Enten man liker det eller ikke, representerer ‘Post People’ utvilsomt et modig sprang ut i nytt territorium for Heave Blood & Die. Musikken til Tromsø-kvintetten har til nå fortonet seg som en suggererende stoner/doom-hybrid med beina godt plantet i metal-landskapet, der likhetene med band som Mastodon har vært tydelige. På ‘Post People’ er det litt andre boller; som albumcoveret for så vidt signaliserer er det her snakk om luftigere, lettere og lysere musikalske uttrykk, og hintene til rockens alternative, støyende og groovy avkroker er her langt mer fremtredende enn en hvilken som helst slags lojalitet overfor metallens spilleregler.
Det vil si: Det er ikke snakk om noen revolusjon. Man hører fortsatt at dette er Heave Blood & Die, og på mange måter kan sikkert ‘Post People’ ses på som en naturlig oppfølger til ‘Vol. II’, som i sin tid fremsto som en litt mer polert og tilgjengelig forlengelse av den grovkornede selvtitulerte debuten. Åpningen og førstesingelen til denne tredjeplata, «Radio Silence», er uansett en ganske så perfekt første smakebit på det man har i vente når det gjelder både kvalitet, kontinuitet og evolusjon. I fare for å virke overentusiastisk, synes jeg denne låta virkelig var noen av de desidert beste som ramlet ut av den norske rock- og metallfloraen i 2020. Grooven er hektisk og uimotståelig, den velutførte gaulevokalen ligger flott tilslørt av det støyete lydbildet, og hovedtemaet utvikler seg på svært naturlig vis gjennom hele låta. På toppen av det hele evner den tilbakevendende, spinkle og orientalske lead-gitaren å få det hele til å låte virkelig storslått når den dukker opp.
Tendensene fra åpningslåta åpenbarer seg videre i den nærmest overveldende «True Believer», der stoner-fundamentet går i dramatisk forening med støyrockens kaoselementer og post-punksk steinansikt-vokal. Et seigt tema som kunne sklidd rett inn på Queens of the Stone Ages ‘Villains’ kjøler det hele ned litt de siste to minuttene før den fantastiske, dronete hypnosen «Everything is Now» introduseres, der en bunnløs følelse av uendelighet sender assosiasjonene rett til Jesu og shoegaze-ekstremistene i Nadja. Post-punk-elementene vender så tilbake i den drivende «Continental Drifting», der den nærmest rituelt gjentakende frasen «environmental warfare, yellow river flood» er en fantastisk detalj over den suggererende og gjennomgående grooven.
Låtene jeg har snakket om til nå, kanskje utenom den sistnevnte, er de som kanskje er de mest komfortable for metal-ørene som bryner seg på dette. Men et av de største styrkene til ‘Post People’ er den store variasjonen og den sjangermessige spennvidden Heave Blood & Die demonstrerer. Dette gjelder på mange måter det instrumentale, men også vokalen, som med og uten tunge effekter over veksler uforutsigbart mellom stoner-gauling, den nevnte steinansikt-vokalen og rolig, lys indie-crooning.
På låt nummer to, «Kawanishi Aeroplane», stuper bandet for eksempel ned i 90-talls alternativ-rock, der det nærmest høres ut som de har leid inn Billy Corgan til å synge over den umåtelig vakre post-rock-balladen dette er. Plata avsluttes med de to fem-minutterne «Geometrical Shapes» og «Post People». Førstnevnte går fra en smått desorienterende og Slowdive-aktig første halvdel til et minst like desorienterende klimaks av skamløst, fantastisk støy. Kronen på verket settes altså av tittellåta, der drømmende vers sakte, men sikkert bøyer seg opp til et saftig post-metal-klimaks.
Det er typisk – og sikkert litt kjedelig – å la den eneste innvendingen mot såpass gode plater som denne være et lite substantielt «jeg vil bare ha mer!». Men det er like fullt en betimelig innvending mot ‘Post People’. Plata varer bare litt over en halvtime, og når lengden i seg selv sannsynligvis ikke holder til en rimelig kritisk merknad, synes jeg albumets variasjon til tider blir dets egen verste fiende da overgangene mellom dem til tider kommer litt brått og uvørent. Jeg øyner da rett og slett litt rom og behov for mer. Men la oss først og fremst si det sånn: Med ‘Post People’ har Heave Blood & Die da samtidig, og mer enn noe annet, laget noe virkelig bra materiale. Ikke minst fremprovoserer det tanker om hvilke grenser som kan utfordres og hvilke hybrider som kan dannes innenfor både rock og metall.
Signert til Indie Recordings, ute nå via LowFidelityAssaults
Lyden av musikken fra PA-en som kuttes og den påfølgende stillheten som gradvis vokser til et øredøvende brøl fra platået rundt deg; er det noe man som ivrig konsert-gjenger har savnet mer i skrekkåret 2020? Jeg har kjent på dette savnet både som publikumer og medlem av et band i år, og det finnes ingen stream som er velprodusert nok til å døyve effektene til denne konsert-abstinensen. Nei, jeg vil faktisk argumentere for at den klassiske konsert-platen har en mye større suksessrate når det kommer til lindrende effekt på konsert-gjenger i karantene enn streams har, ettersom tilstedeværelsen til et faktisk publikum jobber i førstnevntes favør.
Derfor er det litt pussig at nettopp publikumstilværelsen mangler på den nye live-utgivelsen til Obliteration, et opptak av bandets konsert på Chaos Descends i 2019. Dette er nok resultatet av at plata er gitt ut av en uavhengig tredjepart som tok opp lyden fra konserten spontant, og bare i etterkant tok det opp med bandet og fikk tillatelse til å gi det ut via LowFidelityAssaults. Til tross for at jeg gjerne skulle hørt noe mer av publikum enn den spøkelsesaktige bakgrunnsstøyen på ‘Live at Chaos Descends 2019’, er det faktisk tilfellet at signalene fra miksebordet ER tilstrekkelige, ettersom Obliteration blir presentert på optimalt vis, og på sitt absolutt beste.
Selv om Obliteration er et av de bandene som virkelig nærmer seg konsert-energien på platene sine (Bare hør på den magiske tempo-økningen rundt midten av «The Distant Sun (They Are the Key) fra 2013s ‘Black Death Horizon’), er fremførelsene på ‘Live at Chaos Descends 2019’ enda et hakk råere og bestialske enn studio-utgavene. Bandet formelig oser av vitalitet, og de mestrer den essensielle balansen av presisjon og hemningsløshet som gjør dødsmetallen levende som undersjanger. De doom-aktige akkordene mot slutten av «Cenotaph Obscure» lander som kampesteiner, og de svermende tremolo-linjene på «Tumulus of Ancient Bones» truer med å kaste av seg kjettingen og bykse ut av høyttalerne.
Så der artist-streams føles mer ut som glorifiserte (dog underholdende og imponerende) studio-opptak, føles ‘Live at Chaos Descends’ litt som å mimre tilbake til en legendarisk konsert du så på en liten brun bule noen år tilbake (eller f.eks på Øyafestivalen, der jeg så Obliteration rive gjennom et dødstett sett i 2014). Opplevelsen varmer med andre ord like godt som en vel-oppfyrt peis eller en kraftig dram, og det er noe jeg personlig hadde stor bruk for nå på tampen av året. Måtte muligheten endelig åpne seg for å få med seg Norges desidert sterkeste, aktive dødsmetall-band i 2021 igjen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Heiinghund – Urðrs Brønn
Usignert, ute nå via artistens Bandcamp
‘Urðrs Brønn’ er den tredje full-lengderen Heiinghund, tidligere medlem av det legendariske norske svartmetallbandet Sort Vokter har gitt ut siden han returnerte fra sin årelange kunstneriske dvale. Beveget til handling av mangelen på den type rå og støyende svartmetall som Sort Vokter og dets kohorter (bl.a Ildjarn) ga ut på 90-tallet prøvde artisten å skrive litt igjen, bare for å finne ut om den kreative ånden fortsatt bodde et sted i underbevissthetens dyp. Den stadige strømmen av nytt materiale Heiinghund har gitt ut siden returen burde være svar nok på den problemstillinge, og nå sitter vi altså her med ‘Urðrs Brønn’, en 70 minutter lang konseptplate.
Det konseptuelle rammeverket tar i bruk norrøn mytologi for å beskrive både nåtiden og menneskehetens spådde undergang. Etter en lengre periode definert av misbruk av naturen og forakt for dets lover har naturen begynt å ta sin hevn på menneskeheten, og med litt hjelp fra de tre nornene (Urd, Verdande og Skuld, symboler på fortid, nåtid og fremtid) ender det i naturens fullstendige gjenovertakelse av planeten. Dette konseptet er rikt og aktuelt som få andre konsepter innenfor svartmetallen, og om du er interessert i å lese mer om Heiinghunds tanker rundt plata ligger det et par intervjuer ute på nett.
Så har vi musikken. Heiinghund har skrevet og spilt inn all musikken på ‘Urðrs Brønn’, og ikke overraskende er det snakk om lav-oppløst, støyende og krevende svartmetall. Svært få av låtene på plata har noe som minner om låtskriving («Nornene» og «Urðr»), og mesteparten av sporene består av en kort introduksjon med påfølgende gitar- og trommespor som spinner og går til låtas slutt. I tillegg til dette endres karakteren på produksjonen fra låt til låt, med enkelte låter som gnistrer og smuldrer som oppbrente kubber («Kraakevisa», «Eg Ska Drepa Deg»), andre som velter seg i et bunnløst dyp av bassfrekvenser («Fjellets Klagesang»), og noen som låter mer eller mindre som klassikerne innenfor andrebølgen i Norge («Balder og Odin»).
På de første gjennomlyttingene slet jeg med å forstå formålet med denne inkonsistente miksingen, men innen jeg satt meg ned for å skrive denne anmeldelsen gikk det opp for meg hvor integral den kaotiske produksjonen er for platas struktur. Med låtenes sykliske natur tatt i betraktning er det nemlig produksjonen som skaper tydelige skiller fra låt til låt, og som skyver konseptet fremover mot sin tragiske konklusjon. Innen vi når «Eg Ska Drepa Deg» og «Blod Ild Sverd» har striden mellom menneske og natur nådd sitt toppunkt, og musikken og miksingen speiler dette med sin krigerske og aggressive fremtoning. Slik ble mitt største problem med denne plata gradvis forvandlet til den mest essensielle brikken i puslespillet over flere lytt, og om ikke det er et sterkt argument for å ikke la førsteinntrykkene definere en plate, så vet ikke jeg.
Men det er et annet viktig problem som må nevnes før jeg konkluderer denne omtalen. Med sine 70 minutter og sykliske forutsigbarhet er plata rett og slett en utrolig tidkrevende og masokistisk opplevelse å påføre seg selv, spesielt om intensjonen er å vie den sin fulle oppmerksomhet fra start til slutt. Jeg har hørt mange plater som er lengre og likevel tåler lytterens uavbrutte fokus (omtrent samtlige av platene til Esoteric), så dette er ikke noe bias mot ekspansive uttrykk fra min side. Det er endog slik at nesten alle sporene på plata følger et liknende forløp, så når man da støter på en nesten seks minutter lang syklisk og hypnotiserende låt etter en times spilletid, da begynner virkelig oppmerksomheten å svinne.
Jeg fikk likevel mye ut av opplevelsen, og Heiinghunds dyptgående forbindelse til natur-sentrisk og norrøn tradisjon og filosofi synes å være fruktbar grunn å så i. Kanskje hadde jeg med ytterligere lyttinger funnet veien enda lengre inn i de mørke dypene av Urðrs brønn, men med det høye trykket av nyutgivelser på tampen av 2020 ble det dessverre ikke mulig. ‘Urðrs brønn’ anbefales virkelig for tilhengere av kompromissløs og krevende svartmetall med sterke konseptuelle røtter og enkelte glimt av utradisjonell skjønnhet. En omfattende og budskapstung utgivelse for å sette punktum for 2020.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Myrholt – Retterting
Usignert, ute på strømmetjenester.
Myrholt beskriver seg selv kort og godt i biografien sin på Spotify og Facebook – «old school black metal. Nothing more, nothing less». Og det stemmer nok egentlig ikke helt godt, i alle fall etter hans nye EP ‘Retterting’ å dømme. Her byr nemlig dette enmannsprosjektet på tre ganske forskjellige egenkomponerte låter: «Til Hinnoms Dal», en rendyrka hyllest til 90-tallets legender i sjangeren, et klassisk Ulver-grep i den akustiske «Hamingja» og det litt underlige elektroniske eksperimentet «Antydninger til kosmos». Resten er coverlåter av henholdsvis Dead Can Dance, Slayer og Black Sabbath. Mye ulikt på 34 minutter, med andre ord!
Og mye er også kult. «Rettergang», Myrholts utgave av Dead Can Dances post-punk-klassiker «The Trial», er en usedvanlig kul svartmetalltolkning med spennende vokal-lek i versene og et refreng som egentlig smeller ganske mye bedre enn originalens. Også i de andre covrene klarer Myrholt å filtrere musikken på ganske spennende vis gjennom de heller begrensede produksjonstradisjonene for enmannsprosjekter innenfor svartmetall. Av hans egne komposisjoner er «Til Hinnons Dal» den klart beste, særlig med sitt drittøffe refreng. Den blir imidlertid noe langtekkelig etter hvert uten at det kommer så veldig mye ut av det, selv om som den trege bridgen må kunne sies å ha noe skikkelig kult for seg, og dette må nok også kunne sies om de to andre komposisjonene. ‘Retterting’ er likevel en spennende, kort musikalsk reise som tross alt er ganske unik innenfor sjangeren.
Skrevet av Alexander Lange
Mortiis – Throe
Ute nå via Omnipresence Productions
Noen utgivelser føles det ikke helt riktig å forvente veldig mye av, og i alle fall ikke kritisere. Mortiis‘ ‘Throe’ er en slik en. Dette er nemlig en ti minutters(!) EP på åtte låter som opprinnelig bare var vedlagt kjøpene av ‘The Great Deceiver’ i 2009, og det er et knippe stykker prosjektets frontfigur Håvard Ellefsen snekret sammen på morgenene før han gikk i studio for å lage plata. Nå i desember 2020 har den endelig nådd ut til resten av massene. At forventningene justeres ned på grunn av det litt underlige formatet gjør imidlertid ikke at man ikke kan ha noen glede av denne utgivelsen – snarere tvert imot, selv om det er klart at et visst uforløst potensiale stadig lurer under overflatene på de svært korte sporene.
Likhetene med den catchy industrielle musikken på ‘The Great Deceiver’ strekker seg ikke lenger enn at det rent estetiske uttrykket ligner litt, der ‘Throe’ opererer med støy og lyder Ellefsen eksperimenterte med for seg selv. Hovedsakelig varierer de mellom å være noise-stykker med skarpe kanter på «Atone», «Psychosphere», «Scathe» og «The Ringeling» og mørke ambient-droner på «worship» og «Phantom». Det er særlig i de sistnevnte jeg virkelig fanges og ønsker meg noe mer langstrukket. Likevel er det tittellåta som er det desidert kuleste momentet på denne lille utgivelsen; som «Scab» er den i et litt mer groovy og jordnært (men fortsatt ikke jordnært) hjørne. Men i motsetning til «Scab» som i grunnen byr på lite spennende over sitt drøye halve minutt, blir jeg helt revet med av «Throe» der en klar kassegitar med iskald romklang loopes med innpåslitne støylyder og glitches over det hele. Det gjør det vanskelig ikke å anbefale en gjennomlytt av ‘Throe’ – i verste fall er det snakk om ti bortkastede minutter. Banebrytende er det selvsagt heller ikke, men som meg blir man kanskje mest irritert over at det jo er alt for kort.
Signert til Death Kvlt Productions, singelen er gitt ut av bandet selv på div. strømmetjenester
Panzerwar slapp i dag sin tredje full-lengder ‘Ragnarök’, en plate som ser ut til å være et produkt av en meget inspirert tidsperiode, ettersom singelen som ble sluppet i forkant ikke er inkludert på plata. Dette er i mine øyne et tegn på at mengden utgivelses-klar musikk som er blitt skrevet overskrider artistens plate-visjon, noe som gjør det nødvendig å gi ut de beste resterende låtene som stand-alone singler. Jeg har ende ikke rukket å undersøke om hypotesen min stemmer ved å spinne plata, men etter adskillige gjennomlytt av singelen «When the Ravens Call» virker teorien desto mer overbevisende.
«When the Ravens Call» er en andrebølges svartmetall-låt i sjel og lynne som anvender punkens melodiske side i tillegg til svartmetallens sedvanlige fasinasjon ved sjangerens hurtige og støyende karakter. Dette resulterer i en stormfull dra-kamp mellom de rene gitarenes lengtende konsonans og den intense filinga til de mer tradisjonelle svartmetall-partiene. Den nevnte inspirasjonen kommer tydeligst til uttrykk i refrengets minneverdige melodier, samt det stadig eskalerende dramaet som gir midt-seksjonen sin ildrøde glød. Alt i alt er det en bunnsolid låt, og det at den tilsynelatende ikke var sterk nok til å konkurrere med resten av låtene på ‘Ragnarök’ gjør meg veldig nysgjerrig på hva som venter meg når jeg trykker «play» på full-lengderen. Anbefales alle fans av andrebølges-relaterte uttrykk.
Ghetto Ghouls – «Garbage Day» & «Edge of the Axe»
Usignert, ute nå via div. strømmetjenester
Det fjerde adventslyset har brent ned, flax-loddet nærmer seg ferdigskrapt og pinnekjøttet skal snart sjøsettes i et kar med vann. Førjulstida er her for fullt, og det er på tide å nyte en siste liten dose med fersk thrash metall før vi går inn i en periode som er satt til side for ettertanke og oppsummering av det krevende året vi har vært igjennom. Ghetto Ghoulskommer til unnsetning med et aldri så lite julemirakel; et par låter med strømlinjeformet og ytterst effektiv kultfilm-inspirert crossover-thrash.
«Garbage Day» refererer selvfølgelig til den legendariske mordscenen i Silent Night, Deadly Night Part 2, og bandet konsoliderer den tematiske forbindelsen ved å inkludere et sample av den keitete replikken ikke bare en gang, men TO ganger i løpet av introen på låta. «Edge of the Axe» referer også til en kult-klassiker innenfor slasher-sjangeren, denne gangen den titulære spansk-amerikanske filmen fra 1988.
Sammenliknet med EP-en ‘Out for Justice’ er disse to låtene et hakk sterkere etter min mening. Den klassiske thrash-riffingen kombinert med det gjennomgående høye tempoet resulterer i en seks-minutters alene-fest hver gang jeg setter på låtene på hjemmekontoret, og når låtene under mer teknisk lytting også viser seg å være meget kompakte, velutformede og skuddsikre låter er det ikke så mye å klage på. «Garbage Day»/»Edge of the Axe» gjør nøyaktig det en thrashende dobbeltsingel er ment å gjøre: deaktivere alle kognitive funksjoner og omdirigere all kraften til smile- og nakkemuskulatur.
Endezzma – «The Name of the Night is a Strong Tower»
Ute nå via Dark Essence Records
Endezzmas «The Name of the Night is a Strong Tower» er som en fire-minutters, høyoppløst video av en kampscene fra en mytisk fortid. Etter et innledende trommebreak heves stridsøkser og spyd mot en himmel som blinker av lyn, og de to massene av adrenalinfylte, skjeggete menn gyver løs på hverandre så blodspruten står. Bakteppet er et vev av spenningsfulle, episke akkordprogresjoner som avslører de mer nyanserte sidene ved skjebne-spillet som går tapt i kampens voldsomhet og larm.
«The Name of the Night is a Strong Tower» er et godt eksempel på den dualiteten Endezzma ser ut til å ville ha i musikken sin; en kombinasjon av mytisk raffinement og eksplosiv kraft. Den gjennomgående høye intensiteten fikk meg til å mistenke at låta var det store klimakset mot slutten av den kommende platen deres, ‘The Archer, Fjord and the Thunder’, men en rask konsultasjon med sporlisten viser at låta faktisk befinner seg rundt reisens begynnelse. Dette er en heidundrandes måte å starte en plate på, og det gjør meg spent på å høre hvordan resten av plata spiller videre på uttrykket. Om du ønsker å høre hvordan Immortals ‘Pure Holocaust’ hadde hørt ut med elementer fra storslått melodisk svartmetall, så er Endezzmas siste singel låta du leter etter.
Avertia – «Forakt»
Ute nå via Vrak Records
Avertia er et, for meg, rimelig ukjent navn som i all hemmelighet har jobbet seg opp en ganske substansiell diskografi. Deres konsonante, folkloriske og eventyrlige svartmetall har til nå blitt gjort tilgjengelig for verden via to plater og to EP-er, i tillegg til diverse demoer og singler. Selv om den mest populære låta deres på spotify har ansamlet over 30 000 lytt har jeg fortsatt på følelsen at det finnes flere ører der ute som burde ønske å bli kjent med musikken deres, ettersom det er snakk om ytterst velutført og engasjerende svartmetall.
Den siste singelen deres, «Forakt», åpner med et black’n’roll-riff som kunne ha blitt funnet påSatyricons ‘Now Diabolical’, eller kanskje til og med i kjølvannet av Mayhems «Deathcrush». Deretter bærer det gjennom et tornete kratt av paganistisk riffing, før bandet tar vingene fatt på en oppløftende outro som hadde gjort seg godt på en tidlig plate av Alcest. Kristoffer Georgs besitter en eminent svartmetall-rasp med tydelig bergens-dialekt, noe som vekker gode assosiasjoner hos en fan av norske undergrunns-bølger. Det er en sterk låt, og jeg håper jeg får mulighet til å skrive om en eventuell full-lengder i løpet av bloggens levetid. Mørke og flotte inntrykk fra kultursenteret i vest!
Vardok Nalt – «I Belials Verden» & «Her er Ingen Lys»
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Vardok Nalts intenst kreative periode fortsetter med to nye låter, noe som øker den samlede totalen til fem låter over en to ukes-periode. Det er et rimelig høyt tempo å kverne ut låter på som en enkel musiker, så det virker litt som at mannen bak prosjektet ønsker å jobbe seg fort gjennom den kinkige utviklingsfasen som utgjør startstreken for de fleste nye band.
Det er fortsatt snakk om mildt sjanger-agnostisk en-manns svartmetall, et uttrykk som mikser tradisjonelle elementer som raspete vokal og tremolo-gitarer med mer uortodokse elementer som tribale trommer og seige doom-riff. «I Belials Verden» begynner nettopp med en av disse treigt veltende akkordprogresjonene, før dobbelbass og et nesten groovy riff kompliserer soundet ytterligere. Etter fire minutter faser vi over i et majestetisk og noe diskordant del, før vi returnerer til vers/refreng-syklusen. «Her er Ingen Lys» åpner med et solid melodisk fragment, før hurtige og punk-aktige seksjoner bykser frem under artistens torturerte og kavende vokal.
Usignert, ute nå via bandets Bandcamp
Vardok Nalt synes å gjøre fremskritt med de nye singlene – i alle fall på «Her er Ingen Lys». De programmerte trommene virker mindre distraherende i denne omgang, og de sludge-aktige trommebrekkene mot slutten er et interessant tillegg til prosjektets varierte inventar. Du merker fortsatt at det er et ungt band i en tidlig utviklingsfase, men tidvis aner jeg at ting faller på plass, og at lydbildet samler seg bak en overordnet intensjon. Det er bare å fortsette å holde et øye med karen; det skal bli spennende å se hvordan skrivinga tilpasser seg eventuelle plateprosjekter i fremtiden.
Med ‘Our Wretched Demise’ demonstrerer trondheimsbandet Keiser kanskje først og fremst at de evner å angripe velkjente svartmetall-konvensjoner med en ganske beundringsverdig eventyrlyst. Etter å ha etablert et stødig blackthrash-sound gjennom debut-EP’en ‘Ascension of Ghouls’ i 2016 og fullengderen ‘The Succubus’ året etter, utstråler dette lille krigseposet av en plate nemlig ambisjonene som gjerne følger med en fullengder nummer to. En betydelig produksjonsmessig oppussing har funnet sted, og ikke minst finner man en åpenbart høy respekt for inspirasjonskildene og en stort sett velhåndtert lek med dem som i seg selv er en stor glede å følge med på. Særlig for meg, kanskje, som med gitaren i hånd har vokst opp med ekstrem-metal-floraen av 2000-tallet med en stadig økende forkjærlighet for svartmetallen.
Og svartest er det kanskje helt på begynnelsen her, når åpningssekundene i «Prelude to War» etter hvert åpner for det heseblesende hovedtemaet i «Scourge of the Wicked». Den raske og intrikate innledende riffgalloppen som da sparkes i gang, og ikke minst de iskalde, nedadgående arpeggioene som etter hvert glir inn via gitarspillet, gir meg flashbacks til mange av de kuleste øyeblikkene i Mayhems utgivelser etter 2000. Både uimotståelige black’n’roll-tendenser og Keisers mer melodiske side melder seg imidlertid også raskt, og i dette ligger det også et progressivt element som etter hvert fremstår som svært sentralt i Keisers uttrykk.
Assossiasjoner også til både Vektors tekniske og progressive thrashmetall og den melodiske gitarleken (og ikke minst vokalen!) i musikken til band som Borknagar og Mgla melder seg nemlig allerede her. Og sånn sett settes også tonen for mye av plata. Den litt mer konsise «When Fire Rides the Nightsky» tar stafettpinnen videre etter den litt mer saktegående og groovy «Cannons of War», og musikken får attpåtil flere lag i de to lengre avslutningssporene.
Det store, episke og høyst tilfredstillende klimakset dukker opp i den nest siste låta, «Eternal Onslaught», som på litt overraskende vis skyter lytteren rett opp i Ghost Bath-himmelen etter knappe fire minutter. Siste spor ut, tittellåta selv, utgjør imidlertid et klart høydepunkt med sine ti innholdsrike minutter; etter en rekke gjennomlyttinger har det gått opp for meg hvor kul selve låtkonstruksjonen er på denne låta, der både voldsomme speed-metal-riff og storslåtte black-metal-seksjoner løfter plata til sine siste høyder.
Stort sett er det gitarspillet, der både teknisk krevende soloer og knallgode riff dominerer, som bærer låtene på ‘Our Wretched Demise’. Tøffest er det kanskje i de mest rendyrkede thrash- og speed-metal-øyeblikkene, som særlig i den lille kraftpluggen «Far From Human» fortoner seg som helt utsøkte i voldsom fart. Helt andre sider åpenbarer seg i et annet progressivt høydepunkt på plata, «Shroud», som i Opethske vendinger plutselig drar lydbildet i retninger som mange sikkert synes er litt uhørte å utforske på en svartmetallplate.
Om noe negativt skal sies om ‘Our Wretched Demise’, handler det kanskje om en bakside av medaljen på gitarspillet, der mengden av inspirasjonskilder nok kan sies å stå i veien for et klart definert musikalsk uttrykk. Tidvis – og anmeldelsen tyder nok litt på dette – føles det nesten litt som at meningen er å plukke låtene litt fra hverandre og spore det brede spekteret av inspirasjonskilder, både på godt og vondt. I denne sammenhengen er det på sin plass med en liten hyllest til låta «Cannons of War», som på nydelig og mer selvsikkert vis lar et strålende trad-metal-tema fungere som et stødig og velfungerende sentrum for komposisjonen.
Dette går imidlertid ikke nevneverdig utover det faktum at ‘Our Wretched Demise’ er et usedvanlig tøft lite metal-eventyr. Først og fremst er det kanskje en indikasjon på Keisers svært proffe håndtering av ekstrem-metallens mange former, da med et solid fundament i blackthrashens hurtige og kompromissløse uttrykk, og det gjør det desto mer spennende å følge med på Keiser videre. Deres nyeste utgivelse tyder på at trønderne har anlegg for å lage svært spennende moderne metall, og mere til.
Skrevet av Alexander Lange
Ukas internasjonale: Azarath – Saint Desecration
Ute nå via Argonia Records.
Jeg må innrømme at førsteinntrykket mitt av Azaraths ‘Saint Desecration’ egentlig ikke var spesielt mye å rope hurra for. I åpningsstrekket av umenneskelig hurtige trommer, velspilte, gallopperende death-metal-riff og ustoppelig mørk growle-vokal åpenbarte spørsmålet seg ganske umiddelbart: Trenger vi egentlig dette i det etter hvert så etablerte blackened death metal-landskapet?
Og neida, ingen skal beskylde dette polske bandet, som for øvrig er Behemoth-trommeslager Infernos sideprosjekt, for å ha oppfunnet et eller annet hjul på nytt, og det finnes nok av band det nok kan være ganske vanskelig å skille dem fra. Likevel åpenbarte det seg etter hvert noe spesielt og kruttsterkt i mine gjennomlyttinger av ‘Saint Desecration’. Én ting er det åpenbart profesjonelle som ligger i bandets prestasjoner, og da kanskje særlig i trommespillet, som baner vei for det som rent produksjonsmessig er et usedvanlig sterkt stykke moderne death metal-håndverk – et betydelig steg opp fra forgjengeren ‘In Extremis’.
Her hører det med til historien at sporene, som med få unntak knapt runder treminuttersmerket, samtidig fremstår fullstendig hemningsløse – sammen utgjør de en fryktinngytende helhet der det på grunn av det konsise uttrykket ikke er spesielt meningsfullt å omtale enkeltdelene. I tillegg til de nevnte instrumental-elementene må det her understrekes hvor god vokaljobben er gjort, der det i mindre og mindre grad utover platas gang går opp for meg at dette egentlig er utført av et menneske og ikke en eller annen faktisk demon i Helvetes niende sirkel(?).
Dette leder meg for så vidt til det viktigste plusspunktet ved denne plata. Omtrent på tidspunktet når «Fall of the Blessed» og «No Salvation» melder seg trer et mer obskurt element nemlig fram, der utsøkte romklangeffekter, hvinende lead-gitarer og iskalde clean-gitarer generelt bidrar til et subtilt, men uhyre effektivt atmosfærisk element. Samspillet mellom dissonans og et lydbilde som i sin helhet svøpes i mystikk spiller opp til assosiasjoner til både Gorguts’ instrumentalpartier og Blut Aus Nords obskure produksjonskvaliteter i deres 777-serie.
Dette bidrar ytterligere til å gjøre ‘Saint Desecration’ til en fantastisk proff blackened death-metal-plate; det går nemlig i styggvakker forening med de febrilske gitarriffene og fantastisk trommespill, som når nye høyder i forrykende, raske og groovy riffpartier som eksempelvis finnes på «Life is Death, Death is Life». Det etablerer Azaraths nyeste plate som en usedvanlig solid innsats i blackened death-metal-landskapet – selv om det i den store mengden nok kan fremstå som noe forglemmelig.
Skrevet av Alexander Lange
Ukas ikke-metall: Ane Brun – How Beauty Holds the Hand of Sorrow
Ute nå via Balloon Ranger Recordings
Etter å ha levert en flott samling med kjølige, trip-hop-aktige låter med navn ‘After the Great Storm’ tidligere i 2020 er Ane Brun tilbake med årets andre full-lengder, ‘How Beauty Holds the Hand of Sorrow’. Der den første plata dreide seg rundt større prøvelser og tragedier er de ni låtene på ‘How Beauty…’ mer opptatt av å gi innblikk i de små krisene; de som kan være vanskelige å få øye på utenfra, men som sakte men sikkert vokser seg store nok til å skygge for solen.
Begge platene Ane Brun har gitt ut i 2020 har sine røtter i en voldsomt kreativ periode som avløste en lengre tørke. I stedet for å samle den resulterende musikken på en dobbeltplate, delte hun dem inn etter stemning og natur, og gav dem ut hver for seg. Dette var en god avgjørelse, ettersom sporene på ‘After…’ fungerer som tradisjonelle låter, mens ‘How Beauty…’ er en minimalistisk, stemningsfull og helhetlig opplevelse som krever at du lar musikken utfolde seg i sitt eget tempo. Mesteparten av låtene bygger på et enkelt komp-instrument (piano eller gitar) med rolige svell av strenger eller synth som svever i periferien. Et kort strekk rundt midten av plata bringer tilbake en temperert utgave av den elektroniske produksjonen på forgjengeren («Trust», «Gentle Winds of Gratitude»), men for det meste er instrumenteringen så sart at den står i fare for å blåses overende ved det minste vindpust.
Låtene kan deles inn i to grupper basert på tematikken som utforskes i tekstene. På den ene siden har vi låter som tar for seg det å se personer man er glad i streve seg gjennom en tung periode av livet – å kunne hjelpe til og være der, men ikke kunne gå distansen for vedkommende, om man enn så mye skulle ønske man kunne. Den andre gruppen er lysere betont, og dreier seg rundt tillitsfulle relasjoner mellom to mennesker, fortalt som om Ane titter tilbake på minnene etter lang tid. Åpningssporet «Last Breath» skiller seg fra resten av tematikken, og er et sterkt bilde av de umiddelbare øyeblikkene etter at man har mistet noen man er glad i som får tiden til å stå stille.
Til tross for den sparsommelige instrumenteringen konverserer musikken på hver enkeltlåt med tematikken på forbilledlig vis. På «Closer» blir isolasjonen illustrert via ensomt pianospill – kun noen svake drønn i det fjerne gir en påminnelse om at det finnes en verden på utsiden av bobla. «Trust» vandrer rundt i et døsig og drømmende landskap, og Anes stigende fraser mot slutten av låta vitner om tillit som gradvis styrkes. Det mest affekterende øyeblikket på plata for min del er fortsatt postludiumet på «Last Breath». Brun synger: «I held your last breath in my chest», og musikken svarer med å legge ut på en stemningsfull reise som inneholder konturene av et helt menneskeliv.
‘How Beauty Holds the Hand of Sorrow’ presterer å si vanvittig mye med få ord. Det sømløse samspillet mellom musikk og tekst gjør at det føles ut som at plata opptar sin egen plass i tid og rom, en plass du røskes inn i det øyeblikket du trykker «spill». For min del skulle jeg ønske at plata endte før piano-utgaven av låta «Don’t Run and Hide» fra ‘After the Great Storm’; «Lose My Way» er en såpass kompakt knute av emosjoner at lite musikk klarer å holde stand i kjølvannet av låta. ‘How Beauty Holds the Hand of Sorrow’ er uansett nok et inderlig og empatisk verk av Ane Brun, en plate som åpner små vinduer ut i store rom
Ukas norske er en plate som jeg ikke forventer at folk flest vil kunne få all verdens ut av. Atmosfærisk svartmetall med lav-oppløst og støyende produksjon som den man finner på den siste demoen til Vintlechkeit, ‘Hagalaz…’, treffer innenfor interessefeltet til en ekstremt snever andel av alminnelige musikklyttere. For folk som derimot har vært ute en musikalsk vinternatt før har jeg en oppslukende opplevelse å anbefale.
‘Hagalaz…’ er den siste i en rekke demoer og splits som har blitt gitt ut av trioen i Vintlechkeit (tysk for ‘oppriktighet’). Formen for lo-fi, atmosfærisk svartmetall som bandet fører er så tett og innhyllende at den har blitt døpt «winter black metal», og ikke av den hyggelige puddervarianten. Nei, dette er en kald, hard, gold vinter, av det slaget som setter småsamfunn ut av aksjon og som røver menneskeliv gjennom sin u-navigerbare, endeløse tomrom. Denne musikken formelig ber om å bli beskrevet med natur-karakteristikker, samt at lytteren tar seg tiden til å synke inn i musikkens nedkjølte tidsperpektiv.
Åpningslåta, den 18 minutter lange «Veien til Dårlige Steder…» Er lakmus-testen som vil avgjøre om lytteren er i stand til å ta inn over seg plata som helhet. Ut av den disige distansen kommer en snøstorm av blast beats og skjærende, sagende gitarlinjer. Fortettede skyer av keys ligger tett i miksen, og den inn- og utfasende skarptrommen er som et objekt som forsvinner inn og ut av synsfeltet. Den hvesende vokalen høres mer ut som ulende vind enn en menneskelig stemme, og blander seg inn i klangmassen som uopphørlig baner seg fremover i snøen med tunge skritt. Etter et storslått og håpefullt midtparti kommer vi endelig frem til dette «dårlige stedet», et holt dypt inne i skogen hvor gitar-dissonanser henger alarmerende i lufta som smeltende istapper.
Tittelsporet er noe kortere, og byr på en mer dynamisk reise gjennom det samme vinterlandskapet. Metallisk klinking introduserer sporet, før noen veldige keyboard-akkorder fyller miksen til randen. Det harmoniske språket i «Hagalaz…» er ikke like goldt som åpningslåta, og har til og med noen strekk som er eteriske nok til å minne om de senere post-metal-øyeblikkene til Enslaved spilt på en vannskadet LP. Enkelte avbrudd i stormen fører gir lytteren hvile en stakket stund, før musikken fortsetter sin stavrende gange ut i ødemarken. Som ordene mine burde vitne om er dette impresjonistisk musikk av høy klasse, en type musikk som lar fantasien løpe løpsk med sine deskriptive ordmalinger. Avslutningssporet er et kortere stykke ambient, der kalde synthsvell får det til å føles som at man ligger og dupper under isen i en nedfrosset innsjø.
Etter de sedvanlige førstelyttene der hovedfokuset var å gjøre seg kjent med stilen og strukturen på musikken begynte ‘Hagalaz…’ virkelig å åpne seg for min del. Dette er musikk som krever tålmodighet av lytteren, et atmosfærisk lyd-bad som gir slipp på sine hemmeligheter over tid. Jeg kan selvfølgelig ikke anbefale denne plata til alle og enhver, men jeg tror de av dere som har en forkjærlighet til denne typen uttrykk allerede har klikket dere inn på Bandcampen til Vintlechkeit innen dere nådde dette punktet av lesningen. Dette er rett og slett fremragende atmosfærisk svartmetall som har blandet seg godt sammen med det tåkete været vi har hatt her i Lommedalen de siste dagene. Høy anbefaling.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ukas internasjonale: Sólstafir – Endless Twilight of Codependent Love
Islandske Sólstafir er en underlig edelsten i den heller underkjente metal-undersjangeren post-metal; en sjanger som siden spede begynnelse i eksentriske, amerikanske sludge-metal-hoder riktignok har fått en rekke interessante forgreininger, men som nok også samtidig har slitt med å etablere et sjangerlandskap som peker i like mange spennende retninger som det litt ulne navnet kanskje skulle tilsi. På sin nyeste fullengder ‘Endless Twilight of Codependent Love’ finner ikke Sólstafir hverken sjangerens eller sitt eget hjul på nytt, men kommuniserer kanskje sitt spesielle og verdifulle bidrag til metal-sjangeren på enda tydeligere vis enn før.
Lydbildet har nydelige, åpne rom, og kanskje er det særlig gitarlyden som med store doser romklang signerer det hele mer enn noensinne med sin ytterst skranglete, rå fremtoning. Det føles rett og slett forfriskende rent, og å høre på det er litt som å puste inn iskald luft i urørt natur. Om man legger den likevel åpenbare inspirasjonen fra Earth-aktige, dronete stoner-gitarer til grunn kan man likegodt dra fram det klassiske sitatet fra Björk der hun postulerer at islendinger «kind of like misunderstand everything in a very beautiful way» – det stemmer kanskje denne gangen også. Dette på tross av at det beintøffe hovedtemaet på «Alda Syndanna» og den gjentakende, fantastiske gitarnedgangen på avslutningen «Úlfur» vitner om en høy respekt for inspirasjonskildene.
«Akkeri» er en strålende åpning der overgangen fra en seig, lang akkordrekke til triumferende driv fungerer særdeles effektivt. Vekslingen mellom dette, drømmende sekvenser som tvinger fram den obligatoriske Sigur Rós-sammenligningen og fengende refrenger fortsetter til man plutselig har nådd 20-minuttersmerket etter to låter. Vokalen må også få skryten den fortjener, da med tanke på hvor effektivt den eksponerte og emosjonelle post-hardcore-inspirerte – ja, egentlig Bosse-de-Nage-aktige – skrikene fungerer over det romslige lydbildet.
I andrelåta «Drýsill» begynner riktignok uttrykket å slå litt sprekker, særlig via en slags sludgy «Thunderstruck»-variant i hovedtemaet som bare nesten sjarmerer meg nok til å slippe unna. Det må i det hele tatt sies at det er en rekke svakere øyeblikk på denne plata. Heller ikke black-metal-flørten «Dionysus» treffer helt godt, og «Her Fall From Grace» er – på tross av en god tekst (på engelsk!) – en rimelig søvnig post-rock-ballade som er langt mindre dynamisk enn den vesentlig bedre power-balladen «Til Moldar».
Ellers er det nemlig ikke langt mellom høydepunktene. Min personlige favoritt er sannsynligvis «Rökkur», der en fantastisk, suggererende groove holder på plass nydelig bjellespill, rolige akkordrekker, flotte vokalvariasjoner og noen lumske elektroniske dristigheter. Også «Ör» er en spenstig sjangerlek med sitt overraskende (og velfungerende!) lounge-jazz-hovedtema – og joda, det er nettopp den som fungerer som utgangspunkt for post-rock-crescendoen. Det er gjerne de litt underlige sjangerblandingene som gjør seg best på denne plata, selv om det ganske nakne, minimalistiske og usminka grunnlaget er det som i bunn og grunn gjør denne plata – og kanskje først og fremst Sólstafir selv – til det unikumet det er.
Skrevet av Alexander Lange
Ukas ikke-metall: Ólafur Arnalds – Some Kind of Peace
Ute nå via Mercury KX
Med valget av ukas ikke-metall blir det klart at vi i dag feirer en uoffisiell merkedag for islandsk musikk, ettersom hele to tredeler av ukas favoritter er skrevet og produsert av innbyggere på Europas mest avsidesliggende øy. Ólafur Arnalds er en produser som på mange måter representerer de lettest gjenkjennelige trekkene ved moderne Islandsk musikk-produksjon; En kjølig melankoli, en elegant minimalisme og en fullstendig mangel på frykt i møte med sukkerskåla.
‘Some Kind of Peace’ er en plate som jeg for et halvt år siden garantert hadde holdt meg unna, ettersom den islandske tilnærmingen til lydmalende elektronisk musikk hadde blitt meg altfor kjent i løpet av mine to år som student i landet. Nå har jeg derimot oppholdt meg seks måneder i korona-rammede Norge, og en viss nostalgi for Reykjavíks gater – hvor en-meteren var enkel å holde selv utenfor korona-tiden – har rukket å blusse opp. Det at plata i tillegg byr på en halvtimes pause fra informasjonsflyt og den tilkoblede eksistens, noe som trengs sårt etter et utmattende mediekjør i forbindelse med valget i USA, gjorde det enda lettere å ta svalestup ut i det forfriskende isbadet som er ‘Some Kind of Peace’.
Plata består hovedsakelig av en serie vignetter som likner hverandre i både affekt og metodikk. Med kun noen få utvalgte elementer spinner Arnalds drømmeaktige vev av beroligende synth, plinkende piano og lette, luftige lag av strykere. Kyndig produsent som han er plasserer Ólafur alle lydkilder på nøye uttenkte plasser i produksjonens tredimensjonale rom. En tydelig opplevelse av forgrunn og bakgrunn etableres tidlig i plata, og spillet mellom disse viser seg etter noen lyttinger å være en av platas definerende karakteristikker. Hør for eksempel på måten forgrunn og bakgrunn gradvis veksler plass rundt midten av «Still / Sound», eller hvordan det tålmodige og oppløftende pianospillet på «New Grass» gradvis blir nedsenket i en svellende vannflate av strykere.
Det er selvfølgelig mye ved denne musikken som skrider over i sentimentalt territorie, men ‘Some Kind of Peace’ kan være grusomt affekterende om du lar den levere sine emosjonelle ladninger. «Woven Song» er smertefullt vakker med sin ECM-aktige ro og tonehøyde-manipulerte vokaler, og «Spiral» kaller tilbake til de sterkeste melodiske øyeblikkene på Max Richters musikalske landemerke fra 2015, ‘Sleep’. På disse låtene blir samsvaret mellom musikkens affekt og anmelders lynne så presist at ‘Some Kind of Peace’ minner mer om en boks verdsatte, private gjenstander enn et stykke kommersiell musikk.
På samme måte som Ryuichi Sakamotos ‘Async’ fra 2017 klarte å overbevise en emosjonell agnostiker som meg selv om at følelser er et ytterst ekte fenomen, presterer ‘Some Kind of Peace’ å opprette en forbindelse som strekker seg dypere enn entusiasme for det rent musikalsk-tekniske som utspiller seg på overflaten. I en tid hvor mange sveiver rundt i eget hjem på jakt etter et eller annet veggdyr som kan tjene som midlertidig selskap i en ellers isolert tilværelse, kan en plate som Ólafur Arnalds ‘Some Kind of Peace’ være en god venn å ha; personlig, empatisk og tålmodig som få andre.
Ex Hydra er en ny, Trondheims-basert kvintett som har kommet luskende ut av skyggene uten forvarsel, for så å klaske denne ferdige debut-plata ned i bordplaten rett foran nesa på anmelder. Fra coveret å lese trodde jeg kanskje vi hadde å gjøre med en sykelig og forvridd versjon av svensk svartmetall ala Dissection, eller muligens et norsk take på gresk svartmetall med sterke undertoner av kosmisk terror. I stedet for å svare på forventningene mine har Ex Hydra snekret sammen en egenartet kombinasjon av både melodisk og riffdrevet svartmetall, en form for halvdissonant, moderne dødsmetall hvis nærmeste analog kan sies å være Slugdges ‘Esoteric Malacology’, og mørk ambient som synes å generere fra et ormehull bak universets horisont. Dette er en miks av uttrykk som meg kjent har blitt særdeles lite utforsket til nå, så til et debuterende prosjekt å være har Ex Hydra allerede vekket betydelig interesse hos undertegnede.
Debutplata ‘Awakening of the Ancients’ er med sine tretti minutter en kort affære. Tiden blir til gjengjeld brukt effektivt, ettersom bandet pakker et bredt utvalg av uttrykk inn i platas åtte låter. Låtene som henter mest inspirasjon fra moderne dødsmetall finner vi helt i begynnelsen, hvor «Where the Truth Lies» og «Cosmic Self Murder» vekker oppsikt med sine uvanlige kombinasjoner av svartmetall, innslag av tohånds-tapping og brutale rytmer. Mellomspillet «Abducted» fremkaller interne bilder av en mørk sfære som vibrerer av onde krefter, deretter finner vi «I, the Universe», en låt som kombinerer et storslått, melodisk hovedriff med post-rock seksjoner og sterke borg-vibber. Limet som holder alle disse ulike elementene sammen er vokalen, som er den mest konstante allusjonen til svartmetall på plata.
Etter «Eyes Closed Into Infinity» har presentert sin sammensmelting av Agallochs paganistiske svartmetall med de lysergiske leadsene fra Blut aus Nords ‘Hallucinogen’, avsluttes plata med et akustisk mellomspill og ti hele minutter med atmosfærisk lyd-maling. Med sine knokkelrangling, mørke rumling og rituelle tromming oppleves «Human Sacrifice» som lydsporet til et ukjent spillprosjekt; det samme gjør avslutningssporet «Dreams of Despair». De bidrar dessverre også til å gi plata en noe u-seremoniell avslutning (ironisk nok), samt å komplisere albumets identitet. Det blir med disse avslutningsnumrene nemlig tydelig for meg at det er litt for mange ideer som kjemper om plass på denne plata, og litt for få bindende elementer til å samle det hele til et enhetlig uttrykk.
Men det er tross alt en debut-utgivelse det er snakk om her, og når det kommer til debuter er jeg mye større tilhenger av bred-vinget eksperimentering enn trygg tilbakeholdenhet. Med sin interessante kombinasjon av tradisjoner er ‘Awakening of the Ancients’ som en uslepen, mangefarget diamant, og jeg er virkelig nysgjerrig på hva Ex Hydra kan få til når de har kommet i gang med slipeprosessen – Det er nemlig flust med partier på plata som vitner om potensiell storhet dersom de kan få storformene på plass. ‘Awakening of the Ancients’ er et cinematisk og mangefasettert påkallelses-ritual, og en lovende introduksjon til en ny aktør i Trondheims undergrunn.
Ajera – In Momentum
Ute nå via Wolfmond Productions
Etter å ha sjonglert proposisjoner fra et knippe plateselskaper har Argon Mox bestemt seg for å gi ut debutplata til enmanns-prosjektet sitt Ajera via tyske Wolfmond Production. Dette virker som en passende match for Mox, som i likhet med mange av de andre aktørene hos selskapet produserer undergrunns-rettet svartmetall med depressive undertoner.
Etter at jeg anmeldte omtalte «Alpha Death Commandor» for en uke siden har jeg vært spent på hvordan den særegne og fengende «Deathcrush»-arvtakeren kom til å hevde seg på en lengre låtliste. Det viser seg at den er et mindre avvik fra grunnuttrykket på ‘In Momentum’, som er en meget tradisjonell kombinasjon av suggererende tremolo-gitarer og blast beats. Gammel Mayhem og Burzum er hovedstikkordene her, og kun på platas intro og outro setter Mox de bitende riffene til side for å produsere noen industrielle electronica-stykker.
Selv om andrebølges-svartmetall er det mest fundamentale uttrykket innenfor norsk svartmetall er det fortsatt et sound som kan være vanskelig å gjøre riktig. Risikoen er at endeløse rekker med snerrende riff og blast beats kan føre til at musikken oppleves som ubevegelig, og det er partiene på ‘In Momentum’ som viderefører denne tradisjonen som gjør minst uttrykk. Mangelen på dynamikk forsterkes ytterligere av de tilsynelatende elektroniske trommene, som oppleves som statiske når plata har fått spille en stund. De mest lovende øyeblikkene oppstår når Mox går vekk fra den tradisjonelle filinga for å utforske andre teksturer, som det meditative tomrommet og de grå forhengene av gitar mot slutten av «Abominable Funeral», og de ondskapsfulle Mayhem-linjene som åpner «Humanity Downfall».
Mox har en raspete og ekspressivt hvesende stemme som passer utmerket til denne typen musikk, så jeg har veldig lyst til at han skal få til å produsere musikk som støtter opp rundt dette esset med tilsvarende egenverdi. Jeg tror at med et større fokus på variasjon i det store bildet, så kommer mye til å skje av seg selv. Den innbitte og nedtrykte atmosfæren er jo allerede på plass, og Mox sin entusiasme for sjangerens auditive signatur er vanskelig å betvile. Til album-debut å være er dette en god start, med plenty av rom for utvikling og videre eksperimentering. Anbefales for fans av tidlige norske svartmetall-utgivelser, samt den moderne, primitive formen som florerer hos Wolfmond Production.
Ute nå via The Bearded Dragon/ Annihilated Pentagram Productions
Desmodus Rotundus – Ravening Wolves
Annihilated Pentagram Productions kom nylig med en gjenutgivelse av Desmodus Rotundus sin hyperaktive, industrielle svartmetall-aneurisme ‘Ravening Wolves’ fra desember 2019. Ta en lytt om du har nerver av stål eller sans for selv-pryl.
Etter at bandet mitt slapp debut EP-en vår i 2015 ble jeg klar over en av musikk-kritikkens roller jeg ikke hadde vært så oppmerksom på tidligere. Vi var et fullstendig ukjent band uten rotfeste i noe miljø eller ressurser til å promotere oss selv, men til tross for dette tikket det en ettermiddag inn en kommentar fra en bruker med navn Prog J på Bandcamp-profilen vår. Det forble den eneste kommentaren vi fikk i forbindelse med utgivelsen, men selv om dette kanskje ikke helt matchet drømmene våre om hemningsløs skryt fra et samlet musikk-journalistisk landskap, satt vi utelukkende igjen med en følelse av oppstemthet. «Noen liker musikken vår! Noen liker musikken vår og har tatt seg tid til å forklare hvorfor de gjør det!» Til da hadde jeg kun verdsatt musikk-kritikkens rolle som kurator, som en tur-guide for den nysgjerrige lytter gjennom et kaotisk og uoversiktlig terreng. At kritikk for unge band også kunne være kilde til økt selvrespekt, til følelsen av at arbeidet deres betyr noe, den tanken hadde gått meg hus forbi.
Etter litt spaning av norske musikk-blogger og nettsteder ble jeg klar over at ingen av dem holder på med nøyaktig det jeg ønsker å bruke Metallurgi til: komplett omtale av nye norske metall-utgivelser fra minste grasrot og knoll til bautaene og selve røttene i sjangerens norske slektstre. Gjennom Metallurgi ønsker jeg å rette haukeblikk mot en så stor del av norsk rock- og metalliv det overhodet er mulig for én enkel mann å gjøre, med verdsatt hjelp fra kompis og band-kamerat Alexander Lange. Om dere er et ukjent band som aldri har fått ordentlig tilbakemelding på utgivelsen deres; her har dere muligheten. Vi dekker alt vi har kapasitet til. Vær obs på at vi foretrekker å jobbe uke til uke: Hver uke går med til å diskutere musikk utgitt uken i forveien, så si ifra på forhånd så jeg kan få dere inn i planen.
Og hvorfor Metallurgi? Metallurgi er læren om metallers egenskaper og produksjon, og ble valgt som bloggtittel for å skildre hvor stor, mangfoldig og inkluderende denne smeltedigelen av en sjanger er. Velkommen skal dere være!
Fredrik Schjerveog Alexander Lange
Hva jeg klarte å sanke av norsk rock/ metall før CD-spilleren ble erstattet med streaming-konto
Metallurgi 