bad noise records – Metallurgi

Makrostrukturell evaluering: Ukas utgivelser

Ildfar – Sorrowful echoes of perdition

Ildfar, et svartmetallprosjekt drevet av Thomas «Favn» Aamodt, er blitt en gjenganger i Metallurgis platespalter gjennom nå å ha lansert tre skiver siden 2021. Disse tre skivene er også prosjektets eneste, selv om internetts metall-encyklopedi skal ha det til at prosjektet startet opp i en eller annen form allerede i 1994, da den norske svartmetallen fortsatt hadde voksesmerter. Ildfar har også levert noen nokså habile svartmetallplater nå på 2020-tallet, der folketonale elementer gjerne har vært det som har justert et ellers svært tradisjonstro uttrykk.

Dette går Ildfar litt bort fra på sin nyeste skive ‘Sorrowful echoes of perdition’. Dette er en mer rendyrket og mørk svartmetallutgivelse, der det virker som at Favn har forsøkt å kanalisere mer depressive takter enn tidligere. Det er stilistisk valg som håndteres godt, og noen av høydepunktene på denne skiva er nettopp de der Ildfar viser seg fra sin mest aggressive side.

Dette gjelder for eksempel den flerrende andrelåta «Kulden som river i mitt sinn». De Burzumske stemningene og den fryktinngytende avslutningen på åtteminuttsmastodonten «We Fall» er også klare høydepunkter i så måte, så vel som de krigerske gitarpassasjene i avslutningslåta «Du Visner». Ildfar lykkes særlig i «Depths of the soul» også med mer melodiske innslag.

Likevel synes jeg ‘Sorrowful echoes of perdition’ viser en del forbedringspotensiale. Det desidert svakeste her er de to interludene «Til graven…» og «Emptiness», som begge er melankolske pianospor som både føles klisjéfylte og dårlig innbakt i plateopplevelsen som helhet. Jeg synes heller ikke Ildfar alltid treffer så godt når det gjelder produksjonen, der vokalen ligger litt lavt til og synthen, som til tider dukker opp, ikke sklir helt heldig inn i lydbildet. Stort sett er denne skiva nokså habil svartmetall, men jeg synes dessverre ikke plateopplevelsen er helt konsistent på grunn av dette. Det er synd, for jeg synes Ildfar treffer svært godt i de beste låtene her.

Skrevet av Alexander Lange

Arania – Whispering Embers

Det er tydelig at trønderske metallbandet Arania har tatt tiden til bruk i arbeidet med debutskiva ‘Whispering Embers’. Bandet har eksistert på papiret siden rundt 2018, men foruten EP-en ‘Mental State’ fra 2021 har mesteparten av aktiviteten deres utspilt seg bak sceneteppet. ‘Mental State’ viste dog at det lå et klart potensiale i bandets perspektiv på melodisk, symfonisk metall, og på ‘Whispering Embers’ blir dette potensialet i stor grad realisert i form av en variert, storslagen og inntrykksfull plateopplevelse.

Som nevnt i omtalen min av ‘Mental State’ fra 2021 henter Arania tydelig inspirasjon fra hjørnesteinsbandene innenfor norsk symfonisk metall, altså Tristania og Sirenia. Men i tillegg til den fengende dramatikken som pushes av nevnte band, har musikken til Arania ofte også et oppløftende tonespråk som virker hentet fra power metal og de mer episke hjørnene av tradmetallen. Sånn sett kan musikken på ‘Whispering Embers’ til tider sammenliknes med den undervurderte diskografien til Andreas Nergård (Nergard), kanskje spesielt når synth-strykerne jager gjennom lydbildet.

Arania har åpenbart tenkt nøye gjennom hva som må til for å fikse overgangen fra kort-format til stor-format, og åpningsstrekket fra preludiet «Forsaken» og inn i det første minuttet av «Open My Eyes» benytter seg av alle tilgjengelige midler for å skape en følelse av begivenhet. Gode melodier virker å smette ut fra hver eneste krik og krok i det vi begir oss gjennom skivas første par-tre låter, samtidig som tunge riff og ditto heroisk trommespill sørger for at musikken ikke oppleves som sukkersøt og tannløs. Denne kløktige balanseringen av tungt og fengende peker nok en gang i retning band som nevnte Sirenia og Nergard, men også mer powermetalliske norske enheter som Mantric Momentum.

‘Whispering Embers’ har en tydelig storstruktur, hvor både platas A-side og B-side krones med en lengre, mer eventyrlysten låt. Dette er en meget god måte å strukturere en såpass lang skive på, ettersom man alltid har et tydelig mål i sikte dersom øyeblikket man befinner seg i ikke skulle fenge. Personlig har jeg nok mest sansen for skivas A-side, ettersom den innehar både en større tetthet av tunge riff, favorittlåtene «Open My Eyes» og «Hubris», samt den fabelaktige storkonstruksjonen «The Hunt» som verdig finale. B-siden befinner seg akkurat litt for lenge i softere territorier for min egen del (står B-en i B-side for «ballade» mon tro??), selv om avslutningssporet «From Ashes» er nok en heseblesende, episk triumf for Arania.

‘Whispering Embers’ er en bunnsolid symfonisk metallplate som kapitaliserer godt på det ulmende potensialet vi så i Aranias EP fra 2021. Kritikken min begrenser seg i hovedsak til enkelte beslutninger knyttet til produksjon og vokal, hvor jeg synes vokalen til Aina Catrine Hammern ligger en smule langt frem og nakent til i lydbildet. I tillegg synes jeg vokalen ofte blir litt for pen og pyntelig – spesielt når det instrumentale underlaget trapper opp tempoet og tyngden – hvilket understrekes av de mer helhjerta vokalprestasjonene på låtene «The Hunt» og «From Ashes». For fans av melodisk, symfonisk metall burde ‘Whispering Embers’ være lett å like, og jeg synes Arania kan være godt fornøyde med det de har levert på sin debutskive.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Dragonfall – Cold Whining Road

Dragonfall er et splitter nytt heavy metal/hardrock-band fra Horten som lar seg inspirere av 80-tallets arena-helter innenfor nevnte sjangre. Over de fire låtene som utgjør debut-EPen ‘Cold Whining Road’ (skulle det forresten vært ‘Cold «Winding» Road?) demonstrerer bandet et tydelig talent for enkel, effektiv låtskriving, minneverdige refrenger og temmelig imponerende instrumentferdigheter, uten at noe definitivt særpreg gir seg til kjenne.

Stilistisk sett plukker jeg opp referanser til band som Judas Priest via Bjørnar Marthinsens tunge riffing, Accept via den fabelaktige stemmen til bandets vokalist Cato Johansen, ogEurope som følge av både de tydelige arena-aspirasjonene og den bombastiske synthen som dukker opp med jevne mellomrom. EP-coveret og bandnavnet vil nok for mange gi inntrykk av at Dragonfall henter inspirasjon fra sfærer som fantasy-litteratur og power metal, men foruten en Game of Thrones-inspirert introduksjon til åpningssporet så befinner vi oss altså trygt innenfor tungmetallens og hardrockens territorier.

Samtlige av låtene på ‘Cold Whining Road’ inneholder sterke vokalmelodier, velkalibrerte arrangementer og flashy men velskrevne gitarlicks og soloer, men jeg har likevel funnet et par låter jeg synes er spesielt bra på EP-en. «Hell or High Water» har med enkelhet det mest fengende og allsang-verdige refrenget på utgivelsen, og «Closer to Heaven» kan også skilte med et musikalsk drama som går mye av norsk tradmetall i 2024 en høy gang. Det eneste som egentlig jobber imot Dragonfall på ‘Cold Whining Road’ er produksjonen, hvor spesielt vokalen til Cato Johansen låter overraskende blass gitt hans åpenbare kvaliteter som sanger. Utenom dette er det mye å like ved debut-utgivelsen til Dragonfall, spesielt om du er blant dem som gleder seg aller mest til å se Europe på årets utgave av Tons of Rock på Ekebergsletta.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Urstrid – Urstrid

Urstrid er en trio som med sin selvtitulerte debutskive herved er på kartet over norske svartmetallband som spesialiserer seg innenfor den mer melodiske siden av sjangerlandskapet. Dette er musikk som minner mye om for eksempel Ulvers ‘Bergtatt’, og er også preget av en del elementer som gir assossiasjoner til Taake og Darkthrone.

Tospannet «Blodhevn» og «Offesteinen» åpner plata på habilt vis, og særlig førstnevnte demonstrerer et overbevisende meloditeft. Det er i det hele tatt melodiene som er Urstrids hovedverktøy på denne skiva, og det bidrar til en del sterke høydepunkter; for eksempel synes jeg et av temaene på «Trolldom» utmerker seg ved også å vise en mer kompleks side av melodihåndverket.

Urstrid finner imidlertid også plass til mer rifftunge affærer med skarpere tenner, som den trampende «En Krone Av Ild» som for øvrig er en velkommen kuriositet midt på plata. Den er velkommen fordi Urstrids materiale ellers likevel blir litt vel ensformig og langstrukket, og jeg kommer ikke utenom tanken om at utgivelsen hadde passet bedre som en EP. Avslutningslåta «Hundre År Med Vinter» er for eksempel langt fra en dårlig låt i seg selv, men jeg føler meg rett og slett mettet på det Urstrid har å by på når avslutningsstrekket står for tur.

Det mest lovende peket fremover er definitivt «Født Under En Svart Måne», der jeg vil påstå at Urstrid mønstrer både det beste riffet og den beste melodien på hele skiva. Og denne plata er for all del god selv om jeg hadde ønsket meg noen oppstrammere, og for øvrig også preget av en svært god produksjon og sterke prestasjoner. Jeg gleder meg definitivt til neste korsvei.

Skrevet av Alexander Lange

Belfalas – Dor-En-Ernil

Da har altså det instrumentelle solo-prosjektet Belfalas sluppet ‘Dor-En-Ernil’, som i følge skaperen er ment å telle som en full-lengder. Dette slår meg som ukonvensjonelt gitt innholdet på utgivelsen, som består av tre nye spor og to av demo-innspillingene fra ‘Cries of the Coming Wind’, som ble sluppet tidligere i år. Det er snakk om atmosfærisk, symfonisk melo-death som passer like godt som bakgrunnsmusikk til introspeksjon som til dagdrømming om storslåtte slag på blodige slagmarker, og til tross for at låtene mangler vokal er de temmelig lette å la seg fenge av. Det er ikke så mye annet å si om musikken til Belfalas for øyeblikket, men ta for all del en lytt eller ti dersom du liker å la tankene vandre til fjerne fantasy-riker til lyden av episk, atmosfærisk metall.

Skrevet av Fredrik Schjerve

Styggedom – Massedrap

Kjartan «Nattsvart» Øvrehus er en skikkelse som har gjort seg bemerket gjennom en hel rekke svartmetallprosjekter, blant annet Nitrist. Mange av dem, om ikke alle, er sentrert rundt det lille rogalandske plateselskapet Bad Noise Records, som også har band som Evig Hat, Dimmu Bongir (nei, ingen stavefeil!) og Kirkegrill. Styggedom er fyrens nyeste prosjekt, og på debututgivelsen ‘Massedrap’ evner han – som i mange av sine andre prosjekter – og koke opp vederstyggelig svartmetall som er tro mot røttene på en ganske så appellerende måte.

‘Massedrap’ består nemlig av nikkeverdig og uhøytidelig svartmetall av den gamle skolen, der stygge og ekle gloser proklameres over en rå og hjemmebakt produksjonsdrakt. Det minner spesielt mye om en del Darkthrone-materiale, og tendenser lik dem man finner i klassikeren «Sjakk Matt Jesu Krist» åpenbarer seg for eksempel raskt i den fengende åpningslåta «Forlatt herfra til Helvete».

Styggedoms ess i ermet mener jeg er vokalen, særlig på grunn av tekstene som i sin krasse, rogalandske fasong også er hørbare. Linjer som «skyta deg sjølv med shotgun!» nører opp under platas herlige, misantropiske legering, og tekstene får ofte også drahjelp av noen strålende, taktfaste grooves, som i den minneverdige «Kristenmanns blod». «…og Satan spiller solo!» rekker Nattsvart også å berette før en sinnsyk gitarsolo krydrer til «Blod og hat», en av platas beste låter. Slike ting gjør at denne plata blir en underholdende affære i all sin vemmelighet.

Verktøykassa er ellers litt skral, og den nevnte «Blod og hat» er en av de beste låtene nettopp fordi lengden på den rettferdiggjøres av variasjon. ‘Massedrap’ er ellers preget litt vel mye av repetisjoner, og noen av låtene blir også litt like, selv om låter som den litt sakteregående «Nidingsverk» riktignok bidrar med litt dynamikk. Først og fremst er likevel ‘Massedrap’ et friskt pust som jeg har fått mye sans for, der Styggedom leverer tradisjonstro og misantropisk svartmetall.

Skrevet av Alexander Lange

Årets edleste norske metaller 2023: Hedersomtaler

Det er nå tre år og tre måneder siden vi bestemte oss for å opprette bloggen Metallurgi. På den tiden herjet pandemien fremdeles for full maskin, og Metallurgi var på mange måter den eneste kanalen vi hadde for å holde kontakten med et elsket musikkfelt som for øyeblikket var tvunget i knestående. Med dette i bakhodet, er det definitivt grunn til å feire at vi nå går inn i vår tredje listesesong som blogg. For det første, er det grunn til å feire at pandemien offisielt har blitt kansellert, og at konsertvirksomheten her til lands har begynt å returnere til nivået det lå på før nedstengningene. For det andre er det verdt å feire at Metallurgi – som i utgangspunktet var et typisk pandemiprosjekt uten videre ambisjoner – fortsatt holder det gående etter tre år som blogg. Dette er ingen selvfølge for et nettsted som er drevet ene og alene på frivillig arbeid, og det skal sies at vi ikke tar det døyt for gitt i det vi entrer bloggens fjerde år.

2023 har vært et usedvanlig produktivt år for den norske metallscenen. Om jeg skulle ha forsøkt å oppsummere hvordan det har vært å forsøke å dekke det norske utgivelsesåret som en helhet med et apparat bestående av to skribenter, så ville stikkord som «mild desperasjon», «en følelse av konstant overveldelse» og «et race mot den jævla klokka» stått sentralt. Nå står vi likevel seirende her på slutten av året, med en noe overmodig følelse av at vi står igjen med et heldekkende bilde av årets plateproduksjon her til lands.

Det ble tidlig klart for oss at en alminnelig topp 50-liste ville hatt problemer med å romme alle de betydelige hendelsene vi har fått servert i plateformat i 2023, og for å redde vår egen nattesøvn har vi rasket sammen denne hederlige listen over utgivelser som vi rett og slett ikke kunne tillate oss å la være å nevne. Denne vill bli etterfulgt av lista over årets beste EP-er og demoer i morgen, før årets topp 50 vil bli rullet ut fra onsdag til lørdag. Kvaliteten på årets beste norske metallskiver har vært jevn, og i år har det vært spesielt vanskelig å rangere dem.

Som alltid ønsker vi å takke alle dere som har lest, kommentert, delt eller på andre måter engasjert dere i bloggens arbeid, om dere så har vært her fra starten eller har hevet dere på lasset i senere tid. Det hadde vært jævlig trist å sitte og pumpe ut omtale etter omtale til lyden av dørgende stillhet, så tro oss når vi sier at vi setter stor pris på all kontakten vi får med både lesere, band og selskaper. Vi deler jo tross alt et felles mål, får vi tro, hvilket er å bidra til at den norske metalltradisjonen skal bestå og få fortsette å utvikle seg med uforminsket kraft i årene som kommer.

Så uten videre om og men, her er noen plater og EP’er vi ikke kunne unnvære å nevne i forbindelse med årets listekalas – i ubestemt rekkefølge!

Fredrik Schjerve og Alexander Lange

Dimmu Bongir – Hvis Pipen Tar Oss

Plateselskap: Bad Noise Records
Undersjanger: Symfonisk black metal

Da jeg og Alexander opprettet Metallurgi i 2020, hadde jeg aldri trodd at jeg en dag ville sitte og seriøst vurdere å inkludere en parodisk svartmetallskive om å røyke weed og hylle Satan i topplisten over årets beste norske plater. Dette ble jeg dog strengt nødt til i år, ettersom de to kødne barndomskompisene som står bak Bad Noise Records slapp en sjokkerende sterk plate under monikeren Dimmu Bongir. ‘Hvis Pipen Tar Oss’ endte dessverre ikke opp på lista til slutt – til det har det norske plateåret rett og slett vært for sterkt – men jeg føler likevel for å uttrykke min sterke og uforbeholdne kjærlighet for den overraskende autentisk-klingende symfoniske svartmetallen som Dimmu Bongir har tryllet frem på sin første skive. Det er åpenbart at gutta har et sterkt forhold til den norske andrebølgen, og denne intime kjennskapen skinner igjennom selv de mest flåsete (om fabelaktig presise) ICS Vortex-etterlikninger. ‘Hvis Pipen Tar Oss’ er en skive som overvinner sitt eget, lavterskel-premiss, og står dermed igjen som en av årets mer minneverdige opplevelser i kraft av sine glitrende, orkestrale melodier og sterke, periode-spesifikke riffhåndverk.

Beste låter: «Bongblåst Del 2», «Transylvanian Munchies»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Thomas Carlsen’s Transmission – A Brave Horizon

Plateselskap: RFL Entertainment
Undersjanger: Heavy/power metal

Transmission er prosjektet til Thomas Carlsen, som de siste årene har sittet i vår nordligste landsdel med en åpenbar visjon om å gjenskape magien, storslagenheten og pompøsiteten i mye av metallmusikken fra 1980-tallet. Etter å ha sluppet debut-EP’en ‘Redemption’ for noen år siden, var tiden omsider inne for debutskiva ‘A Brave Horizon’ i år, og denne utgivelsen representerer definitivt et solid steg fram for Carlsens prosjekt selv om det ennå ikke slår oss helt i bakken. Sjangerhåndverket er ofte veldig godt, særlig i melodisegmentet, og ikke minst står det respekt av mengden arbeid som må ligge bak denne utgivelsen.

Beste låter: «The Fire Within», «Force Majeure» «Crownless»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Nemesis – Nemesis

Plateselskap: Duplicate Records
Undersjanger: Atmosfærisk black metal

Den selv-titulerte debut-plata til enmanns-bandet Nemesis kan definitivt omtales som rå og lav-oppløst av natur. Dette vil trolig vekke en dyp frykt hos lesere som har tilbragt litt for mange netter i Bandcamps dypeste sjakter, hvor ni av ti klikk leder til et bedritent svartmetallband som kamuflerer egen manglende kompetanse bak lag på lag med billig, digitalt støy. Det er dog ingen grunn til frykt i møte med musikken til Nemesis. Den lavoppløste produksjonen er faktisk en viktig brikke i prosjektets uttrykksmessige puslespill, ettersom den bader låtenes okkulte og surrealistiske svartmetall i en aura av ytterligere mystikk. ‘Nemesis’ har faktisk et såpass støvete og eldgammelt preg over seg at den tidvis oppleves som et oppgravd artefakt av ukjent opprinnelse, hvilket definitivt ikke er noen dårlig salgsargument i svartmetallens undergrunns-sfærer.

Beste låter: «Rite of Fire», «Death’s Lullaby»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Hengestaur – Ånesott

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Black metal

Hengestaur har blitt en liten husfavoritt her i Metallurgi etter slippet av EP’ene ‘Eldhug’ og ‘Frostnid’ for litt over to år siden. Selv om kvaliteten på musikken har vært litt for varierende til at utgivelsene til bandet har kommet så veldig høyt på listene våre, har duoen alltid klart å omgi musikken sin med en fascinerende, mystisk og unik aura – og når det sitter, sitter det skikkelig. Det gjelder ikke minst på årets utgivelse, plata ‘Ånesott’, som inneholder noen kruttsterke øyeblikk i skjæringspunktet mellom tradisjonell og mer melodisk svartmetall. Aller best går det på låta «Misfærd», som er et sant høydepunkt i år når det gjelder enkeltlåter.

Beste låter: «Misfærd», «Njords Barm», «Antarktis Sol»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Fixation – More Subtle than Death

Plateselskap: Indie Recordings
Undersjanger: Metalcore

Da Fixation slapp debutskiva ‘More Subtle than Death’ i september, fremsto skiva som et utrolig friskt pust i et norsk sjangerlandskap hvor moderne, kommersiell metall er kraftig underrepresentert. En godt mottatt EP fra 2020, samt gode prestasjoner i live-arenaen hadde sørget for å skape god blest rundt Oslo-bandet, og med Norges største metall-plateselskap i ryggen og et knippe sterke singler i påsan så det ut til at 2023 kom til å bli Fixations år. ‘More Subtle than Death’ viste seg dessverre ikke å være den ubestridte listetopperen mange hadde håpt at den skulle være, men det er utvilsomt en skive som bør applauderes for sine gode kommersielle låtskriverprestasjoner og profesjonelle sound. Låter som «Ignore the Disarray» viser at Fixation utvilsomt har et talent for fengende, pop-metalliske konstruksjoner, så det er i større grad kvalitetssikring enn nye ferdigheter som må på plass for at bandet skal levere en internasjonal blåkkbøster av en skive. Potensialet er definitivt til stede, så det skal bli spennende se hvor de neste årene fører Fixation hen. Metallurgi forventer i alle fall store ting!

Beste låter: «More Alive», «Ignore the Disarray»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Luteøks – Barely True Norwegian Black Metal

Plateselskap: Nordic Mission
Undersjanger: Black metal

Luteøks står sammen med Dimmu Bongir for årets bidrag av parodiske skråblikk mot den ellers så selvhøytidelige svartmetallsjangeren. Plata deres, ‘Barely True Norwegian Black Metal’, er en ganske så lang plate, og mye av humoren treffer ikke helt i mine øyne. Men plateopplevelsen er ofte også fornøyelig til de grader, og kanskje viktigst av alt koker bandet opp noen uhyre sterke temaer og melodier underveis som kunne sklidd rett inn på en mer…høytidelig utgivelse. Luteøks gjør seg sånn sett ikke så avhengig av det humoristiske aspektet, men glimter tidvis også til når det gjelder dette.

Beste låter: «Prikkedøden», «We Sail», «Shaved Vengeance»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Avertia – Midnight Returns

Plateselskap: Norwegian Dark Arts
Undersjanger: Melodisk black metal

Avertia klarte i 2021 å sikre seg en plass på bloggens toppliste med en håsbredd – dette med den nydelige skiva ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’ – og det er nå kun en ussel hårsbredd som står mellom bandet og årets toppliste. ‘Midnight Returns’ er en langt mer dyster og introvert plateopplevelse enn sin forgjenger, hvor bandets glitrende, himmelspjærende melodikk ofte settes til side til fordel for traskende, nedstemt riffing. Avertia har et talent for å fylle musikken sin med minneverdige hendelser, og det er flere øyeblikk på ‘Midnight Returns’ som med enkelhet rivaliserer de beste øyeblikkene på ‘Når Nordavinden Kaster Kniver’. Den korte spilletiden og en Darkthrone-aktig cover-estetikk som ikke står helt i stil med platas innhold var nok til å vippe Avertia under grensa i denne omgang, men ikke la det stoppe deg fra å nyte bandets utsøkte, dunkle og personlige svartmetall på ‘Midnight Returns’.

Beste låter: «Dark Patterns», «Light of Our Dying Sun»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Karavan – Unholy Mountain

Plateselskap: Black Sun
Undersjanger: Stoner/doom

Med sine seige, grovkorna og saftige gitarriff vet jærbuene i Karavan å produsere stoner/doom av høy kvalitet på sin debutskive ‘Unholy Mountain’. Ikke minst har bandet også en interessant stilistisk ingrediens i form av den obskure skrikevokalen, som tilfører et guffent, hissig og spesielt element til musikken. Det gjør at skiva skiller seg en hel del ut i mengden av stoner-skiver i år, og noen sterke låtskriverprestasjoner gjør at denne skiva nok var en av de her som var nærmest å snike seg inn på topp 50-lista.

Beste låter: «Throne», «Mars», «Demon Slime»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Selvforakt – Selvforakt

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Black metal/crust

Selvforakts selvtitulerte debutskive er som skapt for de av oss som har latt oss imponere av band som Reaping Flesh og Blodkvalt de siste årene. Selv om bandet ikke når helt opp til disse to nærliggende sammenligningene på denne utgivelsen, inneholder denne skiva noen særdeles forfriskende, primale og aggressive øyeblikk som innevarsler et høyt potensiale. I tillegg gjør de noe litt eget ved å blande inn crust punk inn i sin stilistiske miks a la Darkthrone.

Beste låter: «Blodspor», «Nerstranda Warrior», «La De Dø»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Contorted – Deities of Uncreation

Plateselskap: Formkraft Produksjon (eget selskap)
Undersjanger: Death metal

Bergenske Contorted og deres debut-EP, ‘Deities of Uncreation’, kom susende inn som en uforventet, dødsmetallisk komet mot årets slutt. EP-en kom seg i utgangspunktet usett forbi bloggens ellers høysensitive radar, og det oppsto dermed meget oppstuss da vi plutselig ble oppmerksomme på en utgivelse som var sterk nok til å true årets toppliste over EP-er, som mer eller mindre var satt i stein allerede. ‘Deities of Uncreation’ befinner seg følgelig på denne hederlige lista først og fremst fordi vi ikke har fått tid til virkelig å fordøye den. Dette er en aldri så liten glipp fra vår side, ettersom Contorteds kyndige kombinasjon av klassisk og semi-moderne dødsmetall åpenbart er noteringsverdig og interessant nok til å bli nevnt i samme åndedrett som resten av den norske EP-fiffen for året. Vi oppfordrer samtlige lesere med et fnugg av interesse for dødsmetall til å sjekke ut ‘Deities of Uncreation’, og venter i spenning på fortsettelsen til dette unge men svært lovende bandet.

Beste låter: «Deities of Uncreation», «Carnal Endeavor»

[ikke omtalt]
Strømmelenke

Scion – Burden

Plateselskap: Selvutgitt
Undersjanger: Thrash/doom metal

Scions EP ‘Burden’ er en herlig og forfriskende ukomplisert kuriositet som hengir seg til klassiske og grunnleggende triks innen tungmetallen. På bare litt over et kvarter får vi servert en solid bunke med riff som beveger seg mellom doom-metallens tyngde og thrash-metallens frenetiske tilsnitt. Til slutt får bandet også spyttet inn noen hint til både punk og svartmetall med min personlige favoritt, «Buckets of Blood».

Beste låter: «Burden», «Buckets of Blood»

Lenke til omtale
Strømmelenke

Makrostrukturell Evaluering: Ukas Plater

Death Crusader – Death Crusader

Death Crusader er et heavy metal-band bestående av mannen bak Bad Noise Records, «Satan», og hans trofaste med-trubadur fra Satan og Kjartan, Kjartan. Per Metallarkivene har bandet eksistert siden 2014, men maskineriet har tydeligvis gått på tomgang en stund ettersom deres selvtitulerte nye plate er den foreløpig eneste utgivelsen de har gitt ut siden sin oppstart syv år tilbake. Årsaken til dette er neppe latskap, ettersom «Satan» har en finger med i ca. 80 prosent av alle utgivelsene som pumpes ut via plateselskapet hans; nei, mer sannsynlig virker det at gutta har ønsket å smi og hamre litt ekstra lenge på disse låtene, et inntrykk som forsterkes av at albumcoveret og produksjonen virker noe oppskalerte i forhold til innpakningen til deres øvrige prosjekter.

Og dette er definitivt låter som nyter godt av et noe høyere ambisjonsnivå. Kjerne-soundet til Death Crusader er ukomplisert, muskulær og energisk trad som blander den presise og bunntunge riffinga til band som Judas Priest og senere Accept med det røffe og uflidde ytret til band som Venom. Vi snakker tektonisk riffing, gitarharmonier og shredding, helhjertede forsøk på Halford-hyling og trommer som trakteres med bunnløs entusiasme. Om du forsøker å addere sammen disse elementene så kommer du sikkert frem til at dette virker som en jævla gøyal plate, og det vil du naturligvis ha rett i å anta. Det som ikke er så lett å kommunisere ved å liste opp lydbildets bestanddeler er hvor høy kvaliteten på mye av musikken faktisk er.

Jeg innrømmer at da jeg først satte meg ned og trykket play på åpningslåta «The Reaper», så slo den meg som nok et eksempel på solid trad som hemmes av svake vokaler. Men dette var mer et resultat av feiljusterte forventninger enn musikkens egenverdi, ettersom de oppstemte gitarharmoniene fikk meg til å forvente en stratosfærisk mannsrøst med melodisk teft og voldsom kraft, heller enn de bjeffende utropene som «Satan» kommer med over platas spilletid. Da jeg innså at et mer passende sammenlikningsobjekt ville vært de snerrende vokalene til Midnight, var det som at en puslespillbrikke falt på plass, og siden var lyttinga en helt annen. ‘Death Crusader’ er som en garasje/protometall-skive som er fylt med nok utsøkte trad-riff til å fullstendig blåse i stykker glasstaket som vanligvis tøyler inn prosjekter av samme kaliber.

Plata oppleves som en bandøving der den noe stive oppstarten gradvis bygges opp til en elektrisk og magisk sesjon ettersom musikerne får spilt seg opp. De første tre låtene er gode nok i seg selv, men det er først på «Hymn of Glory» at bandet virkelig når marsjfart. Den klassiske Tipton/Downing-riffinga og den hardtslående stikkeføringa fører til brede glis hos anmelder, og den røffe og melodi-agnostiske vokalen blir plutselig avslørt som en vital bit av bandets drivende motorikk. Herifra kommer høydepunktene som perler på en snor: «We March» sine glødende leads og fantastiske pre-chorus-riff, «Heavy Metal»s allsang-verdige refreng og sjarmfullt flåsete tekst, «Death Crusader» med sitt heseblesende framdrift og… ja, dere skjønner tegninga.

‘Death Crusader’ er som en beruset barbar som går amok på slagmarken; selv om den skjeggete og lendeklede-utstyrte soldaten ler og snubler over sine egne bein i en lettsindig ørske, er han fremdeles en høy-effektiv drapsmaskin som ikke tenker seg om to ganger før han parterer en stakkarslig og intetanende romer med nådeløs presisjon. I dette tilfellet er jeg romeren som ante fred og ingen fare ved første lytt, for så å bli tatt på senga etter tre-fire ytterligere platespinninger. ‘Death Crusader’ sneik seg opp på meg som få utgivelser makter å gjøre, og jeg kan ikke annet enn å anbefale utgivelsen helhjertet. Om de uraffinerte vokalene viser seg å være sterk kost til å begynne med, bare fortsett å lytt – plutselig ligger du lemlestet og glisende på de blodige slettene ved siden av alle oss andre. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve

Vandrer – In Search of the Path of Return

Instrumental doom-metall, særlig av det ekstra trege og langstrukne slaget, kan fort fortone seg som en risikosport. Vokal tilføyer i mine øyne ofte mer til dette sjangerlandskapet enn man kanskje tenker over, der det ofte bidrar til en viss dynamikk over lydbilder som ofte krever mye tålmodighet av lytteren. Muligens er det også derfor man ikke finner så alt for mye av det. Enmannsprosjektet Vandrer fra Trondheim tok imidlertid utfordringen i fjor med sin tunge og gigantiske selvtitulerte debututgivelse. Nå er oppfølgeren ‘In Search of the Path of Return’ her. De fire låtene er fordelt utover hele 49 minutter, og selv om dette også er en litt kortere totalspilletid enn forgjengeren bød på, er det like fullt snakk om en kjempe som først og fremst lander i et blekt funeral doom-landskap med et ganske klart hint av stoner-elementer.

Og selv om det kan virke som om undertegnede muligens har gått inn i denne utgivelsen med en forutinntatt skepsis, så er det først og fremst slik at Vandrer har mye av det aller viktigste på plass. Det er naturligvis de tunge gitarriffene som stadig er i sentrum, og på sitt beste klarer Vandrer å etablere sterke motiver som står fjellstøtt som fundamenter for de mektige komposisjonene. Det beintøffe hovedtemaet i tittellåta stikker seg ut i så måte, så vel som riffet som etter hvert dominerer «Diamond in a Field of Clay». Det kanskje aller beste finnes imidlertid i «Roadmap of the Cosmic Mind», der det blytunge forenes med det storslåtte i et noe mer dynamisk riff som minner meg en god del om kunststykkene til den britiske doom-trioen 40 Watt Sun – særlig når komposisjonen også er såpass seig. Så er det helt klart gjort nært sagt perfekte valg i produksjonen av denne utgivelsen, der en fantastisk grovkornet gitartone dominerer lydbildet. Det er også her stoner-elementene og assossiasjonene til band som Dopelord begynner å tre frem.

Men det er også slik at ‘In Search of the Path of Return’ også var noe som fikk meg til å tenke over fallgruvene ved instrumental doom. Da handler det ikke bare om jeg omtrent satt og ventet på at Pallbearer-vokalen skulle kicke inn på åpningslåta og at jeg sitter med et inntrykk av at noen vokallinjer hadde gjort plata betraktelig bedre, men låtene er rett og slett litt for lange til at de alltid klarer å holde seg interessante hele veien. Dette er særlig fordi gitarmotivene etter hvert fortoner seg som nokså like. Det er ikke dermed sagt at det ikke er mulig å sette pris på slike tendenser – på sitt beste grenser Vandrers musikk over i et melankolsk meditativt spor det er høyst tilfredsstillende å følge, særlig etter et par gjennomlyttinger. Da stråler det instrumentale formatet. Men så er det også slik at den helt gode balansegangen noen ganger uteblir.

Skrevet av Alexander Lange

Galra – Nailed

Usignert, ute nå på div. strømmetjenester

Galra er et nytt og ukjent band bestående av to anonyme musikere som opererer under aliasene «Lotr» (samtlige instrumenter) og «Andtef» (vokal). Om vi skal stole på den ytterst beskjedne mengden info det er mulig å oppdrive om bandet på nett er de basert i Oslo, og per Metal-Archives skriver de musikk som har sin opprinnelse i svart/dødsmetallens tjære-fargede malstrøm. Den sjangerbetegnelsen passet gruppen rimelig godt på deres debut-singel fra 2020, «Dod», men på deres nye EP, ‘Nailed’, skritter duoen inn i et sound det er mye vanskeligere å plassere.

Hovedingrediensen i Galras lydbilde er fortsatt dødsmetall; buldrende gitarer og hul, grotte-aktig vokal er å spore nesten hvor hen du retter blikket på denne EP-en. Men i tillegg til denne basale grunnvollen finner vi en tilnærming til harmonikk og riff-utforming som gir inntrykket av at bandet har hentet lærdom fra det franske industriell-psykedeliske svartmetall-bandet Blut aus Nord og kjørt det gjennom en dødsmetall-filter. Dette forsterkes av EP-ens noe digitale produksjon, og resultatet er en klar og distinkt syntese av forskjellige uttrykk som er sjokkerende velkoordinert til å komme skjenende inn fra blindsonen som denne EP-en har gjort.

Tittelsporets ‘777 Sect(s)’-aktige gitarer demonstrerer særegenhetene ved Galras sound allerede fra EP-ens første sekunder. Denne typen riff kan ansees å være bandets nukleon, og de fleste låtene på EP-en inkluderer en variert iterasjon av denne ideen. Låtene har et bredt dynamisk spenn, fra drivende D-beats til svære, atmosfæriske strekk og dødsdoom-platåer. Etter de første par låtene har bombadert lytteren med noe EP-ens mer intense materiale, forekommer det et skifte rundt «Lamentations» hvor harmonikk og melodikk for stadig større innpass, og det er her vi finner de virkelige perlene.

«Lamentations», «Mantra» og «Bloodlike» spoler forbi ‘777’s industrielle maskineri og frem til ‘Hallucinogen’s mystiske og lysergiske visjoner. Melankolske og utenomjordiske akkordrekker brytes opp av Ingurgitating Oblivion-aktige bobler av stillestående vakuum. De strukturmessige defektene som var vanskelige å overse på de første par låtene blekner her i forhold til styrken på materialet, og det blir tydelig at bandet har funnet en mineral-åre som virkelig er verdt å hakke videre på.

Det neste steget til Galra burde være å stramme opp de få elementene som ikke fungerer så bra som de kunne ha gjort. Låtstrukturene er tidvis retningsløse, og sporene ender oftere med et spørsmålstegn enn et utropstegn. Selv om jeg setter pris på selve lyden av «Andtef»s mørke growling, er frasene hans for rytmisk vage til å gjøre større inntrykk over ‘Nailed’s spilletid, noe som kan rettes på ved å skape mer meningsfulle forbindelser mellom vokal, tekst og musikalsk forløp. Dette er uansett ekstremt lovende saker, spesielt med tanke på at dette er en debut-EP fra en helt ny gruppe. Gitt litt tid, kommer jeg ikke til å bli overrasket om det viser seg at Galra er i stand til å produsere noe helt uforlignelig sett i kontekst av Norsk dødsmetall. Anbefales!

Skrevet av Fredrik Schjerve