Taggarkiv: ånesott

Avertia – Live at Jernverket (Live at Jernverket 2022)

Svartmetallprosjektet Avertia har sluppet opptaket av sin akustiske konsert på Jernverket i fjor, og kaster sånn sett ut en fin liten kuriositet som nok kan fungere som en liten oppvarming til fullengderen som visstnok er på vei. Gammelt, nytt og noen sidespor går sammen for å danne denne lille håndfullen av noen låter, og på tross av en gitar som til tider låter litt vel skranglete er det snakk om en veldig fin prestasjon. Det er i alle fall et helt habilt kvarter med live-musikk.

Skrevet av Alexander Lange


What the Five Fingers Said to the Face – ENDLESS

Det er ingen tvil om at Oslo-bandet What the Five Fingers Said to the Face (heretter WTFFSTTF) er en gjeng som legger mye i musikken sin. Trioens Spotify-biografi fremstår mer som en erklæring om nyvunnet spiritualitet enn en tradisjonell biografi, og vil mest sannsynlig fremkalle både hodekløing og spørrende blikk hos de fleste som svinger innom profilen. Oppsummert påstår bandet at de bruker musikken sin til å «kommunisere med andre eksistensielle plan og vesenene som bor i dem», samt å prosessere traumer og jobbe seg i retning en slags spirituelt fundert selvrealisering som artister. 

Store ord, jovisst, men jeg skal ikke benekte at min tid med den nye plata deres ‘ENDLESS’ tidvis har bydd på mystiske opplevelser. Disse opplevelsene er dog knyttet til musikkens iboende karakteristikker; nærmere sagt til den fjerne, kjølige og vagt uforklarlige stemningen som bandets særegne sound utstråler. Bandet har selv trukket frem band som Ulver, Tool og Opeth som inspirasjonskilder, men etter min mening er disse påvirkningene umulige å spore på ‘ENDLESS’ – kanskje med unntak av en Toolsk tendens til syklisk repetisjon. Nei, WTFFSTTF sitt uttrykk på ‘ENDLESS’ er mer kryptisk enn som så, å krever trolig et helt annet sett med referanser for å gi mening for den gjengse lytter.

Skulle jeg forsøkt å oppsummere bandets sound, ville jeg forklart det som om Inter Arma hadde bakt langt mer hardcore og støyrock inn i det tårnende sludge-mesterverket sitt ‘Sulphur English’ fra 2019. Både knusende gitarriff i skeive takter, skingrende ledegitarer og basspedaler som får det til å knake i jordskorpen er grunnlaget mitt for denne sammenligningen, selv om ‘ENDLESS’ er altfor sammensatt til å kunne bli oppsummert av én enkel referanse. Skiva er nemlig ladet med en slags futuristisk, mørk energi som gjør seg til kjenne via rumlende frekvenser, foruroligende, hviskede mantraer og den nevnte, fremmede atmosfæren. Det føles litt som å motta et signal fra et havarert skip i de fjerne utkantene av kosmos; et signal som stadig brytes opp av de sykliske gitarenes kvernende støy. 

Allerede på spor nummer to, singelen «Helix», utnytter WTFFSTTF det særegne soundet sitt til sitt fulle potensiale. Bølge etter bølge med hardtslående rytmer skviser seg ut fra riftene bandet har åpnet i vårt eksistensielle plan, og deiser ned over lytteren, kun stagget av kjølige, atmosfæriske strekk med støyrock. Bølgene fortsetter å strømme ut på «To Become Invisible», men i denne omgang kommer de i form av slake dønninger som frakter lytteren langs en døsig elv av gradvis stagnerende vann. Deretter bryter helvete løs på skivas andre høydepunkt, «Blackspiraldance», hvor åpningens alarmerende frekvenser varsler om låtas massive grooves og blytunge matte-sludge.

‘ENDLESS’ virker nøye gjennomtenkt i måten bandet sprer de betydelige hendelsene jevnt utover skivas spilletid. Etter A-sidens golde topper og kjølige atmosfære, er mellomspillet «Spiraling» som en varm og menneskelig hånd på skulderen – dog en berøring som oppleves som altfor kort. Det gjør derfor inntrykk når «RAW» returnerer til dette blaffet av menneskelig varme, etter å først ha revet oss inn i et lydbilde preget av skrekkelige harmonier og urovekkende, sjanglende rytmer. Det Baroness/Fleet Foxes-aktige vokalkoret som opptrer mot slutten av låtas spilletid er en av skivas største genistreker, og føles mest av alt som det store «helende» øyeblikket som bandet har jobbet seg frem mot fra skivas første sekund. 

Etter denne beskjedne men inntrykksfulle lysstrålen har passert, er det dog mindre klart hva bandet jobber seg frem mot. «Threshold»s tittel og tekst antyder at bandet har krysset en terskel og oppnådd et slags abstrakt mål, men denne betydelige hendelsen reflekteres ikke av musikken, hvor spesielt det melodiske temaet som avslutter låta virker å vente på et eller annet som aldri kommer. Det kan dog hende at bandet har ment å avslutte skiva med en følelse av ufullendthet, ettersom postludiet «Endless» også virker å peke fremover mot noe som fremdeles ligger skjult bak horisonten.  

‘ENDLESS’ er en rik, velutformet og distinkt plateopplevelse som likevel gir meg følelsen av å sitte igjen med ubesvarte spørsmål. Generelt sett føler jeg at vokalen sliter med å hevde seg som en essensiell bit av det uttrykksmessige puslespillet, og at det er instrumentalene som i hovedsak har æren for at skiva er så absorberende som den er. What the Five Fingers Said to the Face har uansett levert en av de mer minneverdige musikalske hendelsene i det fortsatt unge norske metall-året; en bragd som trolig til å stå friskt i minnet når året skal oppsummeres i desember.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Scion – Burden

Den nyeste EP’en til trioen Scion, ‘Burden’, er som en umiskjennelig hyllest til råskapen og brutaliteten i mye av metallen som først fikk ekstremmetallske tenner. Grunnuttrykket her er en velfungerende miks av thrash metal og doom metal, og den mørke estetikken, en og annen blast beat og noen av sidene ved vokalen bidrar også til at det hele får en eim av svartmetall.

Jeg synes nok Scion kommer aller best ut når de tyner de tregeste sidene av musikken sin på tittellåta, der de kombinerer solid riffarbeid med et herlig, traskende tempo som gjør låtlengden på litt over fem minutter helt passende. De andre låtene på ‘Burden’ er av det noe kortere og raskere slaget, og Scion lykkes stort sett godt med å kombinere en forfriskende enkelhet med ganske potent tyngde og energi. Særlig avslutningen «Buckets of Blood» er et vitnesbyrd på dette, der svartmetallske gitarriff blandes med en nesten punksk energi, noe som resulterer i et ganske så catchy refreng.

De to første låtene på EP’en, «Unholy» og «Revenge», imponerer meg nok ikke vel så mye. Førstnevnte ypper med grensedragningene mot litt vel simplistiske riff, og «Revenge» mangler rett og slett de helt minneverdige øyeblikkene. Likevel er det få dårlige ledd på ‘Burden’, og i alt er det et vellykket kvarter når det gjelder å være brutal og uanfektet old-school-metall. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Hengestaur – Ånesott

Hengestaur dukket for oss opp i 2021 som en positiv overraskelse da de slapp de to EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’. Dette er en svartmetallduo som på mange måter holder seg til sjangerens grunnformler, men som også bringer inn en ganske betydelig egenart med sin mystiske aura, smakfulle bruk av nynorsk og melodiske innhogg i musikken. I låtene til Hengestaur blandes pure og 90-tallske svartmetalltendenser med vestlandssvartmetallens gode følelse for folketonale og melankolske melodier.

Det gjelder også på bandets nyeste – og første – fullengder ‘Ånesott’. Her er det ikke snakk om musikk som på noen måte føles spesielt moderne eller teknisk og produksjonsmessig finpussa. Snarere ligger en forfriskende råskap hele tida i lufta på denne plata, som kanskje kommer aller best til uttrykk i de melodiske og atmosfæriske strekkene. Det er også noe av det første som møter lytteren når «Tobakksvolt» sparkes i gang, der assosiasjonene til sognametall-band som Windir og Nifrost begynner å spinne i undertegnedes hode mens røffe, klassiske metallriff også får scenetid.

«Njords Barm» stiller også sterkt med noen av platas flotteste melodier, og første del av avslutningsgiganten «Antarktis Sol» hypnotiserer med noen suggererende opp- og nedganger. Det største høydepunktet på ‘Ånesott’ er nok likevel syvminutteren «Misfærd», der Hengestaur lykkes særdeles godt med å la et langt, Darkthrone-aktig riffparti bli et herlig fokuspunkt i komposisjonen. Den bryter plutselig opp et herlig introparti og blir krydret med noen veldig kule, dype vokalfraser det legges ekko over. Etter hvert bereder det grunnen for et stratosfærisk klimaks som imponerer stort.

«Misfærd» er tross sin merkelige struktur også en av låtene der Hengestaur lykkes best med nettopp det strukturelle. Ellers synes jeg ikke alltid duoen treffer helt blink. «Tobakksvolt» blir for eksempel noe retningsløs med alle repetisjonene sine, og «Ljos» fremstår – tross sine helt nydelige temaer – noe rotete og avstumpet mot slutten.

I tillegg kan kanskje noe av det samme sies om plata som helhet. ‘Ånesott’ avsluttes nemlig med en elektronisk merkelighet ved navn «Antarktis Sol II», som i og for seg er et herlig påfunn, men som skiller seg såpass mye ut på tampen at det sannsynligvis ville vært kulere om Hengestaur integrerte elementene i denne låta et annet sted på plata. Det er heller ikke til å legge skjul på at noen overganger både i og mellom låter kan føles litt ujevne og skranglete. Likevel synes jeg at bandet kommer godt ut på ‘Ånesott’, og de to vestlendingene klarer ikke minst å få frem de stilistiske styrkene som har vært der helt siden oppstarten. Det er en nokså klassisklydende svartmetallplate som likevel føles noe fremoverlent på grunn av egenarten i musikken.

Skrevet av Alexander Lange


THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN – THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN

Les tittelen på denne EP’en, se coveret, og du skjønner nok tegninga: ‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er ingen hyggelig seanse. Dette er et kvarter med musikk som fascinerer stort bare ved å være så gjennomført vederstyggelig, og det er kanskje noe av den første norske musikken jeg har hørt siden Blodkvalts første demoslipp som virkelig klarer å få frem det absolutt styggeste innenfor svartmetallen. Musikken til dette prosjektet låter imidlertid også svært teknisk og moderne, og sender sånn sett også noen assossiasjoner til death metal – og spesielt til bandet Anaal Nathrakh.

Det tråkkes så å si kontinuerlig på gasspedalen her, med unntak av host og hark som vel egentlig fungerer som noen merkelig form for pusterom i musikken. Pacingen er uansett helt strålende på denne EP’en, og dette prosjektet – hvem det nå enn er som står bak det – maner frem en intensitet som føles nærmest overveldende så å si hele tiden.

Men det er egentlig ikke så ensformig likevel. THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN byr på både svartmetallske eksplosjoner som får det hele til å renne over, tekniske gitarpartier og brutale og tøffe riff, og det får denne EP’en til å føles som en ganske dynamisk opplevelse. For eksempel bidrar hovedriffet i «GOSPEL OF THE ENDTIMES» til å krydre utgivelsen med variasjon, der den baserer seg på et riff som minner mye om Mayhem-klassikeren «Necrolust» – bare med et enormt kaos rundt, naturligvis.

‘THE GATE HAS BEEN OPENED AND THERE IS NO RETURN’ er imidlertid en EP det ikke er så mye mer å si om, og du må rett og slett bare høre den for å forstå helt hva vi har med å gjøre. Det er uansett en skikkelig stygg, imponerende og fascinerende EP som vi absolutt ikke skal se bort fra at ender opp på vår liste over årets beste norske.

Skrevet av Alexander Lange

Infernal Diatribe/Moor – The Fallen One

Den flittige undergrunns-musikeren bak prosjektet Moor gav nylig ut en splitt med det indiske bandet Infernal Diatribe for det kolombianske plateselskapet Masters of Kaos. Moor sin side av utgivelsen består i hovedsak av låter fra debutskiva ‘Viper Kingdom’, i tillegg til en eterisk, instrumental outro og låta «Nobles of the Black Shrine» fra splitten med kolombianske Perventor. De indiske og norske åndsfrendene er stort sett en god match på ‘The Fallen One’, selv om dette dessverre skyldes at musikken i det store og det hele er lite oppsiktsvekkende. Dersom du liker svartmetall som har svært lite til felles med uttrykkets fundamentale teser, ja da kan du vurdere å ta en svipptur innom Infernal Diatribe og Moors ‘The Fallen One’.

Skrevet av Fredrik Schjerve


Dadlur – Project GEIST: Gaze Into the Storm

Til slutt gir vi en liten shout-out til den nye utgivelsen fra det underlige svartmetallprosjektet Dadlur: ‘Project GEIST: Gaze Into the Storm’. Dette er et prosjekt jeg lenge har vært fascinert av på grunn av integreringen av synther i musikken, som bidrar med et velfungerende preg av industriell musikk og støy – noe synth-tung musikk jo ofte har til felles med svartmetallen uten at det har blitt kombinert på helt samme måte som det Dadlur gjør. Slik er det også på denne nye utgivelsen, og selv om fraværet av vokal gir det et litt vel gjennomgående preg av bakgrunnsmusikk, fungerer det godt her – enten det er snakk om den tunge, fete svartmetallriffinga i «Frostbite Terror» eller de mer atmosfæriske partiene i åtteminutteren «Gaze Into the Storm».

Skrevet av Alexander Lange