Misotheist – Vessels by Which the Devil Is Made Flesh
Plateselskap: Terratur Possessions Undersjanger: Progressiv black metal
Utdrag fra vår omtale: «Like fullt er det en kjensgjerning at ‘Vessels by Which the Devil Is Made Flesh’ blir bedre og bedre jo mer jeg hører på den. Misotheist er utrolig god til å gjøre mye ut av de dissonante basiselementene i musikken, og har også på denne skiva konstruert noen særdeles imponerende låter som med sine lengder og detaljrikdommer byr på utrolig mye snadder for svartmetallnerder. Og om mye her minner vel mye om den forrige skiva, vitner tittellåta om at Kråbøl kan få mer ut av dette prosjektet enn som så.»
Beste låter: «Vessels by Which the Devil Is Made Flesh»
Plateselskap: Lost and Found Productions Undersjanger: Black metal
Utdrag fra vår omtale: «Witch Club Satan klarer seg dessuten bra på sitt sinteste. Åpningsstrekket bestående av «Birth» og «Fresh Blood, Fresh Pussy» er for eksempel helt strålende svartmetallhåndverk. På «I Was Made By Fire» synes jeg også bandet klarer å balansere godt med et fengslende og rolig korparti innledningsvis før platas kanskje beste svartmetallriff etter hvert introduseres etter ca. to minutter. Det er verdt å nevne at vokalen er ordentlig besk, ekkel og strålende gjennomført. […] [D]ette er et prosjekt som fremstår uhyre gjennomført og som bidrar med noe verdifullt inn i den norske ekstremmetallscenen.»
Beste låter: «Birth», «Fresh Blood, Fresh Pussy», «Hex»
Plateselskap: Selvutgitt Undersjanger: Progressiv, melodisk death metal
Utdrag fra vår omtale: «Det finnes en del umiddelbare gleder å erfare over ‘Atlas’ timelange spilletid, deriblant fengende folkemetalliske melodier, jazzy, akustiske Opeth-broer og flotte, episke akkordrekker. Kombiner dette med bandets skyhøye tekniske ferdigheter og en miks som skaper rom for både klarhet og slagkraft, så vil utfordringene som ‘Atlas’ byr på raskt overskygges av dens mange kvaliteter. […] ‘Atlas’ er en storartet, ambisiøs musikalsk odyssé, og en av de større severdighetene innenfor norsk, progressiv metall i senere tid.”
Beste låter: “Pilgrimage”, “Run, Run Away”, “The Impossible”
Plateselskap: Mighty Music Undersjanger: Symfonisk death metal
Utdrag fra vår omtale: «Det beste kommer i platas andre tolåtsbunt. «Iblis’ Mistress» er regelrett fantastisk med sitt seige og dramatiske hovedtema, sitt revnende refreng, sine illevarslende ride-bjeller og sin totalt skamløse djent-flørt, og «Assailants» topper det deretter. Her serverer Deception et råtøft og nesten stoner-aktig riff som blir basis for et blytungt og tøft refreng; dessuten treffer bandet blink i produksjonen her med en fantastisk vokal i bakgrunnen når hovedtemaet er på sitt mest intense. […] Det er nemlig først og fremst en sterk, underholdende og fengslende dødsmetallplate som ikke levner noen tvil om Deceptions intensjon om å kapre flere metallhjerter.»
Beste låter: «Sulphur Clouds», «Iblis’ Mistress», «Assailants»
Plateselskap: Soulseller Records Undersjanger: Black’n’roll
Utdrag fra vår omtale: «Totalt sett er ‘Du Dømmes til Død’ atter en bunnsolid Khold-plate, og en god oppfølger til den stilfulle kraftpakken ‘Svartsyn’ fra 2022. […] Personlig koser jeg meg fortsatt med Kholds umiskjennelige og unike tagning på svartmetall, det til tross for at skiva er relativt blottet for overraskelser og ny innsikt for dedikerte følgere av bandets produksjon til nå.
Beste låter: «Vanviddfaren, “Heks (Du Dømmes til Død)”, “Galgeberg og Retterbakke”
Plateselskap: Peaceville Records Undersjanger: Heavy/doom metal
Utdrag fra vår omtale: «Coffin Storm tar seg nemlig god tid med den taktfaste riffinga. Fordi riffene stort sett er innmari bra blir plata dermed som marinade for metallører, og det er aldri slik at bandet drar det for langt ut, og de balanserer stort sett godt mellom driv og seighet. […] Rent progressive tendenser dyrkes på sin side i den nevnte timinutteren «Open the Gallows», som er platas desidert beste låt. Hektisk riffing baner innledningsvis vei for noen herlige ledegitarer, og deretter følger blant annet platas feteste hovedtema og et refreng som treffer en perfekt balanse mellom det teatralske og storslåtte.»
Khold har med tiden vist seg å være en av de mer stabile og konsistente leverandørene av groove-tung svartmetall på norsk jord. Bandets kombinasjon av drivende black’n’roll, hamrende riff og grufullt poetiske tekster er fullstendig ulikt alt annet som produseres her til lands, og fortsetter å gi avkastning til tross for at kvartetten har levert et aldri så lite vognlass av plater med nært sagt identisk innhold. Subtile forskjeller er dermed av stor betydning i Kholds univers, og på ‘Du Dømmes til Død’ inneholder akkurat nok av disse til at skiva ikke oppleves som overflødig gitt bandets lange utgivelseshistorikk.
I tillegg har ‘Du Dømmes til Død’ en tematisk ramme som bidrar ytterligere med å skille den fra mengden av Khold-utgivelser. Bandets tekstforfatter, Hilde Nymoen, har på ‘Du Dømmes til Død’ undersøkt bruken av dødsdom og henrettelser opp gjennom Norges historie, og filtrert råstoffet gjennom sin sedvanlige dystre, rå poesi. I andres hender kunne ‘Du Dømmes til Død’ brått blitt en ensformig, blodig parade av halshugging og heksebrann, men Nymoen finner stadig nye perspektiver å anskue skyggesidene av norsk rettspraksis fra. Derav får vi låttekster om skarpretterskap som går i arv («Lædel»), hemmelige fødsler – hvilket ble straffet med døden i Norge frem til 1842 – («Dølgsmål»), og ja, en hel drøss med låter om halshugging og heksebrann.
‘Du Dømmes til Død’ tar ikke nødvendigvis lytteren på en reise fra A til B, men består av en rekke grusomme stillbilder hentet fra en mørk, norsk fortid. Dette passer egentlig Khold fint, ettersom bandet stort sett skriver enkle men effektive låter med temmelig tradisjonelle låtformer. Det bør likevel nevnes at «Myrdynk» utgjør en usedvanlig seig, dunkel og avmålt åpning på en plate, og at det ikke er før singelen «Vanviddfaren» og det dramatiske, skingrende tittelsporet at Khold virkelig begynner å sparke fra seg. Fra dette punktet får vi servert Khold i all sin umiskjennelige form, hvor kun subtile forskjeller skiller låt fra låt – om de så alle sammen er temmelig solide.
Som vanlig finner vi flust av drivende black’n’roll og hamrende riff på ‘Du Dømmes til Død’, men Khold har som nevnt injisert låtene sine med noen halv-nye elementer i denne omgang. Dunkel, atmosfærisk gitarklimpring utgjør for eksempel en effektiv kontrast til den ellers drivende tyngden på flere av platas låter. I tillegg får vi passende nok et par riff som strekker seg i retning dødsmetallisk tyngde på låter som tittelsporet og singelen «Galgeberg og Retterbakke», i tillegg til et par eksplosive svartpønk-partier. Disse elementene klarer nok ikke å bryte opp Kholds formular fullstendig, og allerede på «Trolldomsdømt» kjenner jeg personlig at de utallige drivende trommegroovene har begynt å gjøre meg noe fartsblind.
Totalt sett er ‘Du Dømmes til Død’ atter en bunnsolid Khold-plate, og en god oppfølger til den stilfulle kraftpakken ‘Svartsyn’ fra 2022. For lyttere som har sett seg lei gruppens grunnleggende metodikk vil plata utvilsomt oppleves som «nok en Khold-plate», og foruten skivas tematiske rammeverk er det nok lite som skiller ‘Du Dømmes til Død’ fra gruppas øvrige diskografi. Personlig koser jeg meg fortsatt med Kholds umiskjennelige og unike tagning på svartmetall, det til tross for at skiva er relativt blottet for overraskelser og ny innsikt for dedikerte følgere av bandets produksjon til nå.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Deception – Daenacteh
Metallurgi fikk i 2021 bakoversveis av rogalandsbandet Deceptions plate ‘The Mire’, og plasserte den like godt på førsteplass over årets beste norske metallplater. Dette er en symfonisk og progressiv death metal-plate med en vanvittig kvalitet i låtskriversegmentet, der brutalitet møter rent fengende partier og mestring av progressive låtstrukturer. ‘Daenacteh’ er sånn sett ikke en hvilken som helst oppfølger, og jeg kan si med en gang at bakoversveisen ikke er like markant denne gangen; like fullt er det snakk om en solid prestasjon fra det som definitivt er blant Norges beste death metal-band.
«If it ain’t broken, don’t fix it» får en slags ressonnans på denne plata, da ‘Daenacteh’ både stilistisk og strukturmessig ligger nærme ‘The Mire’. Deception går umiddelbart hardt ut med en kort kraftplugg denne gangen også med «Sulphur Clouds», som gir et utmerket førsteinntrykk med sin intensitet, sine overganger og sitt forbilledlige refreng som får bandet til å høres ut som en slags dødsmetallisk Dream Theater. Låta glir sømløst over i «King of Salvation», som blant bekrefter Deceptions evne til å fange lytteren gjennom minneverdige enkeltmelodier og -riff.
Likevel kommer den litt til kort ved å demonstrere det jeg mener blir en svakhet på ‘Daenacteh’, nemlig at plata er hakket overprodusert og overstimulerende. Jeg tviler ikke på at fans av sjangeren ikke har noe problem med de noen ganger overdådige symfoniske elementene og kompleksiteten i overgangene og strukturene her, men for meg har Deceptions styrke ofte ligget i bandets evne til å balansere dette med tilgjengelighet. Når jeg hører på ‘Daenacteh’ spør jeg meg noen ganger for eksempel om de symfoniske elementene, som for øvrig ligger litt nølende til i produksjonen, egentlig er nødvendige – selv om de noen ganger, som i hovedpartiet til «Monophobic», definitivt er det.
Dette står imidlertid ikke i veien for å konstatere at Deception mønstrer noen upåklagelige høydepunkter på ‘Daenacteh’. Det beste kommer i platas andre tolåtsbunt. «Iblis’ Mistress» er regelrett fantastisk med sitt seige og dramatiske hovedtema, sitt revnende refreng, sine illevarslende ride-bjeller og sin totalt skamløse djent-flørt, og «Assailants» topper det deretter. Her serverer Deception et råtøft og nesten stoner-aktig riff som blir basis for et blytungt og tøft refreng; dessuten treffer bandet blink i produksjonen her med en fantastisk vokal i bakgrunnen når hovedtemaet er på sitt mest intense.
«Assailants» samsvarer også best med platas merkelige, mytologiske ørkentema, som for øvrig vitner om at lanseringstidspunktet helt, helt, helt sikkert er godt koordinert med Warner Bros., Denis Villeneuve og resten av teamet bak Dune: Part Two, som ble offer for mitt popcorntyggende tryne hele to ganger mellom de mange gjennomlyttingene av denne plata. Tematikken er dessverre ellers ikke så overbevisende, og mister litt sjarmen gjennom den noe sjelløse og (delvis) AI-genererte(?) visuelle presentasjonen.
Forutenom «Dhariyan», som for meg fremstår som en mer uinspirert versjon av «Assailants», serverer imidlertid Deception stort sett fra øverste hylle når det gjelder låtskriving. «Monophobic» er et strålende midtpunkt med sitt storslåtte refreng, og avslutninga på plata er sterk. De galloperende ledegitarene på «Be Headed on Your Way» er en herlig kuriositet før ti-minutteren «Daughters of the Desert» runder av det hele. Denne låta når ikke opp til bandets tilsvarende gigant «Asphyxia», men imponerer like fullt med en svært god oppbygging og en voldsom, symfonisk avslutning.
‘Daenacteh’ har noen svakheter, men det er mest i lys av en viss forgjenger av skyhøy kvalitet. Det er nemlig først og fremst en sterk, underholdende og fengslende dødsmetallplate som ikke levner noen tvil om Deceptions intensjon om å kapre flere metallhjerter. Jeg håper nok på noen flere nyskapende sprell i neste omgang, men nøyer meg likevel med å slå fast at ‘Daenacteh’ er verdt din oppmerksomhet – om den så falmer litt i skyggen av ‘The Mire’.
Skrevet av Alexander Lange
Coffin Storm – Arcana Rising
Jeg vet ikke om mange supergrupper fra Kolbotn, men det splitter nye prosjektet Coffin Storm er i alle fall det. Her har Darkthrones Gylve «Fenriz» Nagell slått seg sammen med Aura Noirs Ole Jørgen «Apollyon» Moe og Olav «Bestial Tormentor» Knutsen, som på sin side er kjent fra for eksempel Infernö. Sistnevnte står bak strengeinstrumentene på prosjektets debut ‘Arcana Rising’, mens Apollyon bidrar med slagverkskunst og miksejobb. Fenriz leverer på sin side ravgale vokalprestasjoner som kan minne om det han har mønstret på enmannsprosjektet Isengard, og som ifølge han selv er inspirert av bandet Agent Steels teatralske sprell – så vel som en hel del annet.
‘Arcana Rising’ føles i det hele tatt som en eneste stor hyllest til 70- og 80-tallets tungmetall, og er på ingen måte en innovativ prestasjon. Samtidig føles materialet friskt og inspirert, noe som både skyldes høy kvalitet på selve musikken, en åpenbar professoral kunnskap om inspirasjonsmaterialet blant utøverne og en overbevisende produksjon og presentasjon. Det nydelige albumcoveret setter tonen for en okkult lytteropplevelse som først og fremst er en råtøff riffest av den gamle skolen der tradisjonell tungmetall, doom metal og et ørlite dryss thrash metal går sammen i en sterk enhet. På den måten minner det litt om Darkthrones to siste plater; andre har beskrevet det som noe nærliggende Mercyful Fate, noe som nok er en mer presis sammenligning.
Åpningslåta «Over Frozen Moors» var den eneste smakebiten vi fikk fra ‘Arcana Rising’ i forkant av slippet, og er en forholdsvis dekkende demonstrasjon av grunnelementene på plata – uten at Coffin Storm ruller ut sin fullstendige virkemiddelmatrise. Et bunnsolid hovedriff og noen medhjelpere er drivkreftene mellom de grøssende refrengene, og som platas korteste låt klokker den inn på intet mindre enn seks minutter. Låtene ellers er bittelitt lenger, mer ett noe utstrakt tilfelle på ti minutter, og låtlengdene indikerer en viktig karakteristikk ved ‘Arcana Rising’. Coffin Storm tar seg nemlig god tid med den taktfaste riffinga. Fordi riffene stort sett er innmari bra blir plata dermed som marinade for metallører, og det er aldri slik at bandet drar det for langt ut, og de balanserer stort sett godt mellom driv og seighet.
Denne balansen demonsteres for eksempel godt på tittellåta, der et blytungt og nokså melodisk refreng bryter opp riffinga på strålende vis. Rent progressive tendenser dyrkes på sin side i den nevnte timinutteren «Open the Gallows», som er platas desidert beste låt. Hektisk riffing baner innledningsvis vei for noen herlige ledegitarer, og deretter følger blant annet platas feteste hovedtema og et refreng som treffer en perfekt balanse mellom det teatralske og storslåtte.
Platas B-side er ikke fullt så god som A-siden, mest på grunn av at jeg synes «Eighty-Five and Seven Miles» har et litt vel gnagende hovedriff. Coffin Storm redder seg imidlertid godt inn igjen med nok et herlig refreng og gitarsolo på «Ceaseless Abandon», og avslutninga «Clockwork Cult» er en strålende oppsummering med sitt seige doom-riff og blendende avslutning. ‘Arcana Rising’ er med det på alle måter en sterk prestasjon, og er et verdig pek tilbake på metallens hjørnesteinsbedrifter. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
The Fallen Divine – Atlas
The Fallen Divine er en progressiv, melodisk dødsmetall-kvartett fra Oslo som ble opprettet i 2009. Bandet var aktive i musikkmiljøer som tilgrenset mitt eget rundt tiårs-skiftet, og jeg husker godt hvor massivt det føltes ut at debutskiva deres ‘The Binding Cycle’ ble sluppet på selveste Indie Recordings. Det føltes definitivt ut på den tiden som at større ting var i vente for den relativt unge gjengen, men foruten EPen ‘The Event Horizon’ fra 2018 har det vært temmelig stille i etterkant av debuten. Dette endrer seg i år, ettersom den hardt tilkjempede andreskiva ‘Atlas’ endelig treffer markedet, dette for bandets egen maskin.
Stilistisk sett er det snakk om progressiv, melodisk dødsmetall skrevet av en gjeng som trolig har vokst opp med mye av den samme musikken som meg selv. Dette vil si at teknikker, grooves og teksturer fra band som Lamb of God, Gojira, Mastodon og spesielt Opeth gjør seg til kjenne i bandets musikk, selv om dette trolig skyldes motorisk minne heller enn et nøye kalkulert forsøk på sjangerblanding. Om man skal bruke norske grupper som referanse, er det egentlig ingen band jeg kan komme på som gjør nøyaktig det samme som The Fallen Divine gjør på ‘Atlas’. Enkelte thrash-elementer, samt lange, innviklede og tekniske låtkonstruksjoner gjør det mulig å peke til band som Vorbid og 66crusher, men sammenlikning med disse vil heller ikke være helt treffende for atmosfæren og det sammensatte uttrykket som er presentert på ‘Atlas’.
Det var tydelig allerede på ‘The Binding Cycle’ at The Fallen Divine var opptatt av menneskeheten som sett gjennom en videst mulig linse, og tematikk sentrert rundt sivilisasjoners fall og oppstandelse, indre konflikter og livets store spørsmål virker å stå sentralt i bandets låttekster nå som da. På ‘Atlas’ synes jeg å skimte en tematisk rød tråd som strekker seg fra start til slutt; et overhengende narrativ som for min egen del minner om Dantes berømte ‘Gudommelige Komedie’. Misnøye med både egen og samfunnets tilstand leder til en reise ned i sjelens dypeste avgrunn, som deretter leder til en tur opp til tilsvarende svimlende høyder. I løpet av reisen oppnår protagonisten både innsikt og aksept for tingenes tilstand, og det blir gjort tydelig at dissonansen mellom alt som er godt og alt som er vondt er en essensiell og uunngåelig del av tilværelsen.
Om skivas tematiske bakteppe virker litt kryptisk og innviklet, så vil nok musikken også oppleves som utfordrende. Åpningssporet «Pilgrimage» er sånn sett en passende litmus-test, ettersom den ti minutter-lange låta er fylt til randen av et intrikat vev av motiver, rytmiske krumspring og strukturelle finurligheter. Heldigvis fletter The Fallen Divine også inn en del melodier, hvor spesielt den minneverdige melodien sunget av Crecendeds Maria Løschbrandt Kvist fungerer som et viktig musikalsk landemerke på «Pilgrimage».
Og dersom åpningsduoen bestående av «Pilgrimage» og «Ashen Snowfall» oppleves som noe overveldende, så setter The Fallen Divine en marsjfart som er noe enklere å følge på singelen «Run, Run Away», «The Impossible» og «Phantom Fears». I tillegg finnes det en del umiddelbare gleder å erfare over ‘Atlas’ timelange spilletid, deriblant fengende folkemetalliske melodier, jazzy, akustiske Opeth-broer og flotte, episke akkordrekker. Kombiner dette med bandets skyhøye tekniske ferdigheter og en miks som skaper rom for både klarhet og slagkraft, så vil utfordringene som ‘Atlas’ byr på raskt overskygges av dens mange kvaliteter.
Gitt mylderet av ideer og detaljer som fyller ‘Atlas’ til randen, er det nær sagt umulig å avlegge noen endelig dom før jeg har plata på anlegget i noen måneder. Det er uansett liten tvil om at The Fallen Divines andreskive er en imponerende musikalsk bragd som tilbyr et særegent perspektiv på progressiv metall her til lands, og det virker på alle måter som at all tiden bandet har viet til skrivingen av plata har gitt avkastning. Personlig synes jeg at hakket mer variasjon i vokalen hadde vært på sin plass (mer renvokal, muligens?), og vokalistens -core-aktige sound og kadens vil nok jage vekk mer tradisjonelle prog-dødsmetalliske lyttere. ‘Atlas’ er en storartet, ambisiøs musikalsk odyssé, og en av de større severdighetene innenfor norsk, progressiv metall i senere tid.
Skrevet av Fredrik Schjerve
UDÅD – UDÅD
UDÅD er det nye sideprosjektet til Thomas Eriksen som kjent fra Mork, hvor målet etter sigende har vært å finne tilbake til den lavoppløste, rå sjarmen til sistnevntes debutplate ‘Isebakke’. Ord som «rått», «primitivt» og «ekte» blir slengt rundt i beskrivelsen av prosjektets selvtitulerte debutskive på Bandcamp, hvor også den norske andrebølges-svartmetallen fra det tidlige 90-tallet trekkes frem som en kreativ ledestjerne.
Og ‘UDÅD’ låter stort sett pistrete og rå, med sprakende gitarlyd og trommer som hamrer ut statiske beats i bakgrunnen av lydbildet. Sånn sett er både målet om å gjenfinne noe av ‘Isebakke’s magi, samt å redusere ambisjonsnivået og kompleksiteten som vi finner i Morks senere musikk oppnådd. Jeg vil likevel ikke påstå at ‘UDÅD’ har spesielt mye til felles med svartmetallens fundamentale dokumenter fra 90-tallet utenom en noe mer frynsete produksjon. Til det er både harmoniene og melodiene for oppdaterte, og ‘UDÅD’ låter nok mest som Eriksens lett gjenkjennelige låtskriversignaturer gitt en noe enklere og mer dempet karakter.
Platas første halvdel har et tålmodig, moderat ganglag og en skogslig atmosfære som minner meg om Gjendøds flotte ‘I Utakt med Verden’ fra 2022. Denne referansen blir desto mer gjeldende når man tar i betraktning basspillet på ‘UDÅD’, som tilfører en mengde ulike fargefasetter som følge av sin rastløse, aktive drodling. Dette kan spesielt merkes på singelen og det tidlige høydepunktet ‘Avgudsdyrker’, som også kan skilte med noen av skivas nydeligste, stauteste melodier. Stormende, aggressive øyeblikk er det lite av til å begynne med, og det er ikke før «Den Virkelige Apokryf» at vi får en vaskeekte, svartmetallisk blast beat på skiva.
‘UDÅD’ er en skive som virkelig skinner dersom den spilles sammenhengende fra start til slutt. En av Eriksens største styrker som låtskriver er hans evne til å fylle platene sine med både variasjon og meningsfylte, minneverdige hendelser, og ‘UDÅD’ er en sann reise i så forstand. Platas innhyllende kvaliteter gjør stort sett opp for at den mangler noen av Morks mer umiddelbare, punchy aspekter, og dersom du i tillegg tar i betraktning de lange strekkene med hypnotiske repetisjoner vi finner i låter som «Blodnatten» og den besatte, gnagende avslutningslåta «Antropofagens Hunger», blir det tydelig at ‘UDÅD’ er en skive laget for konsentrert lenestols-lytting og gåturer i mørklagte skogholt. ‘UDÅD’ er dermed nok en suksess for Eriksen, om så den ikke er like enestående som fjorårets ‘Dypet’.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Náttligr – Midvinternatt
Náttligr er en kvintett fra Trondheim som debuterte med en rufsete og overfylt – om ikke helt merittløs – skive i fjor ved navn ‘Ravatal’. Min egen omtale avslører at min tid med plata var relativt krevende, men at jeg på sikt lot meg fascinere av spesielt de tydelige nikkene i retning svartmetallens førstebølge, dette i form av krokete Celtic Frost-riff og Root-aktige, eksentriske vokalbidrag. Det virker nå som at Náttligr har lagt mye av førstebølge-elementene bak seg, og de to låtene fra bandets kommende andreskive – her samlet som en to-låters EP ved navn ‘Midvinternatt – har en langt tydeligere eim av den norske andrebølgen i all sin primitive beskhet.
Den enkle, klassiske formen musikken til Náttligr har tatt på ‘Midvinternatt’ oser kraftig av Darkthrone, hvor plater som ‘A Blaze in the Northern Sky’, ‘Under a Funeral Moon’ og kanskje spesielt ‘Transilvanian Hunger’ virker å ha fungert som ledestjerner for bandet. Dette blir tydelig allerede i løpet av de sprakende, vinterlige og golde åpningsøyeblikkene til «Régi Sír» («gammel grav» på ungarsk), og forsterkes når isvindene pisker for fullt på «Helvete Kaller». Vokalen er like hemningsløs og eksentrisk som på ‘Ravatal’, men i denne omgang minner det mer om den brølte galskapen til «Nocturno Culto» på de nevnte skivene Darkthrone-skivene, og dette fungerer bedre for meg personlig enn på forgjengeren.
Det meste ved ‘Midvinternatt’ fungerer strengt tatt bedre for meg enn materialet på debutskiva til Náttligr. Bandet har kanskje ristet av seg noe av egenarten sin med overgangen til mer tradisjonell andrebølges-svartmetall, men både låtskriving, vokal og produksjon er kraftig forbedret fra den amatørmessige ‘Ravatal’. Ja, enkelte skavanker er det fremdeles å finne i bandets musikk – som det skranglete solospillet og den rotete outroen på «Helvete Kaller» -, men dette gir også musikken et visst element av punk-rockens «gi faen»-mentalitet. Kombiner det med et nydelig maleri produsert av én av bandets egne medlemmer, og forventningene til bandets kommende skive er vesentlig høyere enn det de hadde vært om vi kun hadde ‘Ravatal’ å gå etter.
Ny uke, nok en singel fra de flittige arbeidsmaurene og veteranene i Khold. De to foregående singlene fra gruppas kommende skive ‘Du Dømmes til Død’ var temmelig enkle og forutsigbare Khold-låter, men også drivende og effektive – hvilket beskriver brorparten av prosjektets materiale gjennom deres nå 24 år som band. Sånn sett er det lite som er nytt under solen på «Galgeberg og Retterbakke», som mest av alt forsterker inntrykket av at kvartettens kommende skive kommer til å bli en solid men noe ordinær plateopplevelse sett i lys av gruppens øvrige diskografi. Det er tydelig at Khold er svært komfortable med hvor de befinner seg som band for øyeblikket, og folk som er ute etter flunkende nye ideer og eksperimentering gjør godt i å lete andre plasser. Fans av Khold vil dog trolig være godt fornøyd med det bandet har levert på «Galgeberg og Retterbakke».
Skrevet av Fredrik Schjerve
Beaten to Death – «My Hair Will Be Long until Death»
De kaotiske grindcore-yndlingene i Beaten to Death er endelig tilbake, og det med en ellevill liten fysak av en singel ved navn «My Hair Will Be Long Until Death». Det er som alltid snakk om sprelsk og lettere utilregnelig grindcore med alskens krumspring, finter og lurerier sveiset til karosseriet, og noe annet hadde vel kanskje vært grunn til bekymring når det gjelder akkurat denne gjengen med musikere.
En sprakende og nesten komisk forvrengt gitar slenger noen raske hugg i retning lytterens nakke ved åpningen av «My Hair…» før splintene og streif-skuddene fra bandets uforlignelige grindcore-kløsterbombe viser seg å utgjøre en langt større fare for lytterens liv og helse. Beaten to Death har virkelig mestret det å ramle seg fremover som et slags hurtig sammen-spikra bakgårds-orkester med årenes løp, og det er vanskelig å ikke engste seg for at det hele kommer til å dette fra hverandre i det gjengen peiser på i hundre og hælvete gjennom singelens drøye to minutter. Selvfølgelig disker gjengen også opp ukonvensjonelle elementer som valsende emo-seksjoner og melodiske svartmetallgitarer som forsøker å riste av seg vårens slaps og sludd med krappe bevegelser, og dermed er Beaten to Deaths retur til den norske metallscenen annonsert på høyst karakteristisk vis. Det frydes!
PS: Bandets nye skive, ‘Sunrise over Rigor Mortis’ slippes samme dato som jeg skal bli kvitt mandlene, altså 31. mai. Tilfeldig, eller en gave fra de barmhjertige metallgudene? Det spørsmålet får leseren avgjøre.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Bismarck – «Sky Father»
Bismarck omtaler seg selv som «det tyngste bandet fra den norske vestkysten», og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor basert på deres nyeste singel, «Sky Father». Massive, brautende gitarriff deiser ned i hodet på lytteren – hvilket for øvrig sender tankene i retning britiske Conan -, understøttet av hardtslående grooves og toppet med sludgy, brølt vokal. Den noe tilbakeholdte, post-aktige broen som brukes som kontrast til den øvrige tyngden gjør også referanser til band som Rongeur og Dwaal passende, selv om det skal sies at den friske, skoglige auraen til sistnevnte har blitt erstattet med en langt mer foruroligende dunkelhet på «Sky Father». Der er i det hele tatt snakk om stoner/doom som makter å frembringe noe mer enn bare feite gitartoner og enkle riff, hvilket hever Bismarck godt over den noe anonyme majoriteten av band som befolker sjangeren i 2024.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Haust – I’m Not Here For You
De norske black’n’roll-legendene i Haust, med medlemmer man ellers finner i blant annet Okkultokrati, slipper sin første skive på nesten ti år i april: ‘Negative Music’. To imponerende, sinte og utålmodige singler har allerede blitt servert i den anledning, og en måned før slippet har nå «I’m Not Here For You» meldt sin ankomst.
Om noe, får denne låta fram hvor unik og kul vokalen formodentlig kommer til å bli på ‘Negative Music’, og jeg får aldri nok av hvor merkelig, ravgal og sutrete den høres ut her. På knappe tre minutter får Haust her også vist fram de deilige fuzz-gitarene og – ja! – ganske lekre melodier, og forventningene til de åtte sporene vi ennå ikke har fått hørt forblir dermed høye.
Skrevet av Alexander Lange
Oberst – «Bad Run»
Nok en låt fra post-hardcore-kvartetten Obersts kommende skive ‘Tails’ er ute. Denne heter «Bad Run», og rendyrker bandets melankolske og melodiske tilnærming til sjangeren. Gitararbeidet på denne låta er særlig imponerende, og kliner blant annet til med en herlig melodirekke i introsegmentet. Hovedtemaet fortoner seg videre som både fengende og småseigt, og låta innevarsler en god produksjonsdrakt på plata som plasserer seg mellom det rå og det luftige – selv om jeg skulle ønske det låt enda litt mer hardtslående i refrenget.
Skrevet av Alexander Lange
Uncanny – «Uncut»
Det instrumentale progmetall-bandet Uncanny slipper skiva ‘Shroomsday’ i mai, og har nå sluppet andresingelen «Uncut» etter å imponert med «Music for the Faint Hearted» for noen uker siden. Mens den sistnevnte låta sendte klare assossiasjoner til lignende norske band a la Astrosaur og Addiktio, fortoner «Uncut» seg som et klarere pek i retning klassiske math metal- og djent-uttrykk – uten at man nødvendigvis slutter å tenke på de to nevnte bandene. Rytmeleken her er god, og vitner om en trio med god kontroll på materialet selv om jeg nok kunne tenkt meg et litt kortere og mer konsentrert produkt akkurat i denne omgang.
Skrevet av Alexander Lange
UMA – «The Burning Sphere»
UMA er et av utallige prosjekter som har sin opprinnelse i Buskerud Folkehøyskoles sagnomsuste metall-linje, og består av Ruun/Celestial Scourges Eirik Waadeland og Ruun/Inchoations Eivind Ditlev Molin. Prosjektets natur er eksperimentelt, og virker først og fremst som en sandkasse der de to musikerne kan kaste rundt seg med ideer uten å bekymre seg så mye for sluttresultatet.
Dette er i alle fall inntrykket jeg får av bandets nye singel «The Burning Sphere». Knusende, Chat Pile-aktig sludge står side ved side med svermende, black/death-aktige utbrudd – det hele dyttet inn i en oppstykket og usammenhengende låtform som gir nakkesleng så vel som det fremkaller forvirring. Jeg minnes tidvis den kreative rastløsheten til soloprosjektet til Simen Jakobsen Harstad, men det skal sies at «The Burning Sphere» virker enda mindre raffinert og blankpusset enn materialet Jakobsen leverte på ‘Stallo’ fra 2022. Det er ikke til å legge skjul på at det større bildet uteblir for mitt eget vedkommende, men den eksplosive og noe ugjennomtrengelige blokken med eksperimentell sludge vi får servert på «The Burning Sphere» er fremdeles et spennende og interessant kuriosa i lys av den norske metallscenen.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Night King – «Magic Star»
Night King er et nytt tradmetallband fra Vestlandet, hvis debutskive ‘Inferno’ slippes den 26. april via bandet selv. Tradmetall av rendyrket sort er ikke nødvendigvis overskuddsvare i Norge, og det er vel strengt tatt kun i Night Kings hjemtrakter at vi finner nevneverdig interesse for sjangertradisjonen her til lands.
Night Kings form for tradmetall henter noe inspirasjon fra hardråkkens antemiske arena-former, men ikke i like stor grad som f.eks vestlendingene i Magick Touch. Refrenget til bandets andresingel «Magic Star» fremstår faktisk vel så kraftmetallisk som tradmetallisk, med en oppstemt tonalitet som forsterker budskapet om håpefullhet og pågangsmot som formidles i teksten. Utenom refrengene er det snakk om ganske tradisjonstro tradmetall, med tunge 80-tallsriff og vokalmelodier som stadig vekk filer i toppen av registeret. Det er ikke til å komme fra at «Magic Star» låter temmelig ruskete, hvor spesielt produksjonsjobben og det noe anstrengte toppregisteret til bandets vokalist trenger litt jobb for å menge seg blant artistene som befolker sjangerbresjen i dag. Entusiasmen er likevel til å ta og føle på, så vi får se hva bandet har stelt i stand på resten av skiva, som slippes om en drøy måneds tid.
Det er nå en drøy måned til slippet av Kholds 8. skive ‘Du Dømmes til Død’, og i den anledning har vi fått nok en forsmak på den kommende utgivesen. «Misgrep» er en låt som på mange måter minner om førstesingelen «Vanviddfaren» – og som dermed minner om mange Khold-låter generelt – men som takket være noen velplasserte atmosfæriske lommer differensierer seg noe fra røkla. Av andre severdigheter har vi den utypiske, vridende grooven som gjør sitt inntog etter låtas intro, men utover dette er det snakk om en ganske typisk black’n’roll-singel ala Khold. «Misgrep» avslutter også såpass brått at jeg lurer på om den skal fungere i et samspill med låta som kommer etter den på skiva, men utgjør selvfølgelig bare spekulering fra min side. Gutta bak Tulus og Khold virker å være i en komfortabel kreativ flyt for tida, og selv om det muligens ikke har ledet til spesielt oppsiktsvekkende materiale til nå, er det i alle fall snakk om effektiv og slagkraftig black’n’roll med bredt nedslagsfelt.
Skrevet av Fredrik Schjerve
Furze – «Post Mortem Trippin'»
Et av norsk svartmetalls underligste skruer, Christian Knapstads Furze, skal slippe ny plate i år. Den skal hete ‘Caw Entrance’, kommer den 5. april, og vi har fått den hele ti minutter lange «Post Mortem Trippin'» som fersk smakebit. Furzes velkjente og obskure svartmetallsound er her i god behold, her med en stadig overhengende og svært seig flanger-effekt som krydder. Låta fremstår som en slags miks av Darkthrones gode smak for enkle riff og avant-gardistiske og psykedeliske tendenser man kanskje heller forbinder med band som Tilintetgjort. Spilletida rettferdiggjøres godt gjennom låtas oppbygning og merkelige aura og produksjon, og bærer bud om en høyst interessant plateopplevelse.
Skrevet av Alexander Lange
Graular – «Iridescent»
Det progressive metallbandet Graular har gitt ut noe for første gang siden de slapp EP’en ‘Ashes’ i 2021. Mens den inneholdt låter som holdt seg rundt fire- og femminuttersmerket, er denne nye låta, «Iridescent», drøye syv minutter lang, og er sånn sett en mer klassisk progressiv metallåt.
Bandets likheter med Leprous er videre godt ivaretatt, og det sniker seg også inn noen nikk til storheter som Tool og Dream Theater. Åpningsminuttene blir i mine ører litt for enkle, og jeg hadde nok også ønsket meg et enda mer eksplosivt klimaks. Like fullt imponerer særlig midtdelen meg, og det er til syvende og sist snakk om nokså sterkt progmetallhåndverk og en god låtkonstruksjon. Anbefales!
Skrevet av Alexander Lange
Soulcrux – «Glass Doll»
«Glass Doll» er siste innslag i det som etter hvert er blitt en nokså lang liste med enkeltstående singler fra bandet Soulcrux. Dette bandet spiller umiskjennelig, moderne symfonisk metall, og får det sånn nogenlunde til på denne nye låta. Et sterkt, fengende og drivende hovedtema er limet i låta, og gjør særlig den første halvdelen sterk. Det blir imidlertid litt rotete når Soulcrux prøver å gjøre det enda mer storslått i den andre. Personlig synes jeg også soprano-vokalen blir litt vel dominerende; dette tror jeg imdlertid handler mest om smak og behag, og prestasjonen er uansett svært god teknisk sett.
Skrevet av Alexander Lange
Berzerkerbreath – «When Everything Collapse»
Berzerkerbreath er en ny trio som til en viss grad deler mannskap med det moderne metallbandet Obzene fra Trondheim. Bandets debutsingel «When Everything Collapse» ble nettopp sluppet på diverse strømmetjenester, og er etter sigende en del av en større utgivelse som foreløpig ikke har blitt gitt noen slippdato.
Berzerkerbreath lister opp artister som Humanity’s Last Breath, Meshuggah, Gojira og Thy Art is Murder som inspirasjonskilder i sitt promomateriale, og det burde vel si sitt om hvor representativ den lista er for bandets musikk når jeg avslører at tre av fire artister poppet opp i hodet mitt da jeg hørte på «When Everything Collapse» for første gang. Det er snakk om blytung moderne metall som blander Obzene sitt tekke for storslåtte post-metalliske atmosfærer (da snakker jeg først og fremst om deres debut-EP fra 2021) med brutale elementer fra krysningspunktet mellom deathcore og djent, hvilket for så vidt er en krysning vi ikke ser så mye av på denne sida av svenskegrensa. Man kan kanskje hente inn navn som Fight the Fight dersom man ønsker å finne en norsk analog, men det ville gitt inntrykket av at Berzerkerbreath er langt mer progressive enn de virker på sin første singel. «When Everything Collapse» er først og fremst en lovende liten smakebit på det kommende materialet, som etter låta å dømme burde være av interesse for fans av moderne ekstremmetall fra tiden etter djent-sjangerens første krusning.