arania – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Ildfar – Sorrowful echoes of perdition

Ildfar, et svartmetallprosjekt drevet av Thomas «Favn» Aamodt, er blitt en gjenganger i Metallurgis platespalter gjennom nå å ha lansert tre skiver siden 2021. Disse tre skivene er også prosjektets eneste, selv om internetts metall-encyklopedi skal ha det til at prosjektet startet opp i en eller annen form allerede i 1994, da den norske svartmetallen fortsatt hadde voksesmerter. Ildfar har også levert noen nokså habile svartmetallplater nå på 2020-tallet, der folketonale elementer gjerne har vært det som har justert et ellers svært tradisjonstro uttrykk.

Dette går Ildfar litt bort fra på sin nyeste skive ‘Sorrowful echoes of perdition’. Dette er en mer rendyrket og mørk svartmetallutgivelse, der det virker som at Favn har forsøkt å kanalisere mer depressive takter enn tidligere. Det er stilistisk valg som håndteres godt, og noen av høydepunktene på denne skiva er nettopp de der Ildfar viser seg fra sin mest aggressive side.

Dette gjelder for eksempel den flerrende andrelåta «Kulden som river i mitt sinn». De Burzumske stemningene og den fryktinngytende avslutningen på åtteminuttsmastodonten «We Fall» er også klare høydepunkter i så måte, så vel som de krigerske gitarpassasjene i avslutningslåta «Du Visner». Ildfar lykkes særlig i «Depths of the soul» også med mer melodiske innslag.

Likevel synes jeg ‘Sorrowful echoes of perdition’ viser en del forbedringspotensiale. Det desidert svakeste her er de to interludene «Til graven…» og «Emptiness», som begge er melankolske pianospor som både føles klisjéfylte og dårlig innbakt i plateopplevelsen som helhet. Jeg synes heller ikke Ildfar alltid treffer så godt når det gjelder produksjonen, der vokalen ligger litt lavt til og synthen, som til tider dukker opp, ikke sklir helt heldig inn i lydbildet. Stort sett er denne skiva nokså habil svartmetall, men jeg synes dessverre ikke plateopplevelsen er helt konsistent på grunn av dette. Det er synd, for jeg synes Ildfar treffer svært godt i de beste låtene her.

Skrevet av Alexander Lange

Arania – Whispering Embers

Det er tydelig at trønderske metallbandet Arania har tatt tiden til bruk i arbeidet med debutskiva ‘Whispering Embers’. Bandet har eksistert på papiret siden rundt 2018, men foruten EP-en ‘Mental State’ fra 2021 har mesteparten av aktiviteten deres utspilt seg bak sceneteppet. ‘Mental State’ viste dog at det lå et klart potensiale i bandets perspektiv på melodisk, symfonisk metall, og på ‘Whispering Embers’ blir dette potensialet i stor grad realisert i form av en variert, storslagen og inntrykksfull plateopplevelse.

Som nevnt i omtalen min av ‘Mental State’ fra 2021 henter Arania tydelig inspirasjon fra hjørnesteinsbandene innenfor norsk symfonisk metall, altså Tristania og Sirenia. Men i tillegg til den fengende dramatikken som pushes av nevnte band, har musikken til Arania ofte også et oppløftende tonespråk som virker hentet fra power metal og de mer episke hjørnene av tradmetallen. Sånn sett kan musikken på ‘Whispering Embers’ til tider sammenliknes med den undervurderte diskografien til Andreas Nergård (Nergard), kanskje spesielt når synth-strykerne jager gjennom lydbildet.

Arania har åpenbart tenkt nøye gjennom hva som må til for å fikse overgangen fra kort-format til stor-format, og åpningsstrekket fra preludiet «Forsaken» og inn i det første minuttet av «Open My Eyes» benytter seg av alle tilgjengelige midler for å skape en følelse av begivenhet. Gode melodier virker å smette ut fra hver eneste krik og krok i det vi begir oss gjennom skivas første par-tre låter, samtidig som tunge riff og ditto heroisk trommespill sørger for at musikken ikke oppleves som sukkersøt og tannløs. Denne kløktige balanseringen av tungt og fengende peker nok en gang i retning band som nevnte Sirenia og Nergard, men også mer powermetalliske norske enheter som Mantric Momentum.

‘Whispering Embers’ har en tydelig storstruktur, hvor både platas A-side og B-side krones med en lengre, mer eventyrlysten låt. Dette er en meget god måte å strukturere en såpass lang skive på, ettersom man alltid har et tydelig mål i sikte dersom øyeblikket man befinner seg i ikke skulle fenge. Personlig har jeg nok mest sansen for skivas A-side, ettersom den innehar både en større tetthet av tunge riff, favorittlåtene «Open My Eyes» og «Hubris», samt den fabelaktige storkonstruksjonen «The Hunt» som verdig finale. B-siden befinner seg akkurat litt for lenge i softere territorier for min egen del (står B-en i B-side for «ballade» mon tro??), selv om avslutningssporet «From Ashes» er nok en heseblesende, episk triumf for Arania.

‘Whispering Embers’ er en bunnsolid symfonisk metallplate som kapitaliserer godt på det ulmende potensialet vi så i Aranias EP fra 2021. Kritikken min begrenser seg i hovedsak til enkelte beslutninger knyttet til produksjon og vokal, hvor jeg synes vokalen til Aina Catrine Hammern ligger en smule langt frem og nakent til i lydbildet. I tillegg synes jeg vokalen ofte blir litt for pen og pyntelig – spesielt når det instrumentale underlaget trapper opp tempoet og tyngden – hvilket understrekes av de mer helhjerta vokalprestasjonene på låtene «The Hunt» og «From Ashes». For fans av melodisk, symfonisk metall burde ‘Whispering Embers’ være lett å like, og jeg synes Arania kan være godt fornøyde med det de har levert på sin debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dragonfall – Cold Whining Road

Dragonfall er et splitter nytt heavy metal/hardrock-band fra Horten som lar seg inspirere av 80-tallets arena-helter innenfor nevnte sjangre. Over de fire låtene som utgjør debut-EPen ‘Cold Whining Road’ (skulle det forresten vært ‘Cold «Winding» Road?) demonstrerer bandet et tydelig talent for enkel, effektiv låtskriving, minneverdige refrenger og temmelig imponerende instrumentferdigheter, uten at noe definitivt særpreg gir seg til kjenne.

Stilistisk sett plukker jeg opp referanser til band som Judas Priest via Bjørnar Marthinsens tunge riffing, Accept via den fabelaktige stemmen til bandets vokalist Cato Johansen, ogEurope som følge av både de tydelige arena-aspirasjonene og den bombastiske synthen som dukker opp med jevne mellomrom. EP-coveret og bandnavnet vil nok for mange gi inntrykk av at Dragonfall henter inspirasjon fra sfærer som fantasy-litteratur og power metal, men foruten en Game of Thrones-inspirert introduksjon til åpningssporet så befinner vi oss altså trygt innenfor tungmetallens og hardrockens territorier.

Samtlige av låtene på ‘Cold Whining Road’ inneholder sterke vokalmelodier, velkalibrerte arrangementer og flashy men velskrevne gitarlicks og soloer, men jeg har likevel funnet et par låter jeg synes er spesielt bra på EP-en. «Hell or High Water» har med enkelhet det mest fengende og allsang-verdige refrenget på utgivelsen, og «Closer to Heaven» kan også skilte med et musikalsk drama som går mye av norsk tradmetall i 2024 en høy gang. Det eneste som egentlig jobber imot Dragonfall på ‘Cold Whining Road’ er produksjonen, hvor spesielt vokalen til Cato Johansen låter overraskende blass gitt hans åpenbare kvaliteter som sanger. Utenom dette er det mye å like ved debut-utgivelsen til Dragonfall, spesielt om du er blant dem som gleder seg aller mest til å se Europe på årets utgave av Tons of Rock på Ekebergsletta.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urstrid – Urstrid

Urstrid er en trio som med sin selvtitulerte debutskive herved er på kartet over norske svartmetallband som spesialiserer seg innenfor den mer melodiske siden av sjangerlandskapet. Dette er musikk som minner mye om for eksempel Ulvers ‘Bergtatt’, og er også preget av en del elementer som gir assossiasjoner til Taake og Darkthrone.

Tospannet «Blodhevn» og «Offesteinen» åpner plata på habilt vis, og særlig førstnevnte demonstrerer et overbevisende meloditeft. Det er i det hele tatt melodiene som er Urstrids hovedverktøy på denne skiva, og det bidrar til en del sterke høydepunkter; for eksempel synes jeg et av temaene på «Trolldom» utmerker seg ved også å vise en mer kompleks side av melodihåndverket.

Urstrid finner imidlertid også plass til mer rifftunge affærer med skarpere tenner, som den trampende «En Krone Av Ild» som for øvrig er en velkommen kuriositet midt på plata. Den er velkommen fordi Urstrids materiale ellers likevel blir litt vel ensformig og langstrukket, og jeg kommer ikke utenom tanken om at utgivelsen hadde passet bedre som en EP. Avslutningslåta «Hundre År Med Vinter» er for eksempel langt fra en dårlig låt i seg selv, men jeg føler meg rett og slett mettet på det Urstrid har å by på når avslutningsstrekket står for tur.

Det mest lovende peket fremover er definitivt «Født Under En Svart Måne», der jeg vil påstå at Urstrid mønstrer både det beste riffet og den beste melodien på hele skiva. Og denne plata er for all del god selv om jeg hadde ønsket meg noen oppstrammere, og for øvrig også preget av en svært god produksjon og sterke prestasjoner. Jeg gleder meg definitivt til neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange

Belfalas – Dor-En-Ernil

Da har altså det instrumentelle solo-prosjektet Belfalas sluppet ‘Dor-En-Ernil’, som i følge skaperen er ment å telle som en full-lengder. Dette slår meg som ukonvensjonelt gitt innholdet på utgivelsen, som består av tre nye spor og to av demo-innspillingene fra ‘Cries of the Coming Wind’, som ble sluppet tidligere i år. Det er snakk om atmosfærisk, symfonisk melo-death som passer like godt som bakgrunnsmusikk til introspeksjon som til dagdrømming om storslåtte slag på blodige slagmarker, og til tross for at låtene mangler vokal er de temmelig lette å la seg fenge av. Det er ikke så mye annet å si om musikken til Belfalas for øyeblikket, men ta for all del en lytt eller ti dersom du liker å la tankene vandre til fjerne fantasy-riker til lyden av episk, atmosfærisk metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Styggedom – Massedrap

Kjartan «Nattsvart» Øvrehus er en skikkelse som har gjort seg bemerket gjennom en hel rekke svartmetallprosjekter, blant annet Nitrist. Mange av dem, om ikke alle, er sentrert rundt det lille rogalandske plateselskapet Bad Noise Records, som også har band som Evig Hat, Dimmu Bongir (nei, ingen stavefeil!) og Kirkegrill. Styggedom er fyrens nyeste prosjekt, og på debututgivelsen ‘Massedrap’ evner han – som i mange av sine andre prosjekter – og koke opp vederstyggelig svartmetall som er tro mot røttene på en ganske så appellerende måte.

‘Massedrap’ består nemlig av nikkeverdig og uhøytidelig svartmetall av den gamle skolen, der stygge og ekle gloser proklameres over en rå og hjemmebakt produksjonsdrakt. Det minner spesielt mye om en del Darkthrone-materiale, og tendenser lik dem man finner i klassikeren «Sjakk Matt Jesu Krist» åpenbarer seg for eksempel raskt i den fengende åpningslåta «Forlatt herfra til Helvete».

Styggedoms ess i ermet mener jeg er vokalen, særlig på grunn av tekstene som i sin krasse, rogalandske fasong også er hørbare. Linjer som «skyta deg sjølv med shotgun!» nører opp under platas herlige, misantropiske legering, og tekstene får ofte også drahjelp av noen strålende, taktfaste grooves, som i den minneverdige «Kristenmanns blod». «…og Satan spiller solo!» rekker Nattsvart også å berette før en sinnsyk gitarsolo krydrer til «Blod og hat», en av platas beste låter. Slike ting gjør at denne plata blir en underholdende affære i all sin vemmelighet.

Verktøykassa er ellers litt skral, og den nevnte «Blod og hat» er en av de beste låtene nettopp fordi lengden på den rettferdiggjøres av variasjon. ‘Massedrap’ er ellers preget litt vel mye av repetisjoner, og noen av låtene blir også litt like, selv om låter som den litt sakteregående «Nidingsverk» riktignok bidrar med litt dynamikk. Først og fremst er likevel ‘Massedrap’ et friskt pust som jeg har fått mye sans for, der Styggedom leverer tradisjonstro og misantropisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Vredehammer – «The Dragons Burn»

Per Vallas Vredehammer fortsetter opptakten til sin kommende skive ‘God Slayer’ med singelen «The Dragons Burn». Dette er den korteste og mest direkte låta vi til nå har fått høre fra plata, og lener seg tyngre på death metal-elementene i bandets uttrykk. Vredehammer lykkes stort sett godt med dette med tanke på låtas høye intensitet og gode balanse mellom ekspansive og tunge elementer. Det i utgangspunktet solide hovedtemaet blir imidlertid repetert litt vel mye, og låta kunne nok vært enda kortere. «The Dragons Burn» er likevel i all hovedsak et sterkt pek mot plata som kommer i slutten av mai.

Skrevet av Alexander Lange

Trail of Tears – «Winds of Disdain»

Trail of Tears er et symfonisk metallband med en historie som i år har strukket seg over hele tretti år, fra da bandet ble stiftet under navnet Natt i 1994. Bandet startet opp igjen i 2020 etter å ha vært inaktive siden 2013, og skal i år slippe den første utgivelsen siden nettopp 2013 når de lanserer EP’en ‘Winds of Disdain’ den 24. mai.

En smakebit har nå kommet i form av tittellåta, som på alle måter vitner om en bandbesetning med mangfoldige års erfaring og lange CV’er. «Winds of Disdain» er utvilsomt først og fremst skreddersydd for de mest dedikerte fansene av sjangeren, men har også potensiale til å treffe litt bredere – særlig på grunn av to sterke vokalprestasjoner som balanseres godt og et smakfullt refreng.

Skrevet av Alexander Lange

Berzerkerbreath – «Despondency»

«Despondency», andresingelen til det nye moderne metallprosjektet Berzerkerbreath, bidrar til å ekspandere det stilistiske universet vi ble presentert for på debutsingelen «When Everything Collapse». Låta er visstnok forankret i den samme, brutale, djent-berørte metal/deathcoren som sin forgjenger, men utvider denne sjangermiksturen ytterligere med en storstilt, nesten symfonisk skala på sine massive refrenger. Det virker som at Berzerkerbreath først og fremst er i en utforskningsfase for øyeblikket, og «Despondency» fremstår som en kreativ sprengladning som tenker innhold i første omgang og deretter form. Spesielt de ekstreme vokalforvrengningene til Jørgen Nordby gir mersmak, og jeg kan for så vidt sette pris på den utøylede, hemningsløse energien som bandet har utsondret på materialet sitt til nå. Det skal bli spennende å se om dette bunner ut i en utgivelse på sikt, men foreløpig er jeg godt fornøyd med å innta det kreative råstoffet som Berzerkerbreath sender ut i musikk-eteren.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arania – «The Hunt»

Det er nå kun et par dager til slippet av Aranias debutskive ‘Whispering Embers’, og dermed har vi altså fått servert en siste smakebit i form av singelen «The Hunt». «The Hunt» er lett gjenkjennelig som bandet som slapp EP-en ‘Mental State’ i 2021, men det er også tydelig at bandets ambisjoner har vokst i takt med deres fartstid, og låta er følgelig den lengste og mest utbroderte i bandets korte utgivelseshistorikk. Det er snakk om melodisk metall med både symfoniske trekk – dette via de mange lagene med strykere, blåsere og koring som utsmykker «The Hunt» – og triumferende melodikk som bærer en svak eim av powermetal. Jeg liker at bandet setter opp tempoet og leker seg med mer aggressiv riffing i låtas bro, og soloen som følger er både storslått og episk, om så noe i lengste laget. Alt i alt tyder «The Hunt» på at Arania tar steget opp fra EP- til albumformat på alvor, og at de akter å fylle debuten med et variert spektrum av både låtformer og stemninger. Så venter vi i spenning på slippet!

Skrevet av Fredrik Schjerve

BAPHY – «Kristent Blod»

BAPHY er et nytt soloprosjekt som beskriver sin egen musikk som resultatet av at «…et englebarn møter svartmetall». Vokalist/trommis/tekstforfatter Thea Ossum går i strupen på religiøse ledere og deres skremselstaktikker på prosjektets debutsingel «Kristent Blod», og det med en tung, hamrende form for svartmetall som henter tilleggsinstrumentering fra sjangerens tidlige symfoniske strømninger. Låtas langsomme beats, knusende gitarakkorder, samt de desperate, illsinte hylende til Ossum gjør at tankene mine heller vandrer i retning band som amerikanske Ragana – spesielt deres seigere, mer sludgy materiale – enn til den norske scenens mer tradisjonelle utøvere. Det er definitivt svartmetallisk intensjon å spore i musikken, men kombinert med de moderne produksjonsverdiene fremstår «Kristent Blod» som noe løst forbundet til sjangeren. Dette er selvsagt ikke noe problem i vår sjangerblandende tidsalder, men jeg er fremdeles nysgjerrig på hvordan Baphys musikalske identitet kommer til å fortone seg når vi har mer materiale å gå løs på.

Skrevet av Fredrik Schjerve

COFFEEGRINDER – «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE»

COFFEEGRINDER er et splitter nytt soloprosjekt som skriver buldrende, blytunge black/death-låter til ære for kaffens stimulerende egenskaper. Man finner ikke så mye av substans i prosjektets debutsingel utover noen enkle, Bathory-aktige riff og en morgengretten growlevokal, men så virker det ikke som at COFFEEGRINDER har aspirasjoner om å være noe annet enn et mildt køddent lavterskel-band i utgangspunktet. Sånn sett er «KNUSTE SKALLER OG LUNKEN KAFFE» en helt kurant men lite oppsiktsvekkende kuriositet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Borknagar – «Moon»

Borknagars nye singel, «Moon», føyer seg fint inn i rekken med låter som har funnet veien ut av bandets hvelv i senere tider. Siden «Vintersorg» forlot besetningen etter utgivelsen av ‘Winter Thrice’ i 2016 har jeg fått inntrykket av at bandet har latt sine melodiske instinkter få fritt spillerom, med det resultat at ‘True North’ og singlene fra den kommende skiva ‘Fall’ lettere kan klassifiseres som progressiv metall enn progressiv svartmetall.

Dette gjelder også deres nyeste singel «Moon». Det er i det hele tatt snakk om fargesprakende og fengende progmetall med et ørlite hint av svartmetall, krydret med ikke bare én men TO arenaklare gitarsoloer. «ICS Vortex» pryder som vanlig tilstelningene med sine utypiske, utbroderte vokalstrofer, og holder seg i dette tilfelle fullstendig unna growls og skriking. Akkurat som på «Nordic Anthem» sliter jeg litt med å fordøye denne «softere» utgaven av Borknagar, og jeg skulle gjerne ønske at låta hadde noen litt mer beske og ekstreme elementer som kunne veie opp for de sødmefylte. Vi får se om denne kritikken gjør seg gjeldende for resten av skiva også, som slippes i sin helhet om kun to drøye ukers tid.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dark Delirium – «Lost in Shadows»

I april slipper rogalendingene i Dark Delirium sitt fjerde album på tre år (der også en EP har sneket seg inn), og for snart to uker siden fikk vi andresingelen «Lost in Shadows» servert. Dette er meg bekjent den lengste låta bandet har sluppet noensinne; bandets sømløse blanding av metalcore og melodisk death metal får her utfolde seg utover drøye åtte minutter.

Som seg hør og bør låter det temmelig svært og mektig. Låta åpner via ublyge blåsere og etablerer seg deretter i hektisk metallmodus, før Dark Delirium lander det svært godt med en lang og mer traskende avslutning. Dramatikken og noen kule spoken word-sekvenser gjør at det låter mer Dimmu enn noensinne tidligere. Om du ikke liker slikt kan jeg garantere at du kommer til å hate det, men resten av oss tror jeg kan skrive under på at dette er kule og nokså profesjonelt utførte saker – selv om jeg fortsatt sliter litt med skrikevokalen til herr Ekse.

Skrevet av Alexander Lange

Arania – «Darkest Night»

Det melodiske metallbandet Arania har fremdeles ikke gitt oss noen tittel på deres kommende debutskive, til tross for at singlene allerede har begynt å dukke opp i strømmetjenestene. Førstesingelen «Come Find Me» bød på et gledelig gjensyn med det trønderske bandets fengende men tunge, symfoniske metall, og viste i tillegg til en lydproduksjon som hadde fått seg en kraftig overhaling siden sist. «Darkest Night», den andre og trolig siste singelen fra den kommende skiva», er på sin side en vaskeekte powerballade. Over klimprende piano og sørgmodig gitarspill minnes bandets vokalist Aina Catrine Hammern menneskene som ikke er i blant oss lenger, før en himmelspjærende gitarsolo sender setter et tårevått punktum på minnestunden. Det hele fremstår nok temmelig ordinært i kontekst av powerballadens format, men også temmelig jordnært og fint som følge av det enkle men relaterbare budskapet. Jeg savner muligens det lille ekstra hva gjelder både instrumentalarrangement og vokalfremførelse, men «Darkest Night» er alt i alt en fin leveranse fra den trønderske gruppen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Uncanny – «Music for the Faint Hearted»

Uncanny er en trio som har ligget stille på utgivelsesfronten i nesten et tiår, men som har bestemt seg for å vekke seg selv fra dvalen i år. Den 19. april kommer bandets neste plate, og singelen «Music for the Faint Hearted» skal gi oss et varsel om hva vi har i vente.

Uncanny har overfor oss skrevet at de lar seg inspirere både av post-metal-bandet Grant the Sun og de mer progga instrumentalvirtuosene i Addiktio og Astrosaur. Det er interessante og ikke minst treffende sammenligninger, og både tunge, sludga gitar- og bassgrunn, spretne detaljer oppå og elleville taktskifter preger musikken på «Music for the Faint Hearted». Ikke minst er Uncanny gode på å bygge lydbilder på denne låta. Jeg aner også noe mer lekenhet og eventyrlyst enn det som var på forrige utgivelse. Så jada – jeg gleder meg!

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Arania – «Come Find Me»

Det symfoniske metallbandet Arania fra Trøndelag holder for tiden på med å gire opp til førsteskiva, og i den anledning har de sluppet singelen «Come Find Me». Trondheimsbandet kjørte en slags utprøvning av eget sound på debut-EP-en ‘Mental State’ i 2021, og basert på min egen omtale fra rundt den tida var utprøvningen en suksess. Jeg nevnte blant annet at bandet «leverer fargerik og fengende symfonisk metall på ‘Mental State’, og at «Arania har ambisjoner om å opptre på de mellomstore til store scenene når konsertscenene åpner igjen».

Nå har konsertscenene vært åpne for fullt i en god stund, og Arania viser fremdeles tydelige tegn til at det er de større scenene de har siktet seg inn på. «Come Find Me» viderefører mange av elementene vi husker fra ‘Mental State’, – punchy, melodeath-inspirerte gitarer, symfonisk dramatikk og fengende, yndig vokal – men kommer kledt i en mer bombastisk lydproduksjon som fremhever bandets kommersielle aspekter. Det gjenstår dog et stykke å gå før jeg ville sagt at miksen holder profesjonelle standarder; til det er musikken for komprimert og vokalen tidvis for utsatt og naken. Arania virker uansett innstilt på å gjøre det beste ut av de midlene de har (se låtas musikkvideo på Youtube), og «Come Find Me» er for all del en solid leveranse fra den norske grasrota innenfor symfonisk metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Horrifier – «Sadistic Impalement»

Det er en glede å konstatere at Oslo-bandet Horrifier skal slippe skive før året er omme. Death metal-kvartetten slapp en svært imponerende demo i fjor, der de først og fremst utviste en herlig forståelse for sjangerens bestanddeler; ‘Howl From The Grave’, som den heter, er i det hele tatt en juvel i norsk undergrunn når det gjelder dødsmetallshåndverk med ørlite thrash-krydder over. Kontrollen er overhodet ikke borte på førstesingelen fra den kommende plata ‘Horrid Resurrection’: «Sadistic Impalement».

Det aller mest lovende her er sannsynligvis produksjonen, som både er klarere, tyngre og mer voldsom enn på demoen (det skulle kanskje bare mangle, men mange feiler også i denne overgangen!). Når riffene også pares med svært habilt trommespill, fortoner også «Sadistic Impalement» seg som svært solid de første minuttene. Oppbyggingen i andre halvdel synes jeg halter litt, men til syvende og sist kommer Horrifier likevel nokså godt ut med intense grep i trommesegmentet og noen skikkelig stygge gitarsoloer. Vi gleder oss til plateslippet som skjer i midten av desember.

Skrevet av Alexander Lange

The Last Eon – «The Birth Of No-One»

Hva er The Last Eon, spør du? Jo, her er det snakk om et prosjekt som prøver seg på å blande sammen svartmetall, hardcore og hardstyle; enklere sagt er det snakk om industriell, thrasha ekstremmetall. Det fungerer også overraskende bra, i alle fall på den nyeste singelen «The Birth Of No-One», der bandet er nære på å treffe balansen mellom provoserende sjangerblanding og sjarmerende balanse mellom virkemidler.

Intensiteten er høy her, og preges av konstante, hurtige blast-beats, illsint vokal og skikkelig morsomme «Flight of the Bumblebee»-aktige gitarer. Det fungerer rimelig greit på tross av at produksjonen avskrekker litt fordi den er såpass tett og komprimert, og selv om også de industrielle, elektroniske elementene i andre halvdel blir litt for meget, gjør også The Last Eon en god jobb med å formidle hvorfor de bør være der – om de så burde vært litt bedre balansert mot resten. En morsom og stilig overraskelse, og en plate er på vei.

Skrevet av Alexander Lange

Dimmu Borgir – «Black Metal»

Storheten Dimmu Borgir har bestemt seg til å mimre tilbake til dagene i garasjen, og skal slippe cover-samlingen ‘Inspiratio Profanus’ i starten av desember. En smakebit har blitt sluppet i form av bandets versjon av selveste «Black Metal» av Venom. I alt er det kult å høre et mer moderne svartmetalltake på denne monumentale låta, selv om de industrielle, cyborg-aktige vokaleffektene føles litt unødvendige. Så blir det spennende å se hva som manes fram på de andre covrene.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Inflabitan – Intrinsic

Når man snakker «comeback-skiver» som fenomen, vil tankene oftest gå i retning band som etter en betydelig eller banebrytende karriere har valgt å gi seg, for så å returnere til en økt etterspørsel og kulturell kapital. Det er sjelden det er snakk om prosjekter som gjenoppstår 27 år etter de gav ut et par demoer, men det er altså nettopp det Inflabitan har gjort i 2021. De to demoene Sigmund Hansen og Carl-Michael Eide gav ut tidlig på 90-tallet kan ansees å være undervurderte perler fra andrebølgens formative fase, men til tross for dette har ikke Hansen valgt å spinne videre på dette nøstet. På debut-plata ‘Intrinsic’ henter han derimot inspirasjon fra andre uttrykk som ulmet i undergrunnen på 90-tallet, og produserer like så godt en egenartet form for black/thrash i prosessen.

‘Intrinsic’ er nemlig ikke en plate som enkelt og greit kan lempes inn med andre norske utøvere innenfor undersjangeren som Aura Noir og Condor. På plata møter teknisk og rytmisk kompleks thrash de svermende ledegitarene til den svenske bølgen av melodisk svart- og dødsmetall fra tidlig 90-tall, og balansen mellom de to uttrykkene svinger fra spor til spor. «Avanti Christo» operer nesten utelukkende innenfor et dødsthrash-format, hvor de brutale rytmene til Messiah utveksler slag med de mer høyspente frasene til de tekniske thrash-gudene i Sadus. På «Crown of Horns» sitter derimot svartmetallen i førersetet, det svenske tonespråket lett gjenkjennelig med sine dype blåfarger og snødekte landskap. Deretter svinger måleren helt over igjen på den varmesøkende thrash-raketten «Egocide», og sånn går nå dagene…

Noe av det mest særegne ‘Intrinsic’ har gående for seg, er den ukonvensjonelle tilnærmingen til rytmikk. Fraser forlenges eller forkortes på sporadisk vis, og sykliske riff spinnes som gradvis muterende vev gjennom låtenes spilletider. Trommene både følger og systematiserer endringene i det rytmiske vevet, og det at Anti-Christian fra Beaten to Death maktet å skrive og spille inn disse sporene på bare to dager er et testamente til dyktigheten hans bak trommesettet. Det er ikke bare instrumentene som finner glede i denne rytmiske leken, men også de glefsende vokalene til Sigmund Hansen. Utstyrt med lyrikken til tekstforfatter-talentet «Totembjørn» (også kjent som Aldrahn) drar Hansen på stavelser og deklamerer på nesten teatralsk vis, noe som fører til en ytterligere destabilisering av det rytmiske språket.

Kombinasjonen av det sammensatte uttrykket og den rytmiske kompleksiteten resulterer heldigvis i mer enn kun et interessant innpakning av kjente stiler, nemlig god musikk. Spesielt firkløveret som avslutter plata er verdt å fremheve, ledet i front av det absolutte høydepunktet «Symbols». ‘Intrinsic’s andre singel har et minneverdig åpningsriff, bestialske vers, stratosfæriske leads og makter å samle platas to rivaliserende uttrykk under et og samme banner. «The Evil Mainframe» og «The Great Surrender» trapper deretter opp det rytmiske spillet til et klimaks, før plata avsluttes med den majestetiske og lettere doom-påvirkede «Children of the Damned».

Det eneste jeg har å komme med av reell kritikk er at produksjonen er hakket flatere enn den hadde trengt å være. Det voldsomme og energiske i Inflabitans musikk er godt fanget på båndet, men mye av den ekstra instrumenteringen (orgel, klokker, dronende koring) er skjøvet unødvendig langt bak i miksen. Dette klarer på ingen måte å overskygge at Hansen har levert noe særegent og vitalt på debut-skiva til Inflabitan. ‘Intrinsic’ har et rytmisk bevegelsesmønster som har få paralleller i ikke bare norsk, men nordisk ekstrem-musikk, i tillegg til en aggressiv fremdrift som river med seg lytteren i dragsuget. Debuten til Inflabitaner en meget positiv overraskelse, og en plate jeg kan anbefale samtlige som er interesserte i teknisk og kreativt utforskende black/thrash. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black/Cell – Fear the Destroyer

Black/Cell er et metallband fra Stange ved Hamar som ble stiftet av musikeren Tom Hagen sommeren 2019. All musikken til både EP-en ‘Atonement’ fra 2020 og til debuten ‘Fear the Destroyer’ er skrevet av Hagen selv, hvorpå han skaffer hjelp fra gjestemusikere til å realisere låtene i studio. På de sosiale mediene til Black/Cell omtaler de seg selv som et svartmetall-band, noe som trolig vil forarge en del sofa-historikere rundt omkring i det norske land. Svartmetallen på ‘Fear the Destroyer’ er nemlig modernisert og blandet med så mange andre metall-uttrykk at modersjangeren tidvis er umulig å skimte gjennom det mekaniske kaoset som oppstår. Dette vil med andre ord bety at Black/Cell har sterkere troskap til de høyproduserte og mekanistiske svartmetall-utgivelsene som flommet over markedet på 2000-tallet enn de fundamentale dokumentene fra 90-tallet, og så lenge du er dette bevisst vil du ikke støte på betydelige hindringer når det kommer til å sette pris på hva Hagen har fått til på Black/Cells debut-LP.

Allerede ved å titte på omslaget og logoen som pryder ‘Fear the Destroyer’ vil man kunne mistenke at dette ikke er en typisk lav-oppløst svartmetall-skive dominert av høye frekvenser og blikkboks-trommer. Dersom du trykker play på åpnings-låta «Agony of the Fallen Gods» vil det faktisk være mulig å betvile om du har med en svartmetall-skive å gjøre i det hele tatt. «Agony…» har en introduksjon som «jogger-på-stedet» som det beste av nåtidig metallisk hardcore, og kunne – dersom man tar sidesynet i bruk – nesten ha sklidd inn på Code Oranges ‘Forever’ uten å skape oppstuss. Vokalist Evgen Zoidze har en brølete og kraftig stemme som, til tross for hyppige innslag av lyse rasps, ofte er doblet på en måte som skaper flere assosiasjoner til Metalcore og moderne dødsmetall enn til de rabide hylene som forpester de klassiske utgivelsene til Darkthrone og Burzum.

Men når andre låt, «Reap the Seeds», treffer øregangene blir forbindelsen til 2000-tallets svartmetall-maskinister tydeligere. Åpningsstrekket er mer eller mindre høyprodusert og storslagen svartmetall fra det sene 90-tall, før det mer rytmisk presise midtpartiet peker i retning den presise riffinga på plater som Dimmu Borgirs ‘Puritanical Euphoric Misanthropia’. Brått føles skiftet mellom svingene tretakt og lynraske blast beats på «Fear the Destroyer» svartere enn det meste fra Dimmus senere diskografi, og Black/Cell har blitt tydelig lokalisert i det norske slektstreet.

Og krysningspunktet mellom svartmetallens turbulente stormceller og det rytmiske stempelet til moderniserte former for dødsmetall er et undervurdert sted å befinne seg for et band i 2021. Den brutale tyngden som oppstår når programmerte trommer støtter opp under den rytmiske høyrehånds-eksplosjonen på slutten av «Fear the Destroyer» åpner opp muligheten til å nå frem til lytterbaser som konvensjonell, andrebølges-inspirert svartmetall rett og slett ikke er i stand til. Det er også et sound som er fleksibelt nok til å lande Black/Cell gigger med et bredt spekter av band med ulik sjangertilhørighet når restriksjonene letter, så å kunne skimte deres stjerne-formede logo komplimentere tilsvarende stjernespekkede line-uper er noe vi forhåpentligvis kan se frem til i årene som kommer.

‘Fear the Destroyer’ er generelt sett en svært energisk og hardt-slående reise gjennom en epoke innenfor norsk svartmetall som dagens aktører virker motvillige til å nærme seg. «Reborn» kombinerer aggressiv Immortal-riffing med romslige og lett-skingrende refrenger, og den punk-aktige driven og lav-slyngte bassen som fyrer opp «The Choir» er et deilig dynamisk tilskudd når den korte plata nærmer seg slutten. «Vulture» setter deretter et verdig punktum, med et basalt uttrykk som kan oppsummeres som åpnings-seksjonen til Metallicas «Orion» prosessert gjennom Einherjers veivalsende vikingmetall. ‘Fear the Destroyer’ er et lite unikum innenfor norsk metall anno 2021; en svartmetall-plate som ikke vegrer seg for å anvende 2000-tallets brutale mekanismer i søken etter sitt eget perspektiv på sjangeren. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Arania – Mental State

Usignert, ute nå via div. strømmetjenester

Arania er et symfonisk metallband fra Trondheim som startet sitt liv som en trio i 2018, drevet av vokalist Silje Vollans ønske om å skrive og fremføre musikk inspirert av artister som Within Temptation og Beyond the Black. Etter et par år hvor medlemmer kom og gikk og ulike besetninger ble utprøvd, er det nå bare gitarist Alex Gregersen og keyboardist Trond A. Wiklund igjen av originaltrioen, resten av mannskapet består av Aina C. Hammern på vokal, Martin Borelly på bass og Anders Kristiansen på trommer. Med medlemsutskiftingen har også lydbildet gradvis endret seg siden 2018, og på bandets debut-EP ‘Mental State’ er det vel så mye av Sirenias tunge gitarer å spore som Within Temptations orkestrale synther.

Dette vil ikke si at Arania (selv om nia-endelsen i navnet ikke kan oversees) kun er en forlengelse av det norske slektstreet innenfor melodisk, symfonisk metall, der Tristania og Sirenia er søylene øvrigheten måles opp mot. Den kommersialiserte, melodiske dødsmetall-riffinga som sistnevnte er ivrige tilhengere av er på ‘Mental State’ nemlig ispedd rikelig med harmoniseringer og gester som peker i retning mer oppstemte og triumferende uttrykk som powermetall og trad. I tillegg til dette har gruppen vokalisten Aina å rutte med, som med sin nesten folkemusikalske renhet bringer en friskhet til lydbildet som kan sammenliknes med Anette Olzon (Nightwish) og Sharon den Adel (Within Temptation).

Lydproduksjonen på ‘Mental State’ er velpolert til EP å være, og det er tydelig at Arania har ambisjoner om å opptre på de mellomstore til store scenene når konsertlivet åpner igjen. Åpningssporet «Nightmare» er EP-ens korteste låt med sine fire minutter, og den fungerer egentlig mest som en energisk oppvarming til de mer eventyrlystne låtene som følger. «An Angel’s Voice» og «In Madness» demonstrerer gruppens betydelige egenskaper innenfor låtskriving, hvor ekstravagansen som tilføres via flerdelte vers og orkestrale broer balanseres med muskulære riff og rytmisk presisjon fra trommis Anders Kristiansen. Arania viser at de har god oversikt over de ulike elementene som gir liv til musikken deres, og svært lite er overflødig ved de fire låtene som utgjør ‘Mental State’.

Det eneste elementet som ikke fungerer like bra som øvrigheten finner vi på «An Angel’s Voice». Orkestrale synther kan være vanskelig å balansere i miksen på elegant vis, og når det instrumentelle mellomspillet på «An Angel’s Voice» utelukkende består av disse blir de dynamiske begrensningene tydeliggjort på en uheldig måte. Balansen er mye bedre på avslutningssporet «The Void», som med sin høye driv og hendelsesrike forløp er et klart høydepunkt på EP-en. Alt i alt er dette svært lovende saker – det er ikke vanskelig å forestille seg høydene som kan nås av et band som leverer en såpass solid førsteutgivelse. Arania leverer fargerik og fengende symfonisk metall på ‘Mental State’, og utpeker seg som et band-to-watch i prosessen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Myrholt – …sjelebot…

Nordlandske Myrholt slipper med ‘…sjelebot…’ sin syvende fullengder siden oppstarten av prosjektet i 2017 – i alle fall om man tar ‘Rettergang’ med i regnestykket. Denne ble lansert, og ble omtalt her på Metallurgi, på tampen av fjoråret, besto av en rekke cover-låter og skulle fungere som en aldri så liten opptakt til plata vi nå har med å gjøre. Herfra drar man kjensel på låtene «Til Hinnoms Dal» og «Hamingja», der sistnevnte denne gangen kommer i elektrisk og ikke akustisk versjon, men for øvrig er det snakk om litt over en halvtime med flunkende ny musikk.

Myrholts uttrykk er ikke å ta feil av, der det alltid har blitt sverget tydelig troskap til elementene i klassisk, norsk svartmetall av den gamle skolen. Selv får jeg på ‘…sjelebot…’ klarest assosiasjoner til den iskalde gitarlyden på noen av de tidlige Burzum-platene og mange av grepene på debutskiva til Satyricon, og assossiasjonene kommer – ikke helt overraskende – også nokså tidlig i låta «De Skjaerer Dype Saar I Vaar Jord». Denne låta fungerer som en god åpning på plata før «Blod Er Liv, Pust Er Sjel» tar stafettpinnen videre med litt mer låtlengde der litt mer progressive instrumentalpartier får utfolde seg i låtas andre halvdel. Deretter kommer en rekke høydepunkter; «Til Hinnoms Dal» har et like fett refreng som før, den nye versjonen av «Hamingja» fungerer utmerket som et litt mer atmosfærisk og rolig ledd på albumet, og den litt mer konvensjonelt strukturerte fireminutteren «Morgenstjerne» drar opp intensiteten igjen med et uttrykk som er litt mer direkte enn det som kommer ut av de andre låtene på plata.

«Morgenstjerne» er sånn sett – i mine øyne – et heldig tillegg til denne plata. De andre låtene ligger nemlig i sjiktet mellom fem og syv og et halvt minutt, og i noen av tilfellene, kanskje særlig på «Blod Er Liv, Pust Er Sjel» og «Til Hinnoms Dal», holdes ikke spenningen og intensiteten oppe så godt som man kanskje skulle ønske. Så er det selvsagt et spørsmål om Myrholt egentlig prøver på noe annet; at blast-beats hører til unntakene og riffene er ganske så enkle tyder på at målet er et mer minimalistisk uttrykk. Men høydepunktene kommer like fullt i de litt mer direkte og kortere uttrykkene, og i tillegg er særlig «Hamingja» er et godt eksempel på et segment der et minimalistisk uttrykk holder interessen oppe, da gjennom et sterkt atmosfærisk lydbilde.

Det skal også sies at jeg synes Myrholt kommer godt ut av de to siste låtene på ‘…sjelebot…’, «Foelg Dyret Inn I Moerket» og «Saa Odioes, Saa Motbydelig, Som Satans Soenn I Menneskeham». I førstnevnte får vi servert platas kanskje mest intense segment i første halvdel og et melodisk friskt pust i andre, mens sistnevnte byr på flere av platas sterkeste temaer, de mest prominente innslagene av den «Bergtatt»-aktige clean-vokalen som jeg så gjerne skulle hørt enda mer av, og – ikke minst – den fantastiske låttittelen skreket omhyggelig helt på slutten. Sånn sett er det snakk om en god avslutning, og selv om ‘…sjelebot…’ på ingen måte byr på veldig mye nytt, er det i bunn og grunn snakk om en nokså solid plate for de av oss som ønsker norsk svartmetall av den gamle skolen anno 2021.

Skrevet av Alexander Lange

Black Scythe – Through Human Faith

Svartmetallprosjektet Black Scythe følger opp 2020-demoen ‘Dissonance’ med ‘Through Human Faith’ – en EP i tre deler. Da er det også snakk om svartmetall som effektivt kommuniserer et voldsomt sinne. EP’en åpner på fantastisk vis med feite gitarer og akkurat passe obskur Mgla-aktig vokal som legges over kompromissløs hurtighet i rytmesegmentet. Sånn sett kan man snakke om klassisk, riffbasert svartmetall a la Darkthrone som kanaliseres gjennom dypere og enda litt sintere registre.

Det hører også med til historien at Black Scythes uttrykk ikke er like solid de første partiene der lead-gitar introduseres – da fortoner musikken seg som litt uinspirert og repeterende. Utover i låt nr. 2, EP’ens desidert sterkeste, blir også dette imidlertid langt bedre, der gode melodiske gitarlinjer driver låta godt fremover. Siste låt kommer ikke like sterkt ut, men følger like fullt godt opp med en solid bukett med riff. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Bedrag – Bedrag / Diabolic Goat Cancer

Om du virkelig ønsker deg rå, klassisk svartmetall uten noen som helst polerte kanter kan Bedrags nyeste demoer gjøre jobben. Dette prosjektet gjør noe som egentlig svarer bedre til annengenerasjonssvartmetallens bestanddeler enn mye annet, og har de siste ukene servert materiale som er så helrått, ekkelt og pilråttent at det egentlig føles litt forfriskende i samme slengen. Ganske fett er det også til tider. Sjekk det ut, om enn bare i ren fascinasjon.

Skrevet av Alexander Lange