hüsmänsköst – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater

Uburen – Usurp the Throne

Uburen er et viking/svartmetallband fra Sandnes som i all hemmelighet har opparbeidet seg en seriøs lytterskare over sine hittil fire skiver. Trioen har i alle fall vært meg fullstendig ukjent frem til i dag, til tross for at Spotify kan attestere at bandet har over syv tusen månedlige lyttere. Dette betyr at bandet har høyere lyttertall enn band som Sarke og Khold, to betydelige navn innenfor norsk ekstremmetall. Hvordan dette kan ha gått meg hus forbi er og forblir et mysterium. Enten er Metallurgi-redaksjonen noen uoppmerksomme døgenikter uten fungerende sidesyn, eller så har Uburen klart å skape seg et publikum uten å benytte seg av industriens mer velprøvde taktikker.

Hvilket av disse to alternativene som stemmer skal jeg ikke forsøke å komme frem til nå; det er nemlig en omtale av bandets nyeste skive ‘Usurp the Throne’ som står på agendaen. Som nevnt er Uburen nytt bekjentskap for meg, så jeg kommer ikke til å kunne vurdere skiva i lys av tidligere utgivelser. Det jeg derimot kan gjøre, er å vurdere musikken i lys av skivas konsept – et konsept som på mange måter kan sies å være den viktigste grunnen til å sjekke ut ‘Usurp the Throne’.

Platas konsept er nemlig både dyptgripende og interessant. ‘Usurp the Throne’ omhandler menneskeartens kamp mot en hyklersk gud; en gud som nyter å manipulere menneskeskjebner til egen forlystelse. Menneskets historie fremstilles som en «elv av blod», hvor synder går i arv fra generasjon til generasjon, som en uutslettelig inngravering på slektstreets stamme. Den eneste måten å hente menneskene frem fra under tyngden av sin egen historie, er å utslette verden gjennom den apokalyptiske hendelsen Ragnarök, for deretter å gjenreise den. Låttekstene fordyper seg i ulike aspekter ved dette konseptet, og er generelt en glede å ta innover seg over skivas spilletid. Men en skive lever og dør selvfølgelig ikke på sitt konsept alene, og et hvert godt konsept krever en effektiv musikalsk motpart for å virkelig skinne.

Og det er på den musikalske fronten av Uburens ‘Usurp the Throne’ støter på sine største utfordringer. Bandets tilnærming til viking/svartmetall er en kraftfull og krigersk en, fylt til randen av Immortals sverd-fektende ekstremitet. Det er derimot ikke bandets grunnleggende uttrykk som stikker kjepper i hjulene på ‘Usurp the Throne’, men heller hvordan uttrykket blir presentert gjennom skivas produksjon. Produksjonen på skiva – som forresten er utført av bandet selv – er nemlig såpass hul og fjern på samme tid at dynamikken som kunne pustet liv i skivas konsept fullstendig uteblir.

Låtkonstruksjoner som «When the River Breaks», «Defiance towards Futility» og «Bring forth Ragnarok» kunne vært tårnende bragder i bandets resymé dersom produksjonen hadde matchet låtenes prestasjoner. Dessverre er produksjonen preget av dominerende bassfrekvenser, anonyme og distanserte gitarer og vokal som er tørr nok til å virke som at de ikke har mottatt behandling i etterkant av opptak. Dette gjør at skiva surrer og går i bakgrunnen av lytterens bevissthet, uten å kreve oppmerksomheten i den grad en god svartmetallskive i Immortalsk format burde. ‘Usurp the Thone’ har mengder av fete riff, stormende sekvenser, samt et konsept av de sjeldne å by på. Derfor er det trist å måtte meddele at disse kvalitetene på mange måter overskygges av den labre produksjonens sløvende effekt. Jeg kan anbefale Uburens nyeste skive til blodfans av viking/svartmetall, men nykomlinger til uttrykket vil trolig slite med å komme under huden på skiva som følge av miksen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Hüsmänsköst – Uhøytidelig Jule-EP

Ute nå via Husmanskost Records (eget plateselskap)

Det er februar, julenekene har for lengst blitt fortært av grådig kjøttmeis og dompap, og grantrærne står og flasser sine brune barnåler ned på stuegulvene til nasjonens lateste innbyggere. Likevel ser Metallurgi først nå sitt snitt til å skjenke en omtale til Hüsmänsköst sin uhøytidelige jule-EP, som ble sluppet på strømmetjenestene 1. juledag. Bedre sent enn aldri, sies det.

Fra spøk til alvor: Det er synd at vi ikke har rukket å dekke denne utgivelsen tidligere. Hüsmänskösts tradisjonelle grindcore er tross alt en sjeldenhet å oppdrive i det norske metallmiljøet, og det at bandet i tillegg er temmelig kompetente leverandører av nevnte uttrykk gjør lite for å lette på skamfølelsen. Det eneste vi kan gjøre for å forsøke å rette opp i denne urettferdigheten, er å forsøke vårt beste med å overbevise norske lyttere om at nettopp det de trenger å høre i februar, er en grindcore-jule-EP med låter som handler om å selge kroppen sin på Kiwi og å bruke julelys som kukforlenger.

Så kjære, norske lyttere: Jeg anbefaler dere alle sammen å vie seks og et halvt minutt av deres liv til en rutsjetur ned den bratte akebakken som løper gjennom Hüsmänsköst sin nyeste EP. Riffene river og røsker, som en rødkinnet guttevalp i det han frigjør kveldens hardeste pakker fra gavepapirets nådeløse tyranni. Trommene smadrer som en gjeng hylende barn i det de kondemnerer mammas pepperkakehus, og vokalisten brøler som en rødneset bestefar rett før han dunker ned dram nummer 16 og 17. ‘Uhøytidelig Jule-EP’ er en forrykende, heidundrendes grindcore-fest, og det en fest so er over før hovmesteren har rukket å bagge tidenes baddie på NRK1. Hüsmänsköst er et av Norges djerveste grindcore-band, og det vises selv på en uhøytidelig og knapp liten sak som denne EP-en. Ta deg en lytt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Forhatt – Solvigd

Jeg vet heller lite om svartmetallmiljøet som tydeligvis regjerer i Bodø by, men Forhatts nyeste utgivelse ‘Solvigd’ gjør meg sikrere i min antakelse om at det produserer noe av den mest spinnville svartmetallen her til lands. Herfra kommer nemlig også det ganske så gamle prosjektet Skaur, som i 2021 slapp den usedvanlig komplekse og tungt fordøyelige plata ‘Reis te Haelvete’, der det endog er en vokal som knapt kan overgås når det gjelder intensitet.

Og det er ingen ringere enn Skaur som bidrar med vokal på denne EP’en av Forhatt. Det vil si at det hyles og skrikes noe voldsomt over disse tre låtene, og prestasjonen er ikke et grann mindre fascinerende enn det den var på ‘Reis te Haelvete’. Om det ikke var nok, ligger også de andre elementene på ‘Solvigd’ tett opp mot Skaurs uttrykk, og mye tyder på at slektskapet mellom disse to prosjektene er tettere enn hva en enkel vokalistvisitt skulle tilsi.

Det betyr at et beundringsverdig gitararbeid ligger til grunn her, der ideene blir utrolig mange og interessante av at utgivelsen bærer preg av å være tilnærmet gjennomskrevet og repetisjonsløst. Gitarene ligger stort sett i lysere registre og minner som Skaurs gitarer mye om amerikanske Krallice, og får av eminent trommespill god hjelp til å komme seg gjennom utrettelige komposisjoner og konstante skifter og vendinger.

På tross av at dette gjør komposisjonene ganske retningsløse, er dette ordentlig prisverdig, og gitararbeidet på ‘Solvigd’ er skikkelig imponerende fordi kvaliteten på idéene i seg selv er så høy. Særlig de første minuttene på førstelåta «Forhatt» er et herlig og intenst stykke musikk, og andrelåta «Mariann» byr på sin side på noen av EP’ens sterkeste folketonale nikk. «Eld og Blod» har også en særdeles sterk introduksjon, og denne låta ender opp som min store favoritt i det den viser en litt annen side av prosjektet med de mer storslåtte partiene mot slutten som introduserer både fele og korvokal. Med det blir det meste på ‘Solvigd’ et beundringsverdig stykke arbeid, selv om jeg synes det hadde vært enda bedre om låtstrukturene fremsto litt mer meningsfulle.

Skrevet av Alexander Lange

Jaggu – Rites for the Damned

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Jaggu er en power-trio bestående av norske og britiske medlemmer som i 2018 samlet seg rundt sin felles kjærlighet for alt som er tungt. Bandet slapp i 2019 debut-skiva ‘Revenantian’, hvilket knyttet slagkraftig psykedelisk stoner/doom opp mot et konsept sentrert rundt japansk folklore. Debuten høstet lovord fra bl.a Metal Hammer Portugal, og den påfølgende, enkeltstående singelen «The Pit» høstet således lovord fra undertegnede da den ble sluppet i 2020. Nå er bandet endelig aktuelle med ny utgivelse; en mørksinnet men varsomt håpefull skive ved navn ‘Rites for the Damned’.

Jaggu spiller definitivt metall for skjeggete menn. Bandets progressive stoner/sludge klarer på en og samme tid å fremstå som ruskete, sjuskete OG røddig og vel-frisert – som en svett og fæl tømmerhogger med et skjegg trimmet til perfeksjon. ‘Rites for the Damned’ er fylt med instrumentalpartier som truer med å vokse og spre seg til skiva er fullstendig gjengrodd, men bandet jobber tappert med å trimme ned den ukontrollerte veksten ved hjelp av skarpkantede riff og fengende gjengvokal. Sånn sett kan Jaggu på sin nye skive sies å være en slags fargerik og blomstrende motpart til Rongeur, en duo som virkelig burde vurdere å forme en live-allianse det kommende året – spesielt med tanke på at begge holder til i Oslo.

Et annet band som må nevnes når Jaggus lydbilde diskuteres, er Mastodon. Det virker som at samtlige av bandets medlemmer har hentet inspirasjon fra det legendariske amerikanske bandet i utformingen av sine respektive instrumentstemmer, om det så gjelder «Nona»s tumlende Brann Dailor-brekk, eller Brent Hinds/Troy Sanders-dynamikken til «Mario» og «Asbear». ‘Rites for the Damned’s åtte låter inkluderer også flust med seksjoner som kan knyttes opp til spesifikke perioder i Mastodons platehistorikk, hvilket gjør det mulig å hevde at Oslo-bandet kanskje sniker seg i overkant tett opptil kvartettens åndsverk.

Men å avskrive Jaggu på dette grunnlaget ville vært en stor feil. ‘Rites for the Damned’ er nemlig fullstendig tettpakket med sterke ideer og nydelig instrumentalspill, samtidig som enkelte øyeblikk peker i en retning som på sikt kan frakte bandet lenger unna sine inspirasjonskilder. Da tenker jeg ikke på åpningslåta «Carnage», som med sin svingende rytmikk og psykedeliske utsvevelser minner svært om Mastodons periode fra ‘Blood Mountain’ til ‘Crack the Skye’. Men allerede på andrelåta og singelen «Earth Murder» finner vi grunn til å anse Jaggu som en enestående kreativ kraft. «Earth Murder» er en direkte, knusende og fengende hardcore/sludge-låt som – til tross for at den gjerne kunne vært enda mer kompakt og eksplosiv – står ut som en av januars største låt-suksesser.

‘Rites for the Damned’ er en perfekt skive å slentre rundt og fortape seg i, samtidig som den mangler fokuset og de virkelig store ideene som kunne gjort den til en definerende skive for bandet. Jaggus instrumentalspill kan beskrives med adjektiver som «rikt», «innhyllende», «levende», «organisk» og «forunderlig», og er også den viktigste grunnen til at jeg har kost meg med skiva så mye som jeg har. Samtidig savner jeg den presisjonen i formuleringen av tydelige ideer som man finner på «Earth Murder» ellers på skiva, selv om låter som «Electric Blood» og «Enthralled» inneholder øyeblikk som stikker seg ut og former minneverdige landemerker over flere lyttinger.

Blant skivas høydepunkter finner vi låter som «Earth Murder», «Mindgap», «Electric Blood» og «Marching Stride». Avslutningslåta «God to be through» er også en glede å overvære; et kreativt utbrudd av ‘Leviathan’-inspirert, hyperaktiv sludge. Jaggu har levert en innhyllende og beundringsverdig lytteopplevelse på sin andreskive, og det eneste som mangler nå, er at bandet finner sitt eget, enestående synspunkt på den psykedeliske stoner/sludgen. ‘Rites for the Damned’ har uansett potensialet til å treffe hardt og bredt blant norske lyttere, spesielt om du er fan de nevnte bandene Rongeur og Mastodon.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Winterwar – Wizard of the North

Winterwar er et anonymt enmannsprosjekt (sannsynligvis) som kombinerer melodisk dødsmetall med tradmetall av episk snitt. Prosjektet slapp debutskiva ‘Wizard of the North’ i desember 2022; en skive som så mange andre gikk tapt grunnet bloggens intensive arbeid med årets listeposter. Metallurgi er dog sitt selverklærte samfunnsoppdrag bevisst, og disker derfor opp en (u)lovlig sen omtale nå i begynnelsen av februar.

På sine sosiale medier omtaler prosjektet seg som et melo-death/thrash-prosjekt, men for min egen del fremstår den tunge riffinga som fyller ‘Wizard of the North’ som mer heavy metal-beslektet enn thrash-beslektet. Man kan definitivt spore frem et øyeblikk eller to på skiva hvor melo-death/thrash-merkelappen gir mening (som på de byksende d-beat-seksjonene på «Longships at Sea», men de triumferende ledegitarene og fantasy/viking-aspektet gjør at skiva føyer seg lettere inn blant de rustningskledte trad-legioner. Se for deg en blanding av Fenris Vrede og Amon Amarth, ikledt et vognlass med gitarharmonier og noe mer beskjedne produksjonsverdier.

«Arrival» ledsager oss inn i Winterwars debutskive via en kort instrumentalsnutt, før tittelsporet kløyver lytterens skalle med sin ornamenterte viking-øks. ‘Wizard of the North’ befinner seg stort sett i et riff-tungt og enkelt melo-death-format, men spriter også opp soundet via tilleggsinstrumenter og låne-elementer fra andre undersjangere. Disse elementene fungerer ikke alltid så godt, som eksemplifisert via skivas to svakeste låter «The Cursed Skies» og «Blackened Lake». Førstnevnte svertes av den anonyme gjestevokalen, som med sin yndige og forsiktige fremtoning krasjer fullstendig med den brutale, episke tematikken som låtteksten kommuniserer. «Blackened Lake» er på sin side en lavmælt og jam-preget låt, hvis uelegante solospill og livløse trommespill legger en seriøs demper på lytteopplevelsen.

Heldigvis tar ting seg opp på skivas andre halvdel. Låter som singelen «Echoes from the Winter» og «Jörmungandr Rises» lener seg i større grad på den tunge og robuste riffinga enn skivas første halvdel – et element som kan sies å være Winterwars sterkeste på sin debutskive. «Longships at Sea» forlyster deretter med melankolske harmonier og velfungerende leads, før andresingelen «Axe Ablaze» øker det musikalske tempoet og aktivitetsnivået med god effekt. Winterwar er åpenbart et amatørprosjekt i oppstartsfasen, men det finnes flust av øyeblikk på ‘Wizard of the North’ som kan gi grobunn for videreutvikling. I følge prosjektets Instagram-konto er ny musikk allerede underveis, så vi trenger trolig ikke vente lenge for å se om Winterwar evner å svare på disse forventningene.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ånder – Nattehimmelens fortellinger

‘Nattehimmelens fortellinger’ er andreplata til svartmetallprosjektet Ånder, og også den andre plata prosjektet slapp i fjor etter at ‘Love, Death and Void’ ble sluppet i oktober. Denne andreskiva er en aldri så liten vandring mellom ganske forskjellige svartmetalluttrykk, der et ganske klart utgangspunkt i de mer atmosfæriske sidene av sjangeren munner ut i en ganske variert opplevelse.

Fra før av fikk vi høre den syv minutter lange singelen «Forkledd i nattens farger, ivaretatt av tapte masker», som kanskje er det nærmeste man kommer et slags sammensurium av alt som skjer på ‘Nattehimmelens fortellinger’. Denne låta har også en noe variabel kvalitet, der det suggererende, tåkete og atmosfæriske midtpartiet blir det klare høydepunktet mellom introduksjonen og avslutningen som begge preges av ganske krøkkete og surt pianospill.

Deler som ligner det nevnte, flotte midtpartiet preger i stor grad de to første sporene på plata, tittellåta og «Min sjel river løs i evigheten», som jeg synes er blant platas sterkeste ledd. Det samme kan sies om «Kulde skjærer i hennes øyne», som nærmest hypnotiserer med sine uhåndgripelige virvelvindsgitarer. Et annet atmosfærisk og vellykket grep finnes videre i den tre minutter lange interluden «Tomrommets kall», der jeg synes Ånder treffer svært godt med rolig korvokal og en nydelig gitarmelodi.

Platas andre halvdel er en litt annen, og også en litt dårligere, affære enn den første. Det åpner riktignok ganske ålreit med «Ferden langs stjerne» og coverversjonen av Lifelovers post-punk-flørt «Sweet Illness of Mine». Deretter synes jeg imidlertid Ånder går på en aldri så liten smell, der jeg synes prosjektet roter det til på coveret av Burzum-klassikeren «Dunkelheit» med overraskende utight spill til tider og en ganske så begredelig synth. «Eventyret om stjernene» redder det deretter litt igjen med et nikk tilbake til de sterke, atmosfæriske partiene i platas første halvdel, men med en heller svak og kjedelig ambient-avslutning på seks minutter etterpå, blir det imidlertid klart at platas siste ledd ikke fortoner seg som helt vellykket. Dermed blir ‘Nattehimmelens fortellinger’ en noe blandet og rotete opplevelse. På sitt beste synes jeg imidlertid Ånder mestrer den atmosfæriske svartmetallen godt.

Skrevet av Alexander Lange

Grabstein – Grabstein

Alle fordommer om at Grabstein er nok et anonymt og kjedelig svartmetallprosjekt på Bandcamp slås ihjel med en gang beaten på «Verbeuge dich vor Luzifer», første låt på prosjektets første demo, melder seg. Her får vi nemlig smake på en freidig miks mellom svartmetall og post-punk, der Grabstein lykkes svært godt med å svøpe det ordentlig fengende hovedtemaet inn i mørke stemninger av både gotisk og svartmetallsk art.

Rent stilistisk synes jeg dermed Grabstein har kommet langt, og det er snakk om en sjangermessig eksperimentering jeg synes ender opp både dristig og vellykket. Dette videreføres inn i «Der Geist im Nordturm», der en vesentlig saktere beat og depressiv gitarmelodi tar over stafettpinnen fra den sterke introduksjonen. Også her kommer Grabstein godt ut, særlig når noen elektriske doom-gitarer supplerer etter hvert, men låtlengden synes jeg ikke helt rettferdiggjøres av at noen litt enkle melodier repeteres vel mye.

Heller ikke avslutningslåta «Domus mea domus orationis vocabitur» synes jeg når helt opp til «Verbeuge dich vor Luzifer». Låta åpner riktignok sterkt med det kanskje aller mest post-punkske temaet på hele demoen, men låta svekkes noe av litt surt og rart pianospill og en chugge-del midt i jeg ikke synes Grabstein kommer så godt ut av. Men det legger ikke lokk på at mye fungerer på ‘Grabstein’, og at disse låtene kommuniserer en stilmessig dristighet som fascinerer meg. Dermed blir det ganske enkelt å anbefale en liten kikk på dette kvarteret.

Skrevet av Alexander Lange

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Ild – Fandens Lykteskjær

Etter en demo ved navn ‘Knippe’, der enmanns svartmetall-bandet Ild foretok et dypdykk i mørk folketradisjon og nasjonalromantikk, har bandet blitt plukket opp av plateselskapet Screaming Skull Records i forbindelse med slippet av sin debutplate. ‘Fandens Lykteskjær’ er en solid debut som maner frem en helt enestående atmosfære over sine åtte låter, men som også er preget av arrangementer som tidvis undergraver låtmaterialets styrker.

På ‘Fandens Lykteskjær’ jobber låttitler, albumcover og lydproduksjonen som en samlet enhet med ett eneste mål for øye: å fremkalle indre bilder av et gammelt og nesten mytisk, landlig Norge. Produksjonens diffuse sky av svermende gitarer og distanserte vokaler har en psykedelisk karakter ved seg, litt som om Horseback hadde vektlagt svartmetall-bestanddelen av lydbildet sitt i større grad. Denne diffusheten og ugjennomtrengeligheten gjorde de tidligere lyttingene mine utfordrende nok til at jeg syntes det gikk utover kvaliteten på skiva, men etter at miksens røykteppe har letnet litt over tid har det blitt lettere å se den livlige og vitale kreative ilden som driver musikken fremover.

«En Lykt i Natten» leder lytteren direkte inn i plata mørke univers via lyden av sildrende bekker, trommer som kaster ekko i dype daler, samt en stryker-loop som minner om Ekkehard Ehlers’ eteriske numre fra plata ‘Plays’. Den trollske og traskende «Bekken Lukter Jern» forsterker den dystre atmosfæren som ligger som et teppe over platas første halvdel, før «Våbønn» utfordrer lytteren med sin dissonerende åpning. Dissonansen som dukker opp i denne og påfølgende låt oppleves som en muligens u-intensjonell splid mellom gitar- og bass-stemmene, og dette er nok elementet som legger den største demperen på min egen verdsettelse av skiva. På åpningen av «Frigivelsen av Livsblodet» fungerer derimot dissonansen helt utmerket, så det kan tenkes at dette er et aspekt ved lydbildet til Ild som kun trenger å modnes litt.

Høydepunktene ved platas første halvdel er nevnte atmosfære og de utsøkte melodiske svartmetall-linjene, men platas virkelige høydepunkter dukker opp etter at vi har krysset halvdistanse-merket. Etter «Høyt Leker Flammene»s yndige folketonale melodier åpnes andre halvdel nemlig med en eksplosiv ildkule i form av «Fanden Tok Mine Beste År», et bittert og melankolsk tilbakeblikk på et levd liv. «Frigivelsen av Livsblodet» høyner så kvaliteten til uante høyder, og er den låten som argumenterer aller klarest for Ilds fremtidige potensial. Vakre og vitale svartmetall-progresjoner leder inn i en utrolig sterk melodistemme, og over det hele raser Horgmo med sin lidenskapelige preken. Til tross for en noe svak avslutninger er dette en utrolig sterk låt, og en opplevelse jeg unner samtlige som har sansen for melodisk og folketematisk svartmetall.

«Syvstakemyra» og «Vuggevise» opprettholder for det meste kvaliteten som gjorde sitt inntog på «Høyt Leker Flammene», noe som vil si at plata får en avslutning som er sitt konsept og sin atmosfæriske kyndighet verdig. Som en reise har ‘Fandens Lykteskjær’ dessverre litt for mange humper til å bli gjøre seg fortjent til ukas favoritt, men det skal sies at min egen tid med skiva har vært berikende, – tidvis magisk – og at den utvilsomt vil falle i smak hos folk som verdsetter lydmalende og stemningsfremkallende svartmetall. Ild byr på en transporterende og potent, om noe ujevn lytteropplevelse på debutplata ‘Fandens Lykteskjær.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Deathcult – Bestial Recordings

De tre låtene på ‘Bestial Recordings’ spilte svartmetallringrevene Deathcult inn på øvingsrommet i 2016 og 2018. At produksjonsjobben nok heller ikke har vært spesielt omfattende i ettertid høres godt på denne utgivelsen, som bærer med seg mye demo-aktig råskap uten helt å skygge for Deathcults teft innenfor sjangeren. ‘Bestial Recordings’ lykkes nemlig godt med å gjøre nytte av svartmetallens primitive utgangspunkt samtidig som den vitner om en profesjonalitet bak låtskriverspakene.

Smakebiten vi fikk på ‘Bestial Recordings’ i forkant var åpningen «Pseudocommando», som etter noen dystre kirkeklokkeslag fortsatt får mye ut av sitt sterke black-‘n’-roll-aktige hovedtemaer og fantastisk hissige vers. Lytteren får servert mange av de samme ingrediensene på «Cynocepalus», og her demonstrerer Deathcult også en god evne til å bygge låter gjennom den helt strålende og voldsomme avslutningen. De ondeste riffene synes jeg imidlertid kommer i avslutningslåta «Dogs of War», der man må gjennom blast-beat-partier og djevelske akkordrekker før det litt mer velkjente mid-tempoet vender tilbake rundt fireminuttermerket – da med lumske, seige moll-arpeggioer blandet inn i miksen.

Man kommer nok likevel ikke helt utenom at ‘Bestial Recordings’ i all sin råskap kan fremstå noe tørr, og Deathcult er nok også til tider litt vel tålmodige i låtskrivingen. Likevel er dette først og fremst en utgivelse som både henter frem mye av det mest primale innenfor sjangeren og noe som høster godt av erfaringene og evnene til et nokså veletablert svartmetallband. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Husmanskost – Sykkelstjæling

Husmanskost har siden oppstarten i 2015 servert en rekke korte, kraftige doser av grindcore fra sitt hjørne på Nordmøre. Kristiansund-bandets nyeste EP, ‘Sykkelstjæling’, glir fint inn i denne rekken med utgivelser med sine femten intense minutter, og bandet følger opp sin tendens til å tilføye hint av både death metal, svartmetall og crossover-thrash i uttrykket sitt. Det ender også opp som Husmanskosts største styrke i denne omgang.

Husmanskosts primære utgangspunkt er i og for seg et ganske standardisert og lite oppsiktsvekkende grindcore-uttrykk, og eksemplifiseres godt av åpningen «Ny truse (part 2)». Chugge-riff med høyt tempo, mer febrilske gitar- og trommegallopper og stygg gryntevokal med glimt i øyet setter her tonen for en beintøff låt der også produksjonen sitter som et skudd. Skarptromma tilføyer en deilig råskap sammen med den metalliske, men organiske, bassen, og det mens gitarriffene og vokalen gjør jobben godt i front av lydbildet.

Det fortsetter godt med «Sundbåtmassakeren», som får litt fascinerende egenart av de voldsomme gryntene i hovedtemaet, og mot slutten får man også en liten smak på Husmanskosts litt mer melodiske og atmosfæriske sider. All den tid bandet evner å få mye ut av grindcore-materien, er det desto mer forfriskende med denne siden av musikken som ikke minst også dukker opp på avslutningslåta «Föliehätt». De litt tyngre og helt uimotståelige riffene på «Gla`cælla» og «Smitta på Nav» er også et velkomment element som tilføyer en god dose variasjon, og på sistnevnte byr gitarspillet attpåtil på flere, storslåtte lag og et groovy midtparti.

Høydepunktet på ‘Sykkelstjæling’ er nok tittellåta, som byr på platas desidert ondeste riff der både Full of Hell– og Darkthrone-assossiasjoner lander i hodet til undertegnede. Låta imponerer også med sitt mer thrash- og death-befengte midtparti, og blir med det kronen på verket i en kort og sterk utgivelse som leverer det den lover – og litt mer.

Skrevet av Alexander Lange

Darkest Bethlehem – Guiding Star of Misanthropy

Oslo-trioen Darkest Bethlehem er en nykommer innenfor svartmetallfloraen i vårt land, og demoen ‘Guiding Star of Misanthropy’ er bandets andre livstegn etter at singelen «To Walk on Thorns» ble sluppet tidligere i år. Denne låta er å finne på denne nyeste utgivelsen, og bærer et riktig og dekkende bud om hva Darkest Bethlehem har å by på. Her er det snakk om svartmetall som i all hovedsak er av det høyintense slaget, men som også tidvis preges av et godt øye for smått progressive tendenser og smart bruk av atmosfæriske synther i lydbildet.

Det desidert mest oppsiktsvekkende ved dette bandets musikk må for min del imidlertid være vokalen, som sender meg positive assossiasjoner til det norsk-canadiske enmannsprosjektet Panzerwar, der vokalisten gjør fantastisk mye ut av en helt usedvanlig voldsom high-pitch-skriking. I Darkest Bethlehems vedkommende får den også positiv drahjelp av en desorienterende romklangeffekt, og hylene vokalisten Peregrinus maner frem gir det hele også en intens og litt forskrudd ekstra dimensjon som holder det ekstra interessant gjennom hele utgivelsen.

‘Guiding Star of Misanthropy’ åpner imidlertid ikke så sterkt med «rising», som er en kort, dungeon synth-aktig introlåt som gnager seg uvelkomment inn i hjernebarken med en litt vel banal og uinteressant pianomelodi. Etter «To Walk on Thorns» åpner ballet for alvor følger imidlertid «The Vanishing Light» sterkt opp blant annet med et uimotståelig drivende verstema. Trommeslageren Palisade får videre vist sine beste sider frem på «Crescent Moon Sickle», som har noen sinnssykt sterke blast-beat-partier. Tempoet skrus, i alle fall til å begynne med, noen hakk ned igjen på «Cathedral of Stars», der Darkest Bethlehem får vist evnene sine til å tilføye variasjon inn i materialet sitt gjennom mid-tempo-grooves og synth-partier. Når avslutningen «Falling» dessverre gjenintroduserer temaet fra «rising» er det dermed likevel snakk om en usedvanlig sterk demo-prestasjon fra et ferskt svartmetallband – mer må til for virkelig å skille seg ut i mengden, men med en sterk vokalprestasjon og dynamiske låter er Darkest Bethlehem allerede godt på vei.

Skrevet av Alexander Lange

Sarvsfos – Crown of the Forest

Ute nå via Forgotten Sorcery Productions

Dersom oppslukende og tilintetgjørende støy er din greie kan jeg rette deg en liten anbefaling her på tampen av ukens post. Sarvsfos er nok et lo-fi svartmetallband fra mannen bak Øksehovud, men der sistnevnte kan skilte med utbrodert og sofistikert skriving bak sin eminente vegg av produksjonsmessig tåke er karens nye prosjekt nesten kun tåke. Dette er lav-oppløst svartmetall på sitt mest intense, og du bør virkelig kjenne din egen toleranse for uttrykket godt før du begir deg ut på debuten ‘Crown of the Forest’.

Skarpe, hvitglødende gitarer og hule, dunkle synth-toner regjerer over demoens fire låter. Det er svært få holdepunkter for den gjengse lytter å ta tak i på ‘Crown of the Forest’, men taktfaste trommer og «Beorhtan»s hese skrik skaper i det minste en viss ramme for den ugjennomtrengelige kakofonien. Det kreves med andre ord mye av lytteren for å hente noe av verdi ut av ‘Crown of the Forest, men om du er fast bestemt å gi den en sjanse kan det lønne seg å fokusere på utgivelsens atmosfæriske kvaliteter. Det er nemlig en sterk okkult og mystisk aura over ‘Crown of the Forest’, et blikk vendt utover som mater å tviholde på undring og ærefrykt i møte med et mørkt og usympatisk univers. Du vet nok godt selv om dette er noe for deg; resten av lytterne der ute vil nok være best tjent med å rette blikket til et annet hjørne av den musikalske eteren.

Skrevet av Fredrik Schjerve