enraptureofficial

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ukas plater omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

Insidious Disease – After Death

Med veletablerte musikere som Silenoz (Dimmu Borgir), Cyrus (Susperia, ex-Sarke), Shane Embury (Napalm Death), Marc Grewe (ex-Morgoth) og Tony Laureano (ex-Nile og utallige andre band) i besetningen må det være lov å si at Insidious Disease er en slags supergruppe. Men der den stereotypiske supergruppen er et konglomerat av karakteristikkene til hvert enkelt medlem er Insidious Disease et utløp for en impuls som ingen av medlemmene er spesielt kjent for å ha utforsket per dags dato. Både ‘Shadowcast’ fra 2010 og sisteskiva ‘After Death’ pusher en type dødsmetall der klassiske elementer møter groover fra nyere former, det hele kledt i en moderne produksjon. Det er hardcore-influens å spore i musikken, men ikke i tradisjonell betydning. Det kan sammenliknes med en alternativ tidslinje der Bolt Thrower oppdaget Agnostic Front under innspillingen av ‘For Victory’.

De fleste aspektene av Insidious Disease‘s virksomhet har blitt oppgradert siden 2010. Produksjonen er nå ikke bare kraftig og ren, men varmere i kantene og bedre balansert instrumentalt. Gutta har også brukt studio på en mer helhetlig måte, om det så er snakk om tilleggseffekter som de jamrende, fortapte sjelene som åpner plata, eller den enorme, tornete buketten av gitarlyder som blir anvendt over platas 43 minutter. Så må det selvfølgelig nevnes at Dan Seagrave’s legendariske illustrasjoner kler denne uttrykksformen eksepsjonelt bra, og det elegante coveret han har laget til ‘After Death’ spiller godt på platas tematikk med sin Tartarus-aktige underverden.

Låtskrivingen har også forbedret seg siden den solide debuten. Insidious Disease leverer ti låter av middels lengde som sjonglerer med en mengde nyanserte undergrunnsuttrykk, uten å noensinne forlate røttene i engelsk (typ Bolt Thrower) og svensk (typ Entombed) dødsmetall. Numrene som tidvis svinger innom mørkt melodiske doom-seksjoner («Betrayer», «Unguided Immortality») gjør seg bemerket over flere lyttinger, og spesielt det Hooded Menace-liknende versriffet i førstnevnte er en ypperlig addisjon til sjangeren. Andre låter anvender himmelstreifende leads og bredere lyd-panoramaer som ville gjort seg godt på en større utendørsscene, spesielt åpningen av «Born into Bondage». De fleste sporene har én eller to deler som utvider territoriet til Insidious Disease på en betydningsfull måte.

Bandet har sagt at de ikke er ute etter å innovere, men at de er på leting etter en «god groove de føler seg komfortable i» (per det nederlandske magasinet FrontView). Dette er mer eller mindre min opplevelse etter å ha hørt på denne plata også; en solid og tidvis engasjerende plate som hadde trengt en x-faktor for virkelig å gripe tak i meg. Det er definitivt et par øyeblikk på plata som utmerker seg, som for eksempel avslutningslåta «Secret Sorcery» med sin teutoniske gjeng-vokal og storslåtte, melankolske avslutning. Denne låta alene er nok til å gi meg troa på at Insidious Disease er i stand til å høyne innsatsen ytterligere på en eventuell tredjeskive. Dette er uansett en plate som er lett tilgjengelig for fans av høy-oppløst og velspilt dødsmetall, og burde finne mange åpne ører i det internasjonale metallmiljøet.

Funeral Harvest – Funeral Harvest 10″

Funeral Harvest er et okkult svartmetallband fra Trondheim som ble opprettet i 2017. Den dystre gjengen består av nåværende og tidligere medlemmer fra band som Keiser og Rogue Planet, samt en vokalist/ gitarist som har sin bakgrunn fra et knippe italienske svartmetall-prosjekter. Den nye, selvtitulerte ti-tommeren deres inneholder to nye spor, samt nyinnspillinger av et par låter fra deres mer under-produserte demo ‘Bunker Ritual Rehearsal’. Til tross for sterke trekk fra klassisk norsk svartmetall er dette en utgivelse som over gjentatte lyttinger gradvis avslører et originalt perspektiv på velkjente ritualer.

Etter en obligatorisk intro bestående av mørk droning, liturgisk messing og et ensomt bjelleslag inviterer bandet oss med på et rituale i sin beryktede bunker. Trege, dissonante gitarer klinger over tilbakeholdende trommer før et brøl åpner flomlukene, og en stri strøm av andrebølges-svartmetall river gjennom lydfeltet. Produksjonen er klarere enn mange av de gamle, legendariske innspillingene, men la det ikke være noen tvil; dette biter godt fra seg. De tre streng-instrumentene opererer mer eller mindre som en homofon klangmasse gjennom nummeret, og fungerer ofte som et bakteppe for vokalist «Lord Nathas», som hoster frem en særdeles karismatisk opptreden som oser av fandenivoldskhet og avsky.

Av de fire sporene er det særlig nummer to, «Sacred Dagger», og nummer tre, «O.S.n.D.S.P.T.» som imponerer. Versene på «Sacred Dagger» kommer brølende ut av skauen i første halvdel med noen flerrende gitarstrofer, før de tar en overraskende melodisk vending over bassistens robuste grunnvoll. Tredjelåta bruker lengre tid på belønne lytteren ettersom komposisjonen er bygget på en hovedfigur i gitarene som varieres i tempo og modalitet over spilletiden. «Omega» er den eneste låta som ikke helt lander for anmelder, ettersom de unisone, utstrakte linjene utgjør en litt snever og monoton tekstur i lengden.

De fire låtene på ‘Funeral Harvest’ har hver sin individuelle karakter som gjør at det er enkelt å skille mellom dem, noe som gjør at utgivelsen flyter bra i sin helhet. Lydbildet til bandet er meget uttenkt og profesjonelt -det samme er innpakningen fra View From the Coffin-, noe som gjør meg meget solgt på tanken på en full-lengder. ‘Funeral Harvest’ har skreppen full av slu ideer og et velfungerende kunstnerisk øye, og er derfor et av årets bedre norske svartmetall-utgivelser.

Andri from Pagefire – Horror Punk EP

Til slutt har vi en vel-timet EP med horror punk fra den interne musikeren til Youtube-kanalen Pagefire, Andri from Pagefire. Horror punk er som kjent en punk-nisje inspirert av skrekkfilmer og serier som ble popularisert av Misfits på 80-tallet, og som i 2020 ikke har noen nevneverdig påvirkning på populærkulturen utenom et par uautoriserte t-skjorter med logoen til bandet på. Selv om videoen som denne EP-en har sine røtter i klart og tydelig kommuniserer bandets rolle som blåkopi for undersjangeren låter ikke de fem låtene noe særlig som punk-legendene. For meg er Turbonegro et bedre sammenlikning, ettersom de endeløse rekkene med velproduserte power chords og fengende vokallinjer er hentet rett ut fra det norske bandets portefølje.

Youtube-kanalen er preget av en type humor som jeg ikke har sett så mye av på nettstedet siden midten/ slutten av 2000-tallet. Videoene deres tar meg tilbake til en tid da alle kompisene mine så på Ray William Johnson og hørte på All Time Low, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for å vende tilbake dit, om så bare i tankene. Selv om humoren ikke er noe for meg, så er musikken på ‘Horror Punk’ sterkere enn dets forbindelse til en Youtube-kanal måtte tilsi. «Motherfuckers from Outer Space» er en frisk, synth-drevet jam med sterke Andrew W.K.-vibber, og «The Green Slime» er som det best mulige sluttresultatet dersom Fairly Odd Parents-skaperne hadde bestemt seg for å lage en punk-tematisert halloween-spesial for Nickelodeon. Dessuten har vi «Where Bullets Fly», som låter så mye som Kvelertak at det MÅ være med vilje: Bare hør på tamburinen og de snertne leadsene på refrenget, eller den akustiske bridgen som er som hentet ut av «Blodtørst».

Selv om de to siste låtene ikke gjør like mye for meg som de tre nevnt over, så fikk jeg mye glede ut av prosjektet som helhet. Denne typen sjangerøvelser har som regel røtter i en sterk hengivenhet for den respektive sjangeren, og på ‘Horror Punk’ så kan man omtrent høre hvor moro Andri hadde det under innspillingene. Om referansene jeg slapp lenger oppe i posten vekker mer nostalgi hos deg enn mild engstelse, eller om du bare liker velprodusert, melodisk punk med høy underholdningsfaktor og lav selvhøytidelighet, så bør du definitivt ta en lytt på ‘Horror Punk’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas singler

Ukas singler kort omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

Communic – «Hiding From the World»

En knapp måned før plateslipp gir den veritable norske power/ prog-institusjonen Communic ut tittelsporet på sjette-plata ‘Hiding From the World’. Etter en relativt kompakt første-singel til Communic å være (syv minutter) har vi nå blitt servert en powerballade på ni minutter, noe som er et dristig valg for de fleste band. I tillegg er ikke dette noen åpenbar singel strukturelt sett, ettersom låta ikke bygger opp til noe forløsende klimaks, men heller føles ut som en bindende ledd i platas dramatiske flyt.

De musikalske byggeklossene som anvendes på «Hiding From the World» er velkjente for lyttere som har vært med Communic siden debuten ‘Conspiracy in Mind’ i 2005. En miks av den moderne powerproggen best kjent via Nevermore/ Warrel Dane og det mindre bombastiske materialet til Stratovarius; Communic balanserer bunntung kraft med sterke melodiske instinkter, alt puttet inn i en dynamisk ramme som endres etter tematikkens behov. På «Hiding From the World» bruker bandet melodikken og vokal-talentet til Oddleif Stensland til å fortelle en historie om en uspesifisert personlig krise som vekker selv-isolerende instinkter hos protagonisten.

Etter en introduksjon som henter mengder av triks fra 80-tallets mestring av powerballaden -nedslått affekt, rene gitarakkorder, gitarsoloer og trommebreaks rett ut av en Scorpions-hit- bryter bandet ut i et tungt riff, før Stensland får muligheten til å skinne over et todelt refreng. Med en stemme som er lokalisert mellom Warrel Dane‘s gromme midtregister og Timo Kotipelto‘s stål-aktige høyde stiller vokalisten opp med en dynamisk og mangefasettert opptreden som binder låta sammen og gjør opp for tekstens noe vage premiss. Til tross for lengden er dette altså ikke noen utsvevende prog-ekskursjon, men en ordinær ballade som har blitt ekspandert for å romme flere detaljer og observasjoner fra Stensland.

Selv om «Hiding From the World» ikke opererer som en klassisk singel er det et sterkt nummer som skaper nysgjerrighet rundt full-lengderens overhengende tematikk. Powerprog er ikke vanligvis en sjanger jeg bruker mye tid på, men etter en tre-fire lytt begynte låta å sette kroker i meg som jeg ennå ikke har klart å røske ut. Om du er fan av Communic vitner nok «Hiding…» om et band som fortsatt har skapergleden i behold, og som ikke kommer til å skuffe med en utvannet variant av tidligere prestasjoner. Jeg er spent på platelanseringen i slutten av November, og gleder meg til å ta et dypere dykk i Communic‘s musikalske visjon. Vi skal selvfølgelig skrive ned våre tanker om prosjektet når den tid kommer!

Ajera – Alpha Death Commando

Her har vi en snerten liten kuriositet! Ajera er enmanns-prosjektet til en ukjent herremann som opererer under kunstneraliaset Argon Mox, og som et overveldende flertall av verdens enmanns-band dreier det seg her om metall av typen svart. Argon faller ikke i den sedvanlige fellen som er å file på et par akkorder over en blast beat og kalle det en låt, men lar seg heller inspirere av et par utypiske momenter fra sjangerens spede begynnelse. Det skjeve tyngdepunktet i åpningsriffet minner meg for eksempel mye om Mayhem‘s legendariske «Deathcrush», og de uhemmede vokalytringene bringer tankende vekselvis over på Atilla Csihar‘s eksentriske forkynnelser og den samme type sprø babling og utrop som gjør ‘Circle The Wagons’ så vanvittig karismatisk.

Miksen på «Alpha Death Commandor» er rimelig ujevn og lav-oppløst. I stedet for at instrumentene blander seg til en jevn mikstur skiller de seg som olje- og vannflater i et naturfags-eksperiment på ungdomsskolen; men dette er ærlig talt ikke kritikk når det kommer til enmanns svartmetall. Denne typen undergrunnsuttrykk lever for sin evne til å skape mening ut av kaos, og «Alpha Death Commander» har en spesiell nok vinkling til at nye frynser kan skimtes i svartmetallens vel-brukte seremonielle kappe. Og når Argon velger å fade ut en låt som ellers føyer seg etter andrebølgens idealer med en vaskeekte black’n’roll groove, da skinner det gjennom en rebelsk vilje til å tukle med etablerte former som tilfører et blaff av farge til en ofte grå-tont sjanger. Dette er definitivt verdt å ta en titt på dersom du synes svartmetallen er best når den utstråler mild galskap.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas Norske: Wobbler – Dwellers of the Deep

Det sjenerer meg litt at vi ikke kan gi den gjeveste spalteplassen hos metallbloggen Metallurgi til et faktisk metallband, spesielt med tanke på at dette vår første uke som blogg; men hva annet kan jeg gjøre når en skjult norsk skatt leverer det som er deres desidert sterkeste plate til nå, for ikke å si en av årets prog-utgivelser internasjonalt? Da biter man i det sure eplet, bryter alt som heter integritet, prinsipielle grunnlag og reglement og gir Wobbler den plassen de fortjener, helt der oppe i toppen.

‘Dwellers of the Deep’ tar den 70-talls lenende prog-rocken Wobbler allerede har skapt seg et navn gjennom og oppgraderer den med en lydproduksjon som er helt i toppskiktet for sjangeren. Her finner vi de eventyrlystne instrumentalpartiene til klassiske band som Yes og Genesis, oppdatert med en auditiv dybde som gjør at detaljene spretter ut at av høyttalerne. Og detaljer er det mye av, ettersom bandet på fem har utvidet instrumentbesetningen på plata til å inkludere messing og strykere i tillegg til deres allerede multi-instrumentale kjerne. Dette gir enorme variasjonsmuligheter for tekstur og orkestrering, noe bandet utnytter til det fulle i de utstrakte instrumental-partiene på spesielt åpningssporet «By the Banks», og finalen «Merry Macabre». Alt dette skviser de imponerende nok inn på 45 minutter, hvilket er en beskjeden spilletid for denne typen omstreifende prog.

I tillegg til produksjonen er det et annet aspekt ved ‘Dwellers…’ som virkelig fortjener skryt, og det er samspillet til de fem musikerne. De dynamiske, tilsynelatende analoge innspillingene avslører et band som vet å følge hverandres impulser og innskudd uten å nøle, samt å binde sammen hyppige svingninger i uttrykk på sømløst vis. Det er spesielt et øyeblikk som tar pusten fra meg hver gang: rundt midten av «Five Rooms» setter trommis Martin Kneppen i gang et heseblesende ride-parti, før hele bandet plutselig drar ned volumet over en tam-virvel, før Kneppen faser virvelen over til skarpen og hele bandet crescenderer i volum igjen. Som en musiker er det bare å ta av seg hatten, for ideer som denne kaster olje på en allerede brennende entusiasme for musikk som lite annet.

Plata avsluttes med en 19-minutters prog-odyssé, «Merry Macabre», som breier vingespennet ut over en enorm mengde forskjellige uttrykk. Låta starter med impresjonistisk pianospill, før illsint, perkussiv, Bartók-aktig orgelriffing skyver musikken inn i en mørkere sfære. Teksten matcher uttrykket med en mytisk reise til underverdenen, og blander inn litt Jungiansk drømmetolking og skyggepsykologi mot slutten for godt mål. Innen låta er omme har vi fått oppleve gitarspill som minner om Brent Hinds sitt spill på ‘Blood Mountain’, vaudeville-orgel over vandrende bass, tøffende rytme-tog fra tysk Kraut-rock og glitrende instrumentale skybrudd som tar pusten fra anmelderen. Det er rett og slett ikke så mye å klage på, og de få innvendingene jeg måtte komme på underveis blekner så snart gitaristen og keyboardisten setter i gang en av sine utallige dueller.

For prog-fans er dette virkelig et godt år for norsk musikk. Jeg var personlig storfornøyd med årets innhøsting allerede da Motorpsycho slapp det avsluttende leddet i sin mammut-trilogi med ‘The All is One’ i august, likevel har vi nå allerede to måneder senere fått enda et storslått stykke progressiv musikk. Tilsammen utgjør de to platene en musikalsk gullgruve som kommer til å gi god avkastning langt fram i tid; kanskje til og med helt til det blir aktuelt å dra og høre dem fremført i konsert? Uansett hvor lenge vi må vente på muligheten til å oppleve akkurat det varmer skivene uansett godt nå på senhøsten, en ytterst laber senhøst sett fra mitt eget hjemmekontors-perspektiv. Om du har sansen for musikalsk fyrverkeri og mytisk eventyrfortelling er dette en plate du ikke kan unnvære. Anbefales på det sterkeste!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Zeal & Ardor – Wake of a Nation

Zeal & Ardor ble til da amerikansk-sveitsiske Manuel Gagneux ønsket å finne ut hvordan satanistiske, afroamerikanske spirituals ville høres ut – ja, hva som hadde skjedd dersom de afrikanske slavene i USA hadde omfavnet satanismen fremfor kristendommen. Om man, som Gagneux, nettopp ser på dette som prosjektets utgangspunkt, kan nok EP’en ‘Wake of a Nation’ trygt ses på som prosjektets første lille sidesprang. Zeal & Ardors mildt sagt uvante blanding av ekstrem-metal, spirituals og mye annet utgjør fortsatt de musikalske grunnvollene. Men mens bandet på sine to fullengdere, ‘Devil is Fine’ fra 2016 og ‘Stranger Fruit’ fra 2018, filtrerer eldgamle afroamerikanske musikalske tradisjoner gjennom obskure, gufne og sataniske vers, er ‘Wake of a Nation’ en langt mer direkte reaksjon på vår politiske nåtid og virkelighet. Bandet var midt oppe i produksjonen av et nytt album da George Floyd ble kvalt til døde av en amerikansk politimann i vår, og fikk med ett betydelig hastverk med å lansere et svar på uroen i USA. To batonger som sammen danner et omvendt krusifiks pryder coveret, og forteller oss at et Zeal & Ardor vi, rent musikalsk sett, i stor grad kjenner fra før denne gangen ønsker å flytte både sin og lytterens oppmerksomhet mot en høyaktuell og presserende tematikk.

EP’en representerer imidlertid også skritt i nye musikalske retninger for prosjektet, noe som med en gang kommer til uttrykk gjennom melodramatikken i balladen «Vigil» – en nærmest filmatisk åpning som veksler på strålende vis mellom vokaldrevne, rytmiske og seige crescendoer og et vakkert, lunefullt pianotema. Med den politisk ladede teksten oppå det hele minner Zeal & Ardor her mer om det minst like sjangerblandende og interessante post-punk-eksperimentet Algiers enn noensinne. Både denne og tittellåta, som senere runder av denne knapt 17 minutter lange EP’en, kunne nok egentlig glidd rett inn på hvilken som helst av dette bandets tre fullengdere uten at jeg hadde løftet et øyenbryn.

Zeal & Ardor byr imidlertid raskt på andre takter i låta «Tuskegee». Dette er den sannsynligvis mest rendyrkede metal-låta på plata, og Gagneux tar her for seg den såkalte Tuskegee-studien på 1930-tallet der afroamerikanske menn ble villedet inn i ubehandlede syfilis-forløp. Det brutale hovedtemaet og iskalde lead-gitarene fungerer i utgangspunktet fascinerende effektivt over den avskyelige tematikken, og ikke minst er vokalen, som flere andre allerede har rukket å sammenligne med den beske skrikevokalen til Deafheavens George Clarke, fantastisk utført. Dette løfter låta fra et ellers litt labert og vel repetativt musikalsk utgangspunkt, der hovedtemaet og de skjærende lead-gitarene fremstår litt uinspirerte.

De virkelige høydepunktene kommer i strekket fra «At the Seams» til «Trust No One» via interluden «I Can’t Breathe». Førstnevnte drar seg fra et hypnotiske og mørke pop-vers til vakre og storslåtte post-black-metal-landskap som om det var den mest naturlige musikalske kombinasjonen i verden, der en tysk spoken word-sekvens mot slutten av låta til og med evner å sende assosiasjoner til Leviathans Scar Sighted over det nærmest dissonante lydbildet. «Trust No One» – EP’ens kanskje aller beste låt – minner på sin side om de kuleste øyeblikkene på Stranger Fruit, låter som «The Gravedigger’s Chant», «Servants» og «Row Row», og byr på fengende call-and-response-vers ispedd mørke undertoner og et usedvanlig tøft industrielt breakdown-tema.

Her skinner åpenbare inspirasjoner fra nu-metal, alternativ metall og industriell metall – inspirasjonskilder Gagneux i all hovedsak har omtalt som «guilty pleasures» – og det spørs om ikke dette egentlig ikke er mer beskrivende for Zeal & Ardors uttrykk enn den etter hvert så trendy svartmetallmerkelappen. Elektronisk perkusjon og brølende synth-bass, særlig på «At the Seams», «I Can’t Breathe» og «Wake of a Nation», gjør at det frister å plassere denne utgivelsen i samme bås som for eksempel Poppys ‘I Disagree’ fra i fjor. I motsetning til mye annet pirk fra alskens svartmetallhoder lar jeg imidlertid dette munne ut i en liten hyllest til Zeal & Ardor. Sjangerleken til Gagneux og co. utvikler seg i nye retninger og fortsetter å være fantastisk fascinerende på ‘Wake of a Nation’, og gjør fremtiden til en ofte konservativ metal-sjanger enda litt mer spennende. Det er ingen grunn til ikke å glede seg til neste skritt.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas Ikke-Metall: clipping. – Visions of Bodies Being Burned

Ukas funn fra det veldige havet utenfor metallens trygge havn er sisteskiva til skuespiller og rapper Daveed Diggs’ sitt konseptuelle rap-prosjekt clipping. Fra den støyete og abstrakte debuten ‘midcity’ til det konseptuelle mesterverket ‘Splendor & Misery’ som gjenfortalte historien om den transatlantiske slavehandel gjennom en science fiction-inspirert rom-opera; clipping. har allerede opparbeidet seg et tårnende diskografi, og om de hadde gitt seg etter ‘Splendor…’ hadde ettermælet fortsatt vært en milepæl for eksperimentell rap. Diggs og producer-duoen William Hutson og Jonathan Snipes har tilsynelatende ingen intensjoner om trappe ned virksomheten, og gav i 2019 ut ‘There Existed an Addiction to Blood’, første del av en dobbelplate som ble fullført sist fredag med utgivelsen av ‘Visions of Bodies Being Burned’.

Dobbelplata er naturlig nok enda en konseptuell tungvekter. Over 30 spor foretar clipping. et dypdykk inn i Horrorcore, en undersjanger innenfor hip hop som henter inspirasjon fra skrekkfilm og krim. Over detaljerte, støyete og apokalyptiske beats rapper Diggs om grusomme mord, paranoide gjengledere, hjemsøkelser og alligatorer. I tillegg til at versene fungerer godt som fiksjon, bygger han i tillegg narrativene sine opp som metaforer på aktuelle hendelser. Amerikansk rasepolitikk har alltid hatt en stor rolle i diskografien til clipping., og på ‘There Existed…’ og ‘Visions…’ ruver hvit nasjonalisme og politivold som store spektre over musikken. Diggs sniker inn oppfordringer til motstand på subtilt vis gjennom allegorier og metaforer i teksten, et skjult budskap for de innviede. Albumcoverne bygger også opp rundt dette budskapet, ved å spille på det engelske uttrykket «To fight tooth and nail».

Konseptet er med andre ord forseggjort og bunnsolid; men er musikken noe bra? På ‘Visions of Bodies Being Burned’ leverer Hutson og Snipes noen av sine beste beats til nå, truende kimærer av metallisk perkusjon og støy som er nøye tilpasset enkeltlåtenes tematikk og innhold. Producer-bidragene utenfra er også meget sterke på plata. Sickness‘ alarmer og statiske støy på «Body for the Pile» kaller tilbake til debut-plata ‘midcity’, og bidragene til perkusjonist Ted Byrnes og Tortoise-gitarist Jeff Parker på «Eaten Alive» fremkaller et bisarrt sumplandskap der alligatorer jakter på bytte i bakhager fylt av glasskår og lekende barn.

Enkelte av tekstene på plata er blant de beste Diggs har skrevet for clipping. til dags dato. «She Bad» tar for seg Blair Witch-liknende folklore på bilde-fremkallende vis, en sammensmelting av historiefortelling og atmosfære-dannende diktning som skaper et uforglemmelig helhetsinntrykk. «Enlacing» eskalerer en bad-trip til nivåer av nihilistisk terror som gir allusjoner til den Lovecrafts eksistensielle skrekklitteratur. Best av alle er «Body for the Pile», en låt som originalt ble gitt ut på Adult Swims ‘[NOISE]’ i 2016. På låta beskriver Diggs tre separate draps-åsteder, alle med et fokus på detalj som maler motivet tydelig på netthinnen. At alle tre ofrene «tilfeldigvis» er politimenn fyrer også godt oppunder den aktuelle og kontroversielle diskusjonen rundt politi-reform i USA.

Som skrekk-tematiserte musikknoveller fungerer ‘Visions of Bodies Being Burned’ helt utmerket. De eneste tidspunktene oppmerksomheten svikter er når clipping. inviterer andre rappere med inn i universet på plata. De fleste artistene sliter med å sette seg inn i de innfløkte konseptene til clipping., og som et følge bryter gjesteversene godt med atmosfæren på plata. Men når Diggs får fritt spillerom til å flekse sine fortelleregenskaper skinner ‘Visions…’ på helt spesielt vis, og det får han heldigvis gjøre ofte over platas 50 minutter. Nok en sterk utgivelse fra et flaggskip innenfor eksperimentell rap; clipping. forsterker relevansen med ‘Visions of a Body Being Burned’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mange takk til de av dere som har lest i løpet av våre første syv dager som blogg! Vi setter stor pris på det og kommer tilbake neste uke med mer stoff!

Fredrik Schjerve & Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ukas plater omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

The Rottentotts – ‘Rotten’

The Rottentotts er en duo fra Tangen som spiller en form for crossover thrash/ groove metal med en entusiastisk glød kun unge band er i stand til mane frem. Ut ifra de utallige live-klippene postet på Youtube-kanalen deres er det tydelig at gutta ikke ennå har tenårene i bakspeilet, og at de har fått utrettet imponerende mye på lite tid. Debut EP-en ‘Rotten’ inneholder seks låter der side A er viet til original-spor og B-siden til covre av band som Ministry, Motörhead og Cavalera Conspiracy. Har man disse tre bandene i tankene kommer man et stykke på vei med å beskrive hvordan The Rottentotts låter, men slenger man med band som Pantera, Sepultura og Power Trip begynner man virkelig å nærme seg.

På ‘Rotten’ er forholdet mellom thrash og groove delt omtrent på midten. Åpningslåta «Insecure» kommer spurtende ut av en brun lokalpub med maskingevær-gitarer i front og en ride-cymbal som revet ut av Slayer‘s «Angel of Death» diltende etter. Selvtilliten er til å ta og føle på, og når låtas tempo gradvis senkes mot slutten og bandet avdekker en metallisk disko-groove gjenkjenner jeg en form for humor og dristighet som virkelig kaller tilbake til øvingsrommet i min egen tenårings-tid. «Addiction» ledes inn av en perle av et crossover-riff, før tau-kampen mellom fart og groove virkelig trappes opp. Det ender uavgjort, og bandet feirer resultatet med blod-pumpende gjengvokal og vokalistens Phil Anselmo-aktige utrop. Deretter avsluttes side A med «Fake», hvor spretne Sepultura-riff støttes oppunder av en uhyre skitten bass-lyd.

De tre covrene som til sammen danner side B er relativt streite versjoner av original-innspillingene: Ingen synther, samples eller studio-trikserier å spore her. De funker fint som en showcase for hva The Rottentotts er i stand til å gjøre som en duo, og vitner om et band som mest sannsynlig fungerer som en real kraftpakke live. Det er i det hele tatt denne energien og entusiasmen som ender opp med å definere ‘Rotten’ for meg; denne formen for metall er mer avhengig av umiddelbar kraft enn originalitet og kompleksitet for å lykkes, og med den beskjedne alderen til gutta i bandet i bakhodet føles dette prosjektet særdeles lovende. Her er det bare å nyte det forlokkende potensialet og vente på mer, for dette er nok bare starten på noe større.

Conceited – Glimmer of Hope

Det eneste som gjorde meg klar over eksistensen til denne plata var et søk etter norske utgivelser fra oktober på Metal-Archives’ søkefunksjon. På Bandcampen til Conceited finner man hverken navn på medlemmer, kontaktinfo eller linker til sosiale medier. Det eneste vi med (noe) sikkerhet kan si om bandet er at de ser ut til å være norske.

Og så har vi selvfølgelig musikken, og etter et par lytt er det mulig å foreta noen ytterligere gjetninger rundt prosjektets natur. ‘Glimmer of Hope’ er en gjennomført og karakterfull svartmetall-plate med hyppige innslag av dissonans, som et intenst møte mellom ‘De Mysteriis Dom Sathanas’, og Deathspell Omega. Både gitar- og trommespillet er teknisk utført, noe som får meg til å tro at vi i det minste har å gjøre med to medlemmer, ettersom ekspertise på disse to instrumentene ikke er vanlig å finne i en og samme musiker. Detaljnivået på harmonikken og storstrukturen forteller meg også at dette umulig kan være første prosjektet til medlemmene i Conceited; om det viser seg å ikke stemme er det i alle fall imponerende.

Oppført som full-lengder i arkivene til tross for en halvtimes spilletid; ‘Glimmer of Hope’ presterer å kommunisere mye i løpet av den korte tiden den spiller fra anlegget. De første tre minuttene av «Death Territory» luller lytteren inn i en komfortabel transe via velkjente toner fra norsk svartmetall, før den skjener over i mild dissonans i andre halvdel. Fra dette punktet bikker balansen oftere mot fransk enn norsk uttrykk, og på avslutningssporet «Eternal Fear» har intensiteten nådd nivåer som minner om Deathspell Omega‘s ‘Paracletus’ fra 2010. Plata legger aldri helt bak seg de episke, harmonisk velklingende progresjonene, noe som danner en dialog mellom musikalske uttrykk som Conceited benytter seg av på en god måte.

Til tross for at ‘Glimmer of Hope’ er en bunnsolid utgivelse, oppleves den også som en testkjøring i forkant av en større utgivelse. Denne omstreifende og søkende formen for svartmetall gjør seg godt over lengre strekk, om det så er snakk om låt- eller platelengde, og en halvtime blir rett og slett ikke langt nok for meg. Så bør det nevnes skarptrommen som en boks med frossen sodd, og at vokalisten høres ut som om han fikk dobbel dose lokalbedøvelse hos tannlegen før han gikk i båsen for å spille inn; men ikke la disse særegenhetene tilsmusse en ellers verdig debut LP. Med et litt større lerret å male på kan Conceited utvilsomt sette spor på norsk svartmetall, ettersom denne dissonante franske åren ikke har blitt utnyttet i betydelig grad her nord. For tilhengere av svartmetall som balanserer råskap og ambisjon er ‘Glimmer of Hope’ høyst anbefalt, og jeg håper inderlig at dette ikke forblir prosjektets eneste utgivelse.

Desmodus Rotundus – Eternal Power and Godhead

Selvsagt var jeg forberedt på utfordringer da jeg bestemte meg for å forsøke å dekke norsk metal i sin helhet en måneds tid tilbake. Metallscenen er jo vertskap for mang en flittig eremitt som gjennom tjue ulike aliaser kverner ut utilgjengelige støy-cocktailer til fortvilelse for aspirerende anmeldere og arkivarer. Til tross for at jeg allerede var godt klar over eksistensen til denne typen arbeidsmaur var jeg rett og slett ikke forberedt på mitt første møte med Kenneth Nattesorg, aka Auralian Disharmony, Desrotarth, Himmelriket, Leave the Past Behind, Naglet, Nattesorg, Trinityria Hvitetrone, Zombie Mortician, Dvale, En Kriger, End of a Dream, Frostnoise, Frostundus Rononoiseus, On the Throne, ThunderTrance, Turned to Blood…

Det jeg prøver å si er at denne karen er aktiv. Aktiv som Bach i Barokken-perioden, da han fullførte 1128 verker, en produksjon som fikk historikerne til å komme med teorier om at han ikke var én mann, men heller en hel fabrikk av likeutdannede komponister som masseproduserte musikk under hans navn og kommando. Nattesorg har intet mindre enn 18 solo-prosjekter, og har sluppet 16 full-lengdere i 2020, i tillegg til singler og EP-er. Hvordan skal man forholde seg til en slik profil som en anmelder? Er det etisk holdbart å vie det som på sikt blir månedlig spalteplass til én enkelt musiker når målet mitt er å gi samme mulighet til alle norske metall-artister, på tvers av bakgrunn, om de er store eller små? Dette er ikke en problemstilling jeg umiddelbart kan svare på, men jeg blir nødt til å tenke lenge og hardt over det, for godeste Kenneth har sikkert et par album liggende klare på Bandcamp i det øyeblikket jeg skriver dette, med pekefingeren hengende truende over send-knappen.

For øyeblikket skal jeg forsøke å ta for meg årets syvende plate fra Desmodus Rotundus (latin for vampyrflaggermus). Det industrielle grindcore-prosjektet skiller seg ut fra resten av Nattesorgs produksjon, hvor mesteparten betegnes som «Unblack Metal». «Unblack Metal» er navnet på en bølge med kristendoms-positiv musikk innenfor svartmetall, en finurlig vri på en ellers så religions-kritisk sjanger. ‘Eternal Power and Godhead’ er en hyperaktiv grind-plate der gitar og bass spiller unisone tremolo-linjer over programmerte blast beats, og vokalen er en sammenhengende mørk growl med lettere påsmurt distortion. Dette er bokstavelig talt det eneste som skjer på plata, gjennom 40 minutter er det aldri et sekund avvik i denne endeløse stormen av blasts og vreng. Dette er ikke noe uvanlig fenomen i den mest bortgjemte undergrunnen, der enmanns-band skyver grensen for hemningsløs ekstremitet lenger og lenger for hvert år som går. Plata minner meg faktisk om artister som norske Psudoku og amerikanske Jute Gyte, artister som tar undergrunnsuttrykk og intensitet til nye høyder.

Desmodus Rotundus er dog mye mer ensrettet og repetitivt enn disse to prosjektene, og det krever et masokistisk hjerte for å komme seg gjennom ‘Eternal Power and Godhead’. Jeg vil faktisk ikke anbefale noen å lytte på denne plata på sedvanlig vis, som for meg betyr fokusert og uten distraksjoner. For meg fungerte musikken best når jeg satte den på i bakgrunnen, som en slags hektisk antitese til ambient- og dronemusikk. Plata oppleves under slike forhold som hypnotisk og meditativ, der fokusert lytting slet meg ut på kort tid. Det er noe mekanisk og matematisk over plata, som om Nattesorg har foret musikalsk materiale gjennom en logaritmisk organiseringsprosess, en digital skapelsesprosess om du vil. Jeg velger å stelle meg bak denne tolkningen av platas konsept, ettersom coveret gir assosiasjoner til både kosmiske stjernetåker og mandelbrot-fraktalen, samt at det meste Nattesorg har gitt ut har formidlet eksplisitt religiøs tematikk.

Dette ble en lang post, men så er dette også noe av det mest vriene jeg har diskutert i tekstformat som jeg kan huske. Om du ønsker å høre en fullstendig skruppelløs tilnærming til visjonær ekstremmusikk, så er ‘Eternal Power and Godhead’ et av de klareste eksemplene på dette jeg har funnet i norsk undergrunn. For meg blir arbeidet til Kenneth Nattesorg litt for mye å ta innover, og jeg er slettes ikke sikker på at jeg kan dekke hele produksjonen hans. Det er uansett rått å se en artist følge skapertrangen så til de grader som Nattesorg gjør, og jeg ønsker ham alt godt i sin kommende produksjon.

Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell Evaluering: Ukas Singler

Ukas singler kort omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

Trollfest – «Der Jegermeister»

Norges mest seriøst useriøse band er tilbake med årets eneste (om man ser bort ifra en afterski-remix av «Kjetteren») utgivelse fra deres hold, en nyinnspilling av ‘Villanden’s «Der Jegermeister» for å feire deres signering med Napalm Records. Tatt i betraktning at Trollfest‘s plater kun spikres sammen så bandet kan komme seg ut av hiet og inn i turnébussen er det kanskje ikke så rart at nytt materiale uteblir under koronaens herredømme. Nyinnspillingen er uansett en trøst etter beskjeden om innstrammede smitteverns-regler, ettersom øl og folk metal kan nytes solo.

Der original-innspillingen gikk rett løs på Finntroll-apende riffing har vi nå blitt servert en Klezmer-aktig versjon av refrenget som introduksjon. Deretter er vi tilbake i samme velkjente arrangement, dog med mye fyldigere produksjon og ymse tilleggs-instrumenter. Dette er jo en låt som får det til å dirre godt i moromusklene, og utenom et litt repetitivt refreng holder det meste vann (øl?). Til slutt er det jo verdt å nevne teksten, som er en slags maltraktert bastard av norsk og tysk som helder ikke lar moromusklene hvile. Trollfest er ikke det mest sofistikerte bandet den Norske smeltedigelen har å by på, men i bandets valgte profesjon kan «raffinert» ofte bety kjedelig, og DET kan de i alle fall smykke seg med at de ikke er.

Mørk Materie – The Holy Land

Tilsynelatende et soveroms-prosjekt fra de mystiske figurene Aidan Glass og 7yyy7yyy, Mørk Materie leverer en melange av undergrunns-former på sin nye singel «The Holy Land». De to grotte-boerne pendler mellom drivende, mid-tempo svartmetall og en atmosfærisk, nesten gotisk vibbe gjennom låtas ni minutter, det hele dynket i en knirkete, mørk growling som får det til å knake i stalagmittene. Det hele oppleves som en slags vanhellig kollisjon mellom Type O Negative og Satyricon‘s «Fuel for Hatred». Et annet band det virker ytterst passende å inkludere i samtalen er MOONKNIGHT, som også har publisert mengder med lo-fi svartmetall med astrale tendenser det siste tiåret.

«The Holy Land» er utelukkende reservert for fans av ekstreme undergrunns-uttrykk, men om du har toleranse for slikt kan jeg anbefale en tur gjennom den disige atmosfæren låta er badet i. Strukturelt sett er aggresjonen fint balansert med de langsomme, akvatiske, funeral doom-aktige clean-gitarene, og de ulike motivene knyttes tett sammen via repetisjoner og tilbakeblikk. Dette låter mer målrettet enn mye av de andre låtene bandet har liggende ute, så om dette indikerer den videre utviklingen tar jeg gjerne en titt på en eventuell full-lengder når den måtte komme ut.

Keiser – Far From Human

Keiser er en kvartett fra Levanger som har brukt de siste fire åra på å jobbe seg gjennom de sedvanlige identitets-relaterte utviklingsfasene alle unge band må hanskes med. Etter den diffuse og lav-oppløste debut EP-en ‘Ascension of Ghouls’ vendte de ryggen til mer konvensjonell svartmetall og stupte blodtørst inn i en moderne reformatering av norsk blackthrash på debut LP-en ‘The Succubus’. Resultatet var et svellende riff-kalas uten like; et uhyre tett og teknisk knippe komposisjoner som kun manglet den siste lille finpussen for å hevde seg blant den piggete og lærkledte eliten av norsk blackthrash.

Med Septembers «Scourge of the Wicked» og nylig utgitte «Far From Human» fyller Keiser større sko enn noen gang tidligere. «Scourge…» rir en hektisk malstrøm av riff som ville gjort Nidingr stolt, kun avbrutt av tremolo-plukking hentet rett ut av dødsmetallens vepsebol. «Far From Human» oppskalerer disse elementene til arena-størrelse, en slagkraftig miks av Absu‘s plekter-akrobatikk og In Flames’ melodikk (vokalisten høres forresten ut som jeg forestiller meg Anders Fridén hadde gjort i en svartmetall-setting). Dette er mildt sagt lovende greier, spesielt gitaristen i meg hviner av vellyst hver gang strenge-duoen til Keiser smeller sammen korder så gnistene flyr. Sinte som lemen og farlige som et sankthansbål i stua, Trønderne i Keiser truer med Home Run i forkant av andreplata ‘Our Wretched Demise’ i November.

Cadaver – Reborn

Lytt øre alle OSDM-fans i det langstrakte land, jeg har gledelig nytt til dere! Oppmerksomme (skal man si besatte?) som dere er har dere nok allerede fått med dere at legendene fra den tidlige norske dødsmetall-scenen, Cadaver, har våknet til liv igjen, men om dette kom overraskende på dere var det nok neppe negativt betont. Friske og uthvilte etter 14 års dvale signerte bandet med Nuclear Blast, hvor de slapp en EP med forrykende, Carcass-inspirert materiale som het ‘D.G.A.F.’ (Jeff Walker, bassist og vokalist i bandet gjestet for øvrig på førstelåta). I September annonserte de så en ytterligere full-lengder, ‘Edder & Bile’, som slippes i slutten av November. Grunnet Cadaver sin historie, som strekker seg helt tilbake til de første strømningene innenfor dødsmetallen, er dette et veritabelt event.

Singel nummer to siden annonseringen heter passende nok «Reborn», og riktig nok er det en gjenfødelse i mer enn bare navn. Der plater som ‘Hallucinating Anxiety’ bygget på grunnlaget til band som Amerikanske Autopsy og britene i tidligere nevnte Carcass, bærer den nye singelen preg av inspirasjonskilder som ligger mye nærmere hjemtraktene. Halv-melodisk tremolo viser til klassisk, svensk dødsmetall som Grave og Dismember, og golde akkorder og en raspete vokal gir assosiasjoner til norsk svartmetall. I tillegg bryter det ut et heidundrende thrash metall riff to tre-deler ut i låta, noe som tilfører ytterligere personlighet til lydbildet. Med et albumcover som presterer å være både tullete teatralsk og ekstremt elegant i fargebruken på en og samme tid er det tydelig at Cadaver har entret en ny fase som band. Tilfreds med å være et undergrunns-kort for Nuclear Blast virker som at de likevel har forberedt seg på en oppskalering. Det har de all grunn til å gjøre, ettersom singlene «Morgue Ritual» og «Reborn» er fengende death metal med presisjon og tæl i mengder.

Enrapture – Badlands

(Full disclosure, dette er singelen til bandet jeg og medskribent Alexander spiller i. Nevner den kun for å danne et komplett bilde av ukas utgivelser.)

Fredrik Schjerve

Hvorfor Metallurgi?

Etter at bandet mitt slapp debut EP-en vår i 2015 ble jeg klar over en av musikk-kritikkens roller jeg ikke hadde vært så oppmerksom på tidligere. Vi var et fullstendig ukjent band uten rotfeste i noe miljø eller ressurser til å promotere oss selv, men til tross for dette tikket det en ettermiddag inn en kommentar fra en bruker med navn Prog J på Bandcamp-profilen vår. Det forble den eneste kommentaren vi fikk i forbindelse med utgivelsen, men selv om dette kanskje ikke helt matchet drømmene våre om hemningsløs skryt fra et samlet musikk-journalistisk landskap, satt vi utelukkende igjen med en følelse av oppstemthet. «Noen liker musikken vår! Noen liker musikken vår og har tatt seg tid til å forklare hvorfor de gjør det!» Til da hadde jeg kun verdsatt musikk-kritikkens rolle som kurator, som en tur-guide for den nysgjerrige lytter gjennom et kaotisk og uoversiktlig terreng. At kritikk for unge band også kunne være kilde til økt selvrespekt, til følelsen av at arbeidet deres betyr noe, den tanken hadde gått meg hus forbi.

Etter litt spaning av norske musikk-blogger og nettsteder ble jeg klar over at ingen av dem holder på med nøyaktig det jeg ønsker å bruke Metallurgi til: komplett omtale av nye norske metall-utgivelser fra minste grasrot og knoll til bautaene og selve røttene i sjangerens norske slektstre. Gjennom Metallurgi ønsker jeg å rette haukeblikk mot en så stor del av norsk rock- og metalliv det overhodet er mulig for én enkel mann å gjøre, med verdsatt hjelp fra kompis og band-kamerat Alexander Lange. Om dere er et ukjent band som aldri har fått ordentlig tilbakemelding på utgivelsen deres; her har dere muligheten. Vi dekker alt vi har kapasitet til. Vær obs på at vi foretrekker å jobbe uke til uke: Hver uke går med til å diskutere musikk utgitt uken i forveien, så si ifra på forhånd så jeg kan få dere inn i planen.

Og hvorfor Metallurgi? Metallurgi er læren om metallers egenskaper og produksjon, og ble valgt som bloggtittel for å skildre hvor stor, mangfoldig og inkluderende denne smeltedigelen av en sjanger er. Velkommen skal dere være!

Fredrik Schjerve og Alexander Lange