Signert til Death Kvlt Productions, singelen er gitt ut av bandet selv på div. strømmetjenester
Panzerwar slapp i dag sin tredje full-lengder ‘Ragnarök’, en plate som ser ut til å være et produkt av en meget inspirert tidsperiode, ettersom singelen som ble sluppet i forkant ikke er inkludert på plata. Dette er i mine øyne et tegn på at mengden utgivelses-klar musikk som er blitt skrevet overskrider artistens plate-visjon, noe som gjør det nødvendig å gi ut de beste resterende låtene som stand-alone singler. Jeg har ende ikke rukket å undersøke om hypotesen min stemmer ved å spinne plata, men etter adskillige gjennomlytt av singelen «When the Ravens Call» virker teorien desto mer overbevisende.
«When the Ravens Call» er en andrebølges svartmetall-låt i sjel og lynne som anvender punkens melodiske side i tillegg til svartmetallens sedvanlige fasinasjon ved sjangerens hurtige og støyende karakter. Dette resulterer i en stormfull dra-kamp mellom de rene gitarenes lengtende konsonans og den intense filinga til de mer tradisjonelle svartmetall-partiene. Den nevnte inspirasjonen kommer tydeligst til uttrykk i refrengets minneverdige melodier, samt det stadig eskalerende dramaet som gir midt-seksjonen sin ildrøde glød. Alt i alt er det en bunnsolid låt, og det at den tilsynelatende ikke var sterk nok til å konkurrere med resten av låtene på ‘Ragnarök’ gjør meg veldig nysgjerrig på hva som venter meg når jeg trykker «play» på full-lengderen. Anbefales alle fans av andrebølges-relaterte uttrykk.
Ghetto Ghouls – «Garbage Day» & «Edge of the Axe»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Det fjerde adventslyset har brent ned, flax-loddet nærmer seg ferdigskrapt og pinnekjøttet skal snart sjøsettes i et kar med vann. Førjulstida er her for fullt, og det er på tide å nyte en siste liten dose med fersk thrash metall før vi går inn i en periode som er satt til side for ettertanke og oppsummering av det krevende året vi har vært igjennom. Ghetto Ghoulskommer til unnsetning med et aldri så lite julemirakel; et par låter med strømlinjeformet og ytterst effektiv kultfilm-inspirert crossover-thrash.
«Garbage Day» refererer selvfølgelig til den legendariske mordscenen i Silent Night, Deadly Night Part 2, og bandet konsoliderer den tematiske forbindelsen ved å inkludere et sample av den keitete replikken ikke bare en gang, men TO ganger i løpet av introen på låta. «Edge of the Axe» referer også til en kult-klassiker innenfor slasher-sjangeren, denne gangen den titulære spansk-amerikanske filmen fra 1988.
Sammenliknet med EP-en ‘Out for Justice’ er disse to låtene et hakk sterkere etter min mening. Den klassiske thrash-riffingen kombinert med det gjennomgående høye tempoet resulterer i en seks-minutters alene-fest hver gang jeg setter på låtene på hjemmekontoret, og når låtene under mer teknisk lytting også viser seg å være meget kompakte, velutformede og skuddsikre låter er det ikke så mye å klage på. «Garbage Day»/»Edge of the Axe» gjør nøyaktig det en thrashende dobbeltsingel er ment å gjøre: deaktivere alle kognitive funksjoner og omdirigere all kraften til smile- og nakkemuskulatur.
Endezzma – «The Name of the Night is a Strong Tower»
Ute nå via Dark Essence Records
Endezzmas «The Name of the Night is a Strong Tower» er som en fire-minutters, høyoppløst video av en kampscene fra en mytisk fortid. Etter et innledende trommebreak heves stridsøkser og spyd mot en himmel som blinker av lyn, og de to massene av adrenalinfylte, skjeggete menn gyver løs på hverandre så blodspruten står. Bakteppet er et vev av spenningsfulle, episke akkordprogresjoner som avslører de mer nyanserte sidene ved skjebne-spillet som går tapt i kampens voldsomhet og larm.
«The Name of the Night is a Strong Tower» er et godt eksempel på den dualiteten Endezzma ser ut til å ville ha i musikken sin; en kombinasjon av mytisk raffinement og eksplosiv kraft. Den gjennomgående høye intensiteten fikk meg til å mistenke at låta var det store klimakset mot slutten av den kommende platen deres, ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, men en rask konsultasjon med sporlisten viser at låta faktisk befinner seg rundt reisens begynnelse. Dette er en heidundrandes måte å starte en plate på, og det gjør meg spent på å høre hvordan resten av plata spiller videre på uttrykket. Om du ønsker å høre hvordan Immortals ‘Pure Holocaust’ hadde hørt ut med elementer fra storslått melodisk svartmetall, så er Endezzmas siste singel låta du leter etter.
Avertia – «Forakt»
Ute nå via Vrak Records
Avertia er et, for meg, rimelig ukjent navn som i all hemmelighet har jobbet seg opp en ganske substansiell diskografi. Deres konsonante, folkloriske og eventyrlige svartmetall har til nå blitt gjort tilgjengelig for verden via to plater og to EP-er, i tillegg til diverse demoer og singler. Selv om den mest populære låta deres på spotify har ansamlet over 30 000 lytt har jeg fortsatt på følelsen at det finnes flere ører der ute som burde ønske å bli kjent med musikken deres, ettersom det er snakk om ytterst velutført og engasjerende svartmetall.
Den siste singelen deres, «Forakt», åpner med et black’n’roll-riff som kunne ha blitt funnet påSatyricons ‘Now Diabolical’, eller kanskje til og med i kjølvannet av Mayhems «Deathcrush». Deretter bærer det gjennom et tornete kratt av paganistisk riffing, før bandet tar vingene fatt på en oppløftende outro som hadde gjort seg godt på en tidlig plate av Alcest. Kristoffer Georgs besitter en eminent svartmetall-rasp med tydelig bergens-dialekt, noe som vekker gode assosiasjoner hos en fan av norske undergrunns-bølger. Det er en sterk låt, og jeg håper jeg får mulighet til å skrive om en eventuell full-lengder i løpet av bloggens levetid. Mørke og flotte inntrykk fra kultursenteret i vest!
Vardok Nalt – «I Belials Verden» & «Her er Ingen Lys»
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Vardok Nalts intenst kreative periode fortsetter med to nye låter, noe som øker den samlede totalen til fem låter over en to ukes-periode. Det er et rimelig høyt tempo å kverne ut låter på som en enkel musiker, så det virker litt som at mannen bak prosjektet ønsker å jobbe seg fort gjennom den kinkige utviklingsfasen som utgjør startstreken for de fleste nye band.
Det er fortsatt snakk om mildt sjanger-agnostisk en-manns svartmetall, et uttrykk som mikser tradisjonelle elementer som raspete vokal og tremolo-gitarer med mer uortodokse elementer som tribale trommer og seige doom-riff. «I Belials Verden» begynner nettopp med en av disse treigt veltende akkordprogresjonene, før dobbelbass og et nesten groovy riff kompliserer soundet ytterligere. Etter fire minutter faser vi over i et majestetisk og noe diskordant del, før vi returnerer til vers/refreng-syklusen. «Her er Ingen Lys» åpner med et solid melodisk fragment, før hurtige og punk-aktige seksjoner bykser frem under artistens torturerte og kavende vokal.
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Vardok Nalt synes å gjøre fremskritt med de nye singlene – i alle fall på «Her er Ingen Lys». De programmerte trommene virker mindre distraherende i denne omgang, og de sludge-aktige trommebrekkene mot slutten er et interessant tillegg til prosjektets varierte inventar. Du merker fortsatt at det er et ungt band i en tidlig utviklingsfase, men tidvis aner jeg at ting faller på plass, og at lydbildet samler seg bak en overordnet intensjon. Det er bare å fortsette å holde et øye med karen; det skal bli spennende å se hvordan skrivinga tilpasser seg eventuelle plateprosjekter i fremtiden.
De ti månedene med fullstendig turnéstopp vi har hatt siden mars har tvunget yrkesmusikere verden over til å tenke i nye baner. Charli XCX slapp en «isolasjons-plate», skrevet og produsert alene i hjemmestudioet av artisten selv. VIERLIVE satte artister som Kvelertak, Sigrid og Aiming for Enrike i kontakt med noen av de dyktigste musikkvideo-produsentene vi har, og resultatet ble en serie streams som talte for live-konsertens relevante rolle selv under fullstendig lockdown. Leprous har selv holdt et par vellykkede streams i løpet av 2020, men at de dyktige musikerne ville gjøre det godt under transparente strømme-forhold kommer ikke som en overraskelse på noen. «Castaway Angels» derimot?
For et band som er notorisk opptatt av detaljer og lag i egne komposisjoner kan det nemlig virke rimelig revolusjonerende å senke skuldrene og bare spille. Det er nettopp det Leprous gjorde under innspillingen av «Castaway Angels»; etter kun en kveld med jamming ble låta innspilt i plenum på et enkelt take. Resultatet er en romslig og organisk meditasjon rundt velkjent tematikk for mange som har måttet streve seg gjennom endeløse dager i eget selskap under koronaen.
Låta begynner med kun vokalist Einar Solberg og Tor Oddmund Suhrkes akustiske gitarspill. Akvatiske effekter svever rundt i periferien, før dype, dumpe basspedaler signaliserer trommis Baard Kolstads inntog. Låta blusser gradvis opp fra dette sårbare, Kristian Kristensen-aktige utgangspunktet til en frisk bris av krystallisk prog-pop som har likhetstrekk med senere Anathema. Låta ble tatt opp hos Ocean Sound Recordings, og Adam Nobles produksjon fanger bandets hinsides tette samspill på en såpass klar og balansert måte at man nesten får lyst til å tvile på bandets uttalelse om at alt ble spilt inn på en tagning.
Låta i seg selv er en lineær og forfriskende lite overtenkt låt som kan virke enkel på første gjennomlytt, men som setter sine røtter over tid. Mye av grunnen til dette er som vanlig Einar Solbergs dynamiske og lidenskapelige ytelse bak mikrofonen, nå støttet opp av et band som ikke er redd for å la instinktene overstyre intellektet. Leprous er et band som jeg føler har blitt oversett av enkelte blant sitt potensielle publikum her i Norge, og jeg skulle gjerne likt å se musikken deres bli verdsatt av en større del av demografien utover metall-miljøet. Med «Castaway Angels» har bandet skapt en lydmessig forbindelse til en bredere norske musikk-sfære, så man får håpe dette kan bidra til å gjøre bandet til en enda større profil her i Nord.
Kal-el – «Paranoid» (Black Sabbath cover)
Signert til Argonauta Records, ute nå via bandets Bandcamp
På sitt cover av Black Sabbath‘s ikoniske «Paranoid» har stoner rock-bandet Kal-el fra Stavanger gjennomført et tankeeksperiment: hvordan hadde låta hørtes ut om den først ble utgitt på Sleeps ‘The Sciences’ fra 2018? Transformasjonen fra småjoggende hardråkk til blytung stoner-jam viser seg å passe låta helt utmerket, selv om klassikeren ikke vinner betydelig mer enn den taper under forvandlingen.
Etter litt sprakende feedback setter bandet i gang med den velkjente åpningen til Tony Iommi, og før vi vet ordet av det er vi passasjerer på en saktegående mammut av et romskip som spiller en korrumpert utgave av Sabbath-låta på anlegget. Vokalen til «Cpt. Ulven» er som en blanding av Ozzy Osbournes nasale belting og den høytsvevende røsten til Brett Campbell fra Pallbearer, og passer uttrykket som hånd i hanske. Grunnet låtas nye tempo har han tatt seg friheten til å skrive om vokallinjene så de ligger godt i hans eget register, og selv om jeg savner refrengets fengende melodi, så fungerer det for det meste.
Kal-els versjon av «Paranoid» er et artig sjangereksperiment, og vil mest sannsynlig vil kunne bli en gjenganger i live-settene deres, om det ikke allerede er tilfellet. Til lyttebruk i egen heim er det derimot ikke en låt som opprettholder interessen nevneverdig over flere lytt. Grunnen? Der originalen er et kjapt skudd av energi som entrer og forlater blodårene i løpet av et øyeblikk, er coveret en nesten fem minutter lang trask gjennom fire vers, to soloer og ørten-hundre ned-tunede gitarhogg. Til tross for noe overflødig repetisjon er dette uansett en artig kuriositet, og jeg setter stor pris på at bandet tok sjansen til å fullstendig endre låtas karakter fremfor å by på en eksakt reproduksjon, noe som forekommer altfor ofte i metall. Absolutt verdt et par lytt!
Last Lightning – «Helvete»
Usignert, ute nå på div. strømmetjenester
«Helvete» er den andre singelen svartmetallbandet Last Lightning har sluppet i vår korte tid som blogg. Som forgjengeren, «Fjellets Mørke Toner», er det snakk om en form for melodisk svartmetall med episk snitt som ikke ofrer intensiteten til fordel for smektende melodier.
«Helvete» er noe mer ensrettet enn annen musikk jeg har hørt fra Last Lightning, med en tremolo-basert melodikk som durer nesten uavbrutt fra start til slutt. Kombinert med dette får vi en growling som også maler godt innenfor linjene, så hadde det ikke vært for det mer dynamiske trommespillet (se de Mgła-aktige cymbal-touchene mot slutten av låta) hadde det fort kunne blitt flatt. Jeg liker introriffet med sin franske/ nederlandske svartmetall-karakter, men utover det blir det litt mye blank riffing og konvensjonelle progresjoner.
Der «Fjellets Mørke Toner» hadde et tydelig høydepunkt i sin stopp-start-riffing, mangler «Helvete» et moment som skiller låta fra mengdene av melodisk svartmetall som kommer ut hver uke. Jeg vil derimot ikke si at bandet går på en betydelig smell med utgivelsen av låta, og fans av natur-inspirert, melodisk svartmetall vil definitivt finne noe å huke tak i ved «Helvete».
Vardok Nalt – «Svartediket i Mørket», «Jeg Bare Sover» og «Henfallen Dependens»
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Vardok Nalt er et enmanns-band fra Osterøy utenfor Bergen som bruker hjemmesnekra svartmetall som et utløp for all mulig slags angst og håpløshet. Som et resultat av at denne tematikken er så tydelig kommunisert via låttitler, tekst og singelcovre vil nok de fleste instinktivt plassere Vardok Nalt i DSBM-sjangeren (depressive/ suicidal black metal) sammen med band som Austere og Thy Light. Om man titter forbi tekstene er det derimot lite ved prosjektet som peker mot disse trakter, ettersom Vardok Nalt spiller en form for aggressiv og sjanger-agnostisk svartmetall, heller enn den atmosfæriske svartmetallen som dominerer i DSBM-landskapet.
Prosjektets tre første singler bærer åpenbare preg av at prosjektet er i oppstartsfasen. Ustemte gitarer og en oppstykket miks vitner om en produsent i lære, og hyppige innslag av uortodokse elementer blandet med svartmetallen (Se grooven som dukker opp et halvminutt ut i «Svartediket i Mørket») gir en viss nakkesleng under lyttingen. I tillegg har de programmerte trommene en tendens til å slå over i rock-lenende rytmikk når det ikke dreier seg om ren rulling eller blasting, noe som ytterligere forvirrer anmelder. Sprikende lyd-identitet er en vanlig utfordring å hanskes med som et ungt enmanns-band, og det vil være urettferdig å frarøve Vardok Nalt den tiden som trengs for å eksperimentere seg frem til et samlet sound. Dette er også låter som per Youtube-beskrivelsene har blitt skrevet og spilt inn på kort tid, så umiddelbart uttrykk ser ut til å være høyere prioritert av artisten enn flisespikk og filing for øyeblikket, noe jeg støtter.
Bandet virker mest lovende for meg når det introduserer enn viss musikk-tematisk kohesjon, som i variasjonene på åpningsmelodien som dukker opp på forskjellige steder i «Jeg Bare Sover». I tillegg virker artisten å være i besittelse av en naturlig kraftfull og ekspressiv stemme som virkelig er godt rustet for å uttrykke den typen eksistensielle kval som beskrives i tekstene. Alt i alt presenterer Vardok Nalt mye som kan bygges på og raffineres på sine første tre singler. Det er umulig å si hvor denne kunstneriske prosessen kommer til å føre hen, så for øyeblikket er det nok best å vente på videre produksjon før man forsøker å danne seg et klart bilde av artisten. Jeg skal i alle fall følge med!
(Etter jeg publiserte denne posten så jeg at Vardok Nalt har publisert en ytterligere låt på Bandcamp og Youtube. Se opp for omtale i neste ukes spalte!)
The Deviant er et dødsmetall-band fra Stavanger som ble stiftet av musikere fra gjeve band som 122 Stabwounds og Gehenna. De har til nå gitt ut to plater under sitt navn, ‘Ravenous Deathworship’ (2005) og ‘Lightning Bolts’ (2018), og den tredje er titulert ‘Rotting Dreams of Carrion’ og slippes neste uke via Soulseller Records. De første par platene inneholdt solid men lite oppsiktsvekkende dødsmetall som balanserte mellom gamle-skolen og et mer moderne uttrykk. Signeringen med Soulseller burde bety at The Deviant i 2020 strekker seg enda lengre mot 90-tallets idealer, noe de tre singlene fra plater bekrefter.
Produksjonen til The Deviant har i 2020 kuttet ned på de moderne, digitale kantene fra tidligere, og er erstattet med en varm og smussete kombinasjon av Bolt Throwers tyngde og svensk gromhet. «Son of Dawn» begynner med en dødsgalopp i bassen, før et kvernende Autopsy-riff skaper forbindelser med det klassiske Florida-uttrykket. Den veloljede krigsmaskinen durer gjennom en rekke liknende riff, før en plutselig blast beat signaliserer svartmetallens ankomst på den istykker-sprengte slagmarken. Kaotiske Hanneman-fraser og et harmonisk underlag hever de seirende sine storslåtte banner, før en retur inn i åpningsriffene fullbyrder sirkelen.
Soundet som blir presentert av The Deviant på «Son of Dawn» appellerer mye mer til meg enn den litt for ordinære stiliseringen vi ble møtt med på de første par platene, men likevel er det en del som mangler for at bandet skal kunne løsrive seg fra eksisterende uttrykk og skape sin egen nisje i dødsmetallens overfylte rekker. «Son of Dawn» føles også mer som en samling kule ideer enn et velformet narrativ, så retningen føles sprikende over låtas seks minutter. De to foregående singlene var dog mer fokuserte, så jeg er likevel positivt innstilt i påvente av plateslippet neste uke.
Ravn – «Evighet»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Ravn er et Trondhjems-band som benytter den velkjente kombinasjonen av melodisk doom og sirene-aktig kvinnevokal for å kaste en eventyr-aktig tåke over deres folketradisjons-inspirerte låttekster. Debutplata «I Mørke Natt» fra 2018 var et sterkt bidrag til Norges beskjedne melodiske doom-tradisjon, og burde ha skapt mer oppmerksomhet innenfor metallmiljøet enn den gjorde.
Et harmonisk gitar-kor hentet ut ifra My Dying Brides klassiske periode åpner bandets nyeste singel, «Evighet», før power chords og ren gitarplukking gir assosiasjoner til de mer kontemporære tilnærmingene til band som 11th Hour og Isole. Vokalen til Hildegunn Eggan er formet etter folkemusikkens idealer både i klang og måten hun bygger opp frasene sine, og gjør seg godt som fokuspunkt i lydbildet. Melodiene er sterke og minneverdige – spesielt i refrengene – og minner i kombinasjon med den tunge chuggingen mot slutten av låta om min personlige norske favoritt innenfor dette uttrykket, Lumsks ‘Troll’ fra 2005.
«Evighet» er en solid og fengende låt som med fordel kunne vært utvidet med en bro av noe slag, og som med en litt større produksjon hadde kunnet konkurrere godt med mer etablerte artister innenfor samme uttrykk. Jeg har foreløpig ikke hørt noe om plateplaner fra bandets hold, men jeg håper «Evighet» stimulerer til videre produksjon, ettersom tiden er moden for mer forhekset mytespinning fra Ravn.
Ingwaz – Insmouth
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Nå som vi alle har forsøkt å leve et komplett og meningsfylt liv innenfor hjemmets fire vegger i noen måneders tid har det blitt smertelig klart at det er et dødfødt prosjekt. Våre kravstore psyker krever utepils, sosialt samvær og livemusikk for å fungere, og om ikke minst én av disse kriteriene overholdes til enhver tid legger den mentale tåken seg som på en vindstille november-dag. En ting som har gjort det mulig å holde seg noenlunde produktiv det siste halvåret har vært hyppige avbrekk i skog og mark, men selv denne salven har blitt nektet flere av oss i de verste smitte-periodene.
Til disse uheldige by-beboerne som ikke lever i gangavstand til norsk natur anbefaler jeg den siste singelen til enmanns-svartmetallbandet Ingwaz, «Insmouth». Her finner du gurglende elver av gitar, tornete vokal-kratt og steinurs-trommer som vil gi deg ditt etterlengtede avbrekk fra skjermtid og lesebriller. Er det tydelig hjemme-mekka, tidvis ute av sync og fullstendig blottet for instrumental-teknisk fyrverkeri? Absolutt. Er det et friskt blaff av utmark, piskende vind og syrlig regn som kan rive deg ut av den mentale tåka og blåse ild i den vaklende motivasjonen? Ja! Om du har fire minutter til gode og du behøver å tømme deg for litt overflødig energi, ta en snartur gjennom Ingwaz‘ «Insmouth».
«Invisible Enemy» er singel nummer to fra den kommende plata til det norske powermetal-bandet Gaia Epicus som bærer tittelen ‘Seventh Rising’. Det er snakk om umodifisert, klassisk powermetal, med Judas Priest-riffing, duellerende shredding og fengende refrenger. Med seg på singelen har han fått Mike Terrana, en legende innenfor power/tradmetall-sirklene som har spilt med bl.a. Gamma Ray og Axel Rudi Pell.
Med en tekst som tatt bokstavelig beskriver et snikangrep, men også kan tolkes som en metafor for koronaens flyktige offensiv har Gaia Epicus blandet fantasi og virkelighet på fint vis, noe som gir låta et ekstra tematisk lag å spille på. Hovedriffet er en slagkraftig tradmetall-hammer, og sammen med Terranas presise og kreative stikkeføring bak trommesettet koagulerer de ulike elementene til en ukomplisert dose moro. Refrenget setter seg fort i hjernebarken, og selv om koringa ligger noe høyt i miksen tilfredsstiller låta alle de viktigste kravene til en vellykket powermetal-singel.
«Invisible Enemy» vil selvfølgelig ikke gjøre det døyt for folk som ikke vet å sette pris på den corny fargeeksplosjonen sjangeren powermetal er, men det er et faktum fans av uttrykket har forsonet seg med for lenge siden. For de innviede vil singelen være en gledes-fremkallende liten jam å spinne i påvente av den kommende fullengderen.
Tottal Tømming – Svett Knark
Ute nå via Kannibal Records
Det høyst elskverdige grindcore-bandet Tottal Tømming har sett ‘The Social Dilemma’ på Netflix, og dokumentaren har rystet grunnvollene deres. Nå ønsker de å melde sin avgang som passasjerer på teknologi-toget, og deres avsluttende twitter-melding har tatt form av en to-minutters kraftsalve av en grindcore-låt.
«Svett Knark» kan best oppsummeres som en facebook-feed som løper løpsk, eller kanskje som en viral video av et brennende trappetroll som tumler nedover en mine-belagt skråning i ti-dobbel hastighet. Fort og gæli går det i alle fall, og for å kompensere for manglende forståelighet av vokalen har bandet i all sin nådighet publisert en tekst-video på deres sosiale medier(!). Videoen er høy-budsjett, kunstnerisk og smakfullt nyansert, og presenterer bandets argumenter på høyst veltalende vis.
Nei, dette er selvfølgelig nok en frenetisk men fengende grindcore-fest fra de evig-skøyende duracell-kaninene i Tottal Tømming, så nyanse og smakfullhet skal du lete lenge etter. Bandet er som vanlig kun opptatt av å skape et stykke auditiv hærverk som vil få blodet til å bruse hos de moshende masser, og – til ingens overraskelse – de får det til. Tottal Tømming setter motorsagen til egen skjermtid på «Svett knark».
Metallurgi 