The Deviant – «Son of Dawn»
The Deviant er et dødsmetall-band fra Stavanger som ble stiftet av musikere fra gjeve band som 122 Stabwounds og Gehenna. De har til nå gitt ut to plater under sitt navn, ‘Ravenous Deathworship’ (2005) og ‘Lightning Bolts’ (2018), og den tredje er titulert ‘Rotting Dreams of Carrion’ og slippes neste uke via Soulseller Records. De første par platene inneholdt solid men lite oppsiktsvekkende dødsmetall som balanserte mellom gamle-skolen og et mer moderne uttrykk. Signeringen med Soulseller burde bety at The Deviant i 2020 strekker seg enda lengre mot 90-tallets idealer, noe de tre singlene fra plater bekrefter.
Produksjonen til The Deviant har i 2020 kuttet ned på de moderne, digitale kantene fra tidligere, og er erstattet med en varm og smussete kombinasjon av Bolt Throwers tyngde og svensk gromhet. «Son of Dawn» begynner med en dødsgalopp i bassen, før et kvernende Autopsy-riff skaper forbindelser med det klassiske Florida-uttrykket. Den veloljede krigsmaskinen durer gjennom en rekke liknende riff, før en plutselig blast beat signaliserer svartmetallens ankomst på den istykker-sprengte slagmarken. Kaotiske Hanneman-fraser og et harmonisk underlag hever de seirende sine storslåtte banner, før en retur inn i åpningsriffene fullbyrder sirkelen.
Soundet som blir presentert av The Deviant på «Son of Dawn» appellerer mye mer til meg enn den litt for ordinære stiliseringen vi ble møtt med på de første par platene, men likevel er det en del som mangler for at bandet skal kunne løsrive seg fra eksisterende uttrykk og skape sin egen nisje i dødsmetallens overfylte rekker. «Son of Dawn» føles også mer som en samling kule ideer enn et velformet narrativ, så retningen føles sprikende over låtas seks minutter. De to foregående singlene var dog mer fokuserte, så jeg er likevel positivt innstilt i påvente av plateslippet neste uke.
Ravn – «Evighet»
Ravn er et Trondhjems-band som benytter den velkjente kombinasjonen av melodisk doom og sirene-aktig kvinnevokal for å kaste en eventyr-aktig tåke over deres folketradisjons-inspirerte låttekster. Debutplata «I Mørke Natt» fra 2018 var et sterkt bidrag til Norges beskjedne melodiske doom-tradisjon, og burde ha skapt mer oppmerksomhet innenfor metallmiljøet enn den gjorde.
Et harmonisk gitar-kor hentet ut ifra My Dying Brides klassiske periode åpner bandets nyeste singel, «Evighet», før power chords og ren gitarplukking gir assosiasjoner til de mer kontemporære tilnærmingene til band som 11th Hour og Isole. Vokalen til Hildegunn Eggan er formet etter folkemusikkens idealer både i klang og måten hun bygger opp frasene sine, og gjør seg godt som fokuspunkt i lydbildet. Melodiene er sterke og minneverdige – spesielt i refrengene – og minner i kombinasjon med den tunge chuggingen mot slutten av låta om min personlige norske favoritt innenfor dette uttrykket, Lumsks ‘Troll’ fra 2005.
«Evighet» er en solid og fengende låt som med fordel kunne vært utvidet med en bro av noe slag, og som med en litt større produksjon hadde kunnet konkurrere godt med mer etablerte artister innenfor samme uttrykk. Jeg har foreløpig ikke hørt noe om plateplaner fra bandets hold, men jeg håper «Evighet» stimulerer til videre produksjon, ettersom tiden er moden for mer forhekset mytespinning fra Ravn.
Ingwaz – Insmouth
Nå som vi alle har forsøkt å leve et komplett og meningsfylt liv innenfor hjemmets fire vegger i noen måneders tid har det blitt smertelig klart at det er et dødfødt prosjekt. Våre kravstore psyker krever utepils, sosialt samvær og livemusikk for å fungere, og om ikke minst én av disse kriteriene overholdes til enhver tid legger den mentale tåken seg som på en vindstille november-dag. En ting som har gjort det mulig å holde seg noenlunde produktiv det siste halvåret har vært hyppige avbrekk i skog og mark, men selv denne salven har blitt nektet flere av oss i de verste smitte-periodene.
Til disse uheldige by-beboerne som ikke lever i gangavstand til norsk natur anbefaler jeg den siste singelen til enmanns-svartmetallbandet Ingwaz, «Insmouth». Her finner du gurglende elver av gitar, tornete vokal-kratt og steinurs-trommer som vil gi deg ditt etterlengtede avbrekk fra skjermtid og lesebriller. Er det tydelig hjemme-mekka, tidvis ute av sync og fullstendig blottet for instrumental-teknisk fyrverkeri? Absolutt. Er det et friskt blaff av utmark, piskende vind og syrlig regn som kan rive deg ut av den mentale tåka og blåse ild i den vaklende motivasjonen? Ja! Om du har fire minutter til gode og du behøver å tømme deg for litt overflødig energi, ta en snartur gjennom Ingwaz‘ «Insmouth».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 