ukas favoritt – Side 2

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)

Grunnet juicy arbeidsmengder i redaksjonens private sfære har vi ikke klart å publisere omtaler av favorittplatene våre de siste tre ukene. For å gjøre saken enda vanskeligere, bestemte Norges metallscene seg kollektivt for å prøve å sette Guinness-rekord i antall kvalitetsutgivelser nettopp denne måneden. Litt av en ting å klage over, jeg vet. Dette har dog ført til et veritabelt fjell av foreløpig uomtalte plater – et lass vi stadig jobber med å redusere i størrelse. Nå har vi endelig funnet tid til å skrive litt om favorittplatene våre fra de siste tre ukene, så her følger omtaler av ukas favoritt fra henholdsvis uke 19, 20 og 21.

Takk for tålmodigheten!

Heimland – Forfedrenes Taarer

Heimland har på kort tid markert seg som en av de mest lovende, unge prospektene på Vestlandets svartmetallscene. Dette skyldes ikke nødvendigvis at scenen har minsket i både størrelse og relevans i senere tid; selv om dette strengt tatt virker å være tilfellet. Det skyldes heller at Heimland har et solid grep rundt tonespråket som vokste frem i hjemtraktene på 90-tallet, samtidig som de unngår å plagiere sine inspirasjonskilder. På debutskiva ‘Forfedrenes Taarer’ maler gutta fra Karmøy et nytt og levende bilde ved hjelp av gamle fargepalletter, og etterlater sin tidligere diskografi ettertrykkelig i støvet i samme håndvending.

Heimland henter ikke signaturen sin utelukkende fra én eller to artister fra Vestlandets legendariske scene på 90-tallet, men danner på mange måter et slags tverrsnitt av fenomenet over platas spilletid. Det virker definitivt mest naturlig å se bandet i lys av den hedenske tradisjonen, hvor band som Kampfar, Helheim og Einherjer gir en god pekepinn på hva man kan forvente på ‘Forfedrenes Taarer’. På samme tid baker bandet inn Sognametallisk melodiføring, den storslåtte ganglaget til tidlig Enslaved og til og med et black’n’roll-riff eller to i sitt klassiske men mangefasetterte sound. Den siste puslespillbrikken som mangler er de akustiske arrangementene til tidlig Ulver, som bidrar til å strukturere plata med sine strategiske plasseringer ved platas begynnelse, midtdel og avslutning.

Til tross for at skiva kun varer i drøye 34 minutter, ser bandet seg nødt til å åpne sin debututgivelse med en staselig og forseggjort musikalsk gest. «Doedens Foerstning» og «Ved Doedens Vugge» slås sammen til én musikalsk hendelse i så henseende, hvor førstnevnte introduserer temaene som sistnevnte knytter sammen til en storstilt, majestetisk komposisjon. Jeg tenker nå kanskje at hovedmelodien melkes i overkant, samt at broen oppleves som forlenget i forhold til det materialet krever. Likevel vil jeg si at Heimland har gjort et klokt trekk i heve sceneteppet med en slik ambisiøs manøver, og «Ved Doedens Vugge» gjør unektelig inntrykk på meg til tross for sine enkelte skavanker.

Åpningskomposisjonen er definitivt variert nok i seg selv, men ‘Forfedrenes Taarer’s midtre strekk demonstrerer hvor bredt Heimland har kastet nettet på sin første plate. «Lagt i Ruiner» kombinerer vikingmetallens huggende riffing med fossende melodisk svartmetall; «Iskald Raatten Jord» tøyer 90-tallsprinsippene for å meske seg med black’n’rollens svansende rytmikk, og tittelsporet går fra et dramatisk utgangspunkt til et svingende heavy metal-ganglag i løpet av åpningsminuttet. Spesielt sistnevnte er en særstilt perle på plata, som følge av måten bandet baker tematikkens sørgende affekt inn i avslutningens tonespråk, samt den overraskende innviklede men ruvende katedral-fasaden de reiser på låtas bro.

Med sin halvtimes spilletid har ikke Heimland noe tid å kaste bort på overflødige ideer, og man finner heldigvis ingen av disse på ‘Forfedrenes Taarer’. Førstesingelen «Skugger fra ei Svunnen Tid» leverer nok en stormende, melodisk perle på tampen av opplevelsen, før «Ættestupet» senker sceneteppet med en like prangende gest som åpningslåta. «Ættestupet» gir kanskje i størst grad inntrykket av at Heimland har mestret sitt utvalgte musikalske språk på skiva; et melodisk men aggressivt sound som kommuniserer både hardførhet, stolthet og melankoli. Heimland har på mange måter utformet en ideell svartmetallisk platedebut med ‘Forfedrenes Taarer’, en skive som bør grådig fortæres av samtlige tilhengere av Vestlandets hedenske svartmetall-tradisjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nadir – Extinction Rituals

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Nadirs debutskive virker fullstendig blottet for håp. I deres øyne har vi mennesker allerede signert vårt eget testamente, hvor det eneste vi etterlater i det vi marsjerer taktfast inn i vårt eget endelikt, er en nedbrent og istykker-fortært klode. Dette vil dog ikke si at ‘Extinction Rituals’ er gjennomsyret av nihilisme – tvert i mot. Over ti låter fordømmer Nadir apatien, grådigheten og hybrisen som har slått rot i kulturen, og sørger over fraværet av et verdigrunnlag som kan knytte oss sammen som art. ‘Extinction Rituals’ sin overordnede tese virker dermed ikke å være at menneskets eksistens er foruten mening, men at vårt storstilte ego har blendet oss for denne meningen og posisjonert oss ved kanten av avgrunnen.

Sånn sett kan ‘Extinction Rituals’ minne litt om She Said Destroys ‘Succession’ fra 2021; en tilsvarende rasende og svartsynt skive. Men der ‘Succession’s dommedagsprofeti ble kommunisert via sørgmodig og oppildnet postmetall, går Nadir enda hardere til verks for å skildre destruksjonen vi både utøver og er på vei mot som art. På ‘Extinction Rituals’ møtes forkullet svartmetall, hamrende, ødeleggende dødsmetall og konfronterende, metallisk hardcore møtes til et voldsomt og blodig gateslagsmål, hvor ingen av bestanddelene forlater åstedet som seierherre.

Plata begynner like så godt med å stirre uvikende ned i avgrunnen på introduksjonssporet «Void», før «Iron Lung» detonerer en sprengladning av svart- og dødsmetalliske splinter. Måten Nadir kombinerer elementer for å lage et innfløkt ekstremmetallisk urverk kan sammenliknes med britiske Wode – dersom du erstatter den triumferende tradmetallen med hardcore-punkens rasende tirader. Plata når sitt første høydepunkt allerede på spor nummer tre, «The Old Wind», der skåldende melodisk svartmetall og dødsthrash av ekstrem tyngde sammen danner en minneverdig, alpin høyde på skivas A-side.

Som følge av at Nadir opprettholder en konstant strøm av aktivitet og musikalske ideer, fortoner ‘Extinction Rituals’ seg mest av alt som et sammenhengende, kontrollert kaos. Likevel følger plata en slags struktur, hvor B-sidas emosjonelle valør gradvis går fra sinne i retning nedtrykthet, og til slutt aksept. «Tenebrae»s nådeløse bombardement avløses dermed av «A Name on Every Rope» og «I Strid», som på magisk vis åpner noen reflekterende lommer midt i Nadirs ellers overveldende offensiv. Aksepten kommer helt på tampen av plata, hvor det melodiske gitarkoret som avslutter tittelsporet virker å slå seg til ro med tanken på at horisonten stadig kryper nærmere.

‘Extinction Rituals’ er en usedvanlig trykkende og nådeløs plateopplevelse. Det beste bildet jeg kan bruke for å beskrive skivas sinnsstemning, er av en person som velger å hive seg ut i et grasiøst svalestup heller enn å bli med ned i en sammen-rasende høyblokk. Med andre ord virker Nadir å akseptere den ruvende avgrunnen, samtidig som de «raser mot lysets utslokking», for å oversette det kjente diktet til Dylan Thomas. Dette er paradokset Nadir har presentert på sin debutskive ‘Extinction Rituals’, en skive som både feirer og raser mot menneskehetens uunngåelige bortgang – hvor enn nært eller fjernt forestående den måtte være.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Nexorum – Tongue of Thorns

Nexorum er et prosjekt som ble mant frem i 2019 medlemmer fra bl.a. band som Keep of Kalessin, Vredehammer og Khonsu. Målet var å skape noe langt mer rituelt ladet, okkult og fandenivoldsk enn medlemmenes tidligere prosjekter; slik virker det i alle fall basert på to sydende og hatefulle skivene bandet har levert til nå. Debutskiva ‘Death Unchained’ formulerte gruppas dødstilbedelse via en velbalansert og perkussivt ødeleggende kombinasjon av svart- og dødsmetall. På andreskiva ‘Tongue of Thorns’ beveger bandet seg dog nærmere svartmetallen enn dødsmetallen – en avgjørelse som påvirker sluttresultatet i både positiv og negativ forstand.

‘Tongue of Thorns’ kan best beskrives som et ritual i plateformat, der intensiteten på flammenes forbrenning er den største strukturelle rettesnoren. Der dødsmetallens rytmiske språk gjorde seg mer gjeldende på førsteskiva, er sjangeren nå representert mest i form av basspedalenes slagkraftige dybdeboring. Selve tonespråket viser mest slektskap til svartmetallen, og med det en form som defineres av sin mørke, blodsutgytende melodikk og stormende aggresjon. For at ikke denne løpende intensiteten skal suge livskraften fullstendig ut av lytteren, sakker Nexorum ofte ned tempoet og lar skingrende, giftige gitarstrofer krype gjennom lydbildet. Dette sørger for dynamisk balanse, samtidig som det opprettholder den ondskapsfulle rituelle atmosfæren som er skivas livsblod.

Mørkt klingende gitarer signaliserer ritualets iverksettelse på åpningssporet «Shun», før faklene tennes av Vidar Lehmanns forrykende trommespill. Mye av æren for at ‘Tongue of Thorns’ fremstår som så nådeløst ekstrem skyldes bidraget til nettopp denne mannen, som til tross for en overvekt av blast beats sørger for å variere terrenget når muligheten byr seg. Gitaristene Roger Isaksen og Frank Løberg taler hovedsakelig svartmetallens munne, men legger som oftest rytmegitarene i et register som skaper en viss forbindelse til svart/dødsmetallens tjæresvarte strømninger. Terje Olsen er vår glefsende og besatte seremonielle leder, som tidvis mottar støtte i form av messende koring fra Roger Isaksen og bassist Robin «Wizziac» Isaksen.

Åpningsstrekket til ‘Tongue of Thorns’ er nært sagt upåklagelig. Strekket fra «Solvet Saeclum in Favilla» til «Cult of the Monolith» kan sies å utgjøre ritualets febrilske og maniske apeks, hvilket trolig er en konsekvens av at samtlige av skivas singler blir servert på rad og rekke. «Cult of the Monolith» åpenbarer i tillegg et symfonisk, orkestralt element som gjør seg mer og mer gjeldende jo lenger ut i skiva man kommer. Dette elementet tar på en side form som en mystisk og urovekkende synth-linje på «Eldritch Abominations», men når også en enorm, nesten Dimmu Borgir-aktig dimensjon på «Mother of Ghouls».

Som følge av at Nexorum har kuttet vekk mye av dødsmetallens rytmiske språk på ‘Tongue of Thorns’, oppstår det en viss fartsblindhet hos meg når jeg nærmer meg skivas konklusjon. Etter den tidvis avmålte «Sinnets Krig» blusser heldigvis ekstremiteten opp til et nytt toppunkt, og de nesten brutale gitarene som klubber av gårde i bunnsjiktet på «Wrath of Zeal» bidrar til å skape nødvendige krusninger i platas svartmetalliske brønnvann. Jeg var i utgangspunktet usikker på om ikke Nexorum hadde gått for langt i retning svartmetallen på sin nye skive. Én konsert og mengder av lytting senere har jeg konkludert med at denne utviklingen tvert i mot gagner bandet, ettersom den brennende, okkulte intensiteten som manes frem på ‘Tongue of Thorns’ fremstår som en nødvendig uttrykksform for bandet. ‘Tongue of Thorns’ er en giftig og stormende black/death-utgivelse, og nok et høydepunkt i en måned som tilsynelatende forsøker å drukne oss i kvalitetsutgivelser.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt (uke 17): Urarv – Substratum

Den siste tiden har vært usedvanlig spennende når det gjelder det lille, men beundringsverdige avant-gardistiske hjørnet i den norske svartmetallscenen. På tampen av mars fikk vi først servert en utmerket skive fra en litt nyere spiller innenfor scenen, da i form av debutplata til Tilintetgjort: ‘In Death I Shall Arise’. Akkurat to uker senere kunne veteranene i Dødheimsgard by på den storslåtte og ambisiøse ‘Black Medium Current’, og midt mellom disse to utgivelsene kom det jammen en til i det samme sjangerlandskapet som vi dessverre ikke har omtalt før nå: Urarvs ‘Substratum’. Dette er en skive som riktignok ikke er helt ny i en hvilken som helst forstand, og den består stort sett av nyversjoner av gamle låter; sånn sett blir den imidlertid en interessant kulminasjon av det Urarv har gjort til nå, selv om det faktisk også i stor grad skal være snakk om eldre opptak.

Interessant nok består Urarv av Aldrahn, som har mange år bak seg i Dødheimsgard (så vel som i Thorns), og Sturt, som også spiller bass i Tilintetgjort, i tillegg til gitarist Sakis. På denne skiva går de endatil under aliasene Agthstmod Nowbody Mord I, The Magic Lens Strobe Tonal IV og SlabadAn KirIchniSt, noe som kanskje kan fungere som et lite hint til hvor gjennomført merkelig uttrykket på ‘Substratum’ ofte er. Det kan nok også opphavshistorien til dette prosjektet, som blant annet dreier seg om inspirasjonen Aldrahn skal ha fått da han en gang oppholdt seg på en psykiatrisk institusjon. Musikken på denne plata preges av underlige, esoteriske tekster, dissonant og eksperimentelt gitarspill, rådville bassganger og spinnville og svært varierte vokalprestasjoner som sender mange assossiasjoner til prestasjonene til Aldrahns tidligere bandkollega Vicotnik i Dødheimsgard.

Det starter riktignok ikke på sitt aller merkeligste. «Fancy Daggers» åpner ‘Substratum’ med ganske så fordøyelig riffarbeid og er platas korteste og mest direkte svartmetallåt. En nydelig overgang med clean-gitarer, et større vokalregister og litt mer eksperimentell instrumentbruk er noe av det preger den følgende «Forvitringstid», men det er først etter dette Urarv slår seg helt løs. «Vi Som Skuer Nordover» er en skikkelig guffen vise med trekkspill som også velter over i noen voldsomme svartmetallpartier og mer til.

Den bereder grunnen godt for «Valens Tempel», som er den desidert mest forskrudde komposisjonen på ‘Substratum’. Det er nok også den beste, der den med sine hele åtte minutter drar lytteren omhyggelig gjennom et flust av temaer – som naturligvis kulminerer i en crescendo med barnegråt over.

Og med det har man nok også på dette tidspunktet fått en ganske dekkende smak av det som skjer på hele ‘Substratum’. Det gjelder nok også «Aurum», som er den eneste komposisjonen som ikke eksisterer på noen tidlige utgivelser av Urarv. Denne inneholder noen spenstige skifter mellom skranglete clean-gitarer og svartmetallsk aggresjon, så vel som å by på noen herlige driv og riff; i det hele tatt er denne låta et flott lite mikrokosmos av det som finnes på ‘Substratum’, og i forkant har det herlige hovedtemaet på «Soloppgang» og melodiene på «Sannhet» holdt oppmerksomheten ved like.

Det hadde jo vært enda kulere med mer originalmateriale på denne plata, og må også sies at de rent overordnede låtskrivingsidéene fremstår litt uttømte på slutten av skiva. Det er nok også i det hele tatt uttrykket fremfor låtskrivinga i seg selv som imponerer mest. Likevel er idéene i seg selv svært gode og ikke minst unike, og ‘Substratum’ er en plate som fungerer utmerket som et sterkt avant-gardistisk statement fra Urarv om det de har fått til som band. Så gleder vi oss til fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas favoritt (uke 18): Kanaan – Downpour

Kanaan har de siste årene bygget seg opp et sterkt rykte i norske rocke-kretser. Det er nok ikke bare fordi trioen har sluppet noen svært gode utgivelser som blant annet har gitt en Spellemann i trofèskapet, men også en aktiv konsertvirksomhet med svært høy kvalitet over seg og en nokså voldsom produktivitet. ‘Downpour’ er nemlig Kanaans syvende plate siden de slapp debuten ‘Windborne’ i 2018.

Med tanke på hva slags band Kanaan er, er det nok imidlertid ikke så rart. Dette er et instrumentalband der jam-kunsten ligger i førersetet, og noen av utgivelsene er basert på rene live-opptak. Den forrige rene studioplata kom på sin side for to år siden i form av ‘Earthbound’, som også er den eneste utgivelsen av Kanaan vi på Metallurgi har tatt for oss tidligere. Akkurat det er nok heller ikke så rart, da med tanke på at denne plata markerte et skifte mot mer rifftung rockemusikk for bandet. Om noe, markerer nok ‘Downpour’ et ytterligere lite steg i denne retningen, og hintene mot metallsjangeren er tidvis klare som dagen.

Først og fremst er det stoner-sjangeren som kommer til uttrykk her, noe som stemmer godt med tanke på bandets leflinger med psykedeliske uttrykk for øvrig. Introlåta ‘Black Time Fuzz’ er et trygt og upåklagelig innsalg til enhver som er mer eller mindre vennlig innstilt til Kyuss, og noen helt voldsomme synteser mellom fuzz-gitar og -bass får videre utløp i noen herlige, groovy riff i for eksempel «Orbit» og avslutningslåta «Solaris Pt. 2». Med tanke på oppbygningene og jam-preget på det hele kan det til tider også være nærliggende å antyde at det ligger en del post-metal-tendenser her; særlig er det kort vei til en og annen Pelican-assossiasjon.

Kanaan oppdriver imidlertid også en hel del variasjon på ‘Downpour’. Med den eminente rocke-gitaristen Hedvig Mollestad ruller de for eksempel ut energibomben «Amazon» på starten av plata, før de rett etterpå serverer det som må være platas rareste, minst metalliske og kanskje aller beste låt i form av tittellåta. Denne låta baseres på en herlig, underlig bass-groove, og sammen med improvisatorisk tromme- og gitarspill, noen flotte skifter underveis og et eksplosivt klimaks mot slutten peker den seg ut som noe av det beste jeg har hørt Kanaan mønstre i plateformat.

Også giganten som runder av plata i to deler, «Solaris», imponerer. Aller best liker jeg nok det som skjer på begynnelsen av begge delene. I den første blir introdusert gjennom en aldeles nydelig, hypnotisk og psykedelisk jam av det rolige slaget; det høres rett og slett ut som noen skikkelig frodige Tool-greier. Og i den andre spiller bandet altså et av platas feiteste riff, prydet med noen nedganger som er så fuzza opp at det nærmest høres ut som en blåserekke har forvillet seg inn i studioet. Men det varer litt lenge, og det ligger nok fortsatt en liten utfordring for Kanaan i å holde komposisjonene interessante så lenge bandet vil i plateformat (live fungerer det helt utmerket), selv om de riktignok har kommet svært langt og stort sett kontrollerer dette godt på ‘Downpour’. Så tror jeg også at noen av de elektroniske elementene som dukker opp til tider kunne fått enda litt mer innpass.

Men ‘Downpour’ er uansett en svært sterk prestasjon, noe som også henger sammen med at trioen oppdriver et samspill fra øverste hylle. Det vil forundre meg om dette ikke ender opp som et av årets beste instrumentale plater innenfor norsk rock og metall. Kanskje blir den slått av bandets neste plate, som kommer allerede til høsten.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Dødheimsgard – Black Medium Current

Det at Dødheimsgard høster ukas favoritt uka etter at nykomlingene Tilintetgjort vant tittelen, er rett og slett veldig passende. Der Tilintetgjort tok en alternativ rute gjennom det avantgardistiske svartmetall-landskapet på sin debutskive ‘In Death I Shall Arise’, er Dødheimsgard et av de mest profilerte avantgardistiske svartmetall-bandene vi har hatt gjennom tidene. Over snart tredve år og fem plater har gruppen vist seg fullstendig uvillige til å gjenta seg selv, og som et resultat er diskografien deres en av de mest varierte og fascinerende i hele den norske metallfloraen. Dette fører selvfølgelig til en del forventninger når en ny utgivelse står for døren, hvilket definitivt var tilfellet med bandets sjette full-lengder, ‘Black Medium Current’.

For min egen del har kanskje forventningene vært ekstra høye, ettersom jeg regner ‘A Umbra Omega’ fra 2015 for å være en av de absolutt beste norske metallskivene fra det forrige tiåret. Nå har dog «Aldrahn» atter en gang forlatt gruppen, hvilket har overlatt de kreative tøylene i hendene på «Vicotnik». Dermed er det naturlig å anta at ‘Black Medium Current’ er et uttrykk for «Vicotnik»s visjon for Dødheimsgard; en teori som styrkes av skivas tekstmateriale, som på mange måter oppleves som i forlengelse av tematikk som musikeren har utforsket med Dold Vorde Ens Navn i senere år. Utover et tekstlig fokus på filosofi, psykologi og eksistensialisme har det dog vært umulig å forutse hva slags type musikalsk beist ‘Black Medium Current’ kom til å utgjøre, hvilket er en av selve kjerne-gledene ved å følge Dødheimsgards arbeid over årenes løp.

Kjennskapen med Dødheimsgard sin tendens til evig forandring gjorde meg likevel uforberedt for møtet med deres nye materiale. ‘Black Medium Current’ kan nemlig på mange måter ansees å utgjøre en polar motpart til ‘A Umbra Omega’. Der ‘A Umbra Omega’ var en frenetisk, forstyrrende og trollbindende tur gjennom en musikalsk meteorstorm, er ‘Black Medium Current’ på sin side definert av en lavmælt, meditativ og konstant søken. Nøyaktig hva «Vicotnik» og Dødheimsgard er på leting etter er ikke lett å si, ettersom både tekst og musikk følger en uforutsigbar utviklingskurve som virker å være drevet av assosiasjoner og sporadiske innfall heller enn en lett gjennomskuelig logikk. Dermed fremstår ‘Black Medium Current’ som en uavbrutt tankerekke, løst sentrert rundt en serie temaer som frihet, determinisme, identitet, transformasjon og persepsjon.

‘Black Medium Current’ kan grovt overforenklet sies å være Dødheimsgards tagning på eksperimentell post-svartmetall. En av skivas definerende kvaliteter er dens enorme romslighet; der låter opererer som vidåpne landskap fylt med organiske fremvekster og sjokkerende kontraster. Låter kan gå fra et utgangspunkt i vekslingen mellom meditativ, akustisk klimpring og Der Weg Einer Freiheit-aktig atmosfærisk svartmetall, for plutselig å slå over i prangende synth-eksklamasjoner og kraftig omformulert 80-tallsrock («Et Smelter»). Et annet eksempel er «It Does Not Follow», som går fra slesk, funky og fusion-aktige lydbilder til det samme blastende, stormende månelandskapet vi finner på ‘A Umbra Omega’. Til tross for denne enorme variasjonen i uttrykk og lydpalett, oppleves skiva aldri som rotete eller usammenhengende. Dette er trolig som følge av sammenhengen mellom tekst og musikk, som jobber sammen i en enorm, narrativ struktur som kan sies å utgjøre skivas største triumf.

For der skivas A-side oppleves som en kaotisk men seriøs granskning av fundamentale eksistensielle konsepter, byr B-siden på et rystende gjennombrudd, etterfulgt av et svalestup ned i psykens dype, formløse avgrunn. Selve gjennombruddet skjer på «Halow», hvis stoiske marsj leder inn i en svært lidenskapelig tirade levert av bandets frontmann. Konflikten mellom en logisk søken etter objektiv sannhet og intuitive, opplevde sannheter når et kokepunkt, og utløser en musikalsk angstreaksjon i form av «Det Tomme Kalde Mørke»s dissonante og oppskakede, industrielle detonasjoner. Digitale fraktaler og elektroniske merksnodigheter fører oss dypere ned i kaninhullet, før låtas avsluttende, esoteriske data-utopi gir oss et øyeblikks ynde i forkant av skivas rystende finale.

Avslutnings-duoen «Abyss Perihelion Transit» og «Requiem Aeternum» kan sies å utgjøre endepunktet på en oppløsnings-prosess som har tatt plass over hele skivas spilletid. «Abyss Perihelion Transit» føles ut som en utrolig viktig hendelse når den ankommer, hvis dekonstruerte og flytende struktur speiler «Vicotniks» nedbrytning og granskning av identitet og det menneskelige selvet. Etter denne eksistensielle selv-utslettelsen er bunnen av avgrunnen nådd, og «Requiem Aeternum» står igjen som siste holdeplass på skivas utfordrende, rikholdige og tankevekkende reise. ‘Black Medium Current’s mystiske avslutningsspor er som et urovekkende og vakkert glimt av en helt annen verden, et vektløst og unektelig inntrykksfullt punktum på en helt spesiell plateopplevelse.

Helt avslutningsvis kan det lønne seg å nevne at store deler av denne omtalen består av min egen tolkning av skivas tematikk og struktur. ‘Black Medium Current’ er et utrolig enigmatisk, komplisert og likevel overraskende tilgjengelig stykke eksperimentell metall, som står for en av de mer unike musikalske visjonene som har blitt produsert av den norske musikkscenen i det fortsatt unge 20-tallet. Jeg tror mine egne tanker rundt plata kommer til å endre seg støtt og stadig frem til årets listesesong i desember, og jeg tror aldri jeg kommer til å komme til bunns i nøyaktig hva «Vicotnik» har prøvd å få til på ‘Black Medium Current’. Til tross for det eksisterer det ingen tvil rundt det faktumet at ‘Black Medium Current’ er en av de rikeste plateopplevelsene jeg har hatt i 2023, og at den utgjør en soleklar utfordrer når årets beste norske metallskive skal kåres.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Mork – Dypet

Mork er enmannsprosjektet til Thomas Eriksen fra Halden. Eriksen er en karakter som fremstår som en ildsjel med stor og åpenlys respekt for inspirasjonskildene sine, også fordi mannen står bak en relativt omfattende podcast-intervju-virksomhet på siden. Morks utviklingskurve kan i det hele tatt fremstå som mang en guttedrøm som har gått i oppfyllelse: Fra å bli sparket i gang for alvor etter at Eriksen ble inspirert på et besøk i Darkthrones gamle øvingslokaler, har det blitt en respektert størrelse i store deler av det norske svartmetallmiljøet. Prosjektet er i dag også signert på ærverdige Peaceville Records.

I forlengelse av beskrivelsen over, skulle man kanskje tro at Eriksen går inn i rekkene av konservative svartmetallmusikere. Og neida, Morks musikk har aldri vært av det mest innovative slaget. Likevel passer det nok aller best å beskrive prosjektet som noe lidenskapelig og utforskende, der Eriksen stadig leker med ulike elementer – alt fra det black’n’rollende til stormende lydbilder og folketonale elementer. Derfor har det alltid også i mine ører ligget noe spesielt over prosjektet, der Eriksen stadig har nærmet seg noe med en viss egenart på tross av at han åpenbart vil spille svartmetall og ikke noe annet. Mye av dette skyldes nok også produksjonen, som Eriksen tar seg av selv. Den er forfriskende usminka, klar og romslig i kontrast til det mer uoppløselige man gjerne finner i alskens DIY-prosjekter innenfor sjangeren.

Alt dette fikk en slags kulminasjon på Morks forrige plate, ‘Katedralen’, fra 2021, som utvilsomt var prosjektets sterkeste og mest definerte utgivelse. Herfra går det en klar linje til den nye plata, ‘Dypet’, som både spiller på en del av styrkene fra ‘Katedralen’ mens den også introduserer litt andre stilistiske grep. Først og fremst dreier dette seg om tempoet og stemningene i mange av låtene, der mye av det black’n’roll-aktige og kaotiske fra den forrige plata på sett og vis erstattes med litt treigere og mer melodiske temaer – uten at noe endevendes på en måte som struper en klar kontinuitet for prosjektet.

Det er melodiene Mork oppdriver på mange av låtene her som får meg til å sperre opp øynene mest. Hovedtemaet i andre låt, «Forført Av Kulden», er for eksempel helt nydelig, og blander en nesten Burzum-aktig iskulde i gitarproduksjonen med direkte fengende tendenser. «Svik» følger opp dette på strålende vis, der Windirsk melodihåndverk går hånd i hånd med et nærmest pop-aktig teft. «Høye Murer», der tidligere Djevel– og Kvelertak-vokalist Erlend Hjelvik for øvrig bidrar med noen fraser, ender med sine gråtende, folketonale gitarmelodier (og ikke minst den utrolig kule Darkthrone-aktige riffinga mot slutten) også opp som et klart høydepunkt på skiva.

Videre kommer ‘Dypet’ godt ut i flere henseender. «Et Kall Fra Dypet» er med sine syv og et halvt minutt platas lengste låt og den desidert mest tradisjonstro i svartmetalløyemed. I så måte er det også et bra midtpunkt der Mork lykkes godt med sine hardtslående temaer og prakthåndverk i riffsegmentet. «Bortgang» er på sin side platas mest saktegående låt, og imponerer meg langt mer på skiva enn i singelformat der den bidrar med et flott grep i pacingen på plata – og også med ganske utsøkte gitarer.

‘Dypet’ er i det hele tatt en ganske variert plateopplevelse. Som på ‘Katedralen’ er åpningslåta det nærmeste man kommer et slags mikrokosmos av det som skjer over det hele uten at den nødvendigvis er det sterkeste leddet komposisjonsmessig. Ellers er det for øvrig flere tegn til eventyrlyst i sjangerlandskapet. «Avskum» er en fet, Satyricon-aktig riffbasert låt som kommer rett etter «Bortgang», og «Tilbake Til Oppinnelsen» avslutter det hele svært sterkt – blant annet med en herlig inkorporering av synth og clean-vokal.

Det er imponerende at Mork egentlig aldri mister fokus på tross av denne variasjonen. Om noe, skulle jeg kanskje ønske at de mer fremoverlente grepene i avslutningslåta kunne blitt utforsket ytterligere. Når det gjelder mer direkte svakheter har jeg nok størst problemer med produksjonen. Selv om Eriksen stort sett lykkes godt og ikke minst tilfører mye egenart her, ligger skarptromma til tider litt for forstyrrende til, og hans svært tydelige skrikevokal ligger rett og slett ofte for høyt i miksen. I forlengelsen av dette synes jeg det er noe variabel kvalitet på låttekstene. «Bortgang» er et eksempel på en låt der jeg synes Eriksen treffer godt, særlig gjentagelsen av frasen «Der var jeg en gang». Skildringen av å fryse på «Forført Av Kulden» synes jeg imidlertid for eksempel er overtydelig og ganske rudimentær.

Jeg vet ikke om jeg synes ‘Dypet’ er et steg opp fra ‘Katedralen’, men det er i alle fall ikke et steg ned fra plata som vi tross alt fikk inn på en respektabel 14. plass på vår liste over beste norske metallplater fra 2021. Først og fremst sementerer denne plata en positiv utvikling av Mork som profesjonaliserer, definerer og forbedrer uten at respekten for grunnelementene bortfaller. Og jeg vil påstå at Mork i større grad blir en unik spiller i svartmetallandskapet med denne skiva, da den mer saktegående og melodiske tilnærmingen – i ledtog med produksjonen – også utfordrer noen etablerte grenser.

Skrevet av Alexander Lange

Tilintetgjort – In Death I Shall Arise

‘In Death I Shall Arise’ – debutskiva til Oslo-bandet Tilintetgjort – er en skive som synes å se for seg en alternativ tidslinje innenfor norsk metallhistorie. På denne tidslinjen, gikk ikke de avantgardistiske tendensene til det norske svartmetallmiljøet i retning de moderne, industrielle flatene til Dødheimsgard sin monumentale ‘666 International’, men beholdt sin forankring i den tidlige svartmetallens punkete og primitive affekt. Fra dette springbrettet bestående av rendyrket andrebølge, springer dog Tilintetgjort ut i en temmelig særegen musikalsk visjon; en visjon preget av et psykoaktivt ladet møte med døden, kosmos, og de grufulle sannhetene som ligger skjult ute i det store intet.

Det første det vil være naturlig å legge merke til når man trykker «spill» på debutskiva til Tilintetgjort, er den pistrete og lav-oppløste produksjonen. Til og begynne med var jeg skeptisk til hvorvidt dette valget ville gagne eller hemme opplevelsen av bandets ellers sofistikerte svartmetall, men etter å ha levd med skiva en stund er dette et av elementene som for alvor etablerer bandets egenart og identitet. Den flisete og støyete miksen knytter nemlig bandet ettertrykkelig til andrebølgens tidlige dager – hvilket gjenspeiles i bandets uttrykk – samtidig som den ikke er så støyete at det går utover detaljarbeidet på skivas seks, utbroderte låter.

‘In Death I Shall Arise’ bruker sine første tre låter på å introdusere lytteren for albumets sound. Punkete, Darkthrone-beslektet svartmetall veksler med kontrapunktiske tråder av melodisk bass- og gitarspill – det hele badet i en harmonikk som gir musikken en sardonisk, teatralsk og nesten hånlig brodd. Man får følelsen av å synke inn i en stadig mer kaotisk og uoversiktlig hallusinasjon, geleidet av et vesen som virker å fryde seg over vår økende forvirring. Denne utviklingen tilspisses på det tidlige høydepunktet «Mercurial», som i tillegg til å inneholde skivas mest minneverdige, melodiske holdepunkt også trapper opp krassheten i tonespråket til delirisk effekt.

Men det er først på «Vinter og Høst» at plata for alvor begynner å avsløre sin egen, psykotiske logikk. Etter åpningens eksplosjon av aktivitet, vandrer vi gjennom en desorienterende labyrint av skeive korridorer; pisket av gårde av det forrykende trommespillet til stikkefører «Tybalt». Gjennom de tvistende gangene runger den maniske kaklingen til vokalist «svik», som på samtlige av låtene kommer med poetiske og skremmende skildringer av tilsynelatende rus-fremkalte visjoner. Låtas siste korridor åpner ut i et bunnløst og faretruende svelg, før andresingelen «Hex» tar oss med på en heseblesende, krengende tur på svartpunkens krokete skinner.

Så har vi «Dommedagsmonument» da, som med sine drøye 21 minutter utgjør skivas hele B-side. «Dommedagsmonument» er en massiv og oppslukende reise jeg egentlig ikke ønsker å prate så mye om, ettersom jeg har et oppriktig ønske om at flest mulig skal få oppleve denne låta uten å vite det døyt om den på forhånd. La det dog være sagt at Tilintetgjort har løst den svært kompliserte oppgaven de har gitt seg selv på utrolig godt vis, og at min første gjennomspilling av «Dommedagsmonument» som følge er en av mine favoritt-opplevelser fra musikkens verden i 2023.

Strengt tatt er nok ‘In Death I Shall Arise’ en av mine favoritt-skiver i 2023, når alt kommer til alt. Tilintetgjorts distinkte miks av andrebølges-primitivisme og fargesprakende, avantgardistiske tendenser er både oppsiktsvekkende og forfriskende, og heldigvis langt mindre oppstyltet enn en slik beskrivelse kan gi inntrykket av. I tillegg er det ingen tvil om at ‘In Death I Shall Arise’ kan forbedres, tøyes og strekkes i alskens musikalske retninger, hvilket gjør at tanken på ytterligere Tilintetgjort-skiver er en utrolig spennende en. ‘In Death I Shall Arise’ er en av de mest distinkte norske metall-debutene i nyere tid, og et aldri så lite landemerke innenfor vår beskjedne men betydelige avantgardistiske tradisjon.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Fordi vi ikke fikk publisert denne spalta forrige uke skriver vi her om både forrige ukes og denne ukas favoritt.

Ukas favoritt (uke 11): Phantom Fire – Eminente Lucifer Libertad

Det Vestlandske svartpunk/speed metal-bandet Phantom Fire har rukket å bli gode kjenninger av bloggen til tross for vår fortsatt korte levetid. Over et drøss med singler, en demo og en full-lengder har bandet både forundret, forvirret og forlystet undertegnede, og min tid med bandets musikk har som følge vært preget av både voldsom glede og frustrasjon. Historien oppsummert i grove trekk, er at bandets singler som regel disker opp fartsmetallisk, sort gull, og at debuten ‘The Bust of Beelzebub’ viet altfor mye av den korte spilletiden sin til noe retningsløs og blodfattig eksperimentering.

Derfor er det en glede å erklære at Phantom Fire endelig har levert en skive som står til forventningene skapt av deres mer eller mindre plettfrie singel-historikk. ‘Eminente Lucifer Libertad’ er i mye større grad enn forgjengeren opptatt av å gyve løs på lytteren med alskens ekstremmetalliske triks, våpen og sadistiske redskaper, og de eksperimentene som finnes er i mye større grad bakt inn i et hensiktsmessig musikalsk forløp enn tidligere – i alle fall med unntak av en låt som vi skal prate om litt senere.

Bandets iboende, ekstremmetalliske beist river seg ut av lenkene og bykser ut av helvetes porter i det øyeblikket man trykker play på åpningslåta «Bloodshed». Versets eksplosive svartpunk putter d(jevel)-en i d-beat, før skivas eneste jævla dødsmetallriff gir eders anmelder de blåeste ballene han har hatt i hele sitt unge liv. Det at Phantom Fire har unnlatt å bruke en såpass heseblesende kruttønne av en låt som singel burde gi et solid hint til hvor bandets mentalitet befinner seg på ‘Eminente Lucifer Libertad’, og vi finner flust av supersoniske brannbomber i skivas låtliste som bekrefter dette.

Men selv om låter som «Ritual», «De Taptes Dans», «Black Night» og «Mara» sørger for å holde «fartsbølle/eksperiment»-ratioen på riktig side i denne omgang, så er det likevel ikke sånn at ‘Eminente Lucifer Libertad’ følger regelboka slavisk. «Derive from Ash» slentrer inn i en dundrende, tradmetallisk groove med ukuelig selvtillit, «Pentagram» avslutter skiva med ulmende og sakte-brennende, Messerschmitt-aktig dommedagsdoom, og «Satanic Messenger» bruker pingende synther og elektroniske trommer i et forsøk på å utkonkurrere Celtic Frost sine merkeligste eksperimenter på ‘Into the Pandemonium’. Dette klarer de for øvrig, uten at dette nødvendigvis jobber i skivas favør.

Foruten dette feiltrinnet er ‘Eminente Lucifer Libertad’ en svartpunk/fartsmetallisk triumf fra ende til annen. Den delen av meg som hadde veldig lyst til å elske ‘The Bust of Beelzebub’ men ikke fikk det helt til, sitter nå med en tåre i øyekroken og mesker seg i sprayen av gnister, glør og grus som generes av ‘Eminente Lucifer Libertad’ når den står på anlegget. Phantom Fire har med sin nye skive gjort seg fortjent til flere stilpoeng enn de fleste av årets norske utgivelser til nå, og gjør endelig ære på potensialet som har vært umulig å overse fra det øyeblikket de entret scenen i 2021. Enhver ffartsglad skroting bør se sitt snitt til å hive denne bråtebrannen på anlegget.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas favoritt (uke 12): Forcefed Horsehead – Monoceros

Ute nå via Forcefed Horsehead/Owlripper Recordings

Band liker gjerne å beskrive sin egen musikk som en spennende og unik cocktail med ulike inspirasjonskilder og undersjangertrekk i egne presseskriv, selv om det ofte i virkeligheten blir snakk om overdrevne eller til og med helt feilaktige beskrivelser av hva det aktuelle bandet egentlig driver med. Og man kan kanskje få inntrykk av at Forcefed Horsehead går i denne fella i sin promotering av sin nye plate ‘Monoceros’, der oppramsingen blir lang i beskrivelsen av musikken. Vi skal nemlig få en smak av både death metal, punk, hardcore, black metal, post rock, prog, galskap og generelt hysteri på denne plata.

Men tro det eller ei: Dette stemmer ganske godt, og det er snakk om velfungerende, hardtslående, interessant og forholdsvis egenartet cocktail som kanskje til og med inneholder flere elementer. Forcefed Horsehead har nemlig smidd sammen et flerfasettert musikalsk uttrykk på ‘Monoceros’, om det så ikke er så innmari mye post-rock her, og det uten å få det til å virke unødig komplisert og pretensiøst. Respekten for inspirasjonskildene og forståelsen for grunnelementene i sjangerlandskapene bandet beveger seg i, særlig hardcore punk og death metal, er der hele tiden, og med det er det klart at Forcefed Horsehead i stor grad mestrer en krevende balansegang. Sånn sett minner bandet meg mye om amerikanske Converge her, der bandet har et kompromissløst og i stor grad hardcore punk-basert uttrykk i bunn uten at man er redd for å dra inn mange andre elementer.

Grovt sett kan låtene i ‘Monoceros’ deles inn i to kategorier, der den ene kategorien består av de mange, korte, raske og voldsomme låtene og sånn sett også er den minst overraskende at Forcefed Horsehead disker opp når man tar tidligere utgivelser i betraktning. Den andre kategorien er imidlertid et litt annet dyr, og byr på lengre, tregere låter som nok mer enn noe annet peker i nye retninger for bandet. Det er bare to låter, men like fullt tar de opp et kvarter av spilletiden på 42 minutter, og byr på tregere, tyngre og mektigere strekk som kontrasterer seg sterkt mot de andre låtene som stort sett ligger komfortabelt og utålmodig rundt to-minuttersmerket.

Den første av dem, «The Black Sun», var den andre singelen Forcefed Horsehead slapp fra denne skiva og imponerer meg fortsatt like mye som det den gjorde ved singelslippet, da jeg ikke nølte med å slå fast at det var (er) den beste norske metallåta jeg har hørt til nå i år. «The Black Sun» er et knusende stykke elefantmetall, som byr på et utilgivelig tungt hovedriff, deilig chugging i versene og usedvanlig headbangingsverdige oppbygginger mot slutten, samtidig som at svartmetallske blast-beats og noen voldsomt kaotiske og grindcore-aktige overganger også får plass. Det er rett og slett snakk om en ganske imponerende oppvisning i hvordan mektige partier og punksk aggresjon sammen kan levere metallisk brutalitet i én og samme låt.

Så har vi den hele ni minutter lange «…And There Was None». Her får vi først servert en uvanlig rolig intro før Forcefed Horsehead åpner portene med et herlig dissonant og tungt hovedriff som blir med oss gjennom hele låta. Og denne låta, som også avslutter ‘Monoceros’, er nok også et enda seigere og mektigere stykke arbeid enn «The Black Sun». Også her gjør Forcefed Horsehead et vellykket byks inn i nytt territorium, om det så er snakk om en låt som kunne vært noe strammet opp og disiplinert i formen – ni minutter fremstår nemlig for meg som i overkant langt.

Om det er litt fordi jeg til da har blitt vant til vesentlig kortere låtlengder, kan naturligvis hende. For det store flertallet av låtene på ‘Monoceros’ er som sagt små kruttønner med voldsom energi og stort hastverk, og også her finner man svært mange av platas store høydepunkter. Åpningsstrekket er for eksempel helt vanvittig bra, og er en utrulling av den ene voldsomheten etter den andre som også alle har noe spesielt ved seg. «Every Death You Take» er en perfekt åpning for det man har i vente med sine hurtige d-beats og overganger, imponerende gitararbeid og kompromissløse refrenger. Deretter får vi høre platas kanskje feteste gitarriff i «Futile», groovy og regelrett fengende vers i «Novgorod» og en herlig gjestevokalprestasjon i «Ruins» – for å nevne noe.

Noen av låtene på ‘Monoceros’, «Futile», «Dragged Back Into Life og «Spell No Stones», er lansert før, og er blitt pusset opp produksjonsmessig for denne plata. De er også blant de bedre låtene på plata, og de to sistnevnte styrker b-siden, som ellers nok ikke imponerer meg så mye som det ganske så spinnville åpningsstrekket.

Det negative jeg har å si om ‘Monoceros’ handler nok imidlertid mest om at jeg synes Forcefed Horsehead har en jobb å gjøre med å få de korte, hurtige låtene og de tregere gigantene til å fungere bedre sammen i plateopplevelsen. «The Black Sun» og «…And Then There Was None» ligger for så vidt meningsfullt til der de ligger, der de på sett og vis avslutter hver sin halvdel av plata. Men kontrasten blir i overkant stor, og det eneste som jeg synes kompenserer litt er låta «Iri», som er en sterk fireminutter som på sett og vis havner litt i en mellomkategori.

Kanskje får disse problemstillingene peke mot noen interessante kreative eskapader videre for Forcefed Horsehead som også i enda større grad kan åpne for et unikt uttrykk. Men jeg kan også konstatere at ‘Monoceros’ egentlig ikke byr på noen øyeblikk som er svake i seg selv i det hele tatt, og at det er snakk om en utrolig sterk prestasjon fra bandet. ‘Monoceros’ er stilistisk interessant, profesjonell, inspirert og kompromissløs, og pakkes endatil inn i en produksjonsdrakt som vel egentlig er nokså upåklagelig og bare får frem låtenes styrker enda mer. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Enslaved – Heimdal

‘Heimdal’ er det sekstende(!) albumet til Enslaved, bandet som siden sin spede begynnelse på starten av nittitallet etter hvert har blitt Norges kanskje største progressive ekstremmetallband. Albumet kommer tre år etter ‘Utgard’ ble sluppet, som jeg for min egen del har et litt ambivalent forhold til. På én side inneholdt denne plata noen av de største dristighetene bandet hadde stått for på mange år, blant annet gjennom de herlige krautrock-vibbene i min personlige favoritt «Urjotun», noe som gjorde at plata pekte i noen etterlengtede og spennende retninger. Samtidig synes jeg ‘Utgard’ er blant Enslaveds svakeste plater, noe som kanskje sier mer om bandets andre utgivelser enn ‘Utgard’ i seg selv, men som også handler om at jeg ikke synes låtskrivingen og pacingen holder helt mål særlig i de lengste låtene.

‘Heimdal’ vil jeg nok beskrive i litt andre ordelag. Denne plata utnytter nok nemlig ikke helt det springbrettet mot en videreutvikling som ‘Utgard’ kan sies å ha lagt opp til, noe som er litt synd når bandet stilistisk sett i mine ører har utviklet seg ganske lite siden ‘RIITIIR’ kom for hele elleve år siden. På den andre siden er det en særdeles sterk plate låtskrivingsmessig, og kanskje den kuleste, mest interessante og den mest helhetlige kreative prestasjonen bandet har stått for siden nettopp ‘RIITIIR’.

Helt blottet for nye idéer er plata heldigvis – og naturligvis – ikke. For eksempel: Andrelåta «Congelia» kom svært godt ut i den svære bunten med singler som ble sluppet i forkant (for ja, vi fikk faktisk høre hele fire av syv låter før plateslippet), og står seg også svært godt i plateopplevelsen nettopp på grunn av den kreative dristigheten bandet tillater seg å tilnærme seg på denne åtteminutteren. Underlig og egentlig ganske morsom dissonans, suggererende rytmer og eksplosive clean-vokal-refrenger levner her ingen tvil om at vi har med Enslaved å gjøre. Men på denne låta løfter også bandet disse elementene til et nytt nivå og demonstrerer en raffinering av dem som føles inspirert og forfriskende. Det er rett og slett en låt jeg har hørt på fryktelig mye siden den ble sluppet, og som jeg stadig gleder meg over fordi den føles såpass unik og fremoverlent i Enslaveds katalog.

Avslutnings- og tittellåta er også en herlig overraskelse, der vi plutselig får høre usedvanlig dype, doom-metallske gitarer som i Enslaved-sammenheng vel egentlig kun sender assossiasjoner til den strålende bonuslåta «Djupet» fra ‘RIITIIR’. Måten bandet blander dette med sin progga finfølelse er ordentlig smakfullt, og det fungerer også overraskende godt som en opptakt til den drivende, raskere avslutningen på låta – og plata.

Ellers holder innmaten som ligger i de litt kortere låtene stort sett særdeles habil kvalitet, om de så ligger litt tett opp mot klassisk Enslaved-lingo for de strengeste av oss. «Kingdom» er en helt strålende låt med sitt driv, sine stilige synth-triks og råtøffe gitarriffing, «Forest Dweller» bidrar sammen med den til et herlig og dynamisk midtpunkt på plata, og «Caravans To The Outer Worlds» er et velkomment og passende gjensyn etter at den først viste seg på EP’en med samme navn i 2021. Sistnevnte imponerer fortsatt med sitt forrykende tempo og sterke oppbygning, og er sånn sett også et passende bank i bordet før den noe mer gravalvorlige og mørke tittellåta runder av utgivelsen.

Låtene «Behind The Mirror», som åpner plata, og «The Eternal Sea» har jeg nok litt større problemer med, og disse låtene stiller ikke med like sterke låtskriverprestasjoner som de andre. Førstnevnte synes jeg rett og slett mangler minneverdige øyeblikk, og den fremstår noe formløs og rotete selv etter ganske mange gjennomlytt. I tillegg blir låta kroneksempelet på at clean-vokalen til tider blir litt vel flat og eterisk, slik at den minner litt om en slags keyboard-effekt.

«The Eternal Sea» fremstår på sin side som et eneste stort kaos de første to minuttene med merkelige darkwave-aktige synther, utilpass bass og slappe opptakter før clean-vokal-verset omsider retter på skuta. Særlig integreringen av synth her vitner nok om at ambisjonene for produksjonen ikke alltid slår helt heldig ut, selv om synthene stort sett bidrar positivt til platas egenart ellers.

I tillegg må jeg bare slå fast det jeg impliserte innledningsvis, nemlig at jeg er litt småskuffa over at en tenkt stilistisk videreutvikling – som «Congelia» og «Heimdal» jo tross alt utvilsomt kommer ganske langt i å fullbyrde – ikke får mer utløp på ‘Heimdal’. Jada, Enslaved fortjener først og fremst enormt mange klapp på skulderen for utviklingen de har stått for både for dem selv, for svartmetall og for progressiv metall siden oppstarten. Men om bandet staket ut noe litt nytt både når det gjelder det musikalske og det konseptuelle, som innebærer et ytterlige dypdykk ned i esoteriske konsepter fra norrøn mytologi, fra og med ‘Utgard’, er det først og fremst snakk om en inkrementell utvikling særlig når det gjelder det musikalske. Om jeg tillater meg å kaste ut en mulig brannfakkel, tror jeg det meste av musikken på ‘Heimdal’ kunne nok ha glidd ganske ubemerket inn på ‘RIITIIR’, om det så hadde vært noen synth- og groove-elementer som hadde skilt seg litt ut. Og man bør kanskje kunne forvente mer av et så erfarent og dyktig ensemble som det Enslaved tross alt er.

Samtidig har vi sannsynligvis med et av de mest komplette og imponerende produksjonene innenfor det norske ekstremmetallåret 2023 å gjøre her, og bare så det er sagt, så er konseptene og spørsmålene bandet reiser og utforsker rundt mytologien de tross alt alltid har latt seg inspirere av noe som løfter plata til noe enda mer interessant. Så jeg kan love deg det: ‘Heimdal’ er virkelig verdt mangfoldige lytt, og er et sikkert tegn på at Enslaved fortsatt vet å både imponere og overraske.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

66crusher – Limbo

Mitt første møte med Bergensbandet 66crusher var ikke fullstendig uten utfordringer for min egen del. For det første har vi bandnavnet og logodesignet, som mest av alt får meg til å tenke på groove-metalliske eksportvarer fra de amerikanske sørstatene – av den typen som passer på å alltid ha skytevåpenet innenfor en armlengdes avstand. For det andre har vi coverkunsten, som følger en digital stil som til tross for mengder av presedens hos progmetallens giganter aldri helt har vunnet min personlige gunst. Dette overfladiske førsteinntrykket påvirket definitivt opplevelsen min av 66crusher sine nyeste singler, hvilke jeg omtalte med en slags avmålt halv-entusiasme her på bloggen.

Etter å ha hørt adskillige ganger på bandets fjerdeskive ‘Limbo’, har pipa dog fått en annen lyd. 66crusher spiller en form for mørk og melankolsk progmetall som henter vel så mange elementer fra rifftung thrashmetall som triks fra Dream Theaters regelbok, og de gjør dette på et vis som formelig oser av låtskriverkløkt og teoretisk kompetanse. Jeg har skrevet avsnitt opp og avsnitt ned på bloggen om hvordan metallens kompliserte tonespråk ofte blir maltraktert av den manglende teoretiske kunnskapen til sjangerens utøvere. I 66crusher har vi endelig et eksempel på et band som makter å navigere metallens vriene tonale farvann uten å seile seg bort, og ‘Limbo’ er som følge en av de sterkeste norske progmetall-skivene i senere tid.

«Retribution» starter in medias res, med en av skivas tyngre thrash-sekvenser. Spørsmålet jeg fant det mest naturlig å stille på dette tidspunktet, var hvorvidt 66crusher var et progmetall-band med sans for thrash, eller rett og slett Evile med skeive taktarter. Begge disse forslagene viste seg å være svært upresise, ettersom ‘Limbo’s uttrykksmessige bredde og tekniske overskudd gjør det mer nærliggende å omtale bandet som Vorbids melankolske og betenkte storebror. Dette viser seg ikke bare i de akrobatiske instrumentalseksjonene til låter som «Retribution» og den fantastiske singelen «Descent», men også i de mer melodiske og tempererte låtene som «Phantom», «Distrust» og «Unscarred».

I tillegg er 66crusher i besittelse av et dødelig potent våpen i form av vokalist og gitarist Jarle Olsvoll. Som utøver, kan karen best beskrives som en kollisjon mellom den rå kraften til Jørn Lande og den melodiske teften til Bernt Fjellestad, og mannens vokalprestasjon byr på et naturlig fokuspunkt som virkelig suger lytteren inn i skivas musikalske univers. Dette betyr ikke at Olsvoll kupper oppmerksomheten på bekostning av bandets øvrige medlemmer. 66crusher er nemlig en såpass balansert og veloljet prog-maskin at oppmerksomheten flytter seg temmelig friksjonsfritt fra musikalsk hendelse til musikalsk hendelse, uavhengig av nøyaktig hvor i det instrumentelle maskineriet hendelsen utfolder seg.

I tillegg har skiva en gjennomtenkt og dynamisk struktur som aldri mister det overhengende målet av syne. Dette målet kan sies å være det avsluttende tittelsporet, som over sine ti minutter knytter sammen skivas parallelle tråder til en svært beundringsverdig finale. Det tonale skiftet som forekommer rundt låtas sjette minutt vrir de siste, bitre tårene ut av lytterens lommetørkle, før det vekslende solospillet loser oss motvillig ut av en av årets flotteste metalliske plateopplevelser så langt i år – i alle fall fra norsk hold.

‘Limbo’ er en skive som man trolig kan tilbringe et utall timer med, uten at dette får noen betydelig påvirkning på verdien man får hentet ut av den. Skiva balanserer alvorstynget dramatikk med blåøyd forundring til slående effekt, og byr på samme tid på melodiske holdepunkter, kruttsterke riffkunster og låtstrukturer som oppleves som finstemte og meningsfylte. Jeg har rett og slett kost meg gløgg med ‘Limbo’ – progfan som jeg er av natur – og ser frem til å forsøke mitt argeste å spille den i hjel over årets gjenværende måneder. Har du sansen for tung og følelsesladet progmetall skylder du deg selv en tur innom ‘Limbo’!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Tulus – Fandens Kall

I likhet med band som Helheim og Kampfar, var Tulus aktive ved den norske svartmetallens spede begynnelse på tidlig 90-tall, uten at dette nødvendigvis er noe folk flest er klar over i dag. Dette slår meg som en uheldig overseelse, spesielt med tanke på at samtlige tre band fortsetter å levere utgivelser preget av sterke kreative drivkrefter hele 30 år etter oppstarten. Der Helheim og Kampfar har produsert noen av de klareste høydepunktene innenfor norsk svartmetall i senere år – med ‘WoduridaR’ og ‘Til Klovers Takt’ henholdsvis – har Tulus selv levert en kruttsterk og innhyllende plateopplevelse med sin nye skive ‘Fandens Kall’.

I mine singelomtaler i forkant av slippet av ‘Fandens Kall’, har jeg mast mye om vanskene mine med å skille musikken til Tulus fra musikken til Khold, som tross alt består av samme mannskap, mer eller mindre. Etter å ha spunnet gjennom ‘Fandens Kall’ en fire-fem ganger, er det dog relativt lett å finne elementer som skiller det ene prosjektet fra det andre. Der Khold er en kjølig og glattpolert black’n’roll-maskin som synes å prioritere låtenes kraft i en live-setting, er Tulus et prosjekt som fungerer vel så bra på vinyl som på scenen. Nei, bandet er slettes ikke fremmed for å trampe ut en stampende black’n’roll-groove i Kholdsk stil, men den varme og mystiske auraen av nasjonalromantikk som henger over ‘Fandens Kall’ er et langt mer definerende aspekt ved bandets musikalske identitet enn det rytmiske elementet etter min estimering.

Åpningslåta «Fandens Kall» åpenbarer en annen ting som skiller de to gruppene fra hverandre, og det er at Tulus har langt lettere for å begi seg ut i det rå og ruskete, svartmetalliske uværet enn Khold har. Dette gir musikken et innskudd av villskap som kontrasterer godt med de mer bredbeinte riffene og de yndige, folkemusikalske tilleggs-elementene. Skivas første side er den klart mest konvensjonelle musikalsk sett, men byr også på milde overraskelser i form av de snirklende og merksnodige, nesten surf-aktige gitarstrofene på «Lek», og det skeive kampesteinsriffet og hjemsøkte pianospillet til «Slagmark».

Men det er på skivas andre halvdel at Tulus viser sitt smått overraskende talent for å transportere lytteren til en annen plass i tid og rom . «Samuelsbrenna» inviterer lytteren inn i et eldgammelt og mystisk avlukke innenfor norsk folkehistorie, via forhekset strengklimpring og knakende, dissonante akkorder. Også «Sjelemørke»s refrenger er preget av åpne, mektige klangrom, selv om det i denne omgang blir kombinert med en ganske egenartet og svansende kombinasjon av svarmetall og boogie. Toppunktet på denne utviklingskurven når vi på singelen «Bloddråpesvermer», som bruker stålstrengsgitarer og eventyrlig piano for å speile den pittoreske naturen som preger albumets coverillustrasjon.

Skivas fullbyrdende strøk, er dog den enestående og bildefremkallende poesien til Hilde Nymoen. Den mørke folkloren til Tulus og Khold sin faste dikterinne, utstyrer nemlig det audio-visuelle rammeverket med en Kittelsen-aktig mystikk som for alvor levendegjør det nydelige, svartmetalliske landskapet man finner på ‘Fandens Kall’. Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbandenså langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Blodkarsk – Jarpi

I denne (meget sene) utgaven av ukas favoritt har jeg gleden av å rette opp i en av fjorårets bitreste urettferdigheter. Som mange av dere vet, tok bloggen seg en sårt tiltrengt pause fra mars til september i fjor som følge av ting som skjedde i den private sfæren. I denne lange pauseperioden ble det utgitt mye fantastisk musikk fra norske metallartister, og det var en kjip opplevelse å overvære dette musikalske vindfallet uten å ha muligheten til å skrive om det. Blant skivene vi garantert hadde trukket frem i denne perioden, sett at vi var aktive, finner vi Blodkarsks debutskive ‘Rotvelt’.

‘Rotvelt’ var et uraffinert men engasjerende stykke trøndersk svartmetall; like opptatt av å slenge rundt seg med fete riff som å innhylle lytteren i isnende, svartmetalliske stormvinder. På andreskiva ‘Jarpi’ er forbindelsen til debutens lydbilde fortsatt lett å spore, men i denne omgang er raffinementsjobben i større grad blitt utført. Skiva er som følge både mer ekspansiv og søkende, og konsis og strømlinjeformet enn sin forgjenger.

Blodkarsk sitt sound befinner seg i et slags knutepunkt mellom den skogslige mystikken til Ulvers ‘Bergtatt’ og Windirs fossende melodikk. Bandet understøtter dette utgangspunktet med vikingmetallens svingende rytmikk, og pakker det til slutt inn i en varm og knitrende miks som sender tankene i retning Gjendøds skive fra i fjor, ‘I Utakt med Verden’. Denne miksen av svartmetalliske grunnsteiner finner du i hver og en av de syv låtene som til sammen utgjør ‘Jarpi’, selv om bandet stort sett finner måter å variere terrenget på som unngår at opplevelsen blir ensformig.

«Syndefall» introduserer oss til Blodkarsk v.02 på utmerket vis, med lange, utfoldende gitartemaer og rike, vandrende arrangementer. Tittelsporet fortsetter i stor grad i dette sporet, men bryter opp den musikalske strømmen med et knusende kampesteinsriff i låtas andre halvdel. Tidvis slår kvartetten til og med over i bredbeinte rocke-grooves toppet med ledegitarer, som om de melodiske solstrålene til band som Kvelertak og Avertia plutselig skinner ned mellom bladene i bandets mørke og fuktige skogsterreng.

De to kortere låtene som fullfører platas A-side utgjør så et friskt pust i skivas flyt, hvor spesielt «Over Svart Blautmyr» markerer seg som følge av en tydelig tradmetallisk schwung. På skivas B-side, returnerer bandet til de utstrakte, ‘Bergtatt’-ske slettene de begynte skiva med. Best av de tre er singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj», hvor Blodkarsk bruker bassens fremtredende posisjon i miksen til å farge i kantene på utsøkt vis.

Jeg er ikke hundre prosent overbevist om at Blodkarsk alltid klarer å fylle tiden på meningsfullt vis på sine lengre låter. Enkelte deler repeteres gjerne en gang eller to for mye, og den store utbetalingen man forventer ved slutten av de langstrakte utviklingskurvene uteblir. I tillegg feiler kommunikasjonen mellom bandets to gitarister fra tid til annen, hvilket resulterer i noen spesielt sure sammenstøt på låter som «Syndefall» og «Jarpi». Det er dog ingen tvil om at Blodkarsk har tatt et betydelig skritt framover på sin andreskive, og jeg har nytt tiden min med ‘Jarpi’ mye nok til å skjenke den tittelen som ukas favoritt med enkelhet. Anbefales fans av barsk og skogs-vandrende svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Zustand Null – Beyond the Limit of Sanity

Svartmetallbandet Zustand Null har vært en spennende størrelse i Oslos underskog av ekstremmetallband en stund, og debuterte på sterkt vis med EP’en ‘At the Limit of Sanity’ i 2017. Seks år senere har bandet omsider kommet med sin første fullengder, da med det sagnomsuste italienske plateselskapet Dusktone i ryggen og et par spennende singler å vise til.

Ganske så like titler og en ganske åpenbar psykologisk tematisk innretning er ikke de eneste tingene denne debutskiva og 2017-EP’en har til felles. Oppmerksomme sjeler vil nemlig også kunne notere seg at tre låter ligger begge steder, riktignok med en betydelig forskjell i produksjonskvalitet. Låtene, som altså er «Existence Nihil», «Walls of Life» og «At the Limit of Sanity», låter – kanskje ikke så overraskende – ryddigere og klarere på plata.

Med tanke på at svartmetall ofte kommer godt ut av bråkete og tåkete lydbilder, finnes det helt klart argumenter for påstanden om at Zustand Null sånn sett løper en liten risiko. Og hovedtemaet på «Existence Nihil» var kanskje et enda kulere og mer brutalt virvelvindskaos før. Men ellers kommer Zustand Null egentlig veldig godt ut av det, særlig med tanke på at vokalen kommer tydeligere frem og blir en mer naturlig spydspiss i musikken.

Det må også sies at de tre nevnte låtene har tålt tidens tann særdeles godt. Åpningslåta «Existence Nihil» er et særdeles sterkt bank i bordet og en klar favoritt hos undertegnede, og byr i sin nye drakt på riff og partier som også fremstår ganske representative for det som skjer på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For det er nesten litt rart å tenke på at denne plata er blitt til over så lang tid med tanke på hvor konsist og sammenhengende uttrykket fremstår her. Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound.

Oppskriften fungerer vel så bra på «Wall of Life» og «At the Limit of Sanity», der sistnevnte også byr på et mer atmosfærisk og melankolsk strekk på slutten før det minneverdige hovedtemaet strammer det til igjen på strålende vis.

Men vi har heldigvis først og fremst fått servert ferskt materiale, der Zustand Null i stor grad også imponerer stort. At litt nye uttrykksmessige stier har blitt tråkket opp siden 2017, er kanskje tydeligst gjennom låta «The Mirror Maze», som er et av platas mest dynamiske og spennende låter med sine vellykkede og gode overganger mellom et flust av ulike deler og variasjoner. På grunn av god pacing ender denne låta opp som en sterk prestasjon strukturelt sett. At kvaliteten særlig på gitararbeidet også er så høyt her, bidrar naturligvis også til at låta ender opp såpass godt.

Sånn sett får i og for seg Zustand Null til noe på denne låta som nok kunne blitt mestret enda bedre på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For eksempel er de fire første minuttene av «An Ocean of Nightmares» blant de beste på plata, særlig fordi refrenget er så upåklagelig, men etter dette renner momentumet bandet har bygget opp ut i sanden på grunn av at repetisjonene av temaer er for mange og retningsløse. Den ambisiøse åtteminutteren «I Will Be Your Eyes» lider noe av den samme skjebnen, selv om jeg synes strukturen totalt sett virker litt mer gjennomtenkt her.

«Stranger than Myself» er også en litt vel lang og repetativ låt, og for meg er det klart at det er i det strukturelle forbedringspotensiale til Zustand Null ligger. Men misforstå meg rett: Det overskygger ikke det faktum at låtskrivinga ellers og idéene som utforskes på denne plata holder en svært høy kvalitet. Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrat også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.

Skrevet av Alexander Lange