Metallurgiske funn: Ukas favoritt

Ukas favoritt: Stygian Ruin – A World Past Hope and Fear

Selvutgitt

Stygian Ruin er et av prosjektene til Erlend Rønning, bedre kjent som E.R., som ellers har imponert oss i Metallurgi-redaksjonen gjennom prosjekter som Dødskvad og Dracïspex. Stygian Ruin har vi dessverre ikke fått dekket ennå på tross av en rekke utgivelser i løpet av bloggens levetid, men det startet uansett opp i 2020 som et fullblods dungeon synth-prosjekt. Fra og med utgivelsen av ‘The Blackened Temple’ i 2021 har imidlertid også svartmetall stått på menyen.

Blandingen av disse to sjangrene fremstår for meg som et av Stygian Ruins sterkeste kort på prosjektets nyeste skive ‘A World Past Hope and Fear’. Denne plata består av kun to låter oppkalt etter planeten Mars’ to måner som begge varer mellom 15 og 20 minutter, og ruller dermed ut nokså komplekse komposisjoner der E.R. veksler omhyggelig mellom dunkle og stilige ambient-partier og svartmetallsk kaos. Kort sagt ender balansen opp med å fungere utmerket; begge låtene er svært godt strukturerte, og imponerer ytterligere ved å mane frem en okkult, mystisk og effektiv atmosfære som gjør utgivelsen enhetlig. Jeg vil understreke at ambient-partiene her er svært gode og varierte, og at særlig overgangspartiet mellom de to låtene er sterkt i så måte.

Atmosfæren, og ikke minst produksjonen, samsvarer til dels med mye av de andre sprellene til E.R. opp i gjennom. Her snakker vi, som på Dødskvads og Dracïspex‘ utgivelser, om høylytte, primale skarptrommer, et obskurt, tåkete slør om produksjonen og undertrykket og djevelsk growle-vokal – for å nevne noe. Dette er først og fremst en svært effektiv og kul mikstur, men på ‘A World Past Hope and Fear’ synes jeg også det til tider blir litt for mye av det gode. Noen av partiene her, særlig på andrelåta «Deimos», er skikkelig grøtete, og det er til tider for vanskelig å høre hva som foregår – særlig i vokalsegmentet.

Det er i det hele tatt fristende for meg å sammenligne det som skjer her med musikken til Wolves in the Throne Room. Produksjonsproblemene er ganske tilsvarende de jeg mener eksisterer på dette amerikanske bandets siste EP ‘Crypt of Ancestral Knowledge’, men også i det stilistiske er det mye likt – da i en mye mer positiv forstand. Alt fra synth-bruken over det hele, drivet Stygian Ruin maner frem særlig i førstelåta «Phobos» og den høye kvaliteten på melodiene for eksempel på slutten av «Deimos» taler for at fans av Wolves in the Throne Room og lignende band, som meg, bør kunne få mye ut av ‘A World Past Hope and Fear’.

Stygian Ruin fremstår imidlertid mye mer mystisk, og estetikken sender assossiasjonene mer i retning av kalde, blodige stålsverd enn skogsånder. På den måten minner musikken her også en del om materialet til norske Athar Aghanon, som jeg tror E.R. for øvrig kan ha en eller annen forbindelse til gjennom plateselskapet Ixiol Productions. Uansett: Stygian Ruin henter i mine ører inn store mengder av både låtskrivings- og stilpoeng på denne skiva, og jeg tror ‘A World Past Hope and Fear’ virkelig kunne vært helt utrolig bra om ikke produksjonen trakk utgivelsen ned. Det er likevel ikke verre enn at jeg lar meg imponere uansett; flyten på disse lange låtene, og også på plata i seg selv, er fabelaktig og en stor prestasjon i seg selv.

Skrevet av Alexander Lange