange

Color for a Blind Man – Alene

Color for a Blind Man er soloprosjektet til den unge Bergens-musikeren Vegard Fotland, som eksisterer for å gi utløp til karens utallige musikalske, sjangeragnostiske påfunn. Prosjektets produksjon består av et hav av singler og kort-utgivelser innenfor ulike sjangre, hvor slettes ikke alle inneholder en stor nok andel metall til å rettferdiggjøre en omtale her på bloggen. Fotlands nyeste EP, ‘Alene’, er dog trygt plantet innenfor metallens grenser, og er også en av prosjektets bedre utgivelser etter min smak.

‘Alene’ er en dypt melankolsk utgivelse, hvor ulike gråtoner av svart- og dødsmetall virvler sammen til en depressiv tåke. Disse elementene tar en ganske ordinær og lite oppsiktsvekkende form på utgivelsens første par låter, før «I Mørket» skaper større interesse som følge av noen sterke motiver og en noe mer substansiell låtform. Best av låtene er dog avslutningslåta «Til Slutten», hvor rasende black/death og en overraskende bruk av synth er å trekke frem som effektfulle elementer.

Det største problemet som venter lyttere som begir seg i kast med materialet til Color for a Blind Man for første gang, er at det fremstår temmelig identitetsløst. Prosjektet har som sagt ikke noe kjernesound, men opererer utelukkende gjennom korte utgivelser som alle fungerer som stillbilder av interessene til bandets opphavsmann for øyeblikket. Flere av disse stillbildene kan være temmelig effekt- og stemningsfulle i øyeblikket, men svært få av dem gir grobunn for varige, meningsfulle forbindelser mellom musikk og lytter – i alle fall etter min erfaring. Det skulle vært interessant å se hva Fotland hadde kommet opp med dersom han bestemte seg å for å raffinere en enkelt, lovende idé, kanskje spesielt om denne ble utforsket i kontekst av en full-lengder.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Ildfar – Sorrowful echoes of perdition

Ildfar, et svartmetallprosjekt drevet av Thomas «Favn» Aamodt, er blitt en gjenganger i Metallurgis platespalter gjennom nå å ha lansert tre skiver siden 2021. Disse tre skivene er også prosjektets eneste, selv om internetts metall-encyklopedi skal ha det til at prosjektet startet opp i en eller annen form allerede i 1994, da den norske svartmetallen fortsatt hadde voksesmerter. Ildfar har også levert noen nokså habile svartmetallplater nå på 2020-tallet, der folketonale elementer gjerne har vært det som har justert et ellers svært tradisjonstro uttrykk.

Dette går Ildfar litt bort fra på sin nyeste skive ‘Sorrowful echoes of perdition’. Dette er en mer rendyrket og mørk svartmetallutgivelse, der det virker som at Favn har forsøkt å kanalisere mer depressive takter enn tidligere. Det er stilistisk valg som håndteres godt, og noen av høydepunktene på denne skiva er nettopp de der Ildfar viser seg fra sin mest aggressive side.

Dette gjelder for eksempel den flerrende andrelåta «Kulden som river i mitt sinn». De Burzumske stemningene og den fryktinngytende avslutningen på åtteminuttsmastodonten «We Fall» er også klare høydepunkter i så måte, så vel som de krigerske gitarpassasjene i avslutningslåta «Du Visner». Ildfar lykkes særlig i «Depths of the soul» også med mer melodiske innslag.

Likevel synes jeg ‘Sorrowful echoes of perdition’ viser en del forbedringspotensiale. Det desidert svakeste her er de to interludene «Til graven…» og «Emptiness», som begge er melankolske pianospor som både føles klisjéfylte og dårlig innbakt i plateopplevelsen som helhet. Jeg synes heller ikke Ildfar alltid treffer så godt når det gjelder produksjonen, der vokalen ligger litt lavt til og synthen, som til tider dukker opp, ikke sklir helt heldig inn i lydbildet. Stort sett er denne skiva nokså habil svartmetall, men jeg synes dessverre ikke plateopplevelsen er helt konsistent på grunn av dette. Det er synd, for jeg synes Ildfar treffer svært godt i de beste låtene her.

Skrevet av Alexander Lange

Arania – Whispering Embers

Det er tydelig at trønderske metallbandet Arania har tatt tiden til bruk i arbeidet med debutskiva ‘Whispering Embers’. Bandet har eksistert på papiret siden rundt 2018, men foruten EP-en ‘Mental State’ fra 2021 har mesteparten av aktiviteten deres utspilt seg bak sceneteppet. ‘Mental State’ viste dog at det lå et klart potensiale i bandets perspektiv på melodisk, symfonisk metall, og på ‘Whispering Embers’ blir dette potensialet i stor grad realisert i form av en variert, storslagen og inntrykksfull plateopplevelse.

Som nevnt i omtalen min av ‘Mental State’ fra 2021 henter Arania tydelig inspirasjon fra hjørnesteinsbandene innenfor norsk symfonisk metall, altså Tristania og Sirenia. Men i tillegg til den fengende dramatikken som pushes av nevnte band, har musikken til Arania ofte også et oppløftende tonespråk som virker hentet fra power metal og de mer episke hjørnene av tradmetallen. Sånn sett kan musikken på ‘Whispering Embers’ til tider sammenliknes med den undervurderte diskografien til Andreas Nergård (Nergard), kanskje spesielt når synth-strykerne jager gjennom lydbildet.

Arania har åpenbart tenkt nøye gjennom hva som må til for å fikse overgangen fra kort-format til stor-format, og åpningsstrekket fra preludiet «Forsaken» og inn i det første minuttet av «Open My Eyes» benytter seg av alle tilgjengelige midler for å skape en følelse av begivenhet. Gode melodier virker å smette ut fra hver eneste krik og krok i det vi begir oss gjennom skivas første par-tre låter, samtidig som tunge riff og ditto heroisk trommespill sørger for at musikken ikke oppleves som sukkersøt og tannløs. Denne kløktige balanseringen av tungt og fengende peker nok en gang i retning band som nevnte Sirenia og Nergard, men også mer powermetalliske norske enheter som Mantric Momentum.

‘Whispering Embers’ har en tydelig storstruktur, hvor både platas A-side og B-side krones med en lengre, mer eventyrlysten låt. Dette er en meget god måte å strukturere en såpass lang skive på, ettersom man alltid har et tydelig mål i sikte dersom øyeblikket man befinner seg i ikke skulle fenge. Personlig har jeg nok mest sansen for skivas A-side, ettersom den innehar både en større tetthet av tunge riff, favorittlåtene «Open My Eyes» og «Hubris», samt den fabelaktige storkonstruksjonen «The Hunt» som verdig finale. B-siden befinner seg akkurat litt for lenge i softere territorier for min egen del (står B-en i B-side for «ballade» mon tro??), selv om avslutningssporet «From Ashes» er nok en heseblesende, episk triumf for Arania.

‘Whispering Embers’ er en bunnsolid symfonisk metallplate som kapitaliserer godt på det ulmende potensialet vi så i Aranias EP fra 2021. Kritikken min begrenser seg i hovedsak til enkelte beslutninger knyttet til produksjon og vokal, hvor jeg synes vokalen til Aina Catrine Hammern ligger en smule langt frem og nakent til i lydbildet. I tillegg synes jeg vokalen ofte blir litt for pen og pyntelig – spesielt når det instrumentale underlaget trapper opp tempoet og tyngden – hvilket understrekes av de mer helhjerta vokalprestasjonene på låtene «The Hunt» og «From Ashes». For fans av melodisk, symfonisk metall burde ‘Whispering Embers’ være lett å like, og jeg synes Arania kan være godt fornøyde med det de har levert på sin debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dragonfall – Cold Whining Road

Dragonfall er et splitter nytt heavy metal/hardrock-band fra Horten som lar seg inspirere av 80-tallets arena-helter innenfor nevnte sjangre. Over de fire låtene som utgjør debut-EPen ‘Cold Whining Road’ (skulle det forresten vært ‘Cold «Winding» Road?) demonstrerer bandet et tydelig talent for enkel, effektiv låtskriving, minneverdige refrenger og temmelig imponerende instrumentferdigheter, uten at noe definitivt særpreg gir seg til kjenne.

Stilistisk sett plukker jeg opp referanser til band som Judas Priest via Bjørnar Marthinsens tunge riffing, Accept via den fabelaktige stemmen til bandets vokalist Cato Johansen, ogEurope som følge av både de tydelige arena-aspirasjonene og den bombastiske synthen som dukker opp med jevne mellomrom. EP-coveret og bandnavnet vil nok for mange gi inntrykk av at Dragonfall henter inspirasjon fra sfærer som fantasy-litteratur og power metal, men foruten en Game of Thrones-inspirert introduksjon til åpningssporet så befinner vi oss altså trygt innenfor tungmetallens og hardrockens territorier.

Samtlige av låtene på ‘Cold Whining Road’ inneholder sterke vokalmelodier, velkalibrerte arrangementer og flashy men velskrevne gitarlicks og soloer, men jeg har likevel funnet et par låter jeg synes er spesielt bra på EP-en. «Hell or High Water» har med enkelhet det mest fengende og allsang-verdige refrenget på utgivelsen, og «Closer to Heaven» kan også skilte med et musikalsk drama som går mye av norsk tradmetall i 2024 en høy gang. Det eneste som egentlig jobber imot Dragonfall på ‘Cold Whining Road’ er produksjonen, hvor spesielt vokalen til Cato Johansen låter overraskende blass gitt hans åpenbare kvaliteter som sanger. Utenom dette er det mye å like ved debut-utgivelsen til Dragonfall, spesielt om du er blant dem som gleder seg aller mest til å se Europe på årets utgave av Tons of Rock på Ekebergsletta.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urstrid – Urstrid

Urstrid er en trio som med sin selvtitulerte debutskive herved er på kartet over norske svartmetallband som spesialiserer seg innenfor den mer melodiske siden av sjangerlandskapet. Dette er musikk som minner mye om for eksempel Ulvers ‘Bergtatt’, og er også preget av en del elementer som gir assossiasjoner til Taake og Darkthrone.

Tospannet «Blodhevn» og «Offesteinen» åpner plata på habilt vis, og særlig førstnevnte demonstrerer et overbevisende meloditeft. Det er i det hele tatt melodiene som er Urstrids hovedverktøy på denne skiva, og det bidrar til en del sterke høydepunkter; for eksempel synes jeg et av temaene på «Trolldom» utmerker seg ved også å vise en mer kompleks side av melodihåndverket.

Urstrid finner imidlertid også plass til mer rifftunge affærer med skarpere tenner, som den trampende «En Krone Av Ild» som for øvrig er en velkommen kuriositet midt på plata. Den er velkommen fordi Urstrids materiale ellers likevel blir litt vel ensformig og langstrukket, og jeg kommer ikke utenom tanken om at utgivelsen hadde passet bedre som en EP. Avslutningslåta «Hundre År Med Vinter» er for eksempel langt fra en dårlig låt i seg selv, men jeg føler meg rett og slett mettet på det Urstrid har å by på når avslutningsstrekket står for tur.

Det mest lovende peket fremover er definitivt «Født Under En Svart Måne», der jeg vil påstå at Urstrid mønstrer både det beste riffet og den beste melodien på hele skiva. Og denne plata er for all del god selv om jeg hadde ønsket meg noen oppstrammere, og for øvrig også preget av en svært god produksjon og sterke prestasjoner. Jeg gleder meg definitivt til neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange

Belfalas – Dor-En-Ernil

Da har altså det instrumentelle solo-prosjektet Belfalas sluppet ‘Dor-En-Ernil’, som i følge skaperen er ment å telle som en full-lengder. Dette slår meg som ukonvensjonelt gitt innholdet på utgivelsen, som består av tre nye spor og to av demo-innspillingene fra ‘Cries of the Coming Wind’, som ble sluppet tidligere i år. Det er snakk om atmosfærisk, symfonisk melo-death som passer like godt som bakgrunnsmusikk til introspeksjon som til dagdrømming om storslåtte slag på blodige slagmarker, og til tross for at låtene mangler vokal er de temmelig lette å la seg fenge av. Det er ikke så mye annet å si om musikken til Belfalas for øyeblikket, men ta for all del en lytt eller ti dersom du liker å la tankene vandre til fjerne fantasy-riker til lyden av episk, atmosfærisk metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Styggedom – Massedrap

Kjartan «Nattsvart» Øvrehus er en skikkelse som har gjort seg bemerket gjennom en hel rekke svartmetallprosjekter, blant annet Nitrist. Mange av dem, om ikke alle, er sentrert rundt det lille rogalandske plateselskapet Bad Noise Records, som også har band som Evig Hat, Dimmu Bongir (nei, ingen stavefeil!) og Kirkegrill. Styggedom er fyrens nyeste prosjekt, og på debututgivelsen ‘Massedrap’ evner han – som i mange av sine andre prosjekter – og koke opp vederstyggelig svartmetall som er tro mot røttene på en ganske så appellerende måte.

‘Massedrap’ består nemlig av nikkeverdig og uhøytidelig svartmetall av den gamle skolen, der stygge og ekle gloser proklameres over en rå og hjemmebakt produksjonsdrakt. Det minner spesielt mye om en del Darkthrone-materiale, og tendenser lik dem man finner i klassikeren «Sjakk Matt Jesu Krist» åpenbarer seg for eksempel raskt i den fengende åpningslåta «Forlatt herfra til Helvete».

Styggedoms ess i ermet mener jeg er vokalen, særlig på grunn av tekstene som i sin krasse, rogalandske fasong også er hørbare. Linjer som «skyta deg sjølv med shotgun!» nører opp under platas herlige, misantropiske legering, og tekstene får ofte også drahjelp av noen strålende, taktfaste grooves, som i den minneverdige «Kristenmanns blod». «…og Satan spiller solo!» rekker Nattsvart også å berette før en sinnsyk gitarsolo krydrer til «Blod og hat», en av platas beste låter. Slike ting gjør at denne plata blir en underholdende affære i all sin vemmelighet.

Verktøykassa er ellers litt skral, og den nevnte «Blod og hat» er en av de beste låtene nettopp fordi lengden på den rettferdiggjøres av variasjon. ‘Massedrap’ er ellers preget litt vel mye av repetisjoner, og noen av låtene blir også litt like, selv om låter som den litt sakteregående «Nidingsverk» riktignok bidrar med litt dynamikk. Først og fremst er likevel ‘Massedrap’ et friskt pust som jeg har fått mye sans for, der Styggedom leverer tradisjonstro og misantropisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Khold – Du Dømmes til Død

Khold har med tiden vist seg å være en av de mer stabile og konsistente leverandørene av groove-tung svartmetall på norsk jord. Bandets kombinasjon av drivende black’n’roll, hamrende riff og grufullt poetiske tekster er fullstendig ulikt alt annet som produseres her til lands, og fortsetter å gi avkastning til tross for at kvartetten har levert et aldri så lite vognlass av plater med nært sagt identisk innhold. Subtile forskjeller er dermed av stor betydning i Kholds univers, og på ‘Du Dømmes til Død’ inneholder akkurat nok av disse til at skiva ikke oppleves som overflødig gitt bandets lange utgivelseshistorikk.

I tillegg har ‘Du Dømmes til Død’ en tematisk ramme som bidrar ytterligere med å skille den fra mengden av Khold-utgivelser. Bandets tekstforfatter, Hilde Nymoen, har på ‘Du Dømmes til Død’ undersøkt bruken av dødsdom og henrettelser opp gjennom Norges historie, og filtrert råstoffet gjennom sin sedvanlige dystre, rå poesi. I andres hender kunne ‘Du Dømmes til Død’ brått blitt en ensformig, blodig parade av halshugging og heksebrann, men Nymoen finner stadig nye perspektiver å anskue skyggesidene av norsk rettspraksis fra. Derav får vi låttekster om skarpretterskap som går i arv («Lædel»), hemmelige fødsler – hvilket ble straffet med døden i Norge frem til 1842 – («Dølgsmål»), og ja, en hel drøss med låter om halshugging og heksebrann.

‘Du Dømmes til Død’ tar ikke nødvendigvis lytteren på en reise fra A til B, men består av en rekke grusomme stillbilder hentet fra en mørk, norsk fortid. Dette passer egentlig Khold fint, ettersom bandet stort sett skriver enkle men effektive låter med temmelig tradisjonelle låtformer. Det bør likevel nevnes at «Myrdynk» utgjør en usedvanlig seig, dunkel og avmålt åpning på en plate, og at det ikke er før singelen «Vanviddfaren» og det dramatiske, skingrende tittelsporet at Khold virkelig begynner å sparke fra seg. Fra dette punktet får vi servert Khold i all sin umiskjennelige form, hvor kun subtile forskjeller skiller låt fra låt – om de så alle sammen er temmelig solide.

Som vanlig finner vi flust av drivende black’n’roll og hamrende riff på ‘Du Dømmes til Død’, men Khold har som nevnt injisert låtene sine med noen halv-nye elementer i denne omgang. Dunkel, atmosfærisk gitarklimpring utgjør for eksempel en effektiv kontrast til den ellers drivende tyngden på flere av platas låter. I tillegg får vi passende nok et par riff som strekker seg i retning dødsmetallisk tyngde på låter som tittelsporet og singelen «Galgeberg og Retterbakke», i tillegg til et par eksplosive svartpønk-partier. Disse elementene klarer nok ikke å bryte opp Kholds formular fullstendig, og allerede på «Trolldomsdømt» kjenner jeg personlig at de utallige drivende trommegroovene har begynt å gjøre meg noe fartsblind.

Totalt sett er ‘Du Dømmes til Død’ atter en bunnsolid Khold-plate, og en god oppfølger til den stilfulle kraftpakken ‘Svartsyn’ fra 2022. For lyttere som har sett seg lei gruppens grunnleggende metodikk vil plata utvilsomt oppleves som «nok en Khold-plate», og foruten skivas tematiske rammeverk er det nok lite som skiller ‘Du Dømmes til Død’ fra gruppas øvrige diskografi. Personlig koser jeg meg fortsatt med Kholds umiskjennelige og unike tagning på svartmetall, det til tross for at skiva er relativt blottet for overraskelser og ny innsikt for dedikerte følgere av bandets produksjon til nå.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deception – Daenacteh

Metallurgi fikk i 2021 bakoversveis av rogalandsbandet Deceptions plate ‘The Mire’, og plasserte den like godt på førsteplass over årets beste norske metallplater. Dette er en symfonisk og progressiv death metal-plate med en vanvittig kvalitet i låtskriversegmentet, der brutalitet møter rent fengende partier og mestring av progressive låtstrukturer. ‘Daenacteh’ er sånn sett ikke en hvilken som helst oppfølger, og jeg kan si med en gang at bakoversveisen ikke er like markant denne gangen; like fullt er det snakk om en solid prestasjon fra det som definitivt er blant Norges beste death metal-band.

«If it ain’t broken, don’t fix it» får en slags ressonnans på denne plata, da ‘Daenacteh’ både stilistisk og strukturmessig ligger nærme ‘The Mire’. Deception går umiddelbart hardt ut med en kort kraftplugg denne gangen også med «Sulphur Clouds», som gir et utmerket førsteinntrykk med sin intensitet, sine overganger og sitt forbilledlige refreng som får bandet til å høres ut som en slags dødsmetallisk Dream Theater. Låta glir sømløst over i «King of Salvation», som blant bekrefter Deceptions evne til å fange lytteren gjennom minneverdige enkeltmelodier og -riff.

Likevel kommer den litt til kort ved å demonstrere det jeg mener blir en svakhet på ‘Daenacteh’, nemlig at plata er hakket overprodusert og overstimulerende. Jeg tviler ikke på at fans av sjangeren ikke har noe problem med de noen ganger overdådige symfoniske elementene og kompleksiteten i overgangene og strukturene her, men for meg har Deceptions styrke ofte ligget i bandets evne til å balansere dette med tilgjengelighet. Når jeg hører på ‘Daenacteh’ spør jeg meg noen ganger for eksempel om de symfoniske elementene, som for øvrig ligger litt nølende til i produksjonen, egentlig er nødvendige – selv om de noen ganger, som i hovedpartiet til «Monophobic», definitivt er det.

Dette står imidlertid ikke i veien for å konstatere at Deception mønstrer noen upåklagelige høydepunkter på ‘Daenacteh’. Det beste kommer i platas andre tolåtsbunt. «Iblis’ Mistress» er regelrett fantastisk med sitt seige og dramatiske hovedtema, sitt revnende refreng, sine illevarslende ride-bjeller og sin totalt skamløse djent-flørt, og «Assailants» topper det deretter. Her serverer Deception et råtøft og nesten stoner-aktig riff som blir basis for et blytungt og tøft refreng; dessuten treffer bandet blink i produksjonen her med en fantastisk vokal i bakgrunnen når hovedtemaet er på sitt mest intense.

«Assailants» samsvarer også best med platas merkelige, mytologiske ørkentema, som for øvrig vitner om at lanseringstidspunktet helt, helt, helt sikkert er godt koordinert med Warner Bros., Denis Villeneuve og resten av teamet bak Dune: Part Two, som ble offer for mitt popcorntyggende tryne hele to ganger mellom de mange gjennomlyttingene av denne plata. Tematikken er dessverre ellers ikke så overbevisende, og mister litt sjarmen gjennom den noe sjelløse og (delvis) AI-genererte(?) visuelle presentasjonen.

Forutenom «Dhariyan», som for meg fremstår som en mer uinspirert versjon av «Assailants», serverer imidlertid Deception stort sett fra øverste hylle når det gjelder låtskriving. «Monophobic» er et strålende midtpunkt med sitt storslåtte refreng, og avslutninga på plata er sterk. De galloperende ledegitarene på «Be Headed on Your Way» er en herlig kuriositet før ti-minutteren «Daughters of the Desert» runder av det hele. Denne låta når ikke opp til bandets tilsvarende gigant «Asphyxia», men imponerer like fullt med en svært god oppbygging og en voldsom, symfonisk avslutning.

‘Daenacteh’ har noen svakheter, men det er mest i lys av en viss forgjenger av skyhøy kvalitet. Det er nemlig først og fremst en sterk, underholdende og fengslende dødsmetallplate som ikke levner noen tvil om Deceptions intensjon om å kapre flere metallhjerter. Jeg håper nok på noen flere nyskapende sprell i neste omgang, men nøyer meg likevel med å slå fast at ‘Daenacteh’ er verdt din oppmerksomhet – om den så falmer litt i skyggen av ‘The Mire’.

Skrevet av Alexander Lange

Coffin Storm – Arcana Rising

Jeg vet ikke om mange supergrupper fra Kolbotn, men det splitter nye prosjektet Coffin Storm er i alle fall det. Her har Darkthrones Gylve «Fenriz» Nagell slått seg sammen med Aura Noirs Ole Jørgen «Apollyon» Moe og Olav «Bestial Tormentor» Knutsen, som på sin side er kjent fra for eksempel Infernö. Sistnevnte står bak strengeinstrumentene på prosjektets debut ‘Arcana Rising’, mens Apollyon bidrar med slagverkskunst og miksejobb. Fenriz leverer på sin side ravgale vokalprestasjoner som kan minne om det han har mønstret på enmannsprosjektet Isengard, og som ifølge han selv er inspirert av bandet Agent Steels teatralske sprell – så vel som en hel del annet.

‘Arcana Rising’ føles i det hele tatt som en eneste stor hyllest til 70- og 80-tallets tungmetall, og er på ingen måte en innovativ prestasjon. Samtidig føles materialet friskt og inspirert, noe som både skyldes høy kvalitet på selve musikken, en åpenbar professoral kunnskap om inspirasjonsmaterialet blant utøverne og en overbevisende produksjon og presentasjon. Det nydelige albumcoveret setter tonen for en okkult lytteropplevelse som først og fremst er en råtøff riffest av den gamle skolen der tradisjonell tungmetall, doom metal og et ørlite dryss thrash metal går sammen i en sterk enhet. På den måten minner det litt om Darkthrones to siste plater; andre har beskrevet det som noe nærliggende Mercyful Fate, noe som nok er en mer presis sammenligning.

Åpningslåta «Over Frozen Moors» var den eneste smakebiten vi fikk fra ‘Arcana Rising’ i forkant av slippet, og er en forholdsvis dekkende demonstrasjon av grunnelementene på plata – uten at Coffin Storm ruller ut sin fullstendige virkemiddelmatrise. Et bunnsolid hovedriff og noen medhjelpere er drivkreftene mellom de grøssende refrengene, og som platas korteste låt klokker den inn på intet mindre enn seks minutter. Låtene ellers er bittelitt lenger, mer ett noe utstrakt tilfelle på ti minutter, og låtlengdene indikerer en viktig karakteristikk ved ‘Arcana Rising’. Coffin Storm tar seg nemlig god tid med den taktfaste riffinga. Fordi riffene stort sett er innmari bra blir plata dermed som marinade for metallører, og det er aldri slik at bandet drar det for langt ut, og de balanserer stort sett godt mellom driv og seighet.

Denne balansen demonsteres for eksempel godt på tittellåta, der et blytungt og nokså melodisk refreng bryter opp riffinga på strålende vis. Rent progressive tendenser dyrkes på sin side i den nevnte timinutteren «Open the Gallows», som er platas desidert beste låt. Hektisk riffing baner innledningsvis vei for noen herlige ledegitarer, og deretter følger blant annet platas feteste hovedtema og et refreng som treffer en perfekt balanse mellom det teatralske og storslåtte.

Platas B-side er ikke fullt så god som A-siden, mest på grunn av at jeg synes «Eighty-Five and Seven Miles» har et litt vel gnagende hovedriff. Coffin Storm redder seg imidlertid godt inn igjen med nok et herlig refreng og gitarsolo på «Ceaseless Abandon», og avslutninga «Clockwork Cult» er en strålende oppsummering med sitt seige doom-riff og blendende avslutning. ‘Arcana Rising’ er med det på alle måter en sterk prestasjon, og er et verdig pek tilbake på metallens hjørnesteinsbedrifter. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

The Fallen Divine – Atlas

The Fallen Divine er en progressiv, melodisk dødsmetall-kvartett fra Oslo som ble opprettet i 2009. Bandet var aktive i musikkmiljøer som tilgrenset mitt eget rundt tiårs-skiftet, og jeg husker godt hvor massivt det føltes ut at debutskiva deres ‘The Binding Cycle’ ble sluppet på selveste Indie Recordings. Det føltes definitivt ut på den tiden som at større ting var i vente for den relativt unge gjengen, men foruten EPen ‘The Event Horizon’ fra 2018 har det vært temmelig stille i etterkant av debuten. Dette endrer seg i år, ettersom den hardt tilkjempede andreskiva ‘Atlas’ endelig treffer markedet, dette for bandets egen maskin.

Stilistisk sett er det snakk om progressiv, melodisk dødsmetall skrevet av en gjeng som trolig har vokst opp med mye av den samme musikken som meg selv. Dette vil si at teknikker, grooves og teksturer fra band som Lamb of God, Gojira, Mastodon og spesielt Opeth gjør seg til kjenne i bandets musikk, selv om dette trolig skyldes motorisk minne heller enn et nøye kalkulert forsøk på sjangerblanding. Om man skal bruke norske grupper som referanse, er det egentlig ingen band jeg kan komme på som gjør nøyaktig det samme som The Fallen Divine gjør på ‘Atlas’. Enkelte thrash-elementer, samt lange, innviklede og tekniske låtkonstruksjoner gjør det mulig å peke til band som Vorbid og 66crusher, men sammenlikning med disse vil heller ikke være helt treffende for atmosfæren og det sammensatte uttrykket som er presentert på ‘Atlas’.

Det var tydelig allerede på ‘The Binding Cycle’ at The Fallen Divine var opptatt av menneskeheten som sett gjennom en videst mulig linse, og tematikk sentrert rundt sivilisasjoners fall og oppstandelse, indre konflikter og livets store spørsmål virker å stå sentralt i bandets låttekster nå som da. På ‘Atlas’ synes jeg å skimte en tematisk rød tråd som strekker seg fra start til slutt; et overhengende narrativ som for min egen del minner om Dantes berømte ‘Gudommelige Komedie’. Misnøye med både egen og samfunnets tilstand leder til en reise ned i sjelens dypeste avgrunn, som deretter leder til en tur opp til tilsvarende svimlende høyder. I løpet av reisen oppnår protagonisten både innsikt og aksept for tingenes tilstand, og det blir gjort tydelig at dissonansen mellom alt som er godt og alt som er vondt er en essensiell og uunngåelig del av tilværelsen.

Om skivas tematiske bakteppe virker litt kryptisk og innviklet, så vil nok musikken også oppleves som utfordrende. Åpningssporet «Pilgrimage» er sånn sett en passende litmus-test, ettersom den ti minutter-lange låta er fylt til randen av et intrikat vev av motiver, rytmiske krumspring og strukturelle finurligheter. Heldigvis fletter The Fallen Divine også inn en del melodier, hvor spesielt den minneverdige melodien sunget av Crecendeds Maria Løschbrandt Kvist fungerer som et viktig musikalsk landemerke på «Pilgrimage».

Og dersom åpningsduoen bestående av «Pilgrimage» og «Ashen Snowfall» oppleves som noe overveldende, så setter The Fallen Divine en marsjfart som er noe enklere å følge på singelen «Run, Run Away», «The Impossible» og «Phantom Fears». I tillegg finnes det en del umiddelbare gleder å erfare over ‘Atlas’ timelange spilletid, deriblant fengende folkemetalliske melodier, jazzy, akustiske Opeth-broer og flotte, episke akkordrekker. Kombiner dette med bandets skyhøye tekniske ferdigheter og en miks som skaper rom for både klarhet og slagkraft, så vil utfordringene som ‘Atlas’ byr på raskt overskygges av dens mange kvaliteter.

Gitt mylderet av ideer og detaljer som fyller ‘Atlas’ til randen, er det nær sagt umulig å avlegge noen endelig dom før jeg har plata på anlegget i noen måneder. Det er uansett liten tvil om at The Fallen Divines andreskive er en imponerende musikalsk bragd som tilbyr et særegent perspektiv på progressiv metall her til lands, og det virker på alle måter som at all tiden bandet har viet til skrivingen av plata har gitt avkastning. Personlig synes jeg at hakket mer variasjon i vokalen hadde vært på sin plass (mer renvokal, muligens?), og vokalistens -core-aktige sound og kadens vil nok jage vekk mer tradisjonelle prog-dødsmetalliske lyttere. ‘Atlas’ er en storartet, ambisiøs musikalsk odyssé, og en av de større severdighetene innenfor norsk, progressiv metall i senere tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

UDÅD – UDÅD

UDÅD er det nye sideprosjektet til Thomas Eriksen som kjent fra Mork, hvor målet etter sigende har vært å finne tilbake til den lavoppløste, rå sjarmen til sistnevntes debutplate ‘Isebakke’. Ord som «rått», «primitivt» og «ekte» blir slengt rundt i beskrivelsen av prosjektets selvtitulerte debutskive på Bandcamp, hvor også den norske andrebølges-svartmetallen fra det tidlige 90-tallet trekkes frem som en kreativ ledestjerne.

Og ‘UDÅD’ låter stort sett pistrete og rå, med sprakende gitarlyd og trommer som hamrer ut statiske beats i bakgrunnen av lydbildet. Sånn sett er både målet om å gjenfinne noe av ‘Isebakke’s magi, samt å redusere ambisjonsnivået og kompleksiteten som vi finner i Morks senere musikk oppnådd. Jeg vil likevel ikke påstå at ‘UDÅD’ har spesielt mye til felles med svartmetallens fundamentale dokumenter fra 90-tallet utenom en noe mer frynsete produksjon. Til det er både harmoniene og melodiene for oppdaterte, og ‘UDÅD’ låter nok mest som Eriksens lett gjenkjennelige låtskriversignaturer gitt en noe enklere og mer dempet karakter.

Platas første halvdel har et tålmodig, moderat ganglag og en skogslig atmosfære som minner meg om Gjendøds flotte ‘I Utakt med Verden’ fra 2022. Denne referansen blir desto mer gjeldende når man tar i betraktning basspillet på ‘UDÅD’, som tilfører en mengde ulike fargefasetter som følge av sin rastløse, aktive drodling. Dette kan spesielt merkes på singelen og det tidlige høydepunktet ‘Avgudsdyrker’, som også kan skilte med noen av skivas nydeligste, stauteste melodier. Stormende, aggressive øyeblikk er det lite av til å begynne med, og det er ikke før «Den Virkelige Apokryf» at vi får en vaskeekte, svartmetallisk blast beat på skiva.

‘UDÅD’ er en skive som virkelig skinner dersom den spilles sammenhengende fra start til slutt. En av Eriksens største styrker som låtskriver er hans evne til å fylle platene sine med både variasjon og meningsfylte, minneverdige hendelser, og ‘UDÅD’ er en sann reise i så forstand. Platas innhyllende kvaliteter gjør stort sett opp for at den mangler noen av Morks mer umiddelbare, punchy aspekter, og dersom du i tillegg tar i betraktning de lange strekkene med hypnotiske repetisjoner vi finner i låter som «Blodnatten» og den besatte, gnagende avslutningslåta «Antropofagens Hunger», blir det tydelig at ‘UDÅD’ er en skive laget for konsentrert lenestols-lytting og gåturer i mørklagte skogholt. ‘UDÅD’ er dermed nok en suksess for Eriksen, om så den ikke er like enestående som fjorårets ‘Dypet’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Náttligr – Midvinternatt

Náttligr er en kvintett fra Trondheim som debuterte med en rufsete og overfylt – om ikke helt merittløs – skive i fjor ved navn ‘Ravatal’. Min egen omtale avslører at min tid med plata var relativt krevende, men at jeg på sikt lot meg fascinere av spesielt de tydelige nikkene i retning svartmetallens førstebølge, dette i form av krokete Celtic Frost-riff og Root-aktige, eksentriske vokalbidrag. Det virker nå som at Náttligr har lagt mye av førstebølge-elementene bak seg, og de to låtene fra bandets kommende andreskive – her samlet som en to-låters EP ved navn ‘Midvinternatt – har en langt tydeligere eim av den norske andrebølgen i all sin primitive beskhet.

Den enkle, klassiske formen musikken til Náttligr har tatt på ‘Midvinternatt’ oser kraftig av Darkthrone, hvor plater som ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og kanskje spesielt ‘Transilvanian Hunger’ virker å ha fungert som ledestjerner for bandet. Dette blir tydelig allerede i løpet av de sprakende, vinterlige og golde åpningsøyeblikkene til «Régi Sír» («gammel grav» på ungarsk), og forsterkes når isvindene pisker for fullt på «Helvete Kaller». Vokalen er like hemningsløs og eksentrisk som på ‘Ravatal’, men i denne omgang minner det mer om den brølte galskapen til «Nocturno Culto» på de nevnte skivene Darkthrone-skivene, og dette fungerer bedre for meg personlig enn på forgjengeren.

Det meste ved ‘Midvinternatt’ fungerer strengt tatt bedre for meg enn materialet på debutskiva til Náttligr. Bandet har kanskje ristet av seg noe av egenarten sin med overgangen til mer tradisjonell andrebølges-svartmetall, men både låtskriving, vokal og produksjon er kraftig forbedret fra den amatørmessige ‘Ravatal’. Ja, enkelte skavanker er det fremdeles å finne i bandets musikk – som det skranglete solospillet og den rotete outroen på «Helvete Kaller» -, men dette gir også musikken et visst element av punk-rockens «gi faen»-mentalitet. Kombiner det med et nydelig maleri produsert av én av bandets egne medlemmer, og forventningene til bandets kommende skive er vesentlig høyere enn det de hadde vært om vi kun hadde ‘Ravatal’ å gå etter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Witch Club Satan – Witch Club Satan

Mye har blitt sagt om svartmetallprosjektet Witch Club Satan. Denne trioen ble etablert i 2021, og da med en slags Sex Pistols-aktig tilnærming i det at i alle fall ikke alle bandmedlemmene hadde noe særlig erfaring med instrumentet sitt før de kastet seg ut i prosjektet. De tre kvinnene hadde i stedet erfaring med skuespill og skriving, og så et potensiale i å kombinere scenekunsten og rå svartmetall i en feministisk forpakning. De ble raskt booket til flere store festivaler, og jeg selv har vanskelig med å komme på et nytt svartmetallprosjekt som har vært en såpass stor snakkis i Norge de siste par årene – i alle fall utenfor metallens egne kretser.

Mottakelsen av prosjektet var noe blandet, og var blant annet preget av en noe beryktet konsertanmeldelse av GAFFA oppi mange lovord ellers. Trioen skal imidlertid ha følt seg velkommen i metallsjangeren, noe som muligens kan skyldes drahjelpen fra storheter som Mayhems Jørn «Necrobutcher» Stubberud og Cadaver og Orders Anders «Neddo» Odden. Jeg selv har imidlertid ikke opplevd interessen som spesielt stor i miljøet, og selv var jeg også noe likegyldig i den lange singelopptakten til den selvtitulerte debutskiva til bandet. Musikken traff meg ikke så godt selv om jeg syntes presentasjonen var aldri så interessant.

Dette inntrykket har blitt ganske forandret i forbindelse med lanseringen av ‘Witch Club Satan’. Én ting er at singlene nok har vokst på meg litt; det har de. Men jeg setter mer pris på og er mer overbevist om den fulle pakka Witch Club Satan leverer både på og utenfor musikken på denne plata. Jeg har ikke fått sett bandet spille konsert, men vi i Metallurgi var såpass heldige at vi fikk en invitasjon til en slags førlanseringsmarkering i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo, der jeg deltok. Deltakerne fikk se Witch Club Satan spille av denne plata i samarbeid med et kor og kunstneren Kim Holm (eller «den unge herr Holm», som han heter på folkemunne), som malte med deltakernes blod på et lerret underveis. Seansen var en fantastisk interessant sak som vitnet om hvor gjennomført prosjektet Witch Club Satan er; de selv vil gi verken musikken eller presentasjonen mest vekt, og arbeidet som åpenbart legges i spetakkelet av blod, feminitet og nakenhet rundt det rent musikalske yter en slik beskrivelse rettferdighet.

Så er det også viktig å nevne det tekstlige og politiske rundt Witch Club Satan. Feminismen er tekstenes drivkraft og et hovedelement i bandets musikk, og da i en blodsprutende, skrikende, skruppelløs og fryktløs form som overbeviser stort. Om en eller annen antifeministisk størrelse i ekstremmetallmiljøet gnisser tenner i møte med dette, demonstrerer dette det svartmetallske paradokset der sjangerens konservativisme krasjer med dens fundamentalt opprørske sjel. Witch Club Satan finner en plass til feministisk sinne i svartmetallen som virker uhyre naturlig; det er med det ikke bare et interessant svartmetallprosjekt, men også et interessant feministisk prosjekt.

Rent musikalsk fungerer også mye bra på ‘Witch Club Satan’. Det er heller ikke utelukkende snakk om en svartmetallplate. Særlig punkens overlapp med sjangeren får en forløsning til tider, noe som gjør at jeg får assossiasjoner til blant annet Blodkvalts tagning på sjangeren for et par år siden – selv om det aldri velter ut i grindcore, da. «Reverse This Fuck» er ett eksempel på dette, og punken ligger i det hele tatt litt i lufta hele tida i det Witch Club Satan gjennomgående på plata tar tilbake noe av det mest primitive og fandenivoldske i svartmetallen som kanskje har forsvunnet litt med årene.

Ellers kan også goth rock-fans ha glede av noen av låtene her; «Steilneset» og «Hex» er et eksempler på dette i form av å være noen av platas aller beste låter. Særlig i sistnevnte sendes assossiasjonene rett til første fjerdedel av Chelsea Wolfe-klassikeren ‘Apokalypsis’, og Witch Club Satan bygger også denne låta opp til en herlig avslutning.

Ambient- og singer/songwriter-tendenser får på sin side plass i midtpunktet «Mother Sea», men her går det i mine ører ikke like bra. ‘Witch Club Satan’ består nemlig først og fremst av voldsom svartmetall, og kontrasten blir rett og slett for stor når denne låta, som også er platas desidert lengste med sine seks og et halvt minutt, dukker opp alt for brått.

Witch Club Satan klarer seg dessuten bra på sitt sinteste. Åpningsstrekket bestående av «Birth» og «Fresh Blood, Fresh Pussy» er for eksempel helt strålende svartmetallhåndverk. På «I Was Made By Fire» synes jeg også bandet klarer å balansere godt med et fengslende og rolig korparti innledningsvis før platas kanskje beste svartmetallriff etter hvert introduseres etter ca. to minutter. Det er verdt å nevne at vokalen er ordentlig besk, ekkel og strålende gjennomført; det bidrar til assossiasjonene til gamle svartmetallklassikere som Mayhems ‘Deathcrush’, Darkthrones uhellige trilogi og Gorgoroths ‘Pentagram’.

Så går det heller ikke alltid like bra. Den nevnte «I Was Made By Fire» synes jeg rett og slett er en ganske rotete låt på tross av gode enkeltpartier, «Wild Whores» føles ikke helt substansiell, og i «Salvation» glir det primitive over i det rent irriterende før en personlig favoritt – den pønka rulletekstlåta «Mother» – redder inn avslutninga. Sammen med punkteringen «Mother Sea» bidrar disse øyeblikkene til at plateopplevelsen i seg selv ikke når helt opp. Likevel synes jeg det først og fremst har vært skikkelig kult å høre på; dette er et prosjekt som fremstår uhyre gjennomført og som bidrar med noe verdifullt inn i den norske ekstremmetallscenen.

Skrevet av Alexander Lange

Vicinity – VIII

Blant de mange undersjangrene som har florert på den norske metallscenen siden TNT slapp sine første skiver på det tidlige 80-tall, kan ikke klassisk progmetall sies å ha vært blant de mest representerte. Selvfølgelig har vi av-arter av progmetallen som har oppnåd ulike grader av gjennomslag – kanskje spesielt den svartmetalliske – men det sier vel sitt at den eneste (relativt) tradisjonelle progmetallskiva som har landa på Metallurgis toppliste for året var Terra Odiums ‘Ne Plus Ultra’ i 2021.

Derfor var det en positiv overraskelse å bli gjort klar over eksistensen til trønderske Vicinity i år. Kvintetten har røtter helt tilbake til 2006, og har over én EP og to skiver levert progmetall som henter tydelig inspirasjon fra undersjangerens blåkopier. Bandet tar seg usedvanlig god tid med å skrive musikk, og før slippet av årets tredjeplate ‘VIII’ var det hele syv år siden sist vi hørte fra gjengen. Dette gjør ‘VIII’ til en ikke så rent lite betydelig hendelse i lys av norsk progmetall, og forventningene er dermed skrudd relativt høyt.

Førsteinntrykket av ‘VIII’ var således temmelig fantastisk. Det er åpenbart at det dreier seg om en gjeng som kjenner progmetallens språk og teknikker usedvanlig godt, og både det instrumentaltekniske, produksjonsmessige og låtskriver-messige holder et høyt, profesjonelt nivå over platas åtte spor. Rent stilistisk legger bandet seg visstnok temmelig kloss opp mot åndsverket til spesielt Dream Theater; bevisene finner du i keyboardistens Jordan Rudess-aktige lydvalg, de skeive taktartene og de lange, innviklede og detaljrike låtkonstruksjonene. Litt distanse mellom Vicinity og prog-legendene blir heldigvis skapt av bandets vokalist Erling Malm, som med sin klokkeklare og robuste røst sender tankene i retning mer moderne band som f.eks danskene i Anubis Gate.

Det lange åpningssporet «Promised Paradise» byr på et temmelig utfyllende mikrokosmos av Vicinitys stilistiske bredde og kompositoriske stil. Det er snakk om bombastisk og synth-kledt prog fra perioden mellom Dream Theaters ‘Images and Words’ og ‘Systematic Chaos’, som tidvis brytes opp av tyngre syvstrengsriffing. Overraskelser er det lite av, – paradoksalt nok, gitt sjangeren det er snakk om – der kun øyeblikk som den Tool-aktige broen i åpningslåta, den bredbeinte Bon Jovi-introen til singelen «Distance», samt et sjokkerende In Flames-riff på avslutningssporet må nevnes i så henseende.

Og det er på dette punktet i anmeldelsen at jeg dessverre må medgi at det fabelaktige førsteinntrykket som ‘VIII’ gav meg, ikke vedvarte i lengden. Jeg bemerket i mine singelomtaler at de urokkelige veggene av synth, de mange gitarsporene og de noe hyperaktive trommene som kjennetegnet begge låtene gjorde opplevelsen av dem temmelig overveldende, og ‘VIII’ er som en helhet tynget av et temmelig konstant overforbruk av instrumentlag. Og på samme tid som jeg må applaudere Malms robuste vokalprestasjoner over platas åtte låter, må jeg også medgi at jeg ønsket meg større variasjon i vokalteknikker, samt noe mer minneverdige melodier enn de vi har blitt gitt på ‘VIII’.

Til tross for at Vicinitys tredjeskive trolig ikke blir noen listetopper ved årets ende, er det likevel viktig å understreke at det er snakk om en bunnsolid progmetallskive som burde gjøre seg bemerket både i innland og utland. Det er en sjeldenhet å høre nettopp denne typen progmetall skrevet og fremført på dette skyhøye nivået her til lands, og fans av uttrykket vil trolig bite seg merkere i ‘VIII’ som en av de sterkeste norske bidragene i senere tid. ‘VIII’ er dermed varmt anbefalt av Metallurgis skrivende redaksjon, om så den med sin timeslange spilletid og urokkelige kjerneuttrykk vil teste tålmodigheten til enkelte lyttere – både i og utenfor progmetallens lytterbase.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jordsjuk – Råtner på Rot

Jordsjuk har pisket opp den norske svartmetallen denne våren med noen singler fra EP’en ‘Råtner på Rot’, og det i en slags supergruppestil. Bandet frontes av ingen ringere enn Mannevond, aller best kjent fra Koldbrann, og med seg har han medlemmer fra blant annet Nattverd, Trollfest og live-bandet til Nordjevel – for ikke å snakke om eks-tilhørighetene besetningen kan vise til. Låtene «Siste skanse» og «Viva la apocalypse» har vi fått høre før EP-slippet; nå har vi to til, og sammen munner de fire låtene ut i en nett liten EP på drøye elleve minutter.

Jordsjuk spiller kortfattet, moderne, men også tradisjonstro svartmetall som lener seg mye på mid-tempoet. De mest nærliggende sammenligningene blir dermed enkelt band som Khold og Satyricon. ‘Råtner på Rot’ er også en godt produsert utgivelse, som vitner om stålkontroll på håndverket.

Aller best synes jeg det går i de to endene. Åpningslåta «Stein Til Byrden» er en forbilledlig sak som kombinerer riffdriv med ondt moll-håndverk, og «Viva La Apocalypse» har blitt en gjenganger på øret til undertegnede på grunn av et økt innslag av turbo og et strålende refreng. «Siste Skanse» og tittellåta gjør imidlertid også susen med det vante riffhåndverket og Mannevonds strålende, artikulerte vokal.

‘Råtner på Rot’ er imidlertid en kort utgivelse, og det meste tyder på at det er en smak på det vi har i vente; på oppvarmingsdagen til Inferno på SALT røpte i alle fall Mannevond at en plate var på vei før vi fikk høre noen smakebiter. Bra var det også. Til da kan jeg anbefale ‘Råtner på Rot’ til de som vil høre riffbasert, rask og aggressiv svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Skrymir – Scarab Soul

Skrymir er det titulære soloprosjektet til den unge musikeren Skrymir Skogheim, som skapte både hodebry og forundring hos Metallurgis redaksjon med debutskiva si ‘Spell Night (Story about Tynans Feasting Worms)» i 2021. ‘Spell Night…’ var en utett, fragmentert og lavprodusert utgivelse, men klarte til tross for dette å skape en opplevelse som var såpass unik at den festet seg over tid. Nå er altså andreskiva ‘Scarab Soul’ ute, som i følge Spotify-bioen til Skrymir muligens blir prosjektets siste.

Det første man vil legge merke til ved ‘Scarab Soul’, er at den er fullstendig ulik sin forgjenger. Borte er følelsen av at Skrymir er et svartmetallband, og i stedet sitter vi igjen med et slags soundtrack-prosjekt som baker inn svartmetalliske elementer som skrikevokal og vrengte gitarer fra tid til annen. Rent spesifikt får jeg assosiasjoner til enkle online-RPGer som f.eks Runescape, hvor spesielt de kvekkende MIDI-trompetene til låter som «Sand of Dune» har skyld i dette. Om man skulle forsøkt å relatere Skrymirs nye skive til eksisterende svartmetalltradisjoner ville det nok vært mest naturlig å putte den i bås med enten den rå svartmetallen eller fangehulls-synth, eller kanskje til og med prosjekter som norske Syndexioi når den er på sitt mest metalliske.

Skrymirs nye sound gagner prosjektet av flere grunner. For det første setter ikke soundtrack-sjangeren like store krav til tekniske ferdigheter som svartmetallen, hvilket gjør at rytmene er mindre vaklevorne på ‘Scarab Soul’ enn på ‘Spell Night…’. For det andre passer vignett-strukturen til spill-soundtracks ypperlig til Skrymirs kompositoriske stil, som låt litt for kaotisk og oppstykket i en ren svartmetallisk setting. Når det kommer til kritikk bør jeg nevne at Skrymirs bruk av tonalitet fremdeles er rotete på andreskiva, og samtlige låter inneholder øyeblikk hvor ulike instrumentspor tråkker hverandre på føttene eller dissonerer kraftig.

Det er likevel liten tvil om at særegenhetene ved Skrymirs musikalske univers fremdeles er bevart på ‘Scarab Soul’. Nok en gang har jeg vansker for å anbefale plata til andre enn kun de mest herdede Bandcamp-arkeologer, til tross for at jeg gradvis har latt meg forhekse av den sære atmosfæren som plata maner frem. Om du selv etter dette utsagnet fremdeles har lyst til å sjekke ut skiva, anbefaler jeg låter som nevnte «Sand of Dune» (med reprisen), det «Silvester Anfang»-aktige, dansbare tittelsporet, eller «Blue Lotus (Painted Walls», som med sine kosmiske synther og svartmetalliske motiver har en potent atmosfære. Så er det bare å takke Skrymir for hans arbeid under metallsjangerens banner, dersom ‘Scarab Soul’ virkelig skulle vise seg å være hans siste skive (under navnet Skrymir i det minste).

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Misotheist – Vessels by Which the Devil is Made Flesh

Misotheists ‘From the Glory of Your Redeemer’ var den beste norske svartmetallplata som ble sluppet i 2021 – i alle fall om man skal tro Metallurgis lille tomannsredaksjon. Etter å ha lansert den selvtitulerte debutplata tre år tidligere, etablerte dette enmannsprosjektet seg ytterligere som en viktig spiller i svartmetallbastionen Trondheim med denne skiva, der plateselskapet Terratur Possessions også har stått for en rekke andre høyst prisverdige utgivelser innenfor sjangeren de siste årene. Forventningene til denne nye plata, som følger opp ‘For the Glory of Your Redeemer’ nokså formulaisk med tre nye, fryktinngytende låter, ble dermed umiddelbart høye da den ble annonsert for bare kort tid siden.

Mannen bak Misotheist, Brage Kraabøl, er ellers også å finne i Enevelde, der han på samme måte som her legerer svartmetallen sin med en usedvanlig mørk og aggressiv growlevokal. Mens Kråbøl i Enevelde legger seg mer eller mindre tett opp mot typisk norsk svartmetall, kjennetegnes Misotheist av sine lange, dissonante og komplekse komposisjoner, noe som gjør at den fulle pakka nikker tydelig mot franske og islandske varianter innenfor sjangeren a la Deathspell Omega, Aosoth og Svartidaudi.

‘Vessels by Which the Devil is Made Flesh’ er med sine nesten førti minutter Misotheists lengste plate til nå. Det sier ikke all verdens med tanke på at de foregående skivene bare er noen minutter kortere, men signaliserer like fullt et nytt ambisjonsnivå når antallet låter ikke er økt; Misotheist slår blant annet på stortromma her med en tjue minutter lang avslutningslåt ved navn «Whitewashed Tombs». De to andre låtene varer i henholdsvis tolv og seks minutter. Med det er det snakk om ganske progressive og flerfasseterte låtkonstruksjoner – om så på litt ulike måter.

Den seks minutter lange tittellåta er på sin side noe av det mest tekniske og fartsfylte jeg har hørt Kråbøl koke opp, og er definitivt også den låta her som i størst grad peker i nye retninger for Misotheist. Det er også den beste låta. Krallice-aktig gitarlek velter over i et nærmest fengende dissonant hovedtema; dette følger lytteren gjennom resten av låta i litt ulike former som et slags leit motif, både når Urfausts IX bidrar med herlig og frisk gjesteopptreden og når Misotheist byr på en turboetappe av de sjeldne mot slutten.

De to andre låtene følger i større grad i fotsporene til ‘For the Glory of Your Redeemer’, og lykkes i stor grad godt med det. «Stigma» åpner plata særdeles godt når skjøre, dissonante akkorder velter over i et hardtslående hovedtema, og etter et nokså dynamisk midtparti lander komposisjonen godt i en storslått avslutning. Også den nevnte «Whitewashed Tombs» imponerer på tross av at noen temaer blir noe gnagende de første ti minuttene; Misotheist byr avslutningsvis på en strålende oppbygging fra noen melankolske ambient-toner til det mest harmoniske plata har å by på.

Det er likevel vanskelig å bli like imponert av disse to låtene som det jeg ble av ‘For the Glory of Your Redeemer’, rett og slett fordi det ikke slår meg som like nytenkende. Over det hele, synes jeg også vokalen blir i overkant høylytt og dominerende til tider, og noe av den mørke mystikken som har ligget over Misotheists utgivelser tidligere, er ikke like toneangivende i produksjonen.

Like fullt er det en kjensgjerning at ‘Vessels by Which the Devil is Made Flesh’ blir bedre og bedre jo mer jeg hører på den. Misotheist er utrolig god til å gjøre mye ut av de dissonante basiselementene i musikken, og har også på denne skiva konstruert noen særdeles imponerende låter som med sine lengder og detaljrikdommer byr på utrolig mye snadder for svartmetallnerder. Og om mye her minner vel mye om den forrige skiva, vitner tittellåta om at Kråbøl kan få mer ut av dette prosjektet enn som så.

Skrevet av Alexander Lange

Terror Machine – A Mountain of Death

Terror Machine er et ekstremmetallband fra Vennesla som består av medlemmer fra bl.a. bandet Flukt. Stilen som utforskes på bandets nyeste EP ‘A Mountain of Death’ er krigsmetall, og det av en sort som kontrasterer eksplosive fremrykk med store, treskende grooves.

Personlig foretrekker jeg krigsmetallen min kledt i lærjakke med pigger, patronbelte og Blasphemy-t-skjorte, så de noe groove-metal-aktige seksjonene som dukker opp på samtlige av EPens tre låter faller nok ikke fullstendig i smak for mitt vedkommende. Jeg koser meg i mye større grad når jeg befinner meg i kampens hete, og spesielt de frenetiske thrash-sekvensene som river gjennom midtseksjonen til «Shed the Blood» får adrenalinen til å pumpe gjennom årene mine for full maskin. Slike heseblesende strekk finner man på samtlige av ‘A Mountain of Death’s tre låter, men det krever en viss toleranse for jump-the-fuck-up-grooves for å karre seg helskinnet gjennom det øvrige låtmaterialet som Terror Machine presenterer på sin andre EP.

Sånn sett var ‘A Mountain of Death’ en blandet affære for min egen del, men jeg tar likevel med meg EPen i skreppa som et sjeldent eksempel på vaskeekte krigsmetall produsert på norsk sokkel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tornekratt – Hvor Lidelsen Blir Fri

Tornekratt er et band bestående av tre kompiser som elsker å møtes i en eller annen garasje, fortære øl i festlig kameraderi, og kanalisere all ølen og kameraderiet inn i kjølige og beske svartmetall-låter. Bandet har etter sigende stått for samtlige av leddene i produksjonen av sin debutplate ‘Hvor Lidelsen Blir Fri’, om det så er snakk om innspilling, miksing, mastring, cover-art og logodesign. Dette må selvfølgelig ha vært utrolig tidkrevende, så jeg begynner like så godt omtalen av skiva med å gi gjengen en velfortjent klapp på skulderen for sin beundringsverdige innsats.

Stilistisk sett dreier det seg først og fremst om svartmetall av melodisk art. Tankene beveger seg i retning vestlandsgutta i Heimland i det «Chamber of Sorrows»s åpningsseksjon runger ut av anlegget, men det tar ikke lang tid før Randy Blythe-aktig growling og i overkant brutale, digitale trommer bryter alle forbindelser til akkurat den nisjen innenfor norsk, melodisk svartmetall. Kombinasjonen av svartmetall og Lamb of God-beslektet growling gjør det mer naturlig å sette Tornekratts debutskive i bås med det trønderske bandet Blodtørst, som bruker mye av de samme elementene for å skape et ganske annet, men like truende musikalsk beist.

Det er ikke til å komme fra at beslutningen av å gjøre absolutt ALT selv kan sies å ha eksplodert i trynet på Tornekratt på enkelte måter. Spesielt produksjonen er så røff at den gir demo-vibber, hvor heldigitale trommer, pistrete gitarer og tørrlagte vokaler enten kolliderer med hverandre eller skiller seg som olje og vann. Miksen varierer også temmelig kraftig fra låt til låt, hvilket i kombinasjon med noen voldsomme stilistiske digresjoner gjør at låter som «Dark Requiem» og «Sorgens Kvale» låter som to vidt forskjellige band.

Det at produksjonsjobben er såpass røff gjør det også å vanskelig å pløye gjennom det som er en ganske lang plate fra start til slutt. Strengt tatt mener jeg skiva hadde stått sterkere uten de tre siste låtene, hvor «Leshen» er en demolåt fra om lag et år siden, og «Sorgens Kvale» og «Dødens Marsj Del II» fremstår temmelig malplasserte med sine relativt rendyrkede post-black metal-uttrykk. Hadde man så byttet rekkefølge på «Gehennas Porter» og tittelsporet hadde man sittet igjen med en langt mer stilistisk koherent skive, som også ender med det jeg mener er platas desiderte høydepunkt.

Det er vanskelig for meg å anbefale ‘Hvor Lidelsen Blir Fri’ når produksjonen er såpass flisete som den er. Tornekratts sterkeste kort er nok for øyeblikket deres evne til å veve sammen svartmetalliske melodier, hvor spesielt det Eternality/Moldé Volhal-aktige tittelsporet utmerker seg på dette grunnlaget. Jeg tror nok mye er gjort dersom produksjonsjobben får seg en oppstramming, uttrykket blir noe mindre sprikende, samt at bandet finner seg en ekte trommis, så det er ingen grunn til å avskrive Tornekratt per merittene til deres førsteskive. Jeg ønsker gutta gratulerer med en hardt tilkjempet debutplate, så får vi se hvordan erfaringsgrunnlaget de har skaffa seg på veien kan gagne dem på en eventuell andreskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tordner – Av Skygger

Tordner er et anonymt enmannsband som skriver svartmetall i skjæringspunktet mellom den rå svartmetallen som for øyeblikket oversvømmer Bandcamp, og mer klassisk svartmetall. Denne sammensmeltingen er tydelig representert ved albumcoveret til prosjektets debutplate ‘Av Skygger’, hvor en av skissene til den norske naturalistmaleren Christian Krogh har blitt endret via enkle, digitale filtre man kan finne på hvilken som helst gratis bilderedigeringstjeneste på nett i 2024.

Og hadde man klippet ut den Unholy Craft-aktige, hysteriske vokalen, så hadde en låt som «Grått» lagt seg temmelig tett opp til den norske andrebølgens produksjons- og låtskriveridealer. Kjølige, iskalde gitarer vever et enkelt men hypnotisk vev, hvorunder trommene raser med besatte blast beats og tumlende basspedaler. I tillegg finner vi noen langsommere partier rundt låtas midtdel, hvor suggererende rytmikk og åpne akkorder danner en potent, tåkete atmosfære.

Åpningsstrekket på «Skikkelser» demonstrerer også at Tordner er i stand til å bruke elementære bestanddeler til å skape en stor effekt. Det er ingenting ved gitarakkordene, -melodien eller de drivende blast beatsene som hever seg over det rent ordinære i svartmetallisk forstand, men likevel lar jeg meg rive med av det hypnotiske, musikalske uværet som raser gjennom låta. Det viser seg dog fort at Tordner ikke har planer om å strekke seg så mye utover de stilistiske grensene som etableres av de første par låtene på ‘Av Skygger’, og allerede på tredjelåta «Aldri» begynner følelsen av deja vu og sette i hos undertegnede.

‘Av Skygger’ er en skive som er forbeholdt fans av enkel, hypnotisk og isnende kald svartmetall. Vokalen vil nok for enkelte gi sterke assosiasjoner til den rå svartmetallens støyfiltrerte hyling, så jeg vil nok ikke kunne anbefale skiva uforbeholdent til fans av rendyrket, tradisjonstro svartmetall. Debuten til Tordner er nok for oppskriftsmessig og simplistisk til å fange oppmerksomheten min over tid, men jeg angrer ikke på tiden jeg har brukt på skiva i forkant av omtalen. Helt ålreite saker.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (1/2)

Borknagar – Fall

Borknagar har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av norsk kvalitetsmetall, på samme tid som at de har hatt en nesten kameleon-aktig tendens til å skifte på sin uttrykksmessige fasade fra plate til plate. Fra den iskalde, hutrende svartmetallen som karakteriserte den selvtitulerte debutskiva, til den episke, progressive leken med musikalske elementer som vi finner på ‘Urd’ fra 2012; Borknagars reise har vært vanskelig å forutse, men uhyre underholdende å følge med på. Etter at Andreas «Vintersorg» Hedlund forlot bandets rekker etter sistnevnte plate har pipen atter fått en litt annen lyd, der spesielt ‘True North’ fra 2019 inneholdt noen av Borknagars mest utpreget kommersielle manøvre til nå.

Da jeg for noen uker siden skrev om låta «Moon», lurte jeg på om ‘Fall’ som helhet kom til å gjenspeile den noe «softere» utgaven av Borknagar vi fikk servert på singelen. Åpningsstrekket av plata gav meg i utgangspunktet inntrykket av beskheten og råskapen jeg etterspurte i omtalen var på plass, ettersom «Summits» åpner med et mektig, progressivt svartmetall-panorama som minner om mye av materialet på ‘Urd’. De fengende vokalmelodiene til «ICS Vortex» på låtas refreng, samt det rungende klimakset som dukker opp kun 7 minutter ut i skiva var nok til å øke forventningene mine til resten av skiva drastisk, ettersom det på «Summits» virker som at Borknagars melodiske og noe «softere» uttrykk fra senere tid har blitt godt balansert med ekstremiteten vi finner lenger bak i bandets historikk.

Denne drømmen brast allerede i møtet med andrelåta «Nordic Anthem». «Nordic Anthem» er en enkel, «Voices»-aktig komposisjon, som med sin fengende natur og bruk av tradisjonelle instrumenter virker som at den kunne vært skrevet for en serie om vikinger på HBO. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke har så mye til overs for denne kommersialiserte, arena-utgaven av Borknagar, ettersom jeg synes den enkle, fengende musikken i kombinasjon med de glattpolerte produksjonsverdiene gjør at det hele fremstår temmelig tannløst. Dette kan være greit å nevne for lesernes skyld, ettersom denne personlige preferansen får ganske mye å si for min vurdering av det som er Borknagars klart mykeste og kommersielle skive til nå.

Låter som «Afar» og «Stars Ablaze» bruker begge elementer hentet fra ekstremmetallens arsenal – blast beats, tremolo-gitarer og beske growls – men uten at dette tilfører musikken nevneverdig ekstremitet av den grunn. Det er for så vidt ikke noe problem at Borknagar velger å bevege seg i retning mer melodiske, mindre ekstremmetalliske landskaper, men det fordrer at bandet finner andre måter å skape kontrast på, slik at musikken ikke fremstår udynamisk og ensporet. Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, men jeg opplever definitivt at skiva sliter med å holde fokuset mitt i det vi entrer B-siden, mye som følge av låtmateriale som er mer eller mindre konstant i sin yndefulle melodikk.

Til slutt må jeg nevne at jeg synes tekstene – som for øvrig er gjennomgående sterke – virker å innby til en mer aktiv drakamp mellom skjønnhet og råskap enn den som utspiller seg i musikken. ‘Fall’ er en skive som er fullstendig betatt av nordisk natur, samt visdommen våre fedre har utvunnet fra den over hundrevis av år, og føyer seg sånn sett godt inn i rekken av naturtilbedende skiver som Borknagar har gitt ut i senere tid. Men der den nordiske naturen både er slående vakker og nådeløst brutal, består musikken på ‘Fall’ nesten utelukkende av puddersnø, nordlys og små pelsdyr som tasser fredfullt rundt i skauen.

‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med – men personlig kan jeg ikke annet enn å være litt skuffa over skiva. I mine øyne har Borknagar gitt avkall på noen viktige musikalske dimensjoner på ‘Fall’, uten å nødvendigvis komme med noe godt svar på hva som skal fylle tomrommet etter den forhenværende, stormende råskapen. Det kan hende at kvintetten finner ut av dette etter en skive eller to, men per ‘Fall’ sliter jeg med å la meg begeistre av Borknagars musikalske utvikling.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ihsahn – IHSAHN

Seks år er gått siden Ihsahn, mest kjent som frontmann i det legendariske svartmetallbandet Emperor, slapp sin forrige fullengder: ‘Ámr’. På samme måte som de to foregående skivene til Ihsahn slet denne med å få meg på kroken, og en noe tam introduksjon av en rekke synth-elementer var noe av det som fikk meg til å frykte at denne veldige skikkelsen hadde mistet noe av gnisten. De to påfølgende EP’ene ‘Pharos’ og ‘Telemark’ ga riktignok noen positive tegn med låter som «Spectre at the Feast» og «Nord», men jeg trodde ikke jeg kom til å bli så spent på hans neste store prosjekt som det jeg ble da detaljene om hans åttende(!) fullengder dukket opp. Her var det altså snakk om en selvtitulert skive, en fullstendig orkesterversjon, en alvorstung og semidystopisk presentasjon, og noen sinte singler med klar forankring i moderne symfonisk ekstremmetall.

Særlig det sistnevnte gjør det fristende å si at Ihsahn er i sitt rette element på denne skiva, da det stilistiske peker i retning hans tidligere og i mine øyne mest solide materiale – inklusivt noe sen Emperor. ‘IHSAHN’ er uansett Ihsahns desidert sinteste og mest metallisk utpregede skive siden ‘Eremita’, og med det følger en trygghet og profesjonalitet som vitner om mangfoldige års erfaring og virke.

Sånn sett er det i større grad snakk om soliditet og raffinering enn eventyrlyst og innovasjon, og tittelen kan kanskje også tyde på at Ihsahn forsøker seg på en slags ambisiøs stadfestelse av hva Ihsahn er. Plata er like fullt mye mer enn en slags opphopning av alle elementene Ihsahn noen gang har puslet med, og innehar en distinkt identitet som særlig følger av det tunge innslaget av symfoniske elementer.

Denne omtalen dreier seg primært om den «vanlige» (metall)versjonen, men jeg må i denne sammenhengen naturligvis adressere det faktum at en orkesterversjon, som er like lang, også er sluppet. I utgangspunktet syntes jeg dette først og fremst virket som et slags gimmick, men etter noen gjennomlytt kan jeg likevel konstatere at denne versjonen definitivt har mye for seg, og at mang en filmmusikkentusiast bør kunne ha stor glede av mye av det som foregår her. Særlig har jeg sansen for hvor godt melodiene i «A TASTE OF THE AMBROSIA» fungerer og hvordan de får Star Wars-assossiasjonene til å krype frem. Det er også interessant at plata flyter nokså annerledes i denne versjonen; noen av de mest intense passasjene i metallversjonen, for eksempel låta «TWICE BORN», utarter seg roligere, og vice versa. Detaljnivået er også beundringsverdig.

Det er likevel klart, og fint, at metallversjonen er noe mer spennende. Den nevnte «TWICE BORN» er plateopplevelsens klare høydepunkt med sine drivende vers og sitt fantastiske, blytunge refreng. Videre er «HUBRIS AND BLUE DEVILS» en strålende prestasjon, og her demonstrerer Ihsahn sin finfølelse for progressiv ekstremmetall. Låtskrivingsmessig er låta nokså upåklagelig, der komplekse progpassasjer komplimenteres med et flott, fengende refreng.

Videre kan mange høydepunkter nevnes; alt fra de lekne, små oppbygningene i «THE PROMETHEAN SPARK», det drittøffe og fullstendig uforutsigbare breakdownet i «PILGRIMAGE TO OBLIVION», så vel som det storslåtte refrenget i «BLOOD TRAILS TO LOVE» – for å nevne noe.

Jeg synes det er rimelig å innvende at noen låter her blir noe anonyme og trygge, og at mye også kan minne litt vel mye om tidligere sprell fra Ihsahn. «A TASTE OF THE AMBROSIA» blir eksempelvis noe forglemmelig i metallformat, og niminuttersgiganten på tampen av plata – «AT THE HEART OF ALL THINGS BROKEN» – blir en vel forsiktig affære i et anmodelig forsøk på å runde av plata på episk vis.

Det må imidlertid også nevnes at samtlige spor på ‘IHSAHN’ bidrar til at denne plata flyter innmari godt, og alt tyder på at låtlista er høyst gjennomtenkt. Særlig vil jeg trekke fram at «THE DISTANCE BETWEEN US» er et helt annet dyr for mitt vedkommende her enn i singelformat, der den kjedet meg noe. Mellom platas to lengste låter er denne noe balladeaktige låta et passende og godt pusterom, som også bidrar med noen sterke, intense øyeblikk.

‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt. Den tyder på at det står riktig så bra til med Ihsahns soloprosjekt anno 2024, 30 år siden siden Vegard Sverre Tveitan, som denne fyren egentlig heter, var hærfører for Emperors førsteskive ‘In the Nightside Eclipse’. Det har vært litt av en reise, tror jeg.

Skrevet av Alexander Lange

Profane Burial – My Plateau

Profane Burial er et symfonisk/avantgardistisk svartmetallband som entret den norske musikkscenen med debutplata ‘The Rosewater Park Legend’ i 2018. Nåværende og tidligere medlemmer har forbindelser til band som Borknagar, Trail of Tears, Gromth, Abyssic og Funeral, og mest påfallende er det kanskje at flere av medlemmene spilte i det ekstreme, symfoniske metallbandet Viper Solfa rett før Profane Burial ble stiftet. Sånn sett er det snakk om musikere med lang tids erfaring med et bredt utvalg av symfoniske, metalliske utgreininger, og på ‘My Plateau’ resulterer medlemmenes oppsamlede kunnskaper i en plate som er temmelig unik for uttrykket.

Stilistisk sett virker det som at bandet har tatt utgangspunkt i 2000-tallets noe moderniserte, symfoniske svartmetall-strømninger, hvilket både produksjonsverdiene og albumcoveret hinter til. Prosjektets egenart finner vi først og fremst i måten bandet anvender denne temmelig vel-utforskede avenyen på, som er karakterisert via låtenes labyrintiske og intrikate strukturer og et voldsomt, omstreifende tonespråk. Sånn sett kan vi lete etter presedens for ‘My Plateau’ på skiver som Emperors legendariske ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, i tillegg til skiver som Abyssics ‘Brought forth in Iniquity’ fra 2022, hvis orkestrale elementer er en temmelig essensiell del av Profane Burials uttrykksbilde.

‘My Plateau’ er en uhyre interessant skive som låter mektig, overveldende og imponerende i øyeblikket. Måten de mange lagene med ledegitarer svermer og beveger seg fra toneart til toneart i voldsomt tempo skaper en utrolig dramatisk effekt, men fortøyes også av de tunge, ‘Prometheus…’-aktige gitarstemmene som konstant understøtter musikken. Men der tonespråket er utfordrende nok i seg selv, er låtstrukturene desto vanskeligere å få grep om. Det er ikke slik at Profane Burial ikke repeterer motiver og låtseksjoner på sin nyeste skive, men det kan være temmelig vanskelig å fange opp dette når man sitter midt inne i den tekniske, intrikate, tonalt opprivende stormcellen som er ‘My Plateau’. Sånn sett kan plata sammenliknes med skiver som Abigors ‘Höllenzwang (Chronicles of Perdition)’, Smohallas ‘Resilience’, samt norske band som Hogstul og Skaur, som alle er utfordrende grunnet en svært fragmentarisk tilnærming til låtstruktur.

Den strukturelle og musikalske kompleksiteten fører dessverre også til at ‘My Plateau’ oppleves som temmelig statisk over sin spilletid. Og skille et øyeblikk fra et annet krever nesten at man har spilt gjennom skiva noen ganger, ettersom du vil møte et intrikat, labyrintisk maskineri av gitarstemmer nesten uansett hvor du velger å sette nåla på LP-en. Låter som tittelsporet og avslutningssporet «Horror Code» klarer å skille seg noe ut til tross for dette; førstnevnte grunnet sine distinkte gitarmotiver, og sistnevnte grunnet sin eskalerende tonale entropi og minneverdige, blytunge gitarriff.

Etter et stort antall gjennomspillinger, føler jeg nok at ‘My Plateau’ er en uttrykksmessig triumf heller enn en plate som overbeviser på grunnlag av låtene sine. Akkurat som på Abyssics ‘Brought forth in Iniquity’ fra 2022, så fremstår låtene for fragmentert, hvor spesielt hyppige mellomspill bestående av piano eller orkester bidrar til å bryte med den naturlige flyten i musikken. Jeg skulle også ønske at vokalen var noe mindre ensformig, og at den i større grad komplementerte musikkens kaotiske, utøylede natur. Profane Burials ‘My Plateau’ er likevel en uhyre interessant plate som står ut blant nåtidens skarer av symfoniske svartmetallband, som grunnet sin særegne tilnærming til tonalitet og struktur burde sjekkes ut av fans av undersjangerens mer avantgardistiske og progressive sfærer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Thale – Helvete

Ute nå via Svart Records (eget selskap, ikke de ravgale finnene).

Thale er en svartmetallisk enhet fra Halden som med sin debut-EP ‘Daudens Kalde Auge’ imponerte oss nok til å sikre seg en plass på vår liste over 2021s beste norske kortutgivelser. ‘Daudens Kalde Auge’ var en ruskete, sjuskete og lavoppløst sak, som via et utypisk tonespråk og minneverdig låtskrivin g klarte å heve seg over en estetikk som på mange måter skrek ordinær Bandcamp-svartmetall. Debutskiva ‘Helvete’ klarer fremdeles ikke å distansere seg fullt og helt fra den hjemmesnekra estetikken til den rå svartmetallen (spesielt cover og logo er syndere i den forstand), men er på lik linje som sin forgjenger en distinkt og minneverdig utgivelse dersom man setter musikken i fokus.

Den kanskje mest åpenbare endringen som har skjedd siden sist vi hørte fra Thale, er at produksjonen har fått seg et realt løft. Borte er den sprakende, knitrende miksen fra den langt mer lo-fi-orienterte debut-EPen, og i stedet får vi en kraftig men likeså fullt rå og eksplosiv produksjon, hvilket fremhever bandets tydelige tilløp til svartpunk og black’n’roll på godt vis. Spesielt bandets frontmann låter litt som en genspleising mellom en hardcore- og en svartmetall-vokalist, så det finnes flere grunner til å peke mot Oslos Blodkvalt om man skal forsøke å sette Thale i bås med et annet norsk band rent stilistisk. Dette måtte i så fall ha vært en versjon av Blodkvalt som vokste opp på Vestlandet, for ‘Helvete’ er fylt til randen av melodier som står i slektskap med regionens karakteristiske svartmetalltradisjoner.

Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. Spesielt singelen «Oppstandelse» er verdt å nevne i den sammenheng, ettersom overgangen fra åpningens strie strømmer av dissonant, kaotisk svartmetall til den smått fargesprakende black’n’rollen som følger er ganske uhørt i lys av den norske metallscenen. Øyeblikk som dette vil nok også jage vekk de mest ihuga puristene blant norske svartmetall-lyttere, men dette er nok en pris Thale er villige til å betale for å oppnå graden av egenart vi finner på ‘Helvete’s syv låter.

Det skal likevel sies at Thale vil kunne tjene godt på å stramme inn og raffinere soundet sitt ytterligere på sikt. «Vrede» er nok en minneverdig låt som demonstrerer bandets karakteristiske tonespråk på effektivt vis, men de dødsmetalliske elementene som dukker opp på denne og avslutningslåta «Labyrint av Redsler» er nok til å få glasset til å renne over litt når det kommer til uttrykksmessig variasjon på plata. Det fungerer for så vidt fint i øyeblikket, men med tanke på at ‘Helvete’ kun er en snau halvtime lang, sitter jeg igjen med følelsen av at Thale ikke ennå har integrert alle inspirasjonene sine til et enhetlig sound. Dette er dog ikke noe man bør forvente at et ungt band skal få til på debutskiva si, og jeg har trua på at Thale vil løse den uttrykksmessige floken dersom de fortsetter å dure videre som band. ‘Helvete’ er uansett en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Syndexioi – Devouring Slumber

Syndexioi er et av prosjektene til den høyst aktive skikkelsen Erlend Rønning, som ellers har gjort seg bemerket gjennom prosjekter som Dødskvad og Stygian Ruin. Hvor han gjør det best er neimen ikke godt å si, og fyren frekventerer Metallurgis topplister mer enn de aller fleste. Syndexioi imponerte oss uansett stort med debuten ‘Sol Begravd’ i 2022, og her ruller Rønning ut mørk og stemningsfull svartmetall med tydelige hint til dungeon synth og doom metal.

Oppskriften fra ‘Sol Begravd’ forlates på ingen måte på Syndexiois nyeste og andre fullengder ‘Devouring Slumber’, og Rønnings mørke, obskure signaturatmosfære ligger nok en gang som et sort slør over det hele. Det åpner også bra; «Blades of Arcagas» er en sterk og dynamisk åpning som slår til med noen drivende post-punk-tendenser de siste minuttene, og tittellåta ruller ut en fengslende melodi som fungerer godt som kjerne i dens seks minutter.

Det er i stor grad melodiene som kvalitetssikrer musikken på ‘Devouring Slumber’, og låta «Stairs of Mourning» peker seg også ut i så måte. Andre spor utmerker seg ved å tilføye litt variasjon til uttrykket. Den nevnte åpningslåta er ett eksempel på dette; videre er clean-vokalen på «Black Stone» et heldig tillegg på tross av å være litt halvveis utført, og «Aion» er også et høydepunkt med sin noe mer intense finish.

‘Devouring Slumber’ imponerer med likevel ikke like mye som ‘Sol Begravd’, all den tid det sier mest om sistnevnte. «Forgotten Waters» og avslutningslåta «I sinnets labyrint» blir litt for anonyme, noe som gjør at atmosfæren her føles litt mer som et litt statisk limbo enn stimulerende mystikk. Ellers er imidlertid høydepunktene mange, og Syndexioi byr uansett på en stort sett sterk og fengslende plateopplevelse.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Bokassa – All Out of Dreams

«Stonerpunk»-trioen Bokassa har lenge vært et forfriskende uhøytidelig innslag på både konsertscenen og på plate. Bandets energiske kombinasjon av feite stoner-riff og jagende metallpunk fenget allmennheten nok til å gi dem gjeve muligheter som å gjeste store utendørsfestivaler, turnere med Metallica og å turnere mellomstore scener innlands, og det så virkelig ut som at et større gjennombrudd var på vei etter slippet av ‘Crimson Riders’ i 2019.

Vi vet dog alle mann hva året 2020 har hatt å si for både band og spillesteder. Det er liten tvil om at 2020 er året som har stanset flest gryende musikkarrierer etter årtusenskiftet – om ikke også i tiårene som kom forut – og heller ikke Bokassa har sluppet unna de negative følgene av å være et oppadstormende band i forkant av pandemien. Bandet har i intervjuer nevnt at tiden i etterkant har vært krevende, og at deres tidligere aspirasjoner om verdensherredømme har blitt redusert til et ønske om å holde hjulene i gang så lenge det lar seg gjøre.

Og det er vanskelig å ikke føle på at pessimismen har sneket seg inn i Bokassas musikk på deres nye skive, ‘All Out of Dreams’ (jeg mener, tittelen taler vel egentlig for seg selv). Der forgjengeren ‘Molotov Rocktail’ var som et eksperiment i å tøye uhøytideligheten som allerede lå i bandets musikk til nye ekstremer, føles det litt ut som at bandet tviholder på feststemtheten til knokene hvitner på ‘All Out of Dreams’. Uttrykksmessig er det lite som har endret seg – Bokassa er fremdeles mestere i å kombinere tunge riff, fengende melodier og punkens fremdrift til forrykende effekt – men der forgjengeren var som et stillbilde av festens absolutte klimaks, oppleves ‘All Out of Dreams’ litt som et nach fylt av folk som egentlig begynner å bli gira på å dra hjem.

Det betyr likevel ikke at det finnes flust av gode grunner til å digge Bokassas nye skive. Åpningsduoen «The Ending Starts Today» og «Garden of Heathen» sparker inn døra til nachspielet med iver og entusiasme, hvor spesielt den lavmælte, alternative 90-tallsvokalen på refrenget til førstnevnte er en liten genistrek. Tittelsporet er også en temmelig treffsikker skuddsalve av en låt, hvor elementer som retro-spillmusikk, et ‘svært The Hunter’-aktig riff og dunkle gitar-digresjoner veves sammen til en hendelsesrik men kompakt låtkonstruksjon. Det er generelt sett grunn til å applaudere Bokassa for låtarrangementene de har stabla sammen på sin nye skive, ettersom de er gjennomgående detalj- og innholdsrike uten at det går ut over deres brede og umiddelbare appell.

Dessverre oppfatter jeg ofte ‘All Out of Dreams’ som litt platt. Dette skyldes delvis en produksjonsjobb som jeg mener er altfor velpolert og strigla til å gjenspeile bandets appell i en live-arena, men også det at skiva er fylt til randen av koringer og ad libs som fremstår grusomt halvhjerta. I likhet med på ‘Molotov Rocktail’ sliter jeg også litt med å falle for Bokassas kødne lynne på ‘All Out of Dreams’. Etter min mening perfeksjonerte ‘Divide & Conquer’ og ‘Crimson Riders’ allerede kombinasjonen av musikalsk tyngde og uhøytidelighet, og platene vi har fått servert etter pandemien har blåst opp både låttittel-puns og fotballkoringer til et nivå som virker anstrengt. Sånn sett byr ‘All Out of Dreams’ på de samme utfordringene for min egen del som ‘Molotov Rocktail’ gjorde i 2021, men det er ingen tvil om at Bokassa er et band som fortjener å fortsette å turnere i både innland og utland av den grunn – de er virkelig gode på det de gjør. Fans av fengende metallpunk med tunge riff og rockefot bør uansett finne mye å like på ‘All Out of Dreams’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Golden Core – Kosmos Brenner

Ti år er gått siden Johannes Thor Sandal og Simen Jakobsen Harstad dannet Golden Core, bare ni og elleve år gamle. De er riktignok langt fra de eneste som begynte å pusle med røffe riff og hardtslående trommebrekk på et lite øvingsrom i den alderen, men få andre kan nok vise til en tilsvarende merittliste ti år senere. Før lanseringen av ‘Kosmos Brenner’ kunne duoen allerede vise til to fullengdere og et nokså sterkt knippe med singler.

Den lange og intense opptakten til denne tredjeskiva, som fikk en slags totalforløsning på en jubileums- og lanseringskonsert på Parkteatret i Oslo sist lørdag, bærer selv nok bud om bandets posisjon i den norske metallscenen. De fleste med en viss oversikt har nok hørt om dem, og de er blitt en helt sentral del av en bølge av unge band som ellers består av for eksempel Nagirčalmmiid og Gloombound.

‘Kosmos Brenner’ er et ambisiøst og gjennomtenkt prosjekt, der oversettelser av tekst fra norrøn mytologi anfører temaet: Livskraftens fødsel og eksistens i kaoset som dannes av evige motsetninger av ild og is, lys og mørke og varme og kulde. Flittig bruk av velkjente norrøne gloser i flere av låttitlene og et heftig platecover bidrar til en umiddelbar og effektiv tematisk legering. ‘Kosmos Brenner’ tar sånn sett også stafettpinnen videre fra bandets forrige plate, ‘Fimbultýr’, der norrøn tematikk og tekster på islandsk også var å finne.

Rent stilistisk er det også snakk om en viss videreføring av gamle takter. På ‘Kosmos Brenner’ er imidlertid Golden Cores musikk dristigere, mer dynamisk, mer variert og rett og slett mer interessant enn før. Kombinasjonen av mye erfaring og ung alder kan antas å ligge bak den spenstige musikalske smeltedigelen bandet tar i bruk, der de ut fra sitt kjente grunnlag i progressiv stoner-metall stadig skyter inn elementer av både svartmetall, post-rock/metall og hardcore.

Sandals ravgale vokal og Harstads kreative og røffe riffhåndverk utgjør grunnfjellet på ‘Kosmos Brenner’, og platas hovedinnslag består gjerne av en kjerne der tunge riff, dynamisk gaulevokal og spenstige taktskifter dominerer. Rundt dette tar imidlertid Golden Core seg altså mange friheter. Etter det lavmælte preludiet “Ár var alda” åpner for eksempel ti-minutteren “Ginnungagap” med en herlig, drømmende og lett svartmetallbris som kombinerer Enslaveds progressive tagning på sjangeren med lydbilder man ellers finner i musikken til band som Krallice og Botanist. De åpne refrengene mellom de grovkornede stoner-versene og den eksplosive avslutningen sender videre lytteren langt opp i Alcestosfæren uten at Golden Core mister grepet om en egenartet og fortsatt noe grovkornet finish.

På den andre siden av skalaen har vi femminutteren “De Dødes Hær”, som byr på det mest trykkende og drivende på ‘Kosmos Brenner’. Her sendes assossiasjonene til band som Mastodon og Converge, selv når blast-beats antenner det hele på annet vis og flørter med svartmetallen de siste par minuttene. Post-metallske takter dukker igjen opp på giganten “Tåkeheimen”, der traskende vers preget av gitarchugging bygger opp til nok et klimaks, som på tross av at jeg synes oppbyggingen blir litt vel tørr produksjonsmessig, låter helt strålende på tampen av plata.

Tittellåta var det første vi hørte fra ‘Kosmos Brenner’, og denne utgjør et flott midtpunkt på plata. Blandingen av skjærende og lyse akkorder, blytunge grooves og en særs god gjesteopptreden fra Ruuns, UMAs og Celestial Scourges Erik Waadeland gjør introduksjonen her upåklagelig. At disse elementene forlates såpass brått bare et par minutter uti er dermed nesten litt synd, og også litt rart, all den tid resten av låta er en interessant ferd med mange kule vendinger og et minneverdig refreng.

‘Kosmos Brenner’ er nemlig for all del omskiftelig, selv om de lengste og oppbyggende strekkene i de to ti-minutterne til en viss grad motvirker et slikt inntrykk. Dette inntrykket styrkes på en annen side av preludiet, postludiet og de to interludene, der post-rock- og ambient-hint sniker seg inn i ulik drakt. Disse steller ‘Kosmos Brenner’ til tider i fare for å bli litt vel omskiftelig og sprikende. Idéene i seg selv er imidlertid gode, og særlig “Þorn af akri” imponerer stort med herlig bruk av vokal og tangenter og lekre hint til folkemusikalsk inspirasjon.

‘Kosmos Brenner’ kunne altså vært hakket mer fokusert på sine knappe 38 minutter. En mer forsiktig og konservativ tilnærming til materialet kunne imidlertid gått utover spenstigheten, dristigheten og kreativiteten til Golden Core på denne plata, som tross alt er det jeg er mest imponert over. Uttrykksmessig er det duoen pusler med her svært interessant, og oppå det hele kommer en kruttsterk produksjonsdrakt og en lidenskapsfølelse som smitter. Og man sitter virkelig igjen med en følelse at mye arbeid har blitt lagt inn i dette prosjektet. Det i seg selv gjør mye bra med en plateopplevelse som jeg uansett anbefaler på det sterkeste, og jeg tror det bærer bud om en spennende utvikling for Golden Core fremover.

Skrevet av Alexander Lange

Hjemlengsel – Nimmermeer

‘Nimmermeer’ er den første fullengderen til bandet Hjemlengsel, noe som kan fremstå litt merkelig med tanke på at forrige og eneste utgivelse – en selvtitulert EP – kom ut så tidlig som i 2010. Plata kan uansett ses på som et spennende innslag i norsk metall, da det her er snakk om langdryg, tung og atmosfærisk doom metal; en sjanger som ellers ikke blir utforsket så mye her til lands, og som i norsk sammenheng er nokså dominert av band som Funeral og Abyssic.

Det er uansett snakk om umiskjennelig doom metal her, der Hjemlengsel på seks låter fordelt på en time geleider lytteren gjennom velprodusert og sorgtung blytyngde og melankoli. Hovedelementet er utvilsomt gitarene, som veksler mellom mørke, tunge riff, gråtende melodier og forsiktige, atmosfæriske innslag av clean-gitar.

Jeg synes det gir mening å dele ‘Nimmermeer’ i tre deler: En introduksjon bestående av de to første låtene på mellom seks og åtte minutter, en midtdel som fylles av den hele 23 minutter lange «Eit Glimt Inn I Framtida Skimta Gjennom Nostalgiens Mystiske Slør», og et avslutningsstrekk bestående av tre låter som i mine ører lener seg tydelig mot den roligere og snillere siden av Hjemlengsels musikk.

Om noe bidrar det til en variert plateopplevelse som flyter nokså godt, og alle de tre delene har noe spesielt og prisverdig ved seg. Det desidert mest interessante synes jeg imidlertid kommer i den første. Hjemlengsel har over det hele det jeg synes er en ganske spesiell tagning på doom metal, der de tunge stemningene på sitt beste fremstår majestetiske samtidig som at det ligger en merkelig ro i atmosfæren. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom de underlige gitarmelodiene og -harmoniene i introduksjonsstrekket. Det låter virkelig fengslende til tider, og noe av tonespråket minner meg – av alle ting – en hel del om det franske svartmetallbandet Blut Aus Nord. Så krydres altså dette med noen blytunge riff som særlig i «Das Meer Und Die Sonne Nimmermehr» når et toppnivå.

Mange av grepene videreføres på godt vis i den nevnte 23-minutteren, og jeg synes særlig den Ahab-aktige riffinga de første minuttene fungerer utmerket. Hjemlengsel evner også å sirkle denne giganten rundt en melodisk kjerne som fungerer greit, men det er ikke å legge skjul på at denne låta tidvis blir det kanskje tydeligste uttrykket på at låtstrukturene på denne skiva kan bli noe retningsløse uten at de fengslende stemningene veier helt opp for det.

De tre siste låtene klarer heller aldri å imponere meg like mye som de tre første, og det mest oppsiktsvekkende her er den merkverdig oppstemte andrehalvdelen av «Fjøreplytt» og de flotte strykerne på avslutningslåta «Mezzo Legato, Sognando». På sistnevnte synes jeg også Hjemlengsel koker opp noen sterke melodier på slutten. Ellers synes jeg disse tre låtene blir i overkant anonyme, og de står for et litt vel langdrygt og, ja, retningsløst avslutningsstrekk på ‘Nimmermeer’.

‘Nimmermeer’ kan nok ende opp som en litt utfordrende lytteropplevelse for mange; melodiene og tonalitetene er ofte merkelige, strukturene på låtene likeså, og det hjelper selvsagt ikke med en 23 minutter lang doom metal-låt i midten. For meg er det også dette som gjør ‘Nimmermeer’ til en interessant lytteropplevelse, og all den tid det er snakk om et tveegget sverd her, synes jeg Hjemlengsel koker opp noe kult og ganske unikt når de får det til å klaffe. Noen av atmosfærene her er nemlig upåklagelige.

Skrevet av Alexander Lange

Nachash – Promo 2023

Nachash er en ondskapsfullt, 80-talls-påvirket black/death-enhet fra Oslo som siden 2011 har gjestet den norske scenen med sitt nærvær med (u)jevne mellomrom. Både debut-EPen ‘Conjuring the Red Death Eclipse’ og førsteskiva ‘Phantasmal Triunity’ mottok strålende tilbakemeldinger fra kyndig personell i sin tid, og nytt materiale fra denne gjengen burde utgjøre strålende nyheter for fans av ekstremmetall som skaper nye underverker ut av gamle tradisjoner.

Nachash trekker frem band som Funereal Presence, Faustcoven og Malokarpatan på sin Bandcamp-side, hvilket for kjennere burde signalisere utbroderte låststrukturer og en viss besk fremtoning inspirert av 80-tallets ondskapsfulle speed metal, samt svartmetallens førstebølge. Dette er definitivt passende referanser for musikken vi finner på bandets nyeste promo, som for øvrig er hentet fra den kommende andreskiva ‘Eschaton Magicks’. Dette betyr dog ikke at ‘Promo 2023’ er like fartsmetallisk forankret som Malokarpatans ‘Nordkarpatenland’ eller like strukturelt utsvevende som Funereal Presences ‘Achatius’. Det jeg egentlig vil frem til, er at Nachash har et like solid instinkt for sammensmelting av gamle metalliske stilarter og spennende låtskriving som de nevnte gruppene, hvilket er en sjeldenhet i kontekst av norsk undergrunnsmetall.

Utover dette er det ikke så fryktelig mye å si om ‘Promo 2023’, annet enn at det er en utrolig lovende første titt på bandets kommende skive. Fans av riffdrevet, klassisk ekstremmetall med ondskapsfull atmosfære og punk-beslektet fremdrift bør allerede ha fått ferten av dette, og kastet seg over utgivelsen som en utsultet ulveflokk. Jeg mener at Nachash på enkelte måter kan sidestilles med band som Sepulcher, Inculter og Reptilian, ikke nødvendigvis fordi de likner i uttrykket, men fordi de alle er noe oversette i forhold til kvaliteten på musikken de leverer. Det er dermed god grunn til å ha høye forventninger til Nachash sin kommende andreskive ‘Eschaton Magicks’; de blir mest sannsynlig besvart.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Unholy Craft – Saa Mørkt, Saa Mektig (Demo ’24)

Ute nå via Sonorous Night (eget selskap)

Enmannsprosjektet Unholy Craft gav nylig ut det som virker å være tidlige skisser av låter til en kommende tredjeskive. Unholy Craft har i senere tid blitt det av de mange prosjektene til den mystiske undergrunnsfiguren «Peregrinus» som holder høyest aktivitetsnivå, og dette har sammenfalt med en utviklingskurve som har vært temmelig betydelig, uten at dette nødvendigvis har gått utover prosjektets grunnleggende sound. Demoen ‘Saa Mørkt’, Saa Mektig’ spinner videre på trenden som har vært definerende for Unholy Craft til nå, som er en gradvis utvikling fra enklere låtstrukturer med spuriøse forbindelser til sann svartmetall, til langt mer hektiske og involverte låtkonstruksjoner med tydelige nikk i retning den norske andrebølgen. Det er generelt sett litt mye som foregår på demoens tre låter, og jeg har vansker med å trekke noen ytterligere slutninger enn at prosjektets tredjeskive kan vise seg å være den mest sammensatte, varierte og utbroderte utgivelsen «Peregrinus» har utgitt under banneret til nå. Vi venter i spenning på fortsettelsen, og lar oss for øyeblikket fascinere av den atypiske, rå svartmetallen til en av den norske undergrunnens mest aktive komponister.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Belfalas – Cries of the Coming Wind

Dersom du likte skiva til den instrumentale ekstremmetallduoen Koersive som vi skrev om tidligere denne måneden, men skulle ønske den hadde et mer episk snitt, så kan du med fordel sjekke ut debutdemoen til enmannsprosjektet Belfalas. Prosjektets bakmann, Karelius «Ihlang» Johansen, skriver melodisk dødsmetall av en type som er storslått nok til å rettferdiggjøre bandnavnet, som er hentet fra en region i Tolkiens omfattende og fabelaktige fantasy-univers. Utstrakt bruk av ledegitarer og symfoniske elementer avslører Johansens forbindelser til band som Askheimr og Eldamar, hvilket forsterkes av at førstnevntes Erlend Andersen (også fra Sjakal) gjester med en solo på demoens fjerde låt. Johansen hinter til at en utgave med vokal muligens vil dukke opp på et senere tidspunkt, og dette støtter jeg helhjertet, ettersom de episke låtkonstruksjonene virker å skrike etter et fantasy-narrativ som kan fullbyrde uttrykket. Foreløpig er Belfalas et prosjekt forbeholdt de spesielt interesserte, men det er ikke vanskelig å spore potensialet som ligger gjemt i musikkens prangende, melodiske landskaper

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (2/2)

Madder Mortem – Old Eyes, New Heart

Fra sin oppstart i 1993 som Mystery Tribe, til navneskiftet og etableringen av bandet slik vi kjenner dem i dag rundt 1997, og hele veien frem til den nye plata som ble sluppet for et par uker siden: Madder Mortem har en av de mest vidt-favnende og spennende diskografiene den norske metallscenen har å by på. Selv om gruppen fant utgangspunktet sitt i de atmosfæriske og melodiske doom-strømningene som raste gjennom Nord-Europa på 90-tallet, så har deres tolkning av uttrykket aldri vært tynget ned av noen uttrykksmessig regelbok. Tvert imot så virker det som at bandet gradvis har bygget seg opp en egen regelbok over årenes løp, hvor slagordet man finner på første side kunne vært noe sånn som «vill og hemningsløs kreativ utfoldelse, men alltid i låtas tjeneste».

Denne balansen virker å ha vært ekstra viktig å opprettholde på bandets åttende skive ‘Old Eyes, New Heart’. De siste årene har vært fylt av utfordringer for Madder Mortems vedkommende, og disse kommer til uttrykk gjennom et sett med låter som basker med sine demoner på utilslørt vis. ‘Old Eyes, New Heart’s ti låter er gjennomsyret av usikkerhet, sorg og skuffelser; musikalsk så vel som tekstlig. Det virker i det store og det hele som om det ligger en arktisk kulde over musikken til Madder Mortem i denne omgang, selv om livsviljen og pågangsmotet også ligger og ulmer en eller annen plass under det nedfrosne jordsmonnet.

Der noen band ville vært fristet til å tøyle inn sine kreative eskapader for å ikke overskygge den alvorstyngede tematikken, går Madder Mortem som vanlig inn for å maksimere særpreget i egen musikk. ‘Old Eyes, New Heart’ er en skive som ikke kunne vært skrevet av noen andre enn nettopp dette bandet, på samme tid som den ikke kan forveksles med noen av bandets tidligere utgivelser. De røde trådene som knytter utgivelsen til bandets senere produksjon, finner vi dog i de knusende og dypstemte gitarene, rastløse låtformer som aldri gjør det som forventes, og selvfølgelig de kraftfulle og emosjonelt rå fremførelsene til bandets vokalist, Agnete M. Kirkevaag.

Om det skulle være noen utålmodige lesere der ute, så tør jeg påstå at de første tre låtene på ‘Old Eyes, New Heart’ vil være nok til å selge plateopplevelsen til selv de mer skeptiske av oss. Måten bandet maksimerer dynamikken mellom disse – fra åpningslåtas alvorstyngede dramatikk, til «On Guard»s kjølige, dempede americana, til den kakofoniske, rasende låta «Master Tongue» – er fullstendig mesterlig, og temmelig uten parallell i den norske metallscenen for øyeblikket. Nedsenkningen i dette musikalske isbadet hjelpes massivt av lydproduksjonen til bandets gitarist Birger Petter M. Kirkevaag, som både tilbyr enorm tyngde og en krystallklar linse gjennom hvilken man kan se samtlige instrumentalbidrag i høyeste oppløsning (sjekk for eksempel ut hvordan instrumentene er plassert rundt i rommet på singelen «The Head that Wears the Crown».

Madder Mortem har også et talent for å fikse elementer som ville fått andre band til å gå ettertrykkelig på snørra. Hør for eksempel på den brølte call-and-responsen på broen til «Master Tongue», og hvordan den sklir over i et Lamb of God-aktig, edgy riff som oser av tøff-i-trynet. Denne sekvensen burde egentlig ha fremstått som en keitete tilbakeskuing til testosteron-overdoserte metalliske trender fra 90/00-tallet, men på et eller annet magisk vis får Madder Mortem det til å låte uironisk fett. Denne effekten strekker seg også over i tekstskrivinga, som til tross for å være selvutleverende, selvmedlidende og tidvis anklagende, aldri fremstår som noe annet enn ektefølt og oppriktig.

Og denne iskalde stormen av indre turbulens, relasjonelle konflikter og håpløshet som rager gjennom låtene på «Old Eyes, New Heart», løyer også på avslutningslåta «Long Road». Den fredfulle men utmattede aksepten som preger «Long Road» føles veldig fortjent ut etter det voldsomme emosjonelle landskapet Madder Mortem har traversert på resten av skiva, og bidrar til å gi lytteopplevelsen en utviklingskurve som føles meningsfull ut hver bidige gang jeg pløyer gjennom skiva. Madder Mortem har alltid vært undersungne helter i den norske metallscenen, men med ‘Old Eyes, New Heart’ har bandet levert en skive som har markert Norge på det internasjonale utgivelseskartet i det fortsatt unge plateåret 2024. ‘Old Eyes, New Heart’ er en fantastisk skive, og en soleklar anbefaling til samtlige av bloggens åpensinnede lesere.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – Passing Moments Caught Forever

Ute nå via Bringsli Productions (eget selskap)

En av gledene med å ha holdt bloggen gående i nå snart tre år, er at vi har fått se enkelte band utvikle seg gradvis over tid. Et lite fåtall band har vi faktisk fulgt siden de utga sine første stykker musikk, deriblant metalcore-bandet Kingseeker. Kingseeker demonstrerte definitivt at de hadde et solid grep rundt metalcore-håndverket på debutplata ‘Daily Reminders’ – for ikke å nevne en enorm lidenskap som lyste gjennom musikken – men oppfølgings-EPen ‘Grief’ viste at bandet ikke kom til å hvile på gamle prestasjoner. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Passing Moments Caught Forever’ har også båret preg av et band som blir stadig mer ambisiøst, og denne tendensen legger på mange måter føringen for Kingseekers andreskive som helhet.

For samtidig som ‘Passing Moments Caught Forever’ bevarer Kingseekers etablerte styrker – enkle men virkningsfulle riff, fengende, melodiske refrenger og melankolske post-hardcore-sekvenser – så er skiva på et helt annet nivå enn forgjengeren hva gjelder variasjon. Dette er kanskje ikke inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt åpningssporet og singelen «Young & Naive», som til tross for å være en av Kingseekers beste låter også er en av de mest typiske for sjangeren. Litt Parkway Drive-aktig riffing på oppfølgingslåta «Sunk Cost Fallacy» er heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, men når bandet nærmer seg et bekmørkt, dystert Knocked Loose/Code Orange-territorie på «Bad Vibes Are Cancelled», blir det tydelig at Kingseeker er i et mer lekent hjørne på sin nye skive. Åpningen er kanskje til forveksling lik Architects sin banger fra 2012, «Day In Day Out» (hvorfor er ikke den på spotify-spillelista deres «bands we rip off», hmm??), men generelt sett er låta et sunt tegn på kreativ rastløshet hos bandet.

Denne variasjonen blir desto mer fremhevet av det faktum at skiva er et helt kvarter kortere enn debutskiva. Tiden fra den storslåtte åpningen til «Young & Naive» til den ensomme gitarstemmen som avslutter «Hypnopompia» – og dermed skiva – går skremmende fort, og har rett og slett resultert i at jeg ofte spinner skiva to ganger i stedet for én. Det hjelper også at platas høydepunkter for min egen del befinner seg i slutten av skiva. Singelen «…and I Explode» er i mine øyne Kingseekers beste låt-arrangement til nå, med en veksling mellom dagdrømmende ynde og eksplosiv tyngde som er smått avhengighetsskapende. «Hypnopompia» er vel så fargerik som låta den følger etter, men er i tillegg kronet et nydelig, harmonisert refreng; muligens det beste på skiva.

Men det er likevel et element som hindrer ‘Passing Moments…’ i å få full uttelling hos meg, og det er vokalen. Det gjøres generelt sett mye i vokaldepartementet til Kingseeker som jeg sliter med å stelle meg bak på deres nye skive, men jeg mistenker at det bunner ut i produksjonsvalg vel så mye som artistiske valg. Jeg synes vel generelt sett at vokalen ligger litt nakent til helt fremst i lydbildet, hvilket gjør at alt av urenheter og rusk blir veldig tydelig. Dette kan godt være en preferansesak, men det er ikke til å legge skjul på at det påvirker min egen lytteopplevelse i ganske stor grad. Dette er synd, for ‘Passing Moments Caught Forever’ er på alle fronter et stort skritt frem for Kingseeker. Ambisjonsnivået og entusiasmen deres er til å ta og føle på, og har resultert i et distinkt sett med låter som burde ha bred appell hos fans av kommersiell metall. Man må uansett beundre et band som virker så målbevisst på å utvikle sitt eget håndverk som Kingseeker, og jeg ser allerede frem til å se hvor veien har ført dem hen neste gang vi hører fra kvartetten.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Häxer – Til Skræk og Exempel

EP’en ‘Til Skræk og Exempel’ er den første utgivelsen til bandet Häxer, som utsmykker seg med sjangerbetegnelsen “witch punk”. Med det er det snakk om musikk som i stor grad består av punk-elementer; mer eller mindre metallisk er det imidlertid ofte også, og i stedet for kun å bruke bandets egne litt obskure sjangerbeskrivelse, er det naturlig å plassere Häxer i samme stilistiske bås som band som Kvelertak og MAKTKAMP.

Åpningslåta “Heksedans” er den eneste låta her som ble sluppet i forkant, og gir også et godt bilde på Häxers musikalske kjerne. Pønka akkordrekker, ukomplisert låtskriving og hes vokal rulles her uanfektet ut i fire minutter, og kvartetten kommer også godt ut her med det jeg mener er noen sterke melodiske grep i akkordrekkene.

‘Til Skræk og Exempel’ er videre en ikke spesielt lang utgivelse, og består etter åpningslåta av tre låter på omtrent fire minutter hver. EP’ens lengde er nok passende med tanke på at låtene på overflaten er nokså like; likevel skal Häxer ha at de presenterer noen idéer som definitivt kan skape tilløp til større variasjon på en senere utgivelse.

Et eksempel på dette er blast-beat-temaet i den ellers drivende “Kardinalen”. Solskinnsriff og en ganske så heftig gitarsolo sprøyter også interessante øyeblikk inn i d-beat-låta “K.U.K.”. Min definitive favoritt er imidlertid avslutningslåta “Trollmarsj”, der jeg synes taktskiftelek og noe ordentlig kult gitararbeid a la MAKTKAMP bidrar til en spenstig og fargerik lytteropplevelse. Med det velger jeg å ta ‘Til Skræk og Exempel’ som et aldri så lite varsku om et band som definitivt har noe spennende i seg, selv om jeg kanskje skulle ønske at de mer spennende idéene fikk større utfoldelse allerede her.

Skrevet av Alexander Lange

Koersive – An Emperor’s Will

Kristian Andjelic og Diego Atilla Boyaci – musikene bak prosjektet Twiceborn – er tilbake med nok en dose sjangerblandende instrumentalmetall, denne gangen under prosjektnavnet Koersive. Twiceborns debutskive fra i fjor, ‘Beyond the Wall, to the Lost Lands’, kombinerte elementer av groove metal og black/death med en komposisjonsstil som sender tankene til spill-soundtracks som Doom-serien, og denne beskrivelsen er ikke helt bak mål om den brukes om debutskiva til Koersive heller. Likevel bør det presiseres at groove metallen ikke er like lett å spore i DNAet til Koersive, og at thrashmetall og mer melodiske, progressive tendenser i større grad gjør seg gjeldende. ‘An Emperor’s Will’ er en variert og rikholdig plateopplevelse, og passer utmerket som bakgrunnsmusikk til alskens voldelige og actionfylte seanser på PC eller konsoll. Sjekk den ut!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (1/2)

Blood Red Throne – Nonagon

Mye har blitt skrevet om Blood Red Thrones rolle som konsistente leverandører av dødsmetall; spesielt i et norsk sjangerlandskap som ikke vier særlig mye oppmerksomhet til stilarten i utgangspunktet. Over nå 26 år har bandet levert skiver som kombinerer oldtidens sjangerfundamentaler med nyere oppfinnelser, hvor spesielt de siste tjue åra har blitt viet til et brutal og groove-fiksert, dødsmetallisk variant. Bandets 11. skive, ‘Nonagon’, byr ikke på nevneverdig med overraskelser i forhold til dette, men kan likevel sies å være en betydningsfull skive i lys av prosjektets utgivelseshistorikk.

‘Nonagon’ fremstår for min egen del som den mest optimaliserte utgaven av Blood Red Throne vi har fått til dags dato. Den kraftfulle, mektige lydproduksjonen fremhever bandets rytmiske brutalitet og knusende grooves på ypperlig vis, og er polert nok til å understreke Blood Red Thrones posisjon som internasjonale, dødsmetalliske utøvere av rang. I tillegg er bandets nye vokalist, Sindre Wathne Johnsen, en enda mer dynamisk vokalist enn sin forgjenger Yngve «Bolt» Christiansen, hvor spesielt mannens dype register gir en ytterligere tyngde-dimensjon til en skive som allerede er nesten komisk brutal.

Til tross for at Blood Red Throne virker interesserte i lite annet enn rytmisk brutalitet og massive grooves, tar de seg likevel tiden til å gi ‘Nonagon’ en passende dramatisk åpning. «Epitaph Inscribed» åpner med et stemningsfullt, molltonalt landskap, før et brutalt, luskende Cannibal Corpse-riff klubber oss over hodet med gjentatte, nådeløse hugg. Effekten er litt som å bevitne albumcoverets kosmiske storm legge hele planeter i ruiner på avstand, før biter av de nevnte planetene begynner å pepre vår egen klode i stykker, dette til allmenn misnøye.

Og fra dette punktet er intet nytt under den blodrøde solen, selv om vi finner enkelte øyeblikk og låter som utmerker seg – mest som følge av kvalitetsnivå enn noe annet. «Ode to the Obscene» bruker hyppige vekslinger i tekstur for å skape en følelse av kaos og fremdrift; singelen «Seeking to Pierce» har en åpning som virkelig oser av klassisk Death, og «Every Silent Plea» – utgitt som «Latrodectus» i februar i fjor – demonstrerer at bandets ukompliserte låtskriving fremdeles er substansiell nok til å vokse godt på deg over tid. Mest oppsiktsvekkende er kanskje låta «Split Tongue Sermon», som blander idiotiske huleboer-grooves og breakdowns med noen tvistende riff som virker innspirert av dødsmetall, og topper det hele med ravgale, radioaktive ledegitarer og et Will Ramos-aktig gnomevræl.

Utenom låtene nevnt ovenfor, er materialet på ‘Nonagon’ til forveksling likt tidligere utgivelser vi har fått fra Blood Red Throne. Det er aldri snakk om noe annet enn effektiv, modernisert dødsmetall, men plateopplevelsen oppleves mer og mer statisk jo lenger inn i andre halvdel man kommer. Dette skyldes dog ikke bare låtskrivingen, men også produksjonen. Blood Red Throne har definitivt aldri lått mektigere eller mer destruktivt enn på sin nye skive, men de komprimerte verdiene gjør også at opplevelsen fremstår som udynamisk og øredøvende fra start til slutt. Det er dog ingen tvil om at ‘Nonagon’ er en sterk dødsmetallplate, og om jeg virker i overkant kritisk i denne omtalen så er det fordi Blood Red Throne selv har satt en høy standard det blir naturlig å måle dem opp i mot. Sånn sett er ‘Nonagon’ nok en suksess for Norges største dødsmetallband, og en skive som burde lande som en hundre-tonns asteroide i dødsmetalliske miljøer verden over.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vemod – The Deepening

‘The Deepening’ er den andre plata til Namsos-bandet Vemod, og for øvrig det første de har sluppet siden debutplata ‘Venter På Stormene’ kom for hele tolv år siden. Sistnevnte må kunne ses på som interessant i norsk sammenheng både nå og da, da Vemod her, i stedet for å sverge full troskap til våre hjemlige svartmetalltradisjoner, kunne ligne en del på de franske og amerikanske svartmetallvariantene som ble kjent under merkelappen «post-black metal». Komposisjonene var langstrukne og atmosfæriske, stemningene mer melankolske og meditative enn utpreget mørke, mystiske og krigerske, og elementer fra sjangre som shoegaze og post-rock var ofte tydelige.

Om noe, kan ‘The Deepening’ sies å befeste Vemods posisjon som et viktig norsk referansepunkt innenfor for en slik tilnærming til svartmetallen. Det betyr riktignok ikke at musikken er utpreget frankofil og amerikanisert, for å si det sånn; melodiske tendenser og atmosfærer som minner om vestlandske band som Windir dukker stadig opp, og ikke minst sender mange av låtskrivingsgrepene i de lange låtene tankene i retning Djevel. Det sistnevnte er heller ikke så rart, da et av medlemmene her også er å finne i nettopp Djevel. Utover dette vil jeg imidlertid i stor grad assossiere Vemod med mange av de atmosfæriske grepene til Alcest, deriblant den silkemyke korvokalen i «Der Guder Dør» og på tittellåta, og det melankolske tonespråket til Agalloch. Fans av for eksempel Wolves in the Throne Room vil utvilsomt ha glede av det som foregår på denne skiva.

‘The Deepening’ er uansett stort sett en fengslende og sterk plateopplevelse. Inklusivt et preludium og en kort interlude består plata av seks låter, der hovedinnslagene ligger på mellom seks og hele 17 minutter. Best går det på platas a-side, der den 13 minutter lange «Der guder dør» sparker svartmetallballet i gang svært godt gjennom en todelt komposisjon. Sterke, melodiske akkordrekker skaper en stormende og flott førstehalvdel før lydbildet åpner seg mer gjennom luftigere post-rock-nikk de siste minuttene. Noe av det samme skjer på «True North Beckons», men her går det i mine ører faktisk enda litt bedre, da jeg opplever låtkonstruksjonen som hakket mer kreativ, variert og dynamisk.

Det upåklagelige og vakre intermezzoet ‘Fra drømmenes bok I» følger, der herlige, romklangbefengte stemmer legger seg oppå hverandre lag for lag. Resten av b-siden, «Inn i lysande natt» og tittellåta, byr deretter på noen av platas største enkelthøydepunkter. Like fullt eksponerer de imidlertid platas største svakheter.

Førstnevnte imponerer meg ved å fremstå som en slags forhekset post-punk-instrumental, og den skiller seg sånn sett også ut gjennom sitt kontinuerlige, fengende og standhaftige driv. Produksjonen kommer imidlertid til kort her. Stort sett kan jeg tilgi at produksjonen på ‘The Deepening’ er i overkant spinkel, men på denne låta synes jeg det blir tydelig at dette er et problem, og at det står i veien for at de gode låtidéene når sitt fulle potensiale; det fremstår noe skissemessig.

Så har vi den litt over 16 minutter lange tittellåta, som i og for seg spiller på mange av de samme styrkene som a-sidens giganter. I tillegg er det kult at clean-vokalen får spille en såpass stor og mer aktiv rolle i noen av verstemaene her. Når de går inn i sin vante, silkemyke modus mot slutten er det også flott, men dette varer alt for lenge. Når ‘The Deepening’ er over sitter jeg dermed igjen med et inntrykk av at Vemod kunne disiplinert seg noe på låtskrivingsfronten, noe som er litt synd når så mye annet tross alt fungerer så godt her. Utenom den litt vel skrale produksjonen er nemlig ‘The Deepening’ en sterk prestasjon, som ikke minst gjør den norske svartmetallen en aldri så liten tjeneste gjennom å sette den mer i dialog med nyere, utenlandske tagninger på sjangeren. Jeg anbefaler den for alle som har sansen for atmosfærisk, melankolsk og mektig svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Sovereign – Altered Realities

Kjennere av riffdrevet, tradisjons-befestet dødsthrash har lenge holdt et øye med spirene i norske Sovereign. Siden sin innkomst i 2018 har bandet kun sluppet en liten håndfull singler, som på hendig vis ble samlet på EPen ‘Neurotic’ i 2020. Innholdet i disse singlene var dog såpass oppsiktsvekkende – fylt til randen av sjeldne riffkunster og glemte låtskriverferdigheter som de var – at det gikk varmt for fans av nisjeuttrykket verden over. I en æra preget av enkle løsninger, stilistisk mimelek og lavterskel-utgivelser gjør man klokt i å bite seg merke i genuin lidenskap og vilje til å pushe håndverket sitt til et nytt nivå, og Sovereign fra start liten tvil rundt hvorvidt de var seriøse i sitt musikalske virke.

Til tross for bandets kruttsterke utgangspunkt, forutså nok de færreste i hvilken grad Sovereign kom til å feie samtiden av banen på debutskiva ‘Altered Realities’. ‘Altered Realities’ er en type skive vi ikke lenger får i hopetall for tiden – i alle fall ikke i Norge! – nemlig en riffdrevet ekstremmetall-plate som er tydelig forankret i det sene 80-tallets stolte tradisjoner, men som bruker musikernes særegne ferdigheter og ambisjoner for å skyve kunstformen til nye høyder. Dette er definitivt store ord å brase ut av portene med, men en rask skumming gjennom de innviklede, destruktive og sofistikerte maskinkretsene til ‘Altered Realities’ burde være nok til å overbevise samtlige med en viss interesse for klassisk dødsthrash.

Jeg skal likevel innrømme at de aller første øyeblikkene mine med debutskiva til Sovereign gav meg noe hodebry, spesielt hva gjaldt produksjonen. Det er ingen tvil om at bandet har ønsket å skru klokka tilbake til en høyst spesifikk, ekstremmetallisk epoke med miksen på ‘Altered Realities’, men til å begynne med syntes jeg gitarene låt noe livløse og blasse. Ikke et godt utgangspunkt for en skive som tar sikte på å være århundrets riff-fest! Det skal likevel sies at produksjonen har vokst på meg over tid, og nå for tiden synes jeg denne litt kjølige distansen gir et desto mer maskin-aktig, hensynsløst og umenneskelig preg som komplementerer platas sci-fi-estetikk på nydelig vis.

Når det kommer til selve komposisjonene, er det lite annet å gjøre enn å bøye seg i støvet. Sovereigns låter kan sammenliknes med ruvende, biomekaniske beist som fremdeles drypper av den slibrige væsken som fyller albumcoverets futuristiske oppbevaringstanker. Dette vil si at de er labyrintiske, kompliserte konstruksjoner preget av halsbrekkende tekniske manøvrer, som med sine hyppige rytmeskifter i tillegg kan være overraskende vanskelig å få grep på. Motpolen til denne flinkis-tendensen er en aldeles nådeløs aggressivitet, hvilket er nok til å piske lytteren gjennom de første par gjennomlyttingene til låtformene begynner å feste seg. Dette punktet demonstreres best på det tidlige høydepunktet «Nebular Waves», som etter åpningens destruktive hugg legger ut på en thrashende riff-odyssé definert av nesten latterlige nivåer av fremdrift.

I tillegg gjenspeiles coverets sci-fi-estetikk i en bruk av synth som sender tankene i retning band som Nocturnus og Pestilence, samt via noen sjokkerende vokal-effekter i platas andre halvdel. Denne tendensen gjør sitt inntog for alvor på låta «The Enigma of Intelligence», men videreutvikles helt frem til den monumentale avslutningslåta «Absence of Unity». På dette punktet har jeg uten unntak latt meg rive med av Sovereigns maniske tunnelsyn, og de tårnende riffene og katastrofale panoramaene til «Absence of Unity» byr dermed på en desto mektigere avslutning i kraft av sitt noe langsommere tempo.

Når det kommer til dødsthrash av gammel ånd men ny giv, er det ingen tvil om at Sovereign har gått samtiden en høy gang på debutskiva ‘Altered Realities’. Måten bandet beveger seg gjennom de kompliserte instrumentalforløpene med både dødelig presisjon og organisk flyt er direkte inspirerende, og jeg sliter med å finne aktører selv på den internasjonale scenen som har gitt meg en liknende opplevelse i senere tid. ‘Altered Realities’ er rett og slett en ekstremmetallplate av ypperste kvalitet, og en utgivelse som burde stå støtt blant våre norske favoritter ved årets ende. Ingen dårlig prestasjon for en skive utgitt i januar!.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nattmann – Et Jordsmonn av Døde

Nattmann er en svartmetall-duo fra Stavanger, som over et knippe EP-utgivelser har utforsket dystre historier fra Norges periode under Dansk styre. EPene ‘Udaad’ og ‘I Uvigslet Mark’ ble begge tatt vel imot her på bloggen, om så spede spilletider og manglende egenart ble hentet frem som forbedringspunkter for gruppen. Denne kritikken blir kanskje ikke fullstendig besvart på bandets tredje EP, men ‘Et Jordsmonn av Døde’ utgjør likevel nok et skritt i riktig retning for det lovende prosjektet.

Stilistisk sett henter Nattmann brorparten av sin inspirasjon fra den norske andrebølgens fundamentale reisverker. Bandets svartmetall låter kjølig, værbitt og forblåst, med melodiske remser som blafrer i en strøm av mollakkorder og stormende blastbeats. Intensiteten til de mer turbulente partiene balanseres dog med stampende og valsende riff i middels tempo, samt orkestrale elementer som kaster et slør av teatralsk dramatikk over det hele.

En av Nattmanns største styrker for øyeblikket, er at samtlige aspekter ved prosjektet fremstår veldig gjennomført. Alt fra logoen (i alle fall den med hoder på stake som bandet brukte på ‘I Uvigslet Mark’) til det faktum at flere av tekstene er skrevet på dansk men fremført på norsk, bidrar til å underbygge det tematiske fokuset på grusomheter begått under unionstiden med Danmark. Et annet styrkende element er vokalen til «Raate», som i all sin beskhet og fortellerske intensitet sender tankene i retning store sjangerskikkelser som Sigurd Wongraven og Morks Thomas Eriksen.

Med sine 18 minutter er ‘Et Jordsmonn av Døde’ en hakket mer substansiell EP enn sine forgjengere, men jeg ønsker meg fremdeles et mer ambisiøst verk fra duoen i nær fremtid. I tillegg skulle jeg ønske at musikken var like distinkt i sin utforming som det tekstlige, og ikke så tydelig innrammet av eksisterende svartmetalltradisjoner som den er. Høydepunktet «Skafottsalme» er sånn sett et skritt i riktig retning. «Skafottsalme» er preget av en melodisk rikdom som visstnok slekter tungt på Vestlandets stolte tradisjoner, men som er inspirert nok til at jeg minnes de sterkeste øyeblikkene på skivene til band som Mork og Nattverd fra senere tid. Om Nattmann klarer å være mer dristige i sine musikalske valg, samt å videreføre styrkene som er bakt inn i låttekstene og låter som «Skafottsalme», har jeg ingen tvil om at prosjektet er i stand til å levere en debutplate som markerer seg i kontekst av den norske svartmetallscenen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Sepulcher – Veins of the Void

Blant Fusa-scenens mange kruttsterke undergrunnsband, er det kanskje Sepulcher jeg har aller mest sansen for. Dette er et vågalt utsagn når nevnte scene er befolket av band som Reptilian, Inculter og Morax, men det er et eller annet med bandets organiske, mangefasetterte og slående unike dødsmetall-sound som aldri slutter å forundre og begeistre. Om du ikke er kjent med dette soundet er det bare å ta turen innom bandets andreskive fra 2018, ‘Panoptic Horror’, en moderne klassiker innenfor eventyrlysten dødsthrash – nasjonalt så vel som internasjonalt.

Men du kan egentlig like godt sjekke ut bandets splitter nye EP, ‘Veins of the Void’. Med sitt drøye kvarters spilletid byr ‘Veins…’ på en ypperlig introduksjon til bandets stilistiske univers, samtidig som den viderefører og bygger på forgjengerens mange styrker. Uttrykksmessig vil jeg si at Sepulcher befinner seg i et uvanlig krysningspunkt mellom aggressiv, garasje-aktig dødsmetall og mer atmosfæriske, kosmos-traverserende impulser; som om bandet er fanget i en dimensjonal rift mellom en snuskete bakgate og en «Boötes Void»-aktig avgrunn (søk det opp). Det er ikke så lett å komme på band som holder på med akkurat samme ting som Sepulcher i 2023, selv om band som Morbus Chron, Cadaveric Fumes og norske Execration er relativt holdbare referansepunkter.

Åpningssporet «Derealization» er på høyde med det beste av norsk dødsmetall fra senere tid, og vi må helt tilbake til Obliterations ‘Cenotaph Obscure’ fra 2018 for å finne materiale som kan utfordre denne låta i mine øyne. Smadrende bass faser inn i en nesten sludgy sekvens bestående av groteske gitarhugg og beske skrik, før et helt enestående, tumlende dødsmetallriff utløser spenningen som åpningsminuttene har bygget opp. Morbus Chron-referansen gjør seg særlig gjeldende i låtas avslutningsminutter, i det en episk progresjon følger en post-dødsmetallisk, dynamisk kurve fra ulmende basslinje til storstilt klimaks.

I forhold lander den betydelig kortere andrelåta «Cryogenic Sleep» som et avsagd hagleskudd i brystkassa. Den eksplosive låta viser Sepulcher sine tradisjons-forankrede men vitale riffkunster fra sin beste side, før vi igjen svever ut over kosmos’ dypeste sjakter på det avsluttende tittelsporet. På dette tidspunktet blir det naturlig å nevne de hemningsløse, krakilske vokal-utbruddene til Andreas Fosse Salbu, som komplimenterer bandets konfronterende, garasje-dødsmetalliske side på utmerket vis. Jeg synes nok at låtas avsluttende, atmsofæriske strekk er en litt platt måte å avslutte en såpass turbulent utgivelse som ‘Veins of the World’, hvor jeg heller skulle ønsket meg en mer stormende, klimaktisk finale.

Det er dog ingen tvil om at Sepulcher har levert atmosfærisk, eventyrlysten dødsthrash på høyde med den internasjonale toppstandarden med ‘Veins of the World’. Det er kun et fåtall band der ute som klarer å dyrke frem ny, florerende biologisk vekst på dødsmetalls forråtnede skrott i 2024, hvor Obliteration og Sepulcher kanskje er de to bandene på norsk jord som for alvor skyver grensene for både kvalitet og egenart. Sånn sett er ‘Veins of the World’ en soleklar anbefaling for fans av tradisjons-befestet men selvrealisert dødsthrash, og en uforventet pangstart på det nye året for norsk ekstremmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nekonomicon – Choose Your Fighter!

Nekonomicon er et av de mange prosjektene til Andri Mar Sigufsson, først og fremst kjent kun som Andri – selv om det nå etter noen år har utviklet seg fra å være et soloprosjekt til å bli en fullverdig kvintett. Han er utvilsomt en interessant figur å følge, noe som særlig skyldes to ting: En nokså hemningsløs utforskning av ulike sjangre, og tematikk og estetikk hentet fra dataspillenes verden.

Det sistnevnte preger i stor grad Nekonomicons nyeste skive ‘Choose Your Fighter!’, og det ofte på ganske smakfullt og morsomt vis. Presentasjonen synes jeg treffer godt, særlig gjennom det fargerike, flotte albumcoveret og tittelen. Dette setter en umiddelbar, passende uhøytidelig tone for albumopplevelsen som tekstene på alle måter gjenspeiler.

Musikalsk spiller tematikken inn gjennom stadig bruk av MIDI-synther man gjerne finner i gammel spillmusikk, men dette er ikke veldig definerende for uttrykket. Stilmessig ligger ‘Choose Your Fighter!’ trygt plassert i en klassisk smeltedigel av metalcore, melodisk metall og symfonisk metall, der det gjerne er refrengene som stikker seg ut. De holder gjennomgående habil kvalitet; særlig treffer Nekonomicon godt på «Race of Life», som er min favorittlåt på albumet.

Metalcore-klisjéene er det ellers litt vel mange av, eksempelvis på låta «Castlevanian Hunger», og jeg har også litt problemer med vokalen. Den ligger ofte litt svakt, rart og lavt til i miksen for begge vokalisters vedkommende, og noen ganger låter det også temmelig surt – særlig på «Inconvenience Store».

Nekonomicon skal imidlertid ha kudos for å ha kokt opp en underholdende pakke som gjør kunststykket å fremstå både uhøytidelig og godt gjennomarbeidet. Noen gode ord kan også sies om albumets flyt, der introen til «Fog of War» og den lengre og saktegående melodeath-flørten «The End is Always the End» komplementerer de øvrige hektiske minuttene godt. Selv om ikke alt går like bra for Nekonomicon på denne skiva, er det en til tider sjarmerende affære – i alle fall for det som bør være musikkens målgruppe.

Skrevet av Alexander Lange

Nithe – Night of the Ghoul

Nithe er et blasfemisk kirkegårds-orkester fra Kristiansand, som imponerte Metallurgi-redaksjonen stort med sin debut-demo ‘Cemetery Fever’, som kom ut i 2021. Demoen utgjorde en del av en utvikling i den norske undergrunnen som er pågående den dag i dag, hvor vi ser at dødsmetall-sjangeren mottar stadig mer fokus fra Norske band. Norge har historisk sett vært beskjedne produsenter av nevnte undersjanger, så dette er en utvikling jeg ønsker velkommen med åpne armer.

Derfor er det en glede at Nithe fortsatt minner mye om seg i 2024, selv om det er en stund siden sist. Kvartetten er fremdeles hardt i arbeid med å grave opp gamle dødsmetalliske knokler og sette dem i nye formasjoner på ‘Night of the Ghoul’, men på samme tid virker det som at en mer mystisk, grufull og utenomjordisk aura har sneket seg ubemerket inn over gravplassen. Dette vil si at gruppens uttrykksmessige utgangspunkt er den samme som på ‘Cemetery Fever’ – altså dødsmetall fra overgangen mellom 80- og 90-tallet –, men at de også strekker seg lengre utover sjangergrensene i jakten på et eget uttrykk.

På mange måter minner ‘Night of the Ghoul’ om senere utgivelser fra prosjekter som Obliteration og Sepulcher, og i mindre grad Abhorration. Dette er alle band som har rikelig med ekstremthrash-gener i sitt dødsmetalliske DNA, men som også vet å benytte seg av tregere, atmosfæriske strekk som kontrast. Det tydeligste uttrykket av disse genene hos Nithe finner vi på andresporet «Moon Curse», hvor en lynende rask, dødsthrash-spurt avløses av illevarslende og dunkle, effektbelagte gitarer.

Jeg setter virkelig pris på at bandet eksperimenterer litt med nye elementer, ettersom dette tyder på at målet er å utvikle en egen dødsmetallisk signatur, heller enn å bare reprodusere gamle klassikere. Likevel er det ikke til å komme fra at bandet ikke helt mestrer de lengre låtlengdene etter min mening, hvor spesielt de ulike partiene til «Ominous Void» fremstår litt frakoblet hverandre; dette til tross for en fantastisk overgang til et frenetisk, dødsmetallisk parti mot slutten av låta. Låter som tittelsporet og «Engulfed in Slithering Sorcery» er dog utmerkede videreutviklinger av bandets kjernesound, og sett i kombinasjon med den oppgraderte men fremdeles pil råtne produksjonsjobben og det stilrene EP-coveret bør ‘Night of the Ghoul’ være en sikker vinner for norske fans av tradisjonell men uttrykksmessig rastløs dødsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Babels Tårn – Glorious Heretic Inquisition

Babels Tårn er en svartmetallduo bestående av medlemmer kjent fra respektable prosjekter som Raumer og Profane Burial. Prosjektet ga først lyd fra seg gjennom en demo i fjor, og ‘Glorious Heretic Inquisition’ er dermed den første større utgivelsen til bandet.

Denne utgivelsen minner meg særlig om et av de tidligere prosjektene til Kjetil «Szhethil» Ytterhus, som er den ene mannen bak her. Dette prosjektet het Hogstul, og var et prosjekt som baserte seg på langstrakte, komplekse og uhyre dramatiske svartmetallkomposisjoner som for meg dessverre var ganske så vanskelige å fordøye og sette pris på uten å legge godvilja til. Mye av det samme kan sies om materialet på ‘Glorious Heretic Inquisition’, og jeg må nesten bare rive av plasteret med en gang og si at jeg ikke lar meg imponere spesielt stort av det som foregår her.

Det ene handler om det jeg som lytter kanskje ikke fanger opp så godt som andre kanskje vil ha glede av, som er de komplekst strukturerte komposisjonene som stort sett ligger rundt niminuttersmerket. «Krigens Monument» synes jeg fungerer ganske så godt særlig i første halvdel, og introduserer også noen litt mer saktegående partier som skiller seg fra det svartmetallske kaoset som stort sett brer seg utover resten av utgivelsen. Resten får jeg lite tak på.

Det andre handler imidlertid om mer objektive kriterier, der jeg synes produksjonen er temmelig svak og komprimert og noen av musikerprestasjonene rett og slett ikke holder vann. Ledegitarene er ofte ikke i synk med resten av instrumentene, og noen ganger låter det også skikkelig surt. Dette gjelder særlig introduksjonen til «Purgatory», der basstrommene for øvrig er alt for høye, og deler av «Caliginous Command». Strykerne som kyper inn i øregangene etter førtisekundersmerket på avslutningssporet spenner også fullstendig ben på sin potensielt dramatiske effekt av samme årsak. Med det har dessverre ikke ‘Glorious Heretic Inquisition’ vært en spesielt prisverdig opplevelse for min del.

Skrevet av Alexander Lange