the age of the offended

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Cadaver – The Age of the Offended

Det er kun snaue tre år siden det legendariske norske dødsmetallbandet Cadaver slapp fjerdeskiva ‘Edder & Bile’ (femte, dersom du medregner skiva under navnet Cadaver Inc.), men den korte tiden frem mot bandets nyeste skive har inneholdt flust av innbyrdes endringer og utfordringer for Anders «Neddo» Odden & co. Først og fremst har «Neddo» utkjempet – og takk og lov vunnet – en kamp mot kreft. For det andre har «Neddo» og hans trommekumpan Dirk Verbeuren fått besøk av både prosjektets bassist på det tidlige 90-tallet, Eilert Sollum, samt den norske gitarhelten Ronni Le Tekrø (!) i studio, hvilket er selvfølgelig er langt lystigere nyheter.

Det å stirre sin egen dødelighet i hvitøyet som følge av en kreftdiagnose vil trolig lede til en slags bråvåkning for de aller fleste, og bandets nyeste skive bærer preg av en tydelig agenda. ‘The Age of the Offended’ er rett og slett en fly forbanna skive; en plate som fører to parallelle kriger via tekst og musikk. Den tekstlige offensiven er rimelig sikkert peilet inn på sensitivitets-kultur og wokeness, i tillegg til en rekke andre dogmer «Neddo» anser som fordummende. Når det kommer til det musikalske, har bandet uttrykt at skiva er en middelfinger rettet mot bølgen av konformitet de ser i det moderne, internasjonale ekstremmetall-miljøet.

Cadaver har definitivt mest hell med den musikalske krigføringen. ‘The Age of the Offended’ er en distinkt og særegen skive, sveiset sammen av en rekke stilistiske elementer man ikke ser så ofte i kombinasjon. Grunnmuren er selvfølgelig dødsmetallen bandet har skapt sitt navn på, selv om denne har blitt noenlunde mer groove-orientert og kommersiell med årene. Så har vi selvfølgelig bidragene til Ronni Le Tekrø, som bader så og si samtlige av låtene i grønt-lysende, radioaktive skvulp av psykedeliske ledegitarer. Sist men ikke minst har vi en viss 90-tallsforankret «edginess», en kombinasjon av krasse vokaler, steilende gitarriff og forarget lyrikk som besvarer spørsmålet om hvordan Rob Zombie hadde lått dersom han spilte dødsmetall (dersom dette er et spørsmål folk kunne ha funnet på å stille, hvilket jeg egentlig håper ikke er tilfellet).

Det er dette elementet som gir ‘The Age of the Offended’ sin største slagside, ettersom det gir flere av tekstene et skjær av ureflektert tenåringssinne. Linjer som singelen «Scum of the Earth»s «Fuck you, I want you destroyed» og tittelsporets «I will survive the age of the offended» fremstiller sensitivitets-kulturen som en enorm eksistensiell trussel, og ikke som den minoriteten bestående av overivrige borgervernere fenomenet strengt tatt var på sin storhetstid rundt 2016. Dette er definitivt to av skivas største lyriske blemmer, men det skal sies at de øvrige tekstene også sliter med å nå sin vel-utviklede musikalske motpart til knærne.

For Cadaver har strengt tatt levert en temmelig enestående skive rent musikalsk med ‘The Age of the Offended’, i hvert fall hva gjelder norsk metall. Den distinkte kombinasjonen av durende dødsmetall, psykedeliske ledegitarer og utradisjonell harmonikk danner en berusende og desorienterende cocktail på skivas beste låter, der «Crawl of the Cadaver» og «The Drowning Man» når de høyeste, ravgale høydene. Bandet lar dog ikke alle sine trad-dødsmetalliske redskaper ligge ubrukte i verktøyskrinet, men disker også opp noen velkjente rytmiske vendinger ala Immolation og Morbid Angel på låter som «Death Revealed» og nevnte «The Drowned Man».

Dermed er opplevelsen av Cadavers nyeste skive preget av en tydelig ambivalens. Det finnes åpenbart flust av inspirerende musikalske øyeblikk å nære seg på over skivas 13 låter, men det fordrer at man klarer å svelge de tidvis småpinlige tekststrofene. Det er likevel ingen grunn til å underselge det Cadaver har fått til med ‘The Age of the Offended’, hvilket er å skape en uforlignelig form for moderne, psykedelisk dødsmetall med semi-kommersiell appell.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Thomas Carlsen’s Transmission – A Brave Horizon

Nordlendingen Thomas Carlsen har med prosjektet sitt Transmission det siste året utvist store ambisjoner om å revitalisere potent 80-tallsmetall a la Iron Maiden og Judas Priest med stadige doser power metal. Første smakebit fikk vi i fjor med EP’en ‘Redemption’, og etter et knippe singelslipp de siste månedene har Carlsen nå omsider lansert sitt første, store prosjekt i form av fullengderen ‘A Brave Horizon’.

Singlene har levnet liten tvil om at Carlsen i all hovedsak har god kontroll på sjangeren han prøver seg på, og den ene av dem, «The Fire Within», bidrar til en sterk åpning på ‘A Brave Horizon’. Sterke melodier og catchy riff kommer i rikelige mengder både på denne og «Flight Of The Wolves», og ikke minst kommer Carlsen langt med en gjennomgående sterk vokalprestasjon som kun hemmes av tidvis litt merkelig engelskuttale.

Andresingelen «Keys To Reality» følger opp åpningsstrekket på habilt vis ved å flørte litt med power-ballade-formatet. Carlsen kommer i det hele tatt godt ut av de roligere partiene på ‘A Brave Horizon’, og særlig har jeg sansen for syvminutteren «Crownless», som har et skikkelig flott og fengende refreng og en herlig, Iron Maiden-aktig bro.

Videre synes jeg instrumentalsporet i midten, «Force Majeure», er et friskt pust med sin variasjon. Ellers synes jeg det er rimelig å bemerke at det til tider føles som om Carlsen simpelthen følger en slags standardoppskrift. Etter hvert blir nemlig noen av låtene litt forutsigbare, noe særlig andre halvdel av plata bærer litt preg av med låtene «Vermillion Skies» og «Climbing The Skies». Avslutningslåta «The Distant Chimes» er sånn sett et velkomment tillegg der den med sine hele ti minutter blir platas storslåtte, progressive finale.

Carlsen har nok litt å gå på når det gjelder å komponere såpass lange låter, men det er likevel snakk om et hederlig og godt forsøk, særlig med tanke på oppbyggingen de første minuttene og det stilige skiftet i midten. ‘A Brave Horizon’ er i det hele tatt en sterk prestasjon fra Carlsen, som kanskje først og fremst vil falle i smak hos fans av 80-tallsmetallen, men som også i mine ører har potensialet til å sjarmere flere. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Skrevet av Alexander Lange

Winterwar – A Warlocks Funeral

Winterwar er et enmannsprosjekt fra Bryne som slapp sin første skive i desember i fjor. Den gikk under navnet ‘Wizard of the North’, og bare litt over et halvt år senere har mannen bak prosjektet, Jonathan Refsnes, altså mønstret nok en utgivelse fra prosjektet. Her er det snakk om en plate som nok er et steg opp kvalitetsmessig fra debuten, der Refsnes fortsetter å utforske skjæringspunktet mellom melodisk death metal og thrash metal.

Det er nok i det melodiske gitarsegmentet Winterwar lykkes best. For eksempel kommer platas kanskje største høydepunkt nokså tidlig med «Frozen Peaks», der Winterwar stiller med et særlig potent refrengtema som løfter førsteinntrykket etter den mer middelmådige åpningen «The Dark Path».

Annet enn den ganske så masete skrikevokalen, som heldigvis stort sett er i et dypere register ellers på plata, er det ikke nødvendigvis så mye som er direkte gærent på denne åpningslåta. Den representerer imidlertid umiddelbart noe som er problematisk ved ‘A Warlocks Funeral’, nemlig at riffene og låtskrivinga for øvrig ofte er vel enkelt løst. Enkelte spenstige akkorder ligger her og der, for eksempel i «Survived the Winter», og som sagt er det noen gode melodier her. Men rent overordnet føles mange av låtene litt uinspirerte, der «Evil Goat Queen» nok kommer dårligst ut når det gjelder anonymitet. I tillegg må noen sider ved produksjonen nevnes som lite flatterende, særlig det jeg mistenker er en trommemaskin som særlig kommer dårlig ut når ride-bjella gir lyd fra seg.

Winterwar avslutter imidlertid ‘A Warlocks Funeral’ nokså greit med tittellåta, der en omhyggelig åpning bereder grunnen for godt melodihåndverk og en komposisjon som kommer godt ut av å være litt roligere og tregere enn resten. Med det kan jeg definitivt slå fast at Winterwar er inne på noen gode takter på andreskiva. Jeg håper imidlertid det blir noe kortere mellom de virkelige høydepunktene neste gang.

Skrevet av Alexander Lange

Nattmann – I Uvigslet Mark

Nattmann er en svartmetallduo med medlemmer fra blant annet Dalit og Likbaal som tematiserer 1600-tallets samfunn i musikken sin. Den første utgivelsen fra prosjektet kom faktisk i år i form av den korte EP’en ‘Udaad’. At den nye EP’en ‘I Uvigslet Mark’ er lengre sier mer om forgjengeren enn den selv, da vi her kun har fått et kvarter med ny musikk.

Det er også snakk om en liten forbedring siden sist. Særlig lar jeg meg imponere av låta «Efter de Gloedende Tenger», som kombinerer et Darkthrone-aktig driv med folketonale synther. Her gjør også Raates vokal seg svært godt, der den ligger glefsende over den trampende grooven.

Også de to andre låtene er gode; i både «Baal og Brann» og «Dølgsmål» gjør Nattmann flittig bruk av iskalde, atmosfæriske akkorder og arpeggioer som duoen lykkes godt med å kombinere med mer konvensjonelt riffspill. Med det er det egentlig lite negativt å si om ‘I Uvigslet Mark’, og som sist savner jeg først og fremst større ambisjoner i størrelse.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kvelertak – «Skoggangr (Single Edit)

Kvelertak er i full gang med promoteringsplanen i forkant av femteskiva ‘Endling’, og en av punktene på lista var tydeligvis å rive Tons of Rock-publikummet et nytt rasshøl som headlinere av festivalens siste dag. I den anledning gav Stavangers-gjengen ut en singelversjon av låtta «Skoggangr»; en låt jeg som publikummer kan erklære at fungerte aldeles utmerket som bensin på bålet i en live-setting.

Fra mosh-pitens kaotiske episenter virket den triumferende fanfaren som åpner «Skoggangr» nesten progressiv i sin rytmiske lek. Riffet har både folketonale og Thin Lizzy-aktige trekk, og introduserer den oppstemte og seirende stemningen som gjennomsyrer låta på godt vis. Den transparente og glattpolerte miksen skyver Kvelertak nærmere det melodiske rocke-landskapet enn noensinne før, og dermed dukker det opp en del sære referanser underveis, som f.eks versets svingende The Strokes/Franz Ferdinand-vibber og broens indie/shoegaze-lenende gitartone og spill. Bandet bringer dog øksen ned ved veis ende i form av en drivende svartpunk-seksjon som kunne vært hentet ut av debutskiva fra 2010, og gir dermed både gamle og nye fans grunn til å la seg begeistre av deres nye singel.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Cadaver – «Scum of the Earth»

Der førstesingelen og tittelsporet fra Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ var en overraskende kommersiell og groove-orientert sak, levner «Scum of the Earth» ingen tvil om at vi ikke lenger har å gjøre med det samme bandet som gav ut ‘Edder & Bile’ i 2020. «Scum of the Earth» er en svært edgy og konfronterende sak, drevet av en form for hardcore-lenende men ekstremmetallisk rytmikk som pepres av støyende vokalfiltre og kakofoniske lydeffekter fra alle kanter. Låtskrivingen har definitivt sine meritter, men foreløpig er den plutselige stilistiske og tematiske endringen såpass desorienterende at jeg ikke helt klarer å gjøre meg opp noen klar mening om Cadavers nye materiale. Det må dog poengteres tekstens kritiske missiv i retning woke-kulturen nok en gang utgjør en akilleshæl for bandet, og jeg trenger neppe understreke ironien i det å bli fly forbanna på andres tendens til å bli fly forbanna. Dermed er ballen fremdeles i lufta når det kommer til kvaliteten på ‘The Age of the Offended’, selv om skivas to første singler definitivt har aktivert noen varsellamper hos undertegnede.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flight – «Hypatia»

«Echoes of Journeys Past», tittelsporet fra Flights kommende tredjeskive, var en nydelig dose tradmetall/hardrock som fikk gamle, ubrukte nervebaner til nok en gang å stå i lys lue. Bandets nye singel «Hypatia» vandrer enda lengre nedover tungmusikkens pilegrimsled, og signaliserer for alvor at ‘Echoes of Journeys Past’ kan komme til å bli en gedigen hendelse for visse sirkler av tilbakeskuende rock- og metallfans.

«Hypatia» bruker sine drøye seks minutter til å bygge et omfattende og overdådig reisverk på gamle, udødelige idealer. Låta har en detaljrikdom og en omstreifende eventyrlyst som funker som en tradmetallisk parallell til Black Vipers fartsmetall i senere tid, samt en opprømt energi som gjør den skapt for små, innendørs-pubscener landet over. Det ligger en dis av fantasy-eskapisme over musikken til Flight, hvilket forsterkes av produksjonens varme bris og den lavmælte, velharmoniserte vokalen til bandets vokalist Christoffer Bråthen. Det er nesten skremmende hvor dyktige bandet er på å drive utgravning på denne hyperspesifikke, tungmetalliske gull-åren, og jeg må nok innrømme at «Hypatia» har truffet en nerve i meg som gjør det vanskelig å skru på de kritiske fakultetene. Det finnes selvfølgelig ikke et innovativt sekund å spore på Flights nye låt «Hypatia», men det likevel en sjeldenhet vi har med å gjøre når det kommer til bandets solblekede, euforiske tradmetall/hardråkk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Gunmetal Sky»

Svartmetallbandet Eternity har sluppet singel nummer tre fra deres nært forestående album ‘Mundicide’: «Gunmetal Sky». Mens de to forrige, «Journey towards the Darkside» og «Hymn», lå rundt seksminuttersmerket, er «Gun Metal Sky» med sine tre minutter en vesentlig kortere låt. Dette gir også mening med tanke på den litt andre typen stilistiske innretningen denne låta har, der Eternity går helt inn for et hurtig, thrasha black’n’roll-forsøk.

Det lykkes bandet ganske godt med, og det forrykende tempoet og solid gitarriffing gjør at «Gunmetal Sky» løfter forventningene til plateslippet. Refrenget fremstår noe uinspirert og generisk, men først og fremst leverer den potent hurtighet og brutalitet. Ikke minst støtter den opp under en hypotese om at ‘Mundicide’ vil bli en nokså variert opplevelse der Eternity utforsker mange sider ved svartmetallen.

Skrevet av Alexander Lange

Asmodean – «Zooethics»

Første gang jeg hørte både om og på Asmodean var da de slapp den første singelen fra sitt kommende album. «Below the Line», som låta heter, leverte et friskt pust innenfor metall av den litt lettere sorten, noe jeg egentlig skulle ønske det var litt mer av. Neste singel ut, «Sanguine», gikk oss dessverre hus forbi, men nå er «Zooethics» også ute, og Asmodeans styrker holdes definitivt ved like her.

Det gjelder særlig bandets evne til å koke opp skikkelig fengende partier, noe som nok en gang gjør at jeg får heldige assossasiasjoner til for eksempel Ghost så vel som diverse alternativ-rockere. «Zooethics» inkluderer også et litt tydeligere tradmetallsk preg i gitarsegmentet enn «Below the Line», noe som i all hovedsak fungerer godt med musikkens catchy finish, men som til tider også blir en smule generisk. Men låta er likevel god, og albumet gleder jeg meg mye til.

Skrevet av Alexander Lange

Lonely Pedro – «I Never Knew»

Enmannsprosjektet til Eldklings Morten Nicolaysen, Lonely Pedro, er ute med ny singel – nok en gang i forlengelse av den smått ironiserende PAPPA-metallen (passive aggressive power pop ambient metal) Nicolaysen har kokt opp. Som vanlig er ikke dette så obskurt som det kanskje høres ut som, samtidig som at sjangerbetegnelsen er forholdsvis beskrivende med tanke på den tilgjengelige og smådramatiske finishen musikken har.

«I Never Knew», som denne singelen altså heter, går også inn i rekken av nokså solide singler fra Lonely Pedro. Særlig godt synes jeg refrenget gjør seg, der Nicolaysen virkelig får vist kapasiteten sin i vokalsegmentet og melankolien sitter godt. Anbefales om du er ute etter en god dose ukomplisert og melodisk metall av den tilgjengelige sorten.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (2/2)

Cadaver – «The Age of the Offended»

Cadavers kommende skive ‘The Age of the Offended’ virker å være noe litt annet enn det vi tidligere har blitt servert av Anders «Neddo» Odden og co. For i tillegg duoen som spilte på ‘Edder & Bile’ fra 2020 – Odden og den legendariske trommisen Dirk Verbeuren – får vi på skiva et gledelig gjensyn med bandets bassist på det tidlige 90-tall, Eilert Solstad, samt en mildt sagt overraskende gjesteopptreden fra TNTs Ronny Le Tekrø. Skivas første singel, tittelsporet «The Age of the Offended», avslører at det er mer enn bare besetningen som har fått en overhaling, men at også det musikalske kommer til å by på overraskelser.

«The Age of the Offended» er en snedig, groove-orientert og noe mer kommersielt anlagt låt enn det man kanskje forventer av Cadaver. Det uttrykksmessige utgangspunktet er fremdeles dødsmetall, men av en oppdatert og noe tidløs form som fungerer mer som middel for minneverdig låtskriving enn som mål i seg selv. Dette er en interessant utvikling for bandet, og elementer som Tekrø sine lysergiske gitarstemmer og de ondskapsfulle harmoniene som dukker opp i låtas bro er temmelig effektive virkemidler i bandets nå utvidede arsenal. Det er dog ikke alt som fungerer i bandets favør på deres nye singel, der spesielt låtteksten er en noe klumsete og i overkant sen tirade rettet mot sensitivitets-kulturen som var spesielt fremtredende rundt midten av forrige tiår. Sett bort i fra dette er «The Age of the Offended» et stykke solid låtskriving, som trolig vil tråkke på en del old school-tær i jakten på sin egen, kommersielt pregede særegenhet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Grant the Sun – «Mariana»

Post-metal-bandet Grant the Sun har sluppet andre låt fra sin kommende fullengder ‘Voyage’: «Mariana». Mens den første singelen «Death is Real» var en spenstig og relativt kort låt til sjangeren å være, holder bandet seg i større grad til sjangerens tradisjonelle spilleregler på denne låta, og leverer en tung og traskende crescendo på seks minutter.

Med det kommer i tilfellet dessverre også noen av post-metallens skavanker med på kjøpet. Misforstå meg rett: «Mariana» er en godt produsert låt med noen nydelige effekter, en herlig lead-gitar som omtrent minner om en saksofon, god tyngde og en oppbygning som for så vidt fungerer godt. Men i det store og det hele skiller den seg ikke ut i mengden, og de friske elementene klarer ikke løfte komposisjonen og oppbygningen til å bli spesielt spennende. Så får vi se om dette inntrykket endrer seg når plata lander.

Skrevet av Alexander Lange

Obzene/CSN – «Somebody»

Obzene har sluppet andre låt fra sitt spenstige samarbeidsprosjekt med pop-artisten CSN. Den første låta, «hiding/OVERLOAD», ga øyeblikkelig mersmak, og presenterte noen friske og lekre idéer som umiddelbart gjorde meg spent på prosjektet – på tross av at den demonstrerte utfordringene med å blande to såpass ulike sjangre.

Denne nye låta, som går under navnet «Somebody», er nok en noe mer balansert smeltedigel mellom pop og metall. Så er den nok likevel ikke en så spennende og spesiell lytteropplevelse som den litt rådville «hiding/OVERLOAD». Låta har et habilt hovedtema og har noen råflotte refrenger, men melodien og teksten virker noe generisk og anonym, og den minner nok i større grad om noe som kunne glidd inn i den veletablerte alternativmetall-sjangeren. Produksjonen er imidlertid fortsatt noe av det som virkelig vitner om et høyt potensiale.

Skrevet av Alexander Lange

Paradogmata – «The Cleansing Flood»

Thrash metal-bandet Paradogmata har bykset ut i offentligheten med en rekke singelutgivelser den siste tida. Disse bygger opp til utgivelsen av debutskiva ‘Endetid’ som etter sigende ikke er langt unna. En av dem er «The Cleansing Flood», der bandet har fått med seg amerikanske Chris Hathcock fra The Reticent på en gjesteopptreden.

Låtskrivinga og riffene er noe rudimentære og enkle, men i alt er dette likevel en sterk låt der Hatcocks røst ikke minst bidrar svært positivt. Vi snakker melodisk thrash metal med noe death metal og sludge metal-vibber inkludert, og resultatet tyder i alle fall på at den kommende plata kan bli en spennende affære. Særlig den gode oppbygningen mot slutten gir vann i munnen på undertegnede.

Skrevet av Alexander Lange

Erkefiende – «Nocturnal Offerings»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Erkefiende er et flunkende nytt svartmetallband fra Oslo, og det eneste jeg egentlig kan fortelle dere om gruppens besetning er at Hans Erik Sundby fra Hate Angel er bandets gitarist. Dette passer for så vidt greit, ettersom debutsingelen «Nocturnal Offerings» avslører at bandet spiller en form for okkult, ritualistisk svartmetall som trives best i ly av hettens anonymitet.

Sundbys karakteristiske, dissonante gitarspill kan kjennes igjen i enkelte strekk av «Nocturnal Offerings», men utenom dette er sammenlikningsgrunnlaget mellom musikken til Erkefiende og Hate Angel temmelig ikke-eksisterende. Førstnevnte virker nemlig langt mer opptatt av å bygge opp en stemning av rituell forventning før de fører offerkniven inn i lytteren, der sistnevnte foretrekker å svinge våpenet rundt seg i en euforisk, blodtørstig mani. Selve spenningsbyggingen virker Erkefiende å ha temmelig god koll på, selv om jeg kanskje savnet et større utbrudd enn den antiklimaktiske fade-outen som avslutter låta. Det skal likevel bli spennende å følge med på Erkefiende, ettersom «Nocturnal Offerings» etablerer en uhyggelig, okkult stemning som utgjør nytt territorium for Sundby.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Soulcrux – «A World Without Direction»

Soulcrux er et nokså nytt symfonisk metallband fra Oslo som tidligere kun har sluppet to singler, som begge kom i fjor. Noe større ser foreløpig ikke ut til å være på horisonten, og i tråd med tidsånden ser bandet enn så lenge ut til å tviholde på singelslippstrategien – noe som nok ikke er spesielt dumt for nye sprell innenfor scenen. Nå er uansett nyeste låt ute i form av «A World Without Direction».

På denne låta får Soulcrux desidert mest ut av produksjonen og musikerprestasjonene. «A World Without Direction» låter storslått og fint, og det er ingen tvil om at særlig vokalsegmentet er strøkent. Låtskrivingsmessig er det imidlertid mer å utsette på, og selv om enkelte partier er gode, er det lite som treffer nervene mine her. Det er rett og slett ikke snakk om en låt som i all sin produksjonskvalitet til syvende og sist fremstår som helt minneverdig.

Skrevet av Alexander Lange

Lonely Pedro – «Educate»

Usignert, ute nå på div- strømmetjenester

Lonely Pedro, – den surmulende og elskverdig selv-kritiserende solomusikeren fra Fredrikstad – er tilbake med nok en solid singel i stilen han så elegant har kalt PAPPA-metall, eller passiv aggressiv, power-pop ambient metall. Som alltid dreier det seg om moderne og smått progressiv arena-metall, trolig informert og inspirert av alt fra Queensrÿche til Fates Warning og Dream Theater.

Låtas tekst synes å dreie seg om hva vi taper i prosessen med å tilpasse oss den verden vi har blitt født inn i, og at vi på ett eller annet vis må klare å balansere det tillærte med barnet i oss for å bevare menneskeheten vår i møte med en usikker fremtid. Denne inderlige tematikken er fruktbart terreng for en låtskriver som Lonely Pedro, og den resulterende låta er både fengende i sin musikalitet, så vel som sår og melankolsk i sitt uttrykk. Tunge Petrucci/Matheos-riff utgjør låtas ballast, og raske gitarlinjer løper som lyn i himmelrommet over låtkonstruksjonen. «Educate» mangler kanskje det helt store refrenget for å svare sine egne arena-aspirasjoner, og miksen blir tidvis litt rotete som følge av en overflod av instrumentstemmer innenfor samme frekvensområde og plassering i lydrommet. Likevel har jeg sansen for det Lonely Pedro har utrettet med låta. Karen har en solid røst for rock og metall, samt låtskriveregenskapene som kreves for å snekre sammen en god, kommersiell singel. Anbefales fans av semi-moderne, fengende PAPPA-metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve