ukas favoritter – Metallurgi

Opphopning av verdifulle mineraler: Årets siste plateomtaler

Troll – Trolldom

Troll er et band som muligens har blitt noe oversett i konteksten av norsk svartmetallhistorie, med tanke på at bandet ble dannet allerede i 1992 da «Nagash» kun var 14 år gammel. Bandets debutskive fra 1996, ‘Drep De Kristne’, kan med fordel omtales som en kult-klassiker innenfor den tidlige symfoniske svartmetallen, og kan sees i forbindelse med de tidlige utgivelsene til band som Dimmu Borgir, Emperor og Limbonic Art. Årene etter årtusenskiftet har brakt Troll til mange ulike hjørner av det symfoniske svartmetall-kartet, men det er nettopp bandets tidlige periode som kommer tilbake for å hjemsøke oss på bandets femteskive ‘Trolldom’.

Det er stjerneklart og trolsk idet «To the Shadows (Ad Mortem Aeternam)» sine kjølige keyboards utøver sin mørke magi på lytteren. Den snerrende, flersporede vokalen til «Nagash» gir liv til de luskende flokkene av eventyriske beist som beveger seg i ly av nattemørket, som med maniske ul og kaklende latter terroriserer både gårdsdyr og landsbyboere. Det er et visst musikal-aktig, teatralsk preg over musikken på ‘Trolldom’, hvor uhyggelig, dyster tematikk fremstilles på en leken måte som underholder heller enn å skremme. Dette demonstreres aller tydeligst på den spretne og nesten tegneserie-aktige broen til «The Soil Runs Red».

‘Trolldom’ er en skive som holder et gjennomgående høyt nivå, men som mangler de helt store høydepunktene. Unntaket er «Ancient Fire», som med sine isnende moll-arpeggioer i synth minner om de mer robuste høydepunktene på Tsjuders ‘Helvegr’ fra tidligere i år – gitt en symfonisk, teatralsk overhaling selvsagt. Det finnes selvfølgelig andre øyeblikk som utmerker seg, men ‘Trolldom’ fortoner seg i det store og det hele som en noe uvikende lydvegg av vrengte gitarer, atmosfærisk synth og hese skrik. Resultatet av dette er at skiva huskes mer for sitt distinkte stilistiske perspektiv enn for enkeltlåter eller -partier.

Med en kort og konsis spilletid på 37 minutter er det dog lav terskel for å tre inn i det mørke og eventyriske universet som Troll har manet frem på ‘Trolldom’. Denne formen for tradisjonell, symfonisk svartmetall – om så med noe oppdaterte grooves og produksjonsverdier – er relativt sjelden vare her til lands i 2023, så et hvert kompetent og halvdistinkt bidrag ønskes velkommen med åpne armer. ‘Trolldom’ er, passende nok, en potent trylleformel som transporterer sinnet tilbake til svartmetallens tidligere dager her til lands, og er med det en flott julegave for fans av undersjangerens symfoniske strømninger.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – Death Poems

Messier 16 er et progressivt metallband som ble opprettet i 2017 av Jonas Ulrik Eide, som med debutskiva fra 2021, ‘Iota’, tok et selvsikkert første skritt inn i den yrende Oslo-scenen. Bandets musikk var allerede på den tiden slående original, og ble videre definert av intrikat og sofistikert låtskriving som utmerket seg til tross for en temmelig komprimert og ubalansert miks. Som store fans av både Emperors siste plater og Ihsahns første par, lot Metallurgi-redaksjonen seg følgelig gire opp av Messier 16 sitt relaterte uttrykk, og ‘Iota’ gjorde seg dermed fortjent til en 26. plass på vår liste over 2021s beste norske skiver.

To år har gått siden den gang, og det virker som at mye har endret seg i Messier-campen i løpet av denne tiden. Jeg referer ikke nødvendigvis til endringene i besetning som har blitt gjort nylig – selv om disse også er betydelige –, ettersom Messier 16 først og fremst virker å være et utløp for Eide sine kreative visjoner. Nei, jeg referer først og fremst til bandets uttrykk, som har tatt et ytterligere, svært betydelig steg i retning egenart siden slippet av ‘Iota’. Jeg vil ikke gå så langt som å påstå at ‘Death Poems’ er en definerende skive for Messier 16; skivas halvtimelange spilletid er rett og slett for kort til å få samlet alle de ulike stilistiske trådene som er vevet gjennom de fire låtene. Det er likevel ingen tvil om at bandet for øyeblikket har valgt en uvanlig rute gjennom den forvokste skauen som er norsk metall.

Dersom dere har fulgt bloggens virke en stund, er dere allerede kjent med mange av tankene mine rundt konseptet Messier 16 utforsker på ‘Death Poems’. Platas fire låter (dersom man ser bort ifra mellomspillene) er alle bygget rundt hvert sitt selvmordsbrev, skrevet av ekte personer som gikk gjennom massive prøvelser i løpet av sin tid på kloden. Dette er åpenbart utrolig sårbar tematikk, og den store frykten er jo at det kan fremstå som at man utnytter ekte lidelse for å skåre billige emosjonelle poeng hos lytteren. Denne følelsen sitter jeg heldigvis ikke igjen med etter å ha hørt gjennom ‘Death Poems’; tvert i mot oppleves plata som et empatisk og ektefølt forsøk på å dramatisere og – på sitt vis – hedre fire tragiske skjebner.

Platas første «dikt», «Patience’s Callous Virtue», beretter om de siste øyeblikkene til en ung soldat under første verdenskrig. Åpningens eteriske og såre lydbilde plasserer oss i et slags mellomsjikt mellom liv og død, hvor tonale utsving øker dramatikken i det soldaten forsøker å velge mellom den minste av to onder. Låta beveger seg senere inn i langt mer turbulente, rasende, og til slutt nesten ekstatiske lender, men denne følelsen av å stå ovenfor et umulig valg ligger som en tåke av desperasjon over hele låta. Denne følelsen strekker seg for øvrig over i andrelåta «Hollow’s Death Drive», som med sitt hastige tempo og lynende fraser gjør at valget mellom liv og død føles nesten uutholdelig presserende.

Tredjediktet «Barefoot’s Self-Suppression» utgjør deretter et stampende og groovy avbrekk fra den altoppslukende dramatikken som ruver over første halvdel av ‘Death Poems’. Dette gir lytteren overskuddet som kreves for å gi seg i kast med platas tårnende finale, den langt mer krasse, dissonante og torturerte «Unknown’s Skywide Twin». Låta, som omhandler den hjerteskjærende historien om selvmordet til Virginia Woolf, er en langt tydeligere dramatisering av sitt tematiske innhold enn skivas første tre låter, hvor Woolfs gradvise eskalerende, maniske psykose gjenspeiles i musikkens kakofoniske avant-gardisme. Denne mørke, Ulcerate– og Gorguts-aktige siden ved Messier 16 er vel så overbevisende som den svartmetalliske, og tilbyr nok en sti fremover for et band som tilsynelatende har utallige å velge mellom.

Kombinasjonen av gripende konseptuelt innhold, kompositorisk raffinement og stilistisk oppfinnsomhet gjør ‘Death Poems’ til en av de mer distinkte og minneverdige plateopplevelsene den norske scenen har produsert i 2023. Skiva er dog ikke fullstendig foruten skavanker; jeg synes for eksempel fremdeles at produksjonsjobben er for «loud» og komprimert, og at den spede spilletiden plasserer utgivelsen i et format-messig limbo mellom miniplate og fullverdig LP. Det viktigste poenget jeg har å komme med er dog at Messier 16 har lekt med ilden i sitt valg av tematisk innhold, og kommet ut av prosessen med en andreskive som brenner av både kreativ vitalitet og poetisk intensitet. Slike vågestykker er vel verdt å feire i et tidvis passivt, kontemporært musikalsk landskap.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Rosa Faenskap – Jeg blir til deg

‘Jeg blir til deg’ er debutplata til trioen Rosa Faenskap. Albumslippet føles imidlertid mer ut som en slags kulminasjon enn et første steg ut i eteren, da det er snakk om et band som har gitt mye lyd fra seg – både når det gjelder musikk og publisitet – en god stund. Allerede før bandet hadde sluppet musikk, fanget det interessen til de booking-ansvarlige bak Øya-festivalen for to/tre år siden, som noterte seg bandets uvanlige vinkling inn mot svartmetall ut fra et innlegg på Instagram.

Rosa Faenskaps musikk er nemlig, for å bruke bandets egne ord, både en kjærlighetserklæring og en krigseklæring mot denne sjangeren. Nærmere bestemt er det snakk om et band som gjør skeiv kamp og tematikk til spydspissen for musikken sin, noe som i sjangerlandskapet må kunne sies å være både nytenkende og beundringsverdig. Svartmetallen har nok ristet av seg noe av sitt mest lugubre tankegods siden 1990-tallet, men vil alltid ha en historie og en virkelighet der både høyreekstremisme og et visst drap på Lillehammer dessverre har en plass. I så måte er Rosa Faenskaps innretning verdifull og ikke minst interessant – også i et større perspektiv enn det som gjelder selve svartmetallen.

I mine ører er imidlertid ikke musikken på ‘Jeg blir til deg’ egentlig så utpreget svartmetallsk. Også uten et konservativt og kjipt svartmetall-purist-perspektiv mener jeg det er fullstendig rimelig å karakterisere det meste her som mer eller mindre umiskjennelig post-hardcore, om det så er noe med primaliteten og råskapen i musikken som tidvis overlapper ganske mye med svartmetall (blast-beats er det riktignok også noe av). Sånn sett sitter også sammenligningene særlig med Deafheaven løst, som jo også har tette forbindelser til post-hardcoren. Som dette amerikanske bandet minner Rosa Faenskap mye om band som Touché Amore gjennom en herlig, rå melankoli i musikken, om amerikanerne – i alle fall i mine ører – imidlertid ligger tettere opp mot svartmetallen enn trioen vi har med å gjøre her.

Men nok sjangerplukk; Rosa Faenskap gjennomfører hva enn de gjør på en god og egenartet måte, ikke minst fordi tematikken står i stil med den ganske pønka følelsen de skaper rundt låtene. Aller best går det på de mest hardtslående og upolerte låtene, der åpningslåta «Livredd», «Skjør» og den fantastiske «Paradis» peker seg ut som favoritter hos undertegnede. Mer post-metallske takter kokes opp i låter som den ni minutter lange «Aldri», der trioen for all del danner noen herlige lydbilder og oppbygninger. Likevel er produksjonen aller best når det dyttes opp i trynet på lytteren med en gang, noe som ikke minst skyldes Rosa Faenskaps gode øre for detaljer særlig i gitararbeidet. Støyrock-tendensene er herlige når de dukker opp.

‘Jeg blir til deg’ er også en godt oppbygget plate, som blant annet har imponert meg gjennom bruk av interludesene som fungerer utmerket som små overganger mellom de ofte hektiske låtene. Det jeg har størst problemer med er deler av produksjonen, der gitar-chugginga låter temmelig tamt til tider og frekvensene i bass- og skarptromma nærmer seg hverandre i overkant mye. Først og fremst vil jeg imidlertid berømme Rosa Faenskap for en sterk og viktig plate anno 2023 som føles ordentlig gjennomtenkt, verdifull og velutført. Jeg synes det også er veldig kult at bandet skriver tekstene sine på norsk; for min egen del gjør det plateopplevelsen mye mer ektefølt . Og det med skikkelig, skikkelig sterk låtskriving i bunn. Fortsettelsen blir skikkelig spennende.

Skrevet av Alexander Lange

Syn – Villfarelse

Da Terratur Possessions annonserte artistprogrammet til andre utgave av plateselskapets egne festival, Cæremonia Nidrosiæ, var det én logo som skilte seg ut i kraft av å være fullstendig ukjent for undertegnede. Mysteriet Syn har ikke løst seg fullstendig siden den gang – det eneste vi vet med sikkerhet er at prosjektet inneholder et medlem av Askeregn –, men debutskiva ‘Villfarelse’ demonstrerer nok en gang at kurasjonen til Terratur Possessions er temmelig enestående sett i lys av den norske plateselskaps-standen. ‘Villfarelse’ er nemlig en utgivelse som kan skilte med både særegenhet og et tydelig perspektiv på svartmetallsjangeren, om så den ikke er blant de sterkeste som har blitt utgitt på selskapet i senere år.

Terraturs egne O.A.A. henter frem referanser som Ulver og Forgotten Woods fra 90-tallet, samt Vemod og Askeregn fra nyere tid for å beskrive hvor hen i undersjanger-landskapetSyn befinner seg på sin debutskive. Det er ingen tvil om at andrebølgens mer nasjonalromantiske, folketradisjons-fokuserte strømninger er å spore i prosjektets DNA, men det er også mye ved musikken på ‘Villfarelse’ som minner meg om andre, mer moderne utviklinger innenfor tradisjonen. Vemod og Askeregn er gode pekepinner i så henseende, men følerne mine plukker også opp signaler fra den andre siden av Nordsjøen, der band som Fluisteraars, Iskandr og Turia er i ferd med å utvikle en Nederlandsk signatur på svartmetallens natur-tilbedende tradisjoner.

Det er først og fremst produksjonsvalgene som sender tankene mine i nevnte retning. Miksen på ‘Villfarelse’ er ikke mange steinkastene unna miksen til skiver som Fluisteraars‘mesterlige ‘Gegrepen Door de Geest der Zielsontluiking’, hvilket vil si at den låter organisk og passe rå, men uten at dette går utover klarheten i lydbildet. I tråd med Kittelsen-maleriet som pryder platecoveret innehar musikken også et slags eventyrlig aspekt, men et mørkt og urovekkende et som vekker en følelse av å spurte gjennom tjukke skauen på flukt fra et eller annet høyst unaturlig utyske.

Åpningssporet «Daudatale» begynner beskjedent, med lyden av et knitrende bål og en storm som truer i det fjerne. Det tar dog ikke mange sekundene før slusene åpner seg og strie strømmer svartmetalliske gitarer fosser nedover fjellsiden. Det blir tydelig allerede på åpningslåta at mye av bandets personlighet og særpreg skyldes en utpreget eksentrisk og hemningsløs vokalprestasjon, og samtlige av skivas ni låter kommer utstyrt med et bredt sortiment av beske skrik, dyriske brøl og glefsende deklamasjoner. Vokalistens fleksible og lidenskapelige narrasjon kan sies å være skivas mest konsistent fengslende element, hvilket gir Syn en styrke å lene seg på i strekkene hvor de går seg litt vill i sin egen, musikalske utmark.

For jeg savner kanskje de helt store og uforglemmelige musikalske gestene når det kommer til Syns debutskive. Bandets svartmetalliske signatur er aldri noe annet enn effektiv og innbydende over ‘Villfarelse’s ni låter, men jeg savner flere øyeblikk som «Daudatale»s melodiske åpningsmotiv, den nedslåtte dødsmarsjen på «Til Giljotin», og den utbroderte, stupende progresjonen som baner seg gjennom tittelsporets åpningsminutter. Som følge av et noe mangelfullt hendelsesforløp opplever jeg som regel de siste to sporene som noe overflødige, der «Gjetergang» kunne ha utgjort en ekstatisk finale på en mer kondensert utgave av skiva. Til tross for dette er ‘Villfarelse’ en skive som kommuniserer klart og tydelig at Syn har noe eget å komme med i lys av vår nasjonale svartmetallscene, og jeg ser frem til å høre hvordan låtene gjør seg mellom Byscenens fire vegger når Cæremonia Nidrosiæ går av stabelen i januar.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritt(er)

Sist uke stengte skribentene hos Metallurgi seg inn i en container sammen med resten av bandet vårt for å skrive låter, dunke ned bokser med Frydenlund og famle seg frem til vaklevorne Metallica-covre med kun minnet som ledsager. Blant alle gledeshvinene fikk vi dessverre ikke tid til å skrive om ukas favoritter, og derfor har vi bestemt oss for å inkludere de metallurgiske funnene for begge ukene i denne ukas post. Vi har også bestemt oss for å kutte ukas internasjonale og ukas ikke-metall fra spalten, ettersom vi ønsker å vie all vår begrensede tid til dekke så mye norsk undergrunnsmusikk som mulig.

Til alle norske metall-relaterte band der ute: har dere nyutgitt musikk, så send det i vår retning. Vi ønsker å tilby omtale til alle som ønsker det uansett størrelse, så her er det gode muligheter for alle dedikerte og usignerte ynglinger. Er det riktig bra så kanskje dere til og med ender opp med å trone på toppen av Metallurgi-hierarkiet som ukas favoritt! Det hadde vel vært noe tenker jeg! Medalje og plansje sendes i posten (om økonomien strekker til (noe den sjelden gjør (se «aldri«))). Unnskyldninger og blatant juging til side, her er noen ord om god, norsk metall!

Confabulation – Mental Alchemy

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Confabulation er et splitter nytt band fra Bergen med store aspirasjoner og et tilsvarende stort sound. Etter å ha testet vanntemperaturen med EP-en ‘Seeds’ i 2019 har de nå tatt sats og militær-stupt ut fra bryggekanten med sin debut ‘Mental Alchemy’, en plate som gir inntrykket av at vi har å gjøre med et mye eldre band enn det i realiteten er snakk om.

‘Mental Alchemy’ er fylt til randen av den type moderne – tidvis aggressiv, tidvis melodisk – thrash metall som Testament har bygget sen-karrieren sin på. I stedet for Chuck Billys melodiske rasping får vi Daniels hardcore-påvirkede growls, noe som på enkelte tidspunkter skyver soundet deres i retning storvektere som Lamb of God og Machine Head. Når man kobler disse inspirasjonskildene opp mot den veldige og profesjonelle miksen på plata er det klart at Confabulation har peilet seg inn på de store scenene, og om bandet fortsetter aktiviteten inn i post-vaksinens æra blir jeg ikke overrasket om vi ser dem varme opp for noen av de største besøkene fra utlandet i løpet av kort tid.

Men nok om deres plass i slektstreet; hva med låtskrivingen, for ikke å si egenarten? Det er jo engang slik at fellesnevneren til de suksessfulle bandene jeg har nevnt så langt i omtalen er at de i tillegg til sitt tilgjengelige sound også er i besittelse av musikalske særegenheter som gjør dem enkle å skille fra mengden av likesinnede artister. «Emissaries From Hell», «Face of Greed» og spesielt de første minuttene av «Feeding on Fame» viser et band som er i ferd med å mestre førstnevnte, med sine spenningsbyggende riff-sekvenser og strømlinjeformede låtstrukturer. Egenarten er ennå litt vanskelig å spore, men ettersom det er snakk om en debut skal man være litt forsiktig med å anta at Confabulation er ved endepunktet i sin egen artistiske evolusjon.

Og det er nok av låter på ‘Mental Alchemy’ som er sterke nok til å gjøre særegenhet til en nesten irrelevant faktor i anmelders synsende likningsføring. «Emissaries From Hell» er en forrykende åpningslåt med riff som kniver med de største innenfor moderne thrash, og et harmonisk gitarteppe mot slutten som gir låta en tilfredsstillende avrunding. I tillegg har vi «Face of Greed», kanskje det mest kommersielle sporet av dem alle, med sitt fengende refreng og kvernende basslinjer, og de eksentriske Halford-hylene som peprer lytteren over «Red Fusiön»s spilletid.

De låtene som sliter litt med å falle på plass er – ikke overraskende – låtene hvor Confabulation forsøker å skape bredde og eksperimentere med nye uttrykk. «Trapped» er et tappert forsøk på å modernisere thrash-balladen, men den skiller seg såpass ut fra mengden at den nesten oppleves som produktet av et annet bands låtskriving. Den metalliske hardcoren som driver «Tin Foil Soldiers» er også for lite integrert i deres basale sound til å føles ut som at den virkelig hører hjemme på ‘Mental Alchemy’. Dette er dog å forvente av unge band som vil mye, og jeg tar denne eksperimenteringen som et klart tegn på at Confabulation ønsker å ekspandere soundet sitt, noe som er en av de kvalitetene jeg verdsetter høyest i et ungt band.

Og om man noen gang skulle være i tvil om hvor store høyder Confabulation måtte være i stand til å skalere i fremtiden er det bare å titte på «Feeding on Fame». Her møtes uttrykksmessig intensitet og hårnåls-svinger fra riff til riff et home-run av et refreng som virkelig får blodet til å pumpe. Den Insomnium-aktige outroen spiller akkurat litt for lenge til at jeg kan kalle avslutningssporet for et mesterverk, men bandets potensial blir virkelig klart for meg hver gang jeg spiller denne låta (hvilket er ofte). Norge har fått et nytt potensielt bidrag til kampen om den moderne thrash-tronen; alt vi har å gjøre er å vente på, og oppmuntre Confabulations utvikling den kommende tiden. Ukas plate, og en sterk anbefaling.

The Deviant – Rotting Dreams of Carrion

The Deviant er en black/death gruppe fra Stavanger som til tross for sin relativt beskjedne profil har eksistert helt siden 2004. Bandet debuterte med skiva ‘Ravenous Deathworship’ i 2005, og deres – på den tiden – veldig tidsriktige miks av velprodusert og kompakt black/death har nok vært delaktig i at The Deviant har endt opp med å bli så oversett som de er, ettersom soundet ble praktisert av veldig mange på den tiden. Etter å ha lagt prosjektet på vent i ti år returnerte de i 2018 med ‘Lightning Bolts’, en plate der bandets oppsamlede erfaring og kompetanse resulterte i en mer dynamisk og engasjerende opplevelse. I 2020 ble The Deviant endelig koblet opp med et riktig godt plateselskap, og på plata ‘Rotting Dreams of Carrion’ demonstrerer bandet at de er fullt kapable til å holde stand blant de ærverdige navnene på Soulseller Records.

På ‘Rotting Dreams of Carrion’ finner The Deviant endelig frem til et sound som bærer deres eget stempel. Noe av takken kan rettes mot produsenten, ettersom miksen på plata er kraftig og voldsom nok til å danne sjokkbølger i rommet, samtidig som den er dynamisk nok til å åpne for brede panoramaer og åpne strekk. Mesteparten av æren går dog til bandet selv, som har skrevet et knippe med minneverdige låter som makter å opprettholde en distinkt atmosfære uten å gå i ett med hverandre. Sjangermessig er utgangspunktet en meget fleksibel kjerne av buldrende dødsmetall ala Autopsy og Grave blandet med de krigerske og okkulte svart/døds-hybridene til band som Proscription (sjekk ut ‘Conduit’ fra i år) og Behemoth.

Referansene nevnt er selvfølgelig kun skriblet ned for å danne et kjapt og overfladisk bilde av det generelle uttrykket på ‘Rotting Dreams of Carrion’ til fordel for nysgjerrige lesere. Skal man prøve å oppsummere nøyere enn dette vil man fort finne ut at låtene er sleipere beist å få grepet rundt enn først antatt. Ta for eksempel åpningslåta «Atomic Revolt» og den foregående introen, «Atomic Dreams». Introen er storslått melodisk, og bygger spenning via insisterende tam-slag og krasjende cymbaler. Når nåla så hopper over på «Atomic Revolt» får vi en fanfare av black/death som – etter et kanonskudd – endelig detonerer i en fandenivoldsk sverm av krigsmetall. Dette åpningsstrekket er så overbevisende stormfullt at man skulle tro hele ‘Rotting Dreams of Carrion’ ville være en rask og intens affære, men over de neste tolv minuttene velger The Deviant heller å gradvis lette på gassen; først med det buldrende Autopsy/Bolt Thrower-konglomeratet «Son of Dawn», deretter med de tjære-dynkede platåene som truer med å stanse all fremdrift på «Torment Inferno».

Det er en rimelig spektakulær opplevelse å se et prosjekt gå fra solid-men-uspektakulært sjangerband til et egenartet prosjekt i løpet av en enkel albumsyklus. Det er spesielt givende når et band som The Deviant tar en sjanger som er såpass underrepresentert i Norge som dødsmetall og makter å skape noe eget og interessant uten nevneverdig presedens i området. Nei, plata er ikke fullstendig uten svakere øyeblikk, – «Son of Dawn» inneholder et par passive riff for mye til å holde driven oppe over sine seks minutter – men når de trege, svarte bølgene til «Torment Inferno» skyller oppover den istykker-bombede og brennende kystlinjen på «It Has a Name» er spenningsnivået såpass høyt at man glemmer mindre vitale strekk. Jeg håper ‘Rotting Dreams of Carrion’ og returen til Cadaver kan inspirere til større aktivitet i den norske dødsmetallscenen, ettersom potensialet en norsk tilnærming til sjangeren utgjør fortsatt er skyhøyt. Våre ubestridte klassikere krever ikke mer enn to hender for å telles, noe som er en enorm kontrast til de ustanselige mengdene med svartmetall som fosser ut fra norske berg og dalstrøk. Etter å ha vært vitne til oppgraderingen The Deviant har gjennomgått fra ‘Lightning Bolts’ til ‘Rotting Dreams of Carrion’ utelukker jeg ikke at dette er gjengen å følge med på dersom prospektet er en ny finger å telle. Høyt anbefalt!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Varde – Fedraminne

‘Fedraminne’, den times-lange debuten til det norske svartmetallbandet Varde er den type utgivelse hvis tematiske helhet ikke kan skildres gjennom en enkel anmeldelse på tilfredsstillende vis. Musikk, tekst og presentasjon er bundet såpass stramt sammen at å forsøke å foreta et dypdykk inn i én av dem vil medføre mangelfull dekning av de to andre. Dette er endog formatet jeg har valgt å jobbe med, så det eneste jeg kan gjøre er å håndtere søkelyset så godt jeg makter, samtidig som jeg erkjenner at denne anmeldelsen ikke er altomfattende. (Om innholdet i denne anmeldelsen vekker interesse kan du returnere neste uke, ettersom vi har planer om å publisere et innlegg som går dypere inn på platas overhengende tematikk).

‘Fedraminne’ er en plate som forsøker å rette oppmerksomheten mot den veritable skattkisten som er norsk kunst, kultur og folketradisjon. Låttekstene er hentet fra dikt av nasjonalromantiske figurer som Welhaven, Vinje, Bjerregaard og Vislie, og beskriver det norske vesenet på en måte som er meget velkjent for en kar som har sunget mangt et herrekor-arrangement i løpet av min studietid i Bergen. For å lydmale denne sammensmeltingen av eventyr og virkelighet bruker bandet svartmetall – det norske ur-metallet – som ryggrad, lettere forsterket med elementer fra post-svartmetall, folk-metall, samt den folketradisjons-inspirerte jazzen til den norske bassisten Arild Andersen.

Plata kan ansees å være delt i to, der første del består av langstrakte og utbroderte metall-spor, og andre del åpner grinden for mer eksperimentelle uttrykk. Åpningslåta, «Kystbillede – Del I» er den mest massive av dem alle med sine tretten minutter. Over et skiftende rytmisk landskap i gitarer, bass og trommer som er like lunefullt og mangfoldig som vårt eget langstrakte land, deklamerer vokalist «Koll» poetiske strofer om den værharde kysten på teatralsk vis. Folkemusikk-inspirerte melodier og piano-strofer svaier som vind og bølger over de voldsomme riffenes berg og stein, og det hele bygger mot et dramatisk høydepunkt der konturen av den gjenoppreiste viking står ut mot en vegg av gitarer. Deretter får vi fortellingen om den legendariske drankeren Halvdan Svarte presentert via stampende black’n’roll-riff og en overraskende affekterende post-black-sørgestund, og «Forbundet», som åpner med et intenst og praktfullt utbrudd av folkelig, melodisk svartmetall.

Etter det første høydepunktet, «Et Gammelt Herresaede» – som utstråler ærverdighet og stolthet i sin første seksjon, før broens tematiske viderespinning ender i et vaskeekte dødsmetall-riff – faser vi over i den mer atmosfæriske og eksperimentelle B-siden. Her omgås de kjølige og nordiske ECM-vibbene i låter som «Fedraminne» og «Kystbillede – Del II» med den eventyrlige dog grusomme reisen gjennom livet til «Koll med Bilen» og den industrielle svartmetall-perlen «Skuld» (som du kan lese mer om her). Tekst og musikk har generelt sett et bedre samspill på denne halvdelen sammenliknet med del en, og spesielt «Fedraminne» beveger med sin beretning om utilstrekkelighet i møte med slektstreets giganter. Over disse fire låtene trår Varde selvsikkert vekk fra eksisterende tradisjoner, og etablerer sin rolle som særegen bidragsyter i det norske musikkliv.

Det føles ikke optimalt å måtte oppsummere slike rike og mangefasetterte låter med reduktive spissformuleringer, men jeg er allerede fem paragrafer inn i anmeldelsen, og det er på tide å tenke på leseren og oppsummere opplevelsen. ‘Fedraminne’ er et komplett og sjokkerende velformulert stykke musikk, den type utgivelse som virkelig markerer en artists ankomst på scenen. Følelsen av mystikk, av at et støvete og ugjennomtrengelig slør har blitt revet vekk i poesiens møte med musikken er oppslukende, og resultatet er et cinematisk stykke historiefortelling som formelig ber om å bli utvidet med en ytterligere utgivelse. Fedraminne er den sterkeste debuten norsk metall har sett i 2020, og dermed med all selvfølgelighet ukas norske plate.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Communic – Hiding from the World

Ukas norske utgivelse er et strålende stykke musikk fra de norske power/prog-veteranene i Communic. Da jeg anmeldte den titulære singelen fra plata et par uker tilbake overrasket det meg stort at jeg ikke hadde merket meg ved navnet tidligere. Den kraftfulle og profesjonelle produksjonen skrek at «her er det yrkesmusikere på ferde», og med tanke på hvor flinke vi i Norge er på å fronte progressiv rock og metall burde jeg da strengt tatt ha vært innom en av de fem albumene deres på et eller annet tidspunkt. Man kan lure på hvorfor Communic – Norges Nevermore til Circus Maximuses Dream Theater – ikke har et større fotavtrykk i den norske metallscenen, og man vil ha rett i å stille spørsmål rundt det, ettersom diskografien deres frem til i dag er sterk og uten åpenbare feiltrinn.

I fare for å avsløre dommen noe tidlig i lesningen, så begår ikke Communic noe feiltrinn med ‘Hiding from the World’ heller. Den nye plata er nok en massiv og finslipt samling låter, full av veloljet musisering, hyppige vendinger og storslåtte utblåsinger. Hoved-uttrykket har som sagt sine røtter i mørk power/prog i Nevermore-stil, med riff som kunne vært skrevet av Jim Matheos (Fates Warning, Arch/Matheos). Produksjonen er tilnærmet perfekt for sjangeren, med sin høyoppløste men kraftige fasade, velbalanserte instrumentplassering og smektende tone-kontroll på alle lydkilder. Over dette stabile stillaset er den dynamiske stemmen til Oddleif Stensland fanget med klarhet, noe som gir ham frie tøyler til å selv-harmonisere, skifte mellom registre og generelt bare klemme til som han måtte ønske.

Låtene ligger alle i tidsrommet 6-10 minutter, med unntak av «Soon to be» som fungerer som en intro til avslutningssporet «Forgotten». Communic anvender kontrastfylte vendinger i komposisjon og tekstur; fra rene lydbilder til tunge strekk, fra åpne landskap til klaustrofobiske korridorer. Åpningslåta «Plunder of Thoughts åpner med et klassisk power/prog-riff, før noen hurtige seksjoner gir Stensland mulighet til å anvende sin Tony Moore-aktige (Riot) hodeklang, samt plukke ut en elegant solo. Denne friske utgaven av Communic finner vi også på «Face in the Crowd», som i kampens hete overrasker med både rullende dobbel bass og blast beats. Ellers finner vi ektefølte power-ballader som singel og tittelspor «Hiding from the World» og selvhjelps-låta «My Temple of Pride» som slår til med gitarer som ut av refrenget på Metallicas «Fade to Black» og en harmonisk bro i kjent europower-stil.

Med generelt lange låtlengder og en spilletid på en time blir det naturlig for meg å gi bandet litt tyn for deres manglende evne til selvredigering. Det oppstår derimot et gyllent tilfelle av kognitiv dissonans når jeg samtidig må erklære at de beste låtene på plata er de som tar seg en ekstra runde i baren før de forlater lokalet. Med sine ti minutter hver risikerer både «Born Without a Heart» og «Forgotten» å dvele etter stengetid, men overbeviser i stedet med sine affekterende historiefortelling og dramatiske struktur. Svingende emosjonelt terreng blir håndtert med takt, høydepunktene føles velfortjente og pub-eieren tørker en tåre fra øyekroken før han stenger ølkrana.

Dessuten kan lange låter tilgis i en undersjanger der overdimensjonering er normen, og en viss toleranse for corny manøvrer er essensielle for å ha glede av lyttingen. ‘Hiding from the World’ er en fengende og forseggjort, for ikke å si personlig og affekterende plate som burde anskaffes av alle fans av moderne power/prog-uttrykk. For meg som ikke i utgangspunktet anser undersjangeren som en av mine favoritter krevde det en viss innlyttings-periode før jeg innså hvor mye melodiske perler og omhyllende stemninger som var gjemt bak det typiske uttrykket. Om du er mindre power-skeptisk enn meg vil nok ‘Hiding from the World’ sette sine spor allerede fra første gjennomlytt, og den vil fortsette å avsløre nye sider ved seg selv gjennom de neste ti. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Liturgy – Origin of the Alimonies

Med eksentrikeren Hunter Hunt-Hendrix i spissen inntok Liturgy metal-scenen for alvor med ‘Aesthethica’ i 2011 – en plate som, godt hjulpet av et musikkfilosofisk manifest skrevet av Hendrix selv, provoserte vettet av den gamle black metal-garden. Og joda: Med den selvpåførte – og avgjort selvhøytidelige – merkelappen «transcendental black metal» utgjorde lyse, himmelske tremolo-gitarer, hylevokal og en eksplisitt fascinasjon for romantikken en klar brodd mot svartmetallens klassiske dystre og satanistiske uttrykk. Et fantastisk samspill preget av klart jazz-inspirert trommespill og math rock-elementer bidra videre til å gjøre ‘Aesthethica’ til et usedvanlig spennende musikalsk eksperiment. Eksperimentelt skulle det også fortsette å være da den mer halvbakte ‘The Ark Work’ kom fire år senere med vesentlige innslag av midi- og glitch-elementer. Høydepunktet kom for min egen – og nok mange andres – del imidlertid i fjor med ‘H.A.Q.Q.’ – en plate som langt på vei blander sammen det beste fra de to forgjengerne og fremsto som en dristig og nyskapende, men høyst kontrollert innsats fra Hendrix og co. Sannsynligvis er det et av forrige tiårs mest beundringsverdige – og beste – metal-plater.

Derfor knyttet det seg selvsagt stor spenning til lanseringen av ‘Origin of the Alimonies’, en plate som av Hendrix er presentert som en opera som omhandler en såkalt «cosmogonical traumatic explosion» mellom guddommene OIOION og SIHEYMN. Tematikken skal ellers reflektere en eksistensialistisk-filosofisk diskusjon Hendrix fører på sin egen YouTube-kanal; en diskusjon som skal være inspirert av både tysk idealisme og fransk strukturalisme, og som er for vanskelig å dykke inn i til at jeg både evner og orker å gå nærmere inn på den her. Men det hører med til historien når bandet ved hjelp av mikrotonalitet, improvisasjon og et åttemannsorkester fremstår mer avant-gardistisk en noensinne også rent musikalsk, angivelig inspirert av komponister som Richard Wagner og William Blake.

Åpningsstrekket «The Separation of HAQQ from HAEL»/«OIOION’s Birth» er i alle fall i all hovedsak et stykke moderne orkestermusikk, preget av tostemt og imponerende fløytespill og et overraskende tilfredsstillende element av dissonans. De klassiske, lyse Liturgy-tremolo-gitarene gjør et raskt inntog i et vakkert, øredøvende klimaks på førstnevnte låt, men slår ut i full blomst på «Lonely OIOION». Dette er utvilsomt en ganske dynamisk og tettpakket sak, der det desidert kuleste og mest oppsiktsvekkende elementet er bruken av glitch-effekter i oppbyggingen mot klimakset – et element jeg egentlig trodde kom til å miste litt av sin appell etter hyppige tilfeller av det på ‘H.A.Q.Q.’, så vel som på singelen «Antigone».

«Lonely OIOION» var den første singelen som ble lansert i forbindelse med ‘Origin of the Alimonies’, og gjorde meg egentlig litt bekymret fordi den fremsto som så voldsomt tettpakket. Som sagt er den også det, og Liturgy klarer her å stappe inn en haug med elementer inn i knappe fire minutter. Som ofte ellers klarer imidlertid albumsammenhengen å døyve slike bekymringer til en viss grad; låta føles som en naturlig forlengelse av det lange åpningsstrekket, og glir ikke minst bra inn i «The Fall of SIHEYMN» – albumets kanskje kuleste segment der blandingen av fri-jazz-improvisasjon og dissonans utgjør en fantastisk dramatisk musikalsk reise. Noe verre er det med albumets kanskje svakeste låt, SIHEYMN’s Lament, der jeg ut fra singel-lanseringen hadde de samme bekymringene som i forbindelse med «Lonely OIOION». Trip-hop-leken i begynnelsen og ikke minst det uventede djent-riffet mot slutten er helt klart utrolig spennende og kule elementer innenfor Liturgys kontekst, men låta fremstår for ustrukturert i sine tre og et halvt minutt – selv etter mange gjennomlyttinger.

Mer langstrukket blir det imidlertid med en gang etterpå, når fjortenminutteren «Appartition of the Eternal Church». Her begynner bandet (ensemblet?) med rolige, lyse og lett dissonante åttendedelsakkorder på piano, noe som gjør inspirasjonen Hendrix har fra den amerikanske avant-gardisten Glenn Branca forholdsvis åpenbar – særlig om man har den klassiske førstesatsen i «Symphony No. 1» fra 1981 friskt i minnet. Det storslåtte – og egentlig direkte uvennlige – black-metal-hovedriffet som gjentar seg jevnlig, samt de himmelske klimaksene, gjør imidlertid dette til en klar Liturgy-låt. Albumets gode flyt åpenbarer seg også igjen i den glidende overgangen til den korte avslutningen «The Armistice», som runder av plata på strålende og storslått vis.

Det skal godt gjøres å overgå ‘H.A.Q.Q.’ i både kvalitet og nyvinning. Det er nok heller ikke noe jeg har forventet av ‘Origin of the Alimonies’. Likevel blir jeg stadig overrasket over hvor spennende musikk Hendrix åpenbart klarer å oppdrive på kort tid, og de 37 minuttene plata varer åpner helt klart et slags nytt kapittel i Liturgys lille historie. Den gjør det i alle fall klart at det kontroversielle i Hendrix’ og Liturgys rolle i metal-scenen egentlig utgjør noe utrolig beundringsverdig og verdifullt. Ifølge Hendrix selv ligger en plate som ligner mer på ‘H.A.Q.Q.’ på trappene. Slik det ser ut nå er det ingen grunn til ikke å glede seg enormt.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: Dirty Projectors – 5EPs

Dirty Projectors er et prosjekt som med sine spinnville kammer-orkestreringer og kyndige produksjon har skaffet seg en rekke celebre fans, blant andre Kanye West, Drake, Björk og David Byrne. Bandleder Dave Longstreth skriver og arrangerer på et vis som taler om bunnsolid musikkteoretisk kunnskap og dyptgående interesse 1900-tallets eksentriske musikkhistorie. Til tross for disse akademiske kvalitetene har Dirty Projectors alltid vært i konversasjon med pop-kulturen, og samtlige av platene deres balanserer musikk for musikere og bred appell på svimlende vis.

‘5EPs’ er en atypisk utgivelse for Longstreth og co. Der tidligere plater har vært tydelig preget av bandlederens styrende hånd er ‘5EPs’ bygget på et konsept om lever og dør på samtlige bandmedlemmers evne til å holde stand som medlem av et kreativt kollektiv. De fire første EP-ene er dedikert til hver av bandets fire musikere, og gir dem en mulighet til å lede det musikalske forløpet med sin egen stemme. På den femte og siste EP-en samles de og danner konseptbevis for kollektivet som samlet enhet. Dirty Projectors har blitt et band, og et overbevisende et.

EP no. 1 er ledet av Maia Friedman, og er titulert ‘Windows Open’. Instrumenteringen er sommerlig og innbydende, med varme gitararrangementer, smertelig vakre vokalmelodier og korte innslag av støvete trommer. EP-en starter sterkt med duppende-jolle-i-vannkant-jammen «On the Breeze» og Fleetwood Mac-inspirerte «Overlord», og avslutter enda sterkere med den filmatiske Joni Mitchell-melankolien på «Search for Life» og de lengtende gitararrangementer på «Guarding the Baby». Jeg har ingen innvendinger å komme med, og EP-en har sakte krøpet opp mot toppen av årets musikalske opplevelser for min del.

‘Flight Tower’ er ledet av Felicia Douglass og presenterer et passende eksentrisk Dirty Projectors-take på R’n’B. Åpningslåta «Inner World» hadde føyd seg inn som en god feature på bandets høydepunkt fra 2012, ‘Swing Lo Magellan», med sin elskovsbass og forskrudde beat. Deretter får vi et møte mellom Kanyes klassiske vokalmanipulasjon og den vimsete produksjonen til Dram og Lil Yachtys «Broccoli» på «Lose Your Love». EP-ens øvrige låter skaper forbindelser til fargerike musikanter som Merrill Garbus fra Tune-Yards og Panda Bear, uten å noensinne så tvil rundt hvilken moniker musikken er utgitt under. Som EP no. 1 er dette uhyre velfungerende, og jeg formelig hyler av glede for hver kreative beslutning som tas.

EP no. 3, ‘Super João’, konstituerer en bitteliten bølgedal i prosjektets ellers skyhøye kvalitetsgraf. Dave Longstreths EP er inspirert av João Gilberto og brasiliansk bossa nova, og er nyansert og sprekt harmonisk, men noe temperert i uttrykket. EP no. 4, «Earth Crisis» er ledet av Kristin Slipp, og hever seg igjen mot toppsjiktet av eksperimentell indie med sine fargerike, kammermusikalske kunstsanger. Loopede treblåsere, knakende sub-bass og svimlende strykere danner et sammensatt og kollasj-aktig uttrykk som tidvis minner om blant andre Igor Stravinsky, Tirzah, Bobby Krlics soundtrack på ‘Midsommar’ og britisk neo-klassisisme, uten å drukne i den veldige mengden referanser.

Den oppsummerende EP-en, ‘Ring Road’, bringer alle musikerne sammen i et knippe oppstemte, energiske låter som av alle ting får tankene over på den virale hiten «Dumb Ways to Die», uten at det blir flåsete eller teit. Til tross for sine vidt forskjellige uttrykk er det å lytte gjennom alle fem EP-ene fra ende til annen en solid helhetlig opplevelse; jeg vil faktisk si at variasjonen jobber i platas favør, ettersom det er umulig å kjede seg når det er så mange krappe svinger i lendet. ‘5EPs’ er både en skattkiste for anmeldere – Til tross for hyppig referansebruk i omtalen har jeg omtrent bare skrapet overflaten av det faktiske antallet som står nedskrevet i notatblokka – og for fans av kreativ, fengende og idiosynkratisk indie-musikk. ‘5EPs’ er et lovende tegn på Longstreth og co.-s pågående utvikling, og serverer noen av årets flotteste låter. Høy anbefaling!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Metallurgiske Funn: Ukas Favoritter

Ukas norske: Liksminke – Landet av Frost

Det bor en viss skepsis i meg som alltid kommer til uttrykk i møte med enmanns-svartmetall. Det er en sunn skepsis, som etter hundrevis av utgivelser som sjarmløst aper etter Xasthur har bygget seg opp etter behov. Kall det nok et slag i favør av Darwinistisk teori! Men det er jo selvfølgelig ikke slik at alle svartmetallmusikere med hjemmestudio angriper skriveprosessen fullstendig uten kreativitet og glimt i øyet, nei, enkelte musikere tar seg tid til å forme et meningsfylt bidrag til de overfylte arkivene av norsk svartmetall. Den anonyme hjernen bak Liksminke er en av dem.

Det skal sies at nivået av nevnte skepsis var høyt i mine første øyeblikk med enmanns-bandet, ettersom albumcoveret på sisteplata ‘Landet av Frost’ føyer seg etter velbrukte troper, og at navnet kan oppleves som enten ektefølt hyllest til et av underkulturens mest fremtredende aspekter, eller et parodisk stikk. Halvveis ut i første spor, «Blodhemn», ble klart for meg at skepsisen i dette tilfellet hadde slått ut fullstendig uten grunn. ‘Landet av Frost’ er et seriøst, fokusert, velformulert stykke svartmetall, der de sedvanlige blast beatsene og tremolo-gitarene deler plass med vikingmetall i valsetakt, atmosfæriske platåer og riff som lander som steinskred på E134 i Hordaland.

Der mange enmanns-utgivelser tenderer mot uniform klangmasse og tåkete storstruktur er låtene på ‘Landet av Frost’ dynamiske og lette å gjenkjenne etter kun få lyttinger. Vi har de mer tradisjonelt svarte sporene som «Blodhemn» og «Eit Land av Frost», låter som er bygget på et melodisk språk som peker mer mot svensk eller finsk svartmetall enn norsk. Deretter har vi «Foten av Fjellet» med sine modale folketone-aktige gitarlinjer, og partier som svinger seg rundt beaten som en flokk med dansende utysker. «Frostmåne» skiller seg kanskje mest fra bunten; en tung og traskende låt der et hardcore-riff forvandles til et trampende vikingmetall-riff i løpet av åpningssekundene.

Men høydepunktet for min del er en episode mot slutten av «Trollheim» som kan være vanskelig for de staeste tradisjonalistene å svelge. Etter en Dissection-liknende åpning og rent-klingende fangehull-gitarer blir vi kastet hodestups inn i et heseblesende blackgaze-parti med drivende punk-trommer. Det er rett og slett bare så hinsides tøft, og jeg har sakte innsett at dette må være mitt favorittøyeblikk fra platene som har kommet ut i 2020. Hylet som innleder fade-outen er også affekterende, et desperat og uhemmet skrik som benytter seg av det sprakete vokalfilteret til det fulle.

Som dere kanskje har skjønt har jeg ikke mye til overs for den type enmanns-svartmetall som kan kokes sammen i løpet av et par kvelder på hjemmekontoret. Men det er også denne antipatien i møte med en sjanger som vanligvis ikke gir uttelling som gjør at entusiasmen blir desto større når noen klarer å nå gjennom med noe gripende. Liksminkes ‘Landet av Frost’ gjorde definitivt susen for meg , og vil bli husket når tiden for å rangere årets best utgivelser legger sin tunge åk over skuldrene mine. En must-hear for tilhengere av norsk svartmetall, og intet mindre enn ukas norske!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ukas internasjonale: Botanist – Photosynthesis

Botanists ‘Photosynthesis’ fremstår egentlig i stor grad som et slags statisk kunstverk – et slags sonisk bilde man ser på i litt over en halvtime fremfor musikk som fungerer strengt innenfor en hvilken som helst tidsramme. Og det er ikke noe nytt for dette prosjektet til amerikanske Otrebor, som nå har rukket å slippe tolv utgivelser på knapt ni år. For selv om vi riktignok på denne nyeste fullengderen får presentert nettopp en prosess med en klar begynnelse og slutt, noe som for øvrig er tydelig signalisert gjennom tittelen på henholdsvis åpnings- og avslutningslåta «Light» og «Oxygen», får jeg igjen mest følelsen av å vandre i et evig landskap med vegetasjon, frodige naturlandskap og høy luftfuktighet. Denne velfungerende og, i alle fall i metal-sammenheng, unike tilnærming til atmosfære (jada, fotosyntesen fungerer på mange plan!), fortsetter å være – og er kanskje i større grad enn noensinne – Botanists sterkeste musikalske kort.

I bunnen ligger prosjektets nokså velkjente og kaotiske, kontrastfylte og delvis dissonante lydbilde, som fortsetter å være sterkt preget av den regelrett fantastiske signaturlyden av Otrebors elektriske hakkebrett. Den nevnte åpningslåta kaster lytteren rett inn i dette, og åpner demonstrasjonen av en tilnærming til Alcest-aktig blackgaze som nok er mer raffinert enn på de fleste av Botanists tidligere utgivelser. Sammen med «Water» – som for øvrig har et nydelig melodisk hovedtema – står «Light» også for en ganske snill åpning, uten skrikevokalen som sammen med det kaotiske trommespillet og det støyete lydbildet ellers rettferdiggjør svartmetallmerkelappen på prosjektet. Jeg kan si med en gang at den litt lave og slappe clean-vokalen nok er det svakeste ved denne utgivelsen; om noe funker den godt som god og iskald glasur over noe av skrikevokalen, særlig på den ellers litt anonyme «Stroma», men først og fremst irriterer den gjennom at den rett og slett er ganske sur uten at den på en positiv måte tilføyer noe til den regelmessige dissonansen i lydbildet.

Etter et rolig tema som nok godt kunne gjort seg på en Jesu-plate, får vi på «Clorophyll» imidlertid servert et voldsomt vers med vokal som brått sender assosiasjoner til hyl på diverse Burzum– og Altar of Plagues-plater. En litt sintere og tydeligere vokal over et direkte catchy vers på påfølgende «Dehydration» gjør det videre klart at det selvsagt også finnes torner, giftige reptiler og kjøttetende planter i Botanists grønne og blendende lydbilde.

‘Photosynthesis’ er nok på sitt sterkeste når Otrebor, godt hjulpet av trommeslager Dauturus, filtrerer blackgazen gjennom groovy og nærmest post-punkete sekvenser på låter som den sistnevnte og den kortere «Palisade» – som attpåtil slår til med nydelige dissonante lydglimt nærmest umiddelbart. «Bacteria» er med sin lange jammete intro og kaotiske arpeggio-spill også et klart høydepunkt. Dette er også en låt som i stor grad stikker ut med et litt åpnere lydbilde, og får meg nok også til å savne noen litt flere dristigere steg. Alt i alt er imidlertid ‘Photosynthesis’ et solid stykke håndverk, og er et skritt i en riktig, om enn noe velkjent, retning for Otrebors svært aktive og spennende prosjekt. Kanskje er det særlig fordi tematikken omsettes så plettfritt i det rent musikalske – naturen er jo avgjort kaotisk, ujevn og uforutsigbar, tross all dens stabilitet.

Skrevet av Alexander Lange

Ukas ikke-metall: Dope Body – Crack a Light

Ukas utgivelse fra utsiden av metallens strengt bevoktede grenser er en støyende men fengende perle av en plate fra det utradisjonelle garasje/ støyrock-bandet Dope Body. Bandets formular har over fire plater vist seg å være svært levedyktig, og plate nummer fem føyer seg enkelt inn i deres foreløpig plettfrie diskografi.

‘Crack a Light’ byr på en mye mer tilgjengelig utgave av Dope Body enn tidligere, hvor drivende krautrock-rytmer og svingende rock-fakter formes til strømlinjeformede låter. Til tross for enkelte utsving med mer eksperimentelt materiale – spesielt de hallusinatoriske, elektroniske mellomspillene – er mange av låtene bygd på liknende kombinasjoner av bånn-tunge grooves og kreativ bruk av feedback og harmonics. Oppå dette instinktivt tilfredsstillende rytmiske stillaset står vokalist Andrew Laumann og babler og gauler på både karismatisk og mildt urovekkende vis om tankene som går igjennom hodet hans til enhver tid.

Jeg kunne tatt frem lupen og gått nøyere inn på måten bandet blander inn ulike uttrykk som sludge, post-rock og 90-talls alternativ musikk inn i lydbildet sitt, men det slår meg som en skildrings-metodikk som strider litt imot platas funksjon. Dette er i hovedsak en primal og energifull plate som burde nytes på det kroppslige plan heller enn det mentale. De knakende, fuzz-belagte bass-detoneringene får meg til å tenkte på jord, grus og tettpakket gjørme, og de spretne, skarpe gitarstemmene får meg til å tenke på skitne biter av knust glass; ja, det hele kan på et vis oppsummeres som en elegant, dansende skraphaug. Tankene glir også naturligvis over til konsertsalen når bandet trår til og leverer et ekstra-spicy riff, noe som skjer minst én gang i løpet av hver enkelt låt.

‘Crack a Light’ er nok en subtil variasjon på Dope Bodys signatur-sound, og nok en påminnelse om at vi må være flinke eremitter de neste ukene så vi kan komme oss på konsert igjen. Tung, kinetisk og rufsete i kantene; Dope Body slipper enda en distinkt kraftpakke med ‘Crack a Light’.

Skrevet av Fredrik Schjerve