Ukas norske: Keiser – Our Wretched Demise
Med ‘Our Wretched Demise’ demonstrerer trondheimsbandet Keiser kanskje først og fremst at de evner å angripe velkjente svartmetall-konvensjoner med en ganske beundringsverdig eventyrlyst. Etter å ha etablert et stødig blackthrash-sound gjennom debut-EP’en ‘Ascension of Ghouls’ i 2016 og fullengderen ‘The Succubus’ året etter, utstråler dette lille krigseposet av en plate nemlig ambisjonene som gjerne følger med en fullengder nummer to. En betydelig produksjonsmessig oppussing har funnet sted, og ikke minst finner man en åpenbart høy respekt for inspirasjonskildene og en stort sett velhåndtert lek med dem som i seg selv er en stor glede å følge med på. Særlig for meg, kanskje, som med gitaren i hånd har vokst opp med ekstrem-metal-floraen av 2000-tallet med en stadig økende forkjærlighet for svartmetallen.
Og svartest er det kanskje helt på begynnelsen her, når åpningssekundene i «Prelude to War» etter hvert åpner for det heseblesende hovedtemaet i «Scourge of the Wicked». Den raske og intrikate innledende riffgalloppen som da sparkes i gang, og ikke minst de iskalde, nedadgående arpeggioene som etter hvert glir inn via gitarspillet, gir meg flashbacks til mange av de kuleste øyeblikkene i Mayhems utgivelser etter 2000. Både uimotståelige black’n’roll-tendenser og Keisers mer melodiske side melder seg imidlertid også raskt, og i dette ligger det også et progressivt element som etter hvert fremstår som svært sentralt i Keisers uttrykk.
Assossiasjoner også til både Vektors tekniske og progressive thrashmetall og den melodiske gitarleken (og ikke minst vokalen!) i musikken til band som Borknagar og Mgla melder seg nemlig allerede her. Og sånn sett settes også tonen for mye av plata. Den litt mer konsise «When Fire Rides the Nightsky» tar stafettpinnen videre etter den litt mer saktegående og groovy «Cannons of War», og musikken får attpåtil flere lag i de to lengre avslutningssporene.
Det store, episke og høyst tilfredstillende klimakset dukker opp i den nest siste låta, «Eternal Onslaught», som på litt overraskende vis skyter lytteren rett opp i Ghost Bath-himmelen etter knappe fire minutter. Siste spor ut, tittellåta selv, utgjør imidlertid et klart høydepunkt med sine ti innholdsrike minutter; etter en rekke gjennomlyttinger har det gått opp for meg hvor kul selve låtkonstruksjonen er på denne låta, der både voldsomme speed-metal-riff og storslåtte black-metal-seksjoner løfter plata til sine siste høyder.
Stort sett er det gitarspillet, der både teknisk krevende soloer og knallgode riff dominerer, som bærer låtene på ‘Our Wretched Demise’. Tøffest er det kanskje i de mest rendyrkede thrash- og speed-metal-øyeblikkene, som særlig i den lille kraftpluggen «Far From Human» fortoner seg som helt utsøkte i voldsom fart. Helt andre sider åpenbarer seg i et annet progressivt høydepunkt på plata, «Shroud», som i Opethske vendinger plutselig drar lydbildet i retninger som mange sikkert synes er litt uhørte å utforske på en svartmetallplate.
Om noe negativt skal sies om ‘Our Wretched Demise’, handler det kanskje om en bakside av medaljen på gitarspillet, der mengden av inspirasjonskilder nok kan sies å stå i veien for et klart definert musikalsk uttrykk. Tidvis – og anmeldelsen tyder nok litt på dette – føles det nesten litt som at meningen er å plukke låtene litt fra hverandre og spore det brede spekteret av inspirasjonskilder, både på godt og vondt. I denne sammenhengen er det på sin plass med en liten hyllest til låta «Cannons of War», som på nydelig og mer selvsikkert vis lar et strålende trad-metal-tema fungere som et stødig og velfungerende sentrum for komposisjonen.
Dette går imidlertid ikke nevneverdig utover det faktum at ‘Our Wretched Demise’ er et usedvanlig tøft lite metal-eventyr. Først og fremst er det kanskje en indikasjon på Keisers svært proffe håndtering av ekstrem-metallens mange former, da med et solid fundament i blackthrashens hurtige og kompromissløse uttrykk, og det gjør det desto mer spennende å følge med på Keiser videre. Deres nyeste utgivelse tyder på at trønderne har anlegg for å lage svært spennende moderne metall, og mere til.
Skrevet av Alexander Lange
Ukas internasjonale: Azarath – Saint Desecration
Jeg må innrømme at førsteinntrykket mitt av Azaraths ‘Saint Desecration’ egentlig ikke var spesielt mye å rope hurra for. I åpningsstrekket av umenneskelig hurtige trommer, velspilte, gallopperende death-metal-riff og ustoppelig mørk growle-vokal åpenbarte spørsmålet seg ganske umiddelbart: Trenger vi egentlig dette i det etter hvert så etablerte blackened death metal-landskapet?
Og neida, ingen skal beskylde dette polske bandet, som for øvrig er Behemoth-trommeslager Infernos sideprosjekt, for å ha oppfunnet et eller annet hjul på nytt, og det finnes nok av band det nok kan være ganske vanskelig å skille dem fra. Likevel åpenbarte det seg etter hvert noe spesielt og kruttsterkt i mine gjennomlyttinger av ‘Saint Desecration’. Én ting er det åpenbart profesjonelle som ligger i bandets prestasjoner, og da kanskje særlig i trommespillet, som baner vei for det som rent produksjonsmessig er et usedvanlig sterkt stykke moderne death metal-håndverk – et betydelig steg opp fra forgjengeren ‘In Extremis’.
Her hører det med til historien at sporene, som med få unntak knapt runder treminuttersmerket, samtidig fremstår fullstendig hemningsløse – sammen utgjør de en fryktinngytende helhet der det på grunn av det konsise uttrykket ikke er spesielt meningsfullt å omtale enkeltdelene. I tillegg til de nevnte instrumental-elementene må det her understrekes hvor god vokaljobben er gjort, der det i mindre og mindre grad utover platas gang går opp for meg at dette egentlig er utført av et menneske og ikke en eller annen faktisk demon i Helvetes niende sirkel(?).
Dette leder meg for så vidt til det viktigste plusspunktet ved denne plata. Omtrent på tidspunktet når «Fall of the Blessed» og «No Salvation» melder seg trer et mer obskurt element nemlig fram, der utsøkte romklangeffekter, hvinende lead-gitarer og iskalde clean-gitarer generelt bidrar til et subtilt, men uhyre effektivt atmosfærisk element. Samspillet mellom dissonans og et lydbilde som i sin helhet svøpes i mystikk spiller opp til assosiasjoner til både Gorguts’ instrumentalpartier og Blut Aus Nords obskure produksjonskvaliteter i deres 777-serie.
Dette bidrar ytterligere til å gjøre ‘Saint Desecration’ til en fantastisk proff blackened death-metal-plate; det går nemlig i styggvakker forening med de febrilske gitarriffene og fantastisk trommespill, som når nye høyder i forrykende, raske og groovy riffpartier som eksempelvis finnes på «Life is Death, Death is Life». Det etablerer Azaraths nyeste plate som en usedvanlig solid innsats i blackened death-metal-landskapet – selv om det i den store mengden nok kan fremstå som noe forglemmelig.
Skrevet av Alexander Lange
Ukas ikke-metall: Ane Brun – How Beauty Holds the Hand of Sorrow
Etter å ha levert en flott samling med kjølige, trip-hop-aktige låter med navn ‘After the Great Storm’ tidligere i 2020 er Ane Brun tilbake med årets andre full-lengder, ‘How Beauty Holds the Hand of Sorrow’. Der den første plata dreide seg rundt større prøvelser og tragedier er de ni låtene på ‘How Beauty…’ mer opptatt av å gi innblikk i de små krisene; de som kan være vanskelige å få øye på utenfra, men som sakte men sikkert vokser seg store nok til å skygge for solen.
Begge platene Ane Brun har gitt ut i 2020 har sine røtter i en voldsomt kreativ periode som avløste en lengre tørke. I stedet for å samle den resulterende musikken på en dobbeltplate, delte hun dem inn etter stemning og natur, og gav dem ut hver for seg. Dette var en god avgjørelse, ettersom sporene på ‘After…’ fungerer som tradisjonelle låter, mens ‘How Beauty…’ er en minimalistisk, stemningsfull og helhetlig opplevelse som krever at du lar musikken utfolde seg i sitt eget tempo. Mesteparten av låtene bygger på et enkelt komp-instrument (piano eller gitar) med rolige svell av strenger eller synth som svever i periferien. Et kort strekk rundt midten av plata bringer tilbake en temperert utgave av den elektroniske produksjonen på forgjengeren («Trust», «Gentle Winds of Gratitude»), men for det meste er instrumenteringen så sart at den står i fare for å blåses overende ved det minste vindpust.
Låtene kan deles inn i to grupper basert på tematikken som utforskes i tekstene. På den ene siden har vi låter som tar for seg det å se personer man er glad i streve seg gjennom en tung periode av livet – å kunne hjelpe til og være der, men ikke kunne gå distansen for vedkommende, om man enn så mye skulle ønske man kunne. Den andre gruppen er lysere betont, og dreier seg rundt tillitsfulle relasjoner mellom to mennesker, fortalt som om Ane titter tilbake på minnene etter lang tid. Åpningssporet «Last Breath» skiller seg fra resten av tematikken, og er et sterkt bilde av de umiddelbare øyeblikkene etter at man har mistet noen man er glad i som får tiden til å stå stille.
Til tross for den sparsommelige instrumenteringen konverserer musikken på hver enkeltlåt med tematikken på forbilledlig vis. På «Closer» blir isolasjonen illustrert via ensomt pianospill – kun noen svake drønn i det fjerne gir en påminnelse om at det finnes en verden på utsiden av bobla. «Trust» vandrer rundt i et døsig og drømmende landskap, og Anes stigende fraser mot slutten av låta vitner om tillit som gradvis styrkes. Det mest affekterende øyeblikket på plata for min del er fortsatt postludiumet på «Last Breath». Brun synger: «I held your last breath in my chest», og musikken svarer med å legge ut på en stemningsfull reise som inneholder konturene av et helt menneskeliv.
‘How Beauty Holds the Hand of Sorrow’ presterer å si vanvittig mye med få ord. Det sømløse samspillet mellom musikk og tekst gjør at det føles ut som at plata opptar sin egen plass i tid og rom, en plass du røskes inn i det øyeblikket du trykker «spill». For min del skulle jeg ønske at plata endte før piano-utgaven av låta «Don’t Run and Hide» fra ‘After the Great Storm’; «Lose My Way» er en såpass kompakt knute av emosjoner at lite musikk klarer å holde stand i kjølvannet av låta. ‘How Beauty Holds the Hand of Sorrow’ er uansett nok et inderlig og empatisk verk av Ane Brun, en plate som åpner små vinduer ut i store rom
Skrevet av Fredrik Schjerve
Metallurgi 