jernlov – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (1/2)

Norcturnal Breed – Carry the Beast

Nocturnal Breed er thrash metal-hjertebarnet til et knippe veteraner innenfor den norske ekstremmetallscenen. Trioens mest kjente kort er sannsynligvis Kenneth “Destroyer” Svartalv, som tidligere har spilt i blant annet Gehenna, og er det eneste medlemmet i Nocturnal Breed som har vært med helt siden starten i 1996. Bandet har med ‘Carry the Beast’ nå lansert syv fullengdere, så vel som en hel del småutgivelser i tillegg, i løpet av sin nesten 30 år lange fartstid.

Med det serverer Nocturnal Breed også her en god håndfull stilsikre metallåter som beveger seg i skjæringspunktet mellom thrash metal og NWOBHM (new wave of british heavy metal), tidvis med et lite dryss av svartmetall. Tidlig på skiva ruller de ut låta “Thrash Metal Hate Saw (The Last Act of Terror)”, som med sin lynraske gitarriffing ender opp som et av platas klare høydepunkter. Nocturnal Breed koker opp mange av de samme kvalitetene i låter som “Raise the Flag (And the Hordes Will Follow)”, “Salt the Wounds” og avslutningen “I Ain’t Marching No More”, som sammen med førstnevnte utgjør platas thrash-metallske, stilistiske stamme. Her utviser bandet en solid forståelse for inspirasjonskildene, og leverer låter som mange thrash- og speed-metal-entusiaster vil kunne sette stor pris på.

Men om disse låtene inneholder platas mest gjennomgående kvaliteter, melder det seg et problem når samtlige burde ha blitt rundet av tidligere. Dette problemet er enda større andre steder på plata. Tittellåta er for eksempel i utgangspunktet et kult preludium, men jeg klarer ikke forstå at den skal vare i fem minutter; det samme kan sies om interluden “Atomic Cruiser”. Når det gjelder platas lengste låt, niminutteren “Knights of Denim”, inneholder denne mange deler som fungerer godt isolert sett; hovedtemaet fenger på tross av å gjøre bruk av den velkjente akkordrekka i Iron Maidens “Children of the Damned”, og den gufne orgelbruken ut i låta er et friskt pust. Likevel blir denne låta også en utstrukket affære, særlig i lys av resten av utgivelsen.

Bunnpunktet kommer likevel i låta “Lady Vampire”, som riktignok har et kult hook, men der verstemaet melkes i uutholdelige mengder og den allerede ganske slitsomme skrikevokalen isoleres mer i lydbildet enn på plata ellers. Jeg kan forstå poenget med å gjøre denne låta til en grøssende affære i 80-tallsstil, men gjennomføringen er rett og slett ikke mye å skryte av.

Vokalen kan i det hele tatt fungere nokså avskrekkende ellers også. Jeg forstår Nocturnal Breeds intensjoner, og vokalprestasjonen kan på noen tidspunkter sende enkelte heldige assosiasjoner til et band som Accept. Stort sett, og i alle fall på “Lady Vampire”, er imidlertid den voldsomt hese skrikevokalen i større grad et irritasjonsmoment som minner om de verre dagene til band som Guns’n’Roses og Cirith Ungol. På avslutningslåta får vi servert litt dypere registre, men heller ikke dette går så bra, og minner meg mest om Motörheads avdøde Lemmy Kilmister på sitt aller mest slitne.

Nocturnal Breed er riktignok ikke helt ferdige etter avslutningslåta, og har tre bonuslåter på lager. Her skjer det i grunnen en del kult, selv om særlig låtstrukturene gjør det forståelig at låtene ikke har blitt fullverdige deler av sluttproduktet. Og mye av det jeg synes er litt spennende på ‘Carry the Beast’, som de mer stemningsfulle og orgelbaserte partiene, får mer utløp her. Til syvende og sist synes jeg likevel denne plata er en ganske forvokst affære som til tider er nokså slitsom å høre på. På sitt beste serverer imidlertid Nocturnal Breed det de kan best, og for blodfans av den hardeste 80-talls-metallen er det en del å hente her.

Skrevet av Alexander Lange

Avertia – Midnight Returns

Avertia dukket for alvor opp på Metallurgis radar da de slapp tredjeskiva ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ i 2021. Bandets slående vakre men likevel tungt forankrede svartmetall besteg nye høyder på nettopp denne skiva, hvilket gjorde det naturlig å inkludere den på listen over årets platebegivenheter her på bloggen. Tiden i etterkant har Vestlands-banden brukt på å breie seg ut og teste litt av hvert av utgivelsesformater, og både akustiske komposisjoner og samarbeider med artister som Fjøsnisse og Helge Grønhaug har sett dagens lys i løpet av de siste par åra.

For min egen del treffer Avertia dog en helt spesiell nerve på sine plateutgivelser. Singlene som ble sluppet i forkant av ‘Midnight Returns’ var av et klart høyere kaliber enn bandets øvrige produksjon etter ‘Når Nordavinden…’, og de varslet for så vidt om at en om-kalibrering av bandets sound kom til å ta plass på bandets fjerdeskive. ‘Midnight Returns’ er definitivt en annen skive enn sin forgjenger, uten at bandets faste lyttere burde bekymre seg for at deres særegne, melankolske magi har fordunstet av den grunn. Bandets melodiske teft er nemlig fullstendig bevart på deres nye skive, selv om den nå deler plass med en utpreget mørk og nattlig atmosfære.

Platas reise begynner under en fjellhylle, hvor «Ild og Regn» gir et øyeblikks ly i forkant av den korte men strabasiøse fotturen vi har i vente. Åpningens fredfulle bål-knitring gir fort etter for Darkthronesk svartmetall i det «Snakkes i Helvete» kaster lytteren ut i det stormende Vestlands-været. Låtas åpningsmelodi – som smeller som ekkoet av et horn mellom Sogns fjellvegger – åpenbarer bandets sterke tilknytninger til deres regionale svartmetall-tradisjoner umiddelbart, et sound som Avertia i senere tid har bidratt med sitt eget, unike perspektiv på.

Det tidlige høydepunktet «Dark Patterns» utgjør punktet på plata hvor forkastingslinjen mellom gamle og nye Avertia kommer tydeligst til syne.

‘Midnight Returns’ er i det store og det hele gjennomsyret av en tankefull og mørklagt atmosfære, og åpningsstrekket til «Dark Patterns» benytter seg av denne meditative men ruskete vibben på utmerket vis. Det er dog i låtas avsluttende minutter at den helt store magien oppstår. Hylende gitarer og ekstatiske Liturgy-harmonier skaper et klimaks av det helt sjeldne; et skybrudd som bader skivas ellers mørklagte fjellsider i blendende lys. Den påfølgende avslutningen er temmelig klumsete håndtert, men dette klarer ikke ødelegge for den lynende inspirasjonen som pulserer gjennom låtas beste øyeblikk.

«Light of Our Dying Sun» og «Mulm og Mørke» er både platas to mest karakteristiske numre, og dets største syndebukker. Førstnevnte er et klart høydepunkt, i kraft av sitt stadig skiftende stemningsleie og tankefulle affekt, men sistnevnte viderefører denne stemningen uten å bidra med nye og utfyllende refleksjoner. Ettersom plata kun varer i tretti minutter er dette et problem, ettersom disse to låtene sammen utgjør halvparten av skivas spilletid.

‘Midnight Returns’ oppleves litt som et mellomsteg for Avertia, ettersom nye elementer introduseres uten at deres rolle har blitt fullstendig avklart. Det er likevel snakk om en plateopplevelse som fengsler oppmerksomheten i øyeblikket, og som byr på både ruvende tinder og slake dalfører hva gjelder musikalske øyeblikk. Det ‘F.O.A.D’-aktige coveret oppleves nok som upassende i forhold til skivas reflekterende innhold, og bidrar sammen med skivas korte spilletid til at ‘Midnight Returns’ ikke fremstår som en like stor begivenhet som ‘Når Nordavinden…’ gjorde i 2021. Avertias fjerdeskive er likevel et interessant steg på reisen mot en substansiell og variert platediskografi, og en plate som burde falle i smak for både fans av bandet og av Vestlandets melodiske tradisjoner generelt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jernlov – Resurrection

Hva gjør en årelang svartmetall-fan når en gryende Gudstro gjør det vanskelig å relatere til undersjangerens utpregede fokus på blasfemi, satanisme og religionsforakt? Det var nettopp denne kinkige situasjonen som ledet til opprettelsen av Jernlov, et svartmetallprosjekt som gir multi-instrumentalist Alf Petter Fjørtoft en mulighet til å dyrke sin kjærlighet for ekstremmetall uten at det kommer i konflikt med musikerens verdigrunnlag. På sin andreskive ‘Resurrection’ gir Fjørtoft, Trommis «Zuriel» og en rekke gjestevokalister seg i kast med et knippe låter inspirert av livets prøvelser, så vel som den hjelpende hånden troen rekker ut i møte med disse.

Musikalsk sett har Fjørtoft uttalt at han er vel så stor fan av dødsmetall og thrash som av svartmetall, og elementer av disse sjangrene gjør seg også til kjenne på ‘Resurrection’s ti låter. Det eksisterer dog liten tvil om at svartmetallen utgjør den sentrale pilaren i Jernlovs sound, og med det en type som slekter på 2000-tallets produksjonsmessige og kommersielle oppskalering av sjangeren. Sånn sett kan Dimmu Borgir være et passende sammenlikningsobjekt for det Fjørtoft og «Zuriel» har fått til på ‘Resurrection’, selv om skiva er altfor variert til å kunne oppsummeres av en enslig referanse.

Jernlov og Nordic Mission har sammen sørget for at presentasjonen til ‘Resurrection’ er gjennomført og profesjonell. Dette gjenspeiles i både platecover og produksjon, som gir assosiasjoner til den nevnte profesjonaliseringen av svartmetallen på 2000-tallet. Dersom man tar noen skritt innenfor ‘Resurrection’s imponerende fasade, blir det dog tydelig at Jernlov har noen uløste utfordringer når det gjelder både låt- og storstruktur. Som følge oppleves bandets andreskive tidvis mer som en samleplate bestående av bidrag fra forskjellige artister, heller enn den full-lengderen den er tiltenkt å være.

Dette skyldes det stadig skiftende uttrykket, så vel som det utvidede vokalmannskapet som gjester plata. Skivas to første låter presenterer Jernlov som et bombastisk og dødsmetall-berørt svartmetallband, men «Lost Direction» fremstår med sin dundrende, fartsmetalliske åpning som et produkt av et helt annet band. Bedre blir det ikke av at Ronny Hanielsen fra Luteøks gjør sitt beste for å kanalisere en enda røffere Lemmy Kilmister, som til tross for at det funker bra på låta i seg selv bidrar til å skape en desto skarpere kontrast til de tilgrensende låtene.

Når det kommer til låtskrivinga, fremstår brorparten av skivas ti låter som en serie gode ideer sydd sammen på sporadisk vis. Låter som «Disciples in the North» og «Fortapt» har begge fabelaktige, storslåtte åpningssekvenser, men detter gradvis sammen til en sydende masse av løst forbundede leads og evinnelige blast beats/ dobbelbass. Blant låtene som kommer best ut er skivas andresingel «Salvation», men selv denne låtas majestetiske fremtoning får en ripe i lakken som følge av sin ufortjente brå avslutning.

Til tross for all denne kritikken vil jeg understreke at ‘Resurrection’ er en skive som har et solid potensiale til å treffe relativt bredt blant svartmetallfansen. Som sagt er skivas presentasjon forseggjort og proff, og prosjektet har også et solid grep om den semi-moderne svartmetallens mektige og stormende ekstremitet. En skive kan dog ikke kun evalueres basert på førsteinntrykket det gir, men må også gi avkastning over tid i form av meningsbærende låter rammet inn i en solid, helhetlig struktur. På den fronten er det fortsatt en del som gjenstår for Jernlov, om så potensialet til å skape en mektig plateopplevelse definitivt gjør seg til kjenne i ‘Resurrection’s beste øyeblikk.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Autonomie – No Peace, Only Violence

Autonomie er et nytt og ungt band fra Stavanger som har valgt å spesialisere seg i vågal og fandenivoldsk thrash- metal. EP’en ‘No Peace, Only Violence’ er deres første utgivelse, men kvartetten har allerede klart å komme under vingene til det eminente plateselskapet Fysisk Format. Om det skyldes noen forrykende konserter eller strategiske demo-utsendinger vet jeg ikke, men ‘No Peace, Only Violence’ tyder i alle fall på at plateselskapet har oppdaget en thrash- metal-spire med mye potensiale.

Jeg skal være forsiktig med å dra umiddelbare sammenligninger med nasjonale storheter som Nekromantheon og Shakma selv om noen likheter definitivt er der; til det har musikken på ‘No Peace, Only Violence’ en for rå og upolert karakter. Dette handler imidlertid også om Autonomies stilistiske valg. På én side flørter bandet en hel del med hardcore-elementer her, aller mest i første halvdel av låta “Krigspatriot”, så vel som i tospannet “Drunken Assault”/“Riot Kill”. For det andre minner musikken mer om den ungdommelige og friske thrashmetallen fra begynnelsen av 80-tallet enn den mer tekniske og raffinerte utgaven som kom litt utover i tiåret.

Riffene er ikke nødvendigvis så komplekse, men de er ofte effektive. Eksempelvis treffer Autonomie en god nerve med riffene i “Doomsday”, som åpner ballet etter preludiumet og trolig er EP’ens sterkeste låt. Også måten bandet bygger rundt riffet i avslutninga på “Krigspatriot” fungerer svært godt, og en skamløs solo som sender assossiasjonene rett til Kirk Hammetts prestasjoner på ‘Kill ‘Em All’ kommer som en herlig bonus på “Nuclear Death”.

At mye fungerer på ‘No Peace, Only Violence’, betyr ikke at Autonomie ikke har noe å jobbe med. Uttrykket er fortsatt litt sprikende, og peker i mange retninger på tross av at EP’en bare varer i omtrent 20 minutter. Noen av idéene er nok også litt vel rå og kunne hatt godt av et ekstra lag med kompleksitet. Med tanke på at dette er et ungt band er det imidlertid ikke så rart, og det kan nok også ses på som fordelaktig at bandet sparker fra seg på måten det gjør på ‘No Peace, Only Violence’. Jeg anbefaler i alle fall at du gir dem de 20 minuttene med oppmerksomhet som denne EP’en krever.

Skrevet av Alexander Lange

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Sworn – «Grand Eclipse»

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Sworns ‘A Journey Told through Fire’ begynner fort å utmerke seg som en av de kommende månedenes mer lovende plateprospekter fra norsk hold. Førstesingelen «Calamity Sea» benyttet bittersøt melodikk og en voldsom, Insomnium-aktig skala til å male et apokalyptisk stillbilde bestående av melodisk svarmetall. «Grand Eclipse» gjør ikke noe dårligere jobb i så henseende, men intensiverer Bergensbandets episke sound via strie strømmer av melankolske gitarfraser og tordnende vokal.

Samtlige av de separate elementene som utgjør «Grand Eclipse» har en viktig rolle i låtas konstruksjon. Den klassiske, melodiske svartmetallen hever sceneteppet på storstilt vis, de drivende Uada-ismene driver oss lenger inn i komposisjonens dramatiske utfoldelse, og kassegitarenes fredfulle meditasjon brer seg som en måne-opplyst innsjø over låtas midtseksjon. Åpningstemaets retur er et virkelig gripende øyeblikk som rettferdiggjør låtas tålmodige mellomspill, før et tradmetallisk farget, melodisk dødsmetall-riff setter punktum for opplevelsen. Sworn har definitivt gjort seg bemerket hos undertegnede med sine to nye singler, og jeg skal innrømme at jeg er svært spent på om resten av ‘A Journey Told through Fire’ klarer å matche kvaliteten til disse. Anbefales fans av episk og bittersøt, melodisk svartmetall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Fixation – «Flat Earth»

Fixation er et metalcore-band signert på ærverdige Indie Recordings, og et band som tidligere har bygget rennomé gjennom EP’en ‘Global Suicide’ som kom i 2020. «Flat Earth» er siste låt ut i en nokså lang rekke singler, noe jeg tør anta at innevarsler et plateslipp i løpet av året.

I så fall er det mye som tyder på at Fixation sammen med Atena vil stå for et sterkt metalcore-statement fra Indie Recordings’ side i år. De tidligere singlene er sterke, «Flat Earth» likeså, og det er snakk om emosjonell, kraftfull og velprodusert metalcore tilpasset de større konsertstedene her i verden. Like sterke høydepunkter som sine label-kamerater i Atena produserer kanskje ikke Fixation, men det er likevel all grunn til å glede seg til bandets videre eskapader. Særlig synth-bruken gir det lille ekstra.

Skrevet av Alexander Lange

Eternity – «Hymn»

«Hymn» er andre singel som er sluppet fra Eternitys kommende plate ‘Mundicide’. Eternity er et svartmetallband som har holdt koken i omkring 20 år allerede, men som før sommerens plateslipp kun har sluppet to fullengdere tidligere. Og mens første singel «Journey towards the Darkside» ga litt blandede følelser hos undertegnede, makter «Hymn» å imponere mer.

«Hymn» baserer seg på et velfungerende, fengende og folk metal-aktig hovedtema som holder komposisjonen godt sammen hele veien gjennom. På toppen av dette kommer også noen velimplementerte symfoniske elementer i form av korvokal som attpåtil er med på å bygge opp til et svært og tilfredsstillende klimaks. Plata kommer om en måned.

Skrevet av Alexander Lange

Jernlov – «Salvation»

Jernlov er tilbake med nok en majestetisk og stormende singel fra sin kommende andreskive ‘Resurrection’. I denne omgang har de med seg finske Eero Tertsunen, som med sin fartstid i band som Symphony of Heaven, Angel of Sodom og Renascent er å regne som en betydelig skikkelse innenfor den kristne ekstremmetallscenen.

«Salvation» åpner med et storslått tema som peker i retning melodiske svarmetallband fra både Norge og Finland – henholdsvis f.eks Nattverd og Sargeist. Bandets nye singel er en langt mer dynamisk affære enn sin forgjenger. Både piano, meditative mellomspill, brutale gitarbrekk og antydning av folketonalitet benyttes på låta, hvilket skaper en hakket mer levende kontrast til «The Final Prayer»s durende dobbelbass. Låtstrukturen oppleves dog en smule sporadisk, og spesielt avslutningen på låta er noe brå og antiklimaktisk satt opp mot låtas prangende åpningsstrekk. Det er likevel åpenbart at Jernlov har litt av hvert av perspektiver å tilføre den norske scenen, så jeg gleder meg til å se hva gjengen har stelt i stand på sin kommende andreskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Mikrostrukturell evaluering: Ukas singler

Mortemia – «The Hourglass»

Morten Velands Mortemia er i full gang med å rulle ut låter fra albumet ‘The Covid Aftermath Sessions’, og nå er tredje låt ute: «The Hourglass». Til nå har vi fått et Madonna-cover i form av «Frozen» og den egenkomponerte «The Endless Shore», som var habil, men som dessverre ikke imponerte meg fullt så mye Mortemias tidligere høydepunkter tatt i betraktning.

«The Hourglass» er bedre. Gjestevokalist Ambre Vourvahis, som ellers har sitt hovedvirke i tyske Xandria, gjør et strålende innslag som står i stil med låtas melodramatiske energi, og selv om komposisjonen er temmelig generisk, slår den an til en viss grad via en god produksjon, fengende melodier og sterke musikerprestasjoner. Den kunne sikkert gjort seg godt i en viss musikkonkurranse som går av stabelen i disse dager, og gir vann i munnen i påvente av de andre låtene fra prosjektet.

Skrevet av Alexander Lange

Atena – «Poison Pure»

Det er virkelig, virkelig duket for noe spennende når metalcore-kvartetten Atena skal slippe plata ‘Subway Anthem’ gjennom Indie Recordings i høst. Singlene derfra har til nå bydd på noen helt vanvittige høydepunkter, særlig i form av låta «Slip Away» og power-balladen «Oh My». Nå har bandet sluppet nok en singel: «Poison Pure».

«Poison Pure» er nok ikke det blant det aller beste i singelbunten. Men som du kanskje har skjønt, sier dette mest om de andre låtene enn denne. «Poison Pure» fremstår litt rotete og merkelig strukturelt sett, men byr også på noen herlige, breakdown-aktige vers og et – som vanlig – strålende refreng som også får en fin, om så litt lang, oppbygning mot slutten. I det hele tatt peker også denne låta mot en utgivelse som etter alt å dømme vil være et sterkt norsk statement i skjæringspunktet mellom metalcore og post-hardcore. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Hate Angel – Music of Torture

Hate Angel lanserte sitt debutalbum ‘Kill for Passion’ i forfjor, og er et band som i det hele tatt har vært spennende å følge med på. Med et knippe utgivelser, mange kule låter og nokså omfattende endringer i besetning, har de nemlig utviklet seg en hel del siden oppstarten. Den nye låta «Music of Torture» passer også inn i dette narrativet, om det så er snakk om små steg.

Stilistisk representerer «Music of Torture» en kontinuitet ved at bandets stilige blanding av thrash metal, black metal og death metal holdes ved like og raffineres. Både komposisjonsmessig, produksjonsmessig og prestasjonsmessig sitter det meste bedre enn på ‘Kill for Passion’, og Hate Angel byr på noen brutale virvelvinder av noen riff. Den merkelige og brå avslutningen trekker ned, men likevel er dette en sterk statusoppdatering fra bandet.

Skrevet av Alexander Lange

Nexorum – «The Pestilential Wind»

Vi har nå nådd tredje og trolig siste singel-slipp i forkant av Nexorums kommende andreskive ‘Tongue of Thorns’, og det er på høy tid at jeg kaster fra meg forventningene om at skiva kommer til å utgjøre en naturlig oppfølger til ‘Death Unchained’ fra 2020. Bandet har åpenbart gått videre fra det moderne, dødsmetalliske soundet som preget debutskiva, så det er på tide å vurdere den nye musikken på sine egne premisser fremfor mine egne. Tredjesingelen «The Pestilential Wind» gjør jobben enklere i så henseende, ettersom det er det mest overbevisende nummeret blant de tre vi har hørt så langt.

Et seigt og forvridd riff legger seg som en giftig dis over låtas åpningsparti, hvis sykdomsbærende bris komplimenteres av svartmetalliske akkorder og en illevarslende vokal-drone. Denne brisen tar seg tidlig opp i styrke, og allerede ved versets inntog har vi med en black/death-kuling av type sterk å deale med. Den rytmiske fremdriften, de mørke, gravende gitarene og den beske vokalen til Terje Olsen gir låta et ustoppelig preg, som en luftbåren pest som ikke lar seg bremse av lukkede vinduer og dører. Et ritualistisk refreng fortetter den dramatiske atmosfæren betraktelig, før bandets stormende black/death når orkanstyrke ved låtas utgang. Jeg savner kanskje en tydelig melodi eller et motiv som kunne ha gjort «The Pestilential Wind» til et umiskjennelig landemerke i skivas fulle låtliste, men det kan godt hende at låtas eskalerende og mannevonde natur fikser dette på egenhånd. Låta er uansett en sterk en, og en god grunn til å slutte å sutre over bandets uttrykksmessige utvikling i forkant av ‘Tongue of Thorns’.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eternity – «Journey towards the Darkside»

Eternity er en kuriøs størrelse innenfor den norske ekstremmetallscenen, og i likhet med prosjekter som Kharon og Ildfar har det tross et langt virke først fått skikkelig liv i seg på utgivelsesfronten de siste årene etter en lang pause. I 2019 ble plata ‘To Become the Dark Beast’ sluppet, og nå står snart neste plate for tur i form av ‘Mundicide’. Første singel herfra er «Journey towards the Darkside».

På denne låta forener Eternity det rifftunge og atmosfæriske, og oppdriver først og fremst et svært sterkt riffarbeid som nyter godt av en produksjonsdrakt som er litt feitere enn den på ‘To Become…’. Jeg tror imidlertid komposisjonen kunne vært hakket mer disiplinert, og det hele hadde truffet noe bedre om låta var litt kortere. Men noen kruttsterke partier – ikke bare i form av riff, men også melodier – kan jeg love uansett.

Skrevet av Alexander Lange

Bolverk – «Beastly Ways of Man»

Bolverk kom i fjor ut som fra ingensteds og blåste hatten ettertrykkelig av hodene på Metallurgi-redaksjonen med debutskiva ‘Uaar’. Denne landet på en respektabel 29. plass på fjorårets toppliste, så det er en glede å se at bandet allerede er tilbake med nytt stoff. Andreskiva ‘Svarte Sekunder’ består visstnok av materiale som er skrevet i samme tidsrom som materialet på ‘Uaar’, men utgjør i følge bandet og plateselskapet WormHoleDeath et logisk neste steg for Bolverks idiosynkratiske ekstremmetall.

Knusende akkorder og hylende ledegitar introduserer det som lover å være en brutal åpning på den kommende skiva, i det «Beastly Ways of Man» åpenbarer sitt mektige black/death-lydbilde. Noe av det som gjorde ‘Uaar’ så minneverdig, var den subtile men unektelige eksentrisiteten som pulserte gjennom bandets særegne ekstremmetall, og denne tendensen gjør seg fortsatt bemerket – kanskje aller mest via broens durstemte utskeielser. De uforutsigbare og innviklede låtstrukturene er tydeligvis også bevart fra forgjengeren, hvilket er et definitivt pluss for en kar med sans for nitidig detaljjakt som meg selv. Alt i alt er «Beastly Ways of Man» en appetittvekkende smakebit på den nye skiva, selv om jeg har nok erfaring med musikken til Bolverk til å ikke danne meg for rigide forventninger til totalen basert på en enkelt låt.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Jernlov – «The Final Prayer»

Jernlov er en svartmetallisk duo som slapp debutskiva si ‘Crucified’ på det norske selskapetNordic Mission. Duoen er blant de få norske bandene som kombinerer svartmetallisk estetikk med kristen tematikk, hvilket gjør «un-black metal»-scenen sentrert rundt figurer som den mytiske undergrunnskikkelsen Kenneth Nattesorg til et naturlig sammenlikningsobjekt. Musikalsk sett er det dog lite som knytter de to prosjektene sammen, hvilket blir klart og tydelig etter noen gjennomspillinger av Jernlovs nyeste singel «The Final Prayer».

«The Final Prayer» er første singel fra bandets kommende skive ‘Resurrection’, som også utgis via Nordic Mission. Bandet henter åpenbart inspirasjon fra den norske svartmetallscenen, men baker i tillegg inn byksende riff og tyngre rytmiske elementer fra henholdsvis thrash- og dødsmetallen. Det hele låter forholdsvis moderne som følge av den oppdaterte lydproduksjonen, samt det massive refrenget og dets moderne dødsmetall-konnotasjoner. Et tumlende og aggressivt lydbilde sørger for en brutal førstetitt på materialet på den kommende skiva, selv om den konstante strømmen av dobbelbass gjør at låta også fremstår litt enspore – til tross for det varierte gitararbeidet. Oppsummert er «The Final Prayer» en solid førstesingel, om kanskje ikke en spesielt oppsiktsvekkende en.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Viction – «The Enemy»

Viction er et ungt melodeath/thrash-band som har røtter i rock- og metall-linja på Buskerud Folkehøgskole. Av tidligere utgivelser har de bare et fåtall låter på nevnte folkehøyskole sin ‘Ungt Blod’-serie å skilte med, men til tross for dette har de allerede oppnådd forholdsvis mye. I fjor vant de den norske Metal 2 the Masses-konkurransen, og fikk dermed spille et sett på den enorme utendørsfestivalen Bloodstock i England. Nylig annonserte bandet også debutskiva ‘Darkness, We Are God’, som foreløpig ikke har noen slippdato. Første smakebit på skiva har vi dog fått i form av singelen «The Enemy».

«The Enemy» befinner seg i skjæringspunktet mellom thrash og melodisk dødsmetall, med et moderne skjær som inntrer gjennom både produksjonsvalg og låtas riff-seleksjon. Et fellestrekk jeg har lagt merke til ved flere av bandene som har oppstått på metall-linja i Buskerud, er at det ofte er vanskelig å spore nettopp hvilken metalltradisjon bandene har latt seg inspirere av. Det gjør at musikken kan fremstå tidløs, men også litt rotløs. Viction er et godt eksempel på dette, ettersom de aldri står i fare for å kopiere tidligere helter, men heller ikke helt har funnet et sound som gjør at de skiller seg fra massene av andre unge, likesinnede ekstremmetallband verden over.

Det er dog ikke noe krav om at man skal gjenoppfinne hjulet på sin debutskive; det viktigste er at man leverer en solid plateopplevelse som fungerer som utgangspunkt for videre utvikling. Sånn sett varsler «The Enemy» om at ‘Darkness, We Are God’ kommer til å kunne være nettopp dette utgangspunktet for Viction. Låtskrivinga er generelt sett skarp, med minneverdige refrenger, chuggende, teutonisk riffing og heseblesende gitarsoloer rundt hvert hjørne. På tekst-fronten fremstår bandet fortsatt noenlunde grønne, hvor spesielt broens tirade gir en bismak av Robb Flynn sine banale kamprop i Machine Head. Det er likevel mye å sette pris på ved Victions ‘The Enemy’, og jeg ser frem til å høre bandet utforske soundet sitt på ‘Darkness, We Are God’, når enn den slippes.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Eldkling – «Forever Changed»

Power metal-duoen i Eldkling har definitivt hatt et aktivt år til nå. I februar slapp de den habile debutskiva ‘The End of Eternity’, for noen uker siden slapp de et cover av Europe-låta «Ninja», og nå er de jammen også ute med en ny originallåt i form av «Forever Changed».

Eldkling er et band som jeg fra begynnelsen av synes hadde en viss sjarm gjennom noen sterke melodier, men som likevel ikke har nådd helt opp til noen nasjonale storheter som Mantric Momentum. «Forever Changed» styrker for så vidt dette inntrykket; faktisk er dette blant bandets aller beste låter, først og fremst på grunn av et hovedriff som sitter svært godt og noen gode overganger. Det blir imidlertid en litt lang låt, og jeg skulle ønske man fikk levert litt mer trøkk i produksjonen. Men dette utstråler en hel del potensiale. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange

Paracrona – «Carry the Cross»

Paracrona er et splittert nytt svartmetallband, hvis debutskive ‘Sun God’ kommer ut 24. mai. Stilistisk sett er det snakk om en episk form for progressiv svartmetall, som har et utpreget moderne sound som følge av en polert produksjonsjobb og en udiskriminerende tilnærming til sjangerblanding. Verdt å nevne er det at Baard Kolstad står for tromminga på skiva, til tross for at det ikke virker som han er en del av bandets faste line-up.

Den første singelen fra den kommende skiva, «Carry the Cross», er en låt som er så proppfull av musikalske hendelser at den fremstår som mye lenger enn den i realiteten er. Dundrende tammer og hese skrik leder oss inn i låtas ukjente farvann, før den ellers ordinære åpningssekvensen avbrytes av et skeivt rytmisk landskap preget av Kolstads umiskjennelige trommesignatur. Tårnende synther og snedige gitarløp blåser opp lydbildet ytterligere, før et strekk som kunne vært hentet fra Zustand Nulls ‘Existence Nihil’ leder rett inn i et riff som oser av svensk dødsmetall. På dette punktet i beskrivelsen har du som leser trolig fått et solid inntrykk av den svimlende variasjonen som er å finne på Paracronas debutsingel, selv om jeg må få understreke at det hele fungerer overraskende bra i praksis. Det skal bli spennende å høre hvordan resten av skiva fortoner seg, ettersom Paracrona fremstår som et dyktig band med en tydelig kreativ agenda for øye – selv om det er vanskelig å si nøyaktig hva denne agendaen går ut på basert på kun én låt.

Skrevet av Fredrik Schjerve