enevelde – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas plater (2/2)

Sirenia – 1977

‘1977’ er den nyeste skiva til Sirenia, som nok egentlig må kunne betegnes som et av de mest suksessfulle norske metalbandene i dag – i alle fall om man ser bort fra svartmetallscena. Den mye større gjennomslagskraften undersjangeren bandet opererer i, symfonisk metall, har i utlandet kontra Norge er muligens noe av forklaringen på at i alle fall vi ble litt overrasket over bandets strømme-tall og liker-klikk på sosiale medier da vi oppdaget dem. For min del var det for nå ca. to år siden i forbindelse med lanseringen av bandets tiende plate ‘Riddles, Ruins & Revelations’, som på alle måter var et positivt første møte med bandets musikk og definitivt et norsk høydepunkt innenfor sjangeren det året.

Oppskriften på Sirenias musikk kan i og for seg virke ganske enkel, der bandet ofte nøyer seg med den storslåtte produksjonen, den nydelige vokalen og refrengene som gjerne inneholder både høy, høy kvalitet og evne til å vekke visse guilty pleasure-nerver til live. På ‘Riddles, Ruins & Revelations’ ble dette bygget videre på gjennom låter som «Addiction No. 1», som var en slags spinnvill Rammstein–ABBA-hybrid.

Slike krumspring mangler på ‘1977’, som er en plate der Sirenia på alle måter har satt lit til sine grunnformler. Det er jo formler som på sett og vis fungerer; likevel duger det bare til dels på denne nye utgivelsen, og dessverre fremstår det for meg som at Sirenia i all hovedsak går på sparebluss her.

I stedet for at høydepunkter treffer meg i trynet på overveldende og overraskende vis, sitter jeg nemlig og venter litt på dem her. Og de kommer riktignok i noen doser. Etter den helt ålreite åpningen «Deadlight» og den noe mer forglemmelige «Wintry Heart» kommer nemlig et ordentlig sterkt pre-chorus og refreng i «Nomadic», som ender opp som albumets desidert beste låt – også på bakgrunn av noen svært gode grep i gitarsegmentet. Videre kommer Sirenia også godt ut av riffinga i «A Thousand Scars». Også «Oceans Away» kommer relativt godt i form av å være en habil power-ballade som fungerer godt som midtpunkt på plata, før melodiene i «Dopamine» også bidrar med noen høydepunkter.

Mye blir imidlertid for oppskriftsmessig, og selv om refrengene holder mål isolert sett, blir noen av de for generiske og som rester fra et Eurovision-laboratorium der de har blitt kledt i en metal-rustning. Slutten av ‘1977’ er også kanskje platas svakeste ledd, der den mest rotete låta vi finner her, «Delirium», avløses av en avslutningslåt som for min del går rett i glemmeboka. ‘1977’ forblir derfor først og fremst mat for fansen; noen sterke høydepunkter er her, men av et band som Sirenia forventer jeg mer.

Skrevet av Alexander Lange

RUÏM – Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja

Utgangspunktet for prosjektet RUÏM gir formodentlig enkelt vann i munnen hos enhver norsk ekstremmetallentusiast. Dette er nemlig det ferskeste påfunnet til tidligere Mayhem-gitarist Blasphemer, som i sin Portugal-residens oppdaget en rekke ubrukte riff fra hans tid i det legendariske svartmetallbandet. Disse har munnet ut i plata ‘Black Royal Spiritism – I – O Sino da Igreja’, der Blasphemer tar seg av alt annet enn trommespillet (som franske César Vesvre (CSR) bidrar med) og som for øvrig sirkler tematisk rundt den nye, brasilianske religionen Umbanda.

Opprinnelseshistorien til materialet på denne plata gir på alle måter mening. Om noe, kan det nesten fremstå som nokså tilfeldig at riffene her ikke har havna på noen av Mayhems skiver mellom 2000 og 2007, da mye av gitararbeidet definitivt har en tilsvarende potens som det man finner der. Blasphemers finfølelse for dissonans og thrash-preg gir låtskrivinga her en gjennomgående høy og unik kvalitet.

Med det fremstår også innmaten her nokså velkjent i utgangspunktet, der den tematiske overbygningen nok er det eneste som gir prosjektet en viss egenart kontra Blasphemers tidligere påfunn. Selv i vokalsegmentet har han funnet en slags interessant gyllen middelvei mellom Maniacs og Attila Csihars (som var Mayhem-vokalister i perioden 2000-7) stiler. Det er i utgangspunktet ikke noe problem, men presenterer naturligvis en liten utfordring. Dette gjelder særlig når man har kommet halvveis i ‘Black Royal Spiritism’, der gitargrepene – i all sin sofistifikasjon, detaljrikdom og kvalitet isolert sett – har en tiltakende tendens til å fremstå oppbrukte og velkjente til tider.

Først og fremst kommer imidlertid Blasphemer sterkt ut med låtskrivinga – og produksjonen! – her, og det er også mange gode eksempler på vellykket variasjon. I platas første halvdel av plata blir vi eksempelvis introdusert med platas langt på vei lengste låt «Blood.Sacrifice.Enthronement», som i løpet av sine ti minutter kaster ut både interessante grooves og en svært sterkt strukturert komposisjon. Deretter følger det som må være et slags mikrokosmos av skiva på «The Triumph (Of Night & Fire)», før et av låtas beste, mørkeste og mest kaotiske låter følger i form av «The Black House»; deretter sørger tittellåta for en passende, atmosfærisk nedkjøling.

Utover dette vil jeg trekke frem det endelige avslutningsstrekket som sterkt. «Ao Rio», som må kunne omtales som en slags interlude, kunne nok blitt gjort noe mer ut av, men fungerer også sterkt som en opptakt og inngang i avslutningslåta ‘O Sino da Igreja’ som runder av det hele med gitararbeid fra øverste hylle. Og det er nok i all hovedsak Blasphemers sterke riff og temaer som kjennetegner denne skiva og som gjør den såpass bra. Kanskje minner det mye om tidligere eskapader fra den tidligere Mayhem-gitaristen (noe som jo uansett ikke er noe rart), og kanskje kunne den tematiske overbygningen blitt enda mer utbygd. Men den anbefales først og fremst sterkt for de som har sansen for sofistikert svartmetall med en mystisk eim over seg.

Skrevet av Alexander Lange

Enevelde – En Gildere Død

Om det er én ting vi i Metallurgi ikke klarer å holde kjeft om, verken mellom oss selv eller overfor dere lesere, er det hvor imponert vi har blitt over utgivelsene fra plateselskapet Terratur Possessions. Jeg skal ikke gi noen detaljert gjengivelse av hva dette selskapet har bidratt med, men nå er altså nok en utgivelse fra denne kanten ute. Denne gangen er det snakk om en fullengder fra prosjektet Enevelde, som er det andre enmannsprosjektet fra B. Krabøl – ellers kjent fra det sagnomsuste Misotheist.

Mens det sistnevnte prosjektet baserer seg på teknisk og dissonant svartmetall i lange doser, er Enevelde på mange måter et mer tradisjonelt og minimalistisk svartmetallprosjekt. Det gjelder kanskje i enda større grad enn før på ‘En Gildere Død’, som i stor grad presenterer atmosfæriske strekk og gråtende moll-akkord-spill. Krabøls lille hake eksisterer imidlertid fortsatt i form av hans brutale og mørke growle-vokal, som er med på å gi prosjektet en ganske unik finish.

Dette er for all del et godt utgangspunkt, og gjør seg eksempelvis godt til å begynne med på ‘En Gildere Død’. Temaet på «Til Høsten» er et utmerket eksempel på sterk, atmosfærisk svartmetall, der lekre post-fengsel-Burzumske gitargrep maler grelle, men vakre stemninger sammen med vokalen.

Det åpenbarer seg imidlertid noen problemer med både litt ensformighet i låtskrivinga og produksjonen, som etterlater vokalen som litt isolert og innesluttet. Dette er særlig tilfellet på den ni minutter lange «Renselse», der jeg ikke synes Enevelde får gjort så mye ut av et i utgangspunktet sterkt tema og vokalen mister noe av potensen sin utover på grunn av ensidigheten.

Bedre blir det heldigvis utover på skiva, og tittellåta ender for eksempel opp som platas desidert sterkeste spor med sin etterlengtede variasjon og gode riff. Også «Rekviem» ender opp som et sterkt segment av mange av de samme grunnene, men etter dette synes jeg syvminutteren «Epilog» bidrar med lite nytt og spennende på låtskrivingsfronten. Det bidrar til at ‘En Gildere Død’ ender opp som en litt skuffende affære, på tross av at Enevelde definitivt koker opp noen sterke høydepunkter underveis.

Skrevet av Alexander Lange

Kvad – So Old

Kvad er et av de mange prosjektene til personligheten Peregrinus, som ellers har sluppet både mye imponerende og mindre bra gjennom prosjektene Praefuro, Solus Grief og Unholy Craft. Kvad er et av de bedre prosjektene han står for, og slapp en debutskive i fjor som nesten klatret opp til en topp 50-plassering hos oss i fjor. Nå er en ny skive herfra ute i form av ‘So Old’, som i alle fall etter høydepunktene å dømme er en enda bedre lansering i mine ører.

Singelen som ble sluppet i forkant av plateslippet, «I Long for the Fires», slo meg nemlig i bakken med sin fantastisk intense svartmetall. Umenneskelig skrikevokal og et særdeles flott og hardt trøkk bidro nemlig til at jeg endte opp med å se svært mye fram til ‘So Old’, der det nå viser seg at Kvad byr på mer av det gode selv om det eksisterer forbedringspotensiale på enkelte punkter.

Før nevnte låt sparkes i gang åpner Kvad her med den lengre og mer saktegående tittellåta, som med sin gode utførelse bærer lovende bud om en viss variasjon i uttrykket. Det meste på ‘So Old’ følger imidlertid i fotsporene til «I Long for the Fires», som i låtskrivingsøyemed ender opp som en nokså vellykket affære på tross av at man på slutten kanskje synes det hele kunne vart litt kortere. Variasjon kommer nemlig underveis, særlig i form av noen mer rifftunge komposisjoner i for eksempel «This Was Death» og avslutningslåta «Ashes of a Life».

Produksjonen er det nok litt verre med. Utgangspunktet er riktignok godt, der Kvad presenterer noe appellerende i form av uskarphetene som svøper om vokalen og de støyete gitarene. En god balansegang som ikke gjør dette for dominerende er imidlertid ikke alltid til stede, og jeg skulle nok til tider ønsket meg noe mer klarhet i det instrumentale og noe mindre altoverskyggende vokal. Introen på «The Forest Draped Black» blir for eksempel noe problematisk i så måte, selv om vokalen samtidig gir en kul sjokkeffekt.

Det blir nemlig først og fremst et problem når man hører på hele skiva samlet. I all hovedsak imponerer likevel ‘So Old’ stort med sin usedvanlig intense svartmetall når jeg vurdere elementene, låtene og grepene mer isolert. Anbefales for fans av voldsom og primitiv svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Årets edleste norske metaller 2022: EP’er og demoer

Med nok et innholdsrikt år i bakspeilet er det en glede å kunne ønske velkommen til årets listesesong hos Metallurgi! Da vi startet opp bloggen i 2020 hadde vi utvilsomt ambisjoner om å holde på en stund, men det er slettes ingen selvfølge at et frivillig prosjekt som Metallurgi kommer seg helskinnet over målstreken to år på rad. Vi har definitivt truffet en og annen fartsdump i løpet av 2022, og det har tidvis vært krevende å overholde vårt egenerklærte oppdrag om å dekke samtlige norske utgivelser fra uke til uke. Det førte til en pause i dekningen og skrivingen fra mars til september. Men i de periodene det var ekstra tungt å heve fjærpennen og skru lokket av blekkhuset, så sørget kvaliteten på den norske metallproduksjonen for å holde energinivået og motet vårt oppe. Takk for det!

Det er også kjekt å se hvor mange som velger å engasjere seg i arbeidet vårt ved å lese, kommentere på og dele postene våre til venner og bekjente. Til syvende sist skapte vi bloggen fordi vi har lyst til å bidra til å bevare og styrke den norske metallkulturen, og basert på trafikken og engasjementet på siden er det åpenbart at det er flere som deler dette ønsket. En blogg er ingenting uten sine lesere, så til dere som har klikket dere inn på siden vår i løpet av 2022: takk!

Vi kjører kliss likt opplegg i år som i fjor. Det vil si at dere i dag vil kunne lese om de 20 EP’ene og de fem demoene som har fått bloggens redaksjon til å vibrere av bunnløs vellyst og begjær, mens utrullingen av årets 50 beste skiver vil foregå fra tirsdag til fredag. Det bør nevnes at enkelte av utgivelsene på lista egentlig kom ut i 2021, men såpass sent i desember at det ikke var mulig å vurdere dem til fjorårets lister. Disse utgivelsene var såpass sterke at det hadde blitt feil å ikke nevne dem overhodet, så de har blitt slengt med på årets lass i stedet. Ellers har vi også mens vi har hatt pause fulgt med på alt av utgivelser, så håpet er at vi ikke har gått glipp av noe. De utgivelsene vi ikke har skrevet om er merket med en «[ikke omtalt]».

Så uten ytterligere om og men, snikksnakk, visvas og/eller pludring: her er den beste norske metallen som ble utgitt i 2022! Først: EP’er og demoer.

Fredrik Schjerve og Alexander Lange

Årets 20 beste norske metall-EP’er:

#20-#6 (i ubestemt rekkefølge):

Værbitt – Svartediket (Utløpet (eget plateselskap))
Råte – Where the Past and the Future Collide (FAJo Music)
Tonic Breed – Fuel the Fire (usignert)
Storm – Invincible (Indie Recordings)
Vathr – Dead & United (Edged Circle Productions)
Vandaud – Vestland (usignert)
Doedsvangr – Koinonia (Devilry Productions)
Orbiter – A Goddamn Classic (usignert)
Bailltak – Blodhevn (usignert)
Eluvian – Tales of Ymaarenth (usignert)
Enevelde – Gravgang (2021) (Terratur Productions)
I Swear Damnation – The Disobedient (usignert)
Haunted by Silhouettes – No Man Isle (Eclipse Records)
Faustian Dripfeed – G.O.D. (usignert)
Nidhög – Fjord (Whispering Voice Records)

#5: Kingseeker – Grief

Plateselskap: Bringsli Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Metalcore

Bare ni måneder etter lanseringen av debutplata ‘Daily Reminders’, slapp Kingseeker ‘Grief’. Dette er en EP som jeg synes bærer bud om et framoverlent band med evne og vilje til å raffinere uttrykket sitt. Her finner man solide og tilfredsstillende doser med potent metalcore, der bandet finner en god balanse mellom fengende, melankolske melodier og mer hardtslående partier og breakdowns. Vokalen fortsetter å imponere, produksjonen leverer et særdeles godt trøkk og konseptualiseringen av sorgens faser fungerer. Med det er det ingen tvil om at Kingseeker blir et interessant band å følge i årene fremover.

Link til omtale
Strømmelink

#4: She Said Destroy – Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow

Plateselskap: Mas-Kina Productions (eget plateselskap)
Undersjanger: Post-metal

Med ‘Bleeding Fiction II: Child of Tomorrow’ har She Said Destroy levert en annerledes men vel så sterk oppfølger til deres post-metalliske landemerke fra 2012. De melodiske post-hardcore og emo-elementene som pyntet i kantene på fjorårets ‘Succession’ gjøres her til hovedattraksjoner, og stables sammen til en storstilt konstruksjon som er like overveldende som den er uendelig lyttbar. ‘Bleeding Fiction II’ er både nostalgisk, melankolsk, tung og vakker, og nok en inspirerende leveranse fra et band som virkelig synes å ha funnet sin kreative nerve.

Link til omtale
Strømmelink

#3: Våde – Spirals

Plateselskap: Usignert
Undersjanger: Progressiv death metal

‘Spirals’, som er debututgivelsen til Våde, oser av både tyngde og lekenhet, og syr sammen ulike tendenser fra ekstremmetallens underskog ved hjelp av sterke musikerprestasjoner. Her snakker vi en salig blanding av nærmest dansbare grooves, brutale, sterke riff og en velfungerende mørk estetikk over det hele. Om band som Meshuggah og Ulcerate er en del av ditt daglige brød og du vil høre et fett norsk bidrag til den typen metallmusikk de er fanebærere for, er du nesten nødt til å høre ‘Spirals’. Om Våde har noe å gå på for å definere en klar egenart, representerer denne EP’en i alle fall en bunnsolid grunnmur for nettopp det.

Link til omtale
Strømmelink

#2: Defect Designer – Neanderthal

Plateselskap: Transcending Obscurity Records
Undersjanger: Eksperimentell grindcore

Om du er av typen som livnærer din skrott med injeksjoner fulle av metall-universets særeste og mest besynderlige miksturer, så kan du forlenge levealderen din betydelig med en svipptur innom Defect Designers EP fra 2022. ‘Neanderthal’ er en EP som aktivt motsetter seg kategorisering ved hjelp av sjangerbenevnelser, og musikkens psykotiske, ravgale natur kan best beskrives ved å henvende til platens cover. Det eneste jeg egentlig kan bekrefte med sikkerhet, er at skiva synes å inneholde noe grindcore og dødsmetall. Dette, og at den er en av de mest maniske og fascinerende utgivelsene den norske metallscenen hostet opp i løpet av 2022.

[ikke omtalt]
Strømmelink

#1: Dødskvad – Krønike II

Plateselskap: Caligari Records
Undersjanger: Death metal

‘Krønike II’ er som et lydspor til blodsutgytelsen på middelalderens slagmarker. Det er en EP der Dødskvad demonstrerer hvordan death metal kan være utpreget atmosfærisk, og det uten at uttrykket mister tenner eller brutalitet – snarere tvert i mot. ‘Krønike II’ låter beinhardt og utilgivelig, og får ikke minst god hjelp av en produksjon som blant annet gir trommelyden en herlig råskap og vokalen en obskur og nærmest fryktinngytende karakter. Et av de beste norske death metal-prestasjonene i 2022.

Link til omtale
Strømmelink

Årets fem beste norske metall-demoer (i ubestemt rekkefølge):

Corroder – Tombs of Terror

Ekstremthrash-bandet Corroder landet allerede i fjor en plass på Metallurgis demo-liste på bakgrunnen av den dødspotente utgivelsen ‘Demo 2021’. På årets demo foretok bandet dog et sprang i utviklingen som etterlot forløperen – og mesteparten av konkurransen – fullstendig i støvet. ‘Tombs of Terror’ bevitner et band som formelig tørster etter blod, og som absorberer stadig mer mørk energi fra skjæringspunktet mellom thrash og dødsmetall.

Strømmelink

Avmakt – Demo 2021 (2021)

En av de absolutt flotteste pakkene som lå under juletreet 24. desember 2021, var den sydende, snerrende og støyende demoen til svartmetallbandet Avmakt. ‘Demo 2021’ er en gjennomgående ortodoks og tradisjonell affære, hvilket er nøyaktig det man burde ønske fra medlemmer av band som Abhorration, Dødskvad, Obliteration og Condor. Langstrakt, suggererende og likesåfullt aggressiv; ‘Demo 2021’ er en stilren utgivelse fra en gruppe musikere som er eksperter på sitt felt.

Strømmelink

Nattehimmel – The Night Sky Beckons

Nattehimmels ‘The Night Sky Beckons’ er også en stilren demoutgivelse; spørsmålet er bare nøyaktig hvilken stil det dreier seg om. Astronomisk svartmetall? Kopernikansk svartmetall? I realiteten kan nok bandet sies å ha funnet frem til en fruktbar overlapping mellom svartmetall og episk doom, men kombinert med demoens fullkomne visuelle utforming oppstår det et helhetsuttrykk som ikke med enkelthet lar seg redusere til sine bestanddeler. ‘The Night Sky Beckons’ er en skive som gjenskaper følelsen av å glane opp i et opplyst stjernehav, og byr på en opplevelse om går langt utover det en har grunn til å forvente fra en demo-utgivelse.

Strømmelink

Forbidden – Corroded Eye Sockets

Death metal-prosjektet Forbidden slapp hele tre demoer i perioden april-juni i år, men det er den første av disse, ‘Corroded Eye Sockets’, som imponerer mest. Her plukkes tråden opp fra den vel så gode selvtitulerte demoen fra i fjor, da i form av at man får en ganske kort og brutal dose med teknisk og uhyre obskur death metal. Her får de lave frekvensene regjere slik at de korte låtene får det til å høres ut som man opplever et jordskjelv i en tjukk, tjukk tåke – da med henvisning til at massetettheten i den feite lyden ofte gjør det vanskelig å høre alt sammen, på en fascinerende måte. Det er uhyre tungt, ordentlig brutalt og egentlig nokså unikt.

Strømmelink

Horrifier – Howl from the Grave Demo 2022

Litt som Abhorration, Filthdigger og Nithe gjorde i fjor, har Horrifier sluppet en demo i år der man simpelthen kan glede seg over umiskjennelig og upåklagelig death metal-håndverk. Her får man servert det ene hamrende, solide riffet etter det andre, og ikke minst gjøres det her klart at Horrifier har en sterk følelse for dødsmetallens groove-elementer og råskapen i gamle produksjoner innenfor sjangeren. Det er som en klar hyllest til death metal av den gamle skolen, og når det gjøres så godt trenger man heller ikke noe mer. Et innmari brutalt og fint kvarter enhver undergrunnsentusiast bør sjekke ut.

Strømmelink

Metallurgiske funn: Ukas favoritt(er)

Siden vi ikke publiserte ukas favoritt forrige uke kommer vi med to i én post denne uka.

Ingenium – Sustenance Through Death

Usignerte, ute nå på div. strømmetjenester

Ingenium er et progressivt/psykedelisk dødsmetall-band som har summet rundt i Trondheims undergrunnsmiljø helt siden 2009. Ingen av bandets tre utgivelser til nå har blitt reklamert for gjennom utstrakte promoteringskampanjer, noe som delvis kan forklare hvorfor jeg personlig ikke ble klar over bandets eksistens før mot slutten av fjoråret da ‘Sustenance Through Death’ dukket opp i Metal-Archives sine registre. Dette kan nesten ansees som en tragedie, ettersom Ingeniums vinkling på dødsmetall-sjangeren er en av de klart mest distinkte vi har til lands per dags dato.

Ingenium operer innenfor et dødsmetallisk uttrykk som har havnet litt i vinden internasjonalt i senere år, men som meget få band makter å reprodusere – i alle fall med tilfredsstillende resultater. Metallpublikumet ble først introdusert for uttrykket på skiver som Tribulations ‘The Formulas of Death’ og Morbus Chrons ‘Sweven’ fra 2014, og senere høydepunkter innenfor den stilistiske retningen er f.eks Swevens ‘Eternal Resonance og de siste skivene til Balmog. Etter min viten har vi ingen til lands som forsøker seg på dette uttrykket utenomIngenium, hvilket gjør det ekstra interessant å se hvilke grep de har gjort for å skille seg fra bautaene nevnt ovenfor.

Bandets tredjeskive ‘Sustenance Through Death’ kan sies å befinne seg i skjæringspunktet mellom tre konkurrerende impulser. Først har vi den klassiske dødsmetallen, som viser sin beske fysiognomi i form av Obliteration-aktige, primitive riff-eksplosjoner. Den andre biten i pusslespillet er Balmogs postpunk-påvirkede og svartmetall-svertede tagning på dødsmetall, og det tredje elementet i bandets uhellige treenighet er rendyrket, motorisk og jam-sentrisk psykedelia. Når bandet presterer å finne knutepunktet som binder de tre impulsene sammen, ja da er resultatet noe av den mest inspirerende og fremragende dødsmetallen Norge vet å produsere. Dessverre er dette knutepunktet vanskelig å lokalisere, og Ingenium sliter litt med å opprettholde den prekæret balansen over ‘Sustenance Through Death’s spilletid.

Etter åpningens klamme, fuktige fottur gjennom et svært ‘Sweven’-sk undergrunnssystem, kaster tittelsporet oss raskt ut i di kaotiske, sjangerblandende strømmene som renner gjennom platas indre. Ingeniums basale dødsmetall-uttrykk har en dyrisk men elegant tyngde, farget i kantene med både sludge, death’n’roll-aktige grooves, og dissonant, foruroligende psykedelia. Etter denne noe utfordrende introduksjonen består resten av platas første halvdel av korte men hektiske utbrudd av dødsmetallisk ekstremitet, hvor nesten samtlige av låtene finner den gylne ratioen mellom klassisk dødsmetall og psykedeliske teksturer.

Det er derimot på B-siden at Ingeniums romfartøy beveger seg så langt ut i eteren at det blir vanskelig å holde følge. «Churn» åpner en sort malstrøm av kvernende black/death og punkete gitarhugg, før broen utvikler seg i et såpass rendyrket men tungt psych-sound at det nesten oppleves som et olje/vann-forhold. «Orbital Decay» er derimot den verste synderen, ettersom den imponerende og jam-sentriske hyper-strukturen er et utrolig reisverk isolert sett, men føles litt ut som et innskudd skrevet av et helt annet, tung-psykedelisk instrumentalband. Avslutningslåta «Eyes» returnerer så til det uttrykksmessige gyldne snittet – en fremragende finale som makter å hale inn romfartøyet fra ytterkanten av det anskuelige kosmos.

Ingeniums ‘Sustenance Through Death’ er en sjeldenhet i den forstand at den er et høydepunkt i et svært ungt 2022, samtidig som det er åpenbart at bandet er i full stand til å stramme inn og overgå den i løpet av årene som kommer. Dette er et potensiale som bare et fåtall norske band demonstrerer i løpet av et kalenderår, og en grunn til å la forventningene løpe løpsk dersom du er en fan av periferiske, dødsmetalliske uttrykk. ‘Sustenance Through Death’ er en kompleks, sammensatt, uperfekt og fremragende dødsmetall-plate, og årets første høydepunkt hos de uhelbredelige metall-entusiastene i Metallurgi.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Enevelde – Gravgang

See the source image — Ute nå via Terratur Possessions

Mange, inkludert meg selv, trodde nok at Whoredom Rifes ‘Winds of Wrath’ var plateselskapet Terratur Possessions siste bank i bordet i sitt usedvanlig sterke 2021. Men man får rett og slett tro om igjen. To uker før nyttår slapp plateselskapet nemlig EP’en ‘Gravgang’ av Enevelde – et svartmetallprosjekt bestående av ingen ringere enn Misotheists B. Kråbøl.

Mens Kråbøl i Misotheist – blant annet på fjorårets ‘For the Glory of Your Redeemer’, som kapret femteplassen i vår kåring av fjorårets beste norske metallplater – gjør bruk av et nokså eksperimentelt og sofistikert uttrykk, er Eneveldes svartmetall enklere og mer direkte. Tendensene er sannsynligvis også sterkere på prosjektets nyeste EP enn den selvtitulerte debutplata fra 2020, og selv om man kanskje skulle tro at utviklingen gikk i motsatt retning, er ‘Gravgang’ en råere og grovere affære enn sin forgjenger. Uten at jeg skal slå fast at dette nødvendigvis gjør denne EP’en kvalitativt bedre, er det en tilnærming som kler Eneveldes tilnærming til sjangeren svært godt, og som uansett gjør at ‘Gravgang’ ender opp som minneverdig.

‘Gravgang’ er sånn sett en utgivelse som først og fremst imponerer på grunn av sitt gjennomførte lyduttrykk. I produksjonen ligger en strålende balanse mellom lavoppløselig råskap og mektig og effektiv atmosfære, og stilistisk er det snakk om svartmetall som også fremstår usedvanlig brutal. Dette skyldes nok først og fremst tidvis hardt trommespill og Kråbøls voldsomme growle-vokal. Den fremkaller assossiasjoner til mer dødsmetallnære hjørner av svartmetallskolen, og kanskje særlig minner det om Nergals argeste vokalprestasjoner i Behemoth. Uttrykket som helhet kan nok i det hele tatt sammenlignes mye med dette polske bandets nyere materiale, men Enevelde er nok i så fall et slags fangehull-Behemoth, der mektige stemninger i mindre grad ligger i forlengelsen av storslått og velpolert produksjon og snarere formidler et slags kaldt, rått og uovervinnelig middelaldersk mørke.

Her er også gitarlyden en vital ingrediens, der store mengder romklang får de stadige, lyse tremolo-galoppene til omtrent å høres ut som kirkeklokker omgitt av en tjukk helveteståke – ikke helt ulikt soundet man fikk på Issoleis ‘Cilicium’ fra i fjor. Det setter et umiddelbart og gjennomgående preg på ‘Gravferd’ fra åpningslåta «Enevelde» sparker EP’en i gang, der Enevelde imponerer med kule variasjoner der Kråbøl skifter mellom nærmest doom-metal-aktige riff og blast-beat-drevne og intense svartmetalltemaer. Mindre dynamiske, men mer suggererende, takter kommer i den påfølgende tittellåta, der man i løpet av åtte minutter nok får det dypeste dykket ned i Eneveldes Helvete.

Det må nevnes at ‘Gravferd’ også henger svært godt sammen, og at en klar styrke ved denne EP’en er følelsen av en rød tråd hele veien gjennom – i alle fall til Thorns-medleyen «Ærie Descent/Funeral Marches to the Grave» melder seg helt på slutten som et fett og friskt cover-bidrag som i grunnen kler Eneveldes produksjonsdrakt overraskende godt. EP’ens korteste låt, «En Skal Ikke Tro», er for eksempel strålende som en forlengelse av den svære og nokså ensformige tittellåta, og er nok også utgivelsens mest spennende og varierte låt. Første halvdel preges på strålende vis av taktfaste, intense og egentlig ganske Mayhem-aktige temaer, og senere får man blant annet servert noe som vel egentlig kan omtales som et breakdown. Det tilføyer kul variasjon, all den tid det nok ikke står helt i stil med produksjonsdrakten.

Så har Enevelde også sine begrensninger på ‘Gravgang’. Verktøyene er ikke veldig mange produksjonsmessig, og selv om den litt mer melankolske «Den Dypsindige» nok uansett ikke er den sterkeste låtskriverprestasjonen på EP’en, merker jeg at jeg ikke får så veldig mye mer ut av utgivelsen noen minutter ut i denne åtte minutter lange giganten av en låt. Likevel synes jeg ‘Gravgang’ er et must for de som er interesserte i svartmetallens nyere strømninger her til lands – i all sin brutalitet er det egentlig en nokså unik utgivelse som formidler en type atmosfære man ikke finner mange andre steder. Anbefales!

Skrevet av Alexander Lange