symphonic black metal – Side 2

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tsjuder – “Gods of Black Blood”

Tsjuder er et svartmetallband med en høy stjerne i undergrunnen som følge av sitt raske, kompromissløse og flerrende take på sjangeren, og har bygget rennomé helt siden 1993 – kun med en fire års pause mellom 2006 og 2010. Det begynner likevel å bli en god stund siden siste plateslipp; nærmere bestemt er det hele åtte år siden ‘Antiliv’ ble lansert. Ventetiden på en ny skive er imidlertid over i slutten av juni når bandet lanserer ‘Helvegr’ via Season of Mist, og for at vi skal få en smak på hva vi har i vente, har låta “Gods of Black Blood”.

Her er det verken mange nye tendenser å spore eller spesielt mye å klage på. “Gods of Black Blood” er en forrykkende og svært god svartmetallåt, som oser av profesjonalisme og kjennskap til sjangertrekkene. Gitararbeidet er ganske så utsøkt og ondskapsfullt, og vokalen og trommespillet bidrar til at hensynsløsheten i Tsjuders uttrykk er ivaretatt over den vel så klare produksjonen. Svartmetall fra øverste hylle – anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “The Endless Shore”

Morten Velands symfoniske metall-prosjekt Mortemia har sluppet andre låt fra sitt ‘The Covid Aftermath Sessions’-prosjekt: “The Endless Shore”. Det er også det første originalmaterialet vi får høre derfra, da den forrige singelen, “Frozen”, er et Madonna-cover. I ekte Mortemia-stil har Veland med seg et par eksterne bidragsytere, og denne gangen er tidligere Snow White Blood-vokalist Ulli Perhonen og en av Velands bandkollegaer i Sirenia, gitarist Nils Courbaron, med på ablegøyene.

Og det er kanskje særlig musikerprestasjonene som imponerer på “The Endless Shore”. Perhonens sirenevokal er plettfri og står i stil med låtas melankolske melodier, og Courbaron gjør jobben med en lekker gitarsolo. Komposisjonsmessig er likevel “The Endless Shore” noe av det mindre minneverdige jeg har hørt fra Mortemia, og melodiene setter seg ikke slik mange av de beste låtene fra ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ gjorde. Jeg håper dermed nivået er litt høyere på resten av låtene fra det nåværende prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Fixation – «Ignore the Disarray»

Industri-yndlingene Fixation har over det siste året sluppet en serie fengende og polerte singler som har utbasunert bandets potensiale som en kommersiell bransjekraft på sikt. Den nye singelen «Ignore the Disarray» føyer seg godt inn i denne rekken, samtidig som det utvider bandets tekstlige arsenal ved å kritisere kristendommens manipulative og utnyttende taktikker.

Denne kritikken er selvfølgelig støttet oppunder av dramatisk og storslått alternativ metalcore som slekter på Bring Me the Horizon sitt gjennombrudd ‘Sempiternal’. Den filmatiske koringen som åpner showet knytter bånd til låtas tematikk på et godt vis, og de tekniske gitarløpene som krydrer låta er et flott touch som jeg ikke har sett bandet benytte i særlig stor grad tidligere. Det er selvfølgelig Jonas Hansen sin maktdemonstrasjon bak mikrofonen som står i fokus, men det veldige lydbildet som bandet reiser rundt sin frontmann er instrumentelt i å skape den massive lytteropplevelsen som «Ignore the Disarray» er. Jeg savnet kanskje en siste, eksplosiv repetisjon av refrenget etter den noe anonyme broen, men Fixation viser på sin nye singel at deres tidligere låtsuksesser slettes ikke skyldes tilfeldigheter. Anbefales fans av moderne, kommersiell metalcore med post-metalliske teksturer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «The Judas Cross»

«The Judas Cross», andresingelen fra Magick Touchs kommende skive ‘Cakes & Coffins’ viser en litt annerledes side ved det Bergenske trad/hardrock-bandet enn førstesingelen «Apollyon». Der «Apollyon» var en oppstemt og harmoni-tett festlåt, er «The Judas Cross» en litt tyngre sak i kraft av sitt chuggende hovedriff. Marsjfarten etableres når trommene og vokalen kommer inn etter kun 15 sekunder, og låta beveger seg sjeldent langt unna denne taktfaste og noenlunde avmålte hardrock/metal-grooven. Noen høydepunkter finnes da likevel, der spesielt det nydelige refrenget og soloens referanse til for-refrengets gitarplukk er verdt å trekke frem. «The Judas Cross» er lett å like, selv om den ikke letter fullstendig for min egen del. Magick Touch virker uansett i stand til å levere solide trad-varer på sin kommende skive, så det er bare å hente frem lærvesten og gjøre seg klar for slippet av ‘Cakes & Coffins’ 20. mai.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Seven Impale – «IKAROS»

Det progressive jazzrock-bandet Seven Impale fra Bergen annonserte nylig at tredjeskiva ‘Summit’ har forlatt pressa. Slippdato er 26. mai, hvilket burde skrives inn i almanakken til hver en progfan med selvrespekten i behold.

Seven Impale har alltid vært glad i å ta med lytteren på omfattende og uforutsigbare reiser med sine låter, og denne tendensen lever i beste velgående på førstesingelen «IKAROS». De skrudde riffene, lekne teksturene og den skeive rytmeleken skaper assosiasjoner til den mytiske skikkelsen Daedalus, som foruten å være faren til den titulære Ikaros også var oppfinner, arkitekt og skaperen av labyrinten på Kreta i følge gresk mytologi. Det kaotiske førsteinntrykket som «IKAROS» skaper viser seg over flere lytt å være minst like utspekulert og nøye planlagt som den nevnte karakterens maskineringer, og er i tillegg utsmykket med noen tungmusikalske referanser som burde vekke nysgjerrigheten til bloggens lesere.

Der det helhetlige inntrykket av «IKAROS» er litt som om man hadde foret musikken til King Crimson gjennom en mer oppdatert og metallisk lydproduksjon, er låta strengt tatt satt sammen av en serie minneverdige øyeblikk med hvert sitt eget univers av musikalske referanser. Låtas vers minner for eksempel om vokaldynamikken og rytmikken til Mastodon, før en disig blastbeat toppet med surrende saksofon-fraser leder over til et melodisk parti som kan mindre om en tyngre utgave av band som Porcupine Tree og Amplifier. Sånn sett er låta en gedigen referansefest, men det betyr ikke at musikken til Seven Impale ikke står på egne ben som et musikalsk fenomen adskilt fra sine inspirasjonskilder. Jazzens påvirkning på både enkeltfraser og de mer jammede sekvensene fremstår nemlig som noe ganske unikt på den norske scenen, spesielt satt i kombinasjon med elementet av knusende, mektig doom-metall som avslutter låta. Oppsummert er «IKAROS» en mangefasettert og kontinuerlig engasjerende singel, og et svært lovende åpningsmissiv fra bandets kommende tredjeskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Likbaal – “Korsfarerne”

Likbaal er et svartmetallband fra Bergen som sparket i gang karrieren sin med to singelutgivelser i fjor: “Gravkammer” og “Forglemmelse”. Singlene er angivelig sluppet for å legge et første grunnlag for bandets videre virksomhet, blant annet konserter, og nå er også en tredje sluppet. Den heter “Korsfarerne” og ligger – ikke så overraskende – ganske nærme de to tidligere låtene uttrykksmessig.

Likbaals musikk kan nok ganske enkelt karakteriseres som typisk andregenerasjons norsk svartmetall. Bandet implementerer imidlertid noen flere lydeffekter enn gjennomsnittet, særlig klassisk, storslått korvokal. Dette spiller også en ganske sentral rolle i “Korsfarerne”, der det leder an melodien i et nokså sterkt hovedtema. Med det er denne låta en habil prestasjon fra Likbaal, selv om jeg nok skulle ønsket meg en litt mer spennende og mindre repetativ struktur på låta.

Skrevet av Alexander Lange

Fall of Midwinter – «Into the Frost»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Fall of Midwinter er en nordnorsk kvartett som skriver melodisk death/doom inspirert av band som Insomnium, samt hjemtraktenes storslåtte natur. Bandet annonserte nylig EP-en ‘Beyond the Freezing Dawn’, som foreløpig ikke har noen slippdato. To av låtene fra EP-en har dog allerede blitt utgitt, hvorav «Into the Frost» ploppet inn på strømmetjenestene sist uke.

Grunnlaget «Into the Frost» er bygget på er temmelig enkelt. Buldrende, melodisk dødsmetall møter symfonisk koring og orkestrale synther – en kombinasjon som gjenspeiler den nordnorske naturens mektige berg og fjell på godt vis. De digitale trommene og den blasse gitartonen jobber dog imot låtas atmosfære, som ellers er gjennomsyret av ærefrykt og melankoli. Valget om å gi ut låta som en instrumental er også et pussig et, ettersom strukturen og detaljnivået på låta virker skreddersydd for en vokaljobb som vi ikke får høre for øyeblikket. Sånn sett fremstår «Into the Frost» som en litt uferdig låt, selv om den også gir et effektivt bilde av hvem Fall of Midwinter er og hva slags sound de går for.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Toskegjølet – «A Flicker of Light»

Et voldsomt svell av lydmalende synther og støy velter seg ut av høyttalerne i det man trykker play på debutsingelen til det splitter nye svartmetallbandet ‘Toskegjølet’. Duoen fra Volda spiller en form for symfonisk svartmetall som med både låtskriving og produksjonsvalg uttrykker en kjærlighet for 90-tallets utgivelser innenfor sjangeren, og skaper en relativt effektiv lytteropplevelse i samme slengen.

Låtas sentrale akkordrekke oser av stormende og voldsom melankoli, og flettes med jevne mellomrom inn i en synth-kledt og Windirsk, melodisk seksjon. Sett i kombinasjon med den svært 90-talls-inspirerte produksjonen fungerer disse partiene meget godt, og det samme gjør de dystre og gravalvorlige versene og broens mystiske, hjemsøkte skogholt. «A Flicker of Light» kan beskrives som en variert og godt planlagt reise gjennom et sett norske svartmetall-referanser, og som singel vitner låta om et tydelig potensiale til tross for sin noe manglende egenart. Sistnevnte skal man kanskje ikke forvente av debutsingelen til et nytt band, så jeg velger å gå ut med en anbefaling om at folk sjekker ut Toskegjølets første låt, «A Flicker of Light».

Skrevet av Fredrik Schjerve

Camelio – “Heroin i Desember”

Camelios fredagsslipp fortsetter før bandets nye plate slippes denne uka, og denne gangen har bandet sluppet låta “Heroin i Desember”. Denne låta kombinerer nok først og fremst noen tendenser fra “Dovendyr” og “Trist som Faen”, nærmere bestemt det ganske usminka rockepreget fra førstnevnte og melankolien fra sistnevnte. Med det er det nok også blant låtene bandet har sluppet i denne lange singelrekka som er enklest å like, samtidig som at de er blant de minst eventyrlystne.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Keep of Kalessin – Katharsis

Siden slippet av skiva ‘Reptilian’ i 2010, kan det virke som at Keep of Kalessin mer og mer har blitt til et personlig musikalsk utløp for bandets gitarist/vokalist «Obsidian C.». Etter bandets deltakelse på Eurovision det nevnte år forsvant nemlig datidens vokalist «Thebon» fra rekkene, hvilket gav «Obsidian» fritt spillerom som bandets primære låtskriver og nå frontmann. Denne endringen i besetning sammenfalt også med en endring i uttrykk, ettersom 2015s ‘Epistemology’ omfavnet en mer storskalert, episk og orkestral tilnærming til bandets vel-etablerte, thrashende svartmetall.

Denne trenden fortsetter i aller høyeste grad med bandets første skive på åtte år, ‘Katharsis’. ‘Katharsis’ er en uforskammet episk, storskalert og pompøs opplevelse, der «Obsidian» får prøvd seg som både hærfører og skaper av sitt eget, fantasy-aktige mythos. Sånn sett kan skiva nesten sies å være svartmetallens Game of Thrones eller Ringenes Herre, eller kanskje bare svartmetallens ekvivalent av en IMAX-kinovisning. Denne maksimalismen kombineres i tillegg med mengder av fengende vokalmelodier og harmoniserende leads, så om man er i det dristige hjørnet kan man faktisk drøfte om ‘Katharsis’ kan sies å være den første rettmessige sammensmeltningen av svartmetall og powermetall.

Én ting er i alle fall sikkert, og det er at ‘Katharsis’ er en soleklar forbedring av samtlige av nyvinningene som ble introdusert på ‘Epistemology’. På sin nye skive virker «Obsidian», bassist «Wizziac» og bandets nye trommis Wanja «Nechtan» Gröger fullstendig hjemme i det nesten latterlig overdådige lydbildet; et lydbilde de svinger som et massivt, tohendig sverd i kampen mot selvhøytidelighet og god smak. På ‘Katharsis’ har bandet stort sett overtaket i denne kampen, og kun et par strekk over skivas snaue 50 minutters-spilletid smører tjukt nok på til at det bikker over.

Hvilket er en bragd i seg selv, når man tar i betraktning nettopp hvor mange blast beats, prangende koraler og himmelsplittende gitarmelodier som finnes på ‘Katharsis’. Åpnings- og tittelsporet blir dermed som en lakmus-test å anse, der den overfaller lytteren med en nådeløs strøm av episk og fargesprakende svartmetall. Dersom denne låta blir for mye for deg er det neppe noe poeng i å prøve seg på resten av skiva, ettersom den foruten den powermetalliske balladen «Journey’s End» befinner seg i en konstant jakt etter det neste, hakeslepp-fremkallende høydepunktet.

Til å være en såpass gjennomgående, nådeløst storslagen opplevelse, fungerer ‘Katharsis’ sjokkerende bra. «Hellride» er en heseblesende, orkestral oppgradering av Keep of Kalessins patenterte, thrashende svartmetall; «The Omni» bruker en proggete synth for å transportere lytteren enda lenger inn i skivas grenseløse platåer; og «The Obsidian Expanse» er en tårnende egg i «Obsidian»s låtskriver-historikk som rettferdiggjør dens status som uoffisiell signatur-låt. Om man så trekker inn skivas konseptuelle fokus på en konges reise fra trone til grav, så har man en skive som virkelig burde appellere til fans av storslått og fantasy-inspirert metall.

Og selv om dette kanskje ikke er den beste beskrivelsen av meg som lytter, må jeg si at min tid med ‘Katharsis’ har vært svært gledesfylt. «Obsidian» og Keep of Kalessin vet nøyaktig hva de har hatt lyst til å få til på sin nye skive, og det er vanskelig å se for seg hvordan de bedre kunne ha fanget den veldige, katartiske storheten som fyller skiva til randen. ‘Katharsis’ er neppe en plate for alle, men for lyttere med toleranse for fantasy-sjangerens skamløse overdådighet er skiva lite annet enn en tårnende suksess.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Keep of Kalessin – «Katharsis»

Det er nå hele åtte år siden ‘Epistemology’ ble sluppet, og både kropp og sjel verker etter å på ny bli blåst overende av Keep of Kalessins episke, storslåtte svartmetall. Annonseringen av bandets syvende skive ‘Katharsis’ er derfor grunn til å feire, og desto bedre er det at vi kun trenger å vente et par uker til for å høre skiva i sin helhet. I mellomtiden kan vi godte oss med skivas tittelspor, som er et rikt og rungende kall til våpen i påvente av skivas fulle slag.

«Katharsis» er en låt som virkelig destillerer Keep of Kalessins kjerneelementer ned til en konsentrert kraftpakke av en singel. Lydbildet låter nøyaktig like massivt og filmatisk som før, om ikke enda større; trommesporet er nok en utholdenhetsprøve for bandets stikkefører, som i dette tilfellet er den talentfulle tyskeren Wanja Gröger; og «Obsidian C.» sine riffkunster er like finslipte og sylskarpe som alltid. Dette kombineres med en storstilt, orkestral dimensjon, som på refrenget blåses opp til en Game of Thrones-aktig vegg av ledegitarer, blastbeats og melodiske brøl. Det er med andre ord et jævla spetakkel, men med det et spetakkel som fremkaller både nuppete hud og gledestårer hos oss som hadde gleden av å vokse opp med bandets ‘Reptilian’. Det venter oss trolig lite innovasjon på Keep of Kalessins nye skive, men for folk som har sansen for bandets overdimensjonerte fantasy-ekstremmetall er dette neppe en spådom som får tårene til å trille.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Magick Touch – «Apollyon»

Med artister som Sahg og Audrey Horne i traktene kan vel Bergen sies å være et aldri så lite hotspot når det kommer til norsk tradmetall. Da jeg nylig ble gjort oppmerksom på hardrock/heavy metal-bandet Magick Touch ble dette inntrykket desto mer forsterket, ettersom denne trioen også kaller Bergen sin hjemby. Magick Touch er derimot ikke som nykomlinger på den Vestlandske musikkscenen å regne, ettersom de siden sin oppstart i 2015 har sluppet tre skiver fulle av fartsglad og energisk tradmetall.

Nå har fjerdeskiva ‘Cakes & Coffins’ blitt annonsert, og vår første smakebit kommer i form av åpningslåta «Apollyon». Tematisk sett, dreier platas første singel seg om en dekadent feiring badet i et lys av blasfemi og hedonisme, og bandet matcher denne bakkanalske tematikken med oppstemt og festlig, Audrey Horne-aktig tradmetall. Harmoniserte tvillinggitarer tvinner seg gjennom tilstelningene som fargerike girlandere, og bandets tre vokalister veksler på å gi stemme til festens eksentriske skikkelser. Det hele eskalerer i et heseblesende og akrobatisk instrumentalparti, og alt medregnet er «Apollyon» et høyst effektivt kjærlighetsbrev til hardrock og heavy metal som burde høyne forventningene til fjerdeskiva betraktelig. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Tilintetgjort – «Hex»

I omtalen min av den forrige singelen fra Tilintetgjorts kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’, kommenterte jeg at jeg foreløpig slet med å gjøre meg klok på gruppens produksjonsvalg. Nå som «Mercurial» har ligget og marinert i cerebrospinalvæsken min i omkring en måneds tid, har hjernen min omsider vendt seg til den pistrete, maniske og fortumlede energien som pulserte gjennom låta. Dermed ble møtet med andresingelen «Hex» en mer umiddelbar glede, ettersom jeg virkelig begynner å få sansen for det sære og omskiftelige terrenget som Tilintetgjort traverserer.

«Hex» er en langt mer eksplosiv og konsis sak enn sin forgjenger. Etter en åpning preget av rungende strupesang og en serie ekstatiske anklager om hekseri, bryter bandet ut i et ruskete svartmetall-parti med innslag av dissonante, brutte akkorder. Det hele fremstår litt som om Ved Buens Ende hadde vært blodfans av punkete svartmetall, eller kanskje som om Darkthrone hadde gått avant-garde rundt innspillingen av ‘Transilvanian Hunger’. Mest av alt virker det dog som om Tilintetgjort er i ferd med å finne seg sitt eget lille unike avlukke innenfor norsk ekstremmetall, hvilket gjør slippet av ‘In Death I Shall Arise’ 31. mars til en av årets mest lovende prospekter i mine øyne.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Håndgemeng – «Temple of Toke»

Femminutteren «Temple of Toke» har blitt sluppet som tredje og siste smakebit på Håndgemengs kommende plate ‘Ultraritual’, som slippes på fredag. Mens forrige singel, «Cro-Magnon Vs. Neanderthal», var en relativt dynamisk og progressiv låt til Håndgemeng-materiale å være, kan nok «Temple of Toke» sies å være en forsikring om at det kanskje er låtere av det streitere slaget som kommer til å være normalen på ‘Ultraritual’.

Uansett er det også denne gangen snakk om en smakfull dose stoner-metall, og det er kanskje det mest tilbakelente og traskende vi har fått høre fra plata til nå. Den tålmodige og tunge grooven som gjennomsyrer komposisjonen er ordentlig deilig å følge, og best er det når den blir grunnstøtta i det svære og ekspansive refrenget. Jeg synes nok at Håndgemeng halter litt mer i versene fordi vokalen her blir litt vel flat og lavmælt, men det meste lover nå likevel godt for plateslippet på fredag. Vi gleder oss!

Skrevet av Alexander Lange

Camelio – «Pyramide med Fengtenner»

Etter å ha sluppet sitt første materiale på cirka tre år, låtene «Dødsralling» og «Sønner av Satan – Døtre av Døden», slapp bandet Camelio like godt enda en låt bare én uke senere: «Pyramide med Fengtenner». Med sine fem og et halvt minutt og noe mer progressive struktur, fremstår denne som noe mer ambisiøs enn de to foregående låtene, og den er sånn sett også et tydeligere vitnesbyrd på bandets litt underlige stilistiske tilnærming.

Misforstå meg rett: Det er ikke snakk om spesielt eksperimentelle eller avant-gardistiske takter, for å si det sånn. Men på «Pyramide med Fengtenner» leker Camelio seg med elementer som i utgangspunktet kan virke ganske forskjellige på en måte som føles overraskende naturlig. Bandet markedsfører seg selv som et stoner-band, og joda, stoner-metallen ligger for så vidt godt innbakt i gitarlyden, men her gir blast-beats låta et overraskende svartmetallpreg, og akkordrekka som støtter opp under det gode refrenget er flott, streit og melodisk rockemusikk. «Pyramide med Fengetenner» er ikke noe som slår meg i bakken; låtskrivingen kunne kanskje trengt en oppstrammer, og produksjonen får trommene til å låte litt flate til tider. Men det er likevel en solid prestasjon som byr på interessante overraskelser.

Skrevet av Alexander Lange

Blodsvar – «Skinndød»

Det er bare én ting som står i tankene på Blodsvar, og det er å spille thrashmetall av en lynende aggressiv og tradisjonell sort. Dette hylles av undertegnede, ettersom jeg har en spesiell forkjærlighet for den ekstreme thrashen som Nekromantheon og tilsynelatende halvparten av innbyggerne i Chile produserer for øyeblikket. Blodsvar går kanskje ikke fullstendig ‘Rise, Vulcan Spectre’ på sin nye singel «Skinndød», men det er likevel vanskelig å ignorere potensialet som hviler i bandets tradisjonstroe crossoverthrash.

Det er strengt tatt ikke så fryktelig mye å si om «Skinndød», annet enn at dette er en låt fra et band som utvilsomt har studert sjangerens blåkopier nøye. Bandet peiser på med mitraljøseriff i hundre og helvete, og vokalen er av den brølte og illsinte sorten som de færreste virker å ha energien til å holde på med lenger. Broens melodiske koring er kanskje så-som-så, men dette glemmes i det sekundet gitarsoloens gnistrende Slayer-ismer sprayer ut av høyttaleren. «Skinndød» er rett og slett en glede av enkleste sort; en nedstrippet og eksplosiv thrash-låt fra en gjeng med et solid grep om uttrykket.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ihsahn – «Dom Andra»

Ute nå via Mnemosyne Productions/ Candlelight Records

Til slutt noterer vi oss at Ihsahn har sluppet nok en låt fra sin kommende mini-EP ‘Fascination Street Sessions’. Denne gangen er det snakk om et cover av Kent-låta «Dom Andra», der Katatonia-vokalist Jonas Renkse bidrar med røsten sin. Litt som coveret Ihsahn gjorde av A-ha-låta «Manhattan Skyline» for noen år siden, synes jeg dette coveret ligger såpass tett opp mot originalmaterialet at jeg undres litt over poenget med det. Men det er ikke å komme unna av at det er snakk om en svært solid produksjon her med sterke musikerprestasjoner i bunn. Så dersom du vil ha to nordiske metall-legender på sitt mest lettbeinte, er «Dom Andra» ikke noe dumt sted å lete.

Skrevet av Alexander Lange

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt

Istårn – Eschatology

Med over ti års fartstid og et knippe utgivelser under deres kollektive belter, kan man ikke med rette påstå at Istårn er nykomlinger til den norske metallscenen. Likevel er jeg overbevist om at bandets nylig utgitte andreskive ‘Eschatology’ vil bli første møte med Vestlands-ensemblet for de aller fleste, hvilket definitivt funker i bandets favør. Dette er ikke fordi de to utgivelsene Istårn gav ut på begynnelsen av 10-tallet er av lav kvalitet – de er definitivt solide utgivelser til å være utgitt av et ungt band – men fordi ‘Eschatology’ er et såpass stort steg frem på alle fronter at den etterlater bandets tidligere utgivelseshistorikk i støvet.

Uttrykksmessig sett er Istårn tydelig inspirert av musikalske strømninger fra sine egne hjemtrakter. Fra sitt utgangspunkt i moderne svartmetall strekker bandet seg i en tydelig progressiv retning, hvilket gjør det naturlig å sammenlikne dem med legendariske entiteter som Enslaved og Borknagar. I tillegg bærer musikken tydelig preg av Dimmu Borgirs teatralske dramatikk, i form av fremtredende og gjennomgående symfoniske elementer. Kombinert med romslige, høy-moderne produksjonsverdier danner dette et massivt og innhyllende rammeverk rundt skivas kosmiske endetids-tematikk.

Det instrumentale introduksjonssporet «Void» etablerer skivas dystre atmosfæriske kvaliteter på effektivt vis, før «Withering World» smeller til med en vegg av storstilt, symfonisk svartmetall. Låta er en god introduksjon til Istårns sofistikerte låtskriving, der den bygger sin flerlags-konstruksjon over et fundament bestående av en Enslaved-aktig progressiv svartmetall-groove. Låta introduserer også bandets eventyrlystne tilnærming til harmonikk, som gjennom skiva markerer seg som bandets mest potente våpen – samtidig som den byr på enkelte utfordringer.

Disse utfordringene gjør seg dog ikke til kjenne før i skivas andre halvdel. Første halvdel bruker bandet på å forføre lytteren stadig lenger inn skivas innhyllende lydunivers, via «Devouring Chains» sine ‘Blackwater Park’-aktige ledegitarer, «Cosmic Scar» sine triumferende melodier og den mer direkte og stormende svarmetall på singelen «Visions». Skivas B-side starter også sterkt, med det nydelige og innholdsrike mellomspillet «Awakening» og den komplekse, tårnende komposisjonen «The Giant». Disse to låtene utvider ‘Eschatology’ sitt uttrykksmessige arsenal ytterligere, ved å introdusere post-svartmetallisk sentimentalitet til det allerede rikholdige, progressive terrenget.

Dessverre treffer skiva på en aldri så liten fartsdump i det vi nærmer oss slutten. Singelen «Beyond the Starless Sky» er i utgangspunktet en sterk konstruksjon, men avspores kraftig av bandets uenigheter rundt den underliggende harmonikken – på refrenget spesielt. Litt teknisk forklart, skyldes dette en konflikt mellom det flotte melodiske temaet i dur, og rytmegitarenes underliggende mollakkorder. Denne typen feiltrinn er langt ifra uvanlig innenfor metall, ettersom teoretiske kunnskaper er unntaket heller en regelen, til tross for at det er en av populærmusikkens mest komplekse sjangere. Denne typen feil blir dog ekstra vanskelig å godta i kontekster som ‘Eschatology’, hvor alt annet fra tekst og tematikk til sound og låtskriving er på et gjennomgående skyhøyt nivå.

Men selv denne utfordringen løser Istårn som oftest på en god måte; både «Devouring Chains» og «The Gaint» svinger innom svært utsvevende og komplekse harmoniske landskaper uten å trå feil en eneste gang. Dessuten klarer ikke det uforløste potensialet til «Beyond the Starless sky» å legge skjul på at ‘Eschatology’ er en av de rikeste og mest imponerende progressive svartmetallskivene Norge har hatt å by på i 2022. Istårn har lagt inn en tydelig innsats i arbeidet med sin andre skive, og dette gir uttelling i form av en utgivelse som tårner over bandets øvrige plateproduksjon. ‘Eschatology’ burde skaffe bandet mengder av nye lyttere både i innland og utland, og burde også være med i diskusjonen når det norske metall-året skal oppsummeres i desember. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

She Said Destroy – Bleeding Fiction 2: Child of Tomorrow

For meg personlig, er oppfølgeren til She Said Destroy sin monumentale ‘Bleeding Fiction’ fra 2012 en spesiell hendelse. Dette er selvfølgelig tilfellet for bandet også, som kommenterer at ‘Bleeding Fiction 2’ som oppfølger demonstrerer utviklingskurven bandet har fulgt de siste ti årene – om det så er snakk om den musikalske, produksjons- eller tankemessige. Utgivelsen er spesiell for meg av akkurat samme årsak, nemlig fordi den gjør det tydelig for meg hvor mye som har skjedd i mitt eget liv siden jeg begynte å interessere meg for metallens internasjonale og norske undergrunn for drøyt ti år siden.

Jeg kjente på noe av det samme da She Said Destroy ga ut en av de beste norske metallskivene i fjor – og i alle fall en av de mest tematisk relevante med tanke på tiden vi lever i -, nemlig ‘Succession’. Skiva rettet et tematisk fokus på menneskeartens ve og vel i det unge årtusenet, hvor apati ble foreslått som en av de største drivkreftene i vår egen selv-destruktive atferd. På ‘Bleeding Fiction 2: Child of Tomorrow’ fortsetter bandet å rette en vid-vinklet tematisk linse mot menneskehetens fatale mangler, men rammer bildet inn i et post-metallisk uttrykk som slekter på forgjengerens musikalske visjon.

Det er ingen tvil om at bandet har utviklet sine egne produksjonskunnskaper siden 2012. I likhet med fjorårets skive ble ‘Bleeding Fiction 2’ spilt inn i studioet Ymir Audio i Vilnius, hvor produsent og låtskriver Snorre Bergerud er bosatt for øyeblikket. Noe av det første som slår en i møtet med EP-en er det enorme mangfoldet av teksturer som låta byr på, samt måten disse teksturenes plassering i miksen åpner et enormt og levende rom i musikken. ‘Succession’ nøt utvilsomt godt av den samme produksjonsjobben, men den får ekstra mye å si for en utgivelse som er så rik på teksturer, detaljer og tilleggsinstrumentering som ‘Bleeding Fiction 2’ er.

Åpningssekundenes glitrende og akvatiske gitarer skaper en umiddelbar forbindelse til forgjengerens post-metalliske klangbilde, før en kornete synth/gitar(?) glimter til med en nydelig bittersøt melodi. Rundt denne melodien stabler Bergerud en slags stolt men nedslått marsj, før de lidenskapelige brølene til Anders Bakke runger ut over det soniske landskapet. Det er vanskelig å ignorere musikkens emosjonelle ladning, som i likhet med musikken på ‘Succession’ er gjennomsyret av frustrasjon, sorg og sinne over frarøvede fremtidsprospekter. Disse emosjonelle kulørene gjør seg gjeldende over låtas snaue kvarters spilletid, som utarter seg som en serie bølgedaler og -topper etter post-rockens modell.

Også musikalsk har bandet kommet et langt stykke i senere tid. ‘Bleeding Fiction 2’ inneholder elementer av en hel drøss med sjangre i tillegg til metallen – post-hardcore, midwestern emo, matterock – uten at det noensinne blir uklart hvilken musiker-duo det er som sitter i det kreative førersetet. Det mest ekstreme eksempelet på sjangereksperimentering finner vi i oppløpet til låtas avsluttende klimaks; et drømmende, uvirkelig strekk som gir oss en ide om hvordan Rebekka Karijords nydelige ‘We Become Ourselves’ hadde lått om den ble spilt inn i Californias svimlende ørken-hete.

‘Bleeding Fiction 2’ overskygger på ingen måte forgjengeren fra 2012. Dette er ikke fordi den ikke er av tilsvarende – eller høyere – kvalitet, men fordi den fra et liknende utgangspunkt beveger seg i en såpass annerledes retning at de to låtene umulig kan måles etter samme kriterier. Det er i bunn og grunn vanskelig å finne en passende målestokk for musikken til She Said Destroy i 2022, ettersom bandet står ganske alene i måten de bruker en nesten overveldende mengde elementer for å kommuniserer enkle men essensielle budskap. Sånn sett er She Said Destroys nyeste utgivelse ingen mindre oppsiktsvekkende prestasjon enn fjorårets skive, men nok en inspirert utgivelse fra et band som virker å ha funnet sin kreative og tematiske ledestjerne. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Blodkvalt – Algor Mortis

Det er ikke spesielt lenge siden de første demo-utgivelsene fra Blodkvalts repertoar så dagens lys. Like fullt har bandet vært på manges lepper bare siden den gang, og de har gjennom en jevn strøm av små utgivelser og forrykende live-opptredener, blant annet på by:LARM, blitt en størrelse å regne med i Oslos underskog av kompromissløse band. På Blodkvalts debutplate ‘Algor Mortis’ samler bandet både gamle og nye låter i en brutal og ganske variert halvtime, som på alle måter fungerer som en slags kulminasjon av alt de har rukket å gjøre det siste halvannet året.

Det enkleste er nok å omtale Blodkvalt som et svartmetallband. Gjennom blant annet presentasjonen, den helt fantastiske skrikevokalen, den primale metallriffingen og blast-beats er det helt klart også en merkelapp bandet kan sies å be om. Men mye av det interessante i Blodkvalts musikk ligger like fullt i bandets evne til å skyte inn elementer fra hardcore punk, grindcore og støymusikk på en måte som eksponerer disse sjangrenes iboende fellestrekk med svartmetallen. Det gjør de på en måte som får deres egen stilistiske innretning til å virke såpass naturlig at det rett og slett fremstår merkelig at ingen har gjort nøyaktig det samme tidligere. Her er det snakk om musikere med dårlig tid og sans for råskapen som ligger i flere sjangres demo-modus, og som like fullt stiller med en ganske imponerende kontroll på sjangerlandskapet de beveger seg i.

Blodkvalt åpner plata med å pushe uttrykket sitt til yttergrensene. «The Abode Of The Dead» er to minutter med fullstendig overtenning, og får det til å virke som at bandet får hva enn for slags lytteutstyr man sitter med til å nærme seg sitt tekniske bristepunkt. I det presenterer også Blodkvalt sitt uttrykk godt, der den totalt hemningsløse skrikevokalen brer seg over et lydbilde av hurtig trommespill, virkelig diskantbefengt og punksk gitarspill og fuzzy bass.

Det er de korte og kaotiske metallåtene det er flest av og som utgjør hovedingrediensen på ‘Algor Mortis’. Bare noen minutter ut i får vi imidlertid smak på noe annet når Blodkvalt prøver seg på mer doom-metallsk og nesten Black Sabbath-aktig riffing på den lengre «Mutilated», som skal vise seg å bli et aldri så lite bilde på de jevnlige utstikkerne på denne plata. Litt senere kommer nemlig støyminuttet «Control Death» som sender meg øyeblikkelige assosiasjoner til Full of Hell og Merzbows fantastiske «Raise Thee, Great Wall, Bloody and Terrible», og avslutningen «41:10» byr på seks minutter med groovy, bass-basert og jam-aktig spill.

Disse sporene bidrar nok litt til at ‘Algor Mortis’ blir en litt vel sprikende affære, særlig når det gjelder de to sistnevnte låtene. Like fullt er ideene gode og først og fremst noe som kunne vært mat for en lenger og mer ambisiøs utgivelse. Videre er «41:10» faktisk noe av det aller kuleste som skjer på plata da jam-preget også er noe som ser ut til å kle Blodkvalt godt.

Men det aller kuleste på ‘Algor Mortis’ er nok likevel det Blodkvalt gjør mest av, nemlig den fullstendig kompromissløse, hardcore- og grindcore-aktige svartmetallen. Særlig lar jeg meg imponere av «Murk» etter en rekke gjennomlyttinger, der både noen saftige riff og onde, flotte moll-akkorder blir elementer som jeg gjerne skulle ønske det var litt mer av i gitarsegmentet ellers også. Men uansett: På de fleste av låtene av dette slaget får bandet formidlet en energi som man begynner å lure på hvorfor metallsjangeren ikke produserer mer av.

Det aller, aller kuleste er vokalen.

Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Grimmferd – Skyggesult

Gjennom en rekke singelutgivelser har enmannsprosjektet Grimmferd lekt med ulike ekstremmetalluttrykk de siste par årene. På debutplata ‘Skyggesult’ er det imidlertid mye som tyder på at Grimmferd trives best med å ta inspirasjon fra svartmetallens verden, der både presentasjonen og det musikalske uttrykket fremstår vel så mye som en hyllest til den norske andrebølgen som en original utgivelse.

Det åpner i alle fall nokså umiskjennelig, der man etter den korte introen «Valgalder» får servert en iskald støvsky av et svartmetalltema i «Likbæreren I Tussmørket», der også stort og flott trommespill etter hvert bidrar til å gi plata en ganske så storslått åpning. Det er i det hele tatt en rekke velfungerende temaer i platas åpningssegment. Hovedriffet i låta «Heksejakt» er for eksempel et av platas kuleste, og legger opp til et hardtslående og ganske catchy Satyricon-aktig verssegment. Låta «Trollbundet» er også et høydepunkt på plata, der Grimmferd evner ganske godt å fokusere låtstrukturen rundt et tungt og groovy hovedtema.

Slike tendenser skulle jeg for så vidt gjerne hørt mer av på ‘Skyggesult’. «Trollbundet» skiller seg nemlig litt ut i mengden i så måte, og mange av de andre låtene fremstår litt vel udisiplinerte strukturelt sett. Overgangene mellom deler fremstår ikke alltid like meningsfulle, og det er ofte litt vanskelig å forstå hva Grimmferd vil med helheten. Plata utsettes også for det jeg oppfatter som et litt vel dristig stilskifte når b-siden begynner å spinne, der den instrumentale stoner-låta «Antarctica» kommer overraskende på og etter hvert baner vei for «Soria Moria Slott», som er en vesentlig mer rocke-orientert enn alt annet på skiva. «Antarctica» har sine øyeblikk, men b-siden på ‘Skyggesult’ er både for ufokusert og av lavere kvalitet enn platas første spor; også den korte svartmetallåta «Terrified Depth» er for kaotisk til at jeg får så veldig mye ut av den.

Et annet ankepunkt ved ‘Skyggesult’ er vokalen, som jeg synes ligger litt for langt fremme i miksen og i det hele tatt er en vel spinkel skrikevokal jeg skulle ønske ga mer kraft til lydbildene. Det skal imidlertid sies at flere av clean-vokal-delene fungerer nokså godt, og særlig refrenget i «Det Herdes Med Sort Magi» er et høydepunkt i så måte. Og det er i det hele tatt en hel rekke av nettopp enkelthøydepunkter på ‘Skyggesult’. Grimmferd disker særlig noen sterke temaer og riff i første halvdel av plata. Til neste gang bør imidlertid det strukturelle og helhetshåndverket finslipes mer, i tillegg til at særlig vokalen trenger en overhaling dersom prosjektet skal fortsette i svartmetallsporet.

Skrevet av Alexander Lange

Ekrom – Ekrom

Ekrom er et nytt svartmetallband stiftet av ekstremmetall-veteranene «Kharon» fra Covenant og Thomas Ødegaard fra Nocturnal Breed. På deres selvtitulerte demo leverer de svartmetall som slekter på de mer krigerske og symfoniske hjørnene av det norske 90-tall, men ikledt en fuzzy og flisete produksjon som avslører prosjektets opprinnelse på Bandcamp.

Veldig grovt sett kan de tre låtene som utgjør ‘Ekrom’ oppsummeres som klassisk Immortal krydret med symfoniske elementer. Dette gjelder kanskje spesielt den ‘Battles in the North’-aktige låta «Bell Witch», men gjør seg allerede gjeldende på den mektige åpningslåta «I Djevelens Skygge». I tillegg er det enkelte strekk med gitar som nærmer seg dødsmetallisk terreng, men som grunnet «Kharon»s beske skriking vil tolkes i retning svartmetallen av de fleste.

‘Ekrom’s 15 minutter byr ikke på noe omfattende innblikk i bandets idé-univers, men kommuniserer likevel et tydelig potensial for bandet. Låtskrivingen er generelt tett, og selv om det uttrykksmessige foreløpig fortoner seg som relativt kjent og streit, så fungerer det utmerket som rammeverk for låtmaterialet vi finner på bandets debut-demo. Det gjenstår å se om Ekrom har kommet for å bli som aktør på den norske scenen. Det er derimot ingen tvil om at de har noe her å gjøre, basert på det sterke låtmaterialet på ‘Ekrom’. Anbefales fans av den norske andrebølgens mer krigerske faksjoner.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hexenkeit – DEMO (old rehearsal tracks)

Om du en gang skulle lansere noen opptak fra en øving på Bandcamp, slik svartmetallduoen Hexenkeit har gjort nå nylig, skal du ikke frykte at vi i Metallurgi gjennomanalyserer og kritisk tilnærmer seg det som ligger der. Men vi gir likevel en liten heads-up om Hexenkeits lille lansering, der de blant annet byr på noe ganske rå og riffbasert svartmetall a la tidlig Burzum. Til tider er det ganske så kult, og det anbefales for enhver med tid til ti minutter med svartmetallsk demo-musikk.

Skrevet av Alexander Lange