I likhet med band som Helheim og Kampfar, var Tulus aktive ved den norske svartmetallens spede begynnelse på tidlig 90-tall, uten at dette nødvendigvis er noe folk flest er klar over i dag. Dette slår meg som en uheldig overseelse, spesielt med tanke på at samtlige tre band fortsetter å levere utgivelser preget av sterke kreative drivkrefter hele 30 år etter oppstarten. Der Helheim og Kampfar har produsert noen av de klareste høydepunktene innenfor norsk svartmetall i senere år – med ‘WoduridaR’ og ‘Til Klovers Takt’ henholdsvis – har Tulus selv levert en kruttsterk og innhyllende plateopplevelse med sin nye skive ‘Fandens Kall’.
I mine singelomtaler i forkant av slippet av ‘Fandens Kall’, har jeg mast mye om vanskene mine med å skille musikken til Tulus fra musikken til Khold, som tross alt består av samme mannskap, mer eller mindre. Etter å ha spunnet gjennom ‘Fandens Kall’ en fire-fem ganger, er det dog relativt lett å finne elementer som skiller det ene prosjektet fra det andre. Der Khold er en kjølig og glattpolert black’n’roll-maskin som synes å prioritere låtenes kraft i en live-setting, er Tulus et prosjekt som fungerer vel så bra på vinyl som på scenen. Nei, bandet er slettes ikke fremmed for å trampe ut en stampende black’n’roll-groove i Kholdsk stil, men den varme og mystiske auraen av nasjonalromantikk som henger over ‘Fandens Kall’ er et langt mer definerende aspekt ved bandets musikalske identitet enn det rytmiske elementet etter min estimering.
Åpningslåta «Fandens Kall» åpenbarer en annen ting som skiller de to gruppene fra hverandre, og det er at Tulus har langt lettere for å begi seg ut i det rå og ruskete, svartmetalliske uværet enn Khold har. Dette gir musikken et innskudd av villskap som kontrasterer godt med de mer bredbeinte riffene og de yndige, folkemusikalske tilleggs-elementene. Skivas første side er den klart mest konvensjonelle musikalsk sett, men byr også på milde overraskelser i form av de snirklende og merksnodige, nesten surf-aktige gitarstrofene på «Lek», og det skeive kampesteinsriffet og hjemsøkte pianospillet til «Slagmark».
Men det er på skivas andre halvdel at Tulus viser sitt smått overraskende talent for å transportere lytteren til en annen plass i tid og rom . «Samuelsbrenna» inviterer lytteren inn i et eldgammelt og mystisk avlukke innenfor norsk folkehistorie, via forhekset strengklimpring og knakende, dissonante akkorder. Også «Sjelemørke»s refrenger er preget av åpne, mektige klangrom, selv om det i denne omgang blir kombinert med en ganske egenartet og svansende kombinasjon av svarmetall og boogie. Toppunktet på denne utviklingskurven når vi på singelen «Bloddråpesvermer», som bruker stålstrengsgitarer og eventyrlig piano for å speile den pittoreske naturen som preger albumets coverillustrasjon.
Skivas fullbyrdende strøk, er dog den enestående og bildefremkallende poesien til Hilde Nymoen. Den mørke folkloren til Tulus og Khold sin faste dikterinne, utstyrer nemlig det audio-visuelle rammeverket med en Kittelsen-aktig mystikk som for alvor levendegjør det nydelige, svartmetalliske landskapet man finner på ‘Fandens Kall’. Totalt sett er ‘Fandens Kall’ kanskje det gjeveste jeg har hørt fra denne musikerbandenså langt, selv om jeg skal innrømme at det gjenstår litt lytting for at jeg skal få fullstendig oversikt over trioens samlede produksjon. Dersom du har sansen for naturpreget svartmetall ala Ulver og Gjendød, er ‘Fandens Kall’ en enkel og helhjertet anbefaling fra Metallurgis skribenter.
I denne (meget sene) utgaven av ukas favoritt har jeg gleden av å rette opp i en av fjorårets bitreste urettferdigheter. Som mange av dere vet, tok bloggen seg en sårt tiltrengt pause fra mars til september i fjor som følge av ting som skjedde i den private sfæren. I denne lange pauseperioden ble det utgitt mye fantastisk musikk fra norske metallartister, og det var en kjip opplevelse å overvære dette musikalske vindfallet uten å ha muligheten til å skrive om det. Blant skivene vi garantert hadde trukket frem i denne perioden, sett at vi var aktive, finner vi Blodkarsks debutskive ‘Rotvelt’.
‘Rotvelt’ var et uraffinert men engasjerende stykke trøndersk svartmetall; like opptatt av å slenge rundt seg med fete riff som å innhylle lytteren i isnende, svartmetalliske stormvinder. På andreskiva ‘Jarpi’ er forbindelsen til debutens lydbilde fortsatt lett å spore, men i denne omgang er raffinementsjobben i større grad blitt utført. Skiva er som følge både mer ekspansiv og søkende, og konsis og strømlinjeformet enn sin forgjenger.
Blodkarsk sitt sound befinner seg i et slags knutepunkt mellom den skogslige mystikken til Ulvers ‘Bergtatt’ og Windirs fossende melodikk. Bandet understøtter dette utgangspunktet med vikingmetallens svingende rytmikk, og pakker det til slutt inn i en varm og knitrende miks som sender tankene i retning Gjendøds skive fra i fjor, ‘I Utakt med Verden’. Denne miksen av svartmetalliske grunnsteiner finner du i hver og en av de syv låtene som til sammen utgjør ‘Jarpi’, selv om bandet stort sett finner måter å variere terrenget på som unngår at opplevelsen blir ensformig.
«Syndefall» introduserer oss til Blodkarsk v.02 på utmerket vis, med lange, utfoldende gitartemaer og rike, vandrende arrangementer. Tittelsporet fortsetter i stor grad i dette sporet, men bryter opp den musikalske strømmen med et knusende kampesteinsriff i låtas andre halvdel. Tidvis slår kvartetten til og med over i bredbeinte rocke-grooves toppet med ledegitarer, som om de melodiske solstrålene til band som Kvelertak og Avertia plutselig skinner ned mellom bladene i bandets mørke og fuktige skogsterreng.
De to kortere låtene som fullfører platas A-side utgjør så et friskt pust i skivas flyt, hvor spesielt «Over Svart Blautmyr» markerer seg som følge av en tydelig tradmetallisk schwung. På skivas B-side, returnerer bandet til de utstrakte, ‘Bergtatt’-ske slettene de begynte skiva med. Best av de tre er singelen «Hælv Geit, Hælv Mainj», hvor Blodkarsk bruker bassens fremtredende posisjon i miksen til å farge i kantene på utsøkt vis.
Jeg er ikke hundre prosent overbevist om at Blodkarsk alltid klarer å fylle tiden på meningsfullt vis på sine lengre låter. Enkelte deler repeteres gjerne en gang eller to for mye, og den store utbetalingen man forventer ved slutten av de langstrakte utviklingskurvene uteblir. I tillegg feiler kommunikasjonen mellom bandets to gitarister fra tid til annen, hvilket resulterer i noen spesielt sure sammenstøt på låter som «Syndefall» og «Jarpi». Det er dog ingen tvil om at Blodkarsk har tatt et betydelig skritt framover på sin andreskive, og jeg har nytt tiden min med ‘Jarpi’ mye nok til å skjenke den tittelen som ukas favoritt med enkelhet. Anbefales fans av barsk og skogs-vandrende svartmetall.
Ukas favoritt: Zustand Null – Beyond the Limit of Sanity
Ute nå via Dusktone
Svartmetallbandet Zustand Null har vært en spennende størrelse i Oslos underskog av ekstremmetallband en stund, og debuterte på sterkt vis med EP’en ‘At the Limit of Sanity’ i 2017. Seks år senere har bandet omsider kommet med sin første fullengder, da med det sagnomsuste italienske plateselskapet Dusktone i ryggen og et par spennende singler å vise til.
Ganske så like titler og en ganske åpenbar psykologisk tematisk innretning er ikke de eneste tingene denne debutskiva og 2017-EP’en har til felles. Oppmerksomme sjeler vil nemlig også kunne notere seg at tre låter ligger begge steder, riktignok med en betydelig forskjell i produksjonskvalitet. Låtene, som altså er «Existence Nihil», «Walls of Life» og «At the Limit of Sanity», låter – kanskje ikke så overraskende – ryddigere og klarere på plata.
Med tanke på at svartmetall ofte kommer godt ut av bråkete og tåkete lydbilder, finnes det helt klart argumenter for påstanden om at Zustand Null sånn sett løper en liten risiko. Og hovedtemaet på «Existence Nihil» var kanskje et enda kulere og mer brutalt virvelvindskaos før. Men ellers kommer Zustand Null egentlig veldig godt ut av det, særlig med tanke på at vokalen kommer tydeligere frem og blir en mer naturlig spydspiss i musikken.
Det må også sies at de tre nevnte låtene har tålt tidens tann særdeles godt. Åpningslåta «Existence Nihil» er et særdeles sterkt bank i bordet og en klar favoritt hos undertegnede, og byr i sin nye drakt på riff og partier som også fremstår ganske representative for det som skjer på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For det er nesten litt rart å tenke på at denne plata er blitt til over så lang tid med tanke på hvor konsist og sammenhengende uttrykket fremstår her. Zustand Null byr på en salig og brutal blanding av Mayhemsk mollakkord-ondskap og jevnlige thrash-referanser, da med et vel så gjennomgående preg av dissonans. Særlig det sistnevnte bidrar til det nærmeste man kommer et slags signatur-sound.
Oppskriften fungerer vel så bra på «Wall of Life» og «At the Limit of Sanity», der sistnevnte også byr på et mer atmosfærisk og melankolsk strekk på slutten før det minneverdige hovedtemaet strammer det til igjen på strålende vis.
Men vi har heldigvis først og fremst fått servert ferskt materiale, der Zustand Null i stor grad også imponerer stort. At litt nye uttrykksmessige stier har blitt tråkket opp siden 2017, er kanskje tydeligst gjennom låta «The Mirror Maze», som er et av platas mest dynamiske og spennende låter med sine vellykkede og gode overganger mellom et flust av ulike deler og variasjoner. På grunn av god pacing ender denne låta opp som en sterk prestasjon strukturelt sett. At kvaliteten særlig på gitararbeidet også er så høyt her, bidrar naturligvis også til at låta ender opp såpass godt.
Sånn sett får i og for seg Zustand Null til noe på denne låta som nok kunne blitt mestret enda bedre på resten av ‘Beyond the Limit of Sanity’. For eksempel er de fire første minuttene av «An Ocean of Nightmares» blant de beste på plata, særlig fordi refrenget er så upåklagelig, men etter dette renner momentumet bandet har bygget opp ut i sanden på grunn av at repetisjonene av temaer er for mange og retningsløse. Den ambisiøse åtteminutteren «I Will Be Your Eyes» lider noe av den samme skjebnen, selv om jeg synes strukturen totalt sett virker litt mer gjennomtenkt her.
«Stranger than Myself» er også en litt vel lang og repetativ låt, og for meg er det klart at det er i det strukturelle forbedringspotensiale til Zustand Null ligger. Men misforstå meg rett: Det overskygger ikke det faktum at låtskrivinga ellers og idéene som utforskes på denne plata holder en svært høy kvalitet. Jeg synes også det er kult at bandet evner å formidle tematikken rundt psykologiske problemstillinger såpass gjennomgående og effektivt. Det bidrat også til at Zustand Null oppdriver en aldri så liten egenart. På ‘Beyond the Limit of Sanity’ befester de sin posisjon som et spennende og femoverlent undergrunnsband.
Sjelden har jeg det så gøy på konsert som det jeg hadde da jeg så Slegest varme opp for Kampfar på John Dee i Oslo for et par uker siden. Dette er et band jeg ikke hadde mye kjennskap til før de begynte å slippe singlene fra plata det her er snakk om, men umiddelbart fikk jeg inntrykk av at dette er et band som gjør noe nokså unikt i den norske metall-scenen. Slegest gjør nemlig kunststykket å materialisere enn særdeles effektiv kombinasjon av dansbar rockemusikk og svartmetallens ondskapsfulle tendenser; det føles regelrett som en slags uhyre appellerende grendehus-metall. Denne blandinga ble god mat for en live-opplevelse som var energisk og morsom som fy, og ikke minst gjør den seg også godt i plateopplevelsen ‘Avstand’ byr på.
Jeg ble ikke helt fanga av den første singelen fra denne plata, «Innsikt», som også åpner ballet på ‘Avstand’. Etter hvert har imidlertid denne vokst på meg, særlig etter at andresingelen «Forløysning Og Rus» imponerte meg umiddelbart og nok kommuniserte Slegests appell noe bedre på første lytt. Sistnevnte står igjen som en de aller største høydepunktene på ‘Avstand’ med sin fengende groove og sitt effektive riff-håndverk, og det gjør for så vidt også «Innsikt». Den er en strålende introduksjon til det man har i vente på denne plata, og Slegest tilføyer ikke minst også det lille ekstra gjennom den antemiske og minneverdige frasen «kraftens sentrum…kan ein ikkje forklara» som vokalist Stig Ese gjentar uanfektet over den ustoppelige grooven.
Eses vokal er noe av det jeg synes bidrar mest til svartmetallpreget på ‘Avstand’. Det er ikke bare fordi den er såpass grov i kantene, men også fordi den er så mørk, sint og lavmælt at den rett og slett gir musikken et litt ondt preg. Ellers synes jeg Slegest – om det så er intensjonelt eller uintensjonelt – kommuniserer slektskapet mellom svartmetall og gammeldags tungmetall særdeles godt. Det gjelder særlig når bandet skrur ned tempoet litt og forlater de mest fartsfylte groovesene, og finner en finfølelse som jeg synes setter dem i dialog med mye av gitararbeidet Darkthrone har bydd på gjennom sitt lange virke.
Det beste eksempelet på dette er kanskje midtpartiet i låta «Gåte», som i det hele tatt også er et høydepunkt på plata gjennom sin relativt lange og dynamiske form. Her ruller Slegest ut noen flotte, doom-metallske 70-tallsreferanser før et herlig riff får medvirke som en slags epilog.
Og de fleste av de andre låtene på ‘Avstand’ treffer også godt; «Vinterkristus» er et sterkt og kort midtpunkt, «Er Det Deg Livet?» og «Til Det Største Som Fins» overrasker positivt mot slutten av plata med noen langt mer ekspansive lydbilder enn det som presenteres tidligere, og coveret av Status Quo-låta «Oh Baby» er et smakfullt og passende frynsegode helt på tampen av plateopplevelsen.
Men når denne låta er over er det altså slutt, og med en spilletid på 31 minutter og en avslutningslåt som tross alt føles som en slags bonus, synes jeg det blir en forholdsvis kort fullengder. Det blir kanskje også et bilde på at Slegest nok har litt å gå på når det gjelder variasjon, selv om de klarer seg greit over akkurat denne halvtimen. Særlig «Evigheit Etter Evigheit» blir et uttrykk for dette, der den blir som en litt blek hale på «Innsikt» med sin ganske så identiske groove.
Men dette er pirk. Først og fremst leverer nemlig Slegest en svært underholdende plateopplevelse på ‘Avstand’ som peker seg vel så mye ut som en tilfredsstillende rockeplate og en solid metall-affære. Som sagt er det dansbart som bare det, så kanskje kan du endelig sette på en Metallurgi-favoritt på fest. Kanskje.
En av årets første virkelig store plateopplevelser kommer i form av det skandinaviske samarbeidsprosjektet Høstsol sin debutskive «Länge Leve Döden». Kvartetten huser en rekke erfarne musikere fra den norske, finske og svenske undergrunnsscenen, som kollektivt kan skilte med medlemskap i fantastiske band som Shining, Ajattara, Barathrum, Manes og Syning. Ettersom bandet ble stiftet i 2020 kan det godt tenkes at det var pandemiens isolasjon som drev musikerne til å ta kontakt med hverandre, selv om det ikke er helt usannsynlig at dette prosjektet hadde sett dagens lys før eller siden uansett. På ‘Länge Leve Döden’ fremstår Høstsol nemlig så fullstendig samstemte i sin musikalske visjon at skiva like så godt kunne blitt utgitt av et band med 20 års, uavbrutt fartstid.
Flakkende, eteriske stemmer lokker oss inn i åpningssporet «As Seen through the Eyes of the Prophet», før et skybrudd av melankolsk, hedensk svartmetall åpner seg over lytteren. Høstsols tilnærming til svartmetall er en sann sammensveising av sentrale strømninger fra Nordens sagnomsuste 90-tall, der tradisjonelle, melodiske og hedenske tråder fra samtlige av bandmedlemmenes hjemland veves inn i den musikalske flyten. Dersom jeg i bloggens ånd skulle hentet frem noen norske referanser, ville jeg sagt at Høstsol er som en blanding av Kampfars stormende bevegelser og dramatikk, Djevels nattlige atmosfære og Nattverds melodiske teft.
Men disse referansene hentes kun frem for å sette de rette lytterne på sporet; Høstsol føles i stor grad som sin egen entitet på ‘Länge Leve Döden’. Det er svært vanskelig å ta innover seg den kraftige stormen som herjer gjennom høydepunktet «Det som en gång var (det kommer aldri igen)», uten å erkjenne at bandets musikk utgjør noe større enn sine bestanddeler. Heller en å vifte med alskens referanser er ‘Länge Leve Döden’ en skive som innbyr til bruk av metaforer, dette for å skildre de veldige naturkreftene som kommer til uttrykk gjennom bandets musikk.
Ta for eksempel det nevnte høydepunktet «Det som en gång var(…)». Å lytte til denne låta er som å være strandet på en skjør og skrøpelig bark midt ute på havet i en fryktelig storm. Synth-brekket mot slutten av låta oppleves som et vindstille orkanøye, der båtens herjede mannskap i en stakket stund får undre seg over den klare og stjernespekkede nattehimmelen, før de atter en gang blir kastet ut i kamp mot de overlegne naturkreftene. En liknende behandling kunne jeg gitt samtlige av låtas fem låter, men aller helst vil jeg at folk skal oppleve skivas bildefremkallende kvaliteter på egenhånd.
Høstsol har selv uttalt at ‘Länge Leve Döden’ er en slags hyllest til døden (hvilket egentlig ikke burde komme som noe sjokk, ref. albumtittelen), et aspekt ved skiva som best kommuniseres via Niklas Kvarforths formidable vokalprestasjon. Mannen hveser, brøler og jamrer som om han er strandet i helvetes niende sirkel, og bringer en intensitet til musikken som kun kan matches av vokalister på høyde med «Doedsadmiral» og Celebratums «Romul» innlands. Eneste kritikken jeg har å komme med er at «Parallellt Dubbelliv» – til tross for å være svært innholdsrik – ikke klarer å avslutte skiva på noe definitivt vis. Utenom dette er det lite å si på kvaliteten på Høstsols ‘Länge Leve Döden’, en bekmørk og oppslukende utgivelse fra noen av Nordens fremste svartmetall-musikere.
Siden det ikke kom favorittpost sist uke kombinerer vi forrige og denne ukas favoritt i én post.
Askeregn – Brennende Åkres Grøde
Ute nå via Terratur Possessions
Da bloggen Metallurgi var nyopprettet, brukte jeg til stadighet hele avsnitt på å sutre over fraværet av en rød tråd i den norske metallscenen. I sine glansdager på 90-tallet var den norske scenen åpenbart samlet bak flaggskipet som var svartmetallen, og senest for ti år siden virket en ny, distinkt bølge av ekstremmetall å skylle over det norske landskap i form av band som Execration, Obliteration, Nekromantheon og Diskord. Det jeg ikke var klar over da vi startet bloggen i 2020, er at Norge slettes ikke er foruten bemerkelsesverdige regionale scener i skrivende stund. Plateselskapet Terratur Possessions har nemlig over årenes løp klart å samle noen av de dyktigste proponentene av okkult svartmetall vi har til lands, og har generelt sett vært en sentral kraft i videreformidlingen av lokalfenomenet «Nidarosisk» svartmetall.
Askeregn er slettes ikke fra Nidaros, men det er ingen tvil om at det er hos Terratur Possessions de hører hjemme. Med sitt tidvis dissonante tonespråk har bandet nemlig mye til felles med band som Issolei og Misotheist, men distanserer seg på samme tid fra disse ved å ha en mye større påvirkning fra punk-preget svartmetall på lydbildet sitt. Felles for så og si samtlige av bandene hos Terratur er et tekstlig fokus på okkultisme og satanisme, og der stiller ikke Askeregn svakere enn øvrigheten. Andreskiva ‘Brennende Åkres Grøde’ presenterer nemlig en dramatisk og profetisk dommedagsvisjon, og det fortalt via et symbolsk språk ladet med referanser til bibelens falne engel.
Åpningssporet «Under Dødens Måne, Under Djevelens Sol» kaster oss rett inn i Askeregns støyende og dissonante virvelvind av svertet punk og sydende svartmetall. Produksjonen har fått en kraftig oppgradering siden sist, men uten å legge bak seg den konfronterende og øredøvende kvaliteten som gjennomsyret debutskiva ‘Monumenter’. Bandets auditive ødeleggelse beveger seg i bølger gjennom låtas spilletid, og får sitt klimaks i sluttstrekkets ledegitarer, som ligger og ulmer som glødende askeflak i lufta.
Platas midtparti består av en rekke korte, skarpe stikk som alle bidrar til å bygge momentum i retning platas avsluttende låtkolosser. Spesielt verdt å nevne er kvasi-tittelsporet «I Røyken fra Brennende Åkre», som via skingrende interferens mellom orgel og gitar oppnår en langt mer illevarslende effekt enn foregående låter. «Inn mot Natten» skaper et aldri så lite oppbrudd i form av hedenske, svermende gitarer i åpningsstrekket, før bandet atter en gang gir rovdyrinstinktene fritt spillerom på broens destruktive vignetter.
Hovedattraksjonen på ‘Brennende Åkres Grøde’ er likevel de to avsluttende låtmammutene «Mitt Hjerte er en Navnløs Grav» og «Når Ilden har Sluknet». På førstnevnte vektlegger Askeregn sine ‘Paracletus’-aktige, dissonante tendenser, og strekker seg paradoksalt nok i retning et eget, særegent tonespråk i samme slengen. «Når Ilden har Sluknet» fullbyrder omsider dommedagsscenarioet som bandet har brukt den siste halvtimen på å bygge opp, og gjør dette via syklisk, transe-induserende repetisjon av enkle motiver. Det er viktig for meg å understreke hvor organisk svartmetallen til Askeregn fortoner og utvikler seg, og å høre på dette avslutningssporet er som å bevitne et flammehav som fraktes med vinden og fortærer hele hektar med dyrkbar mark.
Til slutt må jeg nesten fremheve vokalprestasjonen til E. Rustad, som er lidenskapelig, glefsende og omskiftelig på en måte som minner om Kampfars «Dolk». Pussig nok stopper ikke forbindelsen der for min del, ettersom jeg av en eller annen grunn føler at ‘Brennende Åkres Grøde’ utgjør et motstykke til Fredrikstad-bandets ‘Til Klovers Takt’ fra i år. For der ‘Til Klovers Takt’ var en vill og florerende ode til norsk natur, så virker ‘Brennende Åkres Grøde’ å skildre det samme landskapet etter at et katastrofalt og altomfattende inferno har slukt alt som lever og gror. Askeregn har med sin andreskive levert en av årets mer evokative og uttrykksfulle svartmetallutgivelser, og gjør med enkelhet krav på tittelen Ukas Favoritt hos Metallurgi.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Ritual Death – Ritual Death
Ute nå via Shadow Records
Passende nok er det trondheimsbandet Ritual Death som endte opp med å dele årets siste, doble favorittspalte her på Metallurgi sammen med Askeregn. I likhet med bandet over, passer det nok ikke helt å plassere Ritual Death i båsen nidarosisk svartmetall, både fordi det er snakk om tyngre og mer death metal-aktig svartmetall og denne selvtitulerte debutskiva er gitt ut på svenske Shadow Records. Men med medlemmer som blant annet er å finne i Beyond Man og en fortid på det sagnomsuste Terratur Possessions, er det nok likevel riktig å løfte fram Ritual Death som en av mange størrelser som på en eller annen måte, og fra landets midtre trakter sprøyter nytt, spennende liv inn i norsk svartmetall.
Da jeg først leste om Ritual Death i forbindelse med singelslippene til denne plata, kom det på som en liten overraskelse at dette bandet, som før nå altså ikke en gang har sluppet en fullengder, blant annet kan vise til en split-utgivelse med de franske undergrunnslegendene i Aosoth. Akkurat hvordan dette samarbeidet kom i stand vet jeg lite om, men én ting er klart for meg, og det er at Ritual Death nok har mer til felles med dette bandet stilistisk sett enn noen andre norske band jeg har vært borti. Misforstå meg rett: Ritual Death skiller seg delvis også markant fra dette bandet blant annet med sine vesentlig kortere låter. Men mange likheter ligger i musikkens klare slektskap til death metal og til og med sludge metal, der dyp growlevokal og skitne, feite gitarriff får prege uttrykket sammen med okkulte vibber og jevnlige innslag av svartmetallelementer.
Likheter med industriell metall finnes også på ‘Ritual Death’, noe som særlig aksentueres av det nærmest mekaniske preget trommene får i produksjonen. Det minner vel så mye om Godfleshs trommemaskinmetall som Blut Aus Nords syntetiske take på moderne svartmetall, og er noe av det som gir Ritual Death mest egenart. Ikke minst går det i forening med det jeg oppfatter som en slags minimalisme på denne plata. Både komposisjonene og produksjonen fremstår ukomplisert og enkelt skrudd sammen, noe som tilføyer en forfriskende skitten brutalitet til uttrykket.
Det kanskje tydeligste eksempelet på dette er de febrilske slagene med bare hi-hat og skarptromme som sammen med ukompliserte riff og brutal growling særlig setter preg på den første delen av plata. Her får vi blant annet servert et sterkt høydepunkt i det knusende refrenget på slutten av «Vermin», der Ritual Death viser hvor hardtslående de har evne til å være. Slike tendenser følges passende nok opp av «Black Metal Terror», som også innleder en mer groovy fase av plata som høydepunktet «Morbid veils of Kharon» tar videre på strålende vis videre.
Et annet høydepunkt finnes i den litt lengre «The pale king», som livnærer seg av en hypnotisk, suggererende og sakte blast beat før et av platas mer vellykkede orgel-innslag smyger seg inn mot slutten. Deretter avslutter Ritual Death det hele på utsøkt vis med et av de mer utpregede svartmetallåtene på plata, «Nothingness without emptiness within», som i og for seg samler elementene fra plata på vellykket vis der både illsinte blastbeats, primale riff og trommerytmer og atmosfærisk orgel får runde av dansen.
I all sin merkelighet og enkelhet er det for så vidt mye som ikke fungerer så bra på ‘Ritual Death’. Det gjelder imidlertid i større grad isolerte deler enn aspekter som brer seg over plata; for eksempel er gitarmelodien som åpner «Lunae» nokså patetisk. Men i alt er dette en unik og interessant plate som biter innmari godt fra seg når det gjelder å levere brutal og primal svartmetall, og det med ganske kule hint til andre grener av ekstremmetallen.
In the Woods… har alltid vært vanskelige å klassifisere. På 90-tallet var dette en naturlig følge av at bandet endret fremgangsmåte så og si fullstendig mellom hver skive; hvor spesielt karrieretoppen ‘Omnio’ bød på en av tiårets største taksonomiske nøtter å knekke. Siden bandets tilbakekomst i 2016 etter en 15 års pause fra scenen har de virket å stabilisere seg noe uttrykksmessig, selv om det fortsatt er en del spørsmål som melder seg i møte med musikken deres. Blant dem er et spørsmål om hvorfor det fortsatt føles naturlig å omtale bandet som «progressive», selv om både låtformer, innhold og uttrykk i stor grad mangler den uforutsigbarheten sjangerbegrepet fordrer.
Kanskje er det forventningene knyttet til bandets tidligere utgivelser som farger deres nåtidige plateproduksjon i overdreven grad. Det er nemlig lite ved den nye skiva ‘Diversum’ som hinter til deres eventyrlystne, progressive fortid – utenom kanskje noen beskjedne nikk i retning David Gilmours gitarspill og en løs forbindelse til Enslaveds mindre utsvevende tendenser. I stedet bevitner vi et In the Woods… som virker meget komfortable i sitt eget skinn, hvilket i 2022 kan sies å være en storskalert form for melodisk døds/doom myntet på de større festivalscenene.
Når ‘Diversum’ fungerer på sitt beste, er det heller ingenting som tyder på at In the Woods… har tapt betydelig på å tøyle inn soundet sitt. Massive lydbilder og store melodier synes å ligge svært tilgjengelig for bandet, og i Bernt Fjellestad har de funnet den kraftige og dynamiske stemmen som kreves for å bære materialet. Vokalistens melodiske tekke og fengslende tilstedeværelse gjør versene på skiva til like store trekkplastre som refrengene, i tillegg til å fremheve det dødelige alvoret i låtenes tematikk. Disse nyvunnede styrkene gjør låter som «Moments», «The Malevolent God» og «Master of None» til soleklare høydepunkter ikke bare på skiva, men i bandets senere karriere.
Dessverre er det også slik at noen av låtene sliter med å oppfylle potensialet som ligger i materialet, og dette skyldes i stor grad én enkelt faktor. Det er nemlig slik at gitarstemmene ofte lar være å forholde seg til låtenes underliggende tonalitet, hvilket gjør at det oppstår gnisninger og skjæringer som til tider er ganske betydelige. Dette skjer allerede i platas åpningssekunder, i det de kimende gitarpartiene dissonerer åpenlyst med det første akkordskiftet. Andre eksempler på uheldige gnisninger er refrenget på «We Sinful Converge», og gitarsoloen på «The Malevolent God» – som ender opp med å legge en demper på en ellers fremragende låt ved å bomme fullstendig på partiets harmoniske grunnlag.
Når resten av skivas elementer – produksjonen, låtskrivingen og uttrykket – er av såpass høy kvalitet som de er, kan ikke denne typen feilsteg unngå å utøve en stor påvirkning på helhetsinntrykket. Den soleklare triumfen som ‘Diversum’ kunne ha vært, blir dermed redusert til en imponerende men ujevn prestasjon. Det må likevel fremheves at ‘Diversum’ inneholder noen av In the Woods… sinesterkeste låter i senere tid, og at bandet definitivt virker å være inne i en kreativt drevet periode. Får de has på disse ujevnhetene, er det ingen tvil om at en definerende skive befinner seg innen rekkevidde for In the Woods…
Med over ti års fartstid og et knippe utgivelser under deres kollektive belter, kan man ikke med rette påstå at Istårn er nykomlinger til den norske metallscenen. Likevel er jeg overbevist om at bandets nylig utgitte andreskive ‘Eschatology’ vil bli første møte med Vestlands-ensemblet for de aller fleste, hvilket definitivt funker i bandets favør. Dette er ikke fordi de to utgivelsene Istårn gav ut på begynnelsen av 10-tallet er av lav kvalitet – de er definitivt solide utgivelser til å være utgitt av et ungt band – men fordi ‘Eschatology’ er et såpass stort steg frem på alle fronter at den etterlater bandets tidligere utgivelseshistorikk i støvet.
Uttrykksmessig sett er Istårn tydelig inspirert av musikalske strømninger fra sine egne hjemtrakter. Fra sitt utgangspunkt i moderne svartmetall strekker bandet seg i en tydelig progressiv retning, hvilket gjør det naturlig å sammenlikne dem med legendariske entiteter som Enslaved og Borknagar. I tillegg bærer musikken tydelig preg av Dimmu Borgirs teatralske dramatikk, i form av fremtredende og gjennomgående symfoniske elementer. Kombinert med romslige, høy-moderne produksjonsverdier danner dette et massivt og innhyllende rammeverk rundt skivas kosmiske endetids-tematikk.
Det instrumentale introduksjonssporet «Void» etablerer skivas dystre atmosfæriske kvaliteter på effektivt vis, før «Withering World» smeller til med en vegg av storstilt, symfonisk svartmetall. Låta er en god introduksjon til Istårns sofistikerte låtskriving, der den bygger sin flerlags-konstruksjon over et fundament bestående av en Enslaved-aktig progressiv svartmetall-groove. Låta introduserer også bandets eventyrlystne tilnærming til harmonikk, som gjennom skiva markerer seg som bandets mest potente våpen – samtidig som den byr på enkelte utfordringer.
Disse utfordringene gjør seg dog ikke til kjenne før i skivas andre halvdel. Første halvdel bruker bandet på å forføre lytteren stadig lenger inn skivas innhyllende lydunivers, via «Devouring Chains» sine ‘Blackwater Park’-aktige ledegitarer, «Cosmic Scar» sine triumferende melodier og den mer direkte og stormende svarmetall på singelen «Visions». Skivas B-side starter også sterkt, med det nydelige og innholdsrike mellomspillet «Awakening» og den komplekse, tårnende komposisjonen «The Giant». Disse to låtene utvider ‘Eschatology’ sitt uttrykksmessige arsenal ytterligere, ved å introdusere post-svartmetallisk sentimentalitet til det allerede rikholdige, progressive terrenget.
Dessverre treffer skiva på en aldri så liten fartsdump i det vi nærmer oss slutten. Singelen «Beyond the Starless Sky» er i utgangspunktet en sterk konstruksjon, men avspores kraftig av bandets uenigheter rundt den underliggende harmonikken – på refrenget spesielt. Litt teknisk forklart, skyldes dette en konflikt mellom det flotte melodiske temaet i dur, og rytmegitarenes underliggende mollakkorder. Denne typen feiltrinn er langt ifra uvanlig innenfor metall, ettersom teoretiske kunnskaper er unntaket heller en regelen, til tross for at det er en av populærmusikkens mest komplekse sjangere. Denne typen feil blir dog ekstra vanskelig å godta i kontekster som ‘Eschatology’, hvor alt annet fra tekst og tematikk til sound og låtskriving er på et gjennomgående skyhøyt nivå.
Men selv denne utfordringen løser Istårn som oftest på en god måte; både «Devouring Chains» og «The Gaint» svinger innom svært utsvevende og komplekse harmoniske landskaper uten å trå feil en eneste gang. Dessuten klarer ikke det uforløste potensialet til «Beyond the Starless sky» å legge skjul på at ‘Eschatology’ er en av de rikeste og mest imponerende progressive svartmetallskivene Norge har hatt å by på i 2022. Istårn har lagt inn en tydelig innsats i arbeidet med sin andre skive, og dette gir uttelling i form av en utgivelse som tårner over bandets øvrige plateproduksjon. ‘Eschatology’ burde skaffe bandet mengder av nye lyttere både i innland og utland, og burde også være med i diskusjonen når det norske metall-året skal oppsummeres i desember. Anbefales!
Siden vi ikke publiserte ukas favoritt i forrige uke har vi to favoritter denne gangen.
Darkthrone – Astral Fortress
Ute nå via Peaceville Records
Etter å ha lekt seg blant annet med crust punk-tendenser over flere utgivelser på det tidlige 2000-tall, har Darkthrone fra og med 2013s ‘The Underground Resistance’ i større grad beveget seg i krysningspunkter mellom sin klassiske svartmetall, tradisjonelle metall-uttrykk og endog litt doom metal. Sistnevnte tendens var nok aller tydeligst på fjorårets ‘Eternal Hails……’, der tidløs metallriffing ble svøpt inn i mørke, mystikk og en produksjon preget av bandets første inntreden i et tradisjonelt studio på flere år.
‘Astral Fortress’ tar stafettpinnen videre på naturlig vis i denne utviklingen, da særlig med tanke på det atmosfæriske elementet som blant annet ble introdusert gjennom synther. Forstå meg rett: Darkthrones hovedingrediens er fortsatt umiskjennelig metallriffing, enten av det mer traskende eller mer raske og thrashende slaget. Det er også låter på ‘Astral Fortress’ der man sånn sett også får servert Darkthrone på sitt mest basale, rendyrkede og «In the Shadow of the Horns»-aktige, nærmere bestemt på «Impeccable Caverns of Satan» og «Kevorkian Times».
Men som på fjorårets skive drister duoen seg også ut i mer stemningsfulle partier og strekk. Et eksempel kommer med en gang, der hovedtemaet i «Caravan of Broken Ghosts» gjør noe så sjeldent som å demonstrere et melankolsk Darkthrone før dette går i en velfungerende forening med både black og death metal-aktige partier. Denne låta peker seg ut som platas store høydepunkt sammen med ti-minutteren «The Sea Beneath the Seas of the Sea», som kanskje i enda større grad er en velbalansert demonstrasjon av alle verktøyene Darkthrone har til rådighet på ‘Astral Fortress’. Underlige, effektbelagte clean-gitarer åpner ballet før bandet ruller ut noen av platas sterkeste riff, og en smygende, guffen synth får stå i sentrum for en strålende oppbygning i låtas andre halvdel.
Og det er nok litt mer av dette jeg skulle ønsket meg på ‘Astral Fortress’. Det er ingen tvil om at Darkthrone treffer en nerve med hver gang de kjører ut et unektelig tøft og klassisk metallriff, men på ‘Astral Fortress’ er de på sitt aller beste når de balanserer dette med mer atmosfæriske påfunn i produksjonen. Det er riktignok flere høydepunkter i så måte på denne plata; de hylende synthene på «Stalagmite Necklace» er nok det mest nærliggende eksempelet. Men i stedet for å få ut sitt fulle potensiale virker Darkthrone litt nølende i møte med egen verktøykasse.
Litt nølende er også avslutningen på ‘Astral Fortress’. Etter den litt korte og uforløste, men like fullt interessante, interluden «Kolbotn, West of the Vast Forests», tyder mye på at avslutningssporet «Eon 2» («Eon (1)» er å finne på Darkthrones debutskive ‘The Soulside Journey’ fra 1991), skal stå for en virkelig sterk finale. Låta sparkes i gang på strålende vis og ledsager lytteren videre med noen utsøkte trad-melodier og -riff. Men så virker det nesten som om låta avslutter midt i seg selv når det plutselig er over etter fire og et halvt minutt.
Det blir som et bilde på at noe av det mest spennende som skjer på ‘Astral Fortress’ nok ender opp litt uforløst i det store og det hele. Jeg tror denne plata kunne blitt enda bedre dersom ambisjons- og dristighetsnivået ble skrudd opp noen hakk. At det sånn sett vitner om at Darkthrone demonstrerer et nytt og spennende potensiale på sin tjuende(!) fullengder, sier imidlertid sitt om verdien ‘Astral Fortress’ har som bidrag til den norske metallscenen i 2022. For dette er i all hovedsak en sterk plate fra et band som utvilsomt fortsatt er i utvikling.
Skrevet av Alexander Lange
Funeral Harvest – Redemptio
Ute nå via Signal Rex
Funeral Harvest er et okkult svartmetallband bestående av et knippe musikere som er svært aktive i den trønderske metallscenen. Basert på hvor overbevisende prosjektets debutskive ‘Redemptio’ er, skulle man tro det var snakk om sjangerveteraner fra f.eks miljøet rundt selskapet Terratur Possessions som sto bak, men dette er altså ikke tilfellet. I stedet er det musikere fra band som Plog, Nathr, Keiser og Beyond Man som står bak dette bekmørke plateritualet, hvor kun Enstad fra sistnevnte kan sies å operere innenfor et tilsvarende uttrykk.
Derfor er det svært imponerende hvor naturlig denne formen for tradisjons-befestet svartmetall virker å komme til den sammensatte musikerbanden. Funeral Harvest harkommet et langt stykke på vei siden de gav ut den selvtitulerte EP-en deres i 2020, faktisk så langt at det er vanskelig å spore datidens mer atmosfæriske og sakteflytende uttrykk i dagens vare. På ‘Redemptio’ er nemlig Funeral Harvest et ganske annet beist; et brutalt svartmetallband som kombinerer hypnotisk repetisjon og nådeløs aggresjon på slående vis.
‘Redemptio’ har en størrelsesdimensjon som avgir en følelse av religiøs apokalypse; som en vegg av sort røyk som sluker hele horisonten. Denne følelsen fremmanes allerede på introduksjonssporet «Opus Cælestis», som setter stemningen via filmatiske droner og messende vokal. Singelen «Fire Sermon» åpenbarer dog Funeral Harvest sitt foretrukne angrepsmodus på ‘Redemptio’, en tilnærming preget av stormende blastbeats og svermende svartmetalliske gitarer. «Lord Nathas» utgjør en overbevisende seremoniell leder, og kauker over dommedagsvindende med en lidenskap vi finner igjen hos artister som «Luctus» fra Beyond Man og «Doedsadmiral» fra Nordjevel.
‘Redemptio’ er med sine tredve minutter en svært konsis affære. Likevel presterer bandet å skape både struktur og variasjon på plata; førstnevnte via de latinsk-titulerte mellomspillene, og sistnevnte via låter som andresingelen «Principum et Finis» og «The Crimson Night Tide». «Principum et Finis» baker black/death-sjangerens virvlende sot og røyk inn i bandets basale svartmetall-sound, og fronter en av «Lord Nathas» sine mest utøylede vokalprestasjoner på hele skiva. «The Crimson Night Tide» er for min egen del platas ubestridte høydepunkt, ettersom de instrumentale ideene endelig klarer å matche mesterligheten i bandets uttrykk.
Og det er kanskje på denne fronten at Funeral Harvest har mest å vinne dersom de velger å spinne videre på prosjektets svarte nøste. ‘Redemptio’ står nemlig ikke ut blant årets norske metallproduksjon i kraft av minneverdige instrumental-motiver, men på grunn av sin tøylesløse aggresjon og røyktunge, katastrofale atmosfære. Til å være en debut er ‘Redemptio’ dog et aldri så lite mørkt mirakel; en besk og primitiv svartmetallskive innhyllet i okkult symbolikk og rituell glød.
Decipher er en ekstremmetallisk kvartett fra Mysen som per Encyclopaedia Metallum oppsto tidlig på 2000-tallet. Fra tidligere har gruppen kun en demo fra 2006 til sitt navn, og basert på de 15 årene med inaktivitet som fulgte kan det virke som at prosjektet opprinnelig ble lagt på hylla for godt. Hele 20 år siden de først samlet seg under Decipher-banneret har gjengen bestemt seg for å gi prosjektet et nytt forsøk; om dette valget skyldes nostalgi eller en følelse av ufullendthet skal jeg ikke spekulere i. Det eneste du trenger å vite, kjære leser, er at Decipher med debuten ‘Breed of an Obsolete Kind’ har levert en usedvanlig slagkraftig death/thrash-utgivelse, og en av årets sterkere norske metallskiver.
Visuelt kaller utgivelsen tilbake til epoken bandet opprinnelig opererte i, nemlig en periode av 2000-tallet hvor ekstremmetall-utgivelser rutinemessig ble utstyrt med digitale platecovere som i dag virker fryktelig daterte. Lyttere i dag vil nok forvente noe temmelig moderne og mekanisk i møte med coveret til ‘Breed of an Obsolete Kind’, men på 2000-tallet kunne en cover-illustrasjon av denne sorten skjule alt fra modernister som Fear Factory til organiske undergrunns-utgivelser innenfor svart- og dødsmetall. Decipher er tilsvarende ingen robotisk og over-striglet enhet, om så de angriper sin foretrukne sjanger med brutalitet og maskin-aktig presisjon.
Tematisk sett oser ‘Breed of an Obsolete Kind’ dog av mekanisk jævelskap og dystopisk futurisme, hvilket fremheves av de skrekkinngytende lyd-effektene som innleder åpningssporet «View through Dead Eyes». Det første minuttet etter bandets entré tilbyr fans av dødsthrash alt av informasjon de trenger for å avgjøre om Decipher er ekte vare eller ei. Brutale, dødsmetalliske blasts gir vei for thrashmetalliske byks, det hele toppet med en nådeløs syklon av dødelig potente riff. Allerede på åpningslåta blir det klart at bandet føler seg fullstendig hjemme i eget sound, og samtlige av låtene på skiva leverer dødsthrash av et nivå som er sjeldent å spore i den norske scenen.
Decipher skaper variasjon på skiva ved å smykke det basale soundet sitt med diverse låneobjekter fra andre stilarter. «Green Mass Suggestion» kontrasterer versets hektiske spurt med store, stampende grooves; tittelsporet introduserer svermende, dissonante akkorder i Hate Angelsk stil; og «Double Standards» tar en hvilepause fra den ustanselige riff-festen for å leke seg med en atmosfærisk gitartekstur mot låtas slutt. Nå skal det sies at Decipher skriver dødsthrash såpass godt at det strengt tatt ikke er behov for så mye ekstra, hvilket eksemplifiseres på de to høydepunktene «Beyond Comprehension» og «Necessary Evil». Førstnevnte skaper heseblesende driv via klassisk mitraljøse-riffing og fremragende trommeprestasjoner, og sistnevnte truer med å fullstendig kuppe showet ved hjelp av brutal, rytmisk lekenhet og et verdenserobrende versriff.
Når det kommer til kritikk har jeg rett å slett ikke så mye å komme med. Noen av låtene treffer klart hardere enn andre, men Decipher har øynene såpass godt festet på dødsthrash-ballen over skivas korte spilletid at dødpunkter ikke er å spore. Musikerprestasjonene er teknisk kompetente og presise men fortsatt fulle av ild og iver; og produksjonen er gjennomsiktig men punchy nok til at samtlige riff og trommeslag treffer solar plexus med maksimal kraft. ‘Breed of an Obsolete Kind’ er en kruttsterk undergrunns-utgivelse, og en kaotisk – dog gledelig – , forstyrrende faktor i det påbegynte arbeidet med å oppsummere det norske metallåret. Høy anbefaling!
Metallurgi 