Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Vintlechkeit – Hagalaz…

Ukas norske er en plate som jeg ikke forventer at folk flest vil kunne få all verdens ut av. Atmosfærisk svartmetall med lav-oppløst og støyende produksjon som den man finner på den siste demoen til Vintlechkeit, ‘Hagalaz…’, treffer innenfor interessefeltet til en ekstremt snever andel av alminnelige musikklyttere. For folk som derimot har vært ute en musikalsk vinternatt før har jeg en oppslukende opplevelse å anbefale.

‘Hagalaz…’ er den siste i en rekke demoer og splits som har blitt gitt ut av trioen i Vintlechkeit (tysk for ‘oppriktighet’). Formen for lo-fi, atmosfærisk svartmetall som bandet fører er så tett og innhyllende at den har blitt døpt «winter black metal», og ikke av den hyggelige puddervarianten. Nei, dette er en kald, hard, gold vinter, av det slaget som setter småsamfunn ut av aksjon og som røver menneskeliv gjennom sin u-navigerbare, endeløse tomrom. Denne musikken formelig ber om å bli beskrevet med natur-karakteristikker, samt at lytteren tar seg tiden til å synke inn i musikkens nedkjølte tidsperpektiv.

Åpningslåta, den 18 minutter lange «Veien til Dårlige Steder…» Er lakmus-testen som vil avgjøre om lytteren er i stand til å ta inn over seg plata som helhet. Ut av den disige distansen kommer en snøstorm av blast beats og skjærende, sagende gitarlinjer. Fortettede skyer av keys ligger tett i miksen, og den inn- og utfasende skarptrommen er som et objekt som forsvinner inn og ut av synsfeltet. Den hvesende vokalen høres mer ut som ulende vind enn en menneskelig stemme, og blander seg inn i klangmassen som uopphørlig baner seg fremover i snøen med tunge skritt. Etter et storslått og håpefullt midtparti kommer vi endelig frem til dette «dårlige stedet», et holt dypt inne i skogen hvor gitar-dissonanser henger alarmerende i lufta som smeltende istapper.

Tittelsporet er noe kortere, og byr på en mer dynamisk reise gjennom det samme vinterlandskapet. Metallisk klinking introduserer sporet, før noen veldige keyboard-akkorder fyller miksen til randen. Det harmoniske språket i «Hagalaz…» er ikke like goldt som åpningslåta, og har til og med noen strekk som er eteriske nok til å minne om de senere post-metal-øyeblikkene til Enslaved spilt på en vannskadet LP. Enkelte avbrudd i stormen fører gir lytteren hvile en stakket stund, før musikken fortsetter sin stavrende gange ut i ødemarken. Som ordene mine burde vitne om er dette impresjonistisk musikk av høy klasse, en type musikk som lar fantasien løpe løpsk med sine deskriptive ordmalinger. Avslutningssporet er et kortere stykke ambient, der kalde synthsvell får det til å føles som at man ligger og dupper under isen i en nedfrosset innsjø.

Etter de sedvanlige førstelyttene der hovedfokuset var å gjøre seg kjent med stilen og strukturen på musikken begynte ‘Hagalaz…’ virkelig å åpne seg for min del. Dette er musikk som krever tålmodighet av lytteren, et atmosfærisk lyd-bad som gir slipp på sine hemmeligheter over tid. Jeg kan selvfølgelig ikke anbefale denne plata til alle og enhver, men jeg tror de av dere som har en forkjærlighet til denne typen uttrykk allerede har klikket dere inn på Bandcampen til Vintlechkeit innen dere nådde dette punktet av lesningen. Dette er rett og slett fremragende atmosfærisk svartmetall som har blandet seg godt sammen med det tåkete været vi har hatt her i Lommedalen de siste dagene. Høy anbefaling.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Sólstafir – Endless Twilight of Codependent Love

Islandske Sólstafir er en underlig edelsten i den heller underkjente metal-undersjangeren post-metal; en sjanger som siden spede begynnelse i eksentriske, amerikanske sludge-metal-hoder riktignok har fått en rekke interessante forgreininger, men som nok også samtidig har slitt med å etablere et sjangerlandskap som peker i like mange spennende retninger som det litt ulne navnet kanskje skulle tilsi. På sin nyeste fullengder ‘Endless Twilight of Codependent Love’ finner ikke Sólstafir hverken sjangerens eller sitt eget hjul på nytt, men kommuniserer kanskje sitt spesielle og verdifulle bidrag til metal-sjangeren på enda tydeligere vis enn før.

Lydbildet har nydelige, åpne rom, og kanskje er det særlig gitarlyden som med store doser romklang signerer det hele mer enn noensinne med sin ytterst skranglete, rå fremtoning. Det føles rett og slett forfriskende rent, og å høre på det er litt som å puste inn iskald luft i urørt natur. Om man legger den likevel åpenbare inspirasjonen fra Earth-aktige, dronete stoner-gitarer til grunn kan man likegodt dra fram det klassiske sitatet fra Björk der hun postulerer at islendinger «kind of like misunderstand everything in a very beautiful way» – det stemmer kanskje denne gangen også. Dette på tross av at det beintøffe hovedtemaet på «Alda Syndanna» og den gjentakende, fantastiske gitarnedgangen på avslutningen «Úlfur» vitner om en høy respekt for inspirasjonskildene.

«Akkeri» er en strålende åpning der overgangen fra en seig, lang akkordrekke til triumferende driv fungerer særdeles effektivt. Vekslingen mellom dette, drømmende sekvenser som tvinger fram den obligatoriske Sigur Rós-sammenligningen og fengende refrenger fortsetter til man plutselig har nådd 20-minuttersmerket etter to låter. Vokalen må også få skryten den fortjener, da med tanke på hvor effektivt den eksponerte og emosjonelle post-hardcore-inspirerte – ja, egentlig Bosse-de-Nage-aktige – skrikene fungerer over det romslige lydbildet.

I andrelåta «Drýsill» begynner riktignok uttrykket å slå litt sprekker, særlig via en slags sludgy «Thunderstruck»-variant i hovedtemaet som bare nesten sjarmerer meg nok til å slippe unna. Det må i det hele tatt sies at det er en rekke svakere øyeblikk på denne plata. Heller ikke black-metal-flørten «Dionysus» treffer helt godt, og «Her Fall From Grace» er – på tross av en god tekst (på engelsk!) – en rimelig søvnig post-rock-ballade som er langt mindre dynamisk enn den vesentlig bedre power-balladen «Til Moldar».

Ellers er det nemlig ikke langt mellom høydepunktene. Min personlige favoritt er sannsynligvis «Rökkur», der en fantastisk, suggererende groove holder på plass nydelig bjellespill, rolige akkordrekker, flotte vokalvariasjoner og noen lumske elektroniske dristigheter. Også «Ör» er en spenstig sjangerlek med sitt overraskende (og velfungerende!) lounge-jazz-hovedtema – og joda, det er nettopp den som fungerer som utgangspunkt for post-rock-crescendoen. Det er gjerne de litt underlige sjangerblandingene som gjør seg best på denne plata, selv om det ganske nakne, minimalistiske og usminka grunnlaget er det som i bunn og grunn gjør denne plata – og kanskje først og fremst Sólstafir selv – til det unikumet det er.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: Ólafur Arnalds – Some Kind of Peace

Med valget av ukas ikke-metall blir det klart at vi i dag feirer en uoffisiell merkedag for islandsk musikk, ettersom hele to tredeler av ukas favoritter er skrevet og produsert av innbyggere på Europas mest avsidesliggende øy. Ólafur Arnalds er en produser som på mange måter representerer de lettest gjenkjennelige trekkene ved moderne Islandsk musikk-produksjon; En kjølig melankoli, en elegant minimalisme og en fullstendig mangel på frykt i møte med sukkerskåla.

‘Some Kind of Peace’ er en plate som jeg for et halvt år siden garantert hadde holdt meg unna, ettersom den islandske tilnærmingen til lydmalende elektronisk musikk hadde blitt meg altfor kjent i løpet av mine to år som student i landet. Nå har jeg derimot oppholdt meg seks måneder i korona-rammede Norge, og en viss nostalgi for Reykjavíks gater – hvor en-meteren var enkel å holde selv utenfor korona-tiden – har rukket å blusse opp. Det at plata i tillegg byr på en halvtimes pause fra informasjonsflyt og den tilkoblede eksistens, noe som trengs sårt etter et utmattende mediekjør i forbindelse med valget i USA, gjorde det enda lettere å ta svalestup ut i det forfriskende isbadet som er ‘Some Kind of Peace’.

Plata består hovedsakelig av en serie vignetter som likner hverandre i både affekt og metodikk. Med kun noen få utvalgte elementer spinner Arnalds drømmeaktige vev av beroligende synth, plinkende piano og lette, luftige lag av strykere. Kyndig produsent som han er plasserer Ólafur alle lydkilder på nøye uttenkte plasser i produksjonens tredimensjonale rom. En tydelig opplevelse av forgrunn og bakgrunn etableres tidlig i plata, og spillet mellom disse viser seg etter noen lyttinger å være en av platas definerende karakteristikker. Hør for eksempel på måten forgrunn og bakgrunn gradvis veksler plass rundt midten av «Still / Sound», eller hvordan det tålmodige og oppløftende pianospillet på «New Grass» gradvis blir nedsenket i en svellende vannflate av strykere.

Det er selvfølgelig mye ved denne musikken som skrider over i sentimentalt territorie, men ‘Some Kind of Peace’ kan være grusomt affekterende om du lar den levere sine emosjonelle ladninger. «Woven Song» er smertefullt vakker med sin ECM-aktige ro og tonehøyde-manipulerte vokaler, og «Spiral» kaller tilbake til de sterkeste melodiske øyeblikkene på Max Richters musikalske landemerke fra 2015, ‘Sleep’. På disse låtene blir samsvaret mellom musikkens affekt og anmelders lynne så presist at ‘Some Kind of Peace’ minner mer om en boks verdsatte, private gjenstander enn et stykke kommersiell musikk.

På samme måte som Ryuichi Sakamotos ‘Async’ fra 2017 klarte å overbevise en emosjonell agnostiker som meg selv om at følelser er et ytterst ekte fenomen, presterer ‘Some Kind of Peace’ å opprette en forbindelse som strekker seg dypere enn entusiasme for det rent musikalsk-tekniske som utspiller seg på overflaten. I en tid hvor mange sveiver rundt i eget hjem på jakt etter et eller annet veggdyr som kan tjene som midlertidig selskap i en ellers isolert tilværelse, kan en plate som Ólafur Arnalds ‘Some Kind of Peace’ være en god venn å ha; personlig, empatisk og tålmodig som få andre.

Skrevet av Fredrik Schjerve