Sinsid – «Sarcophagus»
Sinsid fra Haugesund har siden 2018 lansert tre skiver og gjennom dem blitt en trofast leverandør av ukomplisert og tradisjonstro tungrock og -metall. Låta «Sarcophagus» er det første de har sluppet siden tredjeskiva ‘In Victory’ kom i 2022, og her leverer bandet for så vidt akkurat som forventet og ønsket – verken mer eller mindre. Sinsid gjør mye ut av enkle virkemidler og serverer blant annet et sterkt melodisk refreng. Og mer er nok på vei.
Skrevet av Alexander Lange
Limbonic Art – «Ad Astra et Abyssos»
Limbonic Art er et band som for mange norske metall-lyttere trolig er relativt ukjent, til tross for at de har vært aktive siden midten av det sagnomsuste 90-tallet. Med debutskiva ‘Moon in the Scorpio’ fra 1996 var de også med på å formsette den symfoniske svartmetallen ved siden av band som Dimmu Borgir, Emperor og Old Man’s Child, hvilket burde være nok til å sikre dem en plass i metallens historiebok for ettertiden. Det bør dog nevnes at det er en stund siden den ene av duoens halvdeler, «Morfeus», forlot skuta, og prosjektet har siden 2009 blitt styrt av kun «Daemon».
Og nå har «Daemon» altså annonsert at Limbonic Arts tredje skive under hans ubestridte kommando, ‘Opus Daemonical’, vil bli gjort tilgjengelig for allmennheten i juni. «Ad Astra et Abyssos» er vårt første innblikk i den kommende utgivelsen, og ved første øyekast kan det virke som at lite har endret seg i de syv årene siden ‘Spectre Abysm’ ble spilt inn. Det er snakk om storslått, voldsom svartmetall fylt til randen av gamle, staute melodier og kronet av «Daemon»s beske skrik, som til tross for en staselig atmosfære neppe kan kalles symfonisk svartmetall på noe som helst vis. Det som først og fremst virker å skille «Ad Astra…» fra bandets utgivelser på 10-tallet, er at de digitale trommene er vanskeligere å ignorere enn før. De statiske og noe masete trommene ender dessverre opp med å distrahere fra de flotte strømmene av svartmetalliske melodier som fyller låta til randen, og legger dermed en liten demper på Limbonic Art sin retur til metallosfæren for min egen del. Til tross for denne demperen er det liten tvil om at ny musikk fra Limbonic Art er en viktig hendelse sett i lys av norsk metall, så jeg ser frem til å gi meg i kast med ytterligere singler, samt skiva i sin helhet når den dukker opp.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Diskord – «Shivering, as We Shed Our Hides»
Dødsmetalltrioen Diskord slipper spliten ‘Bipolarities’ i starten av juni sammen med britiske Atvm, som også er på plateselskapet Transcending Obscurity Records. Det blir en begivenhet det mildt sagt er verdt å se fram til, da det er bandets første utgivelse siden den forrige skiva ‘Degenerations’ kom i 2021 – en fantastisk, avant-gardistisk death metal-skive som kapra andreplassen på vår liste over det årets beste norske metallplater.
Låta vi nå har fått høre fra ‘Bipolarities’, «Shivering, as We Shed Our Hides», vitner også om at Diskords side av denne splitten vil kunne imponere stort. Bandet leverer her en låt som kvalitetsmessig er på linje med ‘Degenerations’, og det med en produksjonsdrakt som for meg fremstår bedre og noe klarere. Som vanlig er det snakk om en flerfassetert låt fylt med lekre og merkelige dødsmetalltriks i Gorguts– og Atheist-gata, og selv om den bare varer i tre minutter ville det tatt mye plass å dekonstruere alt her. Illsint vokal, perplekse og uforutsigbare bassgitarlinjer, dissonans og bends i gitarsegmentet, konstante skifter og kubjelle er imidlertid hovedingrediensene, og Diskord krydrer det også til med en synth som lyser opp et parti på midten på overraskende og overbevisende vis. Anbefales!
Skrevet av Alecander Lange
Vestindien – «Etter Ilden»
Vestindien imponerte Metallurgi-redaksjonen stort da de slapp debutskiva ‘Null’ i 2021; en skive som siden den gang stort sett har steget i gunst hos undertegnede. Derfor er det fantastiske nyheter at andreskiva ‘Verdande’ er på vei, hvilket i likhet med debutskiva vil bli sluppet på venerable Dark Essence Records.
Basert på bandets nye singel «Etter Ilden», samt førstesingelen «Forbi Stillheten» (som vi dessverre gikk glipp av) er det både ting som er likt og ulikt ved Vestindien i 2024 i forhold til tidligere materiale. De dansbare, apokalyptiske metalpunk-groovene er videreført fra tidligere, men borte er mye av den glefsende, førstebølges-svartmetallen som preget debutskiva ‘Null’. «Etter Ilden» fremstår mest av alt som en motorisk, psykedelisk ladet garasjepunk-jam, selv om det fremdeles er noe mørkt og fandenivoldsk over låtas atmosfære og tonalitet. Til tross for deres tilsynelatende utfasing av enkelte metalliske elementer er Vestindien fremdeles umiskjennelig seg selv på sin nye singel, hvilket vil si en unik og fengslende mørk kraft på den norske musikkscenen. Det skal bli meget spennende å se hva som venter oss på resten av skiva, som slippes om ganske nøyaktig en måned.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Belfalas – «Dor-En-Ernil»
Nok et lite utsnitt av Belfalas’ storstilte fantasy-univers traff nylig Bandcamps overfylte strender i form av den instrumentale singelen «Dor-En-Ernil». Som på demoen ‘Cries of the Coming Wind’ fra februar er det snakk om en form for symfonisk melo-death gitt et episk, metallisk snitt. Jeg synes nok låtas miks er temmelig ubalansert, hvor øredøvende synther og basstrommer dominerer lydbildet mens gitarsporene blir relegert til bakgrunnen (og har låta i det hele tatt bass?). Belfalas har definitivt sitt å tilby hva gjelder storslått atmosfære og episk melodikk, men inntil miksen balanseres ut og prosjektet skaffer seg en vokalist som kan utstyre det musikalske fantasy-landskapet med karakterer og et plott, er det vanskelig å se på den innspilte musikken deres som noe annet enn foreløpige skisser.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Simfonia Borealis – «Aqua Tofana»
«Aqua Tofana» er det nyeste innslaget i en usedvanlig lang rekke med singler fra det symfoniske rocke- og metallbandet Sinfonia Borealis. Om det munner ut i en utgivelse er foreløpig uklart, men det ville i alle fall gitt mening om man tar denne låta i betraktning. Den fremstår både som en klimaktisk avslutning og en rulletekstlåt, og slår til med noen melodier som kan overbevise – særlig i pre-choruset. Likevel synes jeg ikke låta er blant de beste bandet har sluppet, noe som henger sammen med at refrenget både fremstår noe enkelt og klisjébefengt og repeteres alt for mange ganger mot slutten. Produksjonen sliter også i mine ører med å levere nok trykk for en slik låt.
Skrevet av Alexander Lange
Metallurgi 