avant-garde black metal

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser (1/2)

Borknagar – Fall

Borknagar har lenge vært en av de mest konsistente leverandørene av norsk kvalitetsmetall, på samme tid som at de har hatt en nesten kameleon-aktig tendens til å skifte på sin uttrykksmessige fasade fra plate til plate. Fra den iskalde, hutrende svartmetallen som karakteriserte den selvtitulerte debutskiva, til den episke, progressive leken med musikalske elementer som vi finner på ‘Urd’ fra 2012; Borknagars reise har vært vanskelig å forutse, men uhyre underholdende å følge med på. Etter at Andreas «Vintersorg» Hedlund forlot bandets rekker etter sistnevnte plate har pipen atter fått en litt annen lyd, der spesielt ‘True North’ fra 2019 inneholdt noen av Borknagars mest utpreget kommersielle manøvre til nå.

Da jeg for noen uker siden skrev om låta «Moon», lurte jeg på om ‘Fall’ som helhet kom til å gjenspeile den noe «softere» utgaven av Borknagar vi fikk servert på singelen. Åpningsstrekket av plata gav meg i utgangspunktet inntrykket av beskheten og råskapen jeg etterspurte i omtalen var på plass, ettersom «Summits» åpner med et mektig, progressivt svartmetall-panorama som minner om mye av materialet på ‘Urd’. De fengende vokalmelodiene til «ICS Vortex» på låtas refreng, samt det rungende klimakset som dukker opp kun 7 minutter ut i skiva var nok til å øke forventningene mine til resten av skiva drastisk, ettersom det på «Summits» virker som at Borknagars melodiske og noe «softere» uttrykk fra senere tid har blitt godt balansert med ekstremiteten vi finner lenger bak i bandets historikk.

Denne drømmen brast allerede i møtet med andrelåta «Nordic Anthem». «Nordic Anthem» er en enkel, «Voices»-aktig komposisjon, som med sin fengende natur og bruk av tradisjonelle instrumenter virker som at den kunne vært skrevet for en serie om vikinger på HBO. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke har så mye til overs for denne kommersialiserte, arena-utgaven av Borknagar, ettersom jeg synes den enkle, fengende musikken i kombinasjon med de glattpolerte produksjonsverdiene gjør at det hele fremstår temmelig tannløst. Dette kan være greit å nevne for lesernes skyld, ettersom denne personlige preferansen får ganske mye å si for min vurdering av det som er Borknagars klart mykeste og kommersielle skive til nå.

Låter som «Afar» og «Stars Ablaze» bruker begge elementer hentet fra ekstremmetallens arsenal – blast beats, tremolo-gitarer og beske growls – men uten at dette tilfører musikken nevneverdig ekstremitet av den grunn. Det er for så vidt ikke noe problem at Borknagar velger å bevege seg i retning mer melodiske, mindre ekstremmetalliske landskaper, men det fordrer at bandet finner andre måter å skape kontrast på, slik at musikken ikke fremstår udynamisk og ensporet. Den timelange reisen gjennom ‘Fall’ er en detaljrik, episk og fargesprakende affære, men jeg opplever definitivt at skiva sliter med å holde fokuset mitt i det vi entrer B-siden, mye som følge av låtmateriale som er mer eller mindre konstant i sin yndefulle melodikk.

Til slutt må jeg nevne at jeg synes tekstene – som for øvrig er gjennomgående sterke – virker å innby til en mer aktiv drakamp mellom skjønnhet og råskap enn den som utspiller seg i musikken. ‘Fall’ er en skive som er fullstendig betatt av nordisk natur, samt visdommen våre fedre har utvunnet fra den over hundrevis av år, og føyer seg sånn sett godt inn i rekken av naturtilbedende skiver som Borknagar har gitt ut i senere tid. Men der den nordiske naturen både er slående vakker og nådeløst brutal, består musikken på ‘Fall’ nesten utelukkende av puddersnø, nordlys og små pelsdyr som tasser fredfullt rundt i skauen.

‘Fall’ vil av god grunn falle i smak hos brede skarer av metallfans verden over – den er tross alt komponert, fremført og produsert av en gjeng som virkelig vet hva de holder på med – men personlig kan jeg ikke annet enn å være litt skuffa over skiva. I mine øyne har Borknagar gitt avkall på noen viktige musikalske dimensjoner på ‘Fall’, uten å nødvendigvis komme med noe godt svar på hva som skal fylle tomrommet etter den forhenværende, stormende råskapen. Det kan hende at kvintetten finner ut av dette etter en skive eller to, men per ‘Fall’ sliter jeg med å la meg begeistre av Borknagars musikalske utvikling.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ihsahn – IHSAHN

Seks år er gått siden Ihsahn, mest kjent som frontmann i det legendariske svartmetallbandet Emperor, slapp sin forrige fullengder: ‘Ámr’. På samme måte som de to foregående skivene til Ihsahn slet denne med å få meg på kroken, og en noe tam introduksjon av en rekke synth-elementer var noe av det som fikk meg til å frykte at denne veldige skikkelsen hadde mistet noe av gnisten. De to påfølgende EP’ene ‘Pharos’ og ‘Telemark’ ga riktignok noen positive tegn med låter som «Spectre at the Feast» og «Nord», men jeg trodde ikke jeg kom til å bli så spent på hans neste store prosjekt som det jeg ble da detaljene om hans åttende(!) fullengder dukket opp. Her var det altså snakk om en selvtitulert skive, en fullstendig orkesterversjon, en alvorstung og semidystopisk presentasjon, og noen sinte singler med klar forankring i moderne symfonisk ekstremmetall.

Særlig det sistnevnte gjør det fristende å si at Ihsahn er i sitt rette element på denne skiva, da det stilistiske peker i retning hans tidligere og i mine øyne mest solide materiale – inklusivt noe sen Emperor. ‘IHSAHN’ er uansett Ihsahns desidert sinteste og mest metallisk utpregede skive siden ‘Eremita’, og med det følger en trygghet og profesjonalitet som vitner om mangfoldige års erfaring og virke.

Sånn sett er det i større grad snakk om soliditet og raffinering enn eventyrlyst og innovasjon, og tittelen kan kanskje også tyde på at Ihsahn forsøker seg på en slags ambisiøs stadfestelse av hva Ihsahn er. Plata er like fullt mye mer enn en slags opphopning av alle elementene Ihsahn noen gang har puslet med, og innehar en distinkt identitet som særlig følger av det tunge innslaget av symfoniske elementer.

Denne omtalen dreier seg primært om den «vanlige» (metall)versjonen, men jeg må i denne sammenhengen naturligvis adressere det faktum at en orkesterversjon, som er like lang, også er sluppet. I utgangspunktet syntes jeg dette først og fremst virket som et slags gimmick, men etter noen gjennomlytt kan jeg likevel konstatere at denne versjonen definitivt har mye for seg, og at mang en filmmusikkentusiast bør kunne ha stor glede av mye av det som foregår her. Særlig har jeg sansen for hvor godt melodiene i «A TASTE OF THE AMBROSIA» fungerer og hvordan de får Star Wars-assossiasjonene til å krype frem. Det er også interessant at plata flyter nokså annerledes i denne versjonen; noen av de mest intense passasjene i metallversjonen, for eksempel låta «TWICE BORN», utarter seg roligere, og vice versa. Detaljnivået er også beundringsverdig.

Det er likevel klart, og fint, at metallversjonen er noe mer spennende. Den nevnte «TWICE BORN» er plateopplevelsens klare høydepunkt med sine drivende vers og sitt fantastiske, blytunge refreng. Videre er «HUBRIS AND BLUE DEVILS» en strålende prestasjon, og her demonstrerer Ihsahn sin finfølelse for progressiv ekstremmetall. Låtskrivingsmessig er låta nokså upåklagelig, der komplekse progpassasjer komplimenteres med et flott, fengende refreng.

Videre kan mange høydepunkter nevnes; alt fra de lekne, små oppbygningene i «THE PROMETHEAN SPARK», det drittøffe og fullstendig uforutsigbare breakdownet i «PILGRIMAGE TO OBLIVION», så vel som det storslåtte refrenget i «BLOOD TRAILS TO LOVE» – for å nevne noe.

Jeg synes det er rimelig å innvende at noen låter her blir noe anonyme og trygge, og at mye også kan minne litt vel mye om tidligere sprell fra Ihsahn. «A TASTE OF THE AMBROSIA» blir eksempelvis noe forglemmelig i metallformat, og niminuttersgiganten på tampen av plata – «AT THE HEART OF ALL THINGS BROKEN» – blir en vel forsiktig affære i et anmodelig forsøk på å runde av plata på episk vis.

Det må imidlertid også nevnes at samtlige spor på ‘IHSAHN’ bidrar til at denne plata flyter innmari godt, og alt tyder på at låtlista er høyst gjennomtenkt. Særlig vil jeg trekke fram at «THE DISTANCE BETWEEN US» er et helt annet dyr for mitt vedkommende her enn i singelformat, der den kjedet meg noe. Mellom platas to lengste låter er denne noe balladeaktige låta et passende og godt pusterom, som også bidrar med noen sterke, intense øyeblikk.

‘IHSAHN’ er ikke Ihsahns beste plate – til det er ‘After’ for bra. Men på grunn av jevnt over sterk låtskriving, helt rå produksjon, overbevisende presentasjon og mang et tegn på en enorm arbeidsinnsats hevder den seg virkelig i kampen om andreplassen, og det sier sitt. Den tyder på at det står riktig så bra til med Ihsahns soloprosjekt anno 2024, 30 år siden siden Vegard Sverre Tveitan, som denne fyren egentlig heter, var hærfører for Emperors førsteskive ‘In the Nightside Eclipse’. Det har vært litt av en reise, tror jeg.

Skrevet av Alexander Lange

Profane Burial – My Plateau

Profane Burial er et symfonisk/avantgardistisk svartmetallband som entret den norske musikkscenen med debutplata ‘The Rosewater Park Legend’ i 2018. Nåværende og tidligere medlemmer har forbindelser til band som Borknagar, Trail of Tears, Gromth, Abyssic og Funeral, og mest påfallende er det kanskje at flere av medlemmene spilte i det ekstreme, symfoniske metallbandet Viper Solfa rett før Profane Burial ble stiftet. Sånn sett er det snakk om musikere med lang tids erfaring med et bredt utvalg av symfoniske, metalliske utgreininger, og på ‘My Plateau’ resulterer medlemmenes oppsamlede kunnskaper i en plate som er temmelig unik for uttrykket.

Stilistisk sett virker det som at bandet har tatt utgangspunkt i 2000-tallets noe moderniserte, symfoniske svartmetall-strømninger, hvilket både produksjonsverdiene og albumcoveret hinter til. Prosjektets egenart finner vi først og fremst i måten bandet anvender denne temmelig vel-utforskede avenyen på, som er karakterisert via låtenes labyrintiske og intrikate strukturer og et voldsomt, omstreifende tonespråk. Sånn sett kan vi lete etter presedens for ‘My Plateau’ på skiver som Emperors legendariske ‘Prometheus: The Discipline of Fire & Demise’, i tillegg til skiver som Abyssics ‘Brought forth in Iniquity’ fra 2022, hvis orkestrale elementer er en temmelig essensiell del av Profane Burials uttrykksbilde.

‘My Plateau’ er en uhyre interessant skive som låter mektig, overveldende og imponerende i øyeblikket. Måten de mange lagene med ledegitarer svermer og beveger seg fra toneart til toneart i voldsomt tempo skaper en utrolig dramatisk effekt, men fortøyes også av de tunge, ‘Prometheus…’-aktige gitarstemmene som konstant understøtter musikken. Men der tonespråket er utfordrende nok i seg selv, er låtstrukturene desto vanskeligere å få grep om. Det er ikke slik at Profane Burial ikke repeterer motiver og låtseksjoner på sin nyeste skive, men det kan være temmelig vanskelig å fange opp dette når man sitter midt inne i den tekniske, intrikate, tonalt opprivende stormcellen som er ‘My Plateau’. Sånn sett kan plata sammenliknes med skiver som Abigors ‘Höllenzwang (Chronicles of Perdition)’, Smohallas ‘Resilience’, samt norske band som Hogstul og Skaur, som alle er utfordrende grunnet en svært fragmentarisk tilnærming til låtstruktur.

Den strukturelle og musikalske kompleksiteten fører dessverre også til at ‘My Plateau’ oppleves som temmelig statisk over sin spilletid. Og skille et øyeblikk fra et annet krever nesten at man har spilt gjennom skiva noen ganger, ettersom du vil møte et intrikat, labyrintisk maskineri av gitarstemmer nesten uansett hvor du velger å sette nåla på LP-en. Låter som tittelsporet og avslutningssporet «Horror Code» klarer å skille seg noe ut til tross for dette; førstnevnte grunnet sine distinkte gitarmotiver, og sistnevnte grunnet sin eskalerende tonale entropi og minneverdige, blytunge gitarriff.

Etter et stort antall gjennomspillinger, føler jeg nok at ‘My Plateau’ er en uttrykksmessig triumf heller enn en plate som overbeviser på grunnlag av låtene sine. Akkurat som på Abyssics ‘Brought forth in Iniquity’ fra 2022, så fremstår låtene for fragmentert, hvor spesielt hyppige mellomspill bestående av piano eller orkester bidrar til å bryte med den naturlige flyten i musikken. Jeg skulle også ønske at vokalen var noe mindre ensformig, og at den i større grad komplementerte musikkens kaotiske, utøylede natur. Profane Burials ‘My Plateau’ er likevel en uhyre interessant plate som står ut blant nåtidens skarer av symfoniske svartmetallband, som grunnet sin særegne tilnærming til tonalitet og struktur burde sjekkes ut av fans av undersjangerens mer avantgardistiske og progressive sfærer.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Thale – Helvete

Ute nå via Svart Records (eget selskap, ikke de ravgale finnene).

Thale er en svartmetallisk enhet fra Halden som med sin debut-EP ‘Daudens Kalde Auge’ imponerte oss nok til å sikre seg en plass på vår liste over 2021s beste norske kortutgivelser. ‘Daudens Kalde Auge’ var en ruskete, sjuskete og lavoppløst sak, som via et utypisk tonespråk og minneverdig låtskrivin g klarte å heve seg over en estetikk som på mange måter skrek ordinær Bandcamp-svartmetall. Debutskiva ‘Helvete’ klarer fremdeles ikke å distansere seg fullt og helt fra den hjemmesnekra estetikken til den rå svartmetallen (spesielt cover og logo er syndere i den forstand), men er på lik linje som sin forgjenger en distinkt og minneverdig utgivelse dersom man setter musikken i fokus.

Den kanskje mest åpenbare endringen som har skjedd siden sist vi hørte fra Thale, er at produksjonen har fått seg et realt løft. Borte er den sprakende, knitrende miksen fra den langt mer lo-fi-orienterte debut-EPen, og i stedet får vi en kraftig men likeså fullt rå og eksplosiv produksjon, hvilket fremhever bandets tydelige tilløp til svartpunk og black’n’roll på godt vis. Spesielt bandets frontmann låter litt som en genspleising mellom en hardcore- og en svartmetall-vokalist, så det finnes flere grunner til å peke mot Oslos Blodkvalt om man skal forsøke å sette Thale i bås med et annet norsk band rent stilistisk. Dette måtte i så fall ha vært en versjon av Blodkvalt som vokste opp på Vestlandet, for ‘Helvete’ er fylt til randen av melodier som står i slektskap med regionens karakteristiske svartmetalltradisjoner.

Kombinasjonen av stormende, kakofonisk svartmetall og punkete grooves byr noen helt fenomenale øyeblikk i løpet av ‘Helvete’s kompakte spilletid. Spesielt singelen «Oppstandelse» er verdt å nevne i den sammenheng, ettersom overgangen fra åpningens strie strømmer av dissonant, kaotisk svartmetall til den smått fargesprakende black’n’rollen som følger er ganske uhørt i lys av den norske metallscenen. Øyeblikk som dette vil nok også jage vekk de mest ihuga puristene blant norske svartmetall-lyttere, men dette er nok en pris Thale er villige til å betale for å oppnå graden av egenart vi finner på ‘Helvete’s syv låter.

Det skal likevel sies at Thale vil kunne tjene godt på å stramme inn og raffinere soundet sitt ytterligere på sikt. «Vrede» er nok en minneverdig låt som demonstrerer bandets karakteristiske tonespråk på effektivt vis, men de dødsmetalliske elementene som dukker opp på denne og avslutningslåta «Labyrint av Redsler» er nok til å få glasset til å renne over litt når det kommer til uttrykksmessig variasjon på plata. Det fungerer for så vidt fint i øyeblikket, men med tanke på at ‘Helvete’ kun er en snau halvtime lang, sitter jeg igjen med følelsen av at Thale ikke ennå har integrert alle inspirasjonene sine til et enhetlig sound. Dette er dog ikke noe man bør forvente at et ungt band skal få til på debutskiva si, og jeg har trua på at Thale vil løse den uttrykksmessige floken dersom de fortsetter å dure videre som band. ‘Helvete’ er uansett en skive som virkelig fenger i øyeblikket, og som tar såpass mange interessante valg at mer åpensinnede fans av svartmetall vil gjøre godt i å sjekke den ut.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Syndexioi – Devouring Slumber

Syndexioi er et av prosjektene til den høyst aktive skikkelsen Erlend Rønning, som ellers har gjort seg bemerket gjennom prosjekter som Dødskvad og Stygian Ruin. Hvor han gjør det best er neimen ikke godt å si, og fyren frekventerer Metallurgis topplister mer enn de aller fleste. Syndexioi imponerte oss uansett stort med debuten ‘Sol Begravd’ i 2022, og her ruller Rønning ut mørk og stemningsfull svartmetall med tydelige hint til dungeon synth og doom metal.

Oppskriften fra ‘Sol Begravd’ forlates på ingen måte på Syndexiois nyeste og andre fullengder ‘Devouring Slumber’, og Rønnings mørke, obskure signaturatmosfære ligger nok en gang som et sort slør over det hele. Det åpner også bra; «Blades of Arcagas» er en sterk og dynamisk åpning som slår til med noen drivende post-punk-tendenser de siste minuttene, og tittellåta ruller ut en fengslende melodi som fungerer godt som kjerne i dens seks minutter.

Det er i stor grad melodiene som kvalitetssikrer musikken på ‘Devouring Slumber’, og låta «Stairs of Mourning» peker seg også ut i så måte. Andre spor utmerker seg ved å tilføye litt variasjon til uttrykket. Den nevnte åpningslåta er ett eksempel på dette; videre er clean-vokalen på «Black Stone» et heldig tillegg på tross av å være litt halvveis utført, og «Aion» er også et høydepunkt med sin noe mer intense finish.

‘Devouring Slumber’ imponerer med likevel ikke like mye som ‘Sol Begravd’, all den tid det sier mest om sistnevnte. «Forgotten Waters» og avslutningslåta «I sinnets labyrint» blir litt for anonyme, noe som gjør at atmosfæren her føles litt mer som et litt statisk limbo enn stimulerende mystikk. Ellers er imidlertid høydepunktene mange, og Syndexioi byr uansett på en stort sett sterk og fengslende plateopplevelse.

Skrevet av Alexander Lange

Opphopning av verdifulle mineraler: Årets siste plateomtaler

Troll – Trolldom

Troll er et band som muligens har blitt noe oversett i konteksten av norsk svartmetallhistorie, med tanke på at bandet ble dannet allerede i 1992 da «Nagash» kun var 14 år gammel. Bandets debutskive fra 1996, ‘Drep De Kristne’, kan med fordel omtales som en kult-klassiker innenfor den tidlige symfoniske svartmetallen, og kan sees i forbindelse med de tidlige utgivelsene til band som Dimmu Borgir, Emperor og Limbonic Art. Årene etter årtusenskiftet har brakt Troll til mange ulike hjørner av det symfoniske svartmetall-kartet, men det er nettopp bandets tidlige periode som kommer tilbake for å hjemsøke oss på bandets femteskive ‘Trolldom’.

Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. Dette demonstreres aller tydeligst på den spretne og nesten tegneserie-aktige broen til «The Soil Runs Red».

‘Trolldom’ er en skive som holder et gjennomgående høyt nivå, men som mangler de helt store høydepunktene. Unntaket er «Ancient Fire», som med sine isnende moll-arpeggioer i synth minner om de mer robuste høydepunktene på Tsjuders ‘Helvegr’ fra tidligere i år – gitt en symfonisk, teatralsk overhaling selvsagt. Det finnes selvfølgelig andre øyeblikk som utmerker seg, men ‘Trolldom’ fortoner seg i det store og det hele som en noe uvikende lydvegg av vrengte gitarer, atmosfærisk synth og hese skrik. Resultatet av dette er at skiva huskes mer for sitt distinkte stilistiske perspektiv enn for enkeltlåter eller -partier.

Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer. ‘Trolldom’ er, passende nok, en potent trylleformel som transporterer sinnet tilbake til svartmetallens tidligere dager her til lands, og er med det en flott julegave for fans av undersjangerens symfoniske strømninger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – Death Poems

Messier 16 er et progressivt metallband som ble opprettet i 2017 av Jonas Ulrik Eide, som med debutskiva fra 2021, ‘Iota’, tok et selvsikkert første skritt inn i den yrende Oslo-scenen. Bandets musikk var allerede på den tiden slående original, og ble videre definert av intrikat og sofistikert låtskriving som utmerket seg til tross for en temmelig komprimert og ubalansert miks. Som store fans av både Emperors siste plater og Ihsahns første par, lot Metallurgi-redaksjonen seg følgelig gire opp av Messier 16 sitt relaterte uttrykk, og ‘Iota’ gjorde seg dermed fortjent til en 26. plass på vår liste over 2021s beste norske skiver.

To år har gått siden den gang, og det virker som at mye har endret seg i Messier-campen i løpet av denne tiden. Jeg referer ikke nødvendigvis til endringene i besetning som har blitt gjort nylig – selv om disse også er betydelige –, ettersom Messier 16 først og fremst virker å være et utløp for Eide sine kreative visjoner. Nei, jeg referer først og fremst til bandets uttrykk, som har tatt et ytterligere, svært betydelig steg i retning egenart siden slippet av ‘Iota’. Jeg vil ikke gå så langt som å påstå at ‘Death Poems’ er en definerende skive for Messier 16; skivas halvtimelange spilletid er rett og slett for kort til å få samlet alle de ulike stilistiske trådene som er vevet gjennom de fire låtene. Det er likevel ingen tvil om at bandet for øyeblikket har valgt en uvanlig rute gjennom den forvokste skauen som er norsk metall.

Dersom dere har fulgt bloggens virke en stund, er dere allerede kjent med mange av tankene mine rundt konseptet Messier 16 utforsker på ‘Death Poems’. Platas fire låter (dersom man ser bort ifra mellomspillene) er alle bygget rundt hvert sitt selvmordsbrev, skrevet av ekte personer som gikk gjennom massive prøvelser i løpet av sin tid på kloden. Dette er åpenbart utrolig sårbar tematikk, og den store frykten er jo at det kan fremstå som at man utnytter ekte lidelse for å skåre billige emosjonelle poeng hos lytteren. Denne følelsen sitter jeg heldigvis ikke igjen med etter å ha hørt gjennom ‘Death Poems’; tvert i mot oppleves plata som et empatisk og ektefølt forsøk på å dramatisere og – på sitt vis – hedre fire tragiske skjebner.

Platas første «dikt», «Patience’s Callous Virtue», beretter om de siste øyeblikkene til en ung soldat under første verdenskrig. Åpningens eteriske og såre lydbilde plasserer oss i et slags mellomsjikt mellom liv og død, hvor tonale utsving øker dramatikken i det soldaten forsøker å velge mellom den minste av to onder. Låta beveger seg senere inn i langt mer turbulente, rasende, og til slutt nesten ekstatiske lender, men denne følelsen av å stå ovenfor et umulig valg ligger som en tåke av desperasjon over hele låta. Denne følelsen strekker seg for øvrig over i andrelåta «Hollow’s Death Drive», som med sitt hastige tempo og lynende fraser gjør at valget mellom liv og død føles nesten uutholdelig presserende.

Tredjediktet «Barefoot’s Self-Suppression» utgjør deretter et stampende og groovy avbrekk fra den altoppslukende dramatikken som ruver over første halvdel av ‘Death Poems’. Dette gir lytteren overskuddet som kreves for å gi seg i kast med platas tårnende finale, den langt mer krasse, dissonante og torturerte «Unknown’s Skywide Twin». Låta, som omhandler den hjerteskjærende historien om selvmordet til Virginia Woolf, er en langt tydeligere dramatisering av sitt tematiske innhold enn skivas første tre låter, hvor Woolfs gradvise eskalerende, maniske psykose gjenspeiles i musikkens kakofoniske avant-gardisme. Denne mørke, Ulcerate– og Gorguts-aktige siden ved Messier 16 er vel så overbevisende som den svartmetalliske, og tilbyr nok en sti fremover for et band som tilsynelatende har utallige å velge mellom.

Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. Skiva er dog ikke fullstendig foruten skavanker; jeg synes for eksempel fremdeles at produksjonsjobben er for «loud» og komprimert, og at den spede spilletiden plasserer utgivelsen i et format-messig limbo mellom miniplate og fullverdig LP. Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rosa Faenskap – Jeg blir til deg

‘Jeg blir til deg’ er debutplata til trioen Rosa Faenskap. Albumslippet føles imidlertid mer ut som en slags kulminasjon enn et første steg ut i eteren, da det er snakk om et band som har gitt mye lyd fra seg – både når det gjelder musikk og publisitet – en god stund. Allerede før bandet hadde sluppet musikk, fanget det interessen til de booking-ansvarlige bak Øya-festivalen for to/tre år siden, som noterte seg bandets uvanlige vinkling inn mot svartmetall ut fra et innlegg på Instagram.

Rosa Faenskaps musikk er nemlig, for å bruke bandets egne ord, både en kjærlighetserklæring og en krigseklæring mot denne sjangeren. Nærmere bestemt er det snakk om et band som gjør skeiv kamp og tematikk til spydspissen for musikken sin, noe som i sjangerlandskapet må kunne sies å være både nytenkende og beundringsverdig. Svartmetallen har nok ristet av seg noe av sitt mest lugubre tankegods siden 1990-tallet, men vil alltid ha en historie og en virkelighet der både høyreekstremisme og et visst drap på Lillehammer dessverre har en plass. I så måte er Rosa Faenskaps innretning verdifull og ikke minst interessant – også i et større perspektiv enn det som gjelder selve svartmetallen.

I mine ører er imidlertid ikke musikken på ‘Jeg blir til deg’ egentlig så utpreget svartmetallsk. Også uten et konservativt og kjipt svartmetall-purist-perspektiv mener jeg det er fullstendig rimelig å karakterisere det meste her som mer eller mindre umiskjennelig post-hardcore, om det så er noe med primaliteten og råskapen i musikken som tidvis overlapper ganske mye med svartmetall (blast-beats er det riktignok også noe av). Sånn sett sitter også sammenligningene særlig med Deafheaven løst, som jo også har tette forbindelser til post-hardcoren. Som dette amerikanske bandet minner Rosa Faenskap mye om band som Touché Amore gjennom en herlig, rå melankoli i musikken, om amerikanerne – i alle fall i mine ører – imidlertid ligger tettere opp mot svartmetallen enn trioen vi har med å gjøre her.

Men nok sjangerplukk; Rosa Faenskap gjennomfører hva enn de gjør på en god og egenartet måte, ikke minst fordi tematikken står i stil med den ganske pønka følelsen de skaper rundt låtene. Aller best går det på de mest hardtslående og upolerte låtene, der åpningslåta «Livredd», «Skjør» og den fantastiske «Paradis» peker seg ut som favoritter hos undertegnede. Mer post-metallske takter kokes opp i låter som den ni minutter lange «Aldri», der trioen for all del danner noen herlige lydbilder og oppbygninger. Likevel er produksjonen aller best når det dyttes opp i trynet på lytteren med en gang, noe som ikke minst skyldes Rosa Faenskaps gode øre for detaljer særlig i gitararbeidet. Støyrock-tendensene er herlige når de dukker opp.

‘Jeg blir til deg’ er også en godt oppbygget plate, som blant annet har imponert meg gjennom bruk av interludesene som fungerer utmerket som små overganger mellom de ofte hektiske låtene. Det jeg har størst problemer med er deler av produksjonen, der gitar-chugginga låter temmelig tamt til tider og frekvensene i bass- og skarptromma nærmer seg hverandre i overkant mye. Først og fremst vil jeg imidlertid berømme Rosa Faenskap for en sterk og viktig plate anno 2023 som føles ordentlig gjennomtenkt, verdifull og velutført. Jeg synes det også er veldig kult at bandet skriver tekstene sine på norsk; for min egen del gjør det plateopplevelsen mye mer ektefølt . Og det med skikkelig, skikkelig sterk låtskriving i bunn. Fortsettelsen blir skikkelig spennende.

Skrevet av Alexander Lange

Syn – Villfarelse

Da Terratur Possessions annonserte artistprogrammet til andre utgave av plateselskapets egne festival, Cæremonia Nidrosiæ, var det én logo som skilte seg ut i kraft av å være fullstendig ukjent for undertegnede. Mysteriet Syn har ikke løst seg fullstendig siden den gang – det eneste vi vet med sikkerhet er at prosjektet inneholder et medlem av Askeregn –, men debutskiva ‘Villfarelse’ demonstrerer nok en gang at kurasjonen til Terratur Possessions er temmelig enestående sett i lys av den norske plateselskaps-standen. ‘Villfarelse’ er nemlig en utgivelse som kan skilte med både særegenhet og et tydelig perspektiv på svartmetallsjangeren, om så den ikke er blant de sterkeste som har blitt utgitt på selskapet i senere år.

Terraturs egne O.A.A. henter frem referanser som Ulver og Forgotten Woods fra 90-tallet, samt Vemod og Askeregn fra nyere tid for å beskrive hvor hen i undersjanger-landskapetSyn befinner seg på sin debutskive. Det er ingen tvil om at andrebølgens mer nasjonalromantiske, folketradisjons-fokuserte strømninger er å spore i prosjektets DNA, men det er også mye ved musikken på ‘Villfarelse’ som minner meg om andre, mer moderne utviklinger innenfor tradisjonen. Vemod og Askeregn er gode pekepinner i så henseende, men følerne mine plukker også opp signaler fra den andre siden av Nordsjøen, der band som Fluisteraars, Iskandr og Turia er i ferd med å utvikle en Nederlandsk signatur på svartmetallens natur-tilbedende tradisjoner.

Det er først og fremst produksjonsvalgene som sender tankene mine i nevnte retning. Miksen på ‘Villfarelse’ er ikke mange steinkastene unna miksen til skiver som Fluisteraars‘mesterlige ‘Gegrepen Door de Geest der Zielsontluiking’, hvilket vil si at den låter organisk og passe rå, men uten at dette går utover klarheten i lydbildet. I tråd med Kittelsen-maleriet som pryder platecoveret innehar musikken også et slags eventyrlig aspekt, men et mørkt og urovekkende et som vekker en følelse av å spurte gjennom tjukke skauen på flukt fra et eller annet høyst unaturlig utyske.

Åpningssporet «Daudatale» begynner beskjedent, med lyden av et knitrende bål og en storm som truer i det fjerne. Det tar dog ikke mange sekundene før slusene åpner seg og strie strømmer svartmetalliske gitarer fosser nedover fjellsiden. Det blir tydelig allerede på åpningslåta at mye av bandets personlighet og særpreg skyldes en utpreget eksentrisk og hemningsløs vokalprestasjon, og samtlige av skivas ni låter kommer utstyrt med et bredt sortiment av beske skrik, dyriske brøl og glefsende deklamasjoner. Vokalistens fleksible og lidenskapelige narrasjon kan sies å være skivas mest konsistent fengslende element, hvilket gir Syn en styrke å lene seg på i strekkene hvor de går seg litt vill i sin egen, musikalske utmark.

For jeg savner kanskje de helt store og uforglemmelige musikalske gestene når det kommer til Syns debutskive. Bandets svartmetalliske signatur er aldri noe annet enn effektiv og innbydende over ‘Villfarelse’s ni låter, men jeg savner flere øyeblikk som «Daudatale»s melodiske åpningsmotiv, den nedslåtte dødsmarsjen på «Til Giljotin», og den utbroderte, stupende progresjonen som baner seg gjennom tittelsporets åpningsminutter. Som følge av et noe mangelfullt hendelsesforløp opplever jeg som regel de siste to sporene som noe overflødige, der «Gjetergang» kunne ha utgjort en ekstatisk finale på en mer kondensert utgave av skiva. Til tross for dette er ‘Villfarelse’ en skive som kommuniserer klart og tydelig at Syn har noe eget å komme med i lys av vår nasjonale svartmetallscene, og jeg ser frem til å høre hvordan låtene gjør seg mellom Byscenens fire vegger når Cæremonia Nidrosiæ går av stabelen i januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Saint Karloff – «Bone Cave Escape»

Den eminente stoner metal-gjengen i Saint Karloff har sluppet singel nummer to fra sin kommende plate ‘Paleolithic War Crimes’, som kommer om en måneds tid. Den første singelen herfra, «Psychedelic Man», sørget umiddelbart for å gi meg nokså høye forventninger til plateslippet, særlig på grunn av et forfriskende driv og tempo i deler av låta.

«Bone Cave Escape», som andresingelen altså heter, gir mer vann i munnen gjennom noen av de samme tendensene, selv om den kanskje ikke imponerer meg fullt så mye som «Psychedelic Man». Låta sparkes i gang på energisk og fartsfylt vis med et fett hovedriff, og i versene gir dette og vokalen meg noen litt uvante Black Sabbath-assossiasjoner, der jeg i stedet for utelukkende å tenke på Tony Iommis seige gitarspill minnes om bandets – og da kanskje spesielt Ozzy Osbournes – mer energiske sprell. Det hele rundes også av på smakfullt vis med et litt folkemusikkaktig parti som ikke er helt ulikt det bergensbandet Kryptograf gjorde på den nydelige låta «Asphodel» i fjor. Så «Bone Cave Escape» anbefales, og ser ut til å bli et ledd i en stoner-plate som jeg tror vil skille seg positivt ut i mengden.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «Cult of the Monolith«

Ved slippet av førstesingelen fra Nexorums kommende andreskive, ‘Tongue of Thorns’, spekulerte jeg i om ikke utgivelsen ville representere et skifte for kvintetten fra Trondheim. Førstesingler har en viktig rolle å spille når det kommer til førsteinntrykket av en plate, og «Elegy of Hate» gav inntrykket av at Nexorum var på vei vekk fra sitt rytmiske dødsmetall-fundament i retning stormende svartmetall. Dette inntrykket forsterkes i stor grad av «Cult of the Monolith», som for alvor signaliserer at vi kan forvente et langt annet beist enn gruppas debutskive ‘Death Unchained’.

«Cult of the Monolith» er bygget med mange av de samme grunnleggende elementene som sin yngre kumpan i «Elegy of Hate». En hatefull vind av dyster, melodisk svartmetall stormer gjennom låtas indre, hvor eneste ly mot kastene er korte strekk med avdempet tam-spill og illevarslende gitardissonanser. Dødsmetallens rolle har blitt relegert til en svak påvirkning på produksjonsjobben, samt et par påfunn fra rytmeseksjonens side som kaster et ørlite gløtt i retning de nå etterlatte ruinene av ‘Death Unchained’. Det som skiller låta fra forgjengeren er en symfonisk brodd som minner om de mest dramatiske øyeblikkene på Deceptions ‘The Mire’, samt en ledegitar-drevet avslutning som er badet i den melodiske dødsdoomens sorgtunge skjær. Nok en gang er jeg imponert over kvaliteten på singelmaterialet Nexorum har servert, samtidig som jeg verner om et lite håp om at bandets dødsmetalliske elementer tar større plass på den fulle skiva når den kommer ut rundt midten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dreamslain – «Burn the Boats»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Det er nå litt over to år siden Dreamslains debutskive ‘Tales of Knights and Distant Worlds’, en variert og noe overfylt hyllest til både fantasy-sjangeren og til progressiv rock og metall som helhet. Tiden i etterkant av slippet har vært preget av stillhet fra den ambisiøse trioen fra nord, en tid de trolig har brukt på å spille konserter lokalt og file videre på nytt materiale på sitt hyppig besøkte øvingsrom. Nå har den evinnelige jammingen og låt-fiklingen endelig båret frukter, og det første missivet fra bandets foreløpig utitulerte andreskive kommer i form av singelen «Burn the Boats».

I typisk Dreamslain-stil dreier det seg om en omfattende komposisjon bestående av et komplekst vev av ulike uttrykk og partier. Røde tråder er dog mulige å spore, som den generelt dystre og alvorlige atmosfæren som skyggelegger låtas terreng, og den stødige kursen som stakes ut av Daniel Paulsen Figenschous stabile trommespill. Rundt låtas midtparti begynner bandet også å knytte musikalske forbindelser til tekstens tematikk, i det svingende, sjøfarende tungmetall skaper en livlig kontrast til musikkens ellers nedtrykte karakter.

Den største styrken til Dreamslains nyeste singel er uten tvil låtskrivingen. Det florerer av gode, enkeltstående ideer på «Burn the Boats», som alle knyttes sammen på en måte som skaper fremdrift og logisk progresjon i låta. Låtas tekst fortjener også skryt, da den tar for seg ødeleggingen av tradisjonelle fiskefartøy som en følge av kommersialiseringen av fisket rundt Middelhavet. Som på debutskiva, er det dog aspekter ved utførelsen som ikke helt treffer sentrum av målskiva. Igor Jakobsen er fremdeles mer overbevisende som ekstremmetall-vokalist enn som tradisjonell sanger, og produksjonen er fortsatt litt for upolert til at bandet får maks uttelling for sine fargesprakende ideer. Likevel er det mye som fungerer godt på «Burn the Boats», og fans av klassisk undergrunnsmetall med progressive tendenser burde finne litt av hvert å sette klørne i på Dreamslains nye singel .

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ruïm – «The Triumph (of Night & Fire)»

«The Triumph (of Night & Fire)», debutsingelen til «Blasphemer»s nye nye svartmetallprosjekt Ruïm, formelig oser av spiritualitet og okkultisme. Per Eriksen selv, bygger prosjektet på et ønske om å gjenbesøke ideene fra det som kan sies å være en definerende periode for den legendariske musikeren; et ønske som ble vekket da han oppdaget en glemt innspilling av ubrukte Mayhem-ideer fra rundt ’99. Gruppas kommende debutskive, ‘Black Royal Spiritism – I – O Sina da Igreja’, kombinerer dette musikalske grunnlaget med et tematisk fokus på brasiliansk heksekunst, samt en okkult, spiritualistisk retning innenfor Umbanda-religionen som Eriksen selv angivelig skal ha bli opplært i.

Dette kan kanskje virke som et uortodokst utgangspunkt for en svartmetallskive, men musikken og estetikken er i seg selv noe fans av mannens tidligere arbeid vil kunne kjenne igjen. Skingrende, rituelle gitarer og knakende grooves leder over i et aktivt, kaotisk og teknisk gitarspråk som definitivt minner om Mayhem rundt ‘Chimera’ – det hele krydret med noen pirrende stikk i retning dissonerende avant-gardisme. Helhetsinntrykket er litt som om noen hadde prøvd å skvise ‘Ordo ad Chao’s innovasjoner inn i et mer klassisk svartmetall-uttrykk, hvilket definitivt er en tanke som gjør meg smågal av forventning til skivas resterende materiale. «The Triumph (of Night & Fire)» kombinerer yrende detaljrikdom, fabelaktig lyddesign, rituell atmosfære og heseblesende, sofistikert aggresjon, og er med det en av årets klart beste singler så langt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Astronautist – «The Sultan»

Bergenske Astronautist er et ungt stoner metal-band som etter sigende skal ha samlet seg opp en større fanskare enn de fleste bandene i nevnte by, og det uten å ha sluppet en eneste låt eller spilt en eneste gig! Et kjapt blikk over Facebook-arrangementet til bandets release-konsert på Hulen 23. februar avslører at det kan dreie seg om blank løgn, ettersom jeg finner flere andre utsagn på siden det kan være verdt å ta med en klype salt. Jeg kan for eksempel vanskelig se for meg at moren min har kalt Astronautist for det «Beste bandet i Bergen», eller at hun ville evaluert gruppa ved å trille «terningkast sex», slik som bandet påstår i arrangementets beskrivelse. At publikumet på release-konserten fikk «øregangene sine filleristet» har jeg dog liten grunn til å betvile, basert på bandets debutsingel «The Sultan».

«The Sultan» er stoner metal av blytung sort, fylt til randen av gromme gitartoner, grunnvollsrystende basslinjer og godt forankrede grooves. Det energiske ganglaget hindrer dog musikken i å synke ned i stonerdoomens tjærebakte synkehull, og det samme gjør det mer livlige instrumentalspillet som danser seg gjennom låtas bro. Vokalist/gitaristen «Cowboy Bob» sin gjentatte oppfordring til å «hylle sultanen» gjør refrenget enkelt å hive seg med på, og jeg kan bare forestille meg hva slags kødd og fanteri gjengen skviste ut av aliaset til bandets gitarist på konserten, ettersom det også er «Sultanen». Eneste kritikken jeg har å komme med er at trommespillet blir litt for ensformig i lengden, samt at jeg skulle ønske at de ikke kutta growlinga fra låtas avsluttende refreng. Utover dette er «The Sultan» en dødelig enkel men fengende stoner metal-låt som sannsynligvis fikk Hulen til å koke godt tilbake i februar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fandenivoldsk – «Lord of the seventh plane»

Fandenivoldsk er et svartmetallprosjekt som ene og alene – inntil videre, i alle fall – baserer seg på singelslipp, og som også lar seg inspirere av folketonale uttrykk. Den nyeste singelen «Lord of the seventh plane» er intet mindre enn den tiende låta enmannsprosjektet har sluppet siden oppstarten i fjor.

Låtskrivingsmessig er «Lord of the seventh plane» en helt ålreit låt, og Fandenivoldsk byr på noen melodier som klarer å holde oppmerksomheten ved like i løpet av låtas litt over fem minutter lange spilletid selv om strukturen er vel repetativ. Jeg har imidlertid større problemer med det produksjonsmessige; gitarene låter hule og tidvis uklare, og de ligger langt fremme i lydbildet, noe som går på bekostning av vokalen og de nokså spinkle trommene. Det gjør at låta ikke får et trøkk jeg tror den hadde hatt godt av.

Skrevet av Alexander Lange

CSN/Obzene – «hiding/OVERLOAD»

Det spennende, trondheimske metal-prosjektet Obzene har dristet seg ut på et samarbeid med pop-artisten CSN, noe som av åpenbare grunner er interessant og friskt i den norske metallscenen. Nå er første låt fra prosjektet sluppet, og som Obzenes frontfigur Jørgen Nordby vedkjente i en e-post til oss, er det nok ikke snakk om en låt som i alle fall uten videre kan kalles metall.

Joda, de mørke, dundrende gitartonene – og ikke minst Nordbys skrik helt på slutten – som geleider oss gjennom låtas siste halvdel, har definitivt noe metall-DNA. Men i all hovedsak er dette en nokså storslått pop-låt som bør falle i smak hos dem som har sansen for elektroniske produksjonstriks av det voldsomme og moderne slaget. Jeg synes nok det hadde vært enda kulere om disse to prosjektene her gjorde grensedragningene mellom sine respektive sjangre mer uklare, men det er naturligvis også en krevende øvelse for et prosjekt som uansett treffer en nerve hos meg særlig gjennom et kult produksjonsdesign. Du finner neppe «hiding/OVERLOAD» på spillelisteoppdateringa vår neste uke, men CSN og Obzene har like fullt kokt opp noe interessant, og tilløpet til noe egenartet er overraskende lovende til at prosjektet er såpass ferskt – være det metall eller ei.

Skrevet av Alexander Lange

Eldkling – «Ninja»

Til slutt slenger vi med en liten kuriositet av power metal-duoen Eldkling, som slapp et cover av Europe-låta «Ninja». Her beholder bandet låtas friske melodiske essens samtidig som at det går langt i å gi det eget preg, og det er snakk om en cover-låt som egentlig minner svært mye om mange av låtene vi hørte på debutplata ‘The End of Eternity’, som kom i februar. Nærmere bestemt er dette en versjon av «Ninja» der tempofølelsen er svært hektisk og energinivået på topp.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Tulus – «Bloddråpesvermer»

De første par singlene fra Tulus sin kommende skive, ‘Fandens Kall’, bar tydelig preg av å være skapt av det samme personellet som sto bak Kholds ‘Svartsyn’ fra i fjor. Den drivende og robuste black’n’rollen til «Isråk» og «Snømyrkre» hadde ikke føltes malplassert ut på ‘Svartsyn’, og personlig savnet jeg en tydelig markør som kunne skille det ene prosjektet fra det andre. På den tredje – og trolig siste – singelen «Bloddråpesvermer», kommer denne markøren endelig til syne.

Stikkordene er Ulvers ‘Bergtatt’ og Gjendøds ‘I Utakt med Verden’; eller nærmere sagt den følelsen av å vandre mellom skogkledde åser i nattemørket som de to skivene vekker hos lytteren. Tulus har aldri vært fremmede for å inkludere klimprende kassegitar eller annen tilleggs-instrumentering i musikken sin, men på «Bloddråpesvermer» står disse elementene frem som låtas livgivende kraft. Ja, den piskende og isnende svartmetallen som åpner showet er en forfriskende avstikker fra bandets sedvanlige middel-tempo, men selv dette strekket hadde ikke vært halvparten så effektivt som det er uten låtas eventyrlige, akustiske utsving. Tulus fremstår på «Bloddråpesvermer» som det varme og nasjonalromantiske fjeset bak Kholds kjølige og dramatiske maske; en kontrast jeg håper blir gjort enda tydeligere på ‘Fandens Kall’ når den slippes senere rundt midten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Avertia – «In the Dark Night (Live at Jernverket 2022)»

Svartmetallprosjektet Avertia skal snart slippe opptak fra sin akustiske konsert på Aye Aye Club i Oslo på tampen av fjoråret, der Jernverket feiret tiårsjubileum og bandene Ved Buens Ende og Abhorration også spilte. Låta «Into the Dark Night» var en av låtene som ble spilt her, og i tillegg til å være første smakebit fra akkurat denne live-opptredenen, kan det se ut som at dette opptaket er den første versjonen av denne låta verden får høre noensinne. Om den sammen med låta «Decay», som ble sluppet rett før jul i fjor, blir å finne på Avertias neste fullengder i en eller annen form, gjenstår å se.

Slik den utspiller seg her, er i alle fall «Into the Dark Night» en fin og lettbeint låt som kanskje vil falle aller mest i smak hos mange av våre venner som ikke hører på så mye på metall. Dette er en tre minutter lang og passe kraftfull folkrock-ballade, der det mest metallske kanskje er en og annen Agallochsk vibbe. Velfungerende nok er det i alle fall på tross av noen nokså sure gitarer i begynnelsen, men det hadde definitivt vært kult om låta hadde fått litt mer kjøtt på beinet i en studio-utgivelse senere. Enn så lenge kan vi i alle fall vente i spenning på tre låter til fra denne opptredenen.

Skrevet av Alexander Lange

Tilintetgjort – «Mercurial»

Tilintetgjort er et relativt nytt, selverklært avantgardistisk svartmetallband bestående av medlemmer fra bl.a. Den Saakaldte, Urarv, Troll og Curse. Etter å ha saumfart nettet etter informasjon om prosjektet, ble det meg smertelig klart at fjorårets demo-liste fra Metallurgi trolig er mangelfull. Tilintetgjort slapp nemlig en demoutgivelse på kassett i fjor som gikk Metallurgi-redaksjonen hus forbi, og basert på bandets medlemsstand har jeg ingen tvil om at utgivelsen var verdt sin vekt i svart gull. Denne mistanken forsterkes av «Mercurial», den første singelen fra bandets kommende debutskive ‘In Death I Shall Arise’.

Førstereaksjonen min på «Mercurial» minner mye om den første reaksjonen jeg hadde på singlene til Impugner i fjor: «jævlig bra musikalsk håndverk, men hva er det de prøver å få til med miksen??». Nå viste det seg at Impugner visste nøyaktig hva de prøvde å få til med den garasje-aktige miksen sin, og ‘Advent of the Wretched’ endte følgelig opp med å lande en velfortjent plass på årets toppliste. Akkurat som i fjor, skriker nå instinktene mine til meg at jeg må rakke ned på den spinkle og tørre øvingstape-produksjonen som rammer inn Tilintetgjorts nye singel. Lærdommen fra i fjor gjør dog at jeg nøler med dette, i påvente av å se hva den uortodokse produksjonsstilen tilfører musikken i kontekst av den fulle utgivelsen.

Basert på den forseggjorte visuelle presentasjonen og det musikalske innholdet den skjuler, er det nemlig liten tvil om at Tilintetgjort vet hva de holder på med. Summende, folketonale gitarer veves til et yrende, flerstemt kor; et kor som prøver sitt bitreste å kvele og begrave stemmen til bandets vokalist «Svik». Det låter både komplekst og ornamentert, skrøpelig og sammenrast på en gang – litt som om Dødheimsgards ‘A Umbra Omega’ ble dratt skrikende og sprellende ned i en støvete kjeller for å møte Impugners ‘Advent of the Wretched’ til nevekamp. Spesielt de ulmende, forstyrrede harmoniene som pulserer gjennom låtas bro gjør inntrykk, i tillegg til at de balanserer ut den pistrete manien som utspiller seg på resten av låta. Tilintetgjort har presentert et fascinerende, uferdig puslespill på «Mercurial», og jeg ser umåtelig frem til avsløringen av helheten når ‘In Death I Shall Arise’ slippes i mars.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Luteøks – «Shaved Vengeance»

Det uhøytidelige, men vel så musikalsk potente svartmetallbandet Luteøks imponerte meg i forrige uke med sin første singel noensinne: «Skjegg». På fredag slapp bandet like godt en låt til ved navn «Shaved Vengeance», som skal avslutte fullengderen ‘Barely True Norwegian Black Metal’ som kommer om en måneds tid. Denne låta er enda bedre enn «Skjegg», og den har mesteparten av skylda for at jeg nå har høye forventninger til denne skiva.

Luteøks går her rett på sak med et flott, melodisk og regelrett catchy hovedtema med et herlig folketonalt preg, før låta utsettes for en aldri så liten symfonisk svartmetalleksplosjon. Når vokalen kommer inn, blir det med ett klart for meg: «Shaved Vengeance» høres ut som resultatet av et hypotetisk scenario der Borknagar gir alt og endog har stjålet noe krydder fra den kreative prosessen som ledet opp til Dimmu Borgirs ‘Enthrone Darkness Triumphant’.

Særlig i løpet av de tre første minuttene fortoner dette resultatet seg som strålende. Etter dette aner jeg noen tendenser til overtenning, så vi får se om opptakten resten av det kommende albumet står for rettferdiggjør dette. Til da gleder jeg meg uansett over at det er mye som tyder på at Luteøks vil stå for en stor positiv overraskelse innenfor norsk metall i år.

Skrevet av Alexander Lange

Forcefed Horsehead – «Every Death You Take»

Forcefed Horsehead er endelig tilbake på lanseringsfronten etter de tre singelslippene de slo fra seg i 2018. Låta «Every Death You Take» varer ikke lengre enn to og et halvt minutt, men like fullt lanseres den i påvente av noe større, da den kommer til å være en del av fullengderen ‘Monoceros’ som vi får anta at lander i løpet av året.

«Every Death You Take» er på alle måter en sterk oppladning, og tyder på at Forcefed Horsehead har fått en overhaling både uttrykks- og produksjonsmessig. Bandets herlige blanding av hardcore punk og death metal bærer preg av å være ytterligere finslipt på denne låta, og det hele låter særdeles tjukt, fint og brutalt. Her er det snakk om en kort og potent dose d-beat-ekstremmetall, og fans av band som Converge og Black Breath har utvilsomt fått noe godt å bite i. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange