once awake – Metallurgi

Årets edleste norske metaller 2022: Plater (#35-#21)

#35: Abyssic – Brought Forth in Iniquity

Plateselskap: Osmose Productions
Undersjanger: Symfonisk funeral doom metal

‘Brought Forth in Iniquity’ er intet mindre enn en særdeles storstilt produksjon. Når det gjelder å skape en effektiv, uhyggelig og nærmest overveldende atmosfære, består Abyssic med glans på denne plata og synes å få til akkurat det de prøver på. Om plata taper litt på noen usammenhengende låtstrukturer, er det nettopp som ofte klarer å veie opp, og med det er det også klart at Abyssic langt på vei mestrer et ambisiøst og krevende sjangerlandskap. Seig og tung funeral doom metal gjøres enda mer storslått av et velimplementert symfonisk element, og dette suppleres ytterligere med mange lekre detaljer i produksjonen. Et av årets desidert mektigste metallskiver fra dette kongeriket.

Beste låter: «Chronicle of the Dead», «Mirror of Sorrow»

Link til omtale
Strømmelink

#34: Impugner – Advent of the Wretched

Plateselskap: Sentient Ruin Laboratories
Undersjanger: Death metal

En hver eneste full-lengder innenfor OSDM-paradigmet som blir utgitt på norsk mark er god grunn til å feire. Sammenliknet med våre skandinaviske brødre i øst og sør har vi et skrekkelig labert produksjonstrykk når det kommer til dødsmetall her til lands, og et hvert forsøk på å endre på dette fortjener det vi kan avse av oppmuntring, blomsterkranser og statlige subsidier. Når en norsk dødsmetall-skive i tillegg ikke bare er ålreit men helt fantastisk, ja da burde samtlige metallfans samle seg og paradere rundt i gatene med bandet hevet på sine skuldre. Impugners ‘Advent of the Wretched’ er nettopp en sånn skive; en kjapp og dødelig dose med dødsmetall skrevet av en gruppe musikere som kjenner sjangerspråket vel så bra som sitt eget morsmål.

Beste låter: «Ostracized Vitality», «Morass»

Link til omtale
Strømmelink

#33: Darkthrone – Astral Fortress

Plateselskap: Peaceville Records
Undersjanger: Heavy/doom/black metal

Man vet aldri helt hva man får når Darkthrone slipper ny plate, men like sikkert som at sola står opp om morgenen er det at man da får servert autentisk og solid kvalitetsmetall av et slag. Det gjelder naturligvis også årets bidrag, ‘Astral Fortress’, der duoen viser seg trofast mot velkjente elementer mens de fortsatt peker i en og annen ny og interessant retning. Særlig er et latent, men sentralt atmosfærisk element interessant å spore på ‘Astral Fortress’, da i en velfungerende forening med Darkthrones finfølelse for klassisk riffhåndverk. Det innebærer at Darkthrone fortsatt er og blir et interessant band å følge – hele 25 år og 20 fullengdere etter bandet så dagens lys.

Beste låter: «Caravan of Broken Ghosts», «The Sea Beneath the Seas of the Sea», «Eon 2»

Link til omtale
Strømmelink

#32: Sylvaine – Nova

Plateselskap: Season of Mist
Undersjanger: Post-metal/blackgaze

Sylvaines ‘Nova’ er så vakker at man nesten får vondt. Den Amerikansk-fødte sanger/gitaristen har aldri vært typen til å sky unna reverb-dynkede melodilinjer og eteriske harmonier, men på ‘Nova’ er estetisk skjønnhet tatt til svimlende høyder som nesten tar pusten fra en. Svartmetallens beske fjes er nesten fullstendig forvist fra Sylvaines musikk i denne omgang – kun tre av platas seks låter inneholder elementer fra sjangeren, og det i små doser. Likevel finner Sylvaine måter å gjøre musikkens kjølige og glitrende post-landskap like engasjerende som det er inviterende, hvilket er en aldri så liten bragd i en sjanger som vanligvis prioriterer sound over substans. ‘Nova’ unngår kanskje ikke denne beryktede fallemmen fullstendig, men dette oppleves ikke som noen stort problem når låter som «Nowhere, Still Somewhere» og «I Close My Eyes so I Can See» surrer sine forføreriske melodier rundt lytteren.

Beste låter: «Mono No Aware», «Nowhere, Still Somewhere», «I Close My Eyes so I Can See»

[ikke omtalt]
Strømmelink

#31: Istårn – Eschatology

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv/melodisk black metal

‘Eschatology’ står igjen som et av årets sterkeste norske bidrag til svartmetall av det mer progressive og melodiske slaget. På sin andreplate demonstrerer Istårn at de er i stand til å håndtere et bredt utvalg av virkemidler i den ekstremmetallske verktøykassa, og har på den måten endt opp med en uhyre solid utgivelse når det gjelder både atmosfære, melodisk teft og variasjon. ‘Eschatology’ er en type plate som fremstår som et aldri så lite gjennombrudd, og som demonstrerer et potensiale som både utnyttes og som fortsatt etterlater et inntrykk av at vi vil få enda større og fetere saker fra Istårn i fremtiden. En kruttsterk prestasjon fra bandet er det uansett.

Beste låter: «Void», «Cosmic Scar», «The Giant»

Link til omtale
Strømmelink

#30: Féleth – Divine Blight

Plateselskap: Rob Mules Records
Undersjanger: Death metal

Til å bestå av «fem glade, musikalske gutter», virker Féleth temmelig forbanna på andreskiva ‘Divine Blight’. Bevæpnet med finkalibrerte tekniske ferdigheter og et usedvanlig destruktivt, teknisk dødsmetall-formular, gir bandet seg i kast med noen av verdenssamfunnets største moderne onder, og det med et ektefølt raseri som burde sette støkken i selv den mest iskalde og samvittighetsløse autokrat. I tillegg har bandet et instinkt for fargerike, kreative instrumentalpartier som rivaliserer selve sjanger-høvdingene i Gorod, hvilket hindrer skiva fra å oppleves som en overveldende og håpløs dommedagsvisjon. Nei, tvert i mot er ‘Divine Blight’ en skive som burde inspirere til handling – en lysende fakkel kastet inn i det moderne samfunnets apatiske hule.

Beste låter: «Majesty», «The Serpent», «Casanova»

Link til omtale
Strømmelink

#29: Bolverk – Uaar

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv black metal

Det er nesten litt vanskelig å tro at ‘Uaar’ er en debutskive. Denne plata har nemlig en dristighet og en egenart som skiller den en del fra så å si alt annet på denne lista, og henter sin største styrke i at den er en nokså underlig plate som likevel aldri mister helt fotfeste i svartmetallens sjangerlandskap. Bolverk ruller ut den ene interessante og kule ideen etter den andre på ‘Uaar’, og gir plata si en type underholdningsverdi det ikke er så ofte man støtter på innenfor svartmetallen. Med det får vi servert et aldri så lite unikum som styrkes ytterligere av sterke musikerprestasjoner.

Beste låter: «Uaar», «Svovelpredikant»

[ikke omtalt]
Strømmelink

#28: Funeral Harvest – Redemptio

Plateselskap: Signal Rex
Undersjanger: Black metal

Da Trondheims-bandet Funeral harvest slapp sin selv-titulerte EP i 2020, var det nok de færreste av oss som forutså nettopp hvor nådeløs og brutal bandets debutskive kom til å bli. ‘Redemptio’ er en skive som formidler sitt satanistiske budskap med fullstendig overbevisning – en manisk, fremover-stormende jakt gjennom den okkulte filosofiens mørke haller. Funeral Harvests svartmetall er både hensynsløst aggressiv, hypnotiserende og repetitiv på én og samme tid, og gjennomfører sin musikalske voldshandling via ni kjappe dolkestikk. ‘Redemptio’ er et av årets mest øredøvende musikalske ritualer, og et prakteksempel på den kollektive, spirituelle psykosen som for øyeblikket herjer i Trondheims svartmetall-miljø.

Beste låter: «Fire Sermon», «Principum et Finis», «The Crimson Night Tide»

Link til omtale
Strømmelink

#27: Tottal Tømming – Om Hundre År Er Allting Brennt!!!

Plateselskap: Kannibal Records
Undersjanger: Grindcore

Oslos store grindcore-stolthet Tottal Tømming slo på stortromma i år med en fullengder etter fjorårets litt mindre ablegøyer. Dette ensemblet ledet av Morten «Sigrid Vollgraven» Müller leverer akkurat som det skal på ‘Om Hundre År Er Allting Brennt!!!’, med et ufyselig og frenetisk grindcore-uttrykk i bunn og humor og skråblikk mellom linjene. Blandingen av uhøytideligheten som gjennomsyrer alt dette bandet gjør og den høye kvaliteten på musikken er uhyre appellerende, og sånn sett er også denne plata en virkelig god videreformidler av grindcorens opprinnelige purpose. Så har vi den uforglemmelige opptellingen til 13 slag på låta «En Grønn Ælva Schnørr», som er av de mest spinnville øyeblikkene du vil høre om fra denne lista.

Beste låter: «En Grønn Ælva Schnørr», «Om Hundre År Er Allting Brent!!!»

Link til omtale
Strømmelink

#26: Reaping Flesh – Reaping Flesh

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Black/thrash/hardcore

Det er få skiver som vant så mange stilpoeng som Reaping Flesh sin selvtitulerte skive gjorde i 2022. Bodø-væringenes sammensmelting av crossover-thrash, døds- og svartmetallisk estetikk dukket opp fullstendig uannonsert i november, og ble en aldri så liten besettelse ut resten av kalenderåret. Det er sjeldent at et band nailer soundet sitt allerede på debuten, men de værvante medlemmene fra band som Kollwitz og Cold Mailman virker å ha visst nøyaktig hva de ønsket å få ut av studio-tiden de la ned i arbeidet med ‘Reaping Flesh’. Resultatet er en selvsikker debut som spurter gjennom en halvtime med uovertruffen, ekstremmetallisk hybridisering; og det med en energi og en rå kraft som er fullstendig avhengighetsskapende.

Beste låter: «Putrid Strife», «Dark Life»

Link til omtale
Strømmelink

#25: Once Awake – Once Awake

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Metalcore/groove metal

Nesten hele Once Awakes selvtitulerte skive fra i år ble sluppet i små drypp gjennom hele syv singelutgivelser fra 2021 og 2022. Med det fikk vi også gradvis servert et av årets desidert beste norske metalcore-prestasjoner, der Once Awake leverer råcatchy refrenger så vel som en brutal tyngde som tidvis gjør det fristende å omtale alt sammen som melodisk death metal. Det er ingen tvil om at vi har med et band å gjøre som har stålkontroll på håndverket de har finslipt siden debutskiva kom for fem år siden. Med det er det også regelrett uforståelig at Once Awake ikke ennå har blitt plukket opp av et plateselskap.

Beste låter: «My Deed», «Crown», «Sculpture»

Link til omtale
Strømmelink

#24: Blodhemn – Sverger hemn

Plateselskap: Dark Essence Records
Undersjanger: Black metal

Blodhemn har lenge vært en av de villeste og mest aggressivt riffende beistene innenfor norsk svartmetall. Denne siden av bandets sound er fortsatt god representert på ‘Sverger Hemn’ gjennom låter som «Vil Livet av Deg» og «Velg Din Gift», men i tillegg tar «Invisus» prosjektet sitt til noen nye og storslåtte, post-svartmetalliske høyder på sin skive fra 2022. Dette fører til noen soleklare høydepunkter i bandets diskografi til nå, som de svevende gitarlinjene og luftige blastbeatsene som fyker gjennom åpningen av «Farvel Feioey», og det nostalgiske, festivalklare refrenget som kroner avslutningssporet «Tid». ‘Sverger Hemn’ er en engasjerende, oppslukende og variert plateopplevelse som for alvor utpekte Blodhemn som en vital, kreativ kraft på den norske svartmetallscenen.

Beste låter: «Fra Djupet…», «Farvel Feioey» og «Tid»

Link til omtale
Strømmelink

#23: Askeregn – Brennende åkres grøde

Plateselskap: Terratur Possessions
Undersjanger: Black metal

Om plateselskapet Terratur Possessions ikke har hatt et like aktivt og sterkt år som i fjor, noe som godt skal gjøres uansett, har vi utvilsomt fått noe godt å bite i fra den kanten i 2022 også. Askeregns ‘Brennende åkres grøde’ er sannelig en godbit, om den så kommer med en intendert bismak av forbrente, svidde avlinger. Denne plata er et vidunderlig stykke moderne svartmetall, der det organiske går i en strålende forening med det mørke og obskure, og der produksjonen og presentasjonen gjør alt den skal for å frembringe det vederstyggelige Askeregn prøver å formidle. Platas oppbygging fortjener også særlig skryt, der bandet gjør en herlig innsats med å bygge opp til de to siste, svære låtene med et lite lass av kortere kraftplugger i første halvdel av skiva. Obligatorisk svartmetall for norske ører anno 2022!

Beste låter: «Under Dødens måne, under Djevelens sol», «I røyken fra brennende åkre», «Mitt hjerte er en navnløs grav»

Link til omtale
Strømmelink

#22: Devoid of Life – Embracing Emptiness

Plateselskap: Bringsli Productions
Undersjanger: Blackened death metal

En av årets absolutt tyngste plateopplevelser kom i form av Devoid of Lifes debutskive ‘Embracing Emptiness’. Bandets tilnærming til black/death er av de mest brutale den norske scenen har avlet frem noensinne, hvilket balanseres med en dyster melodikk og atmosfære som minner om den meditative destruksjonen til Ulcerates ‘Stare into Death and Be Still’. Bringsli Productions sin fabelaktige produksjonsjobb utstyrer bandet med kraften som trengs for å legge hele planeter i ruiner, og bandet responderer med å kverne ut noen av de mest monstrøse, dødsmetalliske formene som så dagens lys i 2022. ‘Embracing Emptiness’ er en skrekkinngytende kombinasjon av rå kraft og låtskriver-intelligens; en veritabel «apex predator» ved toppen av den metalliske rangstigen.

Beste låter: «Succumbed to Misanthrophy», «Deprivation of All», «The Grimness of Mortal Depravity»

[ikke omtalt]
Strømmelink

#21: Eternality – Deaþwyrd

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Melodisk black metal

Å høre på ‘Deaþwyrd’ er som å åpne et vindu mot det som er blitt Eternalitys mystiske og storslåtte univers. Dette er en svartmetallplate som leverer utrolig godt når det gjelder atmosfære og tematisk innretning, der tydelig inspirasjon fra band som Summoning og Wolves in the Throne Room håndteres på en måte som gjør at Eternality ender opp med å kunne vise til noe ganske egenartet. Enmannsprosjektets viktigste verktøy i så måte er utvilsomt de sterke, melankolske melodiene som gjennomgående har en skyhøy kvalitet, og som gir stemningene den siste finishen som gjør dem så dødseffektive som de er. Et av de aller beste utgivelsene fra den norske svartmetallundergrunnen i år.

Beste låter: «Towards Eternality», «Accursed Power of the Master I»

Link til omtale
Strømmelink

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Once Awake – Once Awake

Et av landets mest eminente metalcore-band (som for øvrig er usignerte?!), Once Awake, har omsider sluppet sin fjerde, selvtitulerte plate etter å ha sluppet et stort antall singler det siste året. Hele syv av de ti av sporene på ‘Once Awake’ har blitt gjort tilgjengelig for allmennheten før plateslippet. Plata er likevel en prisverdig pakke i seg selv, og byr sannsynligvis på et av de aller mest potente norske lytteropplevelsene innenfor dette sjangerlandskapet i år.

Det hersker heller ingen tvil om at Once Awake også her er et ganske rendyrket metalcore-band. Likevel koker bandet helt klart opp litt egenart ved å være en del hakk tyngre og mer brutale enn mange andre band innenfor sjangeren, og nikker ofte ganske tydelig til både groove metal- og death metal-sjangeren. Særlig et av de helt nye låtene, «Crown», peker seg ut i så måte, og byr så å si på en blytung, symfonisk death metal-opplevelse der jeg får assossiasjoner til noe så uventet som Deception.

Det bidrar til et friskt pust i en plateopplevelse som ellers gjør mye bruk av de samme ingrediensene. Tung, tight gitarriffing og flotte, melodiske refrenger er gjennomgående på ‘Once Awake’, og er også en oppskrift som fungerer godt. Særlig refrenget i åpningslåta «My Deed» og melo-death-riffinga i «Sculplture», platas kanskje beste låt, imponerer stort. Det viser et band som stort sett har stålkontroll på håndverket sitt, og gjør at det knapt er en svak låt å snakke om på ‘Once Awake’.

Det er likevel deler av plateopplevelsen jeg har et mer ambivalent forhold til. Bruken av synth, for eksempel i «Ashes of an Enemy», synes jeg ikke alltid er så velfungerende da det ofte blir et litt vel repeterende og forstyrrende element. All den tid det sannsynligvis er ment som godbiter på slutten, synes jeg heller ikke det folk metal-aktige minuttet «Trudelutt» og live-versjonen av «585» tilføyer så veldig mye på slutten av plata.

En annen liten annerledeshet, coverlåta «Alive», er imidlertid godt implementert i helheten, og sørger for en litt annen og lettere energi enn de andre ganske like låtene leverer. Og de negative sidene er i det hele tatt av liten betydning på ‘Once Awake’. Alle låtene er heller ikke like sterke, og for eksempel «Blinded to Remind» synes jeg blir litt anonym i mengden. Men Once Awake leverer først og fremst en sterk prestasjon på denne plata, og demonstrerer hva slags beinhardt metalcore-håndverk de er i stand til å koke opp. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – New Era

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

De hardtarbeidende og ambisiøse Rogalendingene i Dark Delirium har vært mer eller mindre permanente fiksturer hos Metallurgi siden bloggen ble opprettet høsten 2020. Som følge av at bandets oppstart sammenfalt med vår egen oppstart har vi hatt gleden av å følge bandet fra deres første singel i 2020, gjennom deres to skiver ‘Fallen’ og ‘Sulphur’ i 2021, og nå slippet av deres tredje skive ‘New Era’ i 2022. Gjennom utallige live-opptredener, endringer i besetning og et skyhøyt utgivelsestempo har én karakteristikk ved bandet gjort seg spesielt fremtredende, nemlig deres vilje og evne til å stadig pushe prosjektet til et nytt nivå.

‘New Era’ markerer for min egen del det tidspunktet hvor Dark Delirium endelig leverer en komplett plateopplevelse. Borte er den spaltede personligheten til et ungt band i sin formative fase; i stedet ser vi et band som har klart å integrere sine mange inspirasjoner til et distinkt og karakteristisk sound. Dark Delirium har beholdt den mørke, cinematiske dramatikken som alltid har hjulpet med å skille dem fra de øvrige melo-death-skarer, men i tillegg har de tilført et storskalert symfonisk element som gir et desto klarere bilde av hva bandet har å tilføre sjangeren.

Primære låtskriver Simeon Ekse har utnevnt Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’ som en viktig inspirasjonskilde for bandet, og denne påvirkningen gjør seg til kjenne via de fremtredende orkestrale berøringene på singlene «My Child», «Break from Reality» og «Echo Chamber». Spesielt sistnevnte bærer denne inspirasjonen ekstra tydelig på jakkeermet, og er på mange måter et svar på spørsmålet om hvordan en kollisjon mellom melodisk dødsmetall og Dimmus ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’ ville hørtes ut. Også «My Child» mestrer denne sjangerkombinasjonen med overbevisning, og utgjør sammen med «Echo Chamber» og «Death» skivas tre høyeste tinder.

Om Dark Delirium ser etter en ytterligere mulighet til å utvikle potensialet sitt, så ligger nøkkelen i oppgaven med å utarbeide mer distinkte og minneverdige ideer. Bandet har allerede raffinert uttrykk og presentasjon i form av albumcover til en temmelig høy standard, men det musikalske råmaterialet sliter ofte med å heve seg over funksjonalitet i retning egenverdi. Dette blir ekstra tydelig på de låtene hvor ideene er uforglemmelige attraksjoner i seg selv; som de dramatiske ledegitarene på verset til «My Child», den slagkraftige riffinga på «Suffocation» og den enkle akkordrekka som utgjør grunnlaget for hele låtkonstruksjonen til «Death». Kontrastert med disse slående ideene blir den anonyme melodeath-riffinga på låter som «Draug» – samt de noe udistinkte seksjonene som gjestes av vokalist Christian André Rødfjell – litt for lite oppsiktsvekkende.

Dersom Dark Delirium kan klare å heve resten av låtmaterialet sitt til nivået som fremvises på låter som «Echo Chamber» og «Death», har de virkelig muligheten til å ta et steg forbi sin foreløpige status som unge og lovende. Bandet har allerede funnet seg en plass på en hittil ubefolket gren av det norske, metalliske slektstreet – i kraft av sin distinkte form for symfoniske, melodiske dødsmetall -, og har etablert et ry som en dreven og eksplosiv live-enhet. Dermed betegner ‘New Era’ virkelig starten på en ny epoke for Dark Delirium; en epoke som trolig kommer til å se bandet vokse både kommersielt og musikalsk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Værbitt – Svartediket

Det bergenske svartmetallbandet Værbitts debutplate ‘Tid’, som ble sluppet i 2016, kunne se ut som litt av en dristighet da den kom ut. Denne plata varer litt over en time og inneholder bare tre låter, noe som innebar et modig hopp ut i det atmosfæriske svartmetalluniverset som også endte opp ganske vellykket. På denne nye EP’en ‘Svartediket’ er det imidlertid litt andre boller, og uten å gi slipp på sine stilistiske grunnvoller har Værbitt her bestemt seg for å gå for litt kortere formater. Alle låtene her, utenom den siste låta, ligger rundt femminuttersmerket, og med det er de også nokså direkte og fordøyelige. I det ligger det en habil, om enn litt anonym, svartmetallutgivelse.

Værbitts svartmetall legger seg i alle fall ikke her spesielt tett opp mot noen spesielle inspirasjonskilder, og er i stedet for en type musikk som gjør nytte av sjangerens typiske, generelle bestanddeler. Fans av Ulver og Taake vil imidlertid kanskje ha en litt enklere inngang enn andre, og en Metallurgi-aktig sammenligning fra min side vil være å si at de også minner mye om hva Last Lightning har kokt opp på andre siden av Hardangervidda de siste par årene. Værbitts grunnstamme ligger i febrilsk spilte akkordrekker, jevnlige innslag av blast-beats og typisk, svartmetallsk skrikevokal, der clean-gitarer, roligere beats og atmosfæriske leads sørger for variasjon innimellom.

Og det fungerer hele tiden i alle fall greit på ‘Svartediket’. Åpningslåta «Frostrøyk over Vintertjern» varter opp med representativt gitar- og trommearbeid og kule, rytmiske fraser over verstemaet, og blir som en liten miniatyr av hva som er i vente på resten av EP’en. Det innebærer et håndverk som sjelden blir kjedelig og som utviser en god håndtering av enkeltelementene, men som jeg kanskje skulle ønske at ble gjort litt mer ut av i produksjonen. Gitarlyden er temmelig tørr på ‘Svartediket’, og tilfører sånn sett ikke så veldig mye utover kvaliteten på komposisjonene som i og for seg er greie nok, men som ikke alene får løftet musikken til sitt fulle potensiale. Sånn sett er det akkurat på dette punktet dessverre snakk om et steg tilbake fra ‘Tid’.

Dette gjelder først og fremst for den nevnte åpningslåta og «Likfunn under båthus». I de øvrige låtene synes jeg det er flere mer interessante grep. «Et sorgens kapittel» er platas kanskje beste låt med sin høylytte bass, ondskapsfulle melodier og strålende oppbygning mot slutten, og tittellåta er en fin, melankolsk annerledeshet jeg synes Værbitt kommer godt ut av. Så kommer altså den 13 minutter lange «Fortiden er et groteskt dyr» på slutten, som er en aldri så liten coverlåt av indie-bandet of Montreal. Denne synes jeg er et av de kuleste prestasjonene på plata, da Værbitt her gjør en god, edruelig jobb med både å svartmetallisere denne låta og å tilføre litt variasjon til en låt som i utgangspunktet er nokså ensidig – enten man liker det eller ei.

Det er altså mye kult og mange gode tilløp til interessante ting på ‘Svartediket’, men det er nettopp litt derfor at jeg savner en litt sterkere utnyttelse i produksjonen også. Sånn sett tror jeg Værbitt har mye av det som skal til for å lykkes enda bedre på sin neste utgivelse, og ‘Svartediket’ er uansett en god og nokså variert halvtime med svartmetall. Fint for desembermørket!

Skrevet av Alexander Lange

Leukophobia – Demo II

Leukophobia er et ny-oppstartet prosjekt fra Trondheim som i løpet av 2022 har sluppet to utitulerte demoer på bandcamp. Prosjektets uttrykksmessige utgangspunkt er en noe udefinert form for dødsmetall preget av enkle riff og groover i et middels tempo – i det minste var det tilfellet på demoen fra juli. På den nye demoen utvides dog prosjektets arsenal med elementer fra svartmetallen, samtidig som vokalen på litt underlig vis forsvinner fra lydbildet.

‘Demo II’ gjenbruker noe av låtmaterialet fra ‘Demo I’, i tillegg til å supplere med splitter nye låter. Samtlige av de åtte låtene er uten vokal, hvilket gjør at de føles mer ut som uferdige skisser enn ferdige produkter. Jeg reagerer derfor litt på at prisen på den digitale versjonen av demoen ligger på en femtilapp, ettersom du for nesten samme pris kan bli stolt eier av en av årets desidert beste full-lengdere, nemlig Kampfars ‘Til Klovers Takt’. For min del hadde «name your price»-funksjonen vært mye mer passende for den type opplevelse som ‘Demo II’ tilbyr.

Sånn sett er det generelt en del som bør adresseres før Leukophobia kan forvente å tjene inn noe særlig på musikken sin. ‘Demo II’ inneholder noen ålreite riff og et knippe ideer som fint kunne blomstret til noe større gitt en ordentlig behandling, men disse ideene hemmes av de rudimentære og i overkant enkle trommesporene. I tillegg burde en instrumentalutgivelse med prislapp burde by på særegne kvaliteter i kraft av instrumentalformatet, fremfor å bare fremstå som ordinære låter uten vokal. Uansett skal det bli interessant å følge Leukophobias utvikling, selv om jeg foreløpig venter litt med å legge til prosjektets utgivelser i samlingen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

In the Woods… – «The Malevolent God»

Om lag én måned har gått siden In the Woods… annonserte sjette-plata ‘Diversum’ ved å slippe singelen «A Wonderful Crisis». På låta anvendte veteranene sin melodiske men tidvis ekstreme progmetall til å kommentere apatien til det moderne mennesket, samt de dramatiske følgene av å ignorere psykiske symptomer på samfunnsrelaterte kriser. Med kun en snau måned igjen til album-slippet åpner gruppen nok en titteluke inn i ‘Diversum’s rikholdige indre; som i denne omgang åpenbarer en tematisk forbindelse til en av thrashmetallens mest legendariske låtprestasjoner.

Det er nemlig ikke til å ignorere at «The Malevolent God» kan sies å være en slags moderne åndsfrende av Metallicas «One». Håpløsheten og desperasjonen som er forbundet med å være fanget i sin egen, gradvis forvitrende kropp er like tilstede i In the Woods… sin nye singel som i 80-talls klassikeren, og teksten til Bernt Fjellestad er like opptatt av å undersøke de ulike emosjonelle reaksjonene protagonisten har på sin grufulle situasjon. Sørgmodighet forvandles til sinne, og bandet følger på med et musikalsk bakteppe som forsøker å fange den følelsesmessige valøren fra øyeblikk til øyeblikk.

For meg er «The Malevolent God» en langt bedre introduksjon til den nye skiva enn førstesingelen. Borte er den stadig eskalerende og noe utmattende storslåttheten, og i stedet har vi fått en dynamisk og sammensveiset låt preget av knusende riff og vakre bølgedaler. Den polerte og kraftfulle produksjonsjobben gir låta en moderne, progmetallisk skala – et veldig lydrom Fjellestad fyller med yndig sang og beske growls. «The Malevolent God» er en flott singel, og et varsel om kvaliteten vi kan forvente å finne på In the Woods… sin kommende skive ‘Diversum’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Once Awake – «Alive» (P.O.D.-cover)

Det har kommet et aldri så lite knippe singler fra metalcore-bandet Once Awake de siste månedene, og siste i rekka er bandets egen tolkning av P.O.D.-klassikeren «Alive». Once Awake nøler her ikke med å krydre låta med sitt eget mer ekstremmetallske uttrykk, som finner røtter i melodisk death metal og groove metal så vel som metalcore, og evner sånn sett å mønstre en cover-låt som ligger et stykke unna originalmaterialet.

Det fungerer også godt. Det stratosfæriske refrenget mister muligens noe av sin melodiske potens i denne versjonen, men særlig versene groover usedvanlig fint med Once Awakes dyperestemte gitarer og metal-produksjonen, og breakdownet mot slutten fungerer godt på Once Awakes språk. I alt er sånn sett dette coveret stort sett en vellykket prestasjon for fans av dette sjangerlandskapet.

Skrevet av Alexander Lange

Blodtørst – «Berar»

Etter fjorårets eminente debutskive ‘Ferd’, har trønderske Blodtørst i dag annonsert at andreplata ‘DALMUNR’ ser dagens lys den 13. januar neste år. Med annonseringen av dette konseptalbumet har bandet også sluppet låta «Berar».

Dette er en hardtslående, melodisk låt der Blodtørst langt på vei demonstrerer en ambisjon om å leke seg med ulike elementer innenfor ekstremmetallen. Den fengende hovedmelodien skriker folketonal svartmetall til å begynne med, og får drahjelp av en spenstig groove og luftig clean-vokal og blast-beats i refrenget. Samtidig gir de dype kompgitarene og growle-vokalen låta en klar melodisk death metal-drakt ellers, og minner meg av alle ting mye om uttrykket Fenris Vrede har lekt seg frem til. Jeg synes muligens ulike varianter av melodien melkes litt vel mye i «Berar», men bandet varierer noe mer utover i låta, og i alt er materialet et sterkt varsko om hva som venter oss i januar.

Skrevet av Alexander Lange

Impugner – «Morass»

Ute nå via Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories

Slippet av Impugners debut mini-LP ‘Advent of the Wretched’ nærmer seg med stormskritt, og singelen «Morass» er den groteske budbringeren som har som oppdrag å sette frykten i den gjengse undergrunns-turist. Ekstremmetall-kredibiliteten til bandets mange medlemmer ble påpekt i min omtale av skivas forrige singel – et samlet erfaringsmessig grunnlag som monner gjennom de forstyrrende og støvete korridorene til gruppens dødsmetall.

Tumlende trommer og støyende garasje-produksjon er det første som velter ut av høyttaleren i det man trykker play på «Morass». Bandet river gjennom punkete og Autopsy-beslektet d-beat og klassisk, dødsende riffing med en organisk tilnærming til tempo, hvilket hinter til et fravær av klikk-track. Broen skaper ytterligere dybde i uttrykket, det ved å tilføre skingrende og esoteriske Morbus Chron-fakter til bandets klassiske dødsmetall-ryggrad. Alt i alt er «Morass» nok en stilren og besk liten fysak spyttet ut av Impugners korrumperte galakse-hjerne, og en meget passende skjending i forkant av det kommende plateslippet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kampfar – «Rekviem»

Med slippet av «Rekviem» blir det tydelig at Kampfar har begått et lite promoterings-stunt i forkant av sin nye utgivelse ‘Til Klovers Takt’. Låta er nemlig den femte av platas seks til å se dagens lys, hvilket kun etterlater én enslig låt til den offisielle slippdatoen i begynnelsen av november. Det at låtene har blitt sluppet i kronologisk rekkefølge i forhold til deres plassering på skiva er et flott detalj, og det har vært interessant å oppleve hvordan ‘Til Klovers Takt’ har vokst fra et enslig kapittel til en snart fullverdig saga siden februar.

Og Kampfars musikk brenner selvfølgelig med den samme intense, virvlende heten på «Rekviem» som på tidligere singler. Bandets insignia er umiddelbart gjenkjennelig i de tordnende trommene og de flakkende gitarstemmene som åpner låta, ettersom det har blitt ettertrykkelig innprentet i den norske svartmetall-beretninger i årene etter bandets oppstart 1995. Den tredelte strukturen går fra en eksplosive åpning over i en midtseksjon preget av ritualistisk hengivenhet og stampende backbeats, før et kammermusikalsk utsving leder oss opp på den vindsvøpte, ruvende tinden som setter punktum ved låta. Til slutt skal det nevnes at vokalist «Dolk» har utviklet seg til å bli en av norsk svartmetalls mest karismatiske frontmenn, og mannen anvender sitt fulle register i det som er en svært dramatisk opptreden på «Rekviem». På dette tidspunktet kan vi trygt erklære at ‘Til Klovers Takt’ er en av årets viktigere norske utgivelser, men vi gleder oss likevel umåtelig til sagaens konklusjon ved månedsskiftet. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Once Awake – «Sculpture»

Once Awakes nye singel er et bunnsolid stykke melo-death/groove-metall som for alvor burde sette bandet på kartet her til lands. Fra åpningens pulserende synther og det tårnende riffet som følger er det ingen tvil om hva slags epoke innenfor melodisk dødsmetall som er den store driveren i bandets musikk, nemlig den kommersielle storhetstiden til svenske band som In Flames og Soilwork. «Sculpture» er en velskrevet og uhyre punchy sak, og kommer innpakket i en glattpolert og kraftig miks som burde kunne gjøre bandets musikk tilgjengelig for et større, internasjonalt publikum. Singelen mangler kanskje det helt store og fengende refrenget til å virkelig kapitalisere på sine ambisjoner, men den levner liten tvil om at Once Awake er noe annet enn en dødskompetent og kreativt drevet kraft innenfor melodisk dødsmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Abyssic – Mirror of Sorrow

En storstilt og mektig norsk metallproduksjon venter i slutten av oktober når Abyssic, et band med en rekke tungvektere innenfor den norske metallscenen, lanserer sin tredje fullengder ‘Brought Forth in Inquity’. Nå har vi fått en smakebit fra plata: Låta «Mirror of Sorrow». Her får bandets storslåtte, symfoniske og bombastiske death/doom fritt spillerom.

«Mirror of Sorrow» låter dundrende, ondskapsfullt og klart, og bør kunne falle i smak for enhver som har sansen for seig, tung og atmosfærisk dommedagsmetall. Temaene Abyssic ruller ut er også potente og storslåtte, og etterlater ingen tvil om kvintettens profesjonalitet. Jeg har mindre sansen for enkelte elementer i produksjonen og låtstrukturen, der særlig synthen kan virke litt forstyrrende i miksen og låta i litt for stor grad blir en retningsløs pendelsvingning mellom svære, tunge partier og rolige pusterom med pianospill. «Mirror of Sorrow» er imidlertid med sine seks minutter det korteste innslaget på den kommende fullengderen, så det gjenstår å se om det strukturmessige slår meg som mer meningsfullt på resten av plata.

Skrevet av Alexander Lange

Astrosaur – «Black Hole Earth»

Låta «Black Hole Earth» er det første tilfellet av ny musikk fra Astrosaur etter slippet av plata ‘Obscuroscope’ i 2019. Astrosaur er et instrumentalt, progressivt rock- og metallband som skiller seg ut gjennom sitt innslipp av elementer fra stoner rock og post-metal, noe som kommer klart til uttrykk i den åtte minutter lange «Black Hole Earth».

Det er særlig musikerprestasjonene og den behagelige produksjonen som imponerer her, og det serveres både feite, fine akkorder, klar og grovkornet bass og blendende leads. Innledningsvis byr Astrosaur på fartsfylte temaer og vekslinger som sender assosiasjoner til fjorårets Addiktio-plate, før de deretter byr på en flott og ganske lang oppbygning som tilfører en heldig dynamikk etter en litt vel omskiftende begynnelse. Låta lander deretter fint i dens energiske hovedtema, og etablerer seg sånn sett som en solid prestasjon i påvente av fullengderen ‘Portals’ som lanseres 18. november.

Skrevet av Alexander Lange

Dark Delirium – My Child

Det som må være et av Norges aller mest aktive metallprosjekter utenfor den beryktede svartmetallfloaren på Bandcamp, bandet Dark Delirium, har sluppet singelen «My Child». Her har bandet fått drahjelp i form av en gitarsolo fra gitaristen i bandet Sublime Eyes, og leverer en dramatisk og bombastisk låt som legger seg i bandets etter hvert velkjente skjæringspunkt mellom metalcore og melodisk death metal. Symfoniske elementer er nok imidlertid skjøvet enda mer i forgrunnen enn tidligere.

«My Child» er et av flere kvalitetsmessige fremskritt Dark Delirium har gjort siden debutplata ‘Suplhur’ som kom ut i fjor. Låta er på ingen måte en spesielt innovativ prestasjon innenfor sjangerlandskapet bandet beveger seg i, men byr på noen sterke melodier, tunge riff og noen litt overraskende og frenetiske gitarleads i sluttpartiet. I tillegg sørger den tydelige hardcore-vokalen for en aldri så liten og meningsfull undersjangerkrysning.

Skrevet av Alexander Lange

Impugner – «Ostracized Vitality»

Ute nå via Caligari Records/ Sentient Ruin Laboratories

Med medlemmer fra band som Diskord, Deathhammer og Desolation Realm i rekkene burde Impugner umiddelbart aktivere en Pavlovsk sleve-reaksjon blant fans av den norske ekstrem-undergrunnen. De har i alle fall hatt den effekten på enkelte betydningsfulle sirkler, ettersom demoen deres fra 2021, ‘Advent of the Wretched’, nå har blitt plukket opp av venerable Caligari Records og Sentient Ruin Laboratories for gjenutgivelse. I den anledning har demoen fått en forhøyet status som mini-LP, og alt virker duket for Impugners grufulle entré som norske ambassadører på den internasjonale OSDM-scenen.

«Ostracized Vitality» er en ondskapsfullt sydende liten sak som veksler mellom byksende, punkpreget dødsmetall, og seig, Autopsy-beslektet kravling. Produksjonsverdier hentet ut fra dødsmetallens garasje-variant gjør at musikken aktiverer mange av sentrene i hjernen som er viet til identifiseringen av vaskeekte og skruppelløs dødsmetall, selv om jeg må vente til jeg har hørt hele skiva før jeg kan avgi min dom på dette aspektet ved Impugners musikk. For øyeblikket virker nemlig den hemningsløse vokalen til Bjørn Hagen litt øredøvende, hvilket distraherer fra det utsøkte gitararbeidet til «Bowel Ripper» og «DMH» – som på sin side låter litt flisete og lavmælt. «Ostracized Vitality» er uansett en eksentrisk eksplosjon av en dødsmetall-låt som ville satt 80- og 90-tallets tapetrading-miljø i lys lue.

Skrevet av Fredrik Schjerve