Taggarkiv: selvforakt

Immortal – War Against All

Da Abbath og Immortal skilte veier i 2015 var det mange som bekymret seg om fremtiden til et av den norske andrebølgens høyest elskede band. ‘Northern Chaos Gods’ stilnet dog denne tvilen en stakket stund, i kraft av sin hensynsløse aggresjon og kruttsterke låtskriving. I senere tid har dog ytterligere av Immortals medlemmer rømt skuta, og dermed har skepsisen og tvilen nok en gang slått røtter i bandets fanbase. 

Singlene i forkant av slippet av ‘War Against All’ fjernet i alle fall all frykt om at den nye skiva kom til å være en Demonaz-skive kamuflert som en Immortal-utgivelse. Tittelsporets krigerske eksplosivitet og «Wargod»s paraderende, triumferende spiritus var hentet rett ut ifra Immortals regelbok, og var i tillegg sterke nok låter til at forventningene til skiva igjen fikk seg en ordentlig oppsving. Nå har dog ‘War Against All’ vært ute i et par ukers tid, og jeg har etter flust med lytting og drøfting begynt å gjøre meg opp en mening rundt hvor den komplette skiva befinner seg i forhold til bandets øvrige diskografi. 

På ‘War Against All’ har vi for første gang å gjøre med et Immortal som virker å mangle inspirasjon. ‘Northern Chaos Gods’ representerer kanskje ikke det største utviklingsmessige steget i bandets historikk, men på ‘War Against All’ kan bandets utviklingsmessige bane sies å ha nådd en komplett stans. Immortals episke, krigerske og trad-fargede svartmetall er definitivt tilstede i all sin glans over skivas åtte spor, men som følge av et manglende idégrunnlag senker det seg en følelse av stagnering ned over skiva etterhvert som den spiller. Kombiner dette med en produksjon som ofrer forgjengerens kaotiske, blodsutgytende brodd til fordel for en større men hakket mer glattpolert miks, og det blir klart at ‘War Against All’ ikke er blant Immortals beste plateutgivelser.

Det finnes dog en del lyspunkter, deriblant skivas åpningsstrekk. Tittelsporet kaster oss rett ut i Blashyrkhs vinterlige slagmarker igjen, og er med sin skarpe låtskriving og hensynsløse intensitet en perfekt åpning på en Immortal-skive. «Thunders of Darkness» går deretter enda hardere til verks, før «Wargod» setter opp en skjoldmur bestående av knusende og stødig marsjerende gitarriff. Når den velkjente, akustiske gitarklimpringen brer seg som en isfront i platas indre, er det lett å tenke at ‘War Against All’ er en soleklar suksess av en moderne Immortal-skive. Det at «No Sun» repeterer et av riffene fra tittelsporet nesten note for note kan dermed oppfattes som et intensjonelt trekk, selv om det i retrospekt trolig heller er et tidlig tegn på idé-underskuddet som preger skivas andre halvdel. 

Platas B-side begynner dog temmelig solid, med den tradmetalliske, heroiske stopp-start-riffinga til «Return to Cold», samt den episke, instrumentale fjellformasjonen «Nordlandihr». Sistnevnte driver definitivt den enslige akkordrekken sin til fullstendig utmattelse, men henter seg inn med hjelp av noen flotte melodier og det faktum at instrumentalformatet er utgjør et temmelig friskt pust i bandets låt-historikk. Det er dog på de to avsluttende sporene at idémaskineriet stopper fullstendig opp. «Immortal» er definitivt ikke en sterk nok låt til å fungere som offisiell kjenningslåt for bandet, og «Blashyrkh My Throne» haler ut sine allerede resirkulerte ideer til de virkelig begynner å tære på tålmodigheten. Sånn sett kan platas avsluttende strekk oppleves litt som å gå seg vill i en snøstorm, for deretter å oppdage at man har gått forbi samme plassen et utall ganger tidligere.

Kanskje er det nettopp Immortals ruvende historikk og kanon som får det til å knyte seg hos Demonaz og co. ‘War Against All’ virker fullstendig trollbundet av bandets eksisterende låt-univers, og referanser til tidligere låter og plater ligger strødd som sorte lik over skivas nedsnødde slagmark. Det skal sies at en skive av dette kaliberet hadde imponert stort dersom den ble utgitt av et mindre etablert band, men som den tiende Immortal-utgivelsen kan den ikke unngå å skuffe en smule. ‘War Against All’ er dog en solid skive med et par-tre ordentlige høydepunkter, så ta uansett en titt eller ti på skiva dersom du er fan av bandet eller krigersk svartmetall fra tidligere. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Black Viper – Volcanic Lightning

Black Viper har fort blitt en av Norges mest respekterte leverandører av ondskapsfull trad/fartsmetall. Platedebuten ‘Hellions of Fire’ viste et band som ikke var redde for å spre sine skjellete vinger, men som knyttet sammen klassisk, lynende riffhåndverk til storstilte og varierte komposisjoner. Utsøkte riff med klassisk snitt ser dog ut til å være en gitt gode når man har Arild Myren Torp (Nekromantheon, Obliteration, Abhorration) blant rekkene, så spørsmålet i forkant av bandet nye EP var definitivt hvorvidt den nye enheten ville være i stand til å hente frem denne magien uten ham.

‘Volcanic Lightning’ er med sine 17 minutter en knapp utgivelse, men EP-ens fire låter sender likevel et klart signal om at bandets håndverk lever i beste velgående gjennom sin nye besetning. Dette burde kanskje ikke komme som noen overraskelse med tanke på at det er Deathhammers Cato Stormoen som står for gitararbeidet på utgivelsen, men det er likevel kjekt å få det trøkt i trynet via fire doser eksplosiv og ildnende trad/fartsmetall. 

Ettersom tre av låtene på ‘Volcanic Lightning’ er forbeholdt instrumentaler og en coverlåt, er tittelsporet utgivelsens definitive trekkplaster. Bandet virker klare over dette, og serverer like så godt en av de absolutt største riffbombene de har produsert til dags dato. «Volcanic Lightning» fremstår mer som en destruktiv kjedereaksjon enn en låt, hvor tumlende trommebrekk, avsindig hyling og flerrende gitarspor skytes inn fra alle kanter som et godt koordinert omringningsangrep. Dette sporet er altså så fullstendig nedlesset i detaljer og inspirerte grep, og er uten tvil verdt prisen til EP-en som helhet.

Utgivelsens gjenstående låter kan ansees som kuriositeter, men av den typen som faktisk er verdt å spinne fra tid til annen. Spesielt coveret av det klassiske undergrunnsbandet Warlord er oppsiktsvekkende, ettersom det åpenbarer hvor dynamisk og omfangsrik den klassiske tradmetallen var i forhold til den moderne kopi-kulturen som virker dominerende i dag. «Ride of the Icarus» og «Phantom» er i seg selv respektable instrumentaler, hvor spesielt sistnevnte presenterer en uslåelig parade av glemte riffkunster.

‘Volcanic Lightning’ oppleves definitivt som en litt snau utgivelse, sett at det er fem år siden den utmerkede debuten så dagens lys. Metall som er forankret i tradisjon og samtidig utviser en sterk egenkarakter er dog såpass sjelden vare at det er verdt å feire hvert eneste eksempel vi finner – om det så kun er snakk om en enkel låt. Dermed anbefaler jeg Black Vipers ‘Volcanic Lightning’ til samtlige fans av trad- og fartsmetallens tidlige undergrunnsklassikere, samtidig som jeg folder hendene og trygler de onde maktene om en oppfølger til ‘Hellions of Fire’ i nær fremtid. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Bolverk – Svarte Sekunder

Allerede året etter at de forstyrret sinnsroen til Metallurgis skribenter med debutskiva ‘Uaar’, er Sarpsborg-bandet Bolverk tilbake med nok en leveranse av sin særegne ekstremmetall. Dette fremstår kanskje ikke like sjokkerende etter at man har lært at materialet på ‘Svarte Sekunder’ ble komponert i samme tidsrom som debuten, men det som ER imponerende, er at andreskiva fremstår som en mer raffinert utgave av forgjengeren. Dette er en pussig dynamikk jeg ikke har vært borti noe særlig tidligere, så kudos til Bolverk for deres gode kuratoriske evne når det kommer til låtseleksjon i forhold til plateprosjekter. 

Til tross for sitt økte raffinement, er det basale innholdet i musikken til Bolverk fremdeles temmelig likt på ‘Svarte Sekunder’ som på ‘Uaar’. Dette vil si at kjernen i platas uttrykk er krigersk, mektig og vagt progressiv black/death, som i tillegg har blitt påsveiset en drøss med lånelementer fra stiler som tradmetall og folkemetall. I tillegg har mange av ideene bandet kommer opp med en viss uforklarlig eksentrisitet ved seg; som om Voivods bisarre romskip hadde kræsjlandet på den norske vestkysten anno 793. Det er en sjelden glede når et band fullstendig unngår ditt forsøk på å klassifisere dem, og Bolverk virker så langt temmelig resistente mot våre ellers presise metallurgiske analyser.

De knusende akkordene og hylende gitarene som åpner «Beastly Ways of Man» er en effektiv introduksjon til Bolverks destruktive lydbilde, som nå fremstår som enda hakket mer brutalt enn det gjorde for et års tid siden. Dette skyldes i stor grad det noe mer dødsmetalliske gitararbeidet på den nye skiva, hvilket virker å ha oppmuntret bandets fabelaktige trommis Lucass Edquist til å toppe seg selv med en absolutt heroisk innsats bak settet. Dette gjør at krigsskildringene til vokalist Bjørn «Narrenschiff» Holter på låta «Jericho Trumpet» får et tilstrekkelig destruktivt bakteppe å utspille seg foran, hvilket bidrar til å gi skiva et narrativt løft. 

En av Bolverks mest effektive nyvinninger på ‘Svarte Sekunder’, er den noble og triumferende tradmetallen som pulserer gjennom låter som «Banner of Ophidia» og «Mett av Dage». Dette tillegget tilfører musikken et episk snitt, og bidrar også med å tempere noe av den voldsomheten som kommer til uttrykk på skivas mer ekstreme seksjoner. Det er dog ikke alt Bolverk prøver seg på som kommer heldig ut på deres nye skive, hvorav den Antimatter-aktige ren-vokalen på den ellers formidable «Somber Soliloquy» kanskje er det elementet som stikker seg mest ut. I tillegg må jeg påpeke noe som plager meg i ganske stor grad, og det er at tematikk, musikalsk innhold og visuell estetikk ikke harmoniserer i det hele tatt på ‘Svarte Sekunder’. Platecoveret kombinert med bandets tilbakeskuende ekstremitet gir inntrykket av at skiva kommer til å være tematisk sentrert rundt eldre historiske og mytiske fenomener, og dermed fremstår låttekster om luftkrig og religiøs misjonering over telefon som temmelig malplasserte. 

Hvilket er synd, for ‘Svarte Sekunder’ er en virkelig interessant og enestående plate definert av sine utømmelige lagre av distinkte, minneverdige ideer. Det er også utrolig hvor mange ulike stilarter Bolverk klarer å kombinere uten at musikken fremstår som rotete – hvilket er spesielt imponerende når det kommer til folkemetallen som plutselig blir toneangivende på skivas to siste låter. Det skal dog sies at bandet har en tendens til å skrive temmelig innviklede, labyrintiske konstruksjoner, med den sideeffekt at enkelte riff og ideer repeteres i overkant mange ganger i løpet av en låt. Til tross for sine skavanker er ‘Svarte Sekunder’ dog et lysende originalt og underholdende verk, som burde verdsettes i enda større grad enn fjorårets kruttsterke ‘Uaar’. 

Skrevet av Fredrik Schjerve

Strange Horizon – Skur 14

Blant skivene vi gjerne skulle trukket tydeligere frem i fjor, er debutskiva til Strange Horizon kanskje den utgivelsen som troner høyest på lista. For det første ble den utgitt i akkurat den perioden bloggen var satt på pause, hvilket naturligvis førte til at vi ikke fikk skrevet en ordinær omtale av skiva. I tillegg falt ‘Beyond the Strange Horizon’ utenfor bloggens toppliste ved årets ende med en hårsbredd – og da mener jeg en virkelig en hårsbredd. Sluttresultatet var at bloggens kjærlighet for en av Norges flottere tradisjonelle doom-skiver i senere tid forble uformidlet til folket, hvilket selvfølgelig smerter for en blogg som har som mål å arkivere de viktigste hendelsene i norsk metall for ettertiden. 

Verden er dog ikke fullstendig urettferdig, og nå sitter jeg altså endelig med muligheten til å skryte av Strange Horizon sitt deilige, tilbakeskuende doom-håndverk. Anledningen er slippet av bandets andreskive ‘Skur 14’, som bevarer trioens sound samtidig som det foretar et ørlite tematisk skifte. For der ‘Beyond the Strange Horizon’ virket delvis situert i et fantasy-univers – fullt av trollmenn, tempelriddere og sort magi – fremstår ‘Skur 14’ naturligvis som en ode til bandets titulære øvingslokale i Bergen by. 

Bandets form for doom er fortsatt utvilsomt inspirert av visdommen til sjangerens tidlige grupper som St. Vitus, Count Raven, Trouble og Reverend Bizarre. Likevel er det ikke til å legge lokk på at gruppen rett og slett rocker noe jævlig på sin nye skive, i alle fall etter de to første sporene å dømme. «The Road» finter oss til å begynne med ut med en avslappet folk-introduksjon, før lyden av en ølboks som åpnes signaliserer inntoget til en aldeles svansende tromme-og-bass-groove. Deilige riff, enkle leads og halvpresis kauking slår seg sammen til en effektiv og sjarmerende dose doomrock, hvilket eskalerer til en form for drivende, forpunket tradmetall på «Cursed and Cast Out». 

Til tross for at disse to låtene fungerer aldeles utmerket, er det unektelig ekstra gjevt når Strange Horizon skrur ned tempoet på «Candles» og «Tusser og Troll». Førstnevnte er muligens bandets sterkeste enkeltlåt til nå, med sine klassiske, tordnende doom-riff og vokaler som fremmer sitt budskap om outsider-solidaritet med brølende entusiasme. Likevel er det nok avslutningssporet «Tusser og Troll» som i størst grad setter spor blant skivas fire låter. Over 14 minutter maner bandet frem et fabelaktig lydlandskap, som fra en luskende og meditativ groove utvikler seg til et kaotisk og trollsk, rituelt klimaks, før bandet gradvis trekker seg tilbake en yndig skogsidyll verdig en Worm Ouroboros-skive.

Som følge av sin korte spilletid, føles ikke ‘Skur 14’ ut som en fullt så stor begivenhet som debuten fra i fjor. Det er likevel ikke til å legge skjul på at skiva er vel så bra kvalitetsmessig som sin forgjenger, og alt i alt foretrekker jeg kanskje den korte og konsise men utforskende plateopplevelsen ‘Skur 14’ byr på. Strange Horizon er gode på det de holder på med, og jeg ser frem til å se hvordan bandet utvikler låtskriveregenskapene og band-dynamikken i årene som kommer. Fans av klassisk doom bør i alle fall kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut ‘Skur 14’ sporenstreks!

Skrevet av Fredrik Schjerve


Augmented Fury – Cosmos

Augmented Fury er et enmannsprosjekt dannet av nordlendingen som kaller seg Nekrosis, og som tidligere var å finne i det nå oppsplitta Sjukdom. Det er også et ganske spinnvilt prosjekt, der mannen gjør det han kan for å skru opp intensiteten til det fulle. Her snakker vi tremolomelodier nesten hele veien gjennom, trommemaskin og en stilistisk, svartmetallsk cocktail som sender assossiasjoner til band som Anaal Nathrakh, 1349 og Tsjuder. På debut-EP’en ‘Cosmos’ leverer Nekrosis sånn sett en heseblesende halvtime som i all hovedsak leverer varene på potent vis.

Det begynner med et høydepunkt i det Augmented Fury leverer en forrykende intensitet og en sylskarp hovedmelodi i åpningslåta «Armageddon Rise». Og herfra er det egentlig tut-og-kjør helt til tittellåta runder av EP’en. Hovedingrediensene fungerer i all hovedsak godt gjennom det hele, men det er ofte også snakk om en ganske enkel oppskrift med få ingredienser, noe som gjør at låter som «Med Knokkelklang og Klagesang» og «Stygian Serpent Lord» blir litt anonyme i helheten, også på tross av litt tyngre partier innimellom.

Andre låter drar i andre retningen og bidrar med variasjon. Både med tanke på dette og det rent kvalitative stikker særlig låta «Hideous End» seg ut med sitt mer riffbaserte håndverk. Den påfølgende «Winter Beast» skiller seg også ut i positivt henseende; her er det imidlertid først og fremst fordi denne i likhet med åpningen demonstrerer Augmented Furys grunnformler på best vis.

Så må det sies at «The Catalyst Evil» også bidrar med noe variasjon. Jeg er imidlertid usikker på hvor godt Augmented Fury gjør seg på en lenger utgivelse med nåværende verktøykasse. Så er spørsmålet om det noen gang blir nødvendig; det at grunnuttrykket i seg selv er solid gir meg inntrykket av at Augmented Fury er inne på noe virkelig sterkt. ‘Cosmos’ imponerer nemlig mye på grunn av sin forrykende intensitet, og alt tyder på at Nekrosis får til mye av det han prøver på.

Skrevet av Alexander Lange

Death of Giants – Ventesorg

Bakgrunnen for lanseringen av Death of Giants‘ plate ‘Ventesorg’ er blant de mindre hyggelige jeg har kommet over. Dette prosjektet er dannet av Morten Søbyskogen; en mann som tidligere har gjort seg bemerket i Frail Grounds og Somewhere Beyond, men som her står bak en skive som er skrevet til minne om hans kone Sandra som døde av kreft for fem år siden. ‘Ventesorg’ er følgelig en mørk, sorgtung og melodisk doom metal-plate der hovedtemaet er nettopp det som skildres i tittelen – altså opplevelsen a tiden mellom en alvorlig kreftdiagnose og et utfall man vet er uunngåelig.

Musikken er med det også på alle måter med på å bygge opp under atmosfærene tekstene maner frem. Søbyskogen plasserer seg musikalsk sett nokså trygt innenfor en mer moderne, gotisk doom metal-tradisjon a la Paradise Lost og Isole, men gjør det også med mye profesjonalitet i bunn. ‘Ventesorg’ er en velprodusert plate med solide riff og melodier hele veien gjennom, og åpner også sterkt med «Was It All a Dream» etter preludiet «Premonition». Ikke lenge etter kommer også det som i mine ører er platas høydepunkt i form av «Distance», som først og fremst peker seg ut med noen særdeles potente melodier.

‘Ventesorg’ lider imidlertid litt av å ligge vel tett opp mot sjangerens giganter, og særlig «A Sense of Urgency» blir en noe forglemmelig affære av den grunn. Heller ikke Iron Maiden-coveret «Only the Good Die Young» får meg helt på kroken, og her er det vel så mye det tekstlige som drar i feil retning. All respekt for Søbyskogens personlige prosjekt til tross, så synes jeg nemlig tekstene til tider blir litt vel enkle og overtydelige til at jeg synes de er spesielt interessante som lytter.

Det er heldigvis mer av det musikalske som imponerer. Søbyskogen skrur nemlig opp ambisjonsnivået noen hakk og leverer en hele elleve minutter lang avslutningslåt i form av «Das Ende Ist Da», som ender opp som et verdig punktum blant annet med en god oppbygning, sterke melodier og noen skikkelig fete industriellmetallske gitarriff. Med det ender egentlig det aller meste av ‘Ventesorg’ opp som nokså godt, om det så er noen litt generiske og anonyme trekk her og der.

Skrevet av Alexander Lange


Selvforakt – Selvforakt

Selvforakt er et pønka og svartmetallsk crust-band fra Tromsø, som med sin sinte, bergenske vokalist i front nå har sluppet sin selvtitulerte debut-EP. Kvartettens nordlige opphav gjør det mulig å plassere bandet inn i et fellesskap av lignende band fra samme landsdel, som sist gjorde seg bemerket gjennom Reaping Fleshs kruttsterke skive fra i fjor. Selvforakt er imidlertid enda litt mer direkte og fandenivoldsk enn disse Bodø-væringene, og råskapen bandet mønstrer kan til tider sende assossiasjoner til band som Blodkvalt.

‘Selvforakt’ åpner forfriskende effektivt og ukomplisert med et knippe sterke, power chord-baserte låter som veksler mellom det pønka («Blodspor»), blytunge («Desperat») og grindcore-aktige («Dystopi»). EP’ens stilistiske spennvidde blir likevel ikke tydelig før «Evig Vinter» dukker opp, som med sine Mayhemske moll-arpeggioer ruller ut EP’ens første åpenbare svartmetalltendenser. På dette tidspunktet har også de to første ambient-snuttene, som i alt teller fire og kalles «Frykt» med et påfølgende nummer, skapt smågufne og velkomne pustepauser.

Etter dette synes jeg det topper seg. «Nerstranda Warrior» er et strålende midtpunkt på EP’en med noen tendenser som sender tankene rett til Darkthrones crust-eskapader på det tidlige 2000-tallet. Også «Eg Spyr» er herlig, og blander sammen pønken og svartmetallen i Selvforakts uttrykk på en svært appellerende måte. Bandet leker imidlertid litt med ilden når låtene blir litt vel oppstykket, blant annet med implementerte ambient-snutter, noe som nok går hardest utover «Nerstranda Warrior» på tross av at enkeltpartiene samtidig gjør låta til et av utgivelsens beste.

Selvforakt runder imidlertid av sterkt. «La De Dø» drar ned tempoet igjen med EP’ens kanskje feteste hovedriff, og «Siste natt» er et knusende punktum med noe fascinerende svartmetallsk akkordspill, blytung chugging og spenstig ambient-lek mot slutten. ‘Selvforakt’ blir litt rotete av noen av skiftene mellom rå crust og lavmælt ambient, men det hindrer ikke denne utgivelsen fra å være en beundringsverdig debut. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange