Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ukas plater omtalt. Førsteinntrykk, ris og ros.

The Rottentotts – ‘Rotten’

The Rottentotts er en duo fra Tangen som spiller en form for crossover thrash/ groove metal med en entusiastisk glød kun unge band er i stand til mane frem. Ut ifra de utallige live-klippene postet på Youtube-kanalen deres er det tydelig at gutta ikke ennå har tenårene i bakspeilet, og at de har fått utrettet imponerende mye på lite tid. Debut EP-en ‘Rotten’ inneholder seks låter der side A er viet til original-spor og B-siden til covre av band som Ministry, Motörhead og Cavalera Conspiracy. Har man disse tre bandene i tankene kommer man et stykke på vei med å beskrive hvordan The Rottentotts låter, men slenger man med band som Pantera, Sepultura og Power Trip begynner man virkelig å nærme seg. 

På ‘Rotten’ er forholdet mellom thrash og groove delt omtrent på midten. Åpningslåta «Insecure» kommer spurtende ut av en brun lokalpub med maskingevær-gitarer i front og en ride-cymbal som revet ut av Slayer‘s «Angel of Death» diltende etter. Selvtilliten er til å ta og føle på, og når låtas tempo gradvis senkes mot slutten og bandet avdekker en metallisk disko-groove gjenkjenner jeg en form for humor og dristighet som virkelig kaller tilbake til øvingsrommet i min egen tenårings-tid. «Addiction» ledes inn av en perle av et crossover-riff, før tau-kampen mellom fart og groove virkelig trappes opp. Det ender uavgjort, og bandet feirer resultatet med blod-pumpende gjengvokal og vokalistens Phil Anselmo-aktige utrop. Deretter avsluttes side A med «Fake», hvor spretne Sepultura-riff støttes oppunder av en uhyre skitten bass-lyd.

De tre covrene som til sammen danner side B er relativt streite versjoner av original-innspillingene: Ingen synther, samples eller studio-trikserier å spore her. De funker fint som en showcase for hva The Rottentotts er i stand til å gjøre som en duo, og vitner om et band som mest sannsynlig fungerer som en real kraftpakke live. Det er i det hele tatt denne energien og entusiasmen som ender opp med å definere ‘Rotten’ for meg; denne formen for metall er mer avhengig av umiddelbar kraft enn originalitet og kompleksitet for å lykkes, og med den beskjedne alderen til gutta i bandet i bakhodet føles dette prosjektet særdeles lovende.  Her er det bare å nyte det forlokkende potensialet og vente på mer, for dette er nok bare starten på noe større.

Conceited – Glimmer of Hope

Det eneste som gjorde meg klar over eksistensen til denne plata var et søk etter norske utgivelser fra oktober på Metal-Archives’ søkefunksjon. På Bandcampen til Conceited finner man hverken navn på medlemmer, kontaktinfo eller linker til sosiale medier. Det eneste vi med (noe) sikkerhet kan si om bandet er at de ser ut til å være norske.  

Og så har vi selvfølgelig musikken, og etter et par lytt er det mulig å foreta noen ytterligere gjetninger rundt prosjektets natur. ‘Glimmer of Hope’ er en gjennomført og karakterfull svartmetall-plate med hyppige innslag av dissonans, som et intenst møte mellom ‘De Mysteriis Dom Sathanas’, og Deathspell Omega. Både gitar- og trommespillet er teknisk utført, noe som får meg til å tro at vi i det minste har å gjøre med to medlemmer, ettersom ekspertise på disse to instrumentene ikke er vanlig å finne i en og samme musiker. Detaljnivået på harmonikken og storstrukturen forteller meg også at dette umulig kan være første prosjektet til medlemmene i Conceited; om det viser seg å ikke stemme er det i alle fall imponerende.  

Oppført som full-lengder i arkivene til tross for en halvtimes spilletid; ‘Glimmer of Hope’ presterer å kommunisere mye i løpet av den korte tiden den spiller fra anlegget. De første tre minuttene av «Death Territory» luller lytteren inn i en komfortabel transe via velkjente toner fra norsk svartmetall, før den skjener over i mild dissonans i andre halvdel. Fra dette punktet bikker balansen oftere mot fransk enn norsk uttrykk, og på avslutningssporet «Eternal Fear» har intensiteten nådd nivåer som minner om Deathspell Omega‘s ‘Paracletus’ fra 2010. Plata legger aldri helt bak seg de episke, harmonisk velklingende progresjonene, noe som danner en dialog mellom musikalske uttrykk som Conceited benytter seg av på en god måte. 

Til tross for at ‘Glimmer of Hope’ er en bunnsolid utgivelse, oppleves den også som en testkjøring i forkant av en større utgivelse. Denne omstreifende og søkende formen for svartmetall gjør seg godt over lengre strekk, om det så er snakk om låt- eller platelengde, og en halvtime blir rett og slett ikke langt nok for meg. Så bør det nevnes skarptrommen som en boks med frossen sodd, og at vokalisten høres ut som om han fikk dobbel dose lokalbedøvelse hos tannlegen før han gikk i båsen for å spille inn; men ikke la disse særegenhetene tilsmusse en ellers verdig debut LP. Med et litt større lerret å male på kan Conceited utvilsomt sette spor på norsk svartmetall, ettersom denne dissonante franske åren ikke har blitt utnyttet i betydelig grad her nord. For tilhengere av svartmetall som balanserer råskap og ambisjon er ‘Glimmer of Hope’ høyst anbefalt, og jeg håper inderlig at dette ikke forblir prosjektets eneste utgivelse.

 

Desmodus Rotundus – Eternal Power and Godhead

Selvsagt var jeg forberedt på utfordringer da jeg bestemte meg for å forsøke å dekke norsk metal i sin helhet en måneds tid tilbake. Metallscenen er jo vertskap for mang en flittig eremitt som gjennom tjue ulike aliaser kverner ut utilgjengelige støy-cocktailer til fortvilelse for aspirerende anmeldere og arkivarer. Til tross for at jeg allerede var godt klar over eksistensen til denne typen arbeidsmaur var jeg rett og slett ikke forberedt på mitt første møte med Kenneth Nattesorg, aka Auralian Disharmony, Desrotarth, Himmelriket, Leave the Past Behind, Naglet, Nattesorg, Trinityria Hvitetrone, Zombie Mortician, Dvale, En Kriger, End of a Dream, Frostnoise, Frostundus Rononoiseus, On the Throne, ThunderTrance, Turned to Blood…

Det jeg prøver å si er at denne karen er aktiv. Aktiv som Bach i Barokken-perioden, da han fullførte 1128 verker, en produksjon som fikk historikerne til å komme med teorier om at han ikke var én mann, men heller en hel fabrikk av likeutdannede komponister som masseproduserte musikk under hans navn og kommando. Nattesorg har intet mindre enn 18 solo-prosjekter, og har sluppet 16 full-lengdere i 2020, i tillegg til singler og EP-er. Hvordan skal man forholde seg til en slik profil som en anmelder? Er det etisk holdbart å vie det som på sikt blir månedlig spalteplass til én enkelt musiker når målet mitt er å gi samme mulighet til alle norske metall-artister, på tvers av bakgrunn, om de er store eller små? Dette er ikke en problemstilling jeg umiddelbart kan svare på, men jeg blir nødt til å tenke lenge og hardt over det, for godeste Kenneth har sikkert et par album liggende klare på Bandcamp i det øyeblikket jeg skriver dette, med pekefingeren hengende truende over send-knappen.

For øyeblikket skal jeg forsøke å ta for meg årets syvende plate fra Desmodus Rotundus (latin for vampyrflaggermus). Det industrielle grindcore-prosjektet skiller seg ut fra resten av Nattesorgs produksjon, hvor mesteparten betegnes som «Unblack Metal». «Unblack Metal» er navnet på en bølge med kristendoms-positiv musikk innenfor svartmetall, en finurlig vri på en ellers så religions-kritisk sjanger. ‘Eternal Power and Godhead’ er en hyperaktiv grind-plate der gitar og bass spiller unisone tremolo-linjer over programmerte blast beats, og vokalen er en sammenhengende mørk growl med lettere påsmurt distortion. Dette er bokstavelig talt det eneste som skjer på plata, gjennom 40 minutter er det aldri et sekund avvik i denne endeløse stormen av blasts og vreng. Dette er ikke noe uvanlig fenomen i den mest bortgjemte undergrunnen, der enmanns-band skyver grensen for hemningsløs ekstremitet lenger og lenger for hvert år som går. Plata minner meg faktisk om artister som norske Psudoku og amerikanske Jute Gyte, artister som tar undergrunnsuttrykk og intensitet til nye høyder.

Desmodus Rotundus er dog mye mer ensrettet og repetitivt enn disse to prosjektene, og det krever et masokistisk hjerte for å komme seg gjennom ‘Eternal Power and Godhead’. Jeg vil faktisk ikke anbefale noen å lytte på denne plata på sedvanlig vis, som for meg betyr fokusert og uten distraksjoner. For meg fungerte musikken best når jeg satte den på i bakgrunnen, som en slags hektisk antitese til ambient- og dronemusikk. Plata oppleves under slike forhold som hypnotisk og meditativ, der fokusert lytting slet meg ut på kort tid. Det er noe mekanisk og matematisk over plata, som om Nattesorg har foret musikalsk materiale gjennom en logaritmisk organiseringsprosess, en digital skapelsesprosess om du vil. Jeg velger å stelle meg bak denne tolkningen av platas konsept, ettersom coveret gir assosiasjoner til både kosmiske stjernetåker og mandelbrot-fraktalen, samt at det meste Nattesorg har gitt ut har formidlet eksplisitt religiøs tematikk.            

Dette ble en lang post, men så er dette også noe av det mest vriene jeg har diskutert i tekstformat som jeg kan huske. Om du ønsker å høre en fullstendig skruppelløs tilnærming til visjonær ekstremmusikk, så er ‘Eternal Power and Godhead’ et av de klareste eksemplene på dette jeg har funnet i norsk undergrunn. For meg blir arbeidet til Kenneth Nattesorg litt for mye å ta innover, og jeg er slettes ikke sikker på at jeg kan dekke hele produksjonen hans. Det er uansett rått å se en artist følge skapertrangen så til de grader som Nattesorg gjør, og jeg ønsker ham alt godt i sin kommende produksjon.

Fredrik Schjerve