kraanium – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Kraanium – Scriptures of Vicennial Defilement

Perioden fra det sene 80-tall til slutten av 90-tallet/det tidlige 2000-tall kan beskrives som et stadig opptrappende våpenkappløp hva angår ekstremmetallen. Fra thrashens stadig raskere tempi og mer brutale produksjonsverdier fikk vi dødsmetallen, som i løpet av 90-tallet gikk fra å etablere seg selv som en egen, differensiert sjanger til å søke stadig større ekstremer av både brutalitet og tekniskhet. Dette førte på en side til den utøylede kompleksiteten til den tekniske dødsmetallen, og på den andre siden til etableringen av det nitidige fokuset på brutal rytmikk som kjennetegner «brutal dødsmetall».

Men i årene etter 1991, da Suffocation så og si skapte sistnevnte sjanger med skiva ‘Effigy of the Forgotten’, har også den brutale dødsmetallen delt seg i flere strømmer. Den mer tekniske tilnærmingen kan sies å ha nådd sitt toppunkt med grupper som tyske Defeated Sanity; et band som kan sies å utgjøre en polar motsetning til bandet som jeg skal legge under lupen i denne omtalen. Norske Kraanium var nemlig blant de aller tidligste bandene som spilte slam/death metal i årene etter at Devourment populariserte sjangeren med skiva ‘Molesting the Decapitated’ i 1991, og er fremdeles et godt eksempel på sjangeren i sin pureste og mest konsentrerte form.

Som i alle andre omtaler av band som spiller nevnte sjanger, er det hensiktsmessig å begynne med en kjapp advarsel: Om du ikke liker slam, kommer du ikke til å like ‘Scriptures of Vicennial Defilement’. Slam er utvilsomt en av de mest simplistiske sjangrene metallen har å by på, hvilket blir spesielt tydelig når man hører på en sjangertro skive som Kraaniums nyeste. Gitaristene Mats Funderud og Jason Varlamos veksler stort sett mellom tremulerte strofer og rytmiske hugg (såkalte «slams»), og vokalisten Jack Christensen begrenser seg til mørke, gutturale growls som låter som et tett og illsint kloakkrør. Det hele røres sammen til en uoversiktlig suppe av riff og blastende trommer, hvilket gjør at ‘Scriptures…’ fortoner seg som en mer eller mindre sammenhengende strøm av ensartet materiale.

Likevel er det nå en gang slik at slam ikke trenger kompleksitet eller distinkte ideer for å funke. For de aller fleste lyttere holder det at slam-seksjonene er brutale nok, samt at produksjonsverdiene er boosta nok til at bass-droppene får det til å single i vinduene til alle høybygg i et par kvartalers omkrets. Dette er Kraanium selvfølgelig klare over, og ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ mesker seg følgelig med en miks som strekker seg i retning den eksepsjonelle tyngden til Devourments ‘Obscene Majesty’ fra 2019; en moderne milepæl innenfor slam/brutal dødsmetall.

Et aspekt ved slam-sjangeren som gir mange potensielle lyttere avsmak (meg selv inkludert), er det evinnelige fokuset på vold og overgrep av kvinner som gjennomsyrer låttekster, låttitler og coverkunst. Kraaniums nye skive er selvfølgelig ikke fullstendig foruten denne typen innhold, men bandet vinner noe godvilje på at musikkvideoen til singelen «Massive Piles of Festering Remains» snur rollene fullstendig på hodet. Oppsummeringsvis må jeg nok innrømme at ‘Scriptures…’ fortoner seg som skrekkelig endimensjonal dersom man lytter gjennom fra ende til annen. Jeg er dog ingen stor slam-fan, og det er ingen tvil om at bandet har et grep rundt slam-relatert låtskriving og rytmikk som vil tilfredsstille fans av sjangerens klassiske utgivelser. Med andre ord kan norske slam-fans med fordel sjekke ut ‘Scriptures of Vicennial Defilement’, mens slam-agnostikere og andre nysgjerrige lyttere bør dyppe en tentativ tå i låtmaterialet før de gir seg i kast med den fulle plateopplevelsen.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Ild – Kvern

Ild er et svartmetallprosjekt fra Telemark som i starten var et utløp for den musikalske visjonen til én enkelt skikkelse, på den tid kalt Horgmo. Prosjektet demonstrerte fra tidlig av tydelige særpreg ved sin tolkning av norske svartmetalltradisjoner, der et høyst atmosfærisk lydbilde utgjorde bakteppet for en utforskning av vårt gamle fedreland som fremsto nesten mytisk i sin fremtoning. Denne evnen til å transportere lytteren var den største styrken til debutskiva ‘Fandens Lykteskjær’, hvorpå andre åpenbare skavanker ble oversett til fordel for den veldig spesifikke atmosfæren Horgmo mante frem.

I senere tid har én blitt til to, og ankomsten til «X» – karen bak Livløst – på trommer og keyboard markerer trolig starten på en slags andrefase for Ild. «X» og «H» (Horgmo) deler tilsynelatende en del synspunkter når det kommer til svartmetallen og dens filosofi, ettersom duoen har stiftet et selskap kalt Likskue Productions for å distribuere sine ulike prosjekter, om det så er snakk om duo- eller soloformat. Ilds nye skive ‘Kvern’ kan dermed sies å være et slags flaggskip for selskapet, ettersom det meg bekjent er den første utgivelsen de to undergrunnsmusikerne har samarbeidet om å skape.

Til tross for sitt nylig utvidede mannskap er Ilds originale visjon godt bevart på ‘Kvern’. Likevel sørger produksjonsmessige og musikalske avgjørelser for at skiva ikke på noen måte kan forveksles med sin forgjenger. Borte er førstskivas sprakende gitarer og konfronterende lydvegg, hvilke har blitt erstattet med en disig men velorganisert miks som av alle ting gir meg assosiasjoner til visse forgreininger innenfor post-punk. Aller mest skyld i dette har nok gitarene, som har et rødglødende og høyfrekvent men likeså fullt spinkelt og twangy sound. Når «X» så velger å støtte opp under disse gitarene med tikkende, nesten dansbare strømmer av hi-hats; ja da fremstår nikket i retning post-punk i stor grad som en bevisst gest fra duoens hold.

«Den Sorte Kunst» transporterer oss umiddelbart tilbake til Ilds idiosynkratiske avbildning av det landlige Norge, dette ved hjelp av en knitrende, oppløftende og smått magisk ambient-introduksjon. Det påfølgende svartmetallpartiet retter umiddelbart fokuset mot både styrkene og svakhetene ved skivas produksjonsjobb, ettersom gitarenes evne til å bære minneverdig musikalsk materiale ofres til fordel for en desto mer tåkete og innhyllende atmosfære. Sånn sett kan å lytte til ‘Kvern’ ofte sammenliknes med å gripe etter et gammelt minne, bare for å se det falme og forsvinne som røyk mellom fingrene på deg.

‘Kvern’ er også en langt mer hypnotisk og sakteflytende affære enn sin forgjenger, som i større grad benyttet seg av turbulente strekk og tydelige, folketonale melodier for å reise tydelige landemerker i et ellers tåkete og tilslørt musikalsk landskap. Dette gjør låter som «Opp i Røyk» og «Over Flammehavet» utfordrende å sitte gjennom, ettersom brorparten av deres henholdsvis ti og åtte minutter består av diffuse, flyktige akkordprogresjoner over et enkelt, stavrende trommebeat. For den tålmodige lytter vil begge låtene gi avkastning i form av et svært virkningsfullt lydbad eller to i løpet av sine spilletider, men jeg er ikke sikker på at låtlengdene rettferdiggjøres via musikalske hendelser som er meningsfulle nok for min del.

Dermed er det en aldri så liten lettelse at tåka letner noe på de to høydepunktene «Det Trekker Så Kaldt» og «Og Nå Skal Du Dø». Førstnevnte kaller tilbake på de betydelige innslagene av folketonal melodikk som kjennetegnet debutskiva, og sistnevnte bruker markante skifter mellom seksjoner for å skape en langt tydeligere dramaturgi enn noen av sine omkransende låtkumpaner. Sleng med en minneverdig basslinje og et vaskeekte refreng, og låta står som en voldsom kontrast til det drivende og diffuse låtmaterialet man finner ellers på skiva. Med det i bakhodet har jeg nok vanskelig for å anse ‘Kvern’ for å være en større suksess enn debutskiva. Den indre lysbildefremviseren settes fremdeles i fullt arbeid av Ilds bakoverskuende svartmetall, men i denne omgang er de musikalske holdepunktene noe ofret til fordel for atmosfærisk potens. Håpet er at «H» og «X» klarer å kombinere den atmosfæriske oppgraderingen med mer minneverdig musikalsk materiale; i så fall har jeg ingen tvil om at duoens musikk vil kunne fengsle som aldri før.

Skrevet av Fredrik Schjerve

JAGGU – SLUGGU

Den norsk/britiske krafttrioen JAGGU har sett sitt snitt til å foreta en liten seiersrunde i kjølvannet av slippet av andreskiva ‘Rites for the Damned’. ‘Rites…’ huskes fremdeles som en minneverdig platehendelse i det tidlige norske utgivelsesåret, og skivas mangefasetterte men tilgjengelige sound ble tatt godt i mot av både kritikere og fans. Nevnte seiersrunde har tatt form av en lavterskel-EP ved navn ‘SLUGGU’, som til tross for sin lettbeinte natur treffer vel så bra som plata den følger opp.

Grunnen til at jeg sier at ‘SLUGGU’ virker temmelig lavterskel, er at det halvhjertede tematiske fokuset på snegler, samt det faktum at vokalisten til Shaving the Werewolf gjester på to av de fire låtene får prosjektet til å fremstå som et påskudd for å tilbringe tid i studio med gode kompiser. Dette hadde kun bydd på problemer dersom nivået på låtskrivingen var skrantent, men tvert i mot er låtene på ‘SLUGGU’ noen av de skarpere komposisjonene til JAGGU så langt. Jo, trioen sjonglerer fremdeles en drøss med elementer fra forskjellige uttrykk på utgivelsen – bl.a. High on Fires Motörhead-påvirkede stoner/sludge, fengende hardcore-utrop og psykedeliske digresjoner – men disse danner stort sett sammenhengende bilder som rivaliserer selv materialet på ‘Rites…’ i både presisjon og idémessig kvalitet.

«Lord Gastropod» hiver oss rett inn i kjøttkverna med sin «Overkill»-aktige dobbelbass, før det destruktive – men fengende – refrenget gir oss en følelse av hvordan High on Fire hadde lått dersom de lente seg lengre i retning hardcore. Det er dog EP-ens midtseksjon som treffer blinken med størst ødeleggende kraft for undertegnede. «Whoreslug» sørger for å markere seg fra start med et knusende doom-riff og tidlig Mastodonsk rytmelek, og «Satan’s Little Trotters» returnerer til «Earth Murder»s skjeggete sludgepunk-landskap og kroner det hele med et kommanderende og dødstøft refreng. High on Fire-coveret «Rumors of Woe» fra ‘Death is This Communion’ er en fin bonus, men det er ingen tvil om at det er originallåtene som kommer til å lokke meg tilbake til ‘SLUGGU’ i ukene som kommer.

Sånn sett er ‘SLUGGU’ en ganske perfekt ganerenser mellom ‘Rites for the Damned’ og hva enn som venter oss på JAGGUs eventuelle tredjeskive. EP-en er avslappet, ledig og underholdende, men viser fremdeles tydelige tegn på at trioen er opptatt med å videreutvikle bandets sound og egne låtskriverferdigheter. Dermed er ‘SLUGGU’ en fin utgivelse å starte med dersom du ikke er kjent med JAGGUs omstreifende men slagkraftige stoner/sludge/rock/(jeg vetta faen, finn ut av det sjæl), hvor spesielt «Satan’s Little Trotters» er varmt anbefalt av eders ærede anmelder. Solide greier!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Audrvin – Krypt

Audrvin er et soloprosjekt som ble startet opp av Audun «Audrvin» Ween helt tilbake i 2011. Det er rimelig å anta at det dreier seg om et hobbyprosjekt først og fremst, ettersom de første demoene ikke så dagens lys før i 2019. Takket være hjelpen til de innleide musikerne Fabio Grimdrap og Magnus Andersen har karen nå fått stablet på plass en debutskive; den personlige og mangefasetterte, «kontemporære» svartmetallutgivelsen ‘Krypt’.

De åtte låtene som til sammen utgjør ‘Krypt’ har mest sannsynlig blitt til over et flerårig tidsrom. Dette er i alle fall teorien som dannes i hodet mitt i møte med musikken, ettersom både uttrykk og produksjon varierer noe helt enorm over platas spilletid. Etter den mystiske og spenningsskapende (om noe langdryge) introduksjonen «Krypt» bærer det ut i et sjangerlandskap som best kan beskrives som et melodisk, Vestlandsk svartmetallklima, men badet i den rå svartmetallens tilslørende, produksjonsmessige estetikk. Bildet klarner så noe på «Torden», som med sine robuste riff og regale gitarmelodier er skivas høydepunkt for min egen del.

Fra dette punktet og ut beveger Audrvin seg stadig lenger vekk fra sitt svartmetalliske utgangspunkt, hvilket varsles allerede på den post-metalliske åpningen til «Med Renker og Pisk». Det er kanskje rytmikken som først og fremst markerer et tydelig brudd med med sjangerlandskapet vi begynte i, men generelt sett beveger skivas B-side seg stadig lenger inn i et post-metallisk landskap – en transformasjon som fullbyrdes på det massive avslutningssporet «Endelikt». Denne er så utpreget post-metallisk i både produksjon og uttrykk at å sidestille den med låter som «Tvil» gjør det vanskelig å begripe at de kan ha blitt skrevet og fremført av samme band, hvilket understreker det svingende uttrykket som utgjør Audrvins største synd på deres debututgivelse.

Det elementet som i størst grad vinner meg tilbake som lytter, er de personlige, poetiske og tematisk fokuserte tekstene til prosjektets bakmann. Weens funderinger gjør generelt sett inntrykk over skivas spilletid, men er kanskje aller mest effektive på åpnings- og avslutningsseksjonene til «Fortapelse». Mannens pennføring er i blant såpass flott at den fullstendig maler over tydelige skavanker i det musikalske materialet, og min tid med ‘Krypt’ var aller mest givende i de øyeblikkene jeg henga meg til de tankefulle refleksjonene som ligger som en melankolsk dis over skivas åtte låter. ‘Krypt’ er dermed en temmelig upolert og sprikende plateopplevelse, men en opplevelse som henter seg godt inn som følge av sin personlige og ektefølte utforsking av den menneskelige natur.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bazooka Troopaz – Bombs, Babes and Bazookas

Bazooka Troopaz er en gjeng med muskuløse og testosteron-begavede leiesoldater som har gått i eksil i Trondheimsundergrunnen, det etter en uheldig seanse på jobben som involverte en tre-dagers fyllekule og den totale ødeleggelsen av et helt land. Ettersom det viste seg at landet som ble bombet i stykker var feil land i forhold til ordrene som ble gitt, ble trioen stilt for retten i den militære domstolen. Dette er i alle fall plottet som blir introdusert på «Booze Alley Brutal», åpningssporet på debut-skiva til Bazooka Troopaz, ‘Bombs, Babes and Bazookas’.

Bazooka Troopaz spiller crossover-thrash fullstendig blottet for overraskelser, men som er uhyre effektiv i all sin enkelhet. Både riffkunster, låtskriving og trommisens arsenal av rytmiske skuddsalver vitner om en intim kjennskap til sjangeren, hvilket enkelt kan forklares ved at hele mannskapet (i alle fall meg bekjent) er hentet fra rekkene til det eminente crossover-bandet Ghetto Ghouls. Sånn sett er ‘Bombs, Babes and Bazookas’ en skive som er lett å anbefale for fans av nevnte band, om så en toleranse for skyhøye nivåer av skitsnakk og kødd er en viktig forutsetning.

Jeg ser generelt sett liten grunn til å foreta noen dyptgripende analyse av debutskiva til Bazooka Troopaz. Plata består av ni spor og en introduksjon, hvorav samtlige spor er fylt til randen av energisk riffing, fengende gjengvokal og joggende thrash-partier. Med andre ord er pizza-thrash ala Municipal Waste en passende referanse for det aller meste som skjer på ‘Bombs, Babes and Bazookas’, og kun enkelte elementer som de Bobby Ellsworth-aktige skrikene på «Bazooka Troopaz» og «Painkiller»-hylene på «Sons of Steel» sender tankene til andre sjangertrakter – og dette kun i et øyeblikk eller to.

Når det kommer til favoitter, kan jeg nevne at åpningsstrekket med «Bazooka Troopaz» og singelen «Hard Ticket to Hawaii» treffer som et skudd fra en avsagd hagle på meeeeget kloss hold. «Ax & Smash» er som følge av broens utsøkte chugging en solid kandidat, men Bazooka-gutta roter dessverre til chuggen ved å gjøre andre ting enn å chugge (fy skam!!). Så kan det nevnes at «Suburban Commando» runder av den korte og eksplosive plata med en ekstra hyperaktiv skuddsalve; et verdig punktum på en ukomplisert men dødsunderholdende debutskive. Bazooka Troopaz utmerker seg dermed som nye kretsmestere i festglad pizza-thrash, hvilket thrash-fans landet over gjør godt i å bite seg merke i.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Raumer – Starten paa Helvete…

Raumer er et svartmetallband fra Romerike (sannsynligvis) som ble opprettet av undergrunns-skikkelsene «Savarak» og «Odin» i 2020. På bandets debut-EP ‘World Ablaze’ fra tidligere i år demonstrerte bandet et solid grep rundt den norske andrebølgens fundamentale byggeklosser, men til tross for et innrammende tematisk fokus på den lokale «Raumer»-stammen fremsto musikken fortsatt litt spredt i uttrykket. Til tross for et noe ufokusert sound lot jeg meg begeistre av EP-ens krokete riff og mer intense, semi-melodiske strekk, og lurte på om vi ikke hadde større ting i vente fra dette hold.

Dette potensialet forløses endog ikke på Raumers nyeste utgivelse, ettersom denne består en oppsamling av bandets tidligste innspillinger. Dermed er den konsise og klare lydproduksjonen fra ‘World Ablaze’ bare å glemme, og vi blir kastet rett tilbake til et kakofonisk helvete av lavoppløsthet, varierende volumnivåer og skåldende støy. Dette er jo selvfølgelig å forvente av et splitter nytt svartmetallband i demo-stadiet, så jobben min blir heller å spore opp tegn på bandets fremtidige styrker enn å evaluere ‘Starten paa Helvete…’ som noe definitivt verk.

Åpningsstrekket på «The Curse of Rech’arth» viser dog at mye av det basale håndverket som bandet utviste på debut-EPen allerede lå latent hos gruppen. Da sikter jeg først og fremst på de Mayhemske, illevarslende akkordene som ringer ut ved låtas introduksjon, samt den beske – om noe gneldrende – vokalen til «Savarak». Disse lyspunktene blir dog noe underminert av trommespillet, som er temmelig utett og ute av sync med resten av bandet både på denne og senere låter. «Eimen av Drit..» skrur så intensiteten (og på samme tid volumet) på maks, før «Vi er Raumere» senker volumet tilbake til utgangspunktet og leverer noen solide og svært etterlengtede riff over en stødig beat.

For min egen del byr ‘Starten paa Helvete…’ først og fremst på et interessant innblikk i Raumers tidlige utviklingsfase. Utover dette gjør utgivelsen svært lite for meg personlig, ettersom samtlige av låtene fremstår som uferdige skisser uten noe særdeles fengslende tematisk fokus. Et og annet robust riff finner man dog godt gjemt i utgivelsens kaotiske inventar, for ikke å si et tidlig forvarsel på den langt mer interessante tematikken til den kommende EP-en, dette på låta «Vi er Raumere». ‘Starten paa Helvete…’ er dermed en utgivelse for de aller mest uhelbredelig svartmetall-interesserte av oss; øvrigheten bør nok helt vente på det neste definitive kapittelet i Raumers så-vidt påbegynte, svartmetalliske saga.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Bokassa – “All Out Of Dreams”

Bokassas forrige singel, “Garden of Heathen”, imponerte meg, og sendte mange assossiasjoner til bandets glansdager rundt slippet av den velrenommerte andreskiva ‘Vultures’. Nå har bandet sluppet nok en bit fra sitt kommende prosjekt, som også er solid, men som ikke imponerer vel så mye som trioens forrige sprell.

Riffene er tunge, produksjonen er god, refrenget treffer passe godt, og post-choruset/bridgen åpner opp lydbildet på en overbevisende måte. Likevel blir det hele litt vel anonymt, og får meg til å lure på om Bokassa kommer til å sette seg litt fast i eget, små-harry rock’n’roll-spor. I forlengelse av det tror jeg likevel Bokassa leverer det fansen forventer og vil ha – og stemningen på konsertene vedlikeholdes nok med slike spor som bare fy.

Skrevet av Alexander Lange

Inculter – “Death Reigns”

Metallurgi startet først opp i 2020, og derfor er det rom for at band vi ikke kjenner så godt til i den norske metal-scenen overrasker oss med nye utgivelser. Det gjelder i aller høyeste grad vestlendingene i Inculter, som slapp skive sist i 2019 og nå er ute med en helt forrykende singel ved navn “Death Reigns”. Her snakker vi skikkelig deilig, brutal og dynamisk thrash som er obligatorisk for alle som allerede har blitt imponert av band som Nekromantheon og Shakma.

Denne låta åpner i umiskjennelig Slayer-stil, og den lander etter hvert i et strålende skjæringspunkt mellom forrykende tempo og en tyngde som kiler nervene i solar plexus. “Death Reigns” byr også på roligere partier med clean-gitar som skaper god variasjon. Anbefales på det sterkeste.

Skrevet av Alexander Lange

Drittmaskin – “Norsk Pønk Må Dø”

Låta “Norsk Pønk Må Dø” er det første materialet vestlandsbandet Drittmaskin har gitt ut siden de slapp den solide andreplata ‘Svartpønk’ for ca. to år siden. Tittelen på denne plata har også blitt flittig brukt som sjangerbeskrivelse for musikken dette bandet spiller, der de i og for seg har et ganske pønka image, men blander inn ganske tydelige svartmetallelementer særlig gjennom gitararbeidet.

Men (den norske) pønken skal altså til livs på denne låta, og Drittmaskin leverer her en nokså thrasha lytteropplevelse som heller ikke gir slipp på bandets fandenivoldske energi. Låtskrivermessig er det likevel lite nytt å spore på det helt overordnede, men det er kult at bandet ikke lar den litt romsligere og tydeligere produksjonen gå på bekostning av faenskapsenergien. Med det er dette en solid prestasjon fra Drittmaskin.

Skrevet av Alexander Lange

Kraanium – «Massive Piles of Festering Remains»

Kraaniums nye skive ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ slippes om en snau måned, og i den anledning har bandet sendt nok en seig og blodig musikalsk spyttklyse i vår retning. Som på førstesingelen «Braindead Skullfucking» dreier det seg om brutal og slam-befengt dødsmetall av pureste sort; og det av en type som tilsynelatende ønsker å utfordre resten av slammens internasjonale musikkmiljø til et våpenkappløp: type tung.

Kraanium er med andre ord seg selv lik på deres nyeste singel, og det er kanskje like greit. Vokalisten gurglerog hveser som en bjørn med lungebetennelse, trommisen banker dritten ettertrykkelig ut av trommesettet, og gitaristene tevler ivrig om hvem som kan introdusere den mest ignorante grooven til den allerede patologisk ignorante miksturen av rytmisk huleboerskap som er «Massive Piles of Festering Remains». Det er med andre ord slam fra øverste hylle, hvilket vi selvfølgelig burde ha lært oss å forvente fra den smått legendariske gjengen i Kraanium. Anbefales til… ja, dere vet hvem dere er.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Flukt – «Walls within Walls – The Pallbearer»

«Walls within Walls – The Pallbearer», andre singel fra Flukts kommende andreskive ‘Omen ov Darkness’, velger en ganske annen rute gjennom skogen enn sin forgjenger. Der «The Idol in Bronze» var en tettpakket men fokusert låt som balanserte godt mellom svartmetallens aggressive og melodiske egenskaper, virker «Walls within Walls…» mindre sikker på hvor den skal gjøre av sine mange ulike bestanddeler. Det er ikke akkurat det at den uttrykksmessige balansen mangler på Flukts nye låt, men uttrykket svinger såpass ofte at man kan lure på om bandet har gått seg vill i sitt eget musikalske materiale fra tid til annen.

Om så «Walls within Walls…» virker litt oppstykket, så kan låta i det minste smykke seg med noen velfungerende enkeltdeler. Åpningens seige og dissonante fremmarsj er akkurat passe skrekkinngytende, og de raskere partiene har en genuin fandenivoldskhet ved seg. Låtas avsluttende akkordspill kommer dog ut av ingensteds, og understreker at Flukt har gått noen strukturelle utfordringer i møte på sin nye singel. Bandet vinner visstnok en del poeng på både riffgjerninger og et sound som hever seg over gjennomsnittet, så det er fremdeles liten grunn til å tro at ‘Omen ov Darkness’ kommer til å skuffe når den slippes mot slutten av måneden.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Messier 16 – «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue»

Det er nå to år siden Messier 16 slapp debutskiva ‘Iota’, som til tross for noen produksjonsmessige ubalanser imponerte med sitt friske tonespråk og intrikate låtskriving. Nå har bandet annonsert at oppfølgeren kommer 17. november, et firedelt, konseptuelt ladet verk ved navn ‘Death Poems’.

Låtene på ‘Death Poems’ tar for seg historiene til fire tragiske og tilsynelatende ekte skikkelser, med tekster basert på deres egne selvmordsbrev. Skivas første singel, «Death Poem I: Patience’s Callous Virtue» omhandler de siste timene i livet til en soldat under første verdenskrig, som etter et mentalt sammenbrudd legger seg ned på den frosne marken for å dø. Dette er åpenbart brutal og utrolig sårbar tematikk, men Messier 16 unngår å virke utnyttende gjennom sin respektfulle og empatiske musikalske behandling av materialet.

«Death Poem I:..» er en låt som beveger seg fra kammermusikalsk intimitet til storstilte, cinematiske panoramaer uten å blunke. Den ‘Vulnicura’-aktige, såre åpningen er et spesielt virkningsfullt trekk, men også versenes stormende, atmosfæriske svartmetall bidrar til å plassere lytteren ute i snøføyka sammen med den stakkars soldaten. Den totale opplevelsen av «Death Poem I:..» er dog temmelig bombastisk, og det er definitivt fare for at det bikker over dersom skivas øvrige låter forsøker å tangere eller toppe denne når det kommer til intensitet. Det virker uansett som at Messier 16 har tatt et stort og selvsikkert steg i sin musikalske utvikling i forkant av sin kommende andreskive, og jeg er svært spent på å finne ut av hvordan bandet har satt sin egen progressive svartmetall opp mot det såre tematiske materialet.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Withered Branch – “3rd Strike”

Sinnametall-bandet Withered Branch har etter slippet av singelen “Victims” i august sendt nye, brutale lydbølger fra Innlandet. Her snakker vi et herlig sammensurium av groove metal og death metal, som ligger så godt i skjæringspunktet mellom Lamb of God og Florida-dødsmetall at jeg synes militærshorts-metall kanskje er en enda bedre beskrivelse.

“3rd Strike” baseres på et enkelt og effektivt riff som omgis med chugging og noen strålende klarheter av noen gitarakkorder. Oppå det hele ligger en habil vokalprestasjon, og under dundrer trommene og bassen godt. Det er snakk om nokså enkle og lite innovative greier, men det fungerer veldig godt, og det er snakk om en solid låt som utstråler en herlig brutalitet.

Skrevet av Alexander Lange

Mortemia – “Kråkevisa”

Samlingen av ulike versjoner av folkevisa “Kråkevisa” har blitt supplert av Morten Velands power metal-prosjekt Mortemia. Jeg har ikke kompetansen til å vurdere denne opp mot så mange andre versjoner, men all den tid denne føles litt som en slags power metal-lekse, er den også godt utført, og tilfører nok en energi og bombast som har manglet i katalogen tidligere. Og Wardrunas Linn Fay Hellas vokalprestasjon er utvilsomt god.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Kraanium – «Braindead Skullfucking»

Norge har aldri vært noen storprodusent av slam/death metal, hvilket egentlig er litt pussig med tanke på at et av undersjangerens pioneer-band var nettopp norske. Kraanium er med sine drøyt tjue år som band som levende legender å regne, selv om den muligens største legenden blant dem – vokalist Martin Funderud – gikk bort på tragisk vis i 2017. Bandet har i senere tid eksistert som en slags hyllest til mannen og musikken han og de tidlige besetningene var med på å skape, selv om dette ikke hindrer dem fra å skrive slam i verdensklasse på egne premisser.

Den nå internasjonale institusjonen (bandet har medlemmer fra Norge, Finland, Danmark, Sveits og England) ble nylig plukket opp av spesialistene i Unique Leader Records, og skal etter sigende slippe hele tre plater på det venerable plateselskapet. Låta «Braindead Skullfucking» er hentet fra den første av disse skivene, og rettferdiggjør Kraaniums plass på Unique Leader ved å være noe av det tyngste materialet gruppen har gitt ut til nå – hvilket virkelig burde si en hel del.

«Braindead Skullfucking» når nesten Devourment-aktige nivåer av gjørmete, grunnvolls-rystende brutalitet. Gitarene låter som selvstyrte, blodtørstige anleggsmaskiner, vokalisten låter som et surklende toalett, og skarptrommen låter som en pose popcorn i en mikrobølgeovn som kjøres på full guffe. Den voldsomme og nesten karikerte volden som utspiller seg i teksten vil selvfølgelig være et steg i overkant for de aller fleste – spesielt med tanke på slam-sjangerens nesten patologiske fiksering på voldshandlinger rettet mot kvinner. Dette er et element som også jeg personlig synes blir usmakelig til tider, selv om jeg selvfølgelig er klar over at slam-sjangeren alltid har drevet et slags sjokkfaktor-orientert våpenkappløp. Den nyeste singelen til Kraanium viser uansett at bandet er en ledende kraft i det internasjonale slam-miljøet, og at ‘Scriptures of Vicennial Defilement’ trolig blir en av de tyngste skivene som treffer kloden i år.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eluvian – «Hot Summer Keelhaul Surfin'»

Eluvian er en kvartett fra Ålesund som blander nerdete humor med tung og fargerik melodisk dødsmetall. Denne kombinasjonen av lav-terskel-moro og kreativ låtskriving landet bandets EP ‘Tales of Ymaarenth’ en plass på fjorårets liste over årets beste EP-er her på bloggen; en bragd de trolig vil forsøke å gjenta med deres foreløpig utitulerte andreskive.

Første låta fra denne skiva er «Hot Summer Keelhaul Surfin'», som per tittelen selvfølgelig handler om en liten, surfende gnom med utpregede voldstendenser. Musikalsk sett dreier det seg om en kollisjon mellom surf-rock og bandets patenterte ekstremmetall, hvilket er en kombinasjon som overraskende nok låter temmelig naturlig for bandet. Eluvians form for manglende selvhøytidelighet eksisterer ikke i overflod på den norske scenen, og låtas musikalsk-tekstlige absurdismer gjør at det beste sammenlikningsobjektet for «Hot Summer Keelhaul Surfin'» muligens er Trollfests maniske ‘Flamingo Overlord’ fra i fjor. Det gjenstår å se om bandets varslede «pirat-dødsmetalliske» andreskive svarer til forventningene, men basert på «Hot Summer Keelhaul Surfin'» har trolig fans av band som Trollfest og Powerdong mye å se frem til.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange New Dawn – «Fortune Bringer»

Strange New Dawn er en kvintett fra Kristiansand med medlemmer kjent fra blant annet Green Carnation og In the Woods…. Denne høsten er den klar med sin tredje fullengder siden oppstarten i 2013; den skal gå under navnet ‘New Nights of Euphoria’, og første singel derfra går under navnet «Fortune Bringer».

Strange New Dawn har generelt sett ligget i et skjæringspunkt mellom progressiv rock og metall og doom metal. «Fortune Bringer» innevarsler ikke nødvendigvis noe stort stilskifte for bandets del, men ligger nærmere ballade-formatet enn mye av det bandet har gjort tidligere – særlig innledningsvis før låta tar en litt tyngre og mer traskende form. Dessverre kan jeg ikke si meg veldig imponert, da jeg synes låta blir vel lang og generisk. Oppbygningen er ålreit, og Strange New Dawn kommer bedre ut av den andre halvdelen enn den første, men her hjelper heller ikke en litt haltende vokalprestasjon og noen merkelige, atonale valg i enkelte akkordskifter.

Skrevet av Alexander Lange

Stray – «Decay»

Stray er et band fra Trondheim som spesialiserer seg i hypermoderne, komprimert og blytung metall. Det første de slapp var låta «Monochrome» i fjor, og nå har altså «Decay» landa, som vel egentlig kan beskrives ganske enkelt som fire minutter med nesten konstante breakdowns.

Dermed kan det kanskje bli nokså utålelige saker for folk som ikke er glad i sjangre som deathcore og mer brutale djent-påfunn. Og det er heller ikke mulig å snakke om særlig originale takes her i så måte der velkjente virkemidler brukes for det de er verdt, og mer til. Likevel er det også snakk om en låt man kan sette pris på om man legger godvilja til, rett og slett fordi det voldsomme breakdown-trykket blir såpass brutalt og hemningsløst at det også blir ganske underholdende.

Skrevet av Alexander Lange

Malum – «In Agony II»

Malum er et nytt svartmetallprosjekt fra Oslo som oppsto fra askene til et tidligere prosjekt. Hvilket prosjekt dette var – og hvilke musikere som er involvert i det hele tatt – vet jeg ikke, ettersom Malum opererer under anonyme aliaser for øyeblikket. Det eneste jeg vet er at bloggen gikk glipp av den strålende EP-en deres ‘Ad Mortem’ fra i fjor, samt at debutskiva som slippes i oktober, ‘In Nauseam’, ser ut til å utbrodere dette strålende utgangspunktet på godt vis.

Singelen «In Agony II» er en direkte oppfølger til åpningssporet på fjorårets EP. Malums uttrykk har unektelige røtter i bølgen av mørk, melodisk og eksistensielt tynget svartmetall som skylte over det internasjonale metallmiljøet tidlig på 2010-tallet, hvilket i størst grad ble ledet an av polske Mgla. Arvestoff etter dette legendariske bandet er ikke bare å spore i bandets mørkt rockende rytmikk og ulmende atmosfære, men også i den eksistensielle håpløsheten som gjennomsyrer teksten til gjestevokalist «E.T.S.». Det oppleves sånn sett som at Malum for øyeblikket litt plantet i skyggen av tidligere grupper, men dette klarer ikke å sverte den fantastiske lytteropplevelsen som er «In Agony II» nevneverdig for undertegnede. Malum har nemlig såpass stålkontroll over låtskriving, atmosfærisk slørlegging og sitt alvorstyngede, melodiske gitarvev at deres nyeste singel ikke kan omtales som noe annet enn en liten triumf – i alle fall for folk som ikke kan få nok av de sjels-rettede dolkestikkene til plater som ‘Exercises in Futility’.

Skrevet av Fredrik Schjerve