Taggarkiv: varmint

Shakma – On Tenebrous Wings

Sist gang thrash metal-bandet Shakma fra Haugesund slapp noe, var for hele fem år siden. Da slapp de debutplata ‘House of Possession’, som inneholdt både sterke låter og et stilig preg av skrekkfilmestetikk fra 80-tallet, og som bar bud om en inntreden i den sterke ansamlingen av thrash metal-band vi har i Norge. Andreplata ‘On Tenebrous Wings’ kommer sent, men usedvanlig godt, og må kunne sies å gjøre alvor ut av en slik inntreden. Denne plata låter mer stilistisk fokusert enn forgjengeren, og er utstyrt med en produksjonsdrakt som legerer trioens krispe, heseblesende thrashmetall på utsøkt vis.

Med en gang man plasserer et band inn i størrelsen «sterk, norsk thrash metal-scene», ville det sannsynligvis vært merkelig ikke å sammenligne bandet med det kanskje største av dem alle innenfor denne scenen, nemlig Nekromantheon. Og joda, Shakma minner mye om denne storheten fra Kolbotn, særlig gjennom det utrettelige trøkket og momentumet bandet evner å koke opp i låtene sine, og hvordan dette også ligger som en gjennomgående tendens i platas flyt. På samme måte som Nekromantheons ‘The Visions of Trismegistos’ fremstår ‘On Tenebrous Wings’, med sin korte spilletid på en drøy halvtime, sånn sett også fokusert og velavgrenset snarere enn knapp og avstumpet.

Og det åpner på en måte som demonstrerer Shakmas styrker som band på en passende måte. Det utrettelige momentumet som blant annet skapes av de trillende virvelvindsgitarene på tittellåta er et strålende avspark, før vi deretter får mer Slayer-aktig gitararbeid slengt i trynet i riff-herligheten «Nocturnal Obsession».

De to påfølgende låtene er på sin side snarere oppvisninger i ytterpunktene i Shakmas musikalske uttrykk. «Cryptic Apparition» er med sine seks minutter platas lengste låt, og byr, etter en vers-refreng-syklus som minner mye om det tidligere på plata, på et bridge-parti der bandet på smakfullt vis drar ned tempoet blant annet med noen mer melodiske grep i gitarsegmentet. Temposkiftet kompenseres det imidlertid for raskt, da vi umiddelbart etterpå får stifte bekjentskap med tre-minutteren «Necromancer», som definitivt er den mest speed-metal-befengte kompromissløsheten på ‘On Tenebrous Wings’.

For øvrig er det ikke nødvendigvis snakk om så mye som skiller seg ut, og i platas siste tredjedel gjør Shakma stort sett det de kan best, og det som gjør ‘On Tenebrous Wings til en imponerende thrash metal-plate. Dette er det utsøkte håndverket bandet har funnet fram til og finslipt, der særlig utstoppelig trommespill og det svært høye nivået på gitarspillet går sammen i en enhet som byr på en aggresjon og en intensitet som gjerne akkurat er det man er ute etter i denne formen for metall. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange


Arv – Varmint 

Arv er et selverklært «arktisk postmetall-band» fra Oslo, og er en kvintett frontet av tidligere Kollwitz-vokalist Frederik Hillestad. Til tross for at gruppen ikke begynte å slippe musikk før i 2023, har de allerede rukket å lande noen gjeve avtaler, deriblant en gigg på Klubb-Øya i fjor og en plateavtale med ny-oppstartede Vinter Records. Nå har dog tiden kommet for å debutere musikken i utgivelses-form, og bandets første leveranse kommer i form av EP-en ‘Varmint’.

Det passer for så vidt godt at Arv er frontet av en tidligere Kollwitzer, ettersom deres egen musikk har mange likheter med den nedlagte postmetall-gruppen. Der Kollwitz dog lot seg farge sterkt av postmetallens mer nedkjølte og nedtrykte sider, har Arv dog en mer flyktig og reaktiv emosjonell utløpsstil. Både aggressivitet, sinne, sorg og desperasjon kommer til uttrykk på de tre låtene som utgjør den korte men paradoksalt innholdsrike EP-en, og låtene innehar som følger langt flere svingninger og skruballer enn det som er typisk for den ellers sakte-svellende postmetallen. I tillegg finnes spor av både post-svartmetallens ynde og den rytmiske stringensen til post-hardcoren innbakt i gruppens sound, hvilket betyr at vi har med en ordentlig kompleks suppe av post-musikalsk natur å gjøre på ‘Varmint’.

Det som kanskje er mitt favoritt-aspekt av Arv sitt sound, er det faktum at de virker å hente sentimentaliteten sin fra en post-svartmetallisk sfære heller enn den sedvanlige, post-metalliske. Åpningen på singelen «Fury» er et godt eksempel på dette, som med sitt lengselsfulle regnskyll av cymbaler og katartiske skrik er en nådeløst effektiv, post-svartmetallisk – utiltenkt eller ei – entré. Den Alcest-aktige åpningen på høydepunktet «The Past Reforms» er også et godt eksempel på dette – i alle fall før bandet slår over i et inntrykksfullt og emosjonelt post-hardcore-påvirket vers. «The Past Reforms» demonstrerer nettopp hvor mange betydningsfulle hendelser Arv klarer å stappe inn i en enkel låt, med sine bunnskrapende, metalliske avstikkere, innbitte chugs og brutale, sludgy finale. 

Også miksen jobber overtid med å skape rom for musikken til Arv; i all sin detaljrike og dynamiske skjønnhet. Samtlige av instrumentalbidragene låter fullstendig klokkeklare, samtidig som den grovkornede gitartonen og bassens buldrende, lavfrekvente brøl sørger for at helheten ikke blir ribbet for råhet og kraft. Det komplette produksjonsbildet er totalt sett lett-gjenkjennelig distinkt, og gjør at jeg umiddelbart trer tilbake inn i EP-ens musikalske univers når jeg setter den på.

Basert på de tre låtene vi finner på ‘Varmints’ har jeg stor forståelse for industri-hypen som har kommet til uttrykk gjennom signeringen med Vinter Records og konserten på Klubb-Øya. Arv låter som om de vet nøyaktig hva de ønsker å utrette med musikken sin, og basert på effektiviteten til deres post-metalliske hybridform har de god grunn til å være det. Mest av alt sitter jeg igjen med en følelse av at tre låter ikke er nok, og at sulten etter en eventuell debutskive allerede er faretruende stor. Lesere av bloggen som ikke er allergiske mot core-lenende sjangeruttrykk bør sjekke ut EP-en umiddelbart, og basert på konsertomtalen til Evig Lyttar anbefaler jeg samtlige av dere å karre dere på konsert dersom Arv spiller i nærheten. En av årets sterkeste EP-er så langt. 

Skrevet av Fredrik Schjerve


Søstre – Søstre

Med et stort knippe singler har bandet Søstre i opptakten til sin selvtitulerte debutplate bykset inn i Norges stolte black’n’roll-landskap med brask og bram. Her tydet mye på at sjangeren som Kvelertak for femten år sida ga tidenes vitamininnsprøytning skulle få nok en interessant, ny spiller etter at det i det siste nok er Maktkamp som ganske alene har spilt en rolle i så måte. ‘Søstre’ bekrefter dette inntrykket langt på vei, og bekrefter nok også sjangerens behov for fornyelse både på godt og vondt.

For på én side gjør Søstre her en del grep som peker mot noe unikt utover de rocka, brutale og intense grunnformlene. Noe av det første som slo meg etter det stilige introsporet «Svart Magi», er eksempelvis hvor kult og smakfullt dette bandet arbeider med skeive taktarter, der vi i tittellåta får høre et underlig og utrolig kult hovedtema som løper løpsk utenfor tradisjonelle fireslagstakter. På låta «Psykonaut», så vel som i introduksjonen til «En romalder», gjør bandet et ytterligere poeng ut av dette, og denne lykkes godt med å være en omskiftende, liten vitalitet i midten av utgivelsen som endatil fremstår skikkelig groovy. Mer enn noe annet vitner dette nok om et detaljnivå i musikerprestasjonene som kun kan karakteriseres som imponerende, og som styrker plata som helhet.

Det som imidlertid imponerer meg mest, og der jeg kanskje ser aller mest potensiale, er hvordan Søstre bygger mange av låtene på denne plata. Tydeligst er nok dette på låta «Ensomt rite», der bandet bygger opp til avslutning som rett og slett er ganske så nydelig, og som også går på strålende vis over i «Hagen er i skyggen». Låta «Kausalitet» spiller på tilsvarende styrker i det strukturelle, og også andre steder – blant annet også i «Psykonatut» – evner Søstre å lage flotte og egentlig ganske storslåtte avslutninger. De små interludesene underveis gir også en kul, atmosfærisk komponent til plata.

Det er imidlertid i stor grad også snakk om innmat her som jeg synes ligger nokså tett opp mot storhetene innenfor sjangeren. Blant annet får ikke «Jernskogmøy» og «Leik» meg helt på kroken i så måte. I tillegg synes jeg nok skrikevokalen ligger i overkant dominerende og glefsende til i lydbildet. ‘Søstre’ er like fullt en sterk debut som også kommer langt med et fett visuelt uttrykk som har gitt det hele en fet finish helt fra første singel ble sluppet. Med noen interessante tilløp til egenart er det også klart at det blir spennende å følge dette bandet videre.

Skrevet av Alexander Lange


Ihsahn – Fascination Street sessions

Emperor-legende Vegard Sverre «Ihsahn» Tveitan fortsetter en etter hvert ganske lang rekke med korte soloutgivelser med kuriositeten ‘Fascination Street sessions’. Dette er et resultat av et aldri så lite studioprosjekt Ihsahn har hatt med den svenske produsenten Jens Bogren, som blant annet er kjent for å ha vært bak spakene på utgivelser av Opeth tidligere. Sånn sett er det heller ingen overraskelse at det er snakk om en solid produksjon, selv om den med sin knappe spilletid på 13 minutter føles som noe som godt kunne vart enda litt lenger.

Når det er sagt, fremstår heller ikke dette som noe veldig ambisiøst rent låtskrivingsmessig. De to første låtene her (den tredje og siste er en coverlåt) ligger ganske trygt innenfor Ihsahns lette, progressive og mer gitarbaserte arbeid, og byr på en stilistisk innretning som heller ikke ligger spesielt tett opp mot mannens mer eksperimentelle sprell.

Så lykkes Ihsahn i og for seg godt på egne premisser. Åpningslåta «The Observer» bygger for eksempel opp til en flott avslutning, og inneholder også en prisverdig innsats fra gjestevokalist Øystein H. Aadland. «Contorted Monuments» viser på sin side Ihsahn fra sin mest rocke-orienterte side med et ganske så catchy hovedriff, og byr også på et kult, stemningsfullt bridge-parti.

Avslutningsvis serveres Kent-coveret «Dom Andra», der Ihsahn har fått med seg Katatonia-vokalist Jonas Renkse. Jeg synes dette er et ordentlig flott cover, på tross av at det nok ligger litt vel tett opp mot originalen, og det blir i og for seg en fin avslutning på ‘Fascination Street sessions’. I form av å være en slags beretning fra en studiosession er denne EP’en en fin liten kuriositet, men det er altså ikke så mye mer enn det heller.

Skrevet av Alexander Lange

Kraft – Avskyens Sanne Ansikt

Kraft er sideprosjektet til Kristian Jarkvam og Kacper Sliwa, henholdsvis bassist/korist og trommis i Last Lightning. På sin debutskive ‘Avskyens Sanne Ansikt’ presenterer duoen en emosjonelt gjennomsyret form for svartmetall, som henter lærdom fra deres mange år i Last Lightning uten at de på noe som helst tidspunkt står i fare for å kopiere gruppen direkte. Tvert i mot bruker duoen uttrykket til sitt hovedprosjekt som utgangspunkt, og beveger seg derifra inn i sitt eget melankolske og post-svartmetallisk sound. 

Eller, så enkelt er det strengt tatt ikke. Jarkvam og Sliwas første skive under navnet Kraft bærer nemlig preg av en viss uttrykksmessig ubesluttsomhet, som kommer til uttrykk gjennom en stadig svingende og noe ustabil sjanger-dynamikk. Dette veies delvis opp for av låtenes sterke idé-grunnlag, som sørger for at ‘Avskyens Sanne Ansikt’ alltid fungerer i øyeblikket, selv om fugleperspektivet avslører en rekke strukturelle utfordringer. For å eksemplifisere denne tendensen kan vi gløtte mot skivas åpningsstrekk, der det post-svartmetalliske tittelsporet og den noe tyngre «Gravstein» fungerer godt for seg selv, men fører til nakkesleng når de lyttes til etter hverandre. 

Personlig mener jeg det er de mer rendyrkede post-svartmetalliske numrene som best demonstrerer prosjektets potensiale. Låter som «Den Evige Natt» og «I Mørket Finnes Lys» defineres av sine massive, mektige lydbilder, som til tross for en noe diffus og udefinert produksjonsjobb gjør stort inntrykk i kraft av sine voldsomme emosjonelle svell. «Siste Gang» raffinerer dette formularet i enda større grad, og setter i tillegg et fabelaktig punktum for skiva når melankolien som ligger som en tåke over låta plutselig viker til side for en tordnende og skjebnesvanger finale. 

‘Avskyens Sanne Ansikt’ er åpenbart skrevet av et band som står i et dragsug av inspirasjon. Dermed er det altså ikke genereringen av spennende ideer som utgjør Krafts Akilles-hæl i denne omgang, men den manglende avgrensingen av prosjektets identitet. Dette merkes spesielt godt når det plasker et mildt sagt forbløffende stoner-riff ned i midten av låta «Gravstein», eller når bandet avfyrer et vaskeekte speedmetal-riff på «Ved Veis Ende». Om Kraft klarer å tøyle inn disse plutselige sidesprangene vil jeg dog si at de er på ferten av noe riktig fett, ettersom de emosjonelle sprengladningene som leveres gjennom skivas post-svartmetalliske numre er temmelig potente. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Helveteskrypt – Requiem 

Helveteskrypt spiller rå svartmetall av den typen som er så tett innpakket i støy at man begynner å lure på om det finnes noe musikk å spore inne i den digitale tåken i det hele tatt. På samme tid virker det som at gruppen henter hakket mer inspirasjon fra den norske andrebølgen enn liknende Bandcamp-prosjekter – kanskje spesielt den fangehulls-traverserende synthbruken og den kvelende svartmetallen til Burzums Varg Vikernes. Dette eksemplifiseres ikke bare av coveret av «Ea, Lord of the Depths» som avslutter debutdemoen deres ‘Requiem’, men også det militaristiske og middelalderske introduksjons- og tittelsporet. 

Når det kommer til den svartmetalliske biten av likningen, virker gruppen å ignorere Burzums mer atmosfæriske og repetetive klassikere til fordel for den mer aggressive, riff-sentriske perioden rundt ‘Burzum’ og ‘Aske’. Enkle riff hentet fra andrebølgens oppstartsfase står i butt våpenkamp med «Muilcorch»s beske hyl, og trommene låter som om de er spilt inn på øvingsrommet med et absolutt fravær av påfølgende fiksing og triksing. Demoens mest fremtredende element, kommer dog i form av en konstant durende ampstøy, som står som en skillevegg foran bandet der de står og kjemper med sine egne instrumenter gjennom utgivelsens fulle spilletid. Denne støyen vil trolig få de aller fleste til å snu i døra, men for folk som er vant til den rå svartmetallens skamløse tendens til produksjonsmessig selv-sabotasje, så er ‘Requiem’ et solid, mer tradisjonsrettet alternativ til miljøets mer typiske utgivelser. 

Skrevet av Fredrik Schjerve