last lightning – Metallurgi

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler (1/2)

Aeternus – «Wresting Worm»

Kun et par uker med utålmodig venting står mellom oss og den nye Aeternus-skiva, og for å gjøre denne venteperioden litt lettere for oss har bandet sluppet en ny låt ved navn «Wresting Worm». Låta følger på mange måter opp den noe disige, subtile og utsvevende førstesingelen «Existentialist Hunter», men selvfølgelig på en måte som bevarer bandets ekstremmetalliske kredens i plettfri stand.

For når jeg sier bruker adjektiver som «disig», «subtil» og «utsvevende», så er det mer i relasjon til bandets videre diskografi enn i noen absolutt forstand. «Wresting Worm» er utvilsomt forankret i bekmørk black/death, men er også gjennomsyret av melankolsk melodikk og gitarer som vever seg rundt i lydbildet heller enn å storme. I tillegg har låta en aura av oppløftende, tradmetallisk spiritus ved seg, hvor enkelte partier strider frem med selvsikre skritt og triumf i blikket. Det virker dog som at vi har med et mer reflektert og søkende Aeternus å gjøre på ‘Philosopher’, – i alle fall basert på singlene vi har fått servert – hvilket virker temmelig passende for et band som var med på å skape den noe underbrukte termen «dark metal» (herved «mørk metall». Vi fornorsker det som fornorskes kan!).

Skrevet av Fredrik Schjerve

Inculter – «Morbid Origin»

«Morbid Origin» er singel nummer to fra thrash metal-bandet Inculters kommende skive, og den er også tittellåta. Etter å ha fått en femminutters kruttønne av en førstesingel i «Death Reigns», slår Inculter på stortromma her gjennom å servere en singel på over åtte minutter. Med det er det også snakk om en litt tregere og storslått affære.

«Morbid Origin» er også en fantastisk låt, og peker mot at plateutgivelsen kan bli usedvanlig sterk. De første minuttene preges av herlige NWOBHM-referanser der både riff, soloer og vokal er på toppnivå, og både her og utover er låta godt og omhyggelig bygget opp. Avslutningen er på sin side helt nydelig, der militante, eventyrlige 80-talls-leads glaseres i en Opeth-aktig følelse for folketonale elementer. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Last Lightning – «Dager uten Natt»

Ute nå via Hvitekrist Records (eget selskap)

Last Lightning har brukt den siste tida på å bl.a. spille konserter i Polen og å varme opp for Taake på Vulkan Arena, hvilket ville vært mer enn nok å bedrive tiden med for de aller fleste unge band. Til tross for dette høye aktivitetsnivået har bandet funnet tid til å spille inn en ny låt, som det for øyeblikket er uvisst om hører til en plate eller er ment å være en alenestående singel. Det begynner uansett å føles ut som en stund siden andreskiva ‘The Unholy Ritual’ traff markedet, så «Dager uten Natt» er et gledelig gjensyn med den standhaftige gruppen fra Ås.

Noen nydelige akkorder senker et andektig nattemørke over låtas åpning, før mørket må vike for det glødende, frenetiske solospillet som følger bandets inntog. «Dager uten Natt» tilhører utvilsomt de samme melodiske, Vestlandske, naturtilbedende svartmetall-tradisjonene som Last Lightning alltid har favorisert, men akkurat som på andreskiva virker det som at bandet har vokst desto mer inn i uttrykket. «Dager uten Natt» flyter langt bedre enn bandets tidligere materiale, og innehar en langt større tetthet av fengende, gode ideer. Det er med andre ord lett å la seg varme av bandets ulmende og romantiske, melodiske svartmetall; i alle fall frem til bandet stamper ut glørne med noen avsluttende, segne akkorder. Solide greier fra gutta i Last Lightning!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem II: Hollow’s Death Drive»

Messier 16 har tydeligvis latt seg inspirere av en trend som skylte over det internasjonale musikklandskapet rett i forkant av pandemien, da artister som Moses Sumney, Denzel Curry og Kevin Abstract delte opp skivene sine og slapp dem i omganger heller enn i én pakke. En mer lokal inspirasjonskilde kan ha vært Mortemia, som rullet ut ‘The Pandemic Pandemonium Sessions’ én for én låt på månedsbasis frem til slippdatoen. «Death Poem II: Hollow’s Death Drive» er nemlig den tredje av de fire «ordentlige» låtene på bandets kommende skive, hvorpå den siste blir tilgjengelig – sammen med de mange mellomspillene – når plata slippes neste fredag.

I likhet med de to foregående singlene, viser det andre dødsdiktet frem nok en distinkt side ved Messier 16s virke. Åpningens krystalliske post-plukking gir først inntrykket av at låta skal følge opp førstesingelens storslåtte post-svartmetall, men den dramatiske, synkoperte stormen som følger med bandets entré er en helt annen enn den som raget på forgjengeren. Et passende stikkord kan være «modernitet», ettersom rytmiske hugg og atmosfæriske ledegitarer sender tankene i retning den djent-beslektede, moderne gitarmusikken til band som Chimp Spanner og Scale the Summit. Til tross for uttrykkets sammensatte struktur, er det dog ikke sjangerblandingen som fanger oppmerksomheten min når jeg lytter til «Death Poem II:..», men den vonde desperasjonen som river gjennom helhetsinntrykket som piggtråd. Låtas mange ulike bestanddeler skygger nemlig banen for å gjøre plass til det fullstendige bildet de maler, hvilket er et fullstendig fengslende, gripende et. «Death Poem II:..» er uten tvil min favoritt fra ‘Death Poems’ til nå, og jeg ser veldig frem til å høre den i kontekst av skiva om en ukes tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kingseeker – «Young & Naive»

Metalcore-bandet Kingseeker har stadig imponert oss i Metallurgi. Debutplata glimtet til med noen sterke låter, og fjorårets EP ‘Grief’ snek seg jammen inn på vår liste over de beste fem norske metall-EP’ene fra 2022. Etter alle solemerker brygger bandet nå på nok et prosjekt; før singelen det her er snakk om, «Young & Naive», slapp de låta «…and I explode», og etter sigende er mer på vei.

«Young & Naive» er en kort og kraftig låt som spiller på Kingseekers styrker, noe som gjenspeiles best i det herlige, melodiske refrenget. Ellers er det verdt å nevne at versene er temmelig dynamiske med sine veksler mellom rolige deler, bassdrevne partier og gitarriff der den gode gitarlyden får utfolde seg. Med det er det snakk om solide saker, selv om det ikke nødvendigvis er snakk om så mange nye takter fra bandet.

Skrevet av Alexander Lange

Thale – «Oppstandelse»

Ute nå via Svart Records (eget selskap, ikke det finske).

Thale er en svartmetallisk trio fra Halden som imponerte stort med sin debut-EP ‘Daudens Kalde Auge’, som med enkelhet maktet å knabbe en plass på lista vår over 2021s beste EP-er/demoer. Nå har bandet annonsert at debutskiva ‘Helvete’ er på vei, og førstesingelen «Oppstandelse» varsler om at vi ikke bør forvente noen karbonkopi av ‘Daudens Kalde Auge’s og dens mangfoldige suksesser.

Det er flere forskjeller å spore mellom bandet tidligere og nåtidige materiale, men den mest tydelige vil nok for de aller fleste være produksjonen. ‘Daudens Kalde Auge’ kom kledd i en lavoppløst og pistrete men likevel gjennomskuelig miks, hvilket utgjør en stor kontrast til den langt på nær profesjonelle, kraftfulle miksen som rammer inn materialet på «Oppstandelse». Det som kanskje i størst grad overrasket meg selv var den nesten Kvelertak-aktige synkoperingen og de fargesprakende harmoniserte ledegitarene, som visstnok ikke skaper enn like oppløftende og feststemt effekt som de gjør hos det legendariske bandet fra Stavanger. Nei, de rock-og -core-beslektede rytmene mister all sin festlige potens i det den kvelende sorte røyken til de mer kakofoniske svartmetall-strekkene velter over landskapet. Alt i alt har returen til Thale bydd på den ene overraskelsen etter den andre, og jeg er veldig nysgjerrig på hva annet som venter oss når ‘Helvete’ treffer strømmetjenestene, hvilket trolig vil være tidlig i 2024.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Mork – ‘Den Svevende Festning’

I 2020 lanserte Mork EP’en ‘Pesta’, der en liten håndfull nytt materiale ble sluppet i en bunt med to covre og et knippe live-utgaver av låter fra bandets to siste plater: ‘Det Svarte Juv’ og ‘Eremittens Dal’. ‘Den Svevende Festning’ er en tilsvarende utgivelse, da med Morks store statement fra i fjor, fullengderen ‘Katedralen’, som bakteppe.

Mork er et svartmetallband fra Halden ledet av Thomas Eriksen, som langt på vei befestet sin sentrale rolle i den nyere bølgen av tradisjonell, norsk svartmetall med ‘Katedralen’. ‘Den Svevende Festning’ består av to nye låter, en versjon av låta «Født Til Å Herske» med strykere (som før kun har vært tilgjengelig digitalt), så vel som live-versjoner av «Arv», «Det Siste Gode I Meg» og «Svartmalt», som alle pekte seg ut som høydepunkter på fjorårets plate.

‘Den Svevende Festning’ åpner sterkt med sitt tittelspor, der Behemothsk riffteft blandes med en råskap og et gitarsound man kanskje heller assosierer med en gammel Darkthrone-plate. Eriksens beske, tydelige skrikevokal og øre både for jordnær black’n’roll og iskald intensitet solidifiserer svartmetallhåndverket. Dette glir over i andrelåta «Ormtunge», der taktfast riffspill pares med en melodi som sender lytteren rett ut i Windir-stratosfæren.

Det spørs om disse komposisjonene når helt opp til mange av de sterke øyeblikkene på ‘Katedralen’, men de fungerer altså like fullt som solide bidrag til en stadig sterkere Mork-katalog. Mye av det andre materialet på ‘Den Svevende Festning’ imponerer også, og live-versjonene viser seg langt på vei berettiget, blant annet ved en sterk leveranse av clean-vokal-partiene på «Arv» og «Det Siste Gode I Meg» av Eriksen, der assossiasjonene sendes til de tilsvarende klare og lidenskapelige prestasjonene på Helheims ‘WoduridaR’. EP’ens svakeste ledd er nok nyversjonen av «Født Til Å Herske», der jeg synes strykerne ikke finner noen god plass i miksen, der de ligger litt utilpasse til i et lydbilde der jeg ikke synes det høres ut som at det er plass til dem. Ellers er imidlertid ‘Den Svevende Festning’ en solid liten kuriositet fra Mork, som fortjener kudos for et aktivt og sterkt virke de siste årene.

Skrevet av Alexander Lange

Last Lightning – The Unholy Ritual

Fra sin opprinnelse i punk-påvirket svartmetall tok Last Lightning fra Ås en langt mer tradisjonell rute gjennom sjangerlandskapet på sin debutskive ‘Porten’ fra i fjor. Skiva var fylt til randen av ildnende, melodisk svartmetall, og hadde en flyt som generelt sett var dynamisk nok til at plateformatet virket som en naturlig passform for bandet. Et år senere leverer gruppa oppfølgeren ‘The Unholy Ritual’ – en skive som bærer preg av både nyvunnet kunnskap og standhaftige utfordringer.

For Last Lightning har anskaffet noen nye, spennende verktøy siden sist. Lærdom fra Avertias ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ virker enkel å spore på åpningslåta «Sett Meg Fri» sine melodiske rocketendenser, og de enorme Insomnium-aktige melodiene som tårner over refrenget er fengende og majestetiske nok til å ta pusten fra en. På «Krig» prøver bandet seg på en velkjent manøver fra kanskje spesielt thrashmetallen, nemlig en simulering av nådeløs krigføring gjennom lydmalende gitarmitraljøser. Låta virker i utgangspunktet mer sørgende enn krigersk, men etter et hinsides fett Darkthrone-riff bryter helvetet løs i form av en skuddsalve av tordnende dobbelbass.

Men som nevnt henger en del av utfordringene igjen fra bandets solide men noe ujevne førsteskive. Til tross for at produksjonen på det jevne er varm og god som et brennende ullteppe, er noe av instrumentbalanseringen litt vanskelig å gjøre seg klok på. Noen av ledegitarene på skiva ligger så langt bak i miksen at det nesten ikke er noe poeng i å ha dem med i utgangspunktet, hvorav tittelsporet er den største synderen. I tillegg virker mye av solospillet litt underarbeidet, og vokalisten har fremdeles en tendens til å falle bakpå i forhold til resten av bandet fra tid til annen.

Til tross for disse skavankene mener jeg at Last Lightning definitivt har levert en god skive med ‘The Unholy Ritual’. Samtlige av låtene inneholder minst én ide som røsker deg inn i bandets turbulente melankoli, og låter som «Sett Meg Fri», «Krig» og «Resurrection» er blant det klart beste materialet Last Lightning har levert til nå. Med andre ord kan ‘The Unholy Ritual’ sies å heve seg ørlite grann over forgjengeren, samtidig som skiva legger grunnlaget for videre utvikling og raffinering av bandets stadig tilspissende men dynamiske sound. Anbefales fans av melodisk svartmetall som ikke frykter skyskrapende hooks.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Sundrowned – Glacious

Sundrowneds debutskive ‘Become Ethereal’ fra fjoråret var en imponerende affære; en skive som fullstendig mestret sitt utvalgte uttrykk via tårnende komposisjoner og plettfri produksjon. Til tross for at både sound, produksjon og visuell utforming var på et høyst profesjonelt nivå, gikk ikke skiva helt i hus hos Metallurgi ettersom de riktig store og fengslende motivene uteble fra Sundrowneds eteriske blackgaze. Dette kan sies å gjelde for bandets nyeste utgivelse ‘Glacious’ også, uten at dette hindrer meg i å anse EP-en som en sterkere utgivelse enn forgjengeren.

De tre låtene som utgjør ‘Glacious’ er i stor grad hugget ut fra det samme råstoffet som ‘Become Ethereal’. Krystalliske gitarplukk, sensitivt trommespill, mørke growls og et osean av reverb utgjør fortsatt søylen i bandets sound, men denne gang beveger musikkens endeløse luftspeilinger seg med langt mer distinkte gester. På tittelsporet er de mest fremtredende gestene åpningens post-rock-melodikk, broens fløyelsmyke blastbeats, samt de feite gitarene som forankrer det klimaktiske crescendoet ved låtas ende. På «Blood» blir gruppens yndige gaze rammet inn av robuste beats, etterfulgt av en atmosfærisk seksjon hvor akkorder flyter inn i hverandre som dyphavsstrømmer.

Men for min del er det avslutningssporet «Levitating» som overbeviser i størst grad i denne omgang. Det åpne og udefinerbare rytmelandskapet som preger introduksjonen gir musikken et vektløst og sakte drivende preg – et flott lydbilde som snart besøkes av en nesten smertelig vakker akkordrekke. Ja, bandet dagdrømmer seg fortsatt litt bort i løpet av låtas drøye syv minutter, men synkoperte beats og en majestetisk avslutning sørger for å knytte sløyfen rundt en av Sundrowneds sterkeste låter til nå. For min egen del kunne det fortsatt blitt gjort mer på motiv-fronten for å virkelig huke tak i lytteren, men det er ingen tvil om at ‘Glacious’ er en bunnsolid post/blackgaze-utgivelse.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Einherjer – «The Blood and the Iron»

Der «Stars» – den første singelen fra Einherjers kommende plate ‘North Star’ – inspirerte meg til å skrive metaforer rundt skip og stjerne-navigasjon, får bandets siste singel meg til å tenke mer på en slags guddommelig smie. Dette er uten tvil mest på grunn av de metalliske effektene som låter som hammerslag mot en ambolt, men det skyldes også låta i seg selv, som med sine hardhausede og mektige riff synes å banke seg inn i hjernebarken med rå kraft.

«The Blood and the Iron» er «Stars» sin rake motsetning hva gjelder tempo og energinivå, noe som gir oss et inntrykk av det dynamiske spennet vi kan forvente oss på ‘North Star’. Låta eksploderer ut av ingensteds med et ras av trommer og et fandenivoldsk riff, før et kort strekk med oppstemte og folketone-aktige gitarer forvirrer sansene. Basstrommene ruller og raser gjennom verset som en strøm av smeltet metall, før refrenget springer ut i det som kan sies å være Einherjers patenterte tillegg til vikingmetall-sjangeren; et melodisk, drivende og allsang-verdig refreng. Selv om jeg digget den detaljerte og distinkte vibben den groovy singelen «Stars» ga meg i første omgang er det fortsatt ekstra deilig når Haugesund-gruppa gir seg i kast mer energisk materiale. Med «The Blood and the Iron» treffer Einherjer blink med andre singel på rad, og forventningene til skiva som slippes i slutten av måneden begynner å nå farlige nivåer. Klikk på albumcoveret for å lytte!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Kal-El – «Spiral»

Kal-El fra Stavanger følger opp sitt cover av Black Sabbaths udødelige «Paranoid» med sitt eget bidrag til den meget spesifikke låt-konvensjonen «drivende stoner-låter som beskriver ustabile og urovekkende sinnstilstander». Protagonisten i «Spiral» har et like prekært forhold til virkeligheten som sin Sabbathianske forgjenger, og det virker i tillegg som at krisen er et resultat av nøyaktig samme uheldige fenomen; en intens og tyngdekrafts-opphevende bad trip.

«Spiral» er anleggsmusikk i mer enn én betydning: fordi den låter best når den runger ut av høyttalere på høyt volum, og fordi den gromme bunnen er kraftig nok til å bruke som rivningsinstrument på en hvilken som helst anleggsplass hvor høybygg skal jevnes med grunnen. Kal-El oppdaterer Sabbaths proto-stoner-uttrykk til dagens industristandard, og mikser den med en forrykende groove som kan sies å slekte på broen til Queens of the Stone Ages «No One Knows». Det pulserer en grasal energi gjennom spillinga til samtlige medlemmer i bandet, et nordisk kontrapunkt til de vanvittige live-settene til det amerikanske bandet Clutch. «Spiral» er en god låt som definitivt fortjener en plass i lyttekøen til norske stoner-fans, så om du har sansen for musikk som rister murpussen ut av veggene er det bare å svinge innom Spotify-profilen til Kal-El og trykke play.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Last Lightning – «Thunder»

Ås-bandet Last Lightning har avslørt enda et spor fra sin kommende plate ‘Porten’, og grunnet elementære svikt i det interne maskineriet hos Metallurgi er vi en hel måned for sent ute med å dekke begivenheten. Bedre sent enn aldri, og heldigvis virker det som at vi er ute i forkant av album-slippet, som med sin uannonserte slippdato kan komme deisende ned som Mannen i Raumaelven et hvilket som helst øyeblikk nå.

Der «Helvete» var en noe repetitiv affære til Last Lightning å være, nærmer «Thunder» seg den mer oppslukende og varierte «Fjellets Mørke Toner» i form, om så ikke i karakter. «Thunder» innehar både trekk fra nord-skandinavisk melo-death i sine jagende og sykliske vers, i tillegg til en vag eim av Wodensthrones storslått episke svartmetall i de melankolske og melodiske refrengene. Denne mer atmosfæriske siden av Last Lightning fungerer bra i samspill med den mer aggressive stilen som fikk herje fritt på «Fjellets Mørke Toner», og om ‘Porten’ makter å kombinere disse to modusene vil den være vel verdt en lytt. Jeg håper dog at bandet pusser litt på innspillingen av «Thunder» før de slipper plata, ettersom instrumentene i et par enkelttilfeller er voldsomt ute av sync. Det er en sterk låt, så det ville vært synd om studio-teknikaliteter skulle legge en demper på gjennomslagskraften. Varm opp til overraskelses-plateslipp med et par turer gjennom «Thunder»!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Leprous – «Castaway Angels»

De ti månedene med fullstendig turnéstopp vi har hatt siden mars har tvunget yrkesmusikere verden over til å tenke i nye baner. Charli XCX slapp en «isolasjons-plate», skrevet og produsert alene i hjemmestudioet av artisten selv. VIERLIVE satte artister som Kvelertak, Sigrid og Aiming for Enrike i kontakt med noen av de dyktigste musikkvideo-produsentene vi har, og resultatet ble en serie streams som talte for live-konsertens relevante rolle selv under fullstendig lockdown. Leprous har selv holdt et par vellykkede streams i løpet av 2020, men at de dyktige musikerne ville gjøre det godt under transparente strømme-forhold kommer ikke som en overraskelse på noen. «Castaway Angels» derimot?

For et band som er notorisk opptatt av detaljer og lag i egne komposisjoner kan det nemlig virke rimelig revolusjonerende å senke skuldrene og bare spille. Det er nettopp det Leprous gjorde under innspillingen av «Castaway Angels»; etter kun en kveld med jamming ble låta innspilt i plenum på et enkelt take. Resultatet er en romslig og organisk meditasjon rundt velkjent tematikk for mange som har måttet streve seg gjennom endeløse dager i eget selskap under koronaen.

Låta begynner med kun vokalist Einar Solberg og Tor Oddmund Suhrkes akustiske gitarspill. Akvatiske effekter svever rundt i periferien, før dype, dumpe basspedaler signaliserer trommis Baard Kolstads inntog. Låta blusser gradvis opp fra dette sårbare, Kristian Kristensen-aktige utgangspunktet til en frisk bris av krystallisk prog-pop som har likhetstrekk med senere Anathema. Låta ble tatt opp hos Ocean Sound Recordings, og Adam Nobles produksjon fanger bandets hinsides tette samspill på en såpass klar og balansert måte at man nesten får lyst til å tvile på bandets uttalelse om at alt ble spilt inn på en tagning.

Låta i seg selv er en lineær og forfriskende lite overtenkt låt som kan virke enkel på første gjennomlytt, men som setter sine røtter over tid. Mye av grunnen til dette er som vanlig Einar Solbergs dynamiske og lidenskapelige ytelse bak mikrofonen, nå støttet opp av et band som ikke er redd for å la instinktene overstyre intellektet. Leprous er et band som jeg føler har blitt oversett av enkelte blant sitt potensielle publikum her i Norge, og jeg skulle gjerne likt å se musikken deres bli verdsatt av en større del av demografien utover metall-miljøet. Med «Castaway Angels» har bandet skapt en lydmessig forbindelse til en bredere norske musikk-sfære, så man får håpe dette kan bidra til å gjøre bandet til en enda større profil her i Nord.

Kal-el – «Paranoid» (Black Sabbath cover)

Signert til Argonauta Records, ute nå via bandets Bandcamp

På sitt cover av Black Sabbath‘s ikoniske «Paranoid» har stoner rock-bandet Kal-el fra Stavanger gjennomført et tankeeksperiment: hvordan hadde låta hørtes ut om den først ble utgitt på Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018? Transformasjonen fra småjoggende hardråkk til blytung stoner-jam viser seg å passe låta helt utmerket, selv om klassikeren ikke vinner betydelig mer enn den taper under forvandlingen.

Etter litt sprakende feedback setter bandet i gang med den velkjente åpningen til Tony Iommi, og før vi vet ordet av det er vi passasjerer på en saktegående mammut av et romskip som spiller en korrumpert utgave av Sabbath-låta på anlegget. Vokalen til «Cpt. Ulven» er som en blanding av Ozzy Osbournes nasale belting og den høytsvevende røsten til Brett Campbell fra Pallbearer, og passer uttrykket som hånd i hanske. Grunnet låtas nye tempo har han tatt seg friheten til å skrive om vokallinjene så de ligger godt i hans eget register, og selv om jeg savner refrengets fengende melodi, så fungerer det for det meste.

Kal-els versjon av «Paranoid» er et artig sjangereksperiment, og vil mest sannsynlig vil kunne bli en gjenganger i live-settene deres, om det ikke allerede er tilfellet. Til lyttebruk i egen heim er det derimot ikke en låt som opprettholder interessen nevneverdig over flere lytt. Grunnen? Der originalen er et kjapt skudd av energi som entrer og forlater blodårene i løpet av et øyeblikk, er coveret en nesten fem minutter lang trask gjennom fire vers, to soloer og ørten-hundre ned-tunede gitarhogg. Til tross for noe overflødig repetisjon er dette uansett en artig kuriositet, og jeg setter stor pris på at bandet tok sjansen til å fullstendig endre låtas karakter fremfor å by på en eksakt reproduksjon, noe som forekommer altfor ofte i metall. Absolutt verdt et par lytt!

Last Lightning – «Helvete»

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

«Helvete» er den andre singelen svartmetallbandet Last Lightning har sluppet i vår korte tid som blogg. Som forgjengeren, «Fjellets Mørke Toner», er det snakk om en form for melodisk svartmetall med episk snitt som ikke ofrer intensiteten til fordel for smektende melodier.

«Helvete» er noe mer ensrettet enn annen musikk jeg har hørt fra Last Lightning, med en tremolo-basert melodikk som durer nesten uavbrutt fra start til slutt. Kombinert med dette får vi en growling som også maler godt innenfor linjene, så hadde det ikke vært for det mer dynamiske trommespillet (se de Mgła-aktige cymbal-touchene mot slutten av låta) hadde det fort kunne blitt flatt. Jeg liker introriffet med sin franske/ nederlandske svartmetall-karakter, men utover det blir det litt mye blank riffing og konvensjonelle progresjoner.

Der «Fjellets Mørke Toner» hadde et tydelig høydepunkt i sin stopp-start-riffing, mangler «Helvete» et moment som skiller låta fra mengdene av melodisk svartmetall som kommer ut hver uke. Jeg vil derimot ikke si at bandet går på en betydelig smell med utgivelsen av låta, og fans av natur-inspirert, melodisk svartmetall vil definitivt finne noe å huke tak i ved «Helvete».

Vardok Nalt – «Svartediket i Mørket», «Jeg Bare Sover» og «Henfallen Dependens»

Vardok Nalt er et enmanns-band fra Osterøy utenfor Bergen som bruker hjemmesnekra svartmetall som et utløp for all mulig slags angst og håpløshet. Som et resultat av at denne tematikken er så tydelig kommunisert via låttitler, tekst og singelcovre vil nok de fleste instinktivt plassere Vardok Nalt i DSBM-sjangeren (depressive/ suicidal black metal) sammen med band som Austere og Thy Light. Om man titter forbi tekstene er det derimot lite ved prosjektet som peker mot disse trakter, ettersom Vardok Nalt spiller en form for aggressiv og sjanger-agnostisk svartmetall, heller enn den atmosfæriske svartmetallen som dominerer i DSBM-landskapet.

Prosjektets tre første singler bærer åpenbare preg av at prosjektet er i oppstartsfasen. Ustemte gitarer og en oppstykket miks vitner om en produsent i lære, og hyppige innslag av uortodokse elementer blandet med svartmetallen (Se grooven som dukker opp et halvminutt ut i «Svartediket i Mørket») gir en viss nakkesleng under lyttingen. I tillegg har de programmerte trommene en tendens til å slå over i rock-lenende rytmikk når det ikke dreier seg om ren rulling eller blasting, noe som ytterligere forvirrer anmelder. Sprikende lyd-identitet er en vanlig utfordring å hanskes med som et ungt enmanns-band, og det vil være urettferdig å frarøve Vardok Nalt den tiden som trengs for å eksperimentere seg frem til et samlet sound. Dette er også låter som per Youtube-beskrivelsene har blitt skrevet og spilt inn på kort tid, så umiddelbart uttrykk ser ut til å være høyere prioritert av artisten enn flisespikk og filing for øyeblikket, noe jeg støtter.

Bandet virker mest lovende for meg når det introduserer enn viss musikk-tematisk kohesjon, som i variasjonene på åpningsmelodien som dukker opp på forskjellige steder i «Jeg Bare Sover». I tillegg virker artisten å være i besittelse av en naturlig kraftfull og ekspressiv stemme som virkelig er godt rustet for å uttrykke den typen eksistensielle kval som beskrives i tekstene. Alt i alt presenterer Vardok Nalt mye som kan bygges på og raffineres på sine første tre singler. Det er umulig å si hvor denne kunstneriske prosessen kommer til å føre hen, så for øyeblikket er det nok best å vente på videre produksjon før man forsøker å danne seg et klart bilde av artisten. Jeg skal i alle fall følge med!

(Etter jeg publiserte denne posten så jeg at Vardok Nalt har publisert en ytterligere låt på Bandcamp og Youtube. Se opp for omtale i neste ukes spalte!)

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Last Lightning – «Fjellets Mørke Toner»

Ukas bevis på at å betale for å fremme innlegg på Facebook gir uttelling er denne omtalen av Last Lightnings nyeste singel, «Fjellets Mørke Toner». Jeg har aldri vært borti bandet før, og i metallens pålitelige arkiv Encyclopaedia Metallum finnes det ingen informasjon å oppdrive. De dukket derimot opp som lyn fra klar himmel via et sponset innlegg på facebook-feeden min forleden dag, og nå sitter jeg altså og skriver om dem. Teknologien virker.

Last Lightning spiller svartmetall av den storslagne sorten; melodisk, harmonisk og med en udødelig kjærlighet for staut, norsk natur. De utbroderte gitarlinjene til band som Sacramentum møter det post-lenende, romslige lydbildet til Falls of Rauros, og sammen danner de en gryte som dufter av einer og lyng. Vokalen til Marius Finstad ligger hvesende over den kjølige is-skorpen av gitarer og blast beats, og bassen åler seg rundt som en breelv på bakkeplan. Det som virkelig solgte «Fjellets Mørke Toner» for meg var det krappe stopp-start partiet rundt 40-sekunders merket, et kreativt trekk som gjør låta verdig gjentatte avlyttinger. En solid introduksjon og appetiser for den kommende plata, ‘Portal’.

Jaggu – ‘The Pit’

Jaggu er en powertrio fra Oslo som spiller psykedelisk stoner-rock med glimt i øyet og et glis rundt kjeften. Den siste singelen deres, «The Pit», ligger midt i smørøyet for denne typen uttrykk hva gjelder lengde med sine seks minutter og tredve sekunder, ettersom det gir rikelig med tid til både vandring og vanking.

Etter en tam-drevet og ritualistisk intro kaprer den kraftfulle vokalen til trommis «Nona» raskt rampelyset, før «Gitario» smeller til med et smidig og skittent riff som hentet fra Mastodons ‘Remission’. Det er for så vidt mange likheter mellom de progressive sludge-maestroene og Jaggu, der sistnevnte kan oppsummeres – noe reduktivt – som en kombinasjon av ‘The Hunter’s kommersielle kraft og den kreative råskapen til de tidlige platene. Dette er utelukkende positivt i mine øyne, og gjennom den kompetente låtskrivinga og den klare men primale produksjonen blir det meg klart at Jaggu bør kunne godte seg med et betydelig større publikum i løpet av kort tid. Om du ønsker å ramme hodet ditt inn i en uknuselig vegg av fengende riff: se ikke lenger en Jaggus «The Pit».

Green Carnation – «The World Without a View»

Det legendariske norske prog-bandet Green Carnation slapp korona-jam sist fredag! Det har dessverre ikke lykkes meg å få syltelabbene mine rundt den utvilsomt episke karusellturen av en låt ennå, men utfra snuttene som ligger ute på Youtube-kanalen deres er det tydelig at dette ikke er en låt som ble skrevet og gitt ut i en fei. Sjekk ut kommentar-videoen på Youtube, eller kjøp låta på Bandcamp dersom du har 50 raske innen rekkevidde!

Tottal Tömming – «Hatt de Håve»

Jeg spilte nylig inn noen grisete Hanneman/ King-soloer til den siste grindcore-eksplosjonen til Tottal Tömming, «Hatt de Håve»! Grunnet min lille kontribusjon ville det vært ytterst kritikkverdig om jeg nå gikk frem og omtalte låta med store, prangende lovord, så jeg skal nøye meg med å nevne at den kom ut nå i helgen. Folk som har kjennskap til bandet vet uansett hva det dreier seg om, så her er det bare å velte en kasse med Hansa-flasker ned trappen og magaplaske deg hele veien til grindcore-himmelen og sykehuset med «Hatt de Håve» på maks på hodetelefonene.

Skrevet av Fredrik Schjerve